SOSIALIST En demokratisk
Gustav
Natvig-Pedersen. Samfunnsbygger og humanist.
Thor Geir Harestad
Til
Elisabeth, Anne og Gro Ingebjørg.
Innledning
Gustav Natvig-Pedersen (1893−1965) fra Stavanger var en av arbeiderbevegelsens fremste politikere, både lokalt og nasjonalt. Han tok ansvar alle stedene han engasjerte seg. Eksempelvis tok han ansvar som bypolitiker for Arbeiderpartiet i 42 år (1922−1964) og satt på Stortinget i 17 år (1936−1953). Etter krigen var han medlem av presidentskapet i åtte år (1945−1953), og han var stortingspresident den siste perioden (1949−1953). Han var også nestleder i Stortingets Nobelkomite i 17 år (1948−1965). Alle stedene hvor han bidro, satt han sammenhengende til han selv ba om å bli fritatt. Vi omtaler ham svært gjerne som samfunnsbygger.
Innen sosialismen plasserer vi ham på den tredje vei, mellom statlig kommunisme og sosialdemokrati. Ideologisk er han demokratisk sosialist. Der mente han å finne den beste garantien for «solidaritet og fellesskap» – de praktiske veiene mellom stat og marked. Dette ga han utrykk for i «Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti» (1921), ideologiboka «Fra Karl Marx til Ramsay MacDonald» (1931) og trontalen (desember 1945). Han forfektet sitt ståsted på venstrefløyen hos sitt sosialdemokratiske Arbeiderparti. Ideologisk lå han nært opp til den europeiske reformismen hos Ferdinand Lassalle (1825−1864) og Eduard Bernstein (1850−1932), og den norske bevegelsen hos Johan Castberg (1862−1926) og velferdspolitikk, og Halvdan Koht (1873−1965) og folkesosialisme. Ingen revolusjonære framskritt uten folkeflertallet.
Etter krigen hadde Arbeiderpartiet det nødvendige stortingsflertallet som skulle til for å innføre sosialismen. Dette gjorde imidlertid partiet langsomt og stykkevis da Norge ble utviklet som velferdssamfunn. Parlamentariker Natvig-Pedersen ville for sin del ha mer sosialisme, men han var lojal med partiet, som lot seg stoppe av høyresvinger. Han var ingen barrikadestormer, men heller en samfunnsbygger som løftet fram institusjonene.
Natvig-Pedersen var også antimilitarist med nærhet til pasifisme og det brukne gevær. For eksempel ville han ikke bidra til opprustning av den borgerlige staten, en militærmakt som kunne bli brukt mot arbeiderklassen. Han var således i samsvar med Arbeiderpartiets tidlige programmer (1887−1917). Den politiske profilen var her grundig forankret hos Bertha von Suttner og hennes roman «Ned med våpnene» (1889).
Begge disse to posisjonene ble en utfordring for Arbeiderpartiet etter 1940 og 1945. Hva gjorde den tidligere pasifisten og opponenten til venstre overfor partiets såkalte høyreavvik? Natvig-Pedersen forble lojal og utvidet sitt engasjement som samfunnsbygger – for offentlige institusjoner – både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Han lyktes med det. Vi kan spørre hvorfor? Og vi svarer selv med å vise til hans humanistiske sinnelag: En aktiv og allsidig menneskevenn som fikk tillit og var representativ i både smått og stort, både personlig i de nære relasjoner og som politiker for et rettferdig samfunn. Denne kombinasjonen av «en personlig politiker» vil vi tro er forbilledlig. Livsgjerningen gir mange svar.
Han vokste opp i et borgerlig hjem på Vestre platå, et staselig og trygt hjem med konservative og religiøse overtoner. Etter folkeskolen tok han gymnaset på Kongsgård (1911) og Krigsskolen i Kristiania (1913). Samtidig deltok han på høyeste nivå på Kongsgårds fotballag, i sportsklubben Vidar og Rogaland Fotballkrets. Han kvitterte ut med
å ta lederverv både i Vidar og Fotballkretsen. Han ble endog Vidars første æresmedlem. Fritiden var således både sosial og meningsfull –med fotball og kameratskap. Ansvar, ledelse og gjensidighet ble tidlig sentrale egenskaper.
Skolegangen fortsatte, da han overraskende for familien, tok flere år med universitetsstudier. Den filologiske graden cand. philol. tok han i 1919 og fulgte opp med flere studiereiser til utlandet – både før, under og etter studiene. Etter studiene gikk han tilbake til skolen: Først lektor på Kongsgård (1919), dernest rektor på St. Svithun (1946−1964).
Det var også overraskende for familien at han engasjerte seg innen arbeiderbevegelsen. Han ble medlem i Arbeiderpartiet i 1918 og ble innvalgt i Stavanger bystyre i 42 år. Han er således en del av den lokalpolitiske tradisjon. Ekstra fokus hadde han på skolen og forsorgen, de som satt bakerst i klasserommet og de som stod nederst i samfunnet. Han så hvor viktig skolen var for dannelse og utdannelse. «Skolen var mitt kjekkeste sted», ble han ofte sitert på. Med sin sosiale samvittighet tok han parti for de svake i samfunnet. Han var også engasjert i det norske språket – både med hensyn til rettskriving og samnorsk. Han satt i nasjonale rettskrivingsnemnder og publiserte seks bøker om det norske språket.
Gustav Natvig-Pedersen giftet seg med Marie Elisabeth Kløvstad i 1937 og fikk datteren Kari i 1938. Kort tid etter krigsutbruddet i 1940 meldte han seg til tjeneste hos den lokale motstandsbevegelsen. Han fikk betale for sin aktive motstand da han ble arrestert tre ganger og satt i det vi kaller et tærende fangenskap, inkludert to år i tyske KZ Sachsenhausen utenfor Berlin. Hans egne beretninger fra opplevelsene forteller om en fortsatt troverdig og tillitvekkende humanist – hvor han var noe utover seg selv. Vi snakker om et sinnelag og en væremåte som gjerne omtales som en rollemodell.
Da han var på Stortinget (1936−1953), ble engasjementet utvidet til utbygging av nasjonale institusjoner. Han var patriot, må vite, da
han løftet fram Stavanger: Hotellfagskolen, Sørlandsbanen, Stavanger Museum, Rogaland Teater, han jobbet for et universitet i Rogaland, og han fikk en gate oppkalt etter seg på Ullandhaug. Alle stedene ble han tildelt lederverv med ansvar for framdrift.
Han hadde i alle år fått hederlig omtale som tillitvekkende og lojal. Han var en offentlig, åpen og forutsigbar person, som gjorde jobben med høy integritet. Derfor ble han valgt og gjenvalgt til topps. Tillitspersonen var også et forbilde man kunne være stolt av – han hadde substans. Han stod for sine meninger og var en konstruktiv partner i samtaler og samarbeid. Han stod for sin profil som demokratisk sosialist og antimilitarist: Sosialismen skulle innføres med hjelp fra folkeflertallet på Stortinget. Og han ville ikke ha Norge som medlem i NATO.
Substansen og profilen på partiets venstrefløy gikk også sammen med lojalitet overfor Arbeiderpartiet. Han kom i mindretall som Nato-motstander, men bøyde av for partiflertallet: Han begrunnet dette med at han over tid ikke ville stå internt i opposisjon og dermed svekke eget parti og arbeiderbevegelsen.
Betegnelsene «samfunnsbygger og humanist» er høyverdig omtale av Gustav Natvig-Pedersen. Omtalen påkaller også ytterligere spørsmål: Hvorfor ble han aldri statsråd? Han hadde jo påtatt seg lederansvar –med positiv omtale fra alle kanter – hele livet. Ble han spurt av statsminister Einar Gerhardsen? Ville han ikke? Vi tar sjansen på å svare ved å vise til den kanskje mest sentrale del av politikken: Han tilhørte sosialismens venstrefløy da partiet valgte sosialdemokratiet. Og han var Nato-motstander og hørte dermed til partiets mindretall. Derfor var det greit for partiets toppledelse å ha ham i Nobelkomiteen.
Natvig-Pedersen hadde også en meningsfull fritid med familien. Om sommeren var familien på Bru i Ryfylke, på hytta med seilbåten. Et sommerens ferieparadis med mye fellesskap. Hver vinter var familien på ski i Sirdalen, gjerne sammen med slekt og venner.
Gustav Natvig-Pedersen døde 72 år gammel, sommeren 1965 på
sommerstedet Bru. Den familiekjære ektefellen, faren og morfaren etterlater seg også politiske spor som arbeiderbevegelsen vil minnes. «Æres den som æres bør»: Han ble slått til ridder av «Den Hellige Kong
Carls Orden» (Princeps et Patria), utnevnt av Monacos fyrste i 1950. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, tildelt av kong
Olav V i 1962. Stavanger kommune har gitt ham plass med byste og
Rektor Natvig-Pedersens vei ved universitetsområdet på Ullandhaug. Og
årlig 1. mai får Gustav Natvig-Pedersen krans når Stavanger Arbeiderparti hedrer sine seks fremste politikere.
Stor takk til oppdragsgiver Kari Natvig Helliesen og prosjektgruppa
med Jens Otto Skåra Hansen og Kitty Krogh Harestad. Takk også til Hallvard Tjelmeland, Knut Aanestad, Terje Melkeråen, Rogaland LO, Arbeiderpartiet og Forlagshuset Vest.
Thor Geir Harestad
Randaberg, april 2025
Et borgerlig hjem
Gustav Natvig-Pedersen ble født 18. august 1893 i Stavanger og vokste opp på Vestre platå – nærmere bestemt Oscars gate 30, i dag Jens Zetlitz gate 36. Familien hadde god økonomi, og hjemmet var preget av en konservativ og kristen atmosfære. Selv om Gustavs mor «Hanna» var noe beskjeden, var hun også from og bestemt. Det var hun som hadde ansvaret for det store huset og en enda større hage med plass til både egne og andres barn. Og det var hun som styrte familiens logistikk hjemme på Heimly. Et slikt staselig hjem var ikke alle forunt på den tiden. Familien hadde også tjenere etter tur, begge fra Ryfylke.1
Byen hadde den gang 25.000 innbyggere og skarpe sosiale skiller. Vestre platå var like fullt et attraktivt sted.
Byens bedre borgerskap
Foreldrene Johan Pedersen (1857−1941) og Johanne Christine Natvig (1863−1940) fikk åtte barn i løpet av 15 år: John Eide Pedersen (1891−1972) ble elektriker og boende i Stavanger, ikke gift. Gustav Natvig-Pedersen (1893−1965) tok universitetsutdannelse og ble lektor, også boende i Stavanger. Elisabeth Eide Pedersen (1895−1981) tok telegrafi-utdanning og giftet seg til Flekkefjord. Synneva Johanne Natvig Pedersen (1898−1998) ble utdannet gymnastikkinstruktør og giftet seg til Sandnes. Hilda Pedersen (1900) døde etter fire dager. Randi Eide
1 Lavrentze Stokkedal og Elisabet Jørgine Pedersen, begge fra Vats.
Pedersen (1903−1996) tok artium og giftet seg til Sandnes. Dagmar Eleonor Natvig Pedersen (1904−1994) utdannet seg til sykepleier, giftet seg og ble boende i Stavanger. Og Haakon Eide Pedersen (1906−1992) ble utdannet seilmaker, giftet seg til Helleland og videreførte farens seilmakeryrke i Stavanger og Kirkegata 41.
Jobben hjemme på Heimly var omfattende og gjøremålene var mange når 12 personer og tre generasjoner tidvis bodde her samtidig. Gustavs søster Elisabeth har gode minner.2 Hun beskriver hjemmet som et slott med stor hage og store trær, og mye folk både inne og ute. «Det var mange værelser, store ganger og høyt under taket. En stor familie med gamle og unge, rikelig med mat til mor og far, syv viltre barn, tante, bestemor, to hushjelper og pleiedatter til Gustavs farmor, «tante Gustava»
Solheim fra Skjold, som var fast i familien. Her var det vennskap både for store og små. Oppdragelsen var ikke fri når mor Johanne passet på oss og til tider kunne ha en streng tone. Møblene var flotte og utskårne, visstnok franske, og de hadde mange malerier, blant annet av stavangermaleren Lars Hertervig. Det skjedde ofte og var ekstra kjekt når mor og far inviterte folk hjem. Våre foreldre var festmennesker.»
De fleste i Stavanger bodde på Straen, på begge sider av Vågen og i Østre bydel. Der bodde arbeiderklassen som hadde jobb i de aktive næringene – med sild og seil. De var håndverkere, tjenestefolk og sjømenn. Byens øvre sosiale sjikt bestod av kjøpmenn, skipsredere og embetsfolk, og de bodde ikke der. Klasseskillet var skarpt og åpenbart.
Det var ikke bare arbeidet som markerte klasseskiller og viste at man hadde sosiale posisjoner. Bostedet spilte også en rolle, og Heimly ble kalt «Lille Egenes» med sin forhistorie. Forhistorien forteller her om status og anseelse. Kong Christian IV av Danmark-Norge ga Eiganes-markene i et gavebrev (1607) til byens fremste borgere. Det store området mellom Mosvannet, Lille Stokkavann og Kalhammeren skulle bli mønstringsplass for nye boliger på byens vestkant. Området ble i
2 Fra søsteren Elisabeths minnebok.
1771 stykket opp og kalt Egenæs Løkker.3 Først til utleie, dernest til salgs på auksjon. Det var selvsagt ikke hvem som helst som kunne levere de høyeste budene. Eiganesløkkene ble den gang kalt «forstad til Stavanger». Senere ble området innlemmet i byen (1866). De to byutvidelsene i 1848 og 1866 doblet også folketallet i Stavanger. Byen vokste på bekostning av Hetland herred, som stykkevis ble mindre og til slutt spist helt opp i 1964.
Byens voksende borgerskap på Vestre platå etablerte seg fortløpende. Første eier av Heimly var Amtets veimester, kaptein Peder Klow, som senere fikk eget gatenavn. Neste eier var Jens Saxe Lindal i 1808, jamfør området Saxemarka. Tredje eier var skipper og handelsmann Lars H.Gabrielsen i 1863. Og fjerde eier var Gustavs far, Johan Pedersen, som overtok hovedhus, driftsbygning og låve i 1891. Johan ble også storkar som kjøpmann, seilmaker, skipsreder og folkevalgt politiker.
Den røslige karen var født i Stavanger og ble en driftig forretningsmann. Han ble gjerne omtalt som streng – med kallenavnet «maktå». Gustavs farfar var heller ikke noen småkar. Jon Pedersen Haaland (1815−1868) kom fra Mandal og var både gårdbruker og lærer, før han bosatte seg i Stavanger og tok handelsborgerskap i 1850. Han var gift med Elisabeth Georgine Eide (1821−1912) fra Nedre Vats. Jon og Georgine fikk fem barn. Ikke et lite borgerlig hjem, det heller.
Skipsreder og seilmaker
Johan Pedersen ble seilmakerlærling, etablerte seilmakerforretning i 1878 og ble handelsmann fra 1885 – midt i byen. Der i Kirkegata 41 ble virksomheten etter kort tid utvidet med skipsutstyr. Han fortsatte videre og ble skipsreder med til sammen 27 seilskuter. Det kan ikke ha vært mye feil at han ble omtalt som dyktig i shipping, tjente penger og ble velstående – særlig på frakt av trelast i Europa. Da dampskipene
3 Jamfør dagens Løkkeveien.
kom, gikk han imidlertid konkurs. Familien merket nedgangstidene.
Butikken ble stengt, men senere gjenopplivet, først av sønnen Håkon Eide Pedersen og dernest av Johan Eide Pedersen.
Johan Pedersen var også politiker – innvalgt to perioder i bystyret for den politiske høyresiden og medlem av formannskapet. Han var også medlem av Stavanger Faste Sjørett, tidlig på 1900-tallet. Samtidig tok han initiativ, sammen med biskop Otto Jensen, og stiftet Stavanger Havnemission – hvor han var leder noen år. Johan Pedersen var også en av initiativtakerne, sammen med de fire skipsrederne Erik Berentsen, Sigval Bergesen, Hans Holdt og A. Meling, da Stavanger Rederiforening ble stiftet i 1901. Den aktive Johan Pedersen var også mer enn en maritim forgrunnsfigur: Han var kulturelt forankret i byen som leder for Stavanger kristelige Ungdomsforening og sanger i Askelands kor.
Gustavs slekt hadde også forankring utenfor Stavanger da Gustavs grandonkel og bøkker Daniel Danielsen kjøpte gård på Bru i Ryfylke i 1846. Stedet og mannen er omtalt i Skipper Worse av Aleksander Kielland som «Gamle Daniel Fargar». Gustavs foreldre kjøpte senere tomt på Haugen, med utsikt mot syd. Gustav ville derimot ha tomt ved sjøen og kjøpte tomt av en venn, L. Berentsen, i 1925, og der ble det bygd hytte og brygge på 30 meter til seilbåten «Lulle», oppkalt etter Gustavs niese. Stedet ble attraktivt og skulle gå i arv. Elisabeth skrev i sin minnebok: «Det var alltid fest når vi var på Bru, når vi var på fiske og alltid sang. Alle familiene den gang var store med barn og barnebarn. Alle fedrene var ivrige seilere. Og alle var med i fellesskapet da folk møttes for å gå til Hånesvingen for å bade. Bestemødrene var alltid først uti.»
Gustavs morsslekt
Johanne Christine Natvig (1863−1940) ble kalt «Hanna» og var husmoren hjemme på Heimly. Gustavs mor ble gift 2. oktober 1890, med Johan Pedersen i Laksevaag kirke. Hun var utdannet lærer og hadde en periode lærerjobb på Platou private skole. Hanna ble gjerne omtalt som over-religiøs når hun regelmessig gikk til kirken og hele tiden sang religiøse sanger. Gustavs søster Elisabeth har fortalt i minneboka fra oppveksten at hun «selv alltid sovnet under prestens preken og måtte bæres hjem fra kirken av sin far. Hjem til min barndoms slott».
Søren Thomassen Natvig (1835−1902) var Gustavs morfar. Han var kjøpmann, skipsfører og hermetikkfabrikant. Også Gustavs oldefar, losoldermann Thomas Natvig (1803−1890), tilhørte byens øvre borgerskap. Han flyttet i sin tid til Stavanger og fikk opprettet navigasjonsskole.4 Vi holder oss fortsatt innen det øvre borgerskapet i Stavanger.
Oldefar Thomas var dypt religiøs. Han lyktes også på flere områder da han stiftet foreninger og selv påtok seg oppgaver – som tollbetjent, losoldermann og havnefogd. Han var også stortingsmann i tre perioder på 1850-tallet og satt i Stavanger bystyre i 33 år. Han tilhørte den politiske høyresiden.
Vi slipper ham ikke før vi er ferdige med avisenes førstesider. Historien handler om barken Ledaal, som tok seg til både Java og Rio de Janeiro – som første norske skip så langt borte.5 Thomas var kaptein.
Den samme barken Ledaal ble bygget hos handelshuset og skipsverftet Jakob Kielland i 1837. Ledaal var den gang det største skipet som ble bygget i Stavanger. Turen til det fjerne Sør-Amerika handlet ikke bare om et lønnsomt oppdrag, men også om et eventyr i det ukjente som også inkluderte oppdagelser innen sjøfart. Spesielt for turen var at skipet hadde tre kanoner – og en pistol til kapteinen – fordi farvannet var kjent for sjørøvere. Besetningen var på 18 mann med avreise
4 Privat dokument og Stavanger Aftenblad 22. april 1961.
5 Tegning i Aftenbladet, juni 1975.
Kunstmaler og skipsreder Mons Gabriel Monsen har malt akvarellen i 1855. Huset på toppen ble kalt «Lille Egenes», senere Heimly. Boligen sammen med løe og driftsbygning lå 200 meter fra dagens Løkkeveien. Gustavs foreldre, Johanne Christine Natvig og Johan Pedersen, kjøpte huset i oktober 1891, med adresse Oscars gate 30, i dag Jens
Zetlitz gate 36. Huset ble bygget ut i flere omganger: 1894, 1910 og 1920-årene. Huset er i 2015 på 450 kvm fordelt på tre etasjer.
sommeren 1838. Hjemkomsten ble en stor begivenhet da den samme kapteinen ved kaien uttalte de bevingede ord: «Vi kommer sent, men vi kommer godt.» Kielland brukte senere de samme ordene i Skipper Worse. Gustavs morfar fikk sitt gatenavn Losoldermann Natvigs gate på Kampen.
Vi kan forstå at Gustav Natvig-Pedersens familiære bakgrunn gjerne kunne skape forventninger om «slekters gang» på borgerskapets trygge veier. Gustav var jo både oppvakt og flink, og forfedrene stod
Familien Natvig-Pedersen samlet i hagen på Heimly i 1907. Foreldrene og de syv barna. Fra venstre, sittende: Synneva, Dagmar, Johan (far), Håkon, Johanne Christine («Hanna», mor) og Randi. Stående: Gustav, John og Elisabeth.
bokstavelig talt i næringslivet. Gustav valgte imidlertid alternativt, fra et borgerlig hjem på beste vestkant, og meldte seg til tjeneste for arbeiderbevegelsen. Der levde han ut sin sosiale samvittighet. Han tok også, mot normalen, en lengre utdanning. Det sivile liv tilbrakte han i skoleverket, som han opplevde som et kjekt og nyttig sted. Fellesskap og solidaritet var grunnleggende verdier som han for øvrig tok med seg alle steder – både i idrettsmiljøet og som samfunnsbygger. Sosial samvittighet betød gjenytelser sammen med de som satt bakerst og stod nederst i samfunnet.
