– Ta daaa! – Hæ? Hvor kom blomsten fra? – En tryllekunstner røper aldri sine triks. – Urettferdig! Tryll noe annet, da! – Hva da? – Tryll at Sindre våkner fra narkosen veldig snart! – Simsalabim … En ventepinne! Når du spiser denne, kommer det en du venter på.
Jeg hater å vente. Men her på sykehuset må jeg vente hele tiden. Det er bare venting og venting. Og hvitt. Veggene er hvite. Alt er egentlig hvitt. Broren min, William, sier han ikke vil komme på besøk fordi alt det hvite gjør vondt i øynene. Men i dag lyser sola inn gjennom de store vinduene, og da blir veggene nesten gule. Det er litt bedre.
Jeg elsker å bygge med lego! Og å tegne. Jeg tegner regnbuer og enhjørninger og sjørøverskip. Alle de tingene vi ikke har på sykehuset. Jeg liker å spille spill, også. Men nesten alle spillene mangler terning, så jeg må finne på egne regler. Jeg håper Sindre vil spille med meg når han våkner fra narkosen.
Forresten liker jeg noen hvite ting. Snø, for eksempel. Og marshmallows. Og spagetti før jeg tar på ketsjup.
Jeg har fått tegninger fra alle vennene mine i barnehagen. Men jeg har ikke sett dem på lenge, så jeg vet egentlig ikke om vi er venner lenger. Da jeg ble syk, måtte jeg slutte i barnehagen. Jeg rekker nok ikke å komme tilbake. For til høsten skal jeg begynne på skolen. Hvis jeg får lov. De må se om blodverdiene mine er bra nok, sier Olav. Han er lege. Jeg håper håper håper de blir det! Jeg liker dette rommet bedre enn det jeg hadde før. For der virka ikke tv-en. Og så lå det ved siden av kjøkkenet, og matlukta gjorde meg kvalm. Etter at jeg ble syk, har jeg nesten bare fått mat gjennom sonden min. Den frakter flytende mat fra en pose inn gjennom en slange i nesa og ned i magesekken. Når jeg kaster opp, pleier slangen å falle ut. Men nå har jeg lært meg en måte å holde den fast på med pekefingeren, så den ikke faller ut selv om jeg kaster opp masse. Er ikke Sindre ferdig snart? Jeg har jo nesten spist opp ventepinnen min.