Issuu

Forord

Denne boken er resultatet av et dugnadsprosjekt. Det var Mary-Ann Hedlund som, inspirert av et mangeårig virke ved Norges største ankedomstol, først fikk ideen om å samle forfattere med forskjellig bakgrunn og erkjennelsesinteresse til et bokprosjekt som skulle belyse bevis i straffesaker. Våre seks lagmannsretter er landets øverste domstoler når det gjelder bevisbedømmelse i straffesaker. Dommerne ved disse domstolene har spisskompetanse på fagfeltet. To av dem har vært med å redigere denne boken. Sverre Erik Jebens fra Frostating, med bakgrunn som norsk dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (2004–2011), har sammen med Mary-Ann Hedlund bidratt til å sikre at tekstene i boken kan være av interesse for det praktiske rettsliv.

For den som har arbeidet med prosessfaget i domstolene over tid, har den fornyede interessen for bevisrettslige problemstillinger fra akademisk hold vært bemerkelsesverdig. Prosesslitteraturens tradisjonelt nokså enøyde fokus på de mange tolkningsspørsmålene som prosessreglene kan utløse, er blitt utfordret og beriket av nye kunnskaper om og perspektiver på bedømmelsen av faktum. En ny generasjon av universitetsjurister har kommet til, og mange har vist interesse for bevisfaget. En av de nye kreftene innenfor bevisretten er professor Ragna Aarli fra Universitetet i Bergen. Som redaksjonens akademiske medlem har hun søkt å ivareta interessen i å utvikle bevisfaget videre som teoretisk og flerfaglig disiplin.

Bevisrett har til alle tider vært et område der juristene har møtt sin faglige utilstrekkelighet. Bruk av sakkyndig bistand til å klarlegge faktum har røtter langt tilbake i tid. Utviklingen av det bevisrettslige fagfeltet i de siste to tiårene har heller ikke bare vært initiert av jurister. Aktører fra andre fagdisipliner har vært vesentlige bidragsytere.

Redaksjonens ambisjon har vært å bidra til en praksisnær og tverrfaglig videreutvikling av bevisrett som fagfelt. Bevis i straffesaker favner bredt ved å sammenstille ulike perspektiver og tilnærmingsmåter til en enhet, men tar ikke sikte på å gi noen heldekkende fremstilling av alle de problemstillingene som kan falle inn under tittelen. I hvert kapittel er det gitt referanser til videre lesning og fordypning. Vi har tro på at en bærekraftig fornyelse av et tradisjonelt juridisk fagfelt kan skje ved å sammenstille tradisjon og fornyelse i teori og praksis, og at bredden i tekstutvalget dermed har en egenverdi. Våre Utvalgte emner tar dels for seg tradisjonelle rettsdogmatiske bevisrettslige problemstillinger og dels nye fenomener og perspektiver i bevisretten. De enkelte emnene, og særlig summen av dem, vil forhåpentligvis være tankevekkende og stimulere til videre debatt og videre utvikling av bevisfaget. I det følgende vil vi kort redegjøre for innholdet i og sammenhengen mellom de ulike delene og kapitlene.

I del I Bevis i straffesaker – teori og praksis etableres det en teoretisk og praktisk plattform for boken som helhet. I kapittel 1 Tre epoker i norsk bevisteori – med særlig vekt på straffeprosessen trekker Eivind Kolflaath og Magne Strandberg opp utviklingslinjer i bevisteorien fra 1800-tallet og frem til i dag. År 2000 blir betraktet som et vendepunkt og starten på en ny bevisteoretisk fase preget av større teorimangfold, økt intensjonsdybde og økt interesse for det praktiske rettsliv blant dem som utvikler teorien. Kapitlet danner en teoretisk forståelsesramme for kapitlene som følger, og boken som helhet kan betraktes som en bekreftelse på forfatternes påstand om at bevisretten er blitt revitalisert i perioden etter årtusenskiftet.

I kapittel 2 Utviklingslinjer i det praktiske bevisbildet demonstrerer Nils Erik Lie at den fornyede interessen for bevisteoretiske problemstillinger har et faktisk bakteppe. Faktum har økt i volum og endret karakter. Utviklingen har de siste to tiårene vært nærmest eksplosjonsartet. I nye og mer komplekse sakstyper kan bevisbedømmelse være en svært krevende oppgave å håndtere. Det nye dokumentbegrepet, nye former for bevisføring og behovet for tolketjenester stiller også helt nye krav til forståelse for, og bruk av, teknologi i domstolene. Gjennom sammenstillingen av kapittel 1 og 2 har redaksjonen ønsket å gi en teoretisk og praktisk kontekst for de spesifikke emnene som blir behandlet i boken for øvrig.

Del II Bevisrettens rammer gir en oversikt over de ytre rammene for bevisbedømmelsen i straffesaker anno 2015 betraktet fra et rettsdogmatisk perspektiv. I kapittel 3 behandler Gert Johan Kjelby først Bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker. Kapitlet illustrerer at selv om de rettslige rammene for bevisretten i

straffesaker over tid har ligget nokså fast, krever rettsutviklingen, og samfunnsutviklingen for øvrig, fornyet diskusjon av rammenes betydning og innhold. I kapitlet blir det også stilt spørsmål ved hvor langt prinsipper som har vært tatt for gitt, som muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet, egentlig tjener den materielle sannhets prinsipp. I kapittel 13 blir det samme spørsmålet stilt fra et vitnepsykologisk ståsted, og slik kan de ulike perspektivene i boken berike hverandre.

I kapittel 4 Rettens kontroll med bevisføringens omfang drøfter Ørnulf Øyen hvordan målsettingen om hurtig og kostnadseffektiv saksbehandling kan harmoneres med målsettingen om opplysningsplikten i straffesaker. Hensynet til effektiv saksbehandling er en begrensende faktor som har fått økt oppmerksomhet og fortjener, etter redaksjonens mening, et selvstendig kapittel. Også i dette kapitlet blir det stilt spørsmål ved om de rettslige rammene er modne for justering.

Del III–V inneholder kapitler som er systematisert i tre ulike deler etter hvilken kronologisk fase av bevishåndteringen kapitlene omhandler. I del III Bevissikring i etterforskingsfasen har redaksjonen hentet inn politifaglig kompetanse for å belyse utfordringene ved bevissikring. De to kapitlene gir innsikt i utfordringer ved å fremskaffe et pålitelig faktagrunnlag for bevisbedømmelsen. I kapittel 5 Politiets åstedsundersøkelse redegjør først Ellen Hamremoen for det kriminaltekniske arbeidet på et åsted. Det dreier seg om åstedsmetodikk, åstedsforståelse og åstedsdisiplin, dokumentasjon og sporsikring av overflatespor, fingeravtrykk, biologiske spor, mikrospor og behandling av skytevåpen på åstedet. I kapittel 6 Politiavhøret viser Asbjørn Rachlew og Ivar Fahsing at en mer evidensbasert tilnærming til kunnskapstilegnelse har ført til betydelige endringer i politiavhørsmetoder over tid. Forfatterne argumenterer for at en metode som går ut på å identifisere og teste ulike hypoteser, bør prege politiavhøret. Fremgangsmåten er ikke ulik metoden som blir anbefalt for bevisbedømmelse i kapittel 14. Både kapittel 5, 6 og 14 illustrerer hvordan bevisfaglig samarbeid på tvers av disipliner kan bringe bevisfaget fremover.

I del IV Bevisføring og bevisavskjæring drøftes dels tradisjonelle og dels nyere spørsmål om adgang til å føre bevis i retten. Hans-Petter Jahre drøfter først i kapittel 7 Bruk av tidligere avgitte forklaringer spørsmålet om adgangen til å bruke forklaringer som et vitne eller en tiltalt har gitt tidligere, til konfrontasjon eller som selvstendig bevis, er et tradisjonelt bevisrettslig tema. Kapitlet synliggjør bredden i typetilfeller der spørsmålet om adgang til avvik fra bevisumiddelbarhetsprinsippet kan oppstå, og gir en oversikt over gjeldende rett. Kapitlet bør ses i sammenheng med den skepsis

som blir fremført mot bevisumiddelbarhetsprinsippet i kapittel 3, og de vitnepsykologiske fallgruvene som er nærmere utdypet i kapittel 13.

I kapittel 8 Ulovlig ervervet bevis og utradisjonell etterforsking drøfter Sverre Erik Jebens adgangen til å føre ulovlig ervervet bevis og betydningen av at politiet har fått utvidete fullmakter til å bruke såkalte utradisjonelle etterforskingsmetoder for reglene om bevisavskjæring. Kapitlet illustrerer at den nasjonale skjønnsfriheten i anvendelsen av prosessreglene er begrenset av EMDs praksis, men at det likevel er atskillig større aksept for ulik vekting av rettspolitiske hensyn i spørsmålet om et ulovlig ervervet bevis skal kunne føres enn i spørsmålet om bruk av tidligere avgitte forklaringer. Spørsmålet om adgang til å føre ulovlig ervervede bevis gis svært ulike svar i ulike rettssystem. De nasjonale standpunktene til ulike typetilfeller fremstår dermed som et barometer for verdivalg i vår rettskultur. Det betyr at kapitlet rekker lenger enn sitt egentlige tema.

I kapittel 9 Bruk av «overskuddsinformasjon» som bevis behandler Ingvild Bruce spørsmålet om adgang til å føre opplysninger som er innhentet i undersøkelsen av ett straffbart forhold som bevis for et annet. Det er den nye adgangen til skjult tvangsmiddelbruk i etterforskingen som har gjort problemstillingen aktuell. Kapitlet viser at adgangen til å føre materiale fra de mest inngripende formene for skjult tvangsmiddelbruk i løpet av de siste to tiårene har utviklet seg fra bevisforbud til en nesten ubegrenset adgang. Kapitlet bør leses i sammenheng med kapittel 8 om ulovlig ervervet bevis og kan, som dette, betraktes som et barometer for verdivalg i vår rettskultur.

Kapittel 10 og 11 drøfter visse særregler om vitneforbud og vitnefritak. I kapittel 10 Vitneanonymitet, informantog kildebeskyttelse drøfter Mary-Ann Hedlund anvendelsesområdet for og rekkevidden av de nye reglene som åpner for anonym vitneførsel og for å beslutte bevisforbud av hensyn til å beskytte kilden. Reglene er et resultat av at kriminalitetsbildet har endret seg og illustrerer hvordan utviklingen av organisert og grenseoverskridende kriminalitet legger press på verdiprioriteringene i bevisretten. I kapittel 11 Massemedienes kildevern drøfter Ragna Aarli anvendelsesområdet for og rekkevidden av den relative fritaksretten fra alminnelig vitneplikt som kun kan påberopes av et massemedium. Den tradisjonelle retten til kildevern er kommet under nytt press av den teknologiske utviklingen, og kildevernet må i dag betraktes gjennom den digitale tidsalderens briller. Digital kommunikasjon og sporbarhet gjør det vanskeligere både å avgjøre hvem som skal kunne påberope seg retten til kildevern og å tilby et reelt vern mot å bli avslørt.

Del V Beviskrav og bevisbedømmelse gir tre ulike perspektiver på bevisbedømmelse. I kapittel 12 Uskyldspresumsjonen og beviskravet i straffesaker gir Jørgen Aall en rettsdogmatisk drøftelse av det alminnelige strafferettslige beviskravet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Det er ikke lenger EMK artikkel 6 som er det mest autoritative uttrykket for beviskravet. Kapitlet drøfter betydningen av den nye konstitusjonelle forankringen for beviskravet i Grunnloven § 96 annet ledd og hvor langt beviskravet, slik det er formulert, rekker som skranke for domfellelse.

I kapittel 13 Vitnebevisets psykologiske fallgruver dreier Annika Melinder fokuset over til utenomrettslige faktorer som kan påvirke menneskelige beslutningsprosesser. Kapitlet redegjør for hvordan og hvorfor normale variasjoner i den menneskelige persepsjon og kognitive utrustning kan forårsake feilkilder i bevisbedømmelsen. I kapittel 14 En metode for bevisbedømmelsen i straffesaker argumenterer Eivind Kolflaath for at en bestemt form for resonnerende bevisbedømmelse gir større potensial for treffsikkerhet enn en inntrykksbasert bevisbedømmelse som er sårbar for de psykologiske feilkildene omtalt i kapittel 13. Det tas til orde for en presisering av beviskravet som gir grunnlag for en mer systematisk tilnærming til bevisbedømmelsen, og som i praksis ikke bare kan fungere som metode for bevisbedømmelsen, men også kan tjene som mal for rettens begrunnelse av bevisresultatet i dommen.

Del VI Sakkyndighet og særlige bevismidler synliggjør til sist bevisrettens behov for tverrfaglighet ved å belyse rammene for sakkyndigbeviset og enkelte praktiske og til dels nyere bevismidler som skaper behov for særlig sakkunnskap. I kapittel 15 Sakkyndigbeviset drøfter Anders Løvlie straffeprosesslovens generelle rammer for bruk av sakkyndige i straffesaker. Kapitlet ser på hvilke oppgaver den sakkyndige har i en straffesak, hvordan loven nærmere har regulert sakkyndigrollen og mulighetene for etterprøving og kontroll av sakkyndigbeviset. Kapitlet drøfter også fem sentrale innvendinger mot sakkyndigbeviset.

I kapittel 16 Biologiske spor (DNA-bevis) drøfter Ragna Aarli de rettslige rammene for bruk av DNA-bevis, som er blitt et mer hyppig forekommende reelt bevismiddel etter at DNA-reformen trådte i kraft i 2008. Kapitlet må ses i sammenheng med redegjørelsen for sikring av biologiske spor på åstedet og fremstilling av DNA-profiler i kapittel 5. I kapittel 16 er det de juridiske problemstillingene knyttet til innhenting, oppbevaring og bevisvurdering av mer eller mindre fullstendige DNA-profiler som står i fokus.

I kapittel 17 Databevis drøfter Inger Marie Sunde rekkevidden av ransakingsog beslagsretten for data som befinner seg på tilgjengelige lagringsmedier. Kapitlet illustrerer hvordan samfunnsutviklingen, og i dette tilfellet særlig utviklingen av ulike lagringsmedier for dokumenter, kan vanskeliggjøre identifikasjon og sikring av originale opplysninger og kan skape et behov for å involvere retten i nye prosedyrer for bevissikring. Kapitlet illustrerer også hvordan ny teknologi skaper behov for nye typer kompetansetilførsel til retten og derved for nye typer sakkyndige.

I kapittel 18 Rettspsykiatriske vurderinger gir Karl Heinrik Melle en oversikt over rettspsykiatrisk sakkyndigarbeid med fokus på de sakkyndiges oppgave. Sakkyndige vurderinger av tiltaltes mentale tilstand kan ha avgjørende betydning for skyldspørsmålet, og det er særlig bruk av rettspsykiatriske vurderinger i strafferettspleien som har utløst debatt om sakkyndigrollen, og som har synliggjort behovet for å tydeliggjøre rammene for den sakkyndiges kompetanse. Redaksjonen inviterer til økt rolleforståelse for så vel jurister som rettspsykiatere ved å overlate siste ord i Bevis i straffesaker til lederen for Den rettsmedisinske kommisjon.

De atten kapitlene i Bevis i straffesaker spenner fra det prinsipielle til det spesielle, men forenes av en bevisrettslig nysgjerrighet. Redaksjonen håper våre Utvalgte emner kan være en spore til bevisrettslig refleksjon og videreutvikling av bevisfaget og vil takke alle medforfattere for velvillig bistand og stimulerende samarbeid. Uten dere ingen bok. Det samme må vi si til Gyldendal Norsk Forlag ved Ida V. Kyhring og Vibeke Wingerei, som har hatt en urokkelig tiltro til prosjektet: Takk til dere begge. Videre vil vi takke Det juridiske fakultet i Bergen for å ha muliggjort en bevisworkshop i arbeidsprosessen med tekstene og for å ha gitt oss vitenskapelig assistanse til å samle og ordne register fra de mange og ulike tekstene. Takk også til vitenskapelig assistent Vilde Hallgren Sandvik, som utførte samordningsoppdraget.

Bergen/Oslo/Trondheim, 20. april 2015

Ragna Aarli, Mary-Ann Hedlund og Sverre Erik Jebens

Innholdsoversikt

del ibevis i straffesaker – teori og praksis

kapittel 1tre epoker i norsk bevisteori – med særlig vekt på straffeprosessen

kapittel 2utviklingslinjer i det praktiske bevisbildet

del iibevisrettens rammer

kapittel 3bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker

kapittel 4rettens kontroll med bevisførin gens omfang i straffesaker

del iiibevissikring i etterforskingsfasen

kapittel 5politiets åstedsundersøkelse

kapittel 6politiavhøret

del ivbevisføring og bevisavskjæring

kapittel 7bruk av tidligere avgitte forklaringer

kapittel 8ulovlig ervervet bevis og utradisjonell etterforsking

kapittel 9bruk av «overskuddsinformasjon» som bevis

kapittel 10vitneanonymitet, informantog kildebeskyttelse

kapittel 11massemedienes kildevern

.49

del vbeviskrav og bevisbedømmelse

kapittel 12uskyldspresumsj onen og beviskravet i straffesaker

kapittel 13vitnebevisets psykologiske fallgruver

kapittel 14en metode for bevisbedømmelsen i straffesaker

del visakkyndighet og særlige bevismidler

kapittel 15sakkyndigbeviset

kapittel 16biologiske spor (dna-bevis)

kapittel 17databevis

kapittel 18rettspsykiatriske vurderinger

forfatterne

doms- og rettsavgjørelser

stikkord

Innhold

del ibevis i straffesaker – teori og praksis

kapittel 1tre epoker i norsk bevisteori – med særlig vekt på straffeprosessen

Eivind Kolflaath og Magne Strandberg 1Innledning

2Perioden 1800–1943

2.1Utvikling og konsolidering av prinsipper

2.2Hagerups beviskravslære

3Perioden 1943–2000

3.2Eckhoffs

4.1Årtusenskiftet som vendepunkt i norsk bevisteori

Nils Erik Lie

1Innledning

2Utviklingen i sakstilfanget

2.1Endringer i det totale kriminalitetsbildet

2.2Nye sakstyper

2.3Mer komplekse saker i domstolene

3Gamle bevismidler – nye problemstillinger

3.1Tiltaltes forklaring

3.2Vitnebeviset

3.3Dommeravhør av barn

3.4Realbevis .

3.5Sakkyndigbevis og sakkyndige vitner

3.6Sakkyndige vitner

3.7Kriminalteknisk sakkyndighet

4Omfanget av bevisførselen

5Teknologi i domstolene

5.1Nye bevismidler

5.2Nye former for bevisføring

5.2.1Bruk av teknisk utstyr i rettssalen

5.2.2Fjernavhør

6Økende internasjonalisering i bevisbildet

6.1Tolketjenester

6.2Bevismidler fra utlandet

7Bevisteori og bevisvurdering i praksis

8Avslutning

kapittel 3bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker

Gert Johan Kjelby

1Innledning

1.1Bevisretten og dens hovedelementer

1.2Opplegget videre

2Prinsipper av særlig betydning for bevisspørsmål i straffesaker

2.1Begrepsbruk og noen utgangspunkt

2.2Den materielle sannhets prinsipp som grunnleggende mål og norm

2.3Materiell sannhet og påtalemyndighetens objektivitetsplikt

2.4Prinsippet om en forsvarlig og rettferdig saksbehandling

2.5Prinsippet om fri bevisføring – partenes rett til å føre ethvert relevant bevis

2.5.1Oversikt

2.5.2Relevanskravet .

2.5.3De viktigste utslag av retten til fri bevisføring

2.5.4Likebehandling av partenes rett til bevisføring

2.6Kontradiksjonsprinsippet

2.7Bevisumiddelbarhets- og muntlighetsprinsippet

2.8Prinsippet om fri bevisbedømmelse, uskyldspresumsjonen, det strafferettslige beviskrav og påtalemyndighetens bevisbyrde

2.8.1Utgangspunkt. Uskyldspresumsjonens krav

2.8.2Prinsippet om fri bevisbedømmelse

2.8.3Det strafferettslige beviskrav

2.8.4Påtalemyndighetens bevisbyrde

2.8.5Påtalemyndighetens bevisbedømmelse

3Begrensninger i bevisføringsretten pga. feil ved beviserverv og bevissikring

3.1Fri bevisføringsrett også ved ulovlig ervervede bevis

3.2Prinsippet om at bevis som er skaffet til veie på ulovlig eller utilbørlig måte, kan nektes ført

3.3Noen andre begrensninger i bevisføringsretten pga. feil ved ervervsmåten

3.3.1Selvinkrimineringsvernet

3.3.2Forsvarerbistand

3.3.3Bevis innhentet til annet eller særskilt formål eller etter særlig rettsgrunnlag

3.3.4Kontradiksjon som beviservervsnorm

4Bevistilgang, dokumentinnsyn og varsling av bevis

4.1Bevistilgang og dokumentinnsyn

4.2Bevisoppgaven og bevispresentasjonen forut for hovedforhandlingen

5Nærmere om bevisførselen i retten

5.1Bevisumiddelbarhet og kontradiksjon

5.2Prinsippet om fri bevisføringsrett – særlig om partenes plikter

5.3Rettens plikter og rettens rådighet over bevisførselen

5.3.1Under saksforberedelsen

5.3.2Under hovedforhandlingen

5.4Særlig om rettens avklaring av forhold av betydning for troverdighet

5.5«Bevispedagogiske» spørsmål under hovedforhandlingen

6Nærmere om rettens bevisbedømmelse

6.1Avgjørelsesgrunnlaget – strpl. § 305

6.2En samlet vurdering av bevisene

6.3Rettens konkrete vurdering og forholdet til beviskravet

6.4Ulike former for normering av bevisbedømmelsen

6.5Krav til forklaring av bevisresultatet i domsgrunnene

7Avslutning

kapittel 4rettens kontroll me d bevisføringens omfang i straffesaker .

Ørnulf Øyen

1Innledning

2Perspektiver

2.1Det kunnskapsteoretiske perspektivet og det normative perspektivet

2.2Rettens plikt til å våke over at saken blir «fullstendig opplyst»

2.3Partenes bevisføringsrett, rettens ansvar for sakens opplysning og EMK 159

3Hjemmelsspørsmål i forbindelse med bevisavskjæring

3.1 Må bevisavskjæring for å sikre en hurtig og kostnadseffektiv saksbehandling ha hjemmel i straffeprosessloven?

3.2Er § 278 annet ledd annet punktum en materiell hjemmel for bevisavskjæring?

4Bevisavskjæring under en hoved- eller ankeforhandling

4.1Generelt

4.2Allment om bevisavskjæring i medhold av § 292 annet ledd

4.3I hvilken grad kan retten sette en kvantitativ grense for omfanget av bevisføringen?

4.4Situasjonen der bevisføringen forutsetter at forhandlingene utsettes – § 293 første ledd

4.5Virkeområdet til og forholdet mellom §292 annet ledd og § 293 første ledd

5Bevisavskjæring under saksforberedelsen

5.1Generelt

5.2Kort om rettens rolle på saksforberedelsesstadiet

5.3Bevisavskjæring i medhold av § 292 annet ledd og § 293 første ledd

5.4Fortsettelse: krav til saksbehandlingen

5.5Åstedsbefaring

5.6Sakkyndige vurderinger

6Noen avsluttende betraktninger om behovet for lovendringer

6.1Opptakt

6.2Regelverket om bevisføring og bevisavskjæring

6.3Regelverket om saksforberedelse

del iiibevissikring i etterforskingsfasen

kapittel 5politiets åstedsundersøkelse

Ellen Hamremoen

1Innledning

2Kompetanse, kvalitetssikring og kvalitetskontroll

3Politiets første undersøkelse av åstedet

3.1Metode .

3.1.1Vurderingsfasen, beslutningsfasen og granskingsfasen

3.1.2Åstedsmetodikk

3.2Ulike typer spor

3.2.1Individualiserende og identifiserende spor

3.2.2Fottøyspor

3.2.3Verktøy- og innpasningsspor

3.2.4Fingeravtrykk

3.2.5Tekstiler og fiber

3.2.6Mineraler og jordsmonn

3.2.7Skytevåpen

3.2.8Biologiske spor

3.3Elektroniske spor

4Feilkilder

4.1Innledning

4.2Sekundæroverført DNA og planting av bevis

4.3Eksempler på at feil kan skje

4.3.1Terrorbomben i Madrid i 2004

4.3.2Ukjent serieforbryter opererte i Tyskland i flere år

4.4Kvalitetskontroll og rutiner i Norge

kapittel 6politiavhøret

Asbjørn Rachlew og Ivar Fahsing

1Politiavhør som metode

1.1Innledning

1.2Hypotesetesting (abduksjon)

1.3Bekreftelsesfellen – den underliggende feilkilden

2Politiets etterforsking – et håndverk, en kunstart eller en profesjon?

3Politiets avhørsmetoder – et raskt tilbakeblikk

4Avhørsmetodikk – et fag i utvikling

4.1Fra PEACE til K.R.E.A.T.I.V.

4.2Teknologisk utvikling – opptak av politiavhør

5Beskrivelse av de ulike fasene i avhørsmodellen

5.1Innledning

5.2Planlegging

5.3Kontaktetablering

5.4Fri forklaring

5.5Sondering

5.6Strategisk bevispresentasjon

5.7Avslutning av avhøret

5.8Evaluering

6Avhøret som bevis

6.1Innledning .

6.2Har avhøret begynt?

6.3Innhold og etterprøvbarhet

6.4Falske tilståelser

6.5Ekstern påvirkning

6.6Intern påvirkning og kontroll

6.7Bevispresentasjon og bevisvurdering

6.8Detaljenes bevisverdi

6.9Bevisvurdering og hypotesetenkning

7Avslutning

del ivbevisføring og bevisavskjæring

kapittel 7bruk av tidligere avgitte forklaringer

Hans-Petter Jahre

1Innledning

2Grensen mellom dokumentbevis og forklaringer «gitt i saken» – hovedregelen

3Dokumentbevis

4Bruk av forklaringer som tiltalte eller et møtende vitne tidligere har gitt i saken – strpl. §§ 290 og 296

4.2Særlig om forklaringer til kontroll- eller undersøkelsesorganer forut for straffesak

4.2.1Spørsmålet om bevisavskjæring

4.2.2Bruk av forklaringen hvis beviset ikke blir avskåret

5Bruk av forklaringer som et ikke møtende vitne tidligere har avgitt i saken – strpl. § 297

5.1Innledning

5.2Hovedregelen: Vitnet skal møte og forklare seg direkte for den dømmende rett

5.3Kontradiksjonskravet

5.4Opplesningsadgangen når det ikke har vært kontradiksjon

5.4.1EMDs storkammerdom Al-Khawaja og Tahery mot Storbritannia

5.4.2Høyesteretts dom i Rt. 2013 s. 1412

5.4.3Konsekvenser for praksis

5.4.4Særlig om vitne som er død, truet eller har gått i dekning

5.4.5Fremgangsmåten ved begjæring om opplesning

5.5Skriftlig erklæring fra et vitne som ikke møter

5.5.1Eksempler: journaler, registeropplysninger, beslagsrapporter, analyserapporter, kommunikasjonskontroll mv.

6Kasuistikk

6.1Innledning

6.2Politiforklaringer, bevisopptak og rettslige avhør

6.3Særlig om dokumentbevis som inneholder vitneforklaringer

6.4Forklaringer gitt til offentlig granskingskommisjon eller -utvalg

6.5Forklaringer gitt til private

6.6Forklaringer gitt til utenlandsk myndighet

6.7Uttalelser i media

7Særlig om ankeforhandling i lagmannsretten ved bevisanke

7.1Forklaringer som er gjengitt i tingrettens domsgrunner

7.1.1Meddomsrett

7.1.2Lagrettesaker

7.2Forklaring fra vitne som møtte i tingretten, men som uteblir i lagmannsretten

8Særlig om forklaringer som er sikret med lyd- eller bildeopptak, strpl. §§ 298 og 300

9Andre særregler

9.1Straffeprosessloven § 297 første ledd annet punktum

9.2Straffeprosessloven § 299

kapittel 8ulovlig ervervet bevis og utradisjonell etterforsking

Sverre Erik Jebens

1Oversikt over temaet og avgrensninger

1.2Avgrensninger

2Rettspolitiske hensyn og nasjonale løsninger

2.1Rettspolitiske hensyn

2.2Reguleringen i nasjonale rettssystemer

3Rettskildesituasjonen med hensyn til ulovlig ervervet bevis

3.1Straffeprosessloven av 1981 – lovtekst og lovforarbeider

3.2Teorioppfatninger og rettspraksis

4Grunnprinsipper ved spørsmålet om bruk av ulovlige bevis

4.1Rettslige utgangspunkter: generelle og konkrete hensyn

4.2Betydningen av prinsippet om fri bevisføring

4.3Betydningen av rettspolitiske hensyn

5Hensynet til å unngå gjentatt krenkelse

5.1Taushetsbrudd og personvernbrudd

5.2Selvstendige bevis fremkommet etter taushetsbrudd

5.3Bevis fremkommet ved krenkelse av vitners fritaksrett

5.4Oppsummering og konklusjoner

6Siktedes rettigheter og motstående hensyn

6.1Innledning og aktuelle problemstillinger

6.2Bevis fremskaffet ved inngrep i personvern

6.3Betydningen av vernet mot selvinkriminering

6.4Bruk av forklaring til offentlig kontrollorgan

6.5Oppsummering og konklusjoner

7Bevis ervervet ved bruk av utradisjonelle etterforskingsmetoder

7.1Straffeprosessloven, legalitetsprinsippet og menneskerettighetene

7.2Begrensninger i bevisadgangen ifølge tradisjonell norsk rettsoppfatning 329

7.3Betydningen av EMK ved bruk av utradisjonelle etterforskingsmetoder

7.4Oppsummering og konklusjoner

kapittel 9bruk av «overskudd sinformasjon» som bevis

Ingvild Bruce

1Innledning

2Begrepet «overskuddsinformasjon»

3Politiregisterlovens regler

4Opplysninger om og fra kommunikasjonskontroll mv.

4.1Utgangspunkt om taushetsplikt

4.2Bruk som bevis på etterforskingsstadiet

4.3Bruk som bevis ved iretteføringen

4.3.1Utgangspunkter .

4.3.2§ 216i første ledd bokstav b

4.3.3§ 216i første ledd bokstav c

4.3.4§ 216i første ledd bokstav d første punktum

4.3.5§ 216i første ledd bokstav d annet punktum

4.3.6§ 216i første ledd bokstav e

4.4Betydningen av reglene om sletting og oppbevaring

5Overskuddsinformasjon fra PSTs forebyggende tvangsmiddelbruk

6Avsluttende drøftelse

kapittel 10vitneanonymitet, informantog kildebeskyttelse

Mary-Ann Hedlund

1Innledning

2Vitneanonymitet

2.1Grunnvilkår

2.1.1Krav om sakstype

2.1.2Anonymisering må være strengt nødvendig

2.1.3Ulemper for siktedes forsvar

2.2Alternative tilleggsvilkår

2.2.1Trusselsituasjon .

2.2.2Hensynet til gjenbruk

2.3Beviskravet

2.4Hvem kan avhøres anonymt som vitne

2.4.1Utgangspunkter

2.4.2Tilfeldighetsvitner

2.4.3Politivitner

2.4.4Kilder og informanter

2.4.5Offer/fornærmede

2.5Anonymiseringstiltak

2.5.1Anonymitetstiltak ved forklaring for politiet

2.5.2Anonymiseringstiltak ved rettslige avhør

2.6Anonymitet i forhold til hvem

2.7Kort om saksbehandlingen

2.8Konsekvenser av at en begjæring om anonym vitneførsel er etterkommet

2.9Konsekvenser når en begjæring om anonymitet avslås

3Bevisforbud etter § 292a

3.1Innledning

3.2Grunnvilkår

3.2.1Forhold som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis

3.2.2Bevisforbud må være strengt nødvendig

3.2.3Ulemper for siktedes forsvar

3.3Alternative tilleggsvilkår

3.3.1Trusselsituasjon

3.3.2Hensynet til gjenbruk

3.3.3Hensynet til forebygging / beskyttelse av metoder

3.3.4Hensynet til samarbeid med andre lands myndigheter

3.3.5Beskyttelse av identiteten til kilder og informanter

3.4Beviskravet

3.5Hvem kan forklaringsforbud bestemmes for

3.6Saksbehandling – avgjørelse av «særskilt dommer»

3.7Konsekvenser når begjæringer etter § 292a avslås

4Avslutning

kapittel 11massemedienes kildevern

Ragna Aarli

1Kildevern som bevisrettslig problem

2Begrunnelser for kildevern

3Det funksjonelle virkeområdet

3.1Innledning

3.2Personkravet

3.2.1Redaktører

3.2.2Journalister

3.2.3«Andre» pressemedarbeidere

3.3Virksomhetskravet

3.3.1Innledning

3.3.2Aktivitet og varighet

3.3.3Krav om ansvarlig redaktør?

3.3.4«Trykt skrift» og bøker

3.3.5«Kringkasting»

3.3.6«Annen medievirksomhet»

3.4Formålskravet

3.5Oppsummering

4Det materielle virkeområdet

4.1«Forfatter» og «kilde»

4.2Betroelsesvilkåret – krav om hjemmelsmann

4.3Vern om upublisert materiale?

4.4Kilden samtykker

4.5Kilden er kjent

4.6Oppsummering

5Avveiningsnormen

5.1Utgangspunkter for pålegg om vitneplikt

5.2Inngrepets formål

5.2.1Vektige samfunnsinteresser

5.2.2Oppklaringshensyn

5.3Interesseavveiningen

5.3.1Utgangspunkter

5.3.2Opplysningenes art

5.3.3Kildens forhold

5.3.4Massemediets forhold

5.3.5Krenkede tredjemenns forhold

5.4Forsterket kildevern

5.5Sanksjoner mot pålegg som ikke etterkommes

6Etterforsking og bevissikring ved tvangsmidler

6.1Politiets etterforskingsadgang

6.2Forholdsmessighetsvurderingen i strpl. § 170a

6.3Ransaking

6.4Utleveringspålegg og beslag

6.5Skjulte etterforskingsmetoder

6.6Journalisten er selv siktet

7Bevisføring av kildeavslørende materiale

8Oppsummering og konklusjoner

vbeviskrav og bevisbedømmelse

kapittel 12uskyldspresumsjonen og beviskravet i straffesaker

Jørgen Aall

1Innledning

2Nærmere om emnet og noen sentrale begreper

2.1Generelt

2.2Beviskrav, bevisbyrde, bevistema og uskyldspresumsjonen

2.3Forholdet til andre regler i artikkel 6

2.3.1Rettergangskravene generelt

2.3.2Regler som står uskyldspresumsjonen svært nær

2.3.3Regler som effektiviserer uskyldspresumsjonen

3Tolkningen av artikkel 6 nr. 2, jf. artikkel 6 nr. 1

3.1Utgangspunkter .

3.2Beviskravet

3.2.1Tekst og rettspraksis

3.2.2Øvrige tolkningsfaktorer

4Presumsjoner for skyld og «omvendt bevisbyrde»

4.1Innledning

4.2Presumsjoner for at siktede er skyldig i det som er beskrevet i straffebudet

4.2.1Utgangspunkter

4.2.2Påtalemyndighetens etablering av en prima facie-sak gir siktede en forklaringsoppfordring

4.2.3Siktede kan ha en særlig oppfordring til å sikre bevis før handlingen

4.3Sikkerhetsmekanisme: Siktedes adgang til å bevise sin uskyld må være reell

4.4Foreløpige observasjoner

5Modifikasjoner med hensyn til beviskravet?

5.1Utgangspunkter

5.2Varierer beviskravet med sakens formelle karakter?

5.3Varierer beviskravet med siktelsens alvor?

5.4Varierer beviskravet med den enkelte straffbarhetsbetingelse?

5.4.1Oversikt

5.4.2Objektive vilkår: lovovertredelse og ingen straffrihetsgrunner

5.4.3Subjektive vilkår: skyld og tilregnelighet

6Er beviskravet nå konstitusjonelt?

7Slutning

kapittel 13vitnebevisets psykologiske fallgruver

Annika Melinder

1Innledning .

2Utgangspunkter for vurdering av vitnebevis

2.1Modeller for bevisvurdering

2.2Lovens rammer for å fremme sanne vitnemål

2.3Begrepene «troverdighet» versus «pålitelighet»

3Troverdighetsvurderinger som feilkilder

3.1Innledning

3.2Utseende – fremtoning

3.3Barns troverdighet

3.3.1Innledning

3.3.2Troverdighetsvurdering i etterforskingsfasen

4Psykologiske forenklinger og stereotypier som feilkilder

4.1Effektiv informasjonsprosessering

4.2Etnisitet som negativ stereotypi

4.3Hodeplagg

4.4Effekter og forholdsregler

5Hukommelsens feilbarlighet

5.1Innledning

5.2Hukommelsesmodning

5.3Schacters «sju synder»

5.3.1Innledning

5.3.2Begrenset oppmerksomhet

5.3.3Midlertidighet

5.3.4«Fastbrenthet»

5.3.5Blokkering

5.3.6Manipulerbarhet

5.3.7Redigering

5.3.8Feilattribusjon

6Oppsummering

kapittel 14en metode for bevisbedømmelsen i straffesaker 507

Eivind Kolflaath

1Innledning

2Behovet for en metode i bevisbedømmelsen

2.1En diskutabel premiss i straffeprosessen

2.2Inntrykksbasert eller resonnerende bevisbedømmelse

2.3Beviskravet i straffesaker

3Fortellinger i straffesaker

3.1Fortellingenes funksjoner

3.2Vurderingen av fortellinger

3.3Fortellingsformatets farer

507

508

4‘Forklaring’ som nøkkelbegrep i bevisbedømmelsen

4.1Generelt om forklaringer på etablerte og hypotetiske omstendigheter 523

4.2Eksempel på resonnering om forklaringer

4.3Beviskravet presisert ved hjelp av begrepet om forklaringer

4.4Presiseringen gir opphav til en metode

4.5«… hver for seg eller i kombinasjon …»

4.6De to kravene må ses i sammenheng

4.7Gir formuleringen av beviskravet riktig terskel for domfellelse?

4.8Forholdet til prinsippet om fri bevisbedømmelse

5Avslutning

del visakkyndighet og særlige bevismidler

kapittel 15sakkyndigbeviset

Anders Løvlie

1Tema og opplegg

2Generelt om sakkyndigbeviset

2.1Bevisbedømmelse og sakkyndighet

2.2Rettsanvendelse og sakkyndighet

2.3Avgrensning

3Rettslig regulering

3.1Generelt

3.2Uavhengighet

3.3Oppnevnelse

3.3.1Under etterforskingen

3.3.2Under hovedforhandlingen

3.3.3Antall sakkyndige

3.4Arbeidsbetingelser

3.4.1Mandat

3.4.2Innhenting av informasjon og gransking

3.4.3I retten

3.4.4Private sakkyndige / sakkyndige vitner – sakkyndige uten oppnevning

4Etterprøving og kontroll

4.1Tema og opplegg

4.2Krav om etterprøving

4.3Tre feilkilder

4.4Autoritativt bevis

4.5Betydningen av kunnskap og pedagogisk fremstilling

4.6Den rettsmedisinske kommisjon

5Kritikk av sakyndigbeviset

5.1Tema og opplegg

5.2Manglende eller mangelfull kunnskap

5.3Uklar faglig rolle

5.4Ikke tilstrekkelig grad av uavhengighet

5.5Manglende eller mangelfull etterprøving

5.6Misforståelser

kapittel 16biologiske spor (dna-bevis)

Ragna Aarli

1Introduksjon

2Internasjonale rammer for bruk av DNA-profiler i strafferettspleien

2.1Innledning .

2.2Retten til privatliv i EMK artikkel 8

2.3Avtalen med EU om forsterket politisamarbeid (Prüm-avtalen)

3Biologiske spor og det alminnelige personopplysningsvernet

3.1Forholdet mellom politiregisterloven og personopplysningsloven

3.2Politiregisterlovens personopplysningsbegrep

3.3Er biologisk materiale en personopplysning?

4Innhenting av biologisk materiale for DNA-analyse

4.1Inngrepshjemmel

4.2Inngrepskompetanse

4.3Samtykke som hjemmel for munnavstryk

4.4Uhjemlet innhenting av biologiske spor

4.5Taushetsplikt som grunnlag for en plikt til å skjule biologiske spor

5Oppbevaring av DNA-profiler

5.1DNA-registeret

5.2Nærmere om registerplikten

5.3Kravet til formålsbestemt behandling

5.4Uhjemlet oppbevaring av DNA-profiler

5.5Analyseinstitusjonens analyse- og sletteplikt

6Bevisføring

6.1Sakkyndigoppdraget

6.2Kommisjonskontroll av DNA-rapporter

6.3Muntlig sakkyndighet

6.4Second opinion?

6.5Avskjæring av ulovlig ervervet DNA-bevis?

7Bevisvurdering

7.1Egenvekten av et DNA-treff («likelihood ratio»)

7.2DNA i et forklaringsperspektiv

7.3Sannsynlig holdbarhet for sædceller i vaginale prøver

7.4Utredningskrav – hva hvis DNA-beviset «står alene»?

7.5Særlig om DNA i «gamle straffesaker»

8Nytt DNA-bevis som grunnlag for gjenåpning

8.1Gjenåpning til gunst for domfelte

8.2Gjenåpning til ugunst

9Avslutning

565

568

569

588

591

kapittel 17databevis

Inger Marie Sunde

1Tema .

2Sikring av databevis – hensyn og fremgangsmåter

2.1Kopiering før innsyn

2.2Hensynet til bevisets integritet

2.3Utfordringen med store datamengder

2.4Kopiering fra stedfast datasystem

2.5Faser i bevissikringen, speil- og filkopiering

2.6De sikrede data – en potensiell beviskilde

3Adgangen til å ta beslag i data

3.1Inngrepet i privatlivet

3.2Bevissikringsformålet

3.3Hvorvidt kopierte data er å anse som «ting», jf. strpl. § 203

3.4Oppsummering

4Plikt til å foreta speilkopiering, jf. strpl. § 170a?

5Relevansvurderingen ved databeslag

5.1Hvilke omstendigheter som bør være grunnlag for vurderingen

5.2Slutning fra ytre forhold eller vurdering av dataene

5.3Etterfølgende relevansvurdering av data

5.4Behandlingen av en bevisfil uten relevante data

6Nærmere om fremgangsmåten for rettens kontroll, jf. strpl. § 205 tredje ledd

7Forståelsen av «sakens dokumenter» i relasjon til sikrede data

7.1Problemstilling

7.2De rettspolitiske hensynene

7.3Partslikhet og notoritet

8Adgangen til bruk av sikrede data som bevis i andre saker

9Noen spørsmål om bevisavskjæring

9.1Feil ved fremgangsmåten

9.2Personopplysninger som burde vært slettet

9.3Bevis innhentet fra utenlandsk brukerkonto

9.4Gjentatt og vedvarende ransaking

10Hypotesen om den ukjente tredjemann

10.1«The Trojan Defense»

10.2Varianter av hypotesen om den ukjente tredjeperson

10.3Håndtering av usikkerhet – saksforberedende rettsmøte

10.4Bruk av «uskyldig»- og «skyldig»-hypotesene

10.5Oppsummering

kapittel 18rettspsykiatriske vurderinger

Karl Heinrik Melle

1Innledning

1.1Rettspsykiatrisk fagkunnskap

1.2Vitenskap og skjønn

1.3Rettspsykiatriens egenart

1.4Uenighet mellom sakkyndige

1.5Rettspsykiatriske erklæringer

2Historikk

3Krav til sakkyndige i straffesaker

3.1Generelt

3.2Undersøkelser av siktede i straffesaker

3.3Undersøkelser av fornærmede i straffesaker

4Mandat

4.1Generelt

4.2Vurdering av modenhet

5Mentale avvikstilstander

5.1Medisinsk og strafferettslig terminologi

5.2Utilregnelighet

5.3«Psykisk utviklingshemmet»

5.4«Bevisstløs»

5.4.1Relativ bevisstløshet

5.4.2«Sex i søvne»

5.5Rusutløste tilstander

6Risikovurdering ved påstand om særreaksjon

7Den personlige undersøkelsen

7.1Tidspunkt og ramme

7.2Kontekstuelle påvirkningsfaktorer

7.3Undersøkelsesverktøy

7.3.1Etiologiske modeller og offisielle diagnosesystem

7.3.2Standardiserte måleskjema og tester

8Feilkilder og håndtering av usikkerhet

8.1Kompetanse og differensialdiagnostisk metode

8.2Avstanden til handlingstidspunktet

8.3Straffesakskonteksten

8.4Falske negative undersøkelser

8.5Faren for simulering og dissimulering

8.6Faglige kortslutninger

8.7Lovbryters evnenivå

8.8Rettens skjønn

9Den rettsmedisinske kommisjons kontroll av rettspsykiatriske erklæringer

doms- og rettsavgjørelser

Bevis i straffesaker

BEVIS I STRAFFESAKER

Utvalgte emner

bevis i straffesaker

ragna aarli, mary-ann hedlund og sverre erik jebens (red.)

bevis i straffesaker

Forord

Innholdsoversikt

Innhold