Kjærlighet som medisin - om å bli sett i psykiatrien
«Ingen skildrer skyggesidene i sjelslivet vårt slik Maja Thune gjør det, med sitt blikk og sitt varme hjerte. Historiene hun forteller fra «begge sider» i psykiatrien er så rørende at tårer triller under lesingen. Jeg håper at alle som jobber med sjelearbeid, innenfor og utenfor psykiatri og terapi, vil lese denne diamanten av en bok – og at den kan inspirere til varige endringer i psykiatri og psykisk helse.»
Per Espen Stoknes, psykolog og forfatter
«Du ga deg aldri, Maja. Med humor og driv blottlegger du din kronglete og tidvis mørklagte vei, og lyser opp så andre kan finne sitt hjerte og sin vei.»
Katinka Thorne Salvesen, psykologspesialist ved Traumepoliklinikken, Modum Bad, og forfatter
«Kjærlighet som medisin er en av de viktigste bøkene jeg har lest om viktigheten av vår måte å møte pasientene på. Den bør bli pensum på alle helseutdanninger og særlig for dem som skal møte mennesker med psykiske utfordringer. Forfatteren har en unik erfaring både som pasient i det psykiske helsevernet og som miljøterapeut på det samme feltet gjennom de siste 20 årene. Hun formidler disse erfaringene med varme og innsikt og gjør leseren klokere.»
Michael de Vibe, lege, fra etterordet
«Maja Thunes bok er en hyllest til mennesker og kraften i helende relasjoner. Hennes historie viser at det finnes gode mennesker overalt, og at skillene mellom pasient, behandler og medmennesker viskes ut. Jeg skulle ønske psykisk helsevern ble gjennomsyret av Majas klokskap. Hennes budskap kan transformere feltet til noe radikalt bedre, der tvang og sløvende piller byttes ut med ekte kontakt. Og kjærlighet.»
Birgit Valla, psykologspesialist og forfatter
«Maja Thunes bok er ny og forfriskende, til tross for at den beskriver et godt opptrådt felt, nemlig erfaringer fra den psykiske helsetjenesten. Vi blir opplyst og klokere etter lesingen. Som professor vil jeg anbefale den til alle mine studenter på ulike utdanninger.»
Lars Lien, psykiater, leder i Norsk psykiatrisk forening
«Er det én og bare én bok fra psykiatrien du skal lese i år, så er det denne. Den leder fram til en gjennomførbar modell for holdninger og menneskesyn som er nødvendige for en realistisk og human psykiatri. Hvis du tar boken til ditt hjerte, vil den gjøre deg til et bedre menneske – for deg selv og andre.
Asbjørn Restan, psykiater, fra forordet
Maja Thune
KJÆRLIGHET SOM MEDISIN
om å bli sett i psykiatrien
Kjærlighet som medisin – om å bli sett i psykiatrien
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
Pangolin forlag
Berhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo pangolinforlag.no
Forord av Helene Sandvig
Som journalist brenner jeg for gode menneskemøter, men jeg vet at ingenting skjer hvis jeg ikke vinner den andres tillit. Uten tillit er jeg ingenting. Å få skrive forordet i Maja Thunes bok føles derfor som en hyllest til den kraften og det potensialet som ligger i møte med et annet menneske. Maja vet hva som skal til. Det skildrer hun intenst, fargerikt og levende når hun tar oss med bak lukkede dører fra den tiden hun var alvorlig psykisk syk. Hun var i slutten av tenåra, og følelsene hadde løpt løpsk.
Men Maja gir oss enda et perspektiv. For etter at hun var inn og ut av psykiatrien i nesten ti år, utdannet hun seg til terapeut. Nå jobber hun som behandler i det samme systemet. To perspektiver som flettet sammen gir leseren innsikt i verdifulle livserfaringer, kunnskap om hva kroppsbevissthet og pust kan gjøre i møte med utrygghet, og et deilig håp om at det er mulig å bli frisk og leve godt selv om du har vært i det mørkeste mørke. Boka er et knallsterkt vitnesbyrd om at medfølelse, tid, omsorg og tilstedeværelse i møte med andre har helende kraft. For meg er Maja en frontkjemper for disse verdiene.
