Langdiktet «Synkehull» tar utgangspunkt i et geologisk fenomen som bilde på et liv som rakner. Når det kjennes som om jorden er i ferd med å bli borte under deg, blir hele kroppen aktivert for å forberede seg på at det usannsynlige kan hende. Det du er mest redd for, må ikke skje. Så skjer det likevel. Synkehullet åpner seg, og du faller.
jeg er her sier han
men han har reist
en hildring fryst fast på fjorden
speilblank is utenfor hiet
han sklir fra henne
«Språket er rent, hvert bilde er funksjonelt, og rytmen driver teksten videre uten store bokstaver eller tegnsetting. Det er ikke nødvendig med mer. Det som står igjen, er det nakne.
Dette er en diktsamling som treffer et sted mellom resonans og gjenkjennelse. Man leser den raskt, men det tar tid å legge den fra seg.»
Rose-Marie Christiansen, jurist og bokanmelder
