ELISABETH RAVNÅ TVERÅ
Det var mye jeg ikke turte, selv om de andre spurte.
Jeg ville ikke spille, var alltid stille.
De kalte meg for dyret, hva ville de bedyre?
De ropte etter meg, på skolens lange vei.
Jeg begynte å se hat, følte meg så lat.
Mistet masse vekt, følte meg defekt.
Måtte til lege, begynte å streve.
Sluttet på skolen, hadde nok i hodet.
Det gikk ikke greit, jeg hadde det leit.
Mange år har gått, tankene kommer smått.
Hvorfor er det slik? Jeg vil føle meg unik.
Problemer med mat, jeg legger meg for hat.
Jeg vet det er teit, jeg står fortsatt i beit.
Jeg gikk til en avis, det hadde sin pris.
Jeg turte ikke dele, jeg ville bare dvele.
Nå vil jeg være åpen, selv om jeg føler meg litt tåpen.
Jeg vet hvor jeg står, men jeg har mine sår.
En som mobber, usikker selv.
Får med seg flere, vennene ler.
Skaper sår, dype som år.
Tårene rår, år etter år.
Hvorfor er du så trist, har du nettopp spist?
Klarte du ikke å stoppe, selv om hodet sa at du måtte?
Du tar på deg en maske, føler deg som aske.
Tårene presser på, du vil bare forgå.
Mange strever, men livet lever.
Vi trenger klemmer, fra familie og venner.
Ikke vær travel, hverdagen jager.
Smil og si hei, før du går din vei.
Psykisk helse er viktig, bruk ordet flittig.
Døren min står åpen, ikke vent på dråpen.
Ikke snakk deg ned, du trenger ikke det.
Å være deprimert, er ingen enkel lek.
Å ha angst og tunge tanker, blir aldri livets anker.
Alkohol og rus er langt fra livets brus.
Overgrep mot barn, jeg sier bare faen.
Bør straffes veldig hardt, de har for mye makt.
Overgrep gir vonde minner og tanker som spinner.
Uroen i deg bor, har vokst seg veldig stor.
Det finnes hjelp å få, vi er her for deg nå.
Vi lover å trå varlig, da blir det mindre farlig.
Av og til føler jeg meg som en blomst. Jeg lukker meg inne, selv om solen prøver å få meg til å skinne.
Hvem sa du at hun var? Vi fikk aldri svar.
Da hun sprang hjem, satt vi igjen.
Vi skrålte og lo, forsto ikke no’.
Hun tok sitt liv, jeg var så naiv.