Hvem er du i møte med andre? Det spørsmålet tror jeg du kommer til å stille deg flere ganger mens du leser.
Det er sterkt å få innblikk i hvor redd, forvirra og sårbar Maja var i møte med en lukket og steril verden med skumle diagnoser. Jeg fornemmer lukta av hvite sykehuskorridorer, plastblomster og piller, og kjenner det i magen når jeg ser for meg hvordan tunge medisiner kan forvandle kropper til subbende sandsekker, få huden til å klø og tunga til å leve sitt eget liv. Men midt oppi dette
fremmede får jeg også trygghet i hva menneskene hun har møtt, ansatte og medpasienter, har betydd og gjort med henne. Trøsten, samholdet og latteren Maja fant med medpasienter som Reiulf, Laila og Petter’n, fikk meg til både å grine og le, men mest av alt ble jeg dypt rørt. For meg er disse skildringene poesi og menneskelighet opphøyd i mente.
Alle som har vært innom sykehus som pasient eller pårørende, vil kjenne igjen Majas beskrivelser av englene i hvitt. Ansatte du aldri glemmer fordi de møtte deg med varme og så deg som et helt menneske og ikke bare diagnosen. Jeg heier på doktor Asbjørn, som ga Maja troen på at hun kan skrive, og at det finnes et liv utenfor «murene». Mor Åse, som oser av trygghet, og som jeg gjerne skulle lagt meg i fanget til selv; Bitten, som aldri gikk fordi hun tåler andres smerte. Pleierne som lærte deg om pustens roende kraft, og hva det betyr å kjenne beina under seg. De som møter deg åpent, nysgjerrig og trygt. De som ikke glemmer å stille spørsmålet: Hva trenger du nå? Alle dere inspirerer så blodet mitt bruser.
Ikke la deg lure av tittelen Kjærlighet som medisin, for dette er ikke en bok om naiv tro på kjærlighet og forakt for piller i møte med alvorlig syke pasienter. Før jeg visste bedre, lurte jeg også litt, men sånn er det ikke. Maja står ikke for et enten-eller. Det kommer klart fram, og det liker jeg.
Dårlig tid er en forbannelse i møte med et annet menneske. I en tid da sengeplasser i psykiatrien kuttes og maset om effektivitet er som hakket i plata, trenger vi Majas erfaringer og fortellinger mer enn noen gang. Sannheten er at det ikke finnes superpiller eller systemer som kan gjøre oss friske alene. Vi trenger hverandre, vi trenger å bli sett og høre til. Maja har rett. Vi trenger mer kjærlighet som medisin!
Helene Sandvig, NRK-programleder i «Helene sjekker inn» og forfatter
Forord av Asbjørn Restan
Boken du holder i hendene, er noe av det vareste og sarteste jeg noensinne har lest. Den er samtidig en nådeløst ærlig, selvutleverende og uhøytidelig beretning om Maja Thunes egen vei gjennom psykiatrien. For meg, som har levd med og arbeidet innenfor psykisk helsevern i over 50 år, er boken et uttrykk for menneskets iboende styrke, skjønnhet, håp og mening med tilværelsen. Det er mitt håp at dine opplevelser vil bli tilsvarende og gjøre deg bedre i stand til å se deg selv i andre og andre i deg selv.
Maja Thune har levd med psykiatrien fra tidlige tenår. Dette har hun gjort i forskjellige roller, som pasient, feilplassert pasient, som miljøterapeut på gulvet og som psykoterapeut. Hun belyser dette i skildringer av seg selv og møter med innlagte og ansatte. Er det én og bare én bok fra psykiatrien du skal lese i år, så er det denne. Den leder fram til en gjennomførbar modell for holdninger og menneskesyn som er nødvendige for en realistisk og human psykiatri. Hvis du tar boken til ditt hjerte, vil den gjøre deg til et bedre menneske – for deg selv og andre.
Asbjørn Restan, psykiater
Innledning
Som syttenåring ble jeg tvangsinnlagt på Blakstad sykehus. I de påfølgende årene var jeg ut og inn av psykiatriske sykehus. Det var tøft å bli innlagt i så ung alder. Mange av drømmene ble tatt fra meg. Jeg fikk høre at jeg aldri ville kunne være i jobb eller studere. Jeg fikk diagnosen schizofreni og tilbud om et års opphold på sykehus – i første omgang.
I behandlingen fikk jeg som regel fire–fem ulike medikamenter i kombinasjon. Medisinene var harde for kroppen. Bivirkningene var mange, men jeg fikk vite at jeg måtte velge mellom to onder: sykdommen eller bivirkningene. De største traumene jeg opplevde, var knyttet til den tunge medisineringen, tvang og gjentatte situasjoner der jeg ble lagt i belter og isolasjon.
Etter en tid ble det erklært at diagnosen schizofreni var feil. Legene ble aldri enige om hva som feilte meg. Jeg fikk flere diagnoser, blant dem også diagnosen bipolar. Ti år etter den første innleggelsen sa en overlege: «Jeg tror vi har tatt feil. Jeg tror ikke du er syk. Du er en kunstnersjel.»
På sykehusene traff jeg gode mennesker, behandlere, leger og terapeuter som hadde tro på den unge jenta jeg var bakenfor diagnosene mine. Det var mennesker som tålte min atferd og den jeg var, som så meg og ga meg tillit til at jeg ville klare meg. Møtene med dem ble min viktigste medisin.
I denne boken beskriver jeg hvordan det virket på meg å bli sett av et medmenneske, og den helbredelsen som lå i dette. I et slikt menneskemøte er ikke utdanningen eller metoden viktigst, men
evnen til å være til stede og nærværende. I boken forteller jeg om flere behandlere jeg møtte da jeg var pasient. De har lest gjennom og godkjent delene av teksten der de er beskrevet.
I periodene da jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus, ble jeg også godt kjent med mine medpasienter. De gjorde sterkt inntrykk. Flere av dem bar på en overraskende visdom som jeg har forsøkt å gjengi i denne boken. Mange av dem lever ikke lenger. Mine beskrivelser og samtalene med dem tar utgangspunkt i mange dagboknotater fra denne perioden. Av hensyn til familienes privatliv er alle navn skiftet ut, og ingen er sitert ordrett. Kun en kjent norsk politiker er ikke anonymisert. Jeg har innhentet tillatelse fra hans familie til å bruke hans fulle navn. Jeg har brukt min kunstneriske frihet til å gjenfortelle min personlige historie, der det viktigste er fortellingen, innholdet, stemningen og visdommen, ikke journalfakta og identiske opplysninger.
Å få kontakt med kroppen ble et viktig vendepunkt på min vei mot et normalt liv. I 2004 traff jeg en kroppsterapeut som lærte meg å bruke pusten i møte med vanskelige følelser. Fram til da hadde jeg fått flere typer psykofarmaka som dempet symptomene, men aldri fjernet dem. Gjennom arbeidet med kroppen lærte jeg å møte følelser med aksept, uten å fortrenge dem. Det gjorde at angst og andre ubehagelige psykiske symptomer ble lettere å håndtere.
Jeg oppdaget yoga for første gang i 1995. Siden den gang har yoga og meditasjon gitt meg gode verktøy i møte med frykt, nedstemthet og andre vanskelige følelser. Å komme i kontakt med pusten har gitt meg økt tilstedeværelse, en dypere kontakt med hjertet og med noe hellig i meg selv. Pusten har hjulpet meg til å roe ned uro i kroppen. Den sterke effekten av kroppsterapi, yoga og meditasjon inspirerte meg til å utdanne meg i yoga. Jeg har hatt flere lange opphold i India der jeg har fordypet meg i denne praksisen.
Møtene med nærværende behandlere og kroppsterapi var utslagsgivende for første del av min bedring. Senere jobbet jeg i flere år terapeutisk med både kroppsterapi, gestaltterapi og kunst- og uttrykksterapi.
Mens jeg var periodevis innlagt, gjennomførte jeg en bachelorgrad i psykologi ved Universitetet i Oslo. Da jeg ble friskmeldt, begynte jeg å ta vakter i akuttpsykiatrien og fortsatte i ulike stillinger som miljøterapeut, fram til jeg var ferdig utdannet kunst- og uttrykksterapeut i 2011. I fem år jobbet jeg som behandler ved DPS, distriktspsykiatrisk senter. Fra 2015 og til dags dato har jeg drevet min egen utdanning i yogaterapi for helsepersonell. Her underviser jeg i hvordan mindfulness og yoga kan anvendes i møte med psykiske plager.
I 2016 ble boken Yoga som terapi utgitt på Spartacus Forlag. Jeg skrev boken i samarbeid med psykiater Gunnar Egeberg. De senere årene har jeg jobbet som foredragsholder og undervist i yogaterapi i kombinasjon med å ta vakter i akuttpsykiatrien.
Det er nettopp her, i akuttpsykiatrien, i direkte kontakt med pasienter med tunge psykiske kriser og lidelser, at jeg har mitt hjerte. Det var her jeg selv vandret i en årrekke, fram og tilbake i korridorene med stengte dører og til lyden av nøkkelknipper som bakgrunnsmusikk. Med de aller dårligste pasientene blir jeg i dag, som terapeut, inspirert til å være til stede og nærværende.
Pasienter jeg har møtt i min rolle som behandler og terapeut i akuttpsykiatrien og for øvrig i psykisk helsevern, blir også beskrevet i boken. Alle er anonymisert.
Årsakene til at jeg ble syk som syttenåring, har fått liten plass i denne boken. Tidlig i livet opplevde jeg såre perioder. Jeg var eksepsjonelt følsom i tenårene. Mine foreldre trodde jeg ville få god og kortvarig hjelp i psykiatrien. Det ble ikke slik. Jeg ble del av et system som det tok ti år å løsrive seg fra.
Sjokoladeplater og påskekyllinger
Påsken for en haug med år siden. Jeg, politikeren Reiulf Steen og noen andre pasienter kjørte i sirkel rundt i Asker- og Lierområdet. Vi husket ikke veien tilbake til asylet på Blakstad. Vi husket ikke de steingule spøkelseshusene og hvordan de så ut, så vi kjørte innom Dikemark i stedet, og Lier og alle de andre. Det var ingen som ville ta oss imot, og vi kjørte rundt og rundt mens vi lo og så for oss et slott med sterke farger, lysekroner i takene og store langbord i salene. Elektrosjokk og nevroleptika gjorde at vi brukte lang tid på å komme tilbake den dagen.
Det var dagen før skjærtorsdag, og vi hadde kjøpt gule kyllinger og påskeegg på Trekanten i Asker. Jeg hadde kjøpt meg en parykk også husker jeg, en ildrød bob som jeg skulle pynte meg med i høytiden. Reiulf sa han syntes parykken var usedvanlig flott.
Det var ikke lysekroner og ballsaler som møtte oss på slottet vårt; det var gule vegger og plastblomster i de endeløse gangene som innimellom kun ledet oss til helvete. Du vet når du går og går og ikke kommer noe sted, for du er så full av dop at du bruker to timer på tre skritt. Eller når du går og går og tror du aldri kommer deg ut igjen fordi alt er låst og lukket rundt deg. Ikke rart man tar seg en svingom rundt på Lierlandet da, og later som man ikke husker veien tilbake.
Jeg ga de gule kyllingene til kjøkkenpersonalet. De som gjemte sjokoladeplater under putene våre, og som bomma oss sigaretter og ga oss kaffe klokken halv seks i stedet for seks om morgenen. De som hadde en sånn tilstedeværelse at hele tiden stoppet opp. For
når man ikke skal noe med mennesker, ikke skal endre dem, da får man hele tiden i blikket sitt. Klokkene stopper, og de imaginære lysekronene våre fikk gnist i sånne møter. De som bare jobbet på kjøkkenet og hadde hele livet i kroppene sine, de så oss der vi var. Det var mange gule kyllinger i de eviglange gangene den påsken. Vi hadde fått Blakstad-rabatt i hobbybutikkene, og jeg hadde kjøpt 200 stykker i gave til dem. Det var ikke så mye å bruke penger på der inne uansett, men pyntes skulle det. Jeg brydde meg ikke så mye om hypomanistempelet etter den handleturen, for jeg hadde ildrød bob, og jeg hadde rukket å handle kyllinger, bob og sjokolade til dem som klarte å se hele meg og hele Reiulf og alle de andre folka. Ja, de som så oss uten en eneste diagnostisk frase i vokabularet sitt. Å, hvilken befrielse for oss. Vi ville jo dypest sett bare bli husket som dem vi var. At noen husket på at vi var mennesker, vi også.
Jeg måtte på skjerma etter turen vår. På skjerma var det ikke lov til å ha på parykk, for den kunne hisse opp de andre pasientene. Noen kunne tro jeg var selveste djevelen, var det en pleier som sa. Så parykken havnet i en boks på vaktrommet. Kyllingene fikk vi heller ikke lov til å ha der inne, for det kunne bli for mye stimuli for meg.
Den påsken drømte jeg lange drømmer. Søvnen grep tak i meg og dro meg med ut på turer langt utenfor de kalde bygningene. Jeg så slottet mitt. Jeg hørte musikk der inne. Det var mennesker som danset der, og musikken varte hele natten. Vi malte på veggene og lagde mat med sterkt krydder og desserter med fløte og sukker i. Vi spiste sammen og lot psykosene bli med oss rundt bordet. Angsten også. Rundt bordet satt det mennesker med de samme egenskapene som kjøkkenpersonalet. De hadde en sånn ro og tilstedeværelse som ga oss rette rygger og pust i magen. Det gylne nærværet hang i lufta, og psykosene ga oss bilder vi malte på dukene når vi hadde spist opp og var mette. Vi så røde tråder i all forvirringa vår, for psykosene hadde budskap. De ville vise oss at når vi følte at andre
var inni oss og vi i dem, trengte vi ikke å være redde lenger. Vi var så følsomme at vi kjente andres energier inni oss og omvendt. Vi hadde så lett for å føle at vi var ett med alt utenfor oss, og at alt som var levende, dypest sett, hang sammen i et vakkert mønster. Jeg drømte mye den påsken. Hver morgen våknet jeg av at noen hadde lagt noe under puta mi. Vaskepersonalet snek med seg en gul kylling hver dag som lå og smilte til meg under puta. Jeg pyntet hele skjerma med dem og lot Reiulf besøke meg der inne. Vi røykte og lo, og vi planla vår neste permisjon ut.
Nå er det påske igjen. Nye intensjoner settes. Nye frø skal sås i jorda. Å ha plass til tivolimennesker og ballsaler på lukkede psykiatriske avdelinger må jo være en god intensjon. Å huske at det aldri glemmes når noen legger en gul påskekylling eller en sjokoladeplate under puta di. Å minne hverandre på kraften i tilstedeværelse. Å ta inn tivolimenneskene fullt ut, å elske dem – det kan redde liv, det.
Sytten år og sammenbrudd
Jeg går rundt i gangene på Drømtorp videregående skole. Jeg er kvalm, men finner ikke doen. Jeg må spy, men prøver å holde meg, for det er mennesker rundt meg med hettegensere og propper i ørene. De hører på Michael Jackson og Alice Cooper. Jeg er redd de guttene. Å, som jeg lengter tilbake til ungdomