Bak fanene

Liv Tørres

Denne boka gir en bred politisk analyse av fagbevegelsen. Gjennom en rekke portretter av fagbevegelsene i Storbritannia, USA, Sør-Afrika, Brasil, India, Kina og Russland gir Liv Tørres også konkret kunnskap og dybdeforståelse. Bak fanene er den perfekte boka for forbund og fagforeninger som allerede har et internasjonalt engasjement. Den er minst like nyttig for dem som ønsker å løfte blikket og få inspirasjon til å virkeliggjøre det gamle slagordet: «Arbeidere i alle land – foren dere!» Liv Tørres er statsviter. Hun har vært ansatt i Fafo og i Norsk Folkehjelp og har drevet internasjonale prosjekter for både norsk og internasjonal fagbevegelse. Hun har bodd en rekke år i Sør-Afrika og jobbet tett sammen med en rekke fagbevegelser i det sørlige Afrika.

9 788205 406841

Liv tørres • Bak fanene

Fagbevegelsen har gjennom historien vunnet store seire og vært en sentral premissleverandør for den velstandsutviklingen vi har sett. Den sitter på enorme strategiske ressurser: store lagre av lærdom fra politisk kamp, millioner av medlemmer og kontroll over nøkkelposisjoner i verdensøkonomien. Spørsmålet er hvordan den ønsker å bruke makten den har, og hvilke ressurser den har til å realisere sine verdier.

Bak fanene

Liv Tørres

Bak fanene

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2010 1. utgave, 1. opplag 2010 ISBN 978-82-05-406841 Oversikt over omslagsillustrasjoner og øvrige illustrasjoner i boka står på side 237 Omslagsdesign og layout: Avrio Design, Anne Vines Brødtekst: Times 9,5/12 pkt Papir: 90 g Rapido Trykk: AIT Otta AS 2010 Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forord

Det å være fagforeningsleder er en ensom jobb, som den sør­ afrikanske politikeren Mac Maharaj påpeker. Det krever evne til å mobilisere når ens kamerater nøler, men også å måtte stagge dem og akseptere en avtale eller et kompromiss når deres engasjement og interne samhold er på det sterkeste. I denne boken skal vi hilse på en rekke personer som har prøvd dette i praksis. Fagbevegelsen er likevel først og fremst bygd på kollektiv styrke og innsatsen, tårene, svetten og forsakelsene til millioner av medlemmer som ofrer tid, ressurser og også ofte eget liv eller velferd. Da kelneren på Radisson Sas Atlantic Hotel i Stavanger oktober 2009 ble introdusert for lederen av nigeriansk fagbevegelse som representerer fire millioner arbeidere, uttalte han umiddelbart: «Jeg er stolt over å fortelle at jeg representerer 50». Mange i internasjonal og nordlig fagbevegelse føler at de befinner seg i et dalsøkk. Medlemstap, undergraving av rettigheter og tap av politisk tyngde skaper pessimisme. Like fullt sitter fagbevegelsen på enorme strategiske ressurser: Store lagre av erfaring og lærdom i politisk kamp, millioner av medlemmer, samt kontroll over nøkkelposisjoner i verdensøkonomien. Med millioner av mennesker på vei inn til verdens storbyer på jakt etter arbeid og levebrød vil presset på og forventningene til sosiale bevegelser og fagbevegelsen i løpet av få år eksplodere. Spørsmålet er hvordan fagbevegelsen ønsker å bruke dette og hvilke ressurser og muligheter den har til å realisere sine verdier? Det finnes relativt lite informasjon om internasjonal fagbevegelse. Det lille som er publisert, gir stort sett den formelle historien som forbundene ønsker å presentere eller er politiske skrifter som skal ildne til kamp eller fortelle hvorfor alt gikk galt. Enten feirer man bevegelsens seire eller forklarer dens nederlag. Denne boken er skrevet for å spre kunn-

skap om internasjonal fagbevegelse. Samtidig reiser boken kritiske spørsmål med sikte på økt engasjement og debatt om både nasjonal mobilisering og internasjonalt arbeid. Intensjonen er å gi en politisk analyse, avdekke styrke og svakheter og ikke minst de bærende prinsippene og det fundamentet som fagbevegelsen kan bygge på framover. For internasjonal fagbevegelse trenger i høyeste grad en ny giv. Og med hovedvekten av medlemmene i sør vil internasjonal fagbevegelse se annerledes ut i løpet av et par tiår. Da trenger vi å vite mer om hvordan fagbevegelsen ser ut i sør, og hvilke lærdommer vi kan trekke av historiens seire og tap. Jeg er ingen nøytral observatør av fagbevegelsen. Jeg forelsket meg for mange år siden i fagbevegelsen i mitt første møte med landsorganisasjonen COSATU i Sør-Afrika. Jeg har gjentatte ganger truffet også andre fagbevegelser hvis kraft, taktiske evner og forståelse av makt avtvinger respekt. Dessverre har jeg også truffet dem som avler avmakt og frustrasjon. Denne boken drives fram av et ønske om å forklare forskjellen mellom dem. Møter med den afrikanske delen av det tidligere FFI (Frie faglige internasjonale) lærte meg to ting: Å lese referater fra møter med lupe og å mestre den utholdenhetsprøven internasjonale fagforeningsmøter ofte kunne være. At møtereferater ofte reflekterte hva enkelte mente burde ha skjedd i et møte mer enn hva som faktisk skjedde, og at internasjonale møter ofte ble avgjort av hvem som orket å stå lengst på sitt uten å fire, var små, men viktige deler av fagforeningskamp og konflikter spesielt på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Heldigvis har fagbevegelsen endret seg siden den gang, og maktkamp får i dag andre og også mer demokratiske uttrykk. Jeg er blant de privilegerte som gjennom en årrekke har fått jobbe med, og for, fagbevegelsen, i både nord og sør.

forord 7

­ oken har blitt formet på bakgrunn av mangfoldige rapporter, B forskning, debatthefter, evalueringsoppdrag og møter i internasjonal fagbevegelse gjennom årene. Jeg tar ikke mål av meg til å skrive den formelt korrekte versjonen av historien eller dagens situasjon. Boken baserer seg langt på vei på historiene til dem som har vært involvert i fagbevegelsen på ulike nivåer de siste tiårene og på de historiene de husker. Noen bøker som har kommet til de siste par årene har hjulpet til med å fylle bildet. I tillegg finnes en rekke bøker om enkelte nasjonale fagbevegelser. De er brukt som kilder og listet opp bakerst i boken. Ellers har jeg bevisst valgt å unngå fotnoter og andre verktøy som ellers er vanlige blant akademikere. En rekke enkeltpersoner har på forskjellige måter vist vei både i fagbevegelsen, og for denne boken, med egne synspunkter, ideer og ikke minst handling. Tidligere generalsekretær i landsorganisasjonen COSATU i Sør-Afrika Jay Naidoo innga respekt og la derigjennom grunnlaget for mitt senere engasjement for, og arbeid med, COSATU gjennom mange år. Kaare Sandegren, daværende internasjonal sekretær i norsk LO bidro til å snu norsk LOs holdninger til sørafrikansk og palestinsk fagbevegelse. Vi er mange som respekterer ham for det. Ebrahim Patel har gitt kampen for demokrati, omfordeling og fagbevegelsen all sin stahet, energi og skarpsindighet gjennom årene. Jeg skylder dem alle tre stor takk for støtte og kameratskap gjennom årene! Jon Erik Dølvik delte av sin enorme kunnskap om fagbevegelsen da jeg først begynte på Fafo i 1990, og la mye av grunnen for det jeg i dag vet, kan og brenner for når det gjelder faglig kamp og utfordringer. Paul Purrit som var kanadisk fagbevegelses stedlige representant i Sør-Afrika på 1990-tallet, stod i skyttergravene med meg i fagbevegelsens internasjonale voldsobservatørgruppe og lærte meg også andre sider ved faglig kamp. En stor takk til Zora Mehlomakulu, John Gomomo, Ray Alexander og Emma Mashinini, alle opprinnelig fra den sørafrikanske fagbevegelsen og alle på ulike måter inspirasjonskilder for denne boken. Det samme er Wellington Chibebe, leder av landsorganisasjonen ZCTU i Zimbabwe; Kjell Jacobsen, tidligere internasjonal leder i CUT Brasil; Ron Oswald, leder av den internasjonale globale bransjeføderasjonen IUF; Dan

Galin som i flere år var leder for samme organisasjon, og Guy Ryder, leder av den internasjonale fagforeningsføderasjonen ITUC. Jayendra Naidoo var i mange år forhandlingsleder i COSATU og lærte meg mye om strategi, taktikk og faglig kamp. Morgan Tsvangirai, nå leder av MDC i Zimbabwe, men tidligere i mange år leder for landsorganisasjonen, har satt sitt preg på manuset. Det har også COSATUs leder Zwelinzima Vavi med sin kunnskap, klokskap og gode nese for makt, politikk og mobilisering. Tim Shorrock, Glenn Adler, Tom Conners, Sean Sweeney, Susan Philips og ikke minst Stan Gacek har lært meg mye om nordamerikansk fagbevegelse. Jeg skylder Philip Jennings, leder av bransjeføderasjonen UNI, takk for å stimulere meg til å bli ferdig med boken. Mark Anner, Karin Dokken, Geir Falkenberg, Eivind Falkum, Camilla Houeland, Atle Høie, Ivar Hippe, Leonard Larsen, Espen Løken, Trine Lise Sundnes, Asbjørn Wahl, Anne Mette Ødegård, Gunhild Ørstavik, og ikke minst Leif Iversen har gitt gode innspill og kritiske kommentarer til ulike deler av denne boken. Nina Mjøberg i internasjonal avdeling i LO har vært en tålmodig, konstruktiv og god kommentator. Karin Beate Theodorsen har også vært en uvurderlig støttespiller. Yngve Hågensen, Esther Kostøl, Gerd-Liv Valla og Finn Erik Thoresen har vist meg hva internasjonal solidaritet betyr i praksis. Finn Erik har for øvrig delt sine historier, kunnskap og visdom med meg i mange år. Det har jeg lært mye av. Stor takk til alle. Å slippe tett innpå, og kunne gi bidrag til, strategiske slagplaner i både norsk og sørafrikansk fagbevegelse er et privilegium få andre har fått gleden av. Jeg håper jeg klarer å yte den respekt for demokrati samt kunnskap jeg derigjennom har fått om makt og mobilisering rettferdighet i denne boken. Eventuelle feil og mangler er selvfølgelig ene og alene mitt ansvar. En stor takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Landsorganisasjonen i Norge for bidrag til å ferdigstille boken. Stig-Audun Hansen har valgt illustrasjoner. Lilian Kongshavn og Arne Bernhardsen har gitt god drahjelp i Gyldendal. Stor takk til alle tre. Sist, men ikke minst, takk til Hannah, Mira, Yashodan og Parusha. Jeg er stolt over at dere allerede har skjønt hva denne boken dreier seg om! Liv Tørres, oktober 2010

Innhold 1 Bak fanene 12 2 Verden rundt oss 32 3 Kampen for faglige rettigheter 50 4 Internasjonal solidaritet 66 5 Fagbevegelsens David og Goliat 94 6 Fagbevegelsens vugge – Storbritannia 117 7 Nordamerikansk kamp mot kommunisme 132 8 Fra skanse til skanse i Sør-Afrika 149 9 Brasil: Skopusser, metallarbeider og president 161 10 Å vandre gatelangs i India 174 11 Fagbevegelsen i Midtens rike, Kina 190 12 Fagbevegelsen i Russland: Samlebånd fra parti til folket? 205 13 Fremad bak fanene – scenarier og strategi for internasjonal fagbevegelse 221 billedtekster 237 kort historisk skisse over framveksten av internasjonal fagbevegelse 238 Forkortelser 239 kilder og litteratur for videre lesning 242

1 Bak fanene De var 50 000. De kom fra Cape Town, Johannesburg, Durban og Port Elisabeth. Fra skyskrapere og brakkebyer i storbyene, herberger på gårdene, jordhytter langs kysten og fjellområdene. Målet var Bisho, hovedstaden i Ciskei som apartheidregjeringen hadde satt opp som såkalt uavhengig hjemland for svarte. Det var 7. september 1992, og forhandlingene om overgang til demokrati og ny grunnlov hadde kollapset. Nå skulle folket vise makt og apartheidregimet presses tilbake til forhandlingsbordet.

Fagbevegelsen hadde stått i spissen for kampen i mange år. Få uker før hadde de ledet en vellykket fredelig demonstrasjon samme sted med samme mål. Nå førte de igjen an i fredelige protester sammen med andre organisasjoner i anti­ apartheidbevegelsen. Men denne gangen åpnet soldatene i Ciskei ild. Få timer etter lå 29 døde og 300 sårede igjen på bakken. Massakren tvang regimet tilbake til forhandlingene. Samtidig viste tragedien nok en gang at politisk handling og mobilisering er risikabelt og ofte følges av fare, smerte og tap. Det har fagbevegelsen sett utallige ganger. I 2009 ble over 100 mennesker drept verden rundt på grunn av sin fag­ foreningsaktivitet. Tusener ble arrestert på grunn av deltakelse i streik og demonstrasjoner. Flere titall tusen mistet jobben av samme grunn eller rett og slett fordi de krevde sin menneskerett: Å få organisere seg og forhandle. Fagbevegelsen er uovertruffen når det gjelder evne til å mobilisere. Ingen annen bevegelse har vært i nærheten av å mobilisere de samme folkemassene. Ingen annen organisasjon har vært i nærheten av det antall medlemmer den favner. Og ingen annen kan demonstrere slik politisk makt rett og slett ved å true med streik og kollektive aksjoner, men uten i praksis å måtte røre en muskel. Fagbevegelsen står bak noen av verdens sterkeste politiske partier og har satt varig preg på tankegodset både til venstre- og høyresiden i politikken. Den presset fram stemmerett og la grunnlaget for velferdsstaten og en mer rettferdig fordeling i mange land i Europa. Den har også stått for noen av de største politiske og samfunnsmessige endringene i historien. Da Solidarność ble til i Polen i 1980, startet flodbølgen som etter hvert skulle rive muren mellom øst og vest, mellom kommunisme og markedsøkonomi. Selv om det ennå tok ni år før kommunistregimet overlot makten til et demokratisk valgt regime, ville det neppe ha skjedd om ikke arbeiderne ved Leninverftet hadde vist andre at det nyttet å utfordre makta. Tilsvarende har fagbevegelsen en nøkkelrolle i samfunnsutviklingen i mange land i sør: Den stod i spissen for antiapartheid-kampen i Sør-Afrika, i bresjen for demokratiseringen i Zambia, Nigeria, Brasil og var den som til slutt svingte vektskåla mot Robert Mugabe og dannet opposisjonspartiet MDC i Zimbabwe. Fagbevegelsen var en sentral aktør i mobiliseringen som felte diktatoren Stroessner i Paraguay. Det finnes utallige andre eksempler. Presidenten i Guinea, Ahmed Sékou Touré, og framstående politikere som

14 bak fanene

Tom Mboyai Kenya, Cyrille Adoula i Kongo, Lula de Silva i Brasil og Morgan Tsvangirai i Zimbabwe var alle fagforeningsledere før de ble politikere. Julius Nyerere var fagforeningsmannen som ledet Tanzania fram til uavhengighet. Kenneth Kaunda var fagforeningsmannen som gjorde det samme i Zambia. Han ble riktig nok etterfulgt av en annen fagforeningsleder, Fredrik Chiluba som ble anklaget for korrupsjon, men fagbevegelsen var en sentral brikke i å rydde opp og stille ham til ansvar etterpå. Selv om fagbevegelsen er full av helter, er det først og fremst vanlige arbeidsfolk som bærer bevegelsen framover. Men hvor ligger fagbevegelsens styrke og slagkraft? For arbeidsfolk har man jo nesten overalt. Det blir ikke nødvendigvis verken politisk kraft, samfunnsendring eller rettferdig fordeling av den grunn. Det blir det ikke nødvendigvis av at arbeidsfolk står sammen heller. Det er først der disse opptrer samlet, kollektivt som gruppe og er villige til sammen å presse fram krav at man kan få til endring. Antall lønnsarbeidere har eksplodert de siste årene. I løpet av få år vil to tre­deler av verdens befolkning leve i byer. Selv om fattigdommen kanskje vil synke parallelt med middelklassens vekst, er det ikke usannsynlig at ulikhet vil holde seg høy eller øke. Med ulikhet vokser også sinne, utålmodighet, frustrasjon og mulig sosial uro blant de millioner som blir stående utenfor. Noen frykter at disse vil vende seg til fundamentalisme, vold eller kriminalitet. Optimistene blant oss håper de vil vende seg til fagbevegelsen. Spørsmålet er hva slags bevegelse som møter dem i framtiden og hvilken slagkraft den har for å skape samfunnsendring, og realisere målene om en rettferdig fordeling av ressursene, demokrati og styrkede rettigheter for arbeidsfolk over hele verden.

Fagbevegelsens utfordringer

Fagbevegelsen står overfor formidable utfordringer. Kollaps i medlemstall og redusert makt i enkelte land er noen av uttrykkene for dette, men situasjonen er i høyeste grad ujevn. Enkelte steder er fagbevegelsen presset på defensiven. Andre steder mobiliserer fagbevegelsen sterkere enn noen gang. Utfordringene føles imidlertid på kroppen overalt. Alt i alt har det økonomiske klimaet blitt tøffere, med hard konkurranse mellom bedrifter og land. Høyere arbeidsledighet i nord og en eksplosjon av lavtlønte jobber i sør er resultatet. Mange land

opplever avindustrialisering og overgang til tjenestebasert økonomi. I nord legges industriarbeidsplasser ned. Flere jobber som funksjonærer eller i velferdssektoren. Atypisk arbeid og deltidsarbeid blir mer vanlig. I sør har antallet mennesker som er engasjert i tilfeldige overlevelsesstrategier i tjenestenæringer og hos bedrifter i jakt på billig arbeidskraft flerdoblet seg. Millioner jobber i uformell ikke-registrert virksomhet hjemmefra eller på gata. Næringslivsledere kaller det fleksibilitet, fagforeningsaktivister utnyttelse. Samtidig opplever vi en av de største folkevandringene i historien. Millioner av mennesker er på flyttefot mellom land og inn til byer på flukt fra forfølgelse eller på jakt etter arbeid og bedre levekår. I Kina alene har 300 millioner mennesker flyttet fra landsbygda inn til byene de siste 30 årene på leting etter jobb. I løpet av 15 år kan 300 nye millioner komme til å flytte etter. Fra 1970 til 2005 økte antallet internasjonale migranter fra 82 til 200 millioner. Mange regjeringer fører en politikk som undergraver fagbevegelsen. Der fagbevegelsen fikk strategisk makt av regjeringer som utenrikspolitisk verktøy under den kalde krigen, betraktes fagbevegelsens nytteverdi mange steder nå som lavere. Folks følelse av identitet og tilhørighet har endret seg. Mens flere tidligere identifiserte seg som arbeidere, er rollen som forbruker blitt viktig. Det er kanskje heller ikke lenger sosial bakgrunn og tilhørighet som avgjør hvem folk føler fellesskap med. Vi jobber ikke nødvendigvis lenge på samme arbeidsplass. Karriere og livsløp endrer seg raskt og med det båndet til arbeiderfellesskapet og kamerater. Som velgere bytter vi oftere parti. Saker og politikernes karisma betyr gjerne mer for stemmeseddelen enn ideologi. Alt i alt ser det ut til at stemmeseddelen for øvrig har mindre verdi. Før gikk folk på klubbmøter for å påvirke, nå bruker de facebook og twitter. I land i sør hvor koblingen mellom partipolitikk og klasseidentitet er svakere enn i nord, har nasjonal frigjøring og demokrati nå mindre mobiliseringskraft, noe som svekker grunnen også for fagorganisering. Sist, men ikke minst blir den fagbevegelsen som oppstod innen nasjonale rammer, utfordret av en mer åpen internasjonal økonomi og økende makt hos flernasjonale selskaper. Alt dette forklarer, ikke overraskende, nedgangen i fagforeningsmedlemskap i den vestlige verden og fagbevegelsens begrensede innflytelse internasjonalt. Samtidig reiser det spørsmål ved fagbevegelsens egne strategier, veivalg og fornyelsesevne.

I Bangladesh mister fire sykepleiere jobbene sine på et sykehus i Dhaka i 2004. De tvangsflyttes for å arbeide på en avsidesliggende helsestasjon. Det var ikke tilfeldig at de tidligere hadde stått i første rekke i sitt fagforbund med krav om at faglige rettigheter respekteres. I SørKorea raides fagforeningen for offentlig ansatte samme år. Myndighetene vil stoppe en varslet streik med krav om anerkjennelse av faglige rettigheter. 7. september 2010 markerer offentlig ansatte som er organisert i den internasjonale bransjeføderasjonen for offentlig sektoransatte, støtte til sine søstre og brødre i Swaziland og deres krav om demokrati gjennom kollektive aksjoner over hele verden. Den nye arbeiderklassen er ansatt i tjenesteytende næringer og ofte i offentlig sektor. De står mange steder i front med krav om respekt for faglige rettigheter, ansvarlig lønnspolitikk og opprettholdelsen av et offentlig velferdstilbud til befolkningen. PSI 2010.

Taktikk går ikke ut på dato

Selv om fagbevegelsen har opplevd store tilbakeslag de siste tiårene, er det ikke første gang fagbevegelsen står i motvind. Fagbevegelsen har allerede definert og redefinert seg selv gjentatte ganger. Fagbevegelsen har opplevd og bekjempet både fiendtligsinnede arbeidsgivere, arbeidsledighet og autoritære regimer flerfoldige ganger. Forskjellen mellom de fagbevegelsene som nå presses på defensiven og de som fortsatt har kraft og styrke, ligger langt på vei også hos fagbevegelsen selv. Og selv om fagbevegelsen står bak betydelige politiske suksesshistorier og i mange land fortsatt er sterk, er internasjonal fagbevegelse svak. De globale organisasjonene lener seg langt på vei på de nasjonale, og med begrenset egen kraft til å utvikle egne strategier, agenda og visjoner. Frykten for kommunismen og «den røde fare» er en av de viktigste årsakene til svekkelsen av internasjonal fagbevegelse det siste århundret. Intern maktkamp og nasjonal proteksjonisme har heller ikke hjulpet. Samtidig er mange av de nasjonale fagbevegelsene, som de globale gigantene skal hvile på, også betydelig svekket. Selv om mange av de nasjonale fagbevegelsene fortsatt ønsker å beholde kontroll med faglige strategier, er demokratisering og styrking av internasjonal fagbevegelse i høyeste grad påkrevet for å øke

bak fanene 15

I august 2010 går 1,3 millioner offentlig ansatte i Sør­Afrika til streik. De har fått nok av moderasjon, måtehold og å vente på å få levert goder fra det demokratiet de kjempet fram. Topplederne i departementene tjener 194 ganger så mye som gjennomsnittslønnen til en offentlig ansatt. Offentlig ansatte krever 8,6 prosent lønnsøkning og 800 kroner i støtte til bolig. Etter betydelig press tilbyr staten 7 prosent lønnsøkning og 560 kroner i boligstøtte. Men offentlig ansatte er sinte nå. De har støtte av hele landsorganisasjonen COSATU. De vil ikke gi seg før de får innfridd kravene sine. ­Demonstrasjonstog, offentlige markeringer, presseutspill og mobilisering av støtteaksjoner fra andre supplerer streiken. Vold bryter ut enkelte steder. Dødsfall skjer på sykehus der alt personell er i streik. Militæret settes inn for å utføre essensielle tjenester. I mellomtiden bryter det også ut sosial uro og voldsbølge i nabolandet Mosambik. Der har ikke arbeiderne lenger råd til å betale for maten de importerer fra Sør-Afrika.

slagkraften også i den nasjonale. Når verken arbeidskraft, varer, handel eller selskaper lenger er nasjonale, må nemlig fagbevegelsen også tenke nytt om alliansebygging og styrking av sine internasjonale organer. Handel og produksjonskjedene har utvidet seg geografisk. Det området fagbevegelsen har kontroll over gjennom organisering og forhandlinger, overlapper ikke lenger varemarkedet. En stadig større andel av norske arbeidstakere jobber nå i, eller for, flernasjonale selskaper. Det betyr også at stadig flere norske arbeidstakere får internasjonale kolleger og fagforeningskamerater. Og mens vi er vant til å sette nasjonale merkelapper både på varer, fagbevegelse og organisasjonskamp, er varene vi kjøper og klærne vi bærer isteden uttrykk for internasjonalisering og globale markeder. For McDonald’s Happy Meals har leker fra Hong Kong og Kina, resirkulert papir fra Tyskland og er satt sammen i USA. Og i jeansene våre kommer gjerne bomullen i denimen fra Benin, stoffet til lommene fra Pakistan, den syntetiske indigoen er lagd i kjemisk industri i Tyskland, nag­ lene og knappene inneholder sink fra Australia, tråden inneholder polyester lagd av petroleum fra Japan og hele plagget er sydd sammen i Tunisia.

16 bak fanene

Verken politikk, makt, strategisk tenkning eller taktikk går ut på dato eller har nasjonalt eierskap. Fagbevegelsen vurderes i siste instans etter hvorvidt den, og ikke minst det fellesskapet eller kollektivet den består av, er bedre egnet til å bedre lønnen og arbeidskårene til folk enn det de klarer alene. Da er styrking av internasjonal fagbevegelse av kritisk betydning for at den nasjonale skal overleve. Internasjonal fag­bevegelse må styrkes, ikke på tross av, men sammen med opprettholdelse og eventuell styrking av nasjonal fagbevegelse og lokale klubber. Den fagbevegelsen som ble etablert for 100 år siden, hadde dristighet til å tegne visjoner som virket uoppnåelige og sette mål som gikk på akkord med etablerte sannheter. Ikke minst hadde den mot til å kjempe for sine mål. Det har den fortsatt mange steder. Men mens mål om materiell velferd og sosiale rettigheter er vunnet en rekke steder, finnes det millioner som fortsatt har langt igjen. Styrking av deres rettigheter og organisasjoner er kritisk både for internasjonal solidaritet og for å forhindre at rettigheter, velferd og organisasjoner undergraves andre steder. For i en globalisert verden har problemer i et land ringvirkninger også i andre. Selv der målene synes nådd, viser dessuten erfaringene oss at rettigheter aldri er vunnet en gang for alle. De må kjempes for igjen og igjen. I denne boken skal vi berøre noen av de problemstillingene fagbevegelsen står overfor, og ikke minst de verktøyene den har utviklet og erfaringene den har fått med seg fra ulike land i denne kampen. For taktikk går ikke ut på dato eller har kun relevans innen nasjonale grenser.

Skulder ved skulder på tvers av landegrenser

Mange antar nok at folk først og fremst handler ut fra hva som tjener deres egne interesser. På slutten av 90-tallet ble det arrangert et møte mellom representanter for Verdensbanken og det sørafrikanske arbeidsdepartementet. Banken hadde lagd et vidundermiddel, en modell de sa kunne vise hvilke politiske tiltak som best kunne redusere fattigdom. Modellen bygde på enkle og selvsagte premisser om at folk fulgte egeninteresser: Dersom de var arbeidsledige og fikk tilbud om en jobb, ville de ta jobben. Dersom de fikk jobbtilbud med lønn på 1000 kroner, ville de slå til dersom de hadde 500 kroner i lønn i utgangspunktet. Bankmennene måpte da de ble gjort oppmerksom på at det ikke ville vært demokrati i Sør-Afrika dersom folk hadde fulgt den type økonomisk rasjonalitet som

logikken deres bygde på. For hvordan skal vi forklare at folk risikerer livet for ukjente i en politisk kamp, eller går til streik når det ikke finnes streikefond, sosialt sikkerhetsnett eller utsikter til ny jobb? At de viser solidaritet overfor dem som de har i nærheten, er vanskelig nok. Internasjonal solidaritet, ja, solidaritet og bistand overfor folk man aldri har møtt i et land langt borte, kan ikke forklares med teori om økonomisk rasjonalitet. Parallelt med utviklingen av nasjonal fagbevegelse ser vi de første spirene til internasjonal fagorganisering fra midten av 1800-tallet. Behovet vokste fram etter som arbeidsgiverne begynte å bevege seg på tvers av landegrenser. Det var stor migrasjon av arbeidsfolk og næringslivet kjøpte opp eiendom og produserte varer i flere land. Parallelt med industrialiseringen ble store grupper av arbeidere interessert i internasjonale spørsmål og mobilisert til støtte for politisk frigjøring i Sentral- og Øst-Europa og senere i koloniene. Ideen spredde seg om at arbeiderne måtte frigjøre seg fra kapitalismens og undertrykkingens grusomheter. Fagbevegelsen så nytten i å organisere solidaritetsaksjoner på tvers av landegrenser. For selv der det manglet en felles fiende i form av en arbeids­ giver å kjempe mot, stod arbeiderne overfor like problemer og under­t rykkelse. Dessuten hadde de sett seg lei på at arbeidsgiverne importerte streikebrytere fra et annet land når de var i konflikt med sine egne arbeidere. Gjennom internasjonal solidaritet og organisering kunne de redusere import av streike­brytere fra andre land der det brøt ut konflikt. På denne bakgrunn utviklet det seg internasjonale faglige organisasjoner fra slutten av 1800-tallet. Fra starten var de først og fremst basert i Europa, var politisk orientert og stod bak en rekke solidaritetskampanjer på tvers av landegrenser.

’’

Våre undertrykkere står samlet […] hvorfor skal da ikke vi også forenes i et hellig bånd for å vise urettferdigheten av krig, despotismens ondskap og den elendighet dette fører med seg for våre egne? B r ev til den europeisk e ar beider k lassen 1838 fr a William L ovett som tok i nitiativ til og ble leder i D en første i nter nasjonale .

’’

Hvis valg og stemmegivning hadde endret noe som helst, ville de gjort det ulovlig. E mma G oldman n , anar k ist og fagfor eni ngsaktivist. Viktige sak er G oldman mobiliserte for var blant an net åttetimersdagen og fagorganiser i ng av kvi n ner .

Tilsynelatende var internasjonal fagbevegelse sterkere enn noen gang etter første verdenskrig, men selv om det fantes organisasjoner, var det lite innhold og aksjoner å skryte av eksternt. For etter krigen og den russiske revolusjonen var fagbevegelsen nesten blitt spist opp av konflikter mellom vest og øst, mellom kommunister og «de andre», og mellom dem som ønsket revolusjon med en gang og dem som ønsket skrittvise reformer. Under den kalde krigen fra 50-tallet skulle det internasjonale faglige samarbeidet svekkes og splittes ytterligere. Per 2010 er den kommunistiske internasjonalen fortsatt i live, om enn svært svekket. Men selv om ITUC samlet både den frie og den kristelige delen av internasjonal fagbevegelse fra 2006 og dermed representerer den største fagforeningsføderasjonen med over 170 millioner medlemmer, er fagbevegelsen fortsatt først og fremst nasjonalt forankret. Og selv om internasjonal solidaritet er et begrep som strekker seg langt utover nasjonale grenser og er utgangspunkt for både en rekke kampanjer og omfattende bistand fra nord til sørlige fagbevegelser, har dette foreløpig fått begrenset uttrykk i internasjonal praktisk organisering. Kapitalen har blitt mer og mer internasjonal, flernasjonale selskapers makt konsolideres og styrkes, og det finnes relativt lite internasjonal regulering og kontroll av deres virksomhet. Like fullt er altså fagbevegelsen fortsatt i noe grad oppstykket, avkreftet og fortsatt først og fremst nasjonal.

Politikk eller marked?

Fagbevegelsen som utviklet seg i mange land fra slutten av 1800-tallet, hadde klare likhetstrekk på tvers av landegrensene. Folk stod overfor samme utfordringer, delte felles verdensbilde, drømmer og ikke minst ønske om forandring.

bak fanene 17

Mange trodde på Marx’ påstand om at kapitalismens vekst ville bidra til klassebevissthet og så organisering. Nøden var stor blant arbeidsfolk over hele verden, og fagbevegelsens mål var å organisere arbeiderne til kollektiv kamp for å bedre lønns- og arbeidsvilkår. Fagbevegelsens tiltrekningskraft var ikke basert på folks klassebakgrunn alene, men på dens evne til å mobilisere, kommunisere og representere en kollektiv identitet og gruppe av arbeidere som ble diskriminert av samfunnet for øvrig. Den kjempet for frihet og rettferdighet, men ikke minst for likeverd. Samtidig var det allerede den gang nasjonale forskjeller i politisk innhold og strategier. Mange av de første fagforeningene som ble etablert i Europa, var det de kalte «syndikalistisk» orientert med fokus på bred økonomisk klassekamp. Store deler av den fagbevegelsen som ble etablert i USA, var derimot langt mer pragmatisk og opptatt av samarbeid og dialog på bedriftsnivå. Videre var de fleste nordamerikanske fagforeningene organisert etter faglige grenser hvor hver yrkesgruppe skulle ha sitt forbund, mens hos syndikalistene var det dobbelt medlemskap: både etter yrke og i industriforbund. Til tross for slike forskjeller hadde nordamerikansk og europeisk fagbevegelse til felles en sterk skepsis mot å blande seg inn i partipolitikk eller alliere seg med politiske partier. Ja, syndikalistene mente sågar at staten skulle avskaffes. Fagbevegelsen vokste fram på bakgrunn av markedenes framvekst og utviklingen av sosialistiske ideer. Den var produkt av den industrielle revolusjon og politisk opposisjon, men fikk ulik form i ulike land. Ikke minst skiller fagforeningene seg i bruk av verktøy, kampmidler og valg av arenaer. Graden av arbeidsgivernes undertrykkelse og økonomiske kjennetegn skapte nasjonale forskjeller. Graden av statlig innblanding og regulering hadde også betydning. Hvilket rom som finnes for påvirkning, og ikke minst for kollektive forhandlinger, er andre forhold som spiller inn i forming av fagbevegelsen. Fagbevegelsen i mange land har mål om en tosidig strategi hvor de kombinerer påvirkning av regjeringenes politikk med mobilisering av makt overfor arbeidsgiverne, men vektleggingen av disse sporene varierer i høyeste grad. En av de viktigste skillelinjene dreier seg om vektlegging av politisk påvirkningsarbeid og såkalt sosial dialog med myndigheter versus fokus på kollektive avtaler, forhandlinger og mobilisering overfor arbeidsgiverne. En annen viktig delelinje går mellom dem som mener

18 bak fanene

fagbevegelsen kun skal vareta medlemmenes interesser, og dem som mener man også skal arbeide for sosial rettferdighet i bredere perspektiv. Og et tredje skille dreier seg om hierarki og sentralisering internt i fagbevegelsen versus sterkt lokaldemokrati og «makt på gølvet». På denne bakgrunn oppstod fire forskjellige typer fagbevegelse utover på 1900-tallet.

Ulike modeller fagbevegelse

Ildsjelene bak den såkalte korporative fagbevegelsen søkte å utvikle fagbevegelsen som et politisk prosjekt i opposisjon til kapitalismen. Modellen kom i starten gjerne til uttrykk i militant protest, men disse fagbevegelsene ble etter hvert ofte sittende som en del av maktapparatet knyttet til kommunistpartiene i østeuropeiske land og i en del land i Afrika. Modellen fikk for øvrig lite fotfeste, med unntak av noen små (og marginaliserte) forbund her og der i europeiske land. En variant av denne fikk imidlertid bredere fotfeste. I den såkalte sosiale korporative fagbevegelsen som utviklet seg i Nord-Europa, ble fagbevegelsen sett som verktøy for sosial integrering, en sosialdemokratisk fagbevegelse, med brede politiske mål. De ulike europeiske fagbevegelsene demonstrerer store forskjeller. Fransk fagbevegelse har lav organisasjonsgrad, er militant og relativt ideologisert. Det samme gjelder i noen grad italiensk og spansk fagbevegelse. De nordiske fagbevegelsene har derimot høy organisasjonsgrad. Det er også tette bånd mellom landsorganisasjonene (LO) og de respektive arbeiderpartiene. Slik sosialdemokratisk fagbevegelse knytter økonomiske forhold og preferanser på arbeidsplassen i økende grad til makroøkonomiske forhold. Ideen var at når resultater på hver arbeidsplass blir avhengig av internasjonale konjunkturer, renteforhold eller for den saks skyld forvaltning av

’’

Debatten i dag dreier seg ikke om kommunisme og kapitalisme. Isteden er den konsentrert om to økonomiske og sosiale valg: Den nyliberalistiske, deregulerte businessmodellen eller en europeisk type sosial modell. J oh n M onks ,

leder av

ETUC 2005.

boliglån i USA og den internasjonale finanskrisen, blir betydningen av å påvirke arbeidsplassens beslutninger mindre meningsfylt hvis man ikke samtidig forsøker å påvirke landets politikk. Spesielt i de land hvor fagbevegelsens medlemskap økte i antall og bredde, og hvor det samtidig var sentraliserte forhandlinger, måtte fagbevegelsen i økende grad ta makroøkonomiske hensyn, som prisvekst, rentepolitikk og arbeidskostnader, når rammene ble lagt for egne oppgjør. Målet til denne fagbevegelsen var ikke revolusjon, men reform. Selv om politisk påvirkningsarbeid fortsatt stod på dagsordenen ble dette sett som forlengelse av makt gjennom forhandlinger og kollektive aksjoner overfor arbeidsgiverne. Uavhengighet fra politiske partier og regjeringsapparat var ofte, men ikke alltid, et mål i seg selv. Forutsetningene for samarbeid mellom stat, næringsliv og fagbevegelse om økonomisk politikk var gode med veksten og samarbeidsånden i etterkrigstiden. Avtalen var at kaka skulle bli større, men også fordeles annerledes. Vanskeligere skulle det bli utover på 80-tallet. Fagbevegelsen ble gjentatte ganger tvunget til å godta reallønnsnedgang eller frysing av lønnsnivået, som igjen reiste spørsmål ved hele samarbeidsmodellen. En tredje modell var den som ikke reiste politiske og brede mål, eller tok mål av seg til å delta på politiske arenaer, men som konsentrerte seg om forhandlinger på den lokale arbeidsplassen. Den første nordamerikanske fagbevegelsen fikk denne formen og ble ofte kalt «business-fagbevegelse». Også britisk fagbevegelse fikk slik form. Staten fikk tilsynelatende her ingen rolle, selv om myndighetene gjennom lov og direkte inngrep gjentatte ganger i praksis støttet arbeidsgiversiden. Den opprinnelige business-fagbevegelsen var gjerne organisert som forbund rundt yrkesgrupper og profesjoner, som de opprinnelige laugene, og konsentrerte seg ene og alene om jobb eller yrkesrelaterte spørsmål. Selv om business-fagbevegelse etter hvert ofte jobbet i tett samarbeid med arbeidsgiversiden, ble den opprinnelig formet av fagforeningsledere som ikke var overløpere til arbeidsgiversiden, men derimot, som for eksempel fra starten av i det nordamerikanske AFL (American Federation of Labour) på slutten av 1800-tallet, av marxister med fiendskap til middelklassen og av frykt for staten. Selv om britene etter hvert fulgte nordamerikanernes eksempel, og amerikanerne selv forsøkte å overføre denne modellen til mange land som ledd i kampen mot kommu-

nismen etter krigen, fikk denne formen for fagbevegelse lite fotfeste i resten av verden. En fjerde modell dukket opp på 80-tallet, og først og fremst i land i sør. Mange av disse hadde fungert som spydspiss i eller en forlenget arm av den politiske frigjøringskampen på 1960og 70-tallet. Noen av dem slet da fortsatt med manglende internt demokrati, svak organisering, tette bånd til sine regjeringer og hadde lite fokus på tradisjonelle fagforeningsspørsmål som kollektive forhandlinger og avtaler. Like fullt vokste det fram sterke, politiserte fagforeninger en del steder, som ledet an i kampen for de demokratiske og politiske rettighetene hånd i hånd med kravet om retten til organisering og forhandlinger. Denne sosialpolitiske fagbevegelsen som vokste fram i land som Brasil, Sør-Afrika, Zimbabwe, Nigeria, Sør-Korea og and­ re steder skulle komme til å endre det politiske kartet i egne land radikalt, men også tegne bildet av en ny type fagbevegelse i internasjonal sammenheng. Den kombinerer politiske strategier med fokus på arbeidsplassen; politisk påvirkning med kollektive forhandlinger og arbeider i allianse med sivilsamfunnsorganisasjoner for å fremme brede politiske mål om demokrati og sosial rettferdighet. Fagbevegelsens valg av løsninger fra land til land når det gjelder organisering, og vektlegging av politisk dialog med myndigheter versus forhandlinger med arbeidsgivere, er resultat av politiske prioriteringer og rammer i de enkelte land, men betyr mye også for den makt og den avkastning man får av mobilisering og kollektive aksjoner. Som vi skal se senere, betyr organisasjonsmodell dessuten mye for hvilke internasjonale løsninger forbund og landsorganisasjoner velger, samt hvilken nytte og verdi disse har overfor egne arbeidsgivere og regjeringer. Og organisasjonsgrad og fagbevegelsens styrke varierer i høyeste grad fra land til land. Det avspeiler fag­ bevegelsens strategier, og mer konkret i vestlige land dens evne til å organisere ansatte i privat tjenesteyting og i sør dens evne til å organisere landarbeidere, og arbeidstakere i såkalt uformell sektor.

Etterkrigstiden

Etterkrigstidens Europa var preget av gjenoppbygging, konsensus og det vi gjerne refererer til som «en sosial kontrakt» mellom arbeidsgivere og fagbevegelse i mange land. Med økonomisk krise fra midten av 70-tallet kom imidlertid dette

bak fanene 19

under press, og i land etter land ble fagbevegelsen utfordret av liberalisering, kollaps i keynesiansk økonomisk politikk og privatisering av offentlige tjenester, og ikke minst av tidligere statsseid eller statsdrevet produksjon. Den nye «økonomiske vinden» spredde seg til land i sør med krav fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet til nasjonale regjeringer om privatisering og liberalisering. Sovjetunionens fall og Kinas økonomiske reformprogram varslet en gang for alle at kommunismen som økonomisk og politisk program ikke lenger var statsbærende, eller i hvert fall at kommunismen ikke var som den en gang hadde vært. Parallelt med dette merker vi vekten av økt kamp for tilgang til naturressurser og ikke minst energi, samtidig som klimautfordringene tynger. Og verdens politiske system, fremdeles statssentrert, klarer ikke å håndtere de nye utfordringene og den økende vekten av konflikter knyttet til å fø jordas 6,3 milliarder mennesker, hvorav 2,8 lever i fattigdom. Til tross for at millioner er løftet ut av fattigdom i Asia og Latin-Amerika, henger afrikanske land langt bak, og tusenårsmålene som ble vedtatt i 2000, vil neppe levere nok for dem innen 2015. Så selv om verden har blitt stadig mer integrert økonomisk, finanskrise i USA kan vippe norske kommuner over ende, svineinfluensa i Mexico raskt skape beredskap i Norge, og det knapt går an å skille utenriks- og innenrikspolitikk lenger, mangler vi altså sterke, internasjonale institusjoner i en verden som fortsatt er preget av nasjonalstaten og nasjonale interesser. Murens fall på slutten av 80-tallet har ryddet vei for en slags ny verdensorden. Den kommunistiske blokk kollapset, og et nytt Russland har gjenoppstått. USA er per i dag den eneste som takket være våpenmakt kan kalles supermakt. Økonomisk går det ikke like bra. Dollarens stilling som internasjonal reservevaluta gir USA handlefrihet og tillater store underskudd, finansiert ved lån og seddelpressen. Den dagen det endrer seg og dollaren erstattes av euro eller annen valuta, vil USAs posisjon endres. USAs nye stilling kombinert med at få andre har hatt ønske om eller kapasitet til å påta seg supermaktstatus, og at voldsom økonomisk vekst har funnet sted i andre deler av verden, har skapt konturene av en ny multipolar verdensorden. Selv om dagens system og institusjoner, med opprinnelse og tyngdekraft i Vesten, fortsatt først og fremst tjener interessene til disse landene, er dette i rask forandring. Brasil, Russland,
India og Kina – de

20 bak fanene

såkalte BRIK-landene – representerer de største utfordrerne. Kina, India og store deler av Asia etableres som nytt tyngdepunkt i verdens politikk og økonomi. Med Kinas og de andre BRIK-landenes gigantiske vekst øker behovet også for energi, naturressurser og infrastruktur. Kina investerer og erobrer markedsandeler i Afrika som totalt endrer maktforholdene og holder USA i et jerngrep gjennom enorme fordringer. Derigjennom knyttes nye politiske bånd, interesser og forventninger, men skapes også nye kappløp om tilgang til energi og naturressurser.

Politiske jordskjelv i sør

Mens politiske regimeskifter har funnet sted i land i nord, har mange land i sør nærmest gjennomlevd politiske jordskjelv. Frigjøringskamp ga resultater. Land etter land fikk selvstendighet i sør på 60- og 70-tallet. Mange av disse frigjøringskampene ble ledet av fagbevegelsen. Nyetablerte stater skulle imidlertid raskt mange steder bli overtatt av autoritære ledere og eneveldige presidenter. Først på begynnelsen av 90-tallet skyllet det en ny demokratisk bølge over mange land i sør og øst, men uten alltid å gi særlig rom for medbestemmelse for organisasjonene og det sivile samfunnet. Men parallelt med at fagbevegelsen i mange land i sør har opplevd nye innskrenkninger i politisk rom og rettigheter, skjer det en del steder også ny mobilisering. I Latin-Amerika har det blåst en vens­ trevind det siste tiåret – som motvekt og til dels reaksjon på USAs dominans på kontinentet. Hugo Chavez har siden 1998 sittet ved makten i det oljerike Venezuela – og overlevd kupp, protester og streiker. I 2003 kom den tidligere fagforeningslederen Lula da Silva til makten i Brasil. Senere har venst­ rekrefter gjort seg gjeldende i stadig flere land, som da Evo Morales vant valget i Bolivia, Sør-Amerikas fattigste land, i 2006. I Ecuador la økende protester ikke minst mot skjev fordeling av de enorme oljerikdommene etter hvert grunnlaget for etableringen av et nytt politisk alternativ med koalisjonen av Correa og urfolkslederen Macas i 2006. Både her og andre steder har protester mot USAs politikk og den politikken som har vært ført av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, gitt glød til mobilisering og folkeopprør. Både her og andre steder stod det sterke sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert fagbevegelse, i ledelsen for protestbølgene som ledet til regimeskifte.

Bortfallet av den kalde krigen og av spenningene mellom to blokker knyttet til ideologi og maktkamp har imidlertid også hatt en annen betydning for internasjonal fagbevegelse. Den nordamerikanske regjeringen brukte i etterkrigstiden fagbevegelsen som utenrikspolitisk verktøy for å undergrave kommunistiske organisasjoner og systemer utenlands. I Sovjetunionen brukte myndighetene fagbevegelsen på samme måte. Forskjellen mellom dem var at førstnevnte kanskje brukte mer midler på dette. I sistnevnte var fagbevegelsen for øvrig formelt knyttet til partiet, mens nordamerikansk fag­bevegelse ble betegnet som uavhengig. Selv om utenrikspolitikk fortsatt er et maktspill der også fagbevegelsen posisjonerer seg, blir brukt eller forsøkt brukt, er det liten tvil om at endrede rammevilkår og bortfallet av den kalde krigen nå gjør fagbevegelsen mindre sentral som utenrikspolitisk verktøy, og dermed også får mindre oppmerksomhet og støtte i så måte fra sine respektive regjeringer. Omfordeling av makt og ressurser skjer sjelden uten konflikter. Det er i dette spenningsfeltet og nye politiske åpninger fagbevegelsen nå beveger seg. Manglende regulering av og kontroll med internasjonal kapital og flernasjonale selskaper gir store utfordringer. Internasjonal regulering og spesielt sikring av organisasjons- og forhandlingsrett som grunnpilar er av kritisk betydning, men i en multipolar verden preget av konkurranse om energi, naturressurser og økonomiske fortrinn og hvor flernasjonale selskapers makt styrkes og konsentreres, er internasjonale aksjoner og forhandlingsevne vel så viktig. Da blir valg av alliansepartnere, effektive verktøy og strategier, og ikke minst en slagkraftig internasjonal organisering av avgjørende betydning.

Strategiske åpninger for internasjonal fagbevegelse

Betydningen av og behovet for internasjonal solidaritet har blitt større med økt internasjonal handel, investeringer og økt makt til (færre) flernasjonale selskaper, men terrenget kan ha blitt vanskeligere å operere i. For selv om millioner av mennesker jobber for flernasjonale selskaper og millioner av arbeidstakere på denne måten nå har kolleger i utlandet, har de ofte lite kontakt på tvers av landegrensene. Språk, avstand, religion og kultur er skranker. Med mangfoldige millioner flere som jobber i datterselskaper og hos underleverandører blir internasjonale aksjoner, organisering og solidaritet uover-

De 33 gruvearbeiderne som ble stengt inne i en gruve flere hundre meter under jorden i Chile august 2010, får testet samhold i praksis. De kommer til å være innestengt i flere måneder. Kanskje kommer de ut til jul. De må lempe unna mellom 3000 og 4000 tonn stein som sprenges ut for å komme seg ut. Jobbe i 24-timers skift. De har delt arbeidsoppgavene mellom seg: Helse og medisiner; matutdeling, psykisk helse, presseansvar; karttegning for å finne veien ut. De har vært ille ute før. For gruvearbeidere er vant til å sette livet på spill. De er også vant med å organisere seg. De er gjerne migrantarbeidere og har fortsatt familiene igjen på landsbygda. De har blant verdens verste arbeidsforhold, og de har vært blant fortroppene i den internasjonale fagbevegelsen.

siktlig. Når arbeidsgivere uhemmet truer med flytting dersom arbeidstakerkravene blir for høye, blir terskelen for aksjoner høy. Like fullt åpner en global økonomi, og ikke minst et globalt arbeidsmarked, for strategisk makt for fagbevegelsen, for nye virkemidler og for mer sprengkraft i verktøy de tidligere har brukt nasjonalt. For når varer produseres i utallige deler i hvert sitt land for så å bli satt sammen i et siste, kan fagbevegelsens aksjoner i ett land gi store ringvirkninger i et annet. Spindelvev er lette å ødelegge. Og med «just in time»-prinsipper innført i produksjonsprosesser over hele verden har fabrikanter stort sett bare noen timers lagre av enkelte deler dersom det blir stopp i leveransene fra en underleverandør. Da arbeidsgiverne stengte havnearbeiderne ute i lockout på vestkysten av USA i 2003, stoppet ikke bare produksjonen i USA opp i løpet av kort tid, men også i Kina og Sørøst-Asia. Beregninger antyder at nordamerikansk økonomi tapte 1,67 milliarder dollar i løpet av 12 dager. Tilsvarende ble butikkhyllene tomme i løpet av få dager da trailersjåfører arrangerte en tredagers streik i Storbritannia i 2000. Vi har sett tilsvarende i Norge flerfoldige ganger. Når fagorganiserte i ulike land sammen utfordrer makten, kan de oppnå mye. Som da nordamerikanerne i 2009 ba om hjelp fra britiske fagorganiserte til å tvinge i kne det britiske busselskapet First Group, som drev fagforeningsknusing og

bak fanene 21

hadde nektet dem å organisere seg. For britene var ikke bare fagorganiserte, men hadde også aksjer i selskapet. 15 000 nye fagorganiserte i USA var et resultat av press, kampanjer og mobilisering i Storbritannia. Tilsvarende står nordamerikanske bilarbeidere betydelig sterkere i kravet om anerkjennelse og forhandlinger med tyske, franske og japanske eiere når de samarbeider med fagorganiserte i disse landene. Når tyske og svenske fagforeningskamerater stopper arbeidsgivernes forsøk på å flytte produksjonen dit under konflikt i Norge, beskytter internasjonal solidaritet både arbeidstakere i Norge og tariffavtalesystemet som sådan.

En samlet internasjonal bevegelse?

Internasjonal solidaritet testes like fullt stadig mot både nasjonale interesser og politiske preferanser. Og fagbevegelsen har dermed også gitt uttrykk for solidaritet på ulike måter gjennom historien. Nordamerikansk fagbevegelse mente det var viktig ut fra politiske hensyn og egne nasjonale interesser å bidra til kuppet som felte Allende i Chile i 1973. Mange chilenske fagforeningsledere mistet livet og ble torturert under kuppet og diktaturet som fulgte. Andre, som for eksempel australsk fagbevegelse, mente internasjonal solidaritet og kamp mot diktatur krevde en annen type handling. Fra Australia reiste en delegasjon med betydelig risiko for egen sikkerhet inn i Chile rett etter kuppet med sterk støtte til opposisjonen og de undertrykte. Tilsvarende har politiske begrunnelser forårsaket at fagbevegelsen i enkelte land i sør er, eller forblir, splittet fordi de holdes oppe av bistand fra ulike organisasjoner i nord med forskjellige syn på politikk og preferanser for sine kandidater. Det å være arbeider er en relativ sak, som Jorge Parodi sier i sin studie av peruanske arbeidere. For det er fremdeles slik at en norsk bryggeriarbeider kan forvente å tjene rundt 140 kroner timen, selv om flesteparten av arbeidsplassene i næringen har blitt flyttet til utlandet. En peruaner, kineser, inder eller meksikaner vil sannsynligvis ikke finne arbeid i det hele tatt. Dersom han mot alle solemerker finner en jobb, vil han bare tjene rundt en krone timen. Samtidig har de alle til felles at de har noen over seg som tjener mer enn dem selv på fruktene av deres arbeid, og i dette ligger det fellesnevnere på tvers av landegrensene. Kapitalismen har aldri utviklet kun én arbeiderklasse med ett sett av interesser, verken nasjonalt eller internasjonalt. Fellesinteressene de har i å støtte hver-

22 bak fanene

andre, er like fullt større enn forskjellene mellom dem skulle tilsi. Og utfordringene de står overfor, er skremmende like.

Felles interesser og felles lærdom

Kampen for anerkjennelse og kollektiv avtale er som regel første fase for fagforeninger i alle land, selv om kravlisten for øvrig varierer etter nasjonale omstendigheter og utfordringer. Like fullt har fagbevegelsen i ett land mye å lære av kampene som fagbevegelsen i andre land har måttet føre tidligere. Mange av kampsakene arbeidere i sør står overfor i dag, likner for eksempel mye på de sakene britiske gruvearbeidere, norske oljearbeidere, nordamerikanske bilarbeidere og italienske tekstilarbeidere har stått overfor tidligere. Noen av kampene ble vunnet, andre tapt, men alle inneholder erfaringer som er viktige å trekke på både i sør og nord, både for dem som må ta kampene for første gang og for dem som har tatt dem før, men nå må ta dem igjen. Tekstilindustrien har lenge vært en viktig inntektskilde i India, men for millioner av vevere som har mistet jobben det siste tiåret på grunn av import av og konkurranse fra billigere silkesarier fra Kina, er det mager trøst at de kanskje kan overleve på veving hjemmefra. For salg av stoffer hjemmefra gir lavere inntekt. Ingen har foreløpig klart å organisere hjemmeveverne slik at de kollektivt kan forhandle priser med oppkjøperne. Noen vil si at hele bransjen kjemper et tapt slag. Men veverne i Lyon stod overfor mange av de samme taktiske utfordringene da de organiserte seg på 1830-tallet. Gjennom kollektive aksjoner, organisering, lansering av avis og samarbeid med ordføreren i Lyon klarte de såkalte «kanuttene» etter hvert å presse silkeoppkjøperne til å godta en tariff. Da dette ble undergravd av oppkjøpere, kom det til blodige opprør som brøytet vei for enda bedre tariff og spirende arbeiderklassebevissthet som igjen blant annet la grunnen for folkestyret i Pariser-kommunen. Da finanskrisen bryter ut i 2008, sliter rengjøringspersonalet med å få anerkjent rettigheter og beskjedne lønnskrav i finanssentre i London og New York hvor gjennomsnittslønnen ligger 10 ganger høyere og toppledernes lønn 500 ganger høyere enn det de selv krever. Mange av dem er innvandrere her som i andre land i nord. Det er mange fellesnevnerne mellom deres kamp og den som ga gnist til havnearbeiderstreiken i London i 1889 i protest mot urettferdigheten ufaglærte

Kravet om åttetimers arbeidsdag forente alle på 1870og 1880-tallet i USA: Fra de tradisjonelle fagforeningene til «knektene» som jobbet for opphevelse av lønnsarbeid og etablering av kooperativer. Det var liten framgang i forholdet til kravene. Selv om enkelte stater hadde lovfestet åttetimersdag, ble det ikke fulgt opp i praksis. På et fagforeningsmøte i Chicago i 1884 bestemmer fagorganiserte seg derfor for å implementere kravet nedenfra. De skal markere én dag som åttetimersdagen og på den måten ta makten i egne hender. De bestemmer seg for at 1. mai 1886, nesten to år fram i tid, skal være dagen for den første markeringen av åttetimersdagen. 340 000 nordamerikanere markerer dagen og kravet. På grunn av oppslutningen, motreaksjonene fra myndighetene og politiet, men også fordi dette etter hvert resulterer i at kravene blir imøtekommet, blir dagen stående som markeringsdag for nordamerikansk fagbevegelse og senere som markering av arbeidernes dag internasjonalt.

arbeidere der opplevde fra både arbeidsgivere og faglærte arbeidere. Tilsvarende opplever tusener av ansatte ved bilfabrikker i Italia og Russland trussel om utflytting og tap av arbeidsplasser, på samme måte som nordamerikanske kamerater gjorde før dem og fortsatt gjør det. Gruvearbeidere i Angola og Ghana sliter med de samme problemene med arbeidsmiljø, sikkerhet og helse som gruvearbeidere gjorde i Storbritannia eller Norge for relativt få år siden. Og norske arbeidstakere opplever nye runder med utfordringer og kamper de trodde de hadde vunnet når de stilles overfor trusler om utflytting, outsourcing og anbudskonkurranser.

Veivalg

Selv om vi må lære av historien og taktikk ikke går ut på dato, endrer også organisasjonsmakt og ressurser seg. Bildet vi har av arbeiderklassen, er preget av vestlige briller og av industriens arnested i Storbritannia, USA og land i Sentral-Europa. For dem som bygde fagbevegelsen på 1800- og 1900-tallet, var scenen fabrikkgulvet eller gruvene. Det var først og fremst håndverkerne og fagarbeiderne, så industriarbeiderne som

ble organisert. I mange land i sør er det også industri- eller gruvearbeiderne som står i front. Like fullt finnes det også en rekke land hvor flertallet av arbeidstakerne jobber i jordbruket, i uformell virksomhet eller for seg selv, og ikke har noen forhandlingspart og ingen de kan streike mot. For dem er utfordringene helt annerledes både når det gjelder å kunne lage felles strategier, hvilke «fiender» de kan mobilisere mot og hvilke virkemidler de kan ta i bruk. I andre land består arbeiderklassen av landarbeidere og småbønder, eller skillet mellom industriarbeidere og bønder er mindre klart. I Peru beveger folk seg mellom tradisjonelt jordbruk og gruvene, på Cuba mellom sukker­industrien og jordbruk. Like fullt har disse arbeiderne de samme utfordringene som industriarbeiderne før dem i at noen andre enn dem selv tjener mer på fruktene av deres arbeid, at de selv forventes å stå med lua i handa, og i at de forenes eller kan forenes i vissheten om at det er kraft og styrke i kollektiv organisering. Grunnlaget er mer enn godt nok til stede for inter­nasjonal solidaritet, organisering og styrking av internasjonal fagbevegelse. Fagbevegelsens framtid defineres først og fremst av fagbevegelsen selv og de veivalgene den gjør når det gjelder arenaer; virkemidler, organisering og alliansebygging. Spillerommet har endret seg dramatisk for fagbevegelsen i løpet av de siste tiårene, og med det åpningene for å drive aktiv mobilisering og påvirkning. I etterkrigstiden var internasjonal politikk, og dermed internasjonal solidaritet og fagbevegelse, preget av den kalde krigen og de to supermaktenes makt­balanse og konkurranse. Mest av alt satte dette kanskje preg på politikk, frigjøringskamper og kamp om ideologisk ledelse i fattige land i sør fra 1960-tallet. I 2010 er verdens­ bildet a­ nnerledes. Vi har med oss en rekke utfordringer knyttet til rivalisering mellom stater og sikkerhets- og militærpolitikk av gammelt merke, men også en rekke sikkerhetsutfordringer av ny type. Verden er ikke lenger bipolar slik den var da den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen preget verden. Nå er den preget av kampen mot terror, spenninger mellom muslimske land og resten av verden knyttet til bl.a. konflikter i Afghanistan, Irak og Midtøsten, økt kamp om tilgang til naturressurser, framveksten av nye supermakter, og et globalt finanssystem som med få tastetrykk på PC-en flytter rundt 2000 milliarder dollar om dagen.

bak fanene 23

Med et nytt verdensbilde stilles fagbevegelsen overfor nye utfordringer, men også muligheter. Debatten i dag, også i fagbevegelsen, dreier seg ikke lenger om kapitalisme versus kommunisme eller sosialisme. Isteden står debatten om kapitalisme versus sosialdemokratisk kapitalisme, blandingsøkonomi eller kapitalisme med et «menneskelig ansikt». Flerfoldige omfavner nå etter finanskrisen fra 2008 blandingsøkonomiske verktøy, selv de som tradisjonelt, og kanskje fortsatt i navnet, bekjenner seg til kommunistisk ideologi. Samtidig har sosialdemokratiske partier eller arbeiderpartier fått redusert oppslutning over hele Europa. Etter Tony Blairs dreining av det britiske arbeiderpartiet til new labour har mange av de europeiske arbeiderpartiene i økende grad omfavnet privatisering og liberalisering. Mens mange av disse sosialdemokratiske arbeiderpartiene i sin tid ble etablert av fagbevegelsen, spør noen i den samme fagbevegelsen seg nå om hvilken gevinst de har igjen for å ha hjulpet sine partier til makten.

Å orientere seg i kaos

I en stadig mer sammenvevd og uoversiktlig verden opplever fagbevegelsen i økende grad vanskelige balanseganger i sine kamper. Da britisk fagbevegelse i 2000 stilte krav på bedriftsforsamlingen i verdens største privateide gruveselskap Rio Tinto om at selskapet heretter skulle respektere faglige rettigheter, gjorde de det på vegne av 34 000 arbeidstakere i 40 land, men også i kraft av at de indirekte var eier. 20 prosent av aksjene i det britiskbaserte Rio Tinto eies nemlig av pensjonsfond. Kampen hadde bred støtte av fagbevegelsen i andre land på bakgrunn av Rio Tintos årelange fagforeningsknusing og tramping på faglige rettigheter. Balansegangen mellom rollen som arbeidstaker og investor og mellom ulike nasjonale fagbevegelsers interesser krever overbevisning og appeller om internasjonal solidaritet, men i økende grad også detaljert kunnskap om komplekse eierstrukturer og handelsmønstre. Når internasjonal fag­ bevegelse ITUC lager svartelister over selskaper som opererer i Burma, lister de opp selskaper hvor de selv har medlemmer og hvor selskapene til dels eies av de ulike lands fagbevegelser. Når fagbevegelsen i det norskeide AkerKvaerner vurderer strategier overfor ledelsen når selskapet blir anklaget for medansvar for tortur og menneskerettighetsovergrep på

24 bak fanene

USAs Guantanamo-base, vurderer fagbevegelsen ikke bare overgrepene, men også protestenes kostnader når det gjelder andre nordamerikanske kontakter og egne arbeidsplasser. Når fagbevegelsen skal vurdere boikott av Kina for brudd på retten til kollektive forhandlinger, må de vurdere ikke bare boikott av sportsstevner, OL og handel, men også om gjelds­ tyngede nordamerikanere skal nekte å ta imot kinesiske lån. I en uoversiktelig verden er det ikke få lokale fagforeninger som har blitt overrasket over å oppdage at bedriften de jobber i for eksempel er ansvarlig for barnearbeid eller brudd på faglige rettigheter i et annet land. Samtidig dukker det opp nye mulige alliansepartnere og informasjonskilder.

Nye allianser

De var mange i Seattle i slutten av 1999. Og de var annerledes enn tidligere demonstranter. Her var det europeere, amerikanere, afrikanere og asiater arm i arm. Tusener på tusener på marsj i Seattles gater. Det var svarte, gule og hvite. Det var fagorganiserte, bønder, anarkister, etisk forbruk-aktivister og «grønne» om hverandre. «Seattle er starten på det tjueførste århundre» annonserte en fransk avis på førstesidene. Scenen var en ny forhandlingsrunde i Verdens handelsorganisasjon (WTO), men forhandlingene sto i stampe. Det uttalte målet var at møtet skulle få fart på liberaliseringen av verdens­ økonomien. Slik gikk det ikke: WTO-forhandlingene brøt sammen og druknet i protestene i Seattles gater. Slaget fikk betydning både for WTO og en framvoksende globaliseringskritisk bevegelse. Noen vil, som den daværende WTO-sjefen, beskrive protestene som en voldsorgie krydret med proteksjonisme og framtidsforakt. Andre vil vektlegge at demonstrasjonene først og fremst var kjennetegnet av ikke-voldelig sivil ulydighet. Det var ikke de første protestene i sitt slag, og kollapsen i forhandlingene kan ikke forklares med protestene alene. Men slaget i Seattle spilte utvilsomt en viktig rolle. Det ble et symbolsk vendepunkt for en framvoksende internasjonal bevegelse som også ga økt selvtillit til utviklingsland som

’’

Fix it or nix it. S eattle - slagor d .

motsatte seg liberaliseringskrav fra rike land. Bevegelsen var preget av nye allianser og samarbeid mellom fagbevegelsen og andre organisasjoner. For selv om demonstrasjonene ble startet opp av kirkegrupper, var over halvparten av dem som deltok, mobilisert av fagbevegelsen. Det var et samarbeid som ga løfter om innflytelse og makt, men også antydet risiko og tilpasningsproblemer. Radikale sosiale bevegelser kommer i bølger. Fagbevegelsen var 1800-tallets radikale sosiale bevegelse. De nasjonale frigjøringsbevegelsene var 1900-tallets. 2000-tallets radikale sosiale bevegelse består på mange måter av den globale «justice solidarity movement». Denne har, som tidligere radikale og internasjonale sosiale bevegelser har hatt, med seg et helt nytt verdensbilde. Der fagbevegelsens verdensbilde var sosialismen og frigjøringsbevegelsens var nasjonalismen, har rettferdighetsbevegelsen et verdensbilde som er internasjonalt og rettet mot ønsket om utvikling av verdensomspennende regelverk og institusjoner preget av sosial rettferdighet på tvers av landegrensene. Den nasjonale alliansen av folkebevegelser i India, de meksikanske zapatistene, og etableringen av Attac-bevegelsen i mange europeiske land er eksempler på slike nye bevegelser. Den globale rettferdighetsbevegelsen speiler en bred bevegelse mot globalisering, eller rettere sagt mot en globalisering drevet fram av flernasjonale selskaper, og mot nyliberalistisk politikk og krigføring. Bevegelsen kjennetegnes av god nettverksbygging, gode kommunikasjonsevner og mediekunnskap, samt ikke minst målrettet bruk av media. Samtidig endrer bevegelsen form, nivå, fokus og målsettinger fra sak til sak. Og bevegelsen består typisk nok av både små organisasjoner og store internasjonale aktører. For i tillegg til nasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner som kjemper for miljøsaken, kvinnesaken, eller rett og slett for veldedige formål, har det også kommet til en rekke store internasjonale organisasjoner som jobber på områder tett knyttet til fagbevegelsens interesseområder, som Amnesty, Oxfam, Corp Watch, OECD Watch m.fl.

Forskjellige bevegelser

Fagbevegelsen er grunnleggende forskjellig fra både sivilsamfunnsorganisasjoner for øvrig og fra de nye sosiale bevegelsene, i mål så vel som virkemidler. Mens fagbevegelsen opererer i den politiske sfæren og markedet, opererer sosiale bevegelser typisk innenfor det sivile samfunnet. Mens fag­

bevegelsen oftest har økonomiske mål og helst forbedring av arbeidstakernes kår som overordnet mål, har sosiale bevegelser mål om forbedring av miljø og menneskerettigheter og jobber for bredere målsettinger. Mens fagbevegelsen ofte inngår politiske allianser, understreker de sosiale bevegelsene politisk uavhengighet og prioriterer sivilsamfunnet framfor staten. Og mens fagbevegelsen gjerne er relativt sentralisert og hierarkisk organisert, er de sosiale bevegelsene ofte desentraliserte, nettverks- og grasrot-organiserte. Sist, men ikke minst satser fagbevegelsen på politisk mobilisering og store kollektive aksjoner, mens sosiale bevegelser oftere tar direkte aksjoner i bruk. Viktigst av alt er det at fagbevegelsen representerer medlemmer, mens mange andre organisasjoner i sivilsamfunnet ikke representerer andre enn sine ansatte og deres eventuelle ideelle formål. Alt i alt er det imidlertid et enormt mangfold i det sivile samfunnet og sosiale bevegelser både når det gjelder form, representativitet, bakgrunn og fokus. Noen er nasjonale, andre er internasjonale eller har internasjonale overbygninger eller samarbeid. Etter hvert har enkelte i fagbevegelsen åpnet for alliansebygging og samarbeid med nye grupper utenfor fagbevegelsen, selv om etableringen av slike samarbeid foreløpig har gått saktere enn mange kunne ha ønsket. Verken den tradisjonelle mistilliten i fagbevegelsen til samarbeid med andre grupper eller sosiale bevegelsers innarbeidede skepsis til fagbevegelsen og mistanker om klassesamarbeid har hjulpet. Bruk av helt ulike kommunikasjonsformer og kanaler har heller ikke bidratt der fagbevegelsen tradisjonelt har ønsket å finne løsninger gjennom samarbeid, dialog og forhandlinger mens sosiale bevegelser har maksimert presseutspill og «naming og shaming» (navngivelse av selskaper som bryter loven) overfor næringslivet. I de land hvor det kollektive forhandlingssystemet står sterkt og fagbevegelsen av naturlige grunner har ønsket å oppnå avtaler og sosiale goder og rettigheter gjennom tariffavtaler framfor lovverk, har heller ikke de sosiale bevegelsenes krav om lovbeskyttet regulering vært konstruktivt for samarbeid.

Spenninger og samarbeid

Nye samarbeid er aldri helt uten friksjoner i starten. På Verdens sosiale forum i Porto Alegre 2002 gikk ledere fra AntiPrivatisation Forum i Sør-Afrika til angrep på fagforenings-

bak fanene 25

ledere i COSATU fordi de mente COSATU hadde solgt ut de fattige til fordel for sine politiske allierte i regjeringen. Sørafrikansk fagbevegelse som var til stede, ble provosert, og hendelsen ga ikke umiddelbart grobunn for et varmt og tett samarbeid mellom fagbevegelsen og aktivistorganisasjonene etterpå. Fagbevegelsen faller blant annet av slike grunner stadig tilbake til argumenter om at store internasjonale møter helst bør være i regi av ILO hvor de er likeverdig partner med arbeidsgiverne, og unngår frivillige organisasjoner som «ikke representerer andre enn en fin t-skjorte og en PC» som en fagforeningsaktivist sa etter møtet i Verdens sosiale forum. Ulik arbeidsform, politiske kanaler, organisasjonstyper og mobiliseringsgrunnlag skaper innimellom spenninger i samarbeidet. Selv om det eksisterer en rekke spenninger i forholdet mellom fagbevegelsen og andre organisasjoner i det sivile samfunn har disse dempet seg de siste årene. Vi skal også være forsiktige med å sammenlikne eller sette tradisjonell fagbevegelse og nye radikale, sosiale bevegelser mot hverandre. Mange fag­ bevegelser har endret seg og tilpasset både arbeidsform, politikk og organisasjon til nye rammevilkår de siste tiårene. Samtidig utvikler det seg en ny type fagbevegelse i deler av verden som nettopp setter brede sosiale krav på dagsordenen. I sør har det flere steder etablert seg sosialpolitisk fagbevegelse som i høyeste grad setter brede politiske og sosiale krav på dagsordenen. I nord har tjenesteytende bransjer overtatt dagsordenen i mange land hvor industriarbeiderne og arbeidere i eksport­rettede næringer tradisjonelt stod sterkt både internt i landsorganisasjonene, i sentrale forhandlinger, og i forholdet til og dialog med myndigheter og politiske partier. Også her orienterer en rekke fagforeningsledere seg nå mer i retning av sosialpolitiske allianser og nye kampanjeverktøy. I flere land i sør har det dukket opp fagbevegelser som organiserer små, selvstendige arbeidstakere og/eller de millioner av mennesker som er engasjert i uformell sektor. Flere av disse nye fagbevegelsene har også utviklet samarbeid med organisasjoner med andre målsettinger, som for eksempel de jordløses organisasjoner, selvstendige næringsdrivendes organisasjoner osv. Tilsvarende har den sørafrikanske landsorganisasjonen COSATU samarbeidet med Treatment Action Campaign med opprinnelig målsetting å endre regjeringens aids-politikk. Og på internasjonalt plan har ITUC samarbeid med en rekke organisasjoner som Oxfam og Amnesty. Paral-

26 bak fanene

lelt med slike nye allianser er fagbevegelsens «gamle verktøy» og kollektive aksjoner i høyeste grad virkningsfulle.

Kollektive aksjoner

I april 2008 seilte det kinesiske lasteskipet An Yue Jiang inn i sørafrikansk farvann. Det var fullastet med våpen til Robert Mugabe i Zimbabwe. Det som etter hvert skulle bli en klappjakt i internasjonal presse, startet med en sjelden ærlighet i en kynisk bransje da noen i det kinesiske shippingselskapet sendte melding til havnemyndighetene i Durban og meldte at de ville ankomme med granater, raketter, bomber og tre millioner runder geværammunisjon. Så snart de var losset, skulle varene transporteres med trailere til Harare. Nyheten lekket fort ut. Sør-Afrikas regjering erklærte at det var lovlig last. Men det ble ikke dermed moralsk riktig å sende våpen til en diktator. Og sivilsamfunnet satte en stopper for det. For den sørafrikanske fagbevegelsen nektet å losse skipet. Fagorganiserte sjåfører ville heller ikke frakte våpenlasten videre. I uker deretter prøvde kineserne å leke katt og mus med sivilsamfunnsaktivister. Det internasjonale transportarbeiderforbundet ITF fulgte skipet time for time. Skipet satte kurs for Mosambik, men lederen av ITF hadde personlig, midt på natta, varslet lederen for det lokale forbundet som dro sporenstreks til Maputo og sørget for at skipet ble nektet losset der også. Etter å ha dratt fra Sør-Afrika, blitt nektet lossing i Mosambik og deretter i Namibia, prøvde An Yue Jiang seg så i Angola, men heller ikke i Angola ville noen losse våpnene. Til slutt måtte skipet dra tilbake til Kina. Mugabe var noen drapsvåpen fattigere. Slike politiske allianser mellom fagbevegelse og andre, internasjonale og nasjonale hånd i hånd samt bruk av alternative pressmidler, finnes det flere eksempler på. Mange betrakter Paris-kommunen, det vil si det revolusjonære folkestyret som ble etablert i Paris i 1871, den russiske revolusjonen og noen også slaveopprøret i Santo Domingo så langt tilbake som 1791, som de første store, vellykkede kollektive aksjonene organisert av arbeiderklassen. Fra slutten av 1800-tallet ble det arrangert betydelige kampanjer av fagbevegelse i ett land til støtte for streikende kamerater i et annet. I etterkrigstiden har vi sett gjentatte vellykkede felles aksjoner på tvers av landegrenser. Den internasjonale føderasjonen for ansatte i kjemisk industri organiserte i 1969 felles

aksjoner i fire land, inkludert en 26-dagers streik i USA mot det flernasjonale selskapet Saint-Gobain. Det var det første eksemplet på kollektive aksjoner basert på prinsippet om koordinerte forhandlinger. I mangel av internasjonal arbeidsrett, meglingsorganer samt manglende definisjon av streik og dermed også av streikebryting, har internasjonal fagbevegelse gjentatte ganger de siste årene organisert tverrnasjonale aksjoner eller kampanjer. Den internasjonale næringsmiddelføderasjonen IUF presset i samarbeid med andre organisasjoner for eksempel tobakksfabrikantene til å opprette en stiftelse mot barnearbeid, og sjokoladefabrikantene til å jobbe for å bedre arbeidstakerstandardene. Svenske fagorganiserte har gjentatte ganger nektet å påta seg ekstra arbeid når arbeidsgivere som blir truet med konflikt i Norge, prøver å flytte produksjonen dit under konflikten. Og tilsvarende nektet tysk fagbevegelse å påta seg ekstra arbeid da tyske bilfabrikanter truet med å flytte produksjonen dit da det ble konflikt under oppgjøret i Norge i 2001. I tillegg har etter hvert fagbevegelsen tatt i bruk en rekke nye virkemidler, nye kombinasjoner av virkemidler, nye allianser med andre organisasjoner og i nye fora. Saken som har versert i rettssaler i USA mot Coca-Cola for overgrep på faglige rettigheter, tortur og drap på fagforeningsaktivister i Colombia illustrerer saken godt.

Til kamp mot Coca-Cola

Den colombianske fagforeningen SINALTRAINAL saksøkte i 2001 Coca-Cola for sjikane av fagforeningsmedlemmer på tapperiet i Colombia. Ifølge anklagene har paramilitære med forbindelser til regjeringen bortført, torturert og drept fagforeningsledere. Siden 1980 har åtte arbeidere på tapperiet blitt drept. Coca-Cola benektet alle anklagene og viste til de etiske retningslinjene sine som krever at alle ledere respekterer organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Coca-Cola ble frikjent for anklagene ved distriktsdomstolen i Miami i 2003. I 2006 ble også sakene mot tapperiene deres frafalt. Fagbevegelsen har imidlertid anket saken. Det spesielle med saken er for så vidt ikke anklagene, men det faktum at fagbevegelsen stiller selskapet til rettslig ansvar, i et annet land, nemlig i USA, og at dette, og støttende kampanjer, skjer i bred allianse med andre organisasjoner gjennom presse og kampanjer organisert av internasjonal fagbevegelse. Coca-Cola har også

tidligere en rekke ganger vært i fagbevegelsens søkelys. En av de mest omfattende kampanjene stilte krav om bedring av arbeidstakerrettighetene i Coca-Cola Guatemala og omfattet mediearbeid, boikott og streiker i en rekke land med støtte også fra andre organisasjoner. Bakgrunnen var bedrifts­ ledelsens antifagforeningskampanje med støtte av regimet på 80-tallet. I ni år kjempet fagorganiserte for jobb, rettigheter og sine liv. Tre fagforeningsledere og fem arbeidere ble drept. Internasjonal fagbevegelse mobiliserte TV-selskaper og presse, og egne revisorer (for å vise hvordan ledelsen hadde forfalsket bøker), og mobiliserte ikke minst til en rekke solidaritetsstreiker og boikott. Kelnere på Filippinene og i Storbritannia, supermarkeder i Sverige, Tyskland og Frankrike: alle nektet å selge Coca-Cola. Etter store tap bøyde selskapet av, anerkjente fagbevegelsen og ble tvunget til å legge press på regjeringen om det samme. Den lokale klubben er nå en av bærebjelkene i den nasjonale fagbevegelsen i Guatemala. Det er ingen liten bedrift fagbevegelen tvang i kne. Med hovedkontor i USA har Coca-Cola 55 000 ansatte internasjonalt og mange flere i datterselskaper. Coca-Cola skryter selv av at de er den største arbeidsgiveren i privat sektor i hele Afrika. Det er heller ikke det eneste selskapet som opplever slik oppmerksomhet fra brede allianser av sivilsamfunns­ organisasjoner med en fagbevegelse i spissen som er rede til å ta i bruk nye og offensive virkemidler. Fokus har blitt rettet mot sultelønninger, slavearbeid, barnearbeid, forurensing, samarbeid med diktatorer, fagforeningsknusing og drap på fagforeningsledere: Store selskaper som Coca-Cola, Shell, Nike, McDonald’s, Microsoft og Disney har måttet tåle å bli hengt ut i pressen verden over for svin på skogen. Mange av dem har bøyd av og i hvert fall fått på plass etiske retnings­ linjer der de i prinsippet anerkjenner faglige rettigheter. Som en følge av medieoppmerksomheten måtte Triumph og en rekke andre trekke seg ut av Burma etter at ITUC svartelistet selskaper som er engasjert i landet og dermed direkte eller indirekte ansvarlig for tvangsarbeid.

Boikott eller samarbeid?

Metallarbeiderne utarbeidet sin internasjonale strategi på basis av globale rådslag. Det første av disse fant sted i bil­ industrien allerede i 1959. Målet var å lage en strategi for anerkjennelse av fagbevegelsen og forhandlinger i ni selskaper

bak fanene 27

som samlet produserte 80 prosent av verdens biler. Gjennom disse rådslagene ble det utarbeidet forslag til en rekke nye aktiviteter og kampanjer. Erfarne forhandlere fra fagbevegelsen i moderselskapet deltok for eksempel i lokale forhandlinger i ulike land for å støtte fagbevegelsen der. En rekke initiativ ble også tatt for å utveksle informasjon og organisere støtteaksjoner for de ulike nasjonale avdelingene som fikk trøbbel i forhandlinger. Tilsvarende forlangte bransjeføderasjonene møter med arbeidsgiversiden i flere flernasjonale selskaper for å diskutere sysselsetting, arbeidsforhold m.m. i selskapene. Europeiske råd ble etablert for å ta diskusjonene videre, og på en rekke punkter klarte fagbevegelsen også å få gjennomslag for globale spørsmål. Den internasjonale mat- og næringsmiddelføderasjonen IUF engasjerte seg i globale kampanjer fra begynnelsen av 60-tallet. I 1969 involverte de fagbevegelsen i ti land i en internasjonal streik mot den nordamerikanske fabrikken Nabisco (National Biscuit Co.) hvor de fikk gjennomslag for sine krav. Deretter satte IUF opp globale råd av tillitsvalgte fra flere land i en rekke flernasjonale selskaper. IUF var også den første som klarte å forhandle inn en global avtale med ledelsen i et flernasjonalt selskap som dekker faglige rettigheter, blant annet organisasjons- og forhandlingsrett, for arbeidstakerne i hele konsernet. I dette første tilfellet gjaldt det den franske næringsmiddelgiganten Danone i 1989, men antallet globale rammeavtaler har eksplodert etterpå og omfatter nå nærmere 90 flernasjonale konsern. Andre virkemidler tas også i bruk. Boikott er det virkemiddelet som det ofte ropes etter når det er behov for pressmidler. Samtidig er det lite som tyder på at generelle boikotter fungerer særlig effektivt. FN-boikotten overfor apartheidregimet i Sør-Afrika vises gjerne til som eksempel, men verken overfor Burma eller Zimbabwe har boikott fungert særlig godt. Der generell boikott hadde resultater i Sør-Afrika, var det sannsynligvis på grunn av at det eksisterte en sterk fagbevegelse internt i landet som kunne bruke dette som strategisk pressmiddel overfor regimet. Andre former for kollektive og mer målrettede aksjoner har vokst fram isteden. Den britiske landsorganisasjonens (TUC) kongress oppfordrer for eksempel ikke til generell boikott av Israel, men til målrettete forbrukeraksjoner mot firmaer og varer fra de ulovlige bosettingene. Kongressen krever også at investeringer trekkes ut av alle firmaer som

28 bak fanene

investerer i okkupasjonen og i byggingen av muren. Liknende krav reises også i andre deler av europeisk organisasjonsliv. Det norske pensjonsfond – Utland trakk i 2009 investeringene ut av selskap som hadde bidratt til å bygge muren, blant annet med utgangspunkt i krav fra norsk fagbevegelse.

Nye kampmidler

Bruk av media som pressmiddel har blitt mer legitimt virkemiddel også for fagbevegelsen. Bruk av PC og telefoni som mobiliseringsinstrument har også vist seg effektivt. Eksemplene er mange, fra bruk av internett og elektronisk kommunikasjon for koordinerte forhandlinger i nordamerikansk fagbevegelse til etablering av digitale fagforeninger. Charles Levinson, tidligere generalsekretær i bransjeføderasjonen for arbeidere i kjemisk industri, var allerede på 70-tallet opptatt av internett og elektroniske databanker som verktøy i etablering av globale avtaler og bedriftsråd. På begynnelsen av 80-tallet ble det første fagforeningsnettet etablert i Canada. Der ble også den første faglige nettverkskonferansen arrangert. Bransjeføderasjonen var den første på nett og la stor vekt på å tilrettelegge informasjon for medlemmene spesielt om de flernasjonale konsernene. De andre bransjeføderasjonene fulgte etter, og alle bruker nå elektroniske virkemidler til både kampanjearbeid, informasjon om konsern og ikke minst for å tilrettelegge informasjon angående globale avtaler og koordinerte forhandlinger. En av internasjonal fagbevegelses kanskje mest vellykkede kampanjer var FFIs kampanje mot barnearbeid på 90-tallet. FFI tok i bruk et bredt spekter av virkemidler. Brede allianser med sivilsamfunnsorganisasjoner ble mobilisert og tok i bruk både kommunikasjonsbyråer og media i kampen for forbud mot barnearbeid. Og i løpet av få år ble det bredt akseptert at barnearbeid måtte bekjempes med alle mulige virkemidler, inkludert forbud. Mange flernasjonale selskaper har også etter en rekke avsløringer om bruk av barnearbeid inkludert forbud mot dette i sine etiske retningslinjer. Kanskje vel så viktig var det at FFI parallelt med denne kampanjen gradvis fikk gjennomslag for prinsippene om grunnleggende arbeidstakerrettigheter tolket som ILOs «kjernekonvensjoner» som setter forbud mot barnearbeid, slavearbeid, diskriminering og krever respekt for arbeidstakernes organisasjons- og forhandlingsrett. Disse grunnleggende arbeidstakerrettighetene er nå bredt akseptert som en del av det internasjonale menneskerettighetsregimet.

Sakte, sakte har man altså klart å få gjennomslag for hvilke prinsipper som skal inkluderes i grunnleggende rettigheter. Sakte, men sikkert er det også skapt bredere støtte i enkeltland for behovet for et styrket internasjonalt regime gjennom for eksempel ILO og for globale avtaler og forhandlinger med arbeidsgiverne i flernasjonale selskaper. Men det er langt igjen til mål. Og selv om noen ser omriss av tverrnasjonale forhandlinger på europeisk plan, gjennom sosial dialog mellom partene og europeiske samarbeidsutvalg i flernasjonale selskaper, er resultatene av tverrnasjonale forhandlinger foreløpig magre. Fagbevegelsen har i noen grad også tatt i bruk rettssystemet for å forsvare sine rettigheter i internasjonale saker. I Indonesia anmeldte fagbevegelsen regjeringen for dens planer om å privatisere vannressursene og vant rettssaken. I Kroatia samlet fem konkurrerende forbund seg for å slåss mot forslag til ny arbeidslivslovgivning som Pengefondet og Verdensbanken ønsket. Og en rekke saker har vært reist av fagbevegelsen alene, eller i allianse med andre sivilsamfunnsorganisasjoner, overfor OECDs kontaktpunkter i ulike land. Et eksempel er anklagene fra koreansk fagbevegelse om sørkoreanske bedrifters brudd på faglige rettigheter på Filippinene. Like fullt er det fortsatt grunnleggende skepsis til slike arenaer hos mange fagforeningsledere som ønsker å oppnå sine mål gjennom dialog og forhandlinger med arbeidsgiverne framfor å møte dem i retten. Av slike grunner er det ofte andre organisasjoner som reiser slike saker, som saken mot General Motors, Ford Mo­tors, IMB, Daimler og Rheinmetall som i 2009 anklages i rettssaler i USA for indirekte å ha gitt assistanse til apartheidstatens overgrep, tortur, drap og brudd på menneskerettighetene (inkludert faglige rettigheter) i Sør-Afrika fram til 1994.

Nye eller gamle faner?

I medlemstall er fagbevegelsen fortsatt sterk. Der fagbevegelsen tidligere var definert ut fra partipolitiske skillelinjer, står den nå mer samlet både internasjonalt og i en rekke land. I tillegg til kollektive forhandlinger og politisk påvirkning overfor eller dialog med myndigheter er fagbevegelsen en rekke steder også på søken etter nye aksjonsformer og allianser. I Ghana, Sør-Afrika, India og flere andre steder organiseres nå ansatte i uformell sektor. Hushjelper har blitt fokus for

organisasjonskampanjer i Hong-Kong, Sør-Afrika og på Filippinene. Barnearbeidskampanjer engasjerer fagbevegelsen i både Ghana, Uganda og Malawi. Migrantarbeidere får økende oppmerksomhet i en rekke europeiske land, som for eksempel der LO og Fellesforbundet her hjemme har gått massivt inn med organiseringskampanjer og forsvar av avtaleverk også for uorganisert innvandret arbeidskraft. Fokus på internasjonale spørsmål og internasjonal aktivitet øker også i en rekke land. Samtidig engasjerer internasjonale spørsmål bredt også på lokalplan i mange fagbevegelser verden over. Lokale klubber som den på Freia i Oslo engasjerte seg da det ble oppdaget at Freia hadde ansvar for barnearbeid i Ghana. Klubben på Tiedemand engasjerte seg mot barnearbeid i tobakkssektoren i Malawi. NTL driver opplæring i kollektive forhandlinger i Malawi. Og det er mange tilsvarende historier som kan gi optimisme. De globale sammenslutningene ITUC og bransjeføderasjonene har også på en rekke områder fått gjennomslag for sine saker. For 20-30 år siden ville mange av de internasjonale institusjonene, og ikke minst de flernasjonale selskapene, knapt nok snakke med fagbevegelsen. I dag er barnearbeid og slavearbeid tema for samtaler med fagbevegelsen i mange av dem. De andre faglige rettighetene er også tema for dialog og globale avtaler mellom flere av dem og fagbevegelsen. Internasjonal fagbevegelse er likeledes i dialog med de internasjonale institusjonene om hvordan man kan redusere effektene av finanskrisen. I den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO får kampanjen for «anstendig arbeid» bred støtte. Samtidig er det liten tvil om at fagbevegelsen står overfor omfattende utfordringer. Den internasjonale fagbevegelsen vi har nå, er langt på vei dominert av fagbevegelsen i nord. Dersom fagbevegelsen skal matche og utfordre en kapital som har sprengt nasjonale grenser, må imidlertid internasjonal fag­bevegelse styrkes og demokratiseres. Med internasjonalisering av kapital, næringsliv og arbeidsmarkeder og forskyvning av verdens økonomiske tyngdepunkter i økende grad til BRIK-land, Sør-Afrika og andre nasjoner rike på naturressurser og energi, står internasjonal fagbevegelse overfor gigantiske utfordringer som kan lede den mot byråkratisering og marginalisering med mindre den finner ny giv og strategier. En annen mulighet er at fagbevegelsene i sør mobiliserer for å få større tyngde og gjennomslagskraft i internasjonal

bak fanene 29

fagbevegelse eller at dette vokser fram som en naturlig del av fagbevegelsens egen fornyelse. Selv om dette på kort sikt kan framstå som tap av makt for fagbevegelsene i nord, vil det på lengre sikt øke legitimiteten til internasjonal solidaritet, samtidig som det øker fagbevegelsens mobiliseringsevne og dermed samlede gjennomslagskraft overfor arbeidsgivere og finansinstitusjoner både i sør og nord.

nivåer man forhandler på. Kollektive avtaler og forhandlinger legger grunnlag for lønnsvekst og forbedrede arbeidsvilkår. I tillegg har kollektive forhandlinger en viktig funksjon som demokratiopplæring for mange som tidligere har vært utestengt fra demokratiske fora og er dermed også et viktig politisk verktøy for mange fagbevegelser i både nord og sør.

Scenarier?

I siste instans dreier fagbevegelsens overlevelse og styrke seg nettopp om makt. Maktens kilder har ulik forankring, innpakning og ressurser i ulike settinger, men felles er at makt er knyttet til politisk taktikk og strategier i forhold til både myndigheter og arbeidsgivere. Har man kun én arena, er man sårbar. Og selv om verdien av og kildene til makt varierer, kan man utvikle og spare dem i gode tider for å bruke dem i knappe. Selv om fagbevegelsen på en rekke områder, og ikke minst når det gjelder verktøyene, må tenke nytt, er det verdt å gå tilbake til utgangspunktet og vurdere om ikke enkelte av de strategiene og den kjernen fagbevegelsen ble bygd på har fått fornyet aktualitet. Og selv om utfordringene ofte må takles nettopp med mange og flersidige virkemidler, har historien vist oss at få fagbevegelser klarer å utvikle styrke uten at de er i stand til å mobilisere til streik og/eller demonstrasjoner eller kunne true med dette. Evne og vilje til kollektive aksjoner gir makt. Det vet fabrikkarbeiderne og landarbeiderne i Brasil som mobiliserte til storstreiker på begynnelsen av 70-tallet og således brøytet vei både for arbeidstakerrettigheter og demokrati. Det visste den sørafrikanske fagbevegelsen COSATU da de la planer om storstreik en gang i året for å vise makt og derigjennom presse apartheidregimet i kne, noe de etter hvert klarte. Det vet britene etter at kullgruvestreiken i 1984 måtte avsluttes uten at fagbevegelsen hadde fått gjennomslag. Og det vet nordamerikanerne etter at retten til streik, streikeevne, streikevilje og deretter politisk tyngde ble kraftig redusert utover i etterkrigstiden. De fleste sterke fagbevegelser har kombinert og balansert politikk og markedsstrategier vis-à-vis arbeidsgivere og myndigheter samtidig selv om kollektive forhandlinger og avtaleverk utvilsomt er kjernen og bærebjelken hos de fleste. For kollektive aksjoner må sees i relasjon til kollektive forhandlinger og ansvarlighet. Først da blir kollektive aksjoner til makt.

Flertallet av verdens arbeidstakere er ikke organisert eller enkle å organisere fordi de jobber i uformell sektor, i hjemmebedrifter eller rett og slett på gata. Mange vurderer fag­ bevegelsens styrke nettopp ut fra hvor mange medlemmer den har. Og selv om ikke organisasjonsgrad er eneste uttrykk for fagbevegelsens makt, viser den en entydig trend i mange land. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO viser til at i over halvparten av de 65 landene de studerte gikk organisasjons­ graden ned med mer enn 20 prosent mellom 1985 og 1995 parallelt med økt åpning av økonomien. Den trenden har bare fortsatt, i nord så vel som i sør. Selv om synkende medlemstall i mange land gir føde til pessimistene, er det nok eksempler på sterke, men også relativt små fagforeninger som har fått tungt gjennomslag og makt. I noen tilfeller sitter de på makt i strategiske bransjer, som for eksempel zambisk fagbevegelse i kullgruveindustrien før prisene på kull kollapset sent på 90-tallet. I andre tilfeller har de taktisk klart å ta i bruk strategiske virkemidler som media eller mobilisere internasjonale allianser. I de fleste tilfellene har imidlertid makt vært knyttet til mobiliseringsevne og -vilje. De fagbevegelsene som har klart, og klarer, å gjøre alvor av streik, øker sin makt samtidig som de reduserer sannsynligheten for at de behøver å gå til streik hver gang de ønsker gjennomslag for egne interesser. At norsk fagbevegelse har enorme streikefond, er et viktig utgangspunkt for makt. Både arbeidsgiverne og staten vet at fagbevegelsen kan bruke dem hvis de finner det nødvendig. Det er en rekke forhold som påvirker hva slags fagbevegelse vi får, men ikke minst har det betydning hvordan man organiserer fagbevegelsen internt, hvor mye bakkekontakt den har, eller hvor demokratisk den er, og hva slags ledelse fag­ bevegelsen har. Enda viktigere for fagbevegelsens styrke er det kanskje hvorvidt man har kollektive forhandlinger og hvilke

30 bak fanene

Makt

Det finnes en rekke lyspunkter. Riktig nok er globalisering den største utfordringen for fagbevegelsen siden den ble født, men faglige rettigheter er nå på dagsordenen til alle de internasjonale institusjonene. Fagbevegelsen er også samtalepartner og/eller forhandler i mange internasjonale prosesser og internasjonale institusjoner. Den norske regjeringen er en av flere som fra 2009 flagger «anstendig arbeid»-satsingen til ILO og hevder Norge skal løfte faglige rettigheter også i alle bistandsprogrammer internasjonalt. Den sørafrikanske regjeringen gjør det samme. Fagbevegelsen selv har klart å forhandle fram en rekke globale avtaler og mobilisere en rekke vellykkede kampanjer. Sist, men ikke minst står fagbevegelsen for første gang samlet med etableringen av ITUC etter at den tidligere vestlige Frie faglige internasjonale FFI og den kristne WCL slo seg sammen i løpet av 2006. Brede grupper i internasjonal fagbevegelse ser behovet for grenseoverskridende faglige aksjoner. ITUC kan nå til tross for en rekke problemer, barrierer og byråkrati, men med en ny identitet etter den kalde krigen, som helhet si at «et av hovedmålene med internasjonal fagbevegelse er internasjonal solidaritet» (FFI-kongressen i 1996). Like fullt er det liten tvil om at fagbevegelsen på mange måter står ved en korsvei, med krympende medlemstall, gigantiske motkrefter og ikke minst ved et forhandlingssystem og en fagbevegelse som er bygd opp etter nasjonale rammer og strukturer samtidig som kapitalen og motkreftene er internasjonale. Kampen framover vil i økende grad dreie seg om å mobilisere overfor internasjonal kapitalisme og de flernasjonale selskapene. Streben etter innovative kampanjer og kampmidler har blitt mer krevende, men også mer spennende.

Den nye fagbevegelsen?

Den nye typen fagbevegelse som vokser fram, må være langt mer internasjonalt orientert. Det innebærer styrking av de nasjonale fagbevegelsenes internasjonale arbeid, de globale forbundenes og ITUCs strukturer samt utvikling av en internasjonal fagbevegelse som er representativ, forener nord og sør og klarer å forene kampanjearbeid med forhandlinger og tett kontakt med sine medlemmer. Styrking av internasjonal

fagbevegelse betyr ikke en svekkelse av nasjonal fagbevegelse. Tvert imot forutsetter en sterk internasjonal fagbevegelse også styrke på nasjonalt og lokalt plan. Der enkelte setter allianser med eksterne grupper og andre organisasjoner på ønskelisten for en ny type sosialpolitisk internasjonal fag­ bevegelse, vil nok fagbevegelsen i uoverskuelig framtid ha nok av utfordringer innenfra. I nord har vi teknologi, kunnskap og forskning som landene i sør kan nyttiggjøre seg. I sør har de mengder med erfaring om organisering, strategisk tenkning og politisk og økonomisk analyse som landene i nord kan benytte seg av. For havnearbeiderne i London eller trykkeriarbeiderne i New York på 1800-tallet var fagbevegelsen den kollektive kraften som skulle sikre at deres barn skulle slippe å stå med lua i hånda slik de selv hadde gjort. For gruvearbeiderne i Zambia og Peru, for oljearbeiderne i Nigeria og Øst-Timor, for landarbeiderne i Malawi og India, og for ansatte i helsevesenet i USA, Norge og Sør-Afrika dreier det seg på mange måter fortsatt om det samme. Og nettopp på grunnlag av slike egne, men også felles interesser, bygges internasjonal solidaritet. Internasjonal solidaritet og fagbevegelse må kvesses på basis av lærdom i både nord og sør. Organisasjonsbygging, og ikke minst byggingen av en ny internasjonal fagbevegelse, baseres på de erfaringene som andre gjør og deler. Organisering, kollektive forhandlinger og aksjoner utgjør fagbevegelsens pilarer. Strategier for forhandlinger, streik, organisasjonsbygging og sosial dialog krever både egen læring og overføring av erfaringer fra andre. Hvis vi ser bort fra Kina, representerer arbeidere i rike land 80 prosent av de fagorganiserte, men bare rundt 20 prosent av verdens arbeidsstyrke. Den dagen kinesiske fagorganiserte krever sin fulle plass ved bordet og samarbeidet mellom ulike fagbevegelser utenfor Europa og USA styrkes, vil internasjonal fagbevegelse og de globale bransjeføderasjonene se annerledes ut. Nettopp av slike grunner trenger vi bedre kunnskap om disse fagbevegelsene i sør. Og nettopp av slike grunner har jeg valgt å presentere ulike politiske temaer i denne boken, og ulike modeller for nasjonale fagbevegelser som vil være med på å forme internasjonal fagbevegelse framover.

bak fanene 31

9 Brasil: Skopusser, metallarbeider og president Jeg vokste opp i ekstrem fattigdom. Derfor vet jeg hvordan 40 millioner mennesker lever i dagens Brasil. Slik skal vi ikke ha det. L uiz I nĂĄcio L ula

da

S ilva – L ula .

I oktober 2002 blir en tidigere skopusser valgt til president i Brasil. Han har hatt en bratt læringskurve: Fra fattiggutt på landsbygda, skopusser i São Paulo, leder av den brasilianske fagbevegelsen som utfordret militærjuntaen på 1970-tallet, en av stifterne av arbeiderpartiet (Partido dos Trabalhadores – PT) til kongressmann i São Paulo. I 2002 vinner han presidentembedet ved fjerde forsøk når «alle» har avskrevet ham som en politisk bommert: Valgt med 52 millioner stemmer og 61 prosent av stemmene. På mer enn én måte er Luiz Inácio Lula da Silva, helst kjent ved sin barndoms kallenavn Lula, representant for den totale omveltning som landet hans har gjennomgått de siste tiårene. Brasilianerne har opplevd det meste. Landet har vært portugisisk koloni, britisk gjeldspost, slavesamfunn og militærdiktatur. Under diktaturet ble nasjonalforsamlingen oppløst og både politiske partier og den frie fagbevegelsen forbudt. Kirken var i begynnelsen dominert av regimets støttespillere. Tradisjonelle arenaer for diskusjon og medbestemmelse var stengt. Presse og media var sensurert, og i skolen var det bare regimets egen versjon av sannheten som ble formidlet. Hele samfunnet var i praksis kneblet. Derifra, gjennom nærmest økonomisk ruin til politisk omveltning, er Brasil nå et av verdens få land som opplever enorm økonomisk vekst og framgang. Det har vært en lang reise for Lula, for millioner av brasilianere og ikke minst for dem i den nye fagbevegelsen som stod i spissen og trakk opp kursen for reisen på 1970-tallet. For i dag representerer brasiliansk fagbevegelse samlet sett godt over 30 millioner arbeidstakere og er en av verdens største.

Skopusser og gateselger i fattigdom

Lula blir født i 1945 i Caetes i delstaten Pernambuco i det nordøstlige Brasil som nest yngste barn i en søskenflokk på åtte. Fødselsattesten hans sier det var 6. oktober. Moren hevder det er den 26. eller 27. oktober. De lever i fattige kår. Foreldrene er fattige bønder, men faren drar tidlig til São Paulo på jakt etter arbeid. Mens faren etter hvert finner arbeid som havnearbeider, har moren eneansvar for barna. Barna har få andre valg enn å finne arbeid så snart de kan stå oppreist. Arbeidsdagen starter med en blanding av vann og litt grovt korn. Mer har de ikke råd til. De går ofte sultne til sengs. Da Lula er syv år, orker ikke moren lenger og tar med barna den

lange veien til storbyen São Paulo for å finne arbeid og starte et nytt liv. Reisen tar 13 dager på planet av en lastebil. Lula starter yrkeskarrieren som gateselger og skopusser i en alder av syv. Lulas mor er alene med ansvaret for barna også i São Paulo. Faren har nemlig funnet en annen kvinne. Fire års skolegang får Lula i alt før han må ut i arbeid. De bor på ett rom bak en bar, og toalettet må de dele med kundene. Det er først da han er 12 år og tar med venner hjem fra skolen at han skjønner at han er fattig når de ikke har stoler å tilby dem. Så får han, 12 år gammel, sin første heltidsjobb i et renseri. 14 år gammel kommer han i lære som metallarbeider. Det er foreløpig lite som skiller ham fra de millioner av andre med oppvekst i fattige familier i etterkrigstidens Brasil. Dette er Vargas’ år ved makten. Getulio Vargas dominerer brasiliansk politikk i et kvart århundre og veksler mellom å fungere som valgt president og diktator. Folk ser ikke store forskjellen. Riktig nok har Vargas støtte i arbeiderklassen. Han fører en populistisk, nasjonalistisk politikk med fokus på innenlandsk produksjon og vekst, får i gang produksjon av bomull og gummi, og beskytter arbeidsplasser. Like fullt er det eliten som sitter med økonomisk og politisk makt. Og knapt noe annet sted er avstanden så stor mellom fattig og rik som i Brasil. Selv om Vargas innfører allmenn stemmerett, gjennomfører han også kupp av frykt for at kommunistene vil vinne valget i 1937. Da han til slutt taper valget i 1954, begår han selvmord i presidentpalasset. Kubitschek som overtar, åpner for massive utenlandske investeringer og full satsing på industri. Nå skal femti års utvikling skje på fem. Men reformer under ham og hans etterfølgere provoserer Brasils elite og utenlandske investorer som begynner å bli redde for nasjonalisering. I 1964 blir daværende president Joao Goulart avsatt i et militærkupp med støtte fra CIA i USA. Kuppet er langt på vei en reaksjon på den økende militante fagbevegelsen og bondebevegelsen som mobiliserer over hele Brasil. Scenen er klar for en ny fase i Brasils historie og i Lulas kamp for et bedre liv i São Paulo.

Dreier i militærdiktatur

Lulas første år i São Paulo er tøffe. Han klarer imidlertid å skaffe seg noe læring og etter hvert fagbrev som dreier. Han er stolt og ikke uten grunn. For han er den første i familien som har klart å tilkjempe seg et fagbrev eller noen slags pro-

Brasil: Skopusser, metallarbeider og president 163

fesjonelle kvalifikasjoner. Reisen framover er risset opp, og han er lykkelig. Ambisjonene hans er å være flink og profesjonell i jobben. Det er hans høyeste drøm. Det er dette han har ønsket seg, dette og å bli gift og stifte familie. Politiske ambisjoner er ikke del av hans verden. Ideen om en fagbevegelse er knapt nok påtenkt. Utopien er tvert imot en dag å få råd til å skaffe seg selv og en familie et eget hus. Mens Lula skaffer seg fagbrev og starter ved dreie­benken på en fabrikk i São Paulo som 21-åring, overtar militæret styringen i landet. Castelo Branco leder det første militærregimet i Latin-Amerika, men modellen får snart avleggere i nabolandene. Branco-regimet utvikler ideen om «nasjonal sikkerhet», basert på tesen om at verden er i full krig mellom det demokratiske og kristne Vesten og det kommunistiske øst. Streiker blir forbudt og kollektive forhandlinger begrenset og kontrollert. Brasil blir USAs mest trofaste allierte i LatinAmerika. Og Branco-regimet bruker alle argumenter for å rettferdiggjøre den voldelige bekjempelsen av opposisjonen. Studentenes og fagbevegelsens demonstrasjoner leder i 1968 til ytterligere innstramninger da general da Costa e Silva tar makten og gir seg selv og sine etterfølgere retten til å regjere med diktatorisk makt. Brasil utvikler snart sin egen form for militærdiktatur. Tilsynelatende åpner de for politisk deltakelse. Militæreliten grunnlegger partiet Den nasjonale alliansen ARENA og tillater også ett opposisjonsparti slik at det øyensynlig er politisk konkurranse, men også opposisjonspartiet er bundet til militærets lover og uten innflytelse. Militærregjeringen kan på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet vise til imponerende økonomisk vekst, men lite av dette tilfaller arbeiderne eller den gjennomsnittlige brasilianer. Det er de flernasjonale selskapene som får størst utbytte. Regimet har åpenbart planer om å bli en militær stormakt. De skaffer seg tilgang til prestisjeteknologi, blir en stor våpeneksportør, og installerer kjernekraftverk. Verdens største vannkraftverk blir bygd på grensen mellom Brasil og Paraguay. Slike prosjekter forårsaker tvangsflytting av indianersamfunn, og regimet starter også en rovutnyttelse av Amazonas-jungelen som fører til økologisk katastrofe. Rasering av urskog og press på urfolksgrupper skaper etter hvert økende reaksjoner. Det tradisjonelt nære forholdet mellom elite/stat og den katolske kirken slår sprek-

164 Brasil: Skopusser, metallarbeider og president

ker. Deler av kirken forsvarer sultestreiker, og da enkelte biskoper til og med går så langt at de oppfordrer til væpnet motstand mot regimet, blir forholdet mellom kirke og stat mer anspent. At regimet åpner for mer ytringsfrihet og deltakelse utover på 1970-tallet, hjelper lite. Opposisjon kommer sterkere til uttrykk gjennom demonstrasjoner i gatene. Og på slutten av 1970-tallet utgjør for første gang også opposisjonspartiet en reell trussel mot regimet. Samtidig begynner det økonomiske mirakelet å rakne. Utenlandsgjelden er formidabel og økende, konsekvensene av militærets politikk mer og mer synlige, og kritikken mer og mer uttalt. Det meste av dette går Lula ubemerket forbi. Han passer jobben sin på fabrikken. Sakte, men sikkert realiserer han sin drøm. Det er nok sorg i starten. Han gifter seg 23 år gammel. Hans unge kone dør i barsel. Så får han en datter etter et kort forhold. Men etter hvert treffer han Marisa, som han får tre barn med. Nå har han fått seg familie, TV, kjøleskap og tre barn han tilber. Riktig nok har han mistet fingeren i en arbeidsulykke, men han kan fortsatt jobbe. Og mye av drømmen hans er realisert.

Motvillig organisert i passiv fagbevegelse

Lula jobber seg sakte, men sikkert oppover på fabrikken, men det er harde tider i Brasil. Fattigdommen og nøden er stor, spesielt blant ufaglærte, som ofte må ta til takke med korttidskontrakter hvis de er heldige nok til å finne arbeid. De fleste i arbeiderklassen i São Paulo er innvandrere fra det nordøstlige Brasil som Lula selv og har lite familie i storbyen. Nå vender mange seg til kirke og religion, evangeliske samfunn eller lokale varianter av folketro med afrikanske røtter. Et lite antall slutter seg imidlertid til fagbevegelsen. Men det er ikke mange som har stor tillit til fagbevegel-

’’

Jeg var dreier. Jeg tjente rimelig godt. Jeg hadde kjæreste. Jeg ville spille fotball, jeg ville gå på dans, men hadde slett ingen ønsker om å bli kjent med fagbevegelsen. L ula

ser tilbak e , i

B r anfor d

og

K uci nsk i 2003.

sen. Riktig nok kan fagbevegelsen bidra til å skaffe helsestell og kanskje et ørlite bidrag til bolig, men det er lite å forvente av fagbevegelsen for øvrig. Allerede fra 1930-tallet under Vargas har det eksistert et system med sentralisert, såkalt korporativ fagbevegelse. Ideen er at det skal være én fagforening for hver bransje eller yrkesgruppe innen hvert geografiske område. Disse fagforeningene skal så knyttes sammen til en enkelt føderasjon i hver stat som igjen vil være medlem av en nasjonal konføderasjon. «Unicidade» kaller de systemet. Pyramidestrukturen tilsier at staten kan intervenere i fag­ bevegelsens valg av ledere, interne prosedyrer og regler og ellers føre styring med det meste. Gjennom dette sørger man for både å ha kontroll med eksisterende fagbevegelse og at det ikke oppstår noen uavhengige fagforeninger ved siden av som er utenfor statens kontroll. Staten blander seg inn i forhandlingene, lønnsfastsettelsen og setter strenge grenser for streik. Den obligatoriske fagbevegelseskontingenten må alle betale, selv om de ikke er medlem av fagbevegelsen. Og skatten går til sosiale ordninger, som igjen er reservert for fagorganiserte. Fra 1970-tallet kommer det en ny obligatorisk kontingent, som ikke bare skal gå til sosiale ordninger, men som fag­bevegelsen kan bruke som den selv vil. I tillegg kan man være medlem av fagbevegelsen og betale medlemskontingent. Men arbeiderne synes de får lite igjen og i hvert fall ikke det de trenger mest, som først og fremst er høyere lønn. Så selv om det er åpenbare fordeler i et fagforeningsmedlemskap, er det aldri mer enn en firedel som organiserer seg. I de bransjene hvor fagorganiseringen er høyest, er det heller ikke de sosiale ordningene som trekker til seg medlemmer, men mobilisering, klassebevissthet, dynamisk ledelse og ideen om en annen type fagbevegelse. Lula blir også medlem, om enn motvillig. Han er 23 år. Broren er kommunist og har nok en politisk idé om å rekruttere broren. Men Lula selv og mange andre er mest opptatt av at han kan bidra på forbundets fotballag. Før dette har han aldri vært på et fagforeningsmøte. I løpet av ett år blir han imidlertid leder i klubben og stadig mer oppmerksom på urettferdigheten arbeiderne er gjenstand for og fagbevegelsens manglende ryggrad til å kjempe for dem. Ikke minst blir han stadig mer sint på fagforenings­ lederne, de såkalte «pelegos», som han mener selger ut sine arbeidskamerater for å selv kunne putte fordeler og penger i egen lomme.

Organisator av ny fagbevegelse

Det vokser fram en reell og sterk motsetning i fagbevegelsen på 1970-tallet. På den ene siden er det mange som gjerne bytter samarbeid med regimet mot kortsiktige økonomiske fordeler. På den andre siden er det en voksende gruppe som nekter samarbeid med et regime de ikke har valgt og an­ erkjenner. Målet deres er grunnleggende demokratisering og omfordeling. Motsetningene blir stadig tydeligere utover på 1970-tallet. Fagbevegelsen har siden 1930-tallet og Vargas’ regime vært dominert av regjeringen. Den nye fagbevegelsen som vokser fram på 1970-tallet, bryter med alt dette. Den har til dels sitt utspring i det gamle apparatet, men etablerer og posisjonerer seg på siden av dette. Den kupper eksisterende strukturer og setter opp fagforeningssentre som lever i beste velgående i over to tiår før de til slutt blir anerkjent i Lulas andre periode som president i 2006. Den tradisjonelle venstresiden, kommunistpartiet i Brasil, arbeider innenfor de offisielle korporative fagforeningene. Den nye venstreradikale bevegelsen som utvikler seg, er langt mer aksjonistisk, men også demokratisk orientert og fast bestemt på å overta makten til folkets beste. De, og med Lula i spissen, kjemper nemlig ikke først og fremst for egne økonomiske interesser eller arbeiderklassen. De kjemper for noe som er langt større enn dem selv, nemlig demokrati og solidaritet. Etter hvert legger disse prinsippene også grunnen for etableringen av arbeiderpartiet, men i første omgang er de kun en felles kraft som uttrykk for venstresidens og den nye fagbevegelsens protester. Da ledelsen i den gamle fagbevegelsen ber Lula om å stille til valg som fagforeningsleder, er han overbevist om at han kun blir brukt i en intern maktkamp. Den gamle ledelsen ønsker egentlig ikke at han skal vinne eller i hvert fall gjøre noe særlig ut av dette. Lula selv har aldri snakket på et offentlig møte og aldri holdt i en mikrofon. Så når denne uerfarne mannen blir bedt om å stille til leder, er det vel først og fremst for å bevise at den gamle ledelsen er best. De vet lite om hva de har i vente. Lula blir valgt med 92 prosent av stemmene og endrer deretter fagbevegelsen tvert rundt. I 1976 blir Lulas bror tiltalt og arrestert for å være kommunist som truer rikets sikkerhet. Med dette snur mye seg for Lula. Før dette er han redd for familien. Før dette har han egentlig tenkt at fag­ bevegelsen kan være en hobby ved siden av jobb og familie.

Brasil: Skopusser, metallarbeider og president 165

Lula får vite om brorens arrest under en mellomlanding i USA på vei hjem fra konferanse i Japan på sin første utenlandsreise. Da Lula blir anbefalt å hoppe av i USA og vente der til ting har roet seg svarer han: «Jeg snakker ikke språket her. Jeg har ingen penger, maten stinker, det finnes verken ris eller bønner. Jeg vil heller bli arrestert i Brasil enn å bli i dette hølet av et land.» L ula i B r anfor d

og

K uci nsk i 2003.

Nå endrer alt seg. Han eier ikke frykt lenger. Fagbevegelsen blir hans arena og kampmiddel.

Streikeleder i unntakstilstand

Metallarbeiderne i São Paulo står i spissen for den første bølgen av fagbevegelse som bevisst og planlagt opererer utenfor systemet. De overser arbeidsretten og går heller direkte i streik for å presse arbeidsgiverne til å inngå avtaler om høyere lønn. Streikebølgen i Brasil er i gang. Statistikk fra fagbevegelsens eget forskningssenter avslører at arbeiderne i mange år har blitt lurt ved at regjeringen har gitt dem feil tallgrunnlag for de årlige lønnsjusteringene. Gigantiske streiker starter i bilindustrien i São Paulo. Streikebølgen starter på Saab Scanias fabrikk og sprer seg raskt til Mercedes, Ford, Volkswagen og Chrysler. Den nye fagbevegelsen har sagt nei til lønnstilbudet fra regjeringen. Lula selv har blitt president for metallarbeiderforbundets 150 000 medlemmer i en alder av 30 år og står i spissen for streiken.

Til massiv respons og støtte fra arbeiderne sier metallarbeiderforbundet nei til arbeidsgivernes forslag om 45 dagers forhandlinger og retur til arbeid. Neste dag griper arbeidsdepartementet inn og kaster fagforeningslederne fra deres verv, inkludert Lula. Fagforeningslederne får også forbud mot å bevege seg inn på stadion i framtiden. Lula forsvinner i 48 timer. Arbeiderne går etter hvert tilbake til jobb. Lula og de andre fagforeningslederne avlyser etter hvert streiken og trekker seg fra tillitsvervene, og nye valg holdes til vervene. Lula velges inn på nytt med fornyet tillit fra arbeiderne.

166 bak fanene

I oktober 1978 samler 80 000 arbeidere seg til streikemøte på en fotballstadion i São Bernardo utenfor São Paulo. Det er trangt om plassene, men det finnes ikke noe annet forum stort nok til å arrangere møtet. São Bernardo og Diadema stål og metallarbeiderforbundet til Lula har kalt inn til streikemøte. Lula er hovedtaler og balanserer forsiktig på to vaklende bord i sprutende regnvær. Ingen aner at det er den framtidige presidenten i verdens femte største økonomi som holder appell. Men at det blir skrevet historie, skjønner alle. Slik blir verden oppmerksom på en ny fagbevegelse. De fleste brasilianere vet selv knapt at den eksisterer. Studentene marsjerer allerede i gatene med krav om demokrati. Den nye fagbevegelsen har vokst fram i skjul fra midten av 1970-tallet. Den er i opposisjon til den gamle, korporative fagbevegelsen som kontrolleres av staten og som brukes til å dominere og undertrykke faglige rettigheter. Mange fagforeningsledere er allerede fengslet av militærregjeringen. Mange er torturert og noen drept. Den nye fagbevegelsen vokser fram på arbeidsplassen, bygd på fabrikkgulvet i et land hvor det ikke anerkjennes fagbevegelse lenger ned enn på kommunenivå. For i det gamle tradisjonelle såkalte «unicidade»-systemet som baseres på én fagforening per bransje eller yrkesgruppe i hvert geografiske område, er det ikke rom for andre fagforeninger og slett ikke heller for forhandlinger eller fagbevegelse på bedriftsnivå. Det skal den nye fagbevegelsen snart endre. Mange av lederne i den nye fagbevegelsen har bakgrunn i den katolske kirkens frigjøringsteologi. De organiserer arbeiderne gjennom nye virkemidler, brosjyrer med tegneserier og kampanjer arrangert rundt fotballkamper. I løpet av kort tid trekker de til seg arbeidere som aldri ellers gidder å gå på fagforeningsmøter. Og når arbeiderne først er til stede, er det lett å få dem til å lytte. Kampen for bedre lønn og lokale forhandlinger kan de lett støtte. Tillitsmannskomiteer som for det meste fungerer i hemmelighet, sprer seg over hele landet. De kjemper for en uavhengig fagbevegelse utenfor det korporative systemet. De kjemper for den frie forhandlingsretten. Samtidig som det settes opp helt nye strukturer, ledelse og utvalg i den nye fagbevegelsen, kupper noen av de nye også den gamle fagbevegelsen innenfra og opererer innenfor systemet, men med nye mål. De har politiske krav og krav om opphevelse av det korporative systemet. Økonomiske interesser står i høyeste grad

også i fokus. Streikebølgen i 1978 blir for Brasil det som opprøret i Gdansk ti år etter ble for Polen og Øst-Europa. Og innen streiken er over, har de vunnet 25 prosent lønnsøkning, langt mer enn de opprinnelig ble tilbudt. Enda viktigere er det at de nå har tvunget arbeidsgiverne til å forhandle direkte med dem. Fra slutten av 1970-tallet overser den nye fagbevegelsen totalt streikelovene. De bryter loven og overser arbeidsrettens pålegg om streikeforbud. De konfronterer store, flernasjonale selskaper og forhandler imponerende lønnsøkninger. De vil ha, og får, forhandlinger direkte med arbeidsgiverne uten statlig innblanding. De etablerer fabrikkråd som virkemiddel og arena for forhandlinger og løsning av arbeidstvister. En rekke steder får de kollektive avtaler med arbeidsgiverne uten at arbeidsdepartementet blander seg inn. Og den faglige aktiviteten er høy blant vanlige medlemmer i den nye fagbevegelsen. De går på klubbmøter og streike­ møter. De deltar i valg av tillitsvalgte og setter dagsorden for en ny hverdag. Streikebølgen i 1978 blir etter hvert slått ned. Året ­etter er fagforeningene bedre forberedt og staten reagerer også hardere når de svarer. To dager før den nye presidenten skal innsettes og etter hvert bli presset til å åpne for demokrati, starter en ny streikebølge i 1979. I 1980 er de i gang igjen. Ny streikebølge og enda bedre organisert. Metallarbeiderforbundet har satt opp parallelle strukturer i tilfelle myndighetene vil gripe inn. Og undertrykkelsen er enda hardere nå. Lula og andre fagforeningsledere blir arrestert etter to ukers streik og stilt for militærrett. Lula blir holdt fengslet med hjemmel i de nasjonale sikkerhetslovene, men tiltalen blir etter hvert frafalt. Alt i alt varer streiken seks uker.

Fagforeningsleder i politisk kamp

Den økonomiske politikken påvirker ikke bare arbeiderne i industrien og storbyene, men også landarbeiderne og bøndene. Alle som en har både landarbeiderne og arbeiderne i industrien opplevd økende lønnspress og undertrykkelse av fagbevegelsen og dens ledere under militærdiktaturet. Gjennom grønn teknologi, markedsinnblanding og subsidiert maskinering av landbruket setter diktaturet i sving en massiv omlegging av jordbruket som tvinger 30 millioner småbønder og landarbeidere bort fra landsbygda mellom 1960 og 1990. Folkevandringen skaper et enormt press på levekårene både

’’

De jordløses organisasjon MST var ikke bare et resultat av bøndenes ønsker. Hvis ikke kampen mot diktaturet også hadde foregått i byene, så hadde ikke MST oppstått. Man kan ikke se på framveksten av bevegelsene isolert. MST- leder JP Stedile .

på landsbygda hvor de etterlater familier, og i byene hvor de ankommer. Det er ikke bare industriarbeiderne som nå mobiliserer. Fra slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet blir også landarbeiderne, og spesielt de som jobber på sukkerplantasjene, svært aktive. På sukkerplantasjene har de det særdeles tøft. I 1980 må hver arbeider kutte seks tonn sukkerrør daglig ifølge Biondi, som studerte forholdene på plantasjene. Det krever 66 500 machetekutt og 4–5 kilometer bæring av sukkerrør på ryggen hver dag. Hvis de ikke klarer kravene, blir de svartelistet som uskikket til å jobbe på plantasjene. Innen år 2000 har kravene doblet seg. Men mens Brasil eks­ porterer mer sukker, soya, biffkjøtt, appelsinjuice og tobakk enn noe annet land, lever arbeiderne på sultelønn. Lønnen er elendig, arbeiderne utslitt og skadene hyppige. Nå går også de til streik. Massive streiker organisert av landarbeiderne setter preg på flere av byene i Brasil. Parallelt med en illegal fagbevegelse for landarbeiderne vokser det også fram en bondebevegelse over hele landet. Høyt på sistnevntes dagsorden er ifølge Simon Pahle på Noragric-universitetet deres rettigheter etter døden: Å ha lov og mulighet til å eie 2,5 meter jord slik at de kan begraves. De har alle opplevd åpningen for organisering og litt bedre forhold på 1960-tallet, men med militær­ juntaen forsvant det lille de hadde. Tre prosent av befolkningen kontrollerer mer enn 60 prosent av dyrkbar jord. Mens velstanden øker på toppen, mister millioner av de fattigste sitt livsgrunnlag. Men for å hindre mobilisering har juntaen til og med plassert konservative tidligere kirkeledere inn i ledelsen av den gamle offisielle fagbevegelsen. De lykkes ikke. De jordløse arbeidernes bevegelse (MST) etablerer seg og

Brasil: Skopusser, metallarbeider og president 167

’’

Jeg vet ikke om det er en svakhet eller ei, men jeg snakker ærlig og direkte. Jeg stoler ofte heller på intuisjon enn på hodet. Intuisjon tillater folk å ha hjertet litt med seg i ting. Å drive politikk uten hjerte gjør folk harde, og det tror jeg ikke er bra. Jeg tror ikke du kan være en god politiker uten å ha dype følelser. Jeg vil ikke miste den delen av meg. L ula .

klarer gjennom landsomfattende organisering, politisk kamp og alliansebygging å lykkes der andre organisasjoner sliter. Aksjonen som både fagbevegelse, de jordløse, studenter og andre lett kan enes om, var «Diretas já!», en landsomfattende kampanje for direkte valg på president. Lula blir en naturlig leder for det hele. Han har enestående kapasitet som organisator. Han er en beinhard forhandler, men også pragmatisk politiker. Dessuten finner han tillit og legitimitet hos brede grupper. Han kan omgås folk fra både kirken og fagbevegelsen så vel som fra militærjuntaen. Ikke minst har han unike evner til å trollbinde et publikum som folketaler. Han er direkte, personlig og ærlig. Det vekker tillit. Og industriarbeiderne i Brasil kan lett identifisere seg med Lula. Han lever livet slik de selv gjør. Han får kalde føtter da han blir truet av militærregimet under streiken i 1979, men da han ser at det er fagbevegelsen og den felles kampen som vil tape dersom han trekker seg, velger han å stå last og brast med de andre i fagbevegelsen.

Karismatisk leder for ny landsorganisasjon

Den nye landsorganisasjonen CUT blir dannet i 1983, mens konservative fagforeningsledere fortsatt knytter seg til den korporative, legale fagbevegelsen CONCLAT. CUT jobber for nasjonal minstelønn og for frie forhandlinger istedenfor den tidligere lønnskontrollen. Den jobber for jobbsikkerhet og for friheten til fagbevegelsen og fabrikkrådene. Parallelt med fabrikkrådene fungerer tillitsmannsutvalg og lokale strukturer i fagbevegelsen. Den nye fagbevegelsen har to kjøreregler. Den

168 Brasil: Skopusser, metallarbeider og president

ene er at arbeiderklassen må være selvstendig og ikke gå i allianser med politiske partier. Den andre er at endringene som trengs, aldri kan oppnås kun gjennom fagbevegelse, streik og kollektive aksjoner i arbeidslivet fordi fattigdom og undertrykkelse i arbeidslivet er tett knyttet sammen med politisk undertrykkelse og mangel på demokrati. Politiske virkemidler og kanaler må også til. Den nye fagbevegelsen har voldsom appell. I 1988 har CUT 450 medlemsorganisasjoner. I 1991 har dette økt til 1679 forbund som representerer mer enn 15 millioner arbeidere. Men på CUTs kongress i 1991 dukker det opp gamle konflikter. Konfliktene dreier seg både om strategier overfor regjeringen og politisk verdigrunnlag for fagbevegelsen: reformer eller revolusjon? Ikke minst er spørsmål om medlemskap i den internasjonale fagforeningsføderasjonen FFI et stridstema. For FFI, da dominert av nordamerikanske AFL-CIO, har tidligere samarbeidet med det brasilianske diktaturet mot fagbevegelsen gjennom sin latinamerikanske avdeling ORIT. Stigende arbeidsledighet og reallønnsnedgang har også bidratt til medlemstap og undergravd forholdet mellom ledelse og medlemmer i CUT. Fabrikkomiteene har kollapset mange steder. Samtidig er mange tidligere tillitsvalgte gitt lederverv i bedrifter og partier. Offentlig ansatte har fått større betydning blant medlemmene. Strategi og spørsmål om kamp versus samarbeid er nytt stridstema. Men fortsatt klarer CUT å holde troppene samlet. Med stigende arbeidsledighet taper CUT stadig mer terreng overfor den nye konkurrerende fagbevegelsen Força Sindical (FS). FS sees som en mer samarbeidsorientert business-fagbevegelse. Forbund i Brasil må ikke være medlem av en føderasjon, og kun rundt en tredel av dem er det. CUT er definitivt fortsatt den største med rundt 7–8 millioner medlemmer. Med den brasilianske modellen med unicidadesystemet representerer CUT hele 22 millioner arbeidere, fordi alle arbeidstakere i en bransje eller i et yrke i et geografisk distrikt representeres av én fagforening. FS hevder å ha rundt 3 millioner medlemmer, men representerer rundt 12 millioner. Den relativt unge hovedorganisasjonen UGT har 1,3 millioner medlemmer. Myndighetene forsøker gjentatte ganger å få CUT med på samarbeid og avtaler om ro i arbeidslivet, men så langt uten hell.

Arbeiderpartimann i opposisjon

Fra å ha total mistillit til politiske strukturer blir etter hvert Lula overbevist om at arbeiderne ikke vil klare å få gjennomslag for sin kamp uten at de også har en politisk arm eller parti. Partido dos Trabalhadores (PT) – arbeiderpartiet – vokser ut fra fagbevegelsen, sosiale bevegelser og radikale deler av kirken på tross av forbudet mot politiske partier. Samtidig som Lula er overbevist om at arbeiderklassen trenger en politisk arm, er det imidlertid viktig at ikke fagbevegelsen etablerer den selv. Det må være avstand mellom fagbevegelse og parti. Både Lula og andre med bakgrunn i kampen mot diktaturet er inspirert av den italienske politiske tenkeren Gramsci: Arbeiderklassens institusjoner kan ikke vokse rett fra fabrikkgulvet, men må være et felles prosjekt med andre grupper. Samtidig er de altså overbevist om at arbeiderklassen politisk må representere seg selv direkte. De mister mange støttespillere på det i starten, for hvem tror vel at arbeidere uten utdanning kan danne et parti og til og med kanskje møte i parlamentet? Og er det ikke bedre å etablere et bredere sosialistisk parti eller at bedre utdannede stiller som deres representanter? Arbeiderpartiet blir født i 1980. På grunn av politiske restriksjoner kan de først holde sin første nasjonale kongress ti år etter i 1991. Verdigrunnlaget til det nye partiet blir demokratisk sosialisme, som et spark både til den eksisterende sosialismen og til sosialdemokratiet. Partiet blir etablert ved hjelp av fagbevegelsen, organisasjoner som jobbet for land­ reformer, grupper som har ledet den katolske kampanjen for bedre levekår, og de landløses organisasjon, og finner støtte hos radikale deler av kirken og mange intellektuelle. Ideen er at sosialismen må være demokratisk, ikke bare i politisk målestokk, men at det må bygges reelt økonomisk og sosialt demokrati. Derfor plantes ideen om deltakerdemokrati og vanlige folks deltakelse i budsjettarbeid i alle områder hvor PT vinner makten. PT er et unikt parti i verdenssammenheng. Det er etablert av arbeiderbevegelsen, men ikke formelt satt opp eller finansiert av fagbevegelse og andre organisasjoner. Partiet har heller ikke allianser til noen av disse. Partiet støttes av den katolske kirken, men er samtidig positivt til homoseksuelles rettigheter og likestilling som kirken ellers ikke akkurat omfavner. Uavhengighet og aktivistisk mobilisering og press er ikke

uventet et produkt av Brasils lange tradisjoner for korporative systemer, der organisasjoner blir overtatt og styrt av myndighetene. I Latin-Amerika har mange sosiale bevegelser blitt slukt av staten eller av bredere politiske bevegelser. Det skjer også med flere av de tidligere fagforbundene og bondebevegelsene i Brasil. Verdigrunnlaget og ideologien som holder det nye partiet sammen, er en slags politisk moral basert på likhet, solidaritet, toleranse, forening og felles egeninteresser. Basisen finner vi også her i frigjøringsteologien til den katolske kirken og selvhjelpsgrupper for innvandrermiljøene som favnet opptil to millioner i São Paulo alene på 1970-tallet. Lula blir partiets første leder og presidentkandidat. Fattigdommen i Brasil er så alvorlig at vi trenger sterkere krutt enn sosialdemokrati, sier PTs nye leder. Revolusjonær endring av Brasil er på programmet for å bekjempe fattigdommen og ikke minst de store forskjellene mellom rike og fattige! Det nye partiet organiseres med grunnlag i kjernebaser. Blant de politiske partiene er det bare PT som har et lokalt apparat og lokale lag. Innen 1988 har de klart å overta ordførervervet i flere av de viktigste byene i Brasil, som São Paulo og Porto Alegre. Etter 1991-kongressen blir det også bestemt at kvinner skal utgjøre minst 31 prosent på alle nivåer i partiet. På begynnelsen av 1990-tallet har partiet lokallag i 3600 byer og 600 000 medlemmer. To tredeler av medlemmene deltar aktivt og regelmessig i partiets aktiviteter og politiske arbeid. Økonomien går samtidig stadig dårligere. Brasil vurderer seriøst å erklære seg konkurs da det første direkte og relativt frie valget på president blir avholdt i 1985. Etter to tiår med militærdiktatur kommer makten på sivile hender. Formelt demokrati kommer på plass, med frie valg og andre politiske og sivile rettigheter som ytrings- og forsamlingsfrihet. Den nye grunnloven fra 1988 konsoliderer rettighetene ytterligere og går for å være en av de mest progressive internasjonalt. Men politikken etter demokratiseringen endrer ikke særlig verken på urettferdigheten eller på de tidligere privilegiene til eliten. Mange av de nye politikerne har vært aktive på militærets side under diktaturet. I motsetning til andre latinamerikanske land som Argentina og Chile, har Brasil aldri heller hatt noe rettsoppgjør med drapsmenn og torturister fra militær­ diktaturenes dager. I stedet vedtar nasjonalforsamlingen i 1979 å gi amnesti til overgrepsmennene. Og politiske skandaler, korrupsjon og økonomiske kriser undergraver ytterligere

Brasil: Skopusser, metallarbeider og president 169

I desember 2009 legger Lula og regjeringen fram forslag om en sannhetskommisjon som skal granske torturen under militærdiktaturet. Brasils høyesterett må ta stilling til om amnestiet som ble gitt til militærdiktaturets folk i 1979, også gjelder torturistene.

tilliten til politikerne og til brasiliansk politikk. Svært få av politikerne representerer folket. De fleste i nasjonalforsamlingen er jordeiere, advokater og leger. Få kvinner eller personer med urfolksbakgrunn sitter i regjering og nasjonalforsamling. Brasil videreutvikler seg til det land i verden hvor gapet mellom fattige og rike er størst. Herskerklassen er godt synlig, her som i resten av Latin-Amerika. Palassene deres ligger i byene, synlig bevoktet av innleide vakter med maskingevær og store hunder.

Demokrat i praksis

PT kjemper for demokratisk sosialisme. I praksis betyr det blant annet direkte demokrati. Lula hevder fra starten av at valgseier ikke er et mål i seg selv, men kun et virkemiddel for å oppnå medbestemmelse og demokrati som kan gjøre det mulig å gjøre noe med de enorme ulikhetene i Brasil. I motstandskampens dager samlet de seg i Porto Alegre. Porto Alegre ble hovedstad ikke bare i den sørlige staten Rio Grande, men også i PTs utvikling av politisk tankegods. Porto Alegre var stedet der politiske dissidenter gjemte seg bort på flukt fra militærdiktaturet. Porto Alegre var byen hvor PT først vant makt. I Porto Alegre testet de første gang ut «medbestemmelse i budsjettarbeid», at borgerne selv direkte skal få være med på å bestemme hvordan pengene skulle brukes. Fra Porto Alegre videreutvikler de ideene og strategiene til nasjonal partiideologi. Men vil Lula få sjansen til å gjennomføre ideene i praksis? PT har sterk støtte blant arbeiderklassen. De sosiale behovene er større enn noen gang. Det siste tiåret har uformell sektor økt fra 42 til rundt 60 prosent av arbeidsstyrken. 4,3 millioner har mistet jobben i den formelle, registrerte økonomien på et tiår. Organisatorisk har PT kanskje lavere støtte ved at CUT har mistet medlemmer parallelt med at det formelle arbeidsmarkedet og spesielt bilindustrien, som pleide å være en av basene for støtte, har mistet et enormt antall ar-

170 Brasil: Skopusser, metallarbeider og president

beidsplasser. Like fullt er den økende skaren av arbeidsledige og ansatte i uformell sektor utålmodige og ønsker endring. Lula vet likevel at denne støtten ikke er stor nok til å gi valgseier. Han vet også at han trenger bredere støtte for å få gjennomført politiske endringer etter en valgseier. I 2002 vil alt stå eller falle med valgseier. Lula vet at hvis han taper nok en gang, er det slutten på hans politiske karriere. Han har allerede tapt tre ganger, riktig nok knepent, men tross alt tapt i presidentvalgene i 1989, 1994 og 1998. I 1989 kommer Lula som nummer 2 i 19 av 27 stater. I andre runden av valget taper han med bare 4 prosent av de totale stemmene. 31 millioner mennesker stemmer på ham, men taper gjør han uansett. Lula bestemmer seg like fullt for å stille nok en gang ved valget i 2002. Han er vant til å kjempe for å få det som han vil. Og du skal ha passe med pågangsmot for å stille til valg etter å ha tapt tre ganger før. Lula vet han må endre strategi i denne valgkampen. Lula gir ikke lenger den sittende presidenten Fernando Cardoso skylden for skyhøy fattigdom og arbeidsledighet. Cardoso er populær hos mange etter at han har klart å få kontroll med hyperinflasjon og innført nye sosiale programmer, blant annet universelle helseprogrammer med gratis medisiner til alle HIV-positive samt kraftig utvidet grunnskoletilbud. Minst like viktig er det at Cardoso etter grunnloven er forhindret fra å stille til valg for en tredje periode. Lula og arbeiderpartiet har støtte hos arbeiderne og intellektuelle i byene, men PT trenger flere for å få flertall. Lulas valgstrategi er nå annerledes enn ved tidligere valg. Arbeiderpartiets program denne gangen er nytt. Nå må middelklassen vinnes og de selvstendig næringsdrivende som sliter etter at Cardoso har redusert tollbarrierene og proteksjonismen. Samtidig er det store sosiale behov som må ivaretas. Under 60

’’

Vi begynner med det som er nødvendig og påkrevet å gjøre. Så fortsetter vi med det som er mulig. Og så en dag våkner vi opp og ser at vi også gjør det vi trodde var umulig. L ula .

prosent av dem som har krav på pensjon og uføretrygd, mottar stønadene. Etter omstendelig overtalelse har Lula ledelsen i PT med seg. Nå forlater PT sine mest radikale krav, som å nekte å betale ned utenlandsgjelden. De velger nasjonalister og næringslivsledere som alliansepartnere og går målrettet etter høyresidens støtte. Denne gangen må de klare å få støtte fra bredere grupper enn arbeiderklassen.

Presidenten overtar

Det er knapt så noen kan tro det. I 2002 overtar venstresiden makten i Brasil etter 500 år med elitestyre. Det er nok av dem som er skeptiske til hvordan en mann helt uten politisk erfaring og knapt noen utdannelse skal klare presidentjobben. Lula selv bemerker at han selv og George Bush er de mest uopplyste og uutdannede presidentene internasjonalt. Lula har vunnet makten. Nå må han vinne hverdagen og levere varene også. Det er mer enn nok å ta fatt i. Topp prioritet må gis til å berolige internasjonal kapital. Disiplin på finansmarkedet er viktig for å roe investorene. Like fullt har han også lovet vidtgående sosiale programmer. Stram økonomisk politikk skal kombineres med en sosial politikk som kan redusere fattigdommen. Han har ikke fått mandat til å oppheve kapitalismen. Derimot har han fått i mandat å endre prioriteringene i landet. Nå skal de fattige gis forrang. Narkotikatrafikken og volden skal bekjempes. Og Brasils stolthet skal igjen økes. Han kommer til makten med løfter om 10 millioner nye arbeidsplasser og tre måltider om dagen til alle. Sosiale programmer skal utvides. Fra første dag ber Lula om en «sosial pakt» mellom næringslivet, fagbevegelsen og myndighetene for å snu utviklingen. Lula lykkes også i å samle et bredt flertall i nasjonal­forsamlingen bak sin politikk. Rentenivået og arbeidsledigheten forblir kjempehøye, men regjeringen tredobler utgiftene til skolegang. Nesten hver tredje innbygger lever under fattigdomsgrensen. Operasjon null sult settes på dagsordenen. Utenrikspolitikk baseres på solidaritet med landene i sør og samarbeid innledes med India, Kina og Sør-Afrika både når det gjelder handelspolitikk og reform av internasjonale institusjoner. Brasil stiller seg i spissen for kampen mot europeisk proteksjonistisk landbrukspolitikk og snakker varmt for utvidet handel mellom landene i sør, inkludert SørAfrika og India.

’’

Det er betydelig ironi i at den fagforeningsmannen som tidligere ropte «Pengefondet ut av Brasil», nå har blitt den presidenten som betaler tilbake Brasils gjeld og ender opp med å låne ut 14 milliarder USD til det samme Pengefondet. L ula i F i nancial Times 2010.

På noen områder er det langt mellom Lulas valgløfter og det han har klart å levere. Men 40 millioner brasilianere får hjelp gjennom verdens største kontantstøtteordning. Bolsa Familia blir etablert i 2003. Bare de med en månedlig inntekt på under 450 kroner i måneden får delta i programmet. Rundt 12 millioner familier får i 2010 rundt 200 kroner i måneden gjennom programmet. Forutsetningen er at de sender barna sine på skolen og deltar i vaksineprogrammer. I tillegg har Lula økt minimumslønnen og bidratt til stor økning i jobb­ skaping. Og i 2006 blir Lula gjenvalgt. Få ville trodd det året før da en omfattende korrupsjonsskandale gjorde at en rekke stats­råder måtte gå og hvert femte PT-medlem i nasjonalforsamlingen ble tiltalt. Lula selv gikk klar, og partiet klarte å renvaske seg i forbløffende raskt tempo. Selv om Brasil nå seiler opp som en av verdens nye sterke økonomier, står utfordringene fortsatt i kø. Det er enorm variasjon i økonomien og også på arbeidsmarkedet. Brasil har det mest moderne, men også det mest tradisjonelle. Brasil har de enorme bedriftene, men også de mange små og tallrike i uformell sektor. Brasils industrialisering startet for alvor på 1950-tallet og var basert på importsubsidiering, som rett og slett innebar at innenlandsk produksjon erstattet import utenfra. Staten spilte en enormt viktig rolle i denne utviklingen. I jakten på vekst åpnet Brasil økonomien for utenlandsk import og konkurranse og tok i bruk asiatiske produksjonsformer hvor «just in time»-prinsipper ble innført med betydelig produktivitetsgevinst på 1990-tallet. Samtidig resulterte det i økt arbeidsledighet, stor migrasjon av mennesker på jakt etter jobb og reell lønnsnedgang. Siden 1995 er rundt 30 000 slaveog tvangsarbeidere løslatt, men det er fremdeles mange igjen.

Brasil: Skopusser, metallarbeider og president 171

Arbeidsorganisasjonen ILO regner med at det til enhver tid er så mange som 25 000 eller kanskje 40 000 i tvangsarbeid i Brasil. Rundt 5 millioner barn er økonomisk aktive. Rundt en firedel av arbeidstakerne tjener kun minimumslønna eller mindre. Minimumslønna på 267 USD i måneden er heller ikke nok til å sikre et anstendig liv. Kriminaliteten er skyhøy og fattigdommen det samme. Alt i alt er 20 millioner mennesker hevet ut av ekstrem fattigdom i hans presidentperioder, men ulikheten i Brasil er fortsatt skyhøy.

Salme ved reisens slutt?

Det har vært en lang reise, dette, både for Lula og fagbevegelsen. Men reisen har også vært bratt og svingete. Fag­ bevegelsen i Brasil er ikke den samme i dag som den var på 1970-tallet. Den ble bygd på kampen mot militærdiktaturet. Nå må den bygge helt nye relasjoner til næringslivet og staten. Kampen for demokratiske rettigheter er erstattet av en kamp mot fleksibilisering, spørsmål om teknologi, produktivitet og profitt. Forskjellene og spenningene mellom politisk orientert fagbevegelse og business-fagbevegelse er til stede og har økt. CUT representerer den politisk orienterte, sosialistiske fagbevegelsen. Força Sindical representerer samarbeidsmodellen eller det de kaller resultatfagbevegelsen. Samtidig reflekteres skillelinjer mellom kamp og samarbeid også internt i CUT. Lula ville ha samarbeid fra fagbevegelsens side i 2002 og fikk det, men det er ikke alle i CUT som er like fornøyd. Lula og CUT krevde allerede fra begynnelsen av 1970-tallet at de korporative unicidade-lovene måtte fjernes. Lovene tilgodeser en gammeldags og lite representativ fagbevegelse. Like fullt har de samme lovene stort sett overlevd Lulas to presidentperioder selv om Lula lovte at Brasils lovgivning skulle komme på linje med internasjonale standarder, og ILOs konvensjoner og prosessen med lovendringer er påbegynt. Systemet er ikke forenlig med organisasjonsrett og -frihet. Brasil har heller ikke signert ILO-konvensjon 87 om organisasjonsrett eller endret egne lover for å samsvare med denne. Selv om fagforeningsmedlemskapet er frivillig, innebærer systemet at arbeidstakere fortsatt har liten valg­f rihet når det gjelder valg av fagforening. Likevel samler staten fortsatt inn obligatorisk fagbevegelsesskatt fra alle til fag­ bevegelsen. Kollektive avtaler kan erklæres ugyldige hvis de strider mot regjeringens politikk.

172 Brasil: Skopusser, metallarbeider og president

Selv om enkeltstater kan anerkjenne non-unicidade-fagforeninger, kan dette overprøves av anerkjente forbund i føderale domstoler. Siden unicidade-systemet ikke anerkjenner noen enhet av fagbevegelsen under kommunenivå, kan fagbevegelse fortsatt som hovedregel ikke etableres på bedriftsnivå. Kun anerkjente fagforeninger innenfor unicidade-systemet kan forhandle på vegne av sine medlemmer. Fri forhandlingsrett er med andre ord heller ikke realisert, selv om det opprinnelig stod på toppen av kravlisten fra CUT. CUT er formelt og i de fleste tilfeller reelt utenfor forhandlingssystemet fordi de er utenfor unicidade-systemet. Isteden er deres rolle og innflytelse basert på deres evne til å fungere som lobbyorganisasjon, valgmaskin og ulovlig, om enn mektig, aktør i lokale forhandlinger. Selv om de ikke har formell status på mange arbeidsplasser, har en rekke arbeidsgivere anerkjent dem og etablert kollektive forhandlinger. Men til tross for CUTs framgang de siste tjue årene, er organisering på arbeidsplassene i form av bedriftsutvalg og lokale klubber lite vanlig. Lønnsutviklingen skjer like fullt fortsatt først og fremst lokalt, og makten sitter fortsatt hos bedriftsledelsen. Arbeidsretten har millioner av saker i kø. Det tar minimum seks år, oftere ti, å få en sak gjennom i retten. Parallelt med fortsatt høy fattigdom, kriminalitet og mang­lende imøtekommenhet angående gamle krav fra fag­ bevegelsen økte frustrasjonen og misnøyen blant fagorganiserte, og spesielt på CUTs side fra 2002. Redusert arbeids­ ledighet og fattigdom hadde gjort presset mindre, men kritikken ulmet fortsatt under overflaten i CUT. Noen mente også at Lula ventet mer samarbeid og lojalitet enn mange kunne forvente, i hvert fall like, fra en uavhengig fagbevegelse. Og mens reisen nærmer seg slutten for Lula, møter den tidligere demokratibevegelsen de samme dilemma som mange i tilsvarende situasjon har gjort før dem. Arbeiderpartiet PT må tilfredsstille store grupper for å vinne makt. Partiet har bevisst orientert seg mot brede grupper og av den grunn utformet politikk også på CUTs kjerneområder som ikke tilfredsstiller CUTs krav og forventninger. Partiet ønsker samtidig samarbeid og lojalitet fra fagbevegelsen. Fagbevegelsen på sin side opplever økt utålmodighet innenfor egne rekker og hos medlemmene. Alternativene i regjeringsposisjon kunne vært så mye verre, men det er like fullt mange i fagbevegelsen

som føler at de trenger uavhengighet, styrke og mobilisering for å legge press på regjeringen. Brasil har hatt mindre streikeaktivitet de siste årene enn på 80- og 1990-tallet, men brasiliansk fagbevegelse er like fullt først og fremst kjennetegnet av sin evne til å mobilisere bredt, lenge og tungt. Samtidig har de lange og sterke allianser til andre sivilsamfunnsorganisasjoner, blant annet de jordløses organisasjon som nå mobiliserer og legger politisk press på regjeringen. Fagbevegelsen står overfor vanskelige balanseganger mellom konflikt og samarbeid, streik og forhandlinger. På 1970-tallet leder Lula fagbevegelsens kamp mot de skruppelløse og rå kapitalistiske næringslivsgigantene. På 1980- og 1990-tallet leder han venstresidens opposisjon. Som fagforeningsmann og en av stifterne av partiet PT blir Lula kjent som en dyktig og dreven politiker. De siste åtte årene har han altså sittet på den andre siden av bordet. Nå er Lulaæraen og den lange reisen slutt når han går av som president i

I januar 2010 blir 64 år gamle Lula lagt inn på sykehus og må avlyse reisen til Verdens økonomiske forum i Davos. Han er utslitt og får streng beskjed om å ta det mer med ro framover.

oktober 2010, i hvert fall for Lulas del. Sammen med Chavez’ seier i Venezuela i 1998 markerte Lulas seier starten på det som ofte kalles venstrevinden i Latin-Amerika. Brasil har i motsetning til Venezuela et solid parti i bunnen som kan ta seieren framover. Og i enda sterkere grad enn land som Bolivia og Ecuador, som fulgte etter på venstresiden, har Brasil også en oppegående fagbevegelse og et sivilsamfunn som kan forsvare demokratiet. Veien framover for demokratiet i Brasil må fortsatt baseres på sterke allianser med det sivile samfunn. Fagbevegelsen kommer til å kreve store leveranser fra demokratiet også i framtiden.

Brasil: Skopusser, metallarbeider og president 173

13 Fremad bak fanene – scenarier og strategi for internasjonal fagbevegelse

De har akkurat vært samlet til kongress i ITUC. Verdenskongress. Nå skal slagplanen legges for de neste årene. Verden har forandret seg mye de siste tiårene. Endringene vil skje enda raskere de neste. Hva de klarer å oppnå, vet de selvsagt ikke ennå, men de må i hvert fall legge en plan. En slagplan. For hvordan de skal møte utfordringene de står overfor. Ikke minst må de legge en strategi for hvordan de skal få flere medlemmer og gjennomslag for faglige rettigheter og kollektive forhandlinger. For alvoret i situasjonen fungerer i høyeste grad som en vekker. De siste tiårene har fagbevegelsen mistet medlemmer over hele verden. De få landene hvor fagbevegelsen har kommet styrket ut, i er i sør. Flernasjonale selskaper har vunnet makt og økonomisk gevinst på bekostning av nasjonale regjeringer. Til tross for iherdig innsats har fagbevegelsen ikke klart å få gjennomslag for et forpliktende nivå for faglige rettigheter i bunnen for internasjonal handel og investeringer. De globale arbeidsmarkedene strekker seg som spindelvev over hele kloden, spindelvev av produksjon, men de setter også spor etter seg i utnyttelse og brudd på faglige rettigheter. Nå må fagbevegelsen gå til offensiven og snu truslene til nye muligheter. At fagbevegelsen har eksistert i mange år og gjennomgått kriser før, er en fordel. Fagbevegelsen vet at den vil komme seg på beina igjen. Den representerer den eneste demokratiske internasjonale massebevegelsen. Den har et organisasjonsapparat. Den har millioner av medlemmer. Den har kraft og evner. Ikke minst har den det som alltid har kjennetegnet fagbevegelsen: Den har tro på at det nytter og tro på at den får det til. Det ligger en naturlig dynamikk i fag­ bevegelsen som kan injisere en følelse av rettferdighetssans og krav om sosial rettferdighet også inn i bredere grupper. Ja, den må bruke alt dette for hva det er verdt når de nå skal overtale faglig tillitsvalgte over hele verden til handling, restrukturering og samlet innsats. Lett blir det ikke. Rådslaget og slagplanen må ta utgangspunkt i hva de i fagbevegelsen vet rimelig sikkert om verden framover, hva de tror vil skje, og hva som kan komme som en overraskelse. De må legge inn i den planen hvem de tror kan være alliansepartnere både nasjonalt og internasjonalt. Og de må vurdere hvilke ressurser og organisatoriske grep de selv må ta. De har diskutert revolusjon versus reformer fra 1800-tallet. Nå skal de i stedet lage strategi for hvordan de skal nå sine mål. For

denne gangen har de tenkt å vinne. De skal stå igjen blant vinnerne. På den ene eller andre måten.

Rammer for en slagplan

Noen ting vet de rimelig sikkert. Andre tror de kan skje. Andre forhold må de spekulere i. Men til og med spekulasjoner og overraskelser må de være forberedt på. De må forberede seg på det meste. De må lage en plan for å vinne, men også ha en kalkyle for hva de skal gjøre om de taper. Rammene for den planen og den strategien de må legge, ligger i politiske og økonomiske rammevilkår. De vet en del allerede. De vet at de har med seg en rekke utfordringer knyttet til rivalisering mellom stater. I det ligger det militærpolitikk og sikkerhetstrusler av gammelt merke, men også en rekke sikkerhetsutfordringer av ny type. Verden er ikke lenger bipolar slik den var da den kalde krigen mellom USA og Sovjet­ unionen preget verden. På starten av tusenårsskiftet var den preget av kampen mot terror, spenninger mellom muslimske land og resten av verden knyttet til blant annet internasjonaliserte konflikter i Afghanistan, Irak og Midtøsten, økt kamp om tilgang til naturressurser, dypere samarbeid innen enkelte regionale blokker og spesielt EU, framveksten av nye super­ makter og et globalt finanssystem som med få tastetrykk på PC-en flytter rundt 2000 milliarder dollar om dagen. En stund virket verden nesten unipolar under kontroll av USA. De neste tiårene vil sannsynligvis bli omstillingsår. De vil preges av ustabilitet både mellom land og internt i land. Klimaendringer, rask befolkningsvekst, press på naturressurser, ideologisk oppsving og maktforskyvninger fra vest til øst, nord til sør, vil prege verden. En multipolar verden stiger nok fram i tiårene som kommer. De er rimelig sikre på at makten flytter sørover og østover. Kina vil sannsynligvis overta rollen som supermakt. USA blitt satt mer på sidelinjen. Tjue år fram i tid har USA sannsynligvis fortsatt militær makt, men gjeldstynget som de da er, vil det være mindre kraft i de våpnene. President Obama forsøker jo å bedre forholdet til både Kina, Russland og Europa, men etter ham kommer kanskje republikanerne inn igjen, og utenrikspolitikken fryser forholdet til dem alle. Allerede ved tusenårsskiftet ga handelen med Kina amerikanske husholdninger 1000 USD mer å rutte med i året takket være import av billigere varer, men takknemlighet er ikke det som

Fremad bak fanene 223

’’

Kinas modernisering er avhengig av internasjonal fred og av intern politisk stabilitet. D eng X iaopi ng ,

gjengitt i

Jacques 2009.

former utenrikspolitikk. De fleste nordamerikanere bryr seg ikke særlig om utenrikspolitikk. Vi har i løpet av få år gått fra en kald krig dominert av to supermakter til en periode med en supermakt og en framvoksende multipolar verden. Gamle merkelapper og kategorier settes allerede på hodet. Land vi ellers betegner som indust­ riland, som Australia, har blitt råvareleverandør (av kull og ull) til et land vi vanligvis kaller for «framvoksende» og ikke industriland, nemlig Kina. Når vi spør oss hvem som kommer til å sitte med mest makt og innflytelse i verden om få år, er det viktig å ha i mente Lenins ord om hvilken betydning økonomisk vekst og makt har for politisk makt. For hadde han ikke rett i at økonomisk framgang er den beste indikatoren på politisk makt og herredømme? Kina vil sannsynligvis overta lederrollen foran USA som verdens økonomiske supermakt, sannsynligvis før 2040. Men Kinas rolle vil bli stadig sterkere også i internasjonal politikk. For Kina er faktisk mer avhengig av utenlandshandel enn noe annet land med 75 prosent av sitt BNP fra utenrikshandel der andre land (inkludert USA, India, Brasil, Japan) kun ligger på 30 prosent eller mindre. I dette ligger det også en sårbarhet. Kinas vekst har i tillegg vært ekstremt ressurskrevende, avhengig av land, skog, vann, olje og andre naturressurser. Etter at egne ressurser er nærmest oppbrukt, har Kina blitt avhengig av å hente inn råvarer fra resten av verden. Det gjør landet sårbart. Dersom Kinas vekst fortsetter i samme takt som nå, vil inntektsnivået per innbygger ligge på nord­ amerikansk nivå innen 2031. Det mener iallfall Martin ­Jacques, som har skrevet boken Når Kina styrer verden. Forbruket som følger med dette, vil innebære at Kina konsumerer to tredeler av verdens korn. Etterspørselen etter papir vil doble verdens nåværende produksjon. Kina kan i løpet av få år komme til å sitte med kontroll over nåværende nordamerikanske interesseområder som Nord-Korea, Iran, Afghanistan,

224 Fremad bak fanene

Pakistan, til og med Midtøsten-konflikten. På det afrikanske kontinentet har de allerede befestet sin stilling. Og dess større økonomiske investeringer og interesser Kina har utenfor landets grenser, dess større politiske interesser har de også i å sikre dem. Selv om Kina sannsynligvis vil overta USAs økonomiske lederrolle, betyr for øvrig ikke det at de ønsker nordamerikanerne bankerott, for Kina har betydelige interesser i USA. Med to tredeler av Kinas reserver investert i dollareiendeler eier Kina i 2010 en stor andel av USAs gjeld. India vil trolig ha like stor økonomi og verdiskaping som USA og EU innen 2030. På grunn av befolkningstallet vil nok både India og Kina måtte leve med større interne konflikter og større behov for å finne naturressurser, energi osv. utenfor egne grenser. På grunn av befolkningsantallet vil begge ha nærmest grenseløs tilgang på desperat og billig arbeidskraft fra landsbygda de neste tiårene og dermed også kunne konkurrere på det grunnlaget internasjonalt. I økende grad kan økonomiske maktmidler brukes for å oppnå geopolitiske mål. Mest sannsynlig får vi en verden med flere store og rivaliserende aktører, som Kina, India, USA, Japan og EU. For Kina vil ikke være det eneste landet som trenger energi og andre naturressurser. Afrikanerne har allerede sett starten på den konkurransen, men regner med at enda mer av den vil finne sted på egen jord i løpet av tiårene som kommer. For afrikanerne gir det sårbarhet, men også potensiell makt. India og Kina spesielt vil måtte konkurrere internasjonalt om tilgang på ressurser. I 1980 var Indias andel av verdens økonomi litt større enn Kinas, i dag er Kinas andel dobbelt så stor. Men selv om Kinas økonomi har vokst raskere enn Indias, vil Indias folketall skyte i været og innen 2040 ifølge beregningene til det britiske forsvarsdepartementet sannsynligvis være større enn Kinas. Det bør ikke overraske om også Indias økonomi da har rukket å ta innpå søsteren i øst. India har dessuten jevnere økonomisk fordeling enn Kina, og således muligens mindre potensial for sosial uro. I mange tiår allerede har forholdet mellom de to kommende supermaktene vært distansert og i perioder til og med spent. Selv om forholdet har vært bedre de siste tjue årene, er det kanskje mer preget av høflighet og reservasjon enn av varmt naboskap. Vil de klare å samarbeide? Hvem vil vike plassen for den andre som herremakt på kontinentet? Hvilke andre land vil vokse fram som tunge

aktører på verdens scene? Vil samarbeidsproblemer bryte ut i full konflikt? Vil Kina fortsatt stå samlet eller undergraves av intern sosial uro og politiske konflikter? BRIK-landene har fått tiltakende oppmerksomhet de siste årene. For ved siden av Kina har India, Brasil og Russland hatt høy vekst. De fire landene er de sterkeste blant de framvoksende økonomiene. De har utviklet blandede næringsliv med store, tradisjonelle næringer sammen med industri og økende teknologisk kapasitet. De deler utfordringer som behov for fattigdomsreduksjon blant store grupper, men også store ulikheter internt i sine respektive land. De deler historie og erfaringer om å være «utenfor» på verdenskartet og ha ønsker om økt innflytelse internasjonalt. Samtidig har aldri BRIK-landene etablert seg som noen formell samarbeidsblokk. De samarbeider der de har interesse av det, før G20møter og møter i Pengefondet, men også i andre sammenhenger. BRIK er en politisk realitet. Sør-Afrika har også samtaler med BRIK-landene for å tilslutte seg og bygge tettere allianser. Andre land i sør kommer etter. For både Indonesia, Mexico, Egypt, Tyrkia og flere med dem har ambisjoner om å komme tyngre inn på verdens scene, økonomisk og politisk. Og mens noen land i sør og øst vokser seg sterke som følge av økonomisk makt, er det andre som forvitrer eller nærmest overtas av kriminelle nettverk eller små autoritære eliter. Klimaendringene vil sannsynligvis forsterke sosialt og politisk stress både i nord og sør. Konkurransen om tilgang på energi vil bli krassere. Humanitære katastrofer grunnet naturkatastrofer vil bli større og flere. Temperaturendringer grunnet forurensning og utslipp vil sannsynligvis påvirke land på ulike måter, forårsake spredning av ørken i Afrika, endrede regnfall i regnskogene, temperaturendringer og økt grad av ekstremvær over hele kloden. Smelting av breene, spesielt i Himalaya, kan komme til å øke vannproblemene i land som Kina, India, Pakistan og Bangladesh. Flommer i noen perioder og tørke i andre vil påvirke både tilgang på vann og sykdommer som malaria m.m. Kapitalkreftene har allerede sprengt nasjonalstatens rammer og opptrer fritt på et uregulert verdensmarked. Globalis­eringsbølgen vil sannsynligvis også fortsette. Flernasjonale selskaper vil konsolidere sin makt, og makten

konsentreres ytterligere. Spindelvevene vil vokse og bli tykkere. Konkurransen vil øke for de bedriftene som står utenfor. Konkurransen om jobbene vil også tilta. Lønnsgapet vil sannsynligvis også øke. Hverdagen vil bli hardere for mange. I kjernen av spindelveven vil kanskje turbulensen også øke: Farten øker i transaksjoner, handel og investeringer. Med det øker også farten i tap og gevinster for dem som jobber der. Omstillingen av arbeidsmarkedene vil fortsette i retning global oppstykking av produksjon og outsourcing. Samtidig er det slett ikke sikkert at alle disse globale spindelvevene vil styres og ledes av private aktører. Staten spiller en viktig økonomisk rolle i Kina. Kinas statlige selskaper vil med all sannsynlighet fortsatt spille en betydelig rolle både internt og ikke minst på de globale markedene. Mange av de største flernasjonale selskapene er statlige selskaper. De er russiske, kinesiske, brasilianske, men også andre staters. I mange land har staten, det vil si myndighetene, blitt sterkere gjennom globaliseringen, men myndighetene styrer på nye måter. I økende grad ser vi samspill mellom stater, internasjonale organisasjoner og ikke-statlige kommersielle aktører. Finanskrisen som rammet verden etter 2008 vil sannsynligvis fortsatt gi ringvirkninger. Statlige krafttiltak ble satt inn i mange land, men de viste seg på langt nær å være tilfredsstillende. Faktisk ble de statlige pakkene som ble delt ut i enkelte land, som Storbritannia og USA, en større redningsplanke for bankene og finansinstitusjonene enn for den jevne mann og kvinne som hadde sparepengene sine der, hadde investert verdier der, jobbet der eller hadde lån der. En stor andel av den statlige pakken som ble bevilget i Storbritannia, ble tatt ut i bonuser av bankledelsen, samtidig som realøkonomien bidrar til høyere ledighet både der og i USA. Vår avhengighet av infrastruktur og teknologiske nyvinninger vil sannsynligvis også øke ettersom farten på transaksjoner og handel øker. Økt avhengighet av spindelvevene og den infrastrukturen som ligger til grunn for globaliseringen, gjør oss mer sårbare. Overraskelser og angrep på spindelvevene vil ramme større grupper og ha tyngre effekt. Samtidig vil utviklingen i teknologi og våpenindustrien bidra til at flere, og mindre grupper, får lettere adgang til tunge og farlige våpen. Verden vil sannsynligvis ikke bli et fredeligere sted å være

Fremad bak fanene 225

i 2030 enn den er nå. Terroristgrupper kan lettere få tilgang til biologiske og kjemiske våpen. Konflikter over naturressurser, men også grensekonflikter og ønsker om frigjøring og selvstendighet, vil med all sannsynlighet øke i omfang. Fragmentering av stater, ikke minst i Afrika, vil øke fart. Med det vil det også etableres en rekke stater med et relativt lite bærekraftig grunnlag for utvikling. Disse vil ha sterke interesser i internasjonalt samarbeid og allianser, men også lett kunne bli åsted for åpen konkurranse blant, og konflikter mellom, andre stater om adgang til naturressurser. Verdens demografiske profil vil endre seg. Befolkningstallet i Kina vil trolig gå ned. Befolkningen i den fattige delen av verden, eller i utviklingslandene, vil utgjøre flertallet av befolkningsveksten og formodentlig (ifølge beregningene til det britiske forsvarsdepartementet) utgjøre rundt 7,6 milliarder mennesker i 2040, eller 85 prosent av verdens totale befolkning. Tallet på middelklassen i utviklingsland kan ha passert 1,2 milliarder i 2030, en økning på 200 prosent siden 2005. Med økningen i middelklassen reduseres fattigdommen. Samtidig øker ulikheten. Gapet mellom rike og fattige vil trolig bli større. Verdens befolkning anslås å øke fra 6,9 milliarder i 2010 til 8,8 milliarder i 2040. Med befolkningsvekst kommer sannsynligvis også økt konkurranse og konflikt om tilgang på vann, energi og mat. Tilgang på naturressurser er i utgangspunktet svært ulikt fordelt. Nå vil konkurransen og desperasjonen øke. Endringer i jordbruksproduksjon grunnet klimaendringer, globale arbeidsmarkeder og kamp om utenlandsk kapital og investeringer vil påvirke folks tilgang på mat, ferskvann og andre nødvendige ressurser. Økt ulikhet vil utvikle seg parallelt med folks økte tilgang på teknologi og medier. De siste årene har allerede andelen av verdens verdiskaping som kommer arbeidstakerne til gode, gått ned. De økonomiske modellene som Pengefondet og Verdensbanken på 1980- og 1990-tallet la til grunn for blant annet krav i strukturtilpasningsprogrammer om at vekst måtte prioriteres og at denne også nærmest automatisk ville dryppe på massene, har ikke materialisert seg. Med mer informasjon om levekår og velstand i andre deler av verden er det ikke usannsynlig at også sinne og frustrasjon vil øke blant dem som er mindre privilegerte. Demografiske endringer

226 Fremad bak fanene

vil sannsynligvis også påvirke situasjonen. I mange privilegerte land i nord, både i Europa og i land som Japan og Kina og i Latin-Amerika, vil en eldrebølge prege samfunnsliv og politikk. Russland vil ifølge UNDP sannsynligvis møte en befolkningskollaps fra 140 millioner nå til omtrent 122 millioner rundt 2040, noe som igjen vil ha sosiale og ikke minst politiske ringvirkninger siden befolkningsnedgangen vil være størst blant etniske russere samtidig som befolkningen vokser i minoritetsgruppene. Flertallet av befolkningene i mange andre land er under 25. I Midtøsten, Afrika sør for Sahara og Sentral-Asia vil det store flertallet av befolkningen utgjøres av ungdomsbølger mellom 15 og 21. De vil være utålmodige, sinte og frustrerte. Uten tilgang på jobber og muligheter for å forbedre sine levekår. Det er ikke usannsynlig at de vil lete etter nye grupper og ideologier hvor de kan få utløp for sinne og bitterhet. I 2040 regner man med at 65 prosent av verdens befolkning vil leve i byer. 6 milliarder mennesker, ifølge beregningene til det britiske forsvarsdepartementet. Den største befolkningsveksten vil skje i Asia og Afrika. Opptil 2 milliarder mennesker kan komme til å leve i slum. Slumområder, og spesielt i områder uten god styring, kan bli tilholdssted for kriminalitet, fundamentalistiske bevegelser, radikalisering og oppsving i ideologiske, og til og med nye ideologiske, bevegelser. Urbaniseringen kan komme til å bli størst i afrikanske land. Noen håpet eller forventet at liberalistiske, demokratiske idéstrømninger skulle spre seg med globaliseringen de siste tiårene. Lite tyder på at de vil få se det materialisere seg. Samtidig tyder lite på at de som forventet at verdens ideologier og kulturer skulle kollidere, foreløpig har fått rett eller vil få det med det første. Flernasjonale selskapers økte makt, koblet med spenninger mellom nasjonalstater grunnet økt konkurranse om adgang til ressurser, kan redusere spredningen av demokrati. I sør sprer argumentene seg om at demokrati ikke er i stand til å levere de økonomiske og sosiale tjenestene befolkningene trenger. De foretrekker autoritære løsninger som gir mer stabilitet og leveranser av velferdsgoder. Radikalisering vil samtidig spre seg blant mange grupper som i økende grad blir frustrert over økonomiske forhold, manglende leveranser og økende ulikhet. Det er allerede nå økende misnøye i nord mot migranter fra sør. Med ringvirkninger og økende ar-

beidsledighet etter finanskrisen vil dette ventelig ikke dempe seg. Samtidig er det stadig flere som banker på døra i de rike landene. Migrasjonsstrømmene vil øke og med det verdien av overføringer til fattige husholdninger som er igjen hjemme i fattige land eller på landsbygda. Kampen om verdier og styringssystemer kan igjen bli tilspisset, med demokratiet allerede under press og maktforskyvninger til land i sør og øst som i hvert fall ikke setter demokrati og menneskerettigheter øverst på dagsordenen. I en rekke av de landene som får økt makt framover, er menneskerettigheter og faglige rettigheter allerede under betydelig press. Flere av de samme landene vil være tilbakeholdne med å agere verdenspoliti eller å fordømme de land som bryter Folkeretten. For hvem vet når det i så fall blir deres tur til å få verdenspolitiet på døra? Samtidig har historien lært oss at mange kamper som startet relativt «smalt» om lønnsøkninger og økonomiske krav av typen «brød og smør», kan utvikle seg til langt bredere politiske kampanjer. Rosa Luxemburg skrev om hvordan lønnskrav blant russiske arbeidere i løpet av få år sparket i gang en hel revolusjon i Russland. Demonstrasjoner for tilgang på brød sparket likeledes i gang den franske revolusjonen. Tilsvarende startet opposisjonsbevegelsen og partiet MDC i Zimbabwe på bakgrunn av politisering av en fagbevegelse. Denne fagbevegelsen var ZCTU, som i økende grad hadde sett følgene av en økonomisk kollaps på midten av 1990-tallet og stilt seg i spissen for generalstreik og krav om økonomiske og deretter politiske leveranser fra Mugabe-regimet.

Egne ressurser

Slik verden sannsynligvis ser ut om et par tiår, bør vi ikke bli overrasket om det også vil ha blitt enda sterkere nedadgående press på nasjonale kollektive avtaler og forhandlingssystemer. Samtidig kan medbestemmelse på arbeidsplassen befestes der hvor man allerede har slike ordninger og har vennligsinnede arbeidsgivere. Det vil gjelde for et knippe av selskaper med eierskap i nord der det allerede er erfaringer og praksis med slike ordninger. Sympatistreik er nesten utryddet og forbudt i samtlige industrialiserte land de siste tiårene. Vi bør ikke bli overrasket om ytterligere press også blir lagt på streikevåpenet. Desperate regjeringer i nord som må kutte budsjetter og velferdsordninger kan komme til å vise liten toleranse for

massemobilisering i gatene. I land i sør og øst har de hatt lite overbærenhet med det i utgangspunktet. Fagbevegelsen i offentlig sektor kan få en stadig mer strategisk rolle i å presse fram konsesjoner fra lite forhandlingsvillige myndigheter. Det finnes knapt nok et sted kapitalismen har slått rot uten at det også har dukket opp en fagbevegelse. Men hva slags fagbevegelse? Historisk var metallbedriftene og de store industriene arnesteiner for sterke fagbevegelser i nord. De var gjerne stabile hjørnesteinsbedrifter der generasjon fulgte generasjon på både eiersiden og blant arbeidstakerne. Den lokale klubben var vokter både av arbeidstakerinteresser og av bedriftens interesser. Eller de var store industribedrifter med masseproduksjon, og en del steder «Ford-modell»-produksjon, med relativt regulerte arbeidsforhold hvor begge etter hvert også ga grobunn for gjennomorganiserte militante klubber og tillitsvalgte. Håndverksbedrifter var annerledes. Lenge hadde de knapt lokale klubber. Fagforenings- og bransjetilhørighet ble det viktigste, ikke klubb og bedrift. Kontraktør­ systemet svekket bedriftslojaliteten ytterligere. På mange måter kan vi nok forvente oss at de nye fagforeningene blant uformelt ansatte og i små bedrifter i tjenesteytende næringer vil likne mye på disse. Her vil det også være problematisk å utvikle kollektive avtaleforhold og å skape den mobiliserende effekten av fagforeningsidentitet som de tradisjonelle indust­ ribedriftene, og på samme måte de store offentlig sektorarbeidsplassene, var arnested for. Samtidig vil mange av dem som fagbevegelsen klarer å rekruttere, være migrantarbeidere. Migrantarbeidere har øynene både på arbeidsplassen og på politiske og sosiale forhold i hjembygda. Mange av de sterke militante fagbevegelsene internasjonalt er nettopp basert på store grupper av migrantarbeidere, som i Brasil, Sør-Afrika og fra starten av også norsk fagbevegelse. Spredning av informasjonsteknologi, flernasjonale selskapers voksende spindelvev, andelen migrantarbeidere med koblinger tilbake til hjemlandet på tvers av nasjonalgrenser kan bidra til å legge sterkere grunnlag for internasjonal solidaritet og økt handlingsevne. Selv om stater fortsatt vil forbli den primære handlingsaktøren i internasjonal politikk, skapes det økt rom for både næringsliv og for frivillige organisasjoner og fagbevegelse til å påvirke og sette rammene for velferd og fordeling framover. Der man tidligere måtte mobilisere i ukevis i streik for å presse arbeidsgiverne, kan man i dag mobilisere

Fremad bak fanene 227

arbeidere i ett land for å lamme produksjonen i mange andre. Målrettede aksjoner kan ramme verdikjeder som strekker seg over hele kloden. Internasjonal kapitals styrke har også blitt dens svakhet. Økende internasjonal integrering, økonomisk, politisk og kulturell, åpner nye muligheter for grenseoverskridende bevegelser og kollektiv handling. I arbeiderbevegelsens barndom var den umiddelbare løsningen på kravet om høyere levestandard relativt enkel. Det kunne oppnås med høyere vekst. Fagbevegelsens genistrek i en rekke land var å bidra til vekst som så ble rettferdig fordelt. I framtiden blir dette vanskeligere. Miljøet setter grenser for hvor mye verden kan bruke og forurense. Optimistene ser for seg en helt ny type fagbevegelse som ikke først og fremst er nasjonalt forankret, men en internasjonal fagbevegelse som uttrykk for en ny type internasjonal solidaritet. De mest optimistiske understreker at historien går i bølger der grunnlaget for kollektiv mobilisering og kamp vil dukke opp med jevne mellomrom som svar på sosiale og økonomiske kriser. Men selvfølgelig finnes ikke bare ett alternativ eller scenario. Fagbevegelsens framtid vil formes av både planlagte og overrumplende forhold. Fagbevegelsen har overlevd både undertrykkelse og interne stridigheter før. Det vil den klare igjen. Samtidig er det med stadig mer internasjonalisert kapital avgjørende at fagbevegelsen styrkes på det internasjonale plan. Den må jobbe på to plan, for en sterk internasjonal fagbevegelse krever sterke nasjonale og lokale fagforeninger. Fagbevegelsens investeringer i, og holdninger til, internasjonalisme formes av dens mulighet til å påvirke politikk på nasjonalt plan. Den internasjonale arbeiderklassen er delt på bakgrunn av nasjonal kultur, språkbarrierer, ulike arbeidsmarkeder og organisasjonskulturer. I økende grad blir kanskje det viktigste skillet i årene som kommer, det mellom dem med permanente fulltidsjobber i relativt moderne samfunn på den ene siden og de millionene i sårbare jobber i uformell sektor, på deltidskontrakter og som er undersysselsatt hos underleverandører, de fleste av dem i sør, på den andre siden. Med arbeidsmarkeder som blir mer og mer globale og oppstykket, blir kontrastene mellom og gapet i interessene til ulike grupper enda tydeligere og grellere. Den fransk-egyptiske forfatteren og statsviteren Samir Amin anslår at rundt to tredeler av det globale proletariatet er såkalt sårbart. ILO antyder at rundt halvparten av den globale arbeidsstyrken på

228 Fremad bak fanene

2,9 milliarder er såkalt «arbeidende fattige», det vil si folk i arbeid som ikke tjener nok til å holde seg over fattigdomsgrensen. 1 370 millioner mennesker tjener med andre ord under fattigdomsgrensen i 2006. Finanskrisen som slo til to år etter, gjorde i hvert fall ikke hverdagen enklere for disse eller de millioner som allerede befant seg på vippepunktet. Det er forskjellige linjer internt i internasjonal fagbevegelse. Skal fagbevegelsen være populistiske kampanjemaskiner? Skal fagbevegelsen være en ansvarlig samfunnsbygger som tar både medlemmenes og de bredere samfunnsinteressene i betraktning? Den latinamerikanske tradisjonen følger en aktivistisk linje. Den sosialdemokratiske nordiske følger en ansvarlig linje i dialog og samarbeid med stat og arbeidsgivere, men like fullt basert på tung makt og mobiliseringsevne i bånn. Nordamerikanerne, britene, japanerne og inderne har andre tradisjoner. Politikk var ikke høyt på deres dagsorden. Russerne som kom inn først for få år siden, vil helst ikke ha politikk i fagbevegelsen, for det fikk de mer enn nok av i løpet av alle årene de gikk hånd i hånd med kommunistpartiet tidligere. De «nye» fagbevegelsene og medlemmene fra sør, derimot, kan vanskelig se hvordan arbeiderklassens interesser kan løses uten også å snu seg mot politiske institusjoner, allianser og løsninger. Holdningene til og erfaringene med forhandlinger varierer også. De nordiske og tyskerne har sine sentraliserte forhandlinger, men med stort fokus på lokal styrke. Nordamerikanerne, britene, japanerne og inderne med flere er vant med en businessfagbevegelse som konsentrerer seg om forhandlinger på den enkelte arbeidsplass, selv om de britiske og amerikanske modellene har blitt både mer utvannet og sentralisert med årene. En del av latinamerikanerne har historisk gjerne erfaringer med tett samarbeid med sine myndigheter og vil helst ikke forholde seg til arbeidsgiverne direkte. Det er bedre at staten løser problemene. Men både sørafrikanerne, brasilianerne, sørkoreanerne, nigerianerne og fagbevegelsen i en rekke andre land i sør kjemper beinhardt for å bli anerkjent av arbeidsgiverne og få rett til kollektive forhandlinger. Franskmennene har tradisjon for aksjoner og massemobilisering i gatene, skandinavene for helst å løse konflikter rundt forhandlingsbordet. Slike variasjoner og forskjeller i taktikk og nasjonal strategi speiler ulike erfaringer, kulturer, motparter, arbeidsmarkeder og tradisjoner på hjemmebane, men innebærer ikke at virkemidlene på internasjo-

nalt plan vil, skal eller må avvike. For der er det felles oppgaver, strategi og fiender de står overfor. Selv om ITUC står overfor enorme utfordringer i en rekke av medlemslandene med masseoppsigelser og fiendtligsinnede regjeringer, har ITUC også enorme ressurser og et enda større potensial. Ikke minst vet de at de i dag har helt nye muligheter for målrettede aksjoner. ITUC tar mål av seg til å støtte internasjonale kampanjer, kollektive aksjoner og mobilisering for å støtte opp om kampen for faglige rettigheter. Det er også vedtektsfestet at dette skal skje gjennom allianser med andre deler av sivilsamfunnet og politiske grupper. De har et nettverk av strategiske globale allianser til disposisjon: informasjons-, opplærings- og forskningsnettverk som TIE, ICTUR eller African Labour Research Network, nettverk med fokus på uformell sektor som Wiego og kampanjenettverk som Global March eller Clean Clothes Campaign. Bruk av internett gjør aksjoner enklere. Havnearbeiderstreiken som begynte i Liverpool i 1995, er ett eksempel på en internasjonal aksjon som ble organisert gjennom strategisk bruk av internett, webside og epostlister. Det var gjennom slike kanaler tillitsvalgte i de landene som engasjerte seg fikk informasjon, kunne koordinere seg og kommunisere med pressen, alt sammen viktige brikker i bygging av solidaritet og press overfor arbeidsgiversiden. Tilsvarende har LabourStart tusener av aktivister som mobiliseres når det skjer alvorlige overtramp på faglige rettigheter. Fagbevegelsen har også lange erfaringer med globale avtaler og bruk av ulike typer kampanjer. De har kommet langt også når det gjelder å åpne dører for dialog og mulige forhandlinger hos internasjonale institusjoner. Det er de samme institusjonene som noen tiår tilbake ikke ville diskutere barnearbeid med dem engang, men nå har i hvert fall fagbevegelsen en plass ved bordet når slike spørsmål skal diskuteres. Ikke minst har de millioner av medlemmer som ønsker endring. Det gir tung motivasjon. De er 176 millioner. Det sies ofte å være to tradisjoner for internasjonalisme i fagbevegelsen: En som framhever forhandlinger i verdensråd m.m., en annen som er mer en sosialpolitisk aktivistisk internasjonalisme i allianse med andre sivilsamfunnsorganisasjoner. I den grad dette noen gang har vært alternative eller konkurrerende modeller, er de det i stadig mindre grad. Spørsmålet er vel heller om ikke de ulike strategiene i disse

modellene forutsetter hverandre? Internasjonal fagbevegelse må i økende grad ta i bruk ulike og supplerende virkemidler, og forhandlinger forutsetter faktisk mobilisering, mobiliseringsevne og kollektiv makt. Det har de nasjonale fagbevegelsene vi har besøkt i denne boken sett med egne øyne. Britene og nordamerikanerne som var opphavsmennene til og fra starten drivkreftene bak internasjonal solidaritet, har nærmest kollapset. Nå må slagplanene legges med nye krefter, ressurser, allianser og kampmidler. Samtidig har fagbevegelsen lært av historien. For de kjenner verdien av kollektiv makt, kollektiv organisering, aksjoner og forhandlinger. Mange har vært frustrert over at fagbevegelsen først og fremst er defensiv. Løsningen deres er like selvsagt som den er vanskelig: formuler offensive strategier. Men fagbevegelsen er per definisjon en defensiv organisasjon, i den forstand at den er svar på utviklingen i internasjonal økonomi og kapitalens bevegelser, svar på undertrykkelse, og nettopp et forsvar for arbeidstakerinteresser. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke skal se framover og legge en offensiv strategi for å oppnå de målene som man satte seg på verdenskongressen i 2010 om faglige rettigheter, rettferdig fordeling, demokrati og miljøvern. Strategien må legges på basis av de utfordringene man står overfor, rammevilkårene rundt, egne ressurser, og de erfaringene fagbevegelsen har gjort hittil. Løsningene finnes ikke i valget mellom sosialistiske, sosialdemokratiske eller nyliberalistiske ideologier. Utfordringene og rammevilkårene er nye. Det må løsningene være også.

Viktige problemstillinger

Svaret på hvor fagbevegelsen vil være i 2030, og hvor langt den da har kommet i å nå de målene som er satt i 2010, avhenger av hvordan den forholder seg til og håndterer et sett av seks sentrale problemstillinger: 1. Økende ustabilitet i verden vil kreve nye internasjonale institusjoner. Selv om FN, Verdensbanken og Pengefondet sannsynligvis vil ha stor betydning også i årene framover, er det tenkelig at nasjonalstatene fortsatt vil være tilbakeholdne med å gi fra seg særlig autoritet og makt til internasjonale institusjoner. På avgrensede områder og konkrete saker vil vi imidlertid ha kommet relativt langt i å sette mellomstatlige standarder i form av konvensjoner

Fremad bak fanene 229

hvis nedslagsfelt og gyldighet gjennom lobbying, «naming og shaming» og press vil omfatte stadig flere stater. Vi vil og bør ha kommet relativt langt også når det gjelder å sette parametre for hvilke minimumsstandarder internasjonalt samkvem, handel og dialog skal foregå på basis av. For fagbevegelsens kamp for faglige rettigheter, anstendig arbeid og rettferdig fordeling er det av sentral betydning at den klarer å kjempe fram demokratiske institusjoner hvor fagbevegelsen kan medvirke og påvirke. Kampen for å utarbeide nye, effektive globale styringssystemer vil bli avgjørende for gjennomslaget når det gjelder faglige rettigheter, og for stabilitet, demokrati og fordeling i bredere perspektiv. Men klarer fagbevegelsen å sette preg på de nye internasjonale institusjonene? Vil den prioritere det? Vil den opptre forent og klare balansegangen, samt ikke minst utnytte, den økende avhengigheten, mellom nasjonalstater og den økende konkurranse mellom dem? Fremdeles stiller mange fagforeningsaktivister med nasjonale briller og holdninger når de møter på internasjonale møter. Nå må de løfte blikket. 2. Enhet i internasjonal fagbevegelse er helt kritisk. De kommunistiske forbundene står fortsatt utenfor ITUC. Ikke minst står den kinesiske fagbevegelsen fortsatt utenfor. ITUC kan ikke slippe inn fagforeninger som er knyttet til partier. De er jo ikke frie. Men selv om den kinesiske ikke er en uavhengig fagbevegelse riktig ennå, kan den kanskje bli det? Den kinesiske fagbevegelsen representerer rundt 200 millioner medlemmer, men det er selvfølgelig prinsipielle spørsmål og ikke antallet medlemmer i kinesisk fagbevegelse som må avgjøre forholdet mellom ITUC og den. Formelt er den underlagt partiet, men hvor lenge skal man da i så fall vente med å ta den inn i ITUC? Først når den har løsrevet seg helt, eller når den markerer større avstand? Det viktigste spørsmålet er kanskje om kineserne har kraft og vilje til å prioritere faglige rettigheter, organisasjons- og forhandlingsrett. Kinesisk fagbevegelse har allerede knyttet kontakt og etablert samarbeid med mer enn 400 landsorganisasjoner og forbund i mer enn 130 land. Det er ikke usannsynlig at kinesisk fagbevegelse en dag faktisk vil løsrive seg fra partiet og operere solo, eller

230 Fremad bak fanene

i hvert fall langt mer uavhengig. Kineserne kommer i så fall på et eller annet tidspunkt inn i ITUC med sin egalitære kultur, sterke skepsis og motstand mot privilegier. Kineserne er vant med skrittvis tilnærming. Kommunistpartiet er sensitivt til kritikk av partiet, og til spørsmål om selvstendighet for Tibet, Hong Kong osv., men har åpnet betydelig opp for diskusjon av andre spørsmål de siste årene. Uansett hva svaret på tilknytningen til ITUC blir, vil dette bli viktig for internasjonal fagbevegelse angående en rekke andre spørsmål. Ikke nødvendigvis på grunn av det antall medlemmer som i så fall kommer inn med kinesisk fagbevegelse, men fordi land med økonomisk makt vil veie tungt på vektskåla når arkitekturen til de internasjonale styrings-, miljø- og fordelingsproblemene skal tegnes på nytt. Med spørsmål om kinesisk medlemskap i WFTU aktualiseres også det bredere spørsmålet om forholdet mellom ITUC og WFTU. Er tiden inne for diskusjoner om nærmere samarbeid, og på sikt sammenslåing? For hvordan tolker man egentlig «fri» fagbevegelse? Er man ufri hvis man i vedtektene har stadfestet at man er «sammen» med partiet, men ikke hvis man bare er i allianse med? Er man fri hvis man ikke har noe skrevet i vedtektene, men gjennom lovgivning og økonomisk makt i praksis er helt avhengig av parti, regjeringer eller donorer? Burde det være nok for medlemskap at søkerne kan forplikte seg til intensjonene i vedtektene? 3. Demokratisering, organisering og politisering av internasjonal fagbevegelse må høyere opp på dagsordenen. Interne ressurser og mulighet for intern mobilisering og samhold er viktige byggesteiner når det gjelder måloppnåelse på andre områder. Enkelte har etterlyst større oppmerksomhet om den internasjonale fagbevegelsens interne struktur, arbeidsform og visjoner. Oppfatningen hos mange medlemmer i sør er at ITUC og de globale bransjeføderasjonene er altfor dominert av medlemmene i nord. Sentrale medlemmer fra sør, som CUT og COSATU, har tatt til orde for demokratisering, politisering og en mer aksjonistisk bevegelse. Demokratisering og å gjøre ITUC mer representativ i både beslutningsstruktur og realpolitikk er viktig når det gjelder den legitimitet den har, og oppslutning om aksjoner. Dersom ikke ITUC selv initierer

reformer på egen hånd gjennom planlagte prosesser, kan det tenkes at fagbevegelsene i sør mister tålmodigheten og tar makten på egen hånd. Den dagen fagbevegelsen i BRIK-landene grupperer seg, kan mye endre seg internt i ITUC. Kina, India, Russland, Sør-Afrika og Brasil har i økende grad samarbeidet i internasjonale fora, klimaforhandlinger m.m. Ofte har samarbeidet mellom disse landene hatt utgangspunkt i konkrete ønsker og behov mer enn langsiktige, godt forberedte planer om felles interesser. Det er med andre ord gjerne konkrete hendelser eller saker som gjør at disse landene i økende grad har gått seg sammen. Slike saker kan også lett dukke opp i ITUCsammenheng. Hvordan ville en eventuell ny internasjonal fagbevegelse se ut hvis den ble formet på basis av fagbevegelsene i sørs prioriteringer og tradisjoner? Fagbevegelsene fra disse landene er svært forskjellige. Arbeiderklassen i sør er i høyeste grad forskjellig fra land til land. Erfaringene til arbeidere og fagbevegelse i land som inntil nylig har beveget seg i beskyttede markeder, er forskjellige fra erfaringene til arbeiderne i land hvor de fleste jobber i konkurranseutsatt og/eller eksportrettet næringsliv, og erfaringene til de som er sysselsatt i land hvor jordbruk fremdeles er den dominerende næringen eller uformell sektor har overtatt. Fagbevegelsen i land som India, Brasil, Sør-Afrika, Russland og Kina er for øvrig bygd på ulike modeller og organisasjonsprinsipper. Fagbevegelsen i Sør-Afrika og Brasil er langt på vei basert på sosialpolitiske, aktivistiske organisasjonsprinsipper med tungt fokus på kollektive aksjoner, strategiske allianser med andre organisasjoner samtidig som kollektive forhandlinger står sentralt. Fagbevegelsen i Russland og Kina har derimot lite erfaring med kollektive forhandlinger, og aktivistiske er de i hvert fall ikke. Mens russerne, kineserne, sør­ afrikanerne og brasilianerne har relativt sterke (om enn svært ulike) sentralorganisasjoner, har inderne en rekke landsorganisasjoner splittet etter partifarge og en mer desentralisert, businessorientert fagbevegelse. Til tross for slike forskjeller har disse fagbevegelsene felles interesser i ønsket om mer innflytelse internasjonalt, krav om omfordeling og adgang til arbeidsmarkeder i nord for å skape flere arbeidsplasser og kravet om ny, sterkere og mer de-

mokratisk internasjonal styring. Til felles har de også en relativt tung sentraliseringsevne overfor egne medlemmer som også kan gi tyngde i internasjonale kampanjer. 4. Strategier for rekruttering og organisering er kritisk og vil være med på å avgjøre den tyngde internasjonal fagbevegelse har både nasjonalt og internasjonalt. Å rekruttere ansatte i uformell sektor, og med dem også en stor andel kvinner, er en sentral del av dette. I land som India, Pakistan og Sør-Afrika har ulike organisasjoner kommet relativt langt i å organisere og styrke dem som er engasjert i uformell sektor. Mange steder er det imidlertid relativt sterke konflikter mellom den tradisjonelle fagbevegelsen og de organisasjonene og aktivistene som har engasjert seg for å styrke uformell sektor. ITUC har i sine vedtekter stadfestet mål om å støtte handlinger som kan øke representativiteten til internasjonal fagbevegelse gjennom økt rekruttering av ansatte i uformell sektor. Det ligger en treleddet utfordring i dette. For det første må fagbevegelsen videreutvikle strategiene for å formalisere uformell sektor, med andre ord sørge for at den blir registrert og omfattet av nasjonale lovverk. For det andre må fagbevegelsen en rekke steder initiere eller forbedre samarbeidet med de organisasjonene og NGO-ene som allerede har gått inn for å bistå uformell sektor. For det tredje må nasjonal fagbevegelse selv utarbeide strategi og konkret handling overfor uformell sektor, både når det gjelder organisering, forhandlinger og næringsutvikling. Dersom fagbevegelsen må overlate utformingen av de globale arbeidsmarkedene til næringslivet, er det sannsynlig at de fortsatt vil avhenge av bruk av store grupper engasjerte i uformell sektor, eksportsoner, midlertidig ansatte og andre sårbare grupper. Samlet sett vil fagbevegelsens strategier og gjennomslagskraft overfor uformell sektor påvirke både egne medlemstall og tyngde når det gjelder global nærings- og arbeidsmarkedspolitikk i bredere perspektiv. 5. Fagbevegelsens framtid vil også avhenge av i hvilken grad den klarer å gripe inn overfor de flernasjonale selskapene. Det finnes i dag ingen internasjonal regulering, domstol eller meglingsorgan som regulerer deres praksis.

Fremad bak fanene 231

I alle de landene hvor nasjonal lovgivning er svak eller ikke blir respektert, kan selskaper operere nærmest etter eget forgodtbefinnende. Styrket evne til mobilisering og forhandlinger overfor disse selskapene vil avgjøre styrke også angående andre utfordringer fagbevegelsen står overfor når det gjelder styringsproblemer, omfordeling og faglige rettigheter i langt bredere perspektiv. Tradisjonelt har fagbevegelsens forhold til flernasjonale selskaper vært defensivt. Nyheter om omstrukturering, jobbtap og stenging av bedrifter m.m. møtes gjerne av umiddelbar mobilisering og massemøter, etterfulgt av kompromisser og at fagbevegelsen må begynne å gi fra seg fordeler i forhandlinger, desperat lete etter finansielle ressurser, og deretter forhandle om nedbemanning. De siste årene har man imidlertid kommet et stykke på vei både når det gjelder konkrete resultater overfor disse selskapene, og ikke minst når det gjelder å bygge en erfaringsbasis for nye krafttak framover. Rundt 90 selskaper har nå globale avtaler, som dekker minst 6 millioner arbeidstakere. Fagbevegelsen har forsøkt seg på nye former for satellittforhandlinger, overlappende avtaleperioder, koordinerte forhandlinger på tvers av landegrenser, etablering av globale råd og mobilisering av nettverk, analyseenheter og lignende. Mål om bedre styring med flernasjonale selskaper vil ikke bare omhandle styrket mobiliseringsevne, avtaleverk m.m. internt i fagbevegelsen og i det direkte forholdet til flernasjonale konsern. Styrking av internasjonale institusjoner, etablering av faglige rettigheter, eller en sosial klausul som minimum for internasjonal handel og investeringer m.m., er andre saker som igjen må løftes høyere på fagbevegelsens internasjonale agenda. I august 2008 måtte Wal-Mart for første gang undertegne en tariffavtale. Det skjedde i Canada etter tre år med fastlåste forhandlinger og mekling. Også i Kina har Wal-Mart måttet underskrive tariffavtale i 2008. Begge steder fikk fagbevegelsen hjelp av vennligsinnede regjeringer. I Nestlé, derimot, har man til tross for årelang innsats, mobilisering, nettverk av fagforeningsaktivister m.m. ennå ikke klart å få selskapet til å anerkjenne fagbevegelsen utenfor Europa. Fagbevegelsens kamp internt i slike konsern må suppleres av strategier for å oppnå et bedre internasjonalt rammeverk og institusjoner.

232 Fremad bak fanene

Kampanjene for globale forhandlinger og utvalg i de flernasjonale selskapene representerer reelle uttrykk for internasjonalisering av fagbevegelsen. Samtidig er nasjonale landsorganisasjoner og forbund i høyeste grad skeptiske til å oppgi forhandlingsstyrke og makt til overnasjonale fora. Enkelte er også redde for at globale utvalg og forhandlinger vil medføre at det utvikler seg en slags selskapsegoisme som kan bidra til fragmentering av den internasjonale fagbevegelsen. Selskapenes strategier varierer mer med hvilket land de kommer fra og nasjonal identitet enn med noe annet. Slike hensyn stiller ytterligere krav til internt samarbeid, kommunikasjon og solidaritet internt i internasjonal fagbevegelse som tillitskapende basis og bærebjelke for styrking av det internasjonale nivået i internasjonal fagbevegelse på sikt. 6. Fokus på miljø og klimautfordringer. Fagbevegelsen har i en del land tradisjonelt hatt et vanskelig forhold til miljøutfordringene og -bevegelsen. Valget har ofte tidligere sett ut som om det stod mellom arbeidsplasser og miljø. Nå setter imidlertid den ene fagforeningen etter den andre miljø- og klimaspørsmål på dagsordenen. Fokus på miljøog klimaspørsmål dreier seg om å bidra til etablering av nye, grønne arbeidsplasser, men også å sikre at det renses opp der jobbene allerede finnes. Spørsmål om ren energi, olje og gass, gruvesektoren og modernisering av gamle industriverk så vel som spørsmål om kostnader knyttet til oppsetting av nye rene industrianlegg vil komme på dagsordenen. Med økende matmangel i deler av verden og større konkurranse om naturressursene blir fokus på bærekraft og opprydding i matvarebransjen også viktig. Småbønder er fortsatt i flertall i mange land i sør. Behovet for omstrukturering av hele matkjeden for å dekke matbehovet i deler av verden de neste tiårene vil kreve både nytt fokus på dominerende flernasjonale selskaper i bransjen og kontakt med bondeorganisasjoner som fagbevegelsen i en del land har hatt et anstrengt forhold til. Miljø- og klimaspørsmålene vil ikke kunne løses på den enkelte arbeidsplass eller internt i ett konsern. Fagbevegelsens evne og tyngde til å ta disse spørsmålene videre på internasjonalt nivå vil bli avgjørende for dens legitimitet, tillit og posisjon også angående andre spørsmål.

Egne ressurser, ny ledelse og betydelig investeringer i politisk arbeid og forberedelser vil være avgjørende for hvordan internasjonal fagbevegelse klarer å håndtere disse sentrale problemstillingene. Utfordringer som følger av de bredere rammevilkårene, setter spørsmålet på dagsordenen om hvilken rolle fagbevegelsen skal spille i årene framover. For fagbevegelsens utvikling de siste tiårene har vist oss at det kan gå fryktelig galt. Og rammevilkårene som venter oss i løpet av de neste tiårene, vil ikke gjøre situasjonen for fagbevegelsen enklere. En kompleks verden og global økonomi krever komplekse løsninger, men enhet er styrke kun hvis den utøves praktisk gjennom felles handling. Det er et kritisk behov for å utvikle internasjonal solidaritet og økt evne til internasjonale kampanjer og aksjoner. Ikke noe av dette kan bygges eller kommanderes ovenfra. Kampen må kjempes på minst tre nivåer samtidig: internasjonalt, nasjonalt og lokalt.

Scenario 1: En ny sosialpolitisk internasjonal fagbevegelse?

De samles til kongress. Verdenskongress, faktisk. Året er 2030. En ny fase innledes. De har 400 millioner medlemmer. Kineserne er med. De andre fra det tidligere WFTU også. For nå står de endelig samlet. Én internasjonal samlet fagbevegelse! Den nye internasjonale fagbevegelsen er langt større i antall, men det er kanskje ikke det viktigste. Det viktigste er kanskje heller ikke at de nå står samlet på det overordnede plan. Enkelte, som tidligere generalsekretær i IUF Dan Galin, mener at internasjonal fagbevegelse ikke først og fremst har vært svak tidligere på grunn av at den har vært splittet, men på grunn av at dens «mainstream» har vært for svak politisk. Mer enn samling og antall medlemmer er det viktigste nå at de er langt mer slagkraftige. Til slutt var det brasilianerne, sørafrikanerne, sørkoreanerne og nigerianerne som fikk nok. De klarte å overtale kineserne, inderne og russerne. De fikk støtte av nederlenderne, italienerne, danskene og nordmennene. Det var for så vidt gamle allianser, men med nytt blod og rekruttering av enkelte nye partnere. Sørafrikanerne har lenge samarbeidet med fagbevegelsen i de andre afrikanske landene som Nigeria, Ghana, Swaziland, Zimbabwe, Lesotho. Brasilianerne har hatt vedvarende samarbeid med søsterorganisasjoner på eget

kontinent. Kineserne var for så vidt nye, men mange av de fagforeningene som formelt tilhører ITUC-familien, har også lenge hatt kontakt med WFTU. Og WFTU er nærmest bankerott, både politisk og økonomisk. Tidligere forsøk på å etablere en ny internasjonal organisasjon som var mer sør-vennlig, hadde strandet på behovet for støtte i nord. Og mange av fagbevegelsene der var skeptiske til å gi fra seg makt. Det er ikke så viktig lenger etter at økonomisk og politisk makt i bredere perspektiv har flyttet sør- og østover. Samtidig har de gamle, mer nasjonalorienterte, lederne i nasjonal fagbevegelse blitt erstattet av ledere som tydelig og sterkere ser den globale dimensjonen også ved nasjonale kollektive forhandlinger. Fagbevegelsens internasjonale strategier baseres både på nasjonalt lobbyarbeid og press på egne myndighetsrepresentanter, og på internasjonale aksjoner i samarbeid med fagforeningskamerater fra andre land. Slike aksjoner mobiliserer langt ned i organisasjonene og medlemmene bredt. På en rekke områder har de klart å utvikle felles kampanjer på tvers av landegrensene, basert på felles interesser. Dette er et nøkkelpunkt for å øke tillit mellom ulike nasjonale grupperinger og egeninteresser internt i fagbevegelsen. Kollektive forhandlingene er organisert på internasjonalt nivå. Her settes minimumsstandarder for de flernasjonale selskapene, deretter forhandles det nasjonalt og lokalt i henhold til tradisjonelle og nasjonale særtrekk ved forhandlingsapparatet. Antall globale avtaler har økt til flere hundre. De har til og med klart å få prosedyrer på plass for verifisering og kontroll av mange av de globale avtalene. Nasjonalstaten og nasjonal institusjonsbygging, inkludert sterkt trepartssamarbeid, sterke parter og nasjonale fagbevegelser, består en rekke steder og er en viktig plattform for internasjonal aktivitet. I mange selskaper har de også klart å drive effektiv nettverksbygging og tillitskapende arbeid mellom tillitsvalgte på tvers av landegrenser og dermed overkommet en av de tidlige, viktige barrierene mot felles kampanjer. De har lagt det opp som en regional strategi i utgangspunktet. Det gjør det enklere å skape tillit og krysse linjene over i internasjonal kampanjemodus. Men regionale strategier gir mer mening i enkelte regioner enn i andre. I Latin-Amerika er det utvilsomt enklere enn i Afrika, hvor språk, fysiske avstander, begrensede ressurser m.m. fortsatt utgjør enorme barrierer. Det er langt igjen. Riktig nok har de, på basis av allianser med andre

Fremad bak fanene 233

sivilsamfunnsorganisasjoner og en langt mer aktivistisk linje, langt større trykk i forhold til å mobilisere, bruke pressen, «naming and blaming» og å mobilisere folk på gata. Men det er et enormt krevende apparat å administrere. De har klart å organisere millioner i uformell sektor. De internasjonale institusjonene går nå tungt inn overfor nasjonale myndigheter med krav om forenkling og billigere registrering av små selskaper. En næringspolitikk som offensivt setter mål om å utvikle små og mikrobedrifter videre til mellomstore bedrifter, må også på plass. Av det kan det bli økt økonomisk vekst i tillegg til at det legger bedre rammer for arbeidstakerrettigheter. Faglige rettigheter må også omfatte dem i uformell sektor. Fram til bedrifter i uformell sektor registrerer seg og eventuelt vokser, hjelper nasjonal fagbevegelse og tilknyttede organisasjoner dem med å forhandle med offentlige myndigheter og kredittinstitusjoner. Verktøyene og manualene får de fra internasjonal fagbevegelse. Slikt blir det flere medlemmer av. Spørsmålet om faglige rettigheter er flyttet til Verdens handelsorganisasjon. Riktig nok er det ILO som har ansvar for å overvåke, tolke, megle og fungere som eksperter og dommere når det gjelder klagesaker, men de andre institusjonene har måttet innarbeide faglige rettigheter som krav på alle områder. Fagbevegelsen ser også konturene av nye domstols- og meglingssystemer. ILO skal etter hvert få tilknyttet domstols- og meglingsfunksjon. Det finnes regler og avtaleverk for internasjonal streik. Finanspolitikken er i hvert fall mer velregulert. De fikk gjennomslag for Tobinskatt på valutatransaksjoner. De har fått gjennomslag for skattlegging av andre finanstransaksjoner også. Nasjonalstatene har mulighet til å beskytte sine egne markeder gjennom kapitalkontroll og andre mekanismer. Det gjør at nye etterdønninger etter finanskrisen i 2008 ikke får samme effekt. Spekulasjonsøkonomien er under opprydding. Statlig støtte til finansinstitusjonene medfører krav til ansvarlig låne- og investeringspolitikk. Miljø- og klimapolitikken tar det lengre tid å rydde opp i. For utslippskravene det internasjonale samfunn vil legge på nasjonalstatene, er ikke akseptable for landene i sør. De må jo også ha en sjanse til å produsere og forbruke for full maskin slik land i nord har gjort. Og fagbevegelsen i sør er helt enig. Dette er deres sjanse. Utslippsreduksjonene er det landene i nord som nå må ta et ennå større ansvar for.

234 Fremad bak fanene

Grønne arbeidsplasser derimot, det kan de alle støtte. De har etablert seg med en tenketank som forsyner dem med strategisk informasjon om de viktigste flernasjonale selskapene slik at de kan kartlegge styrker og svakheter. De har god nok informasjon til å legge slagplaner. De lager regionale og internasjonale oversikter over alle kollektivavtalene i området slik at tillitsvalgte kan sammenlikne og låne punkter fra hverandre. Det har ikke vært like lett bestandig. Oversikt over pensjonsbestemmelser, opplæring, konfliktløsningsmekanismer osv. er relativt enkelt, men det å lage sammenliknbare oversikter over lønn er vanskeligere. Men mens det kan hende er viktigst å få oversikt over og sammenlikne lønnsutviklingen for arbeidstakere i nord, har pensjonsbestemmelser, oversikt over bostøtte m.m., det vil si frynsegoder, vært viktig i mange land i sør. Enda viktigere er det at de nå har de internasjonale institusjonene og avtalene til å mobilisere. Et tett samarbeid mellom bransjeføderasjonene og ITUC gjør det langt enklere å identifisere selskapenes svake punkter. Tett samarbeid mellom ITUC og bransjeføderasjonene gjør alt enklere. Ja, noen snakker til og med om at sammenslåing kan være realistisk i løpet av få år. Nå er politisk press og utfordring av makt langt enklere internasjonalt, men også nasjonalt. For når arbeidsgivere i ett land truer med å flytte produksjon, kan fagbevegelsen lettere mobilisere kollektive fagforeningskamerater i de aktuelle landene. Solidaritet, eller en «tjeneste» nå, betales tilbake med solidaritet og andre «tjenester» siden. Det finnes ingen snarveier til identifiseringen med solidaritet. Å oppnå solidaritet og samling krever alltid mobilisering og kamp. Fagbevegelsen har beveget seg fra yrkeslaug til generelle fagforeninger til industrielle fagforeninger til en slags hybrider av de siste to, og nå altså til en internasjonal sosialpolitisk, aktivistisk fagbevegelse. Fagbevegelsen må bygge allianser og kunne skissere alternativer! Fagbevegelsen i nord må se til fagbevegelsen i sør! De trenger ikke bistand for å komme i kampanjemodus. Men klarer de å holde trykket oppe? Hvordan skal de administrere et slikt massivt apparat? Ser vi tendensene til ny byråkratisering og sentralisering av makt? Og hvordan vil dette samarbeidet mellom kinesere, brasilianere, sørafrikanere, russere og indere, som er formet av så ulike kulturer, organisasjoner og forventninger til fagbevegelsen, faktisk utspille seg over tid? Det blir en spennende kongress.

Scenario 2: De små skritts fagbevegelse?

De samles til kongress. Verdenskongress faktisk. Året er 2030. En ny fase innledes. De har 50 millioner medlemmer. De har mistet mange millioner medlemmer. I nord har de mistet medlemmer på grunn av økende arbeidsledighet. I sør fordi de ikke har klart å integrere de nye arbeidstakergruppene. De i uformell sektor. De i midlertidig ansettelser. Kvinnene. Det er ikke et resultat av bevisste valg. Med et mangfold av politiske og utenrikspolitiske ståsteder internt i ITUC har det vært umulig å formulere progressive strategier. For mange av medlemmene er solidaritet et liberalistisk konsept som innebærer humanitær støtte og hjelp til de fattige, men lite av konkret samarbeid når det gjelder kollektive aksjoner, faglig interessekamp og internasjonal streikeaktivitet. Selv der de kanskje kunne klart å utforme en offensiv strategi, tok det rett og slett for lang tid å overtale nølende og tvilende medlemmer. For utforming av ny og progressiv politikk tar tid. Det er ikke lett å få gitt plass til nye medlemmer der andre, mer konservative nasjonale medlemmer foreløpig har holdt fortet. Å ta imot Solidarność var enkelt for de fleste, også for dem som fortsatt definerer seg som antikommunister. Solidarność var jo ikke veldig venstreorientert. COSATU var selvsagt også relativt enkelt å ønske velkommen som medlem, selv om de formelt er i allianse med politiske partier og samarbeider med kommunister. De fleste oppfattet ikke COSATU som myke og politisk tilpasningsdyktige, men deres politiske og moralske autoritet var uomtvistelig. Ingen kunne si nei til COSATU. Å få russerne inn var mer krevende, men nødvendig for gjenoppbygging etter den kalde krigen. Andre på venstresiden har vært langt vanskeligere å ta imot. Og selv de som det var en selvfølge at måtte få komme inn, tok det lang tid før de egentlig begynte å stole helt på. Ting tar tid. Forhandlingsmodellen som de har fulgt i mange år, både på nasjonalt plan og i en del av de globale bransjeføderasjonene, er en modell basert på «integrerte forhandlinger», med utgangspunkt i at arbeid og kapital har overlappende interesser. Det finnes ikke motsetninger. For de må passe på nasjonale interesser, og det betyr også å passe på arbeidsplasser og næringsinteresser. For mange organisasjoner blir introverte når de møter kriser. Globalisering kan faktisk ha den overraskende effekten at det styrker det nasjonale nivået framfor det

internasjonale når det gjelder fagbevegelsen. I begynnelsen av tusenårsskiftet trodde enkelte at forskjellene mellom sentrum og periferi innen de globale markedene bare ville øke, og med dem også gapet mellom sterke og svake, sentrum og periferi innen fagbevegelsen. Gapet har ikke økt, men det var stort i utgangspunktet. Med flytting av det økonomiske og politiske senteret til sør og øst har også maktposisjonene endret seg. Nå har fagbevegelsen i sør langt mer makt, men noen fra nord er fortsatt mektige. De har klart å opprettholde sin makt gjennom sterke nasjonale institusjoner og allianser med egne myndigheter. Enkelte fagforeninger har sett det som strategisk og riktig å posisjonere seg relativt tett til egne myndigheter og næringsliv for på den måten å styrke sin posisjon på hjemmebane. Avpolitiseringen av fagbevegelsen i en rekke land la også føringer på dens internasjonale strategier. Globalisering, oppstykking og «mager produksjon» eller «stressproduksjon» har heller ikke gjort faglig virksomhet enkelt på det internasjonale plan. Jobben med å organisere arbeidstakere foregår allerede innenfor de flernasjonale selskapene. Der det finnes oppegående nasjonale forbund, gjør de jobben, men bransjeføderasjonene har et bredere ansvar i forhold til bransjen som helhet. Jobben er i gang, om enn med noe varierende effektivitet og engasjement fra føderasjon til føderasjon. Andre virkemidler som internasjonalisering av europeiske samarbeidsutvalg, globale rammeavtaler, mer og mer offensiv bruk av OECDs retningslinjer i allianser med andre i sivilsamfunnet og vennligsinnede regjeringer går framover, men det skjer langsomt. De har klart å komme relativt langt i en del flernasjonale konsern. For også en del arbeidsgivere ser det som et konkurransefortrinn å ha fagbevegelsen på lag når de beveger seg utenfor eget lands grenser. Globale avtaler har de mer enn nok av. Det har også blitt etablert en rekke globale forbund organisert innen bransjer og i forlengelsen av samarbeidet mellom konserntillitsvalgte og tillitsvalgte, men på siden av bransjeføderasjonene og de internasjonale sammenslutningene. Faktisk er det nå i økende grad konkurranse mellom ulike internasjonale organisasjoner. I andre deler av den internasjonale fagbevegelsen murres det også. For når man mister så mange medlemmer på relativt få år, blir folk sinte. Andre, kvinneorganisasjoner, studentbevegelser, urfolksorganisasjoner og organisasjoner for ulike profesjonsgrupper, har langt

Fremad bak fanene 235

mer synlighet og trykk i internasjonale organisasjoner som FN, OECD og overfor Verdensbanken og Pengefondet. De har til og med begynt å organisere arbeidstakergrupper, og/ eller utvidet områdene sine til også å inkludere fokus på folks interesser knyttet til jobben. Fagbevegelsen, i offentlig sektor spesielt, står i fare for å bli «spesialiserte byråkratier» eller å bli erstattet av andre sosiale bevegelser, hviskes det i gangene på kongressen! Gjentatte ganger har fagbevegelsen møtt opp i internasjonale forhandlinger. Oftest dreier kampen seg om å få markert at de har vært der. Hvis ikke de lykkes, vil fagbevegelsen uansett ha en rolle å spille, som aktør i internasjonale institusjoner. Men de kommer kanskje ikke til å ha særlig mye makt. Mer som en fotnote i historiske dokumenter. De var «til stede», men det er også alt. Fagbevegelsen driver «fotnotepolitikk», hviskes det i gangene. De er bare opptatt av å få markert i fotnoter at de var til stede. For arbeidsgiverne vil ikke gi noe. Nei, nå vil fagbevegelsen i sør ha endringer. Nå holder det. Det blir en spennende kongress.

236 Fremad bak fanene

Rådslaget begynner

Klarer de å nå de målene de satte i 2010, og får de tatt de riktige strategiske valgene, vil internasjonal fagbevegelse se annerledes ut i 2030. Da vil de 100 år gamle bildene vi har av hvite, mannlige industriarbeidere i Vesten som marsjerte i takt bak fagbevegelsens faner ha blitt erstattet med mer flerkulturelle, multietniske og mer fargerike bilder av en ny fagbevegelse. En fagbevegelse der kvinnene er i flertall. En fagbevegelse med tyngdepunkt i sør. En fagbevegelse sentrert kanskje rundt Kina, India, enkeltland i Afrika og LatinAmerika. Eller en fagbevegelse sentrert rundt BRIK-landene og BASIC, hvor også Sør Afrika er med? Det betyr ikke at fagbevegelsen vil være borte i nord, men at tyngdepunktene forskyves. Med det øker fagbevegelsens makt i både nord og sør. Internasjonal fagbevegelse vil og må se annerledes ut. Hvis denne nye fagbevegelsen ikke vokser, og det fortsatt går nedover med medlemmer og trykk i den gamle, ja, da blir det tynt bak fanene framover. Nå må rådslaget begynne og slagplanen legges!

Liv Tørres

Denne boka gir en bred politisk analyse av fagbevegelsen. Gjennom en rekke portretter av fagbevegelsene i Storbritannia, USA, Sør-Afrika, Brasil, India, Kina og Russland gir Liv Tørres også konkret kunnskap og dybdeforståelse. Bak fanene er den perfekte boka for forbund og fagforeninger som allerede har et internasjonalt engasjement. Den er minst like nyttig for dem som ønsker å løfte blikket og få inspirasjon til å virkeliggjøre det gamle slagordet: «Arbeidere i alle land – foren dere!» Liv Tørres er statsviter. Hun har vært ansatt i Fafo og i Norsk Folkehjelp og har drevet internasjonale prosjekter for både norsk og internasjonal fagbevegelse. Hun har bodd en rekke år i Sør-Afrika og jobbet tett sammen med en rekke fagbevegelser i det sørlige Afrika.

9 788205 406841

Liv tørres • Bak fanene

Fagbevegelsen har gjennom historien vunnet store seire og vært en sentral premissleverandør for den velstandsutviklingen vi har sett. Den sitter på enorme strategiske ressurser: store lagre av lærdom fra politisk kamp, millioner av medlemmer og kontroll over nøkkelposisjoner i verdensøkonomien. Spørsmålet er hvordan den ønsker å bruke makten den har, og hvilke ressurser den har til å realisere sine verdier.

Bak fanene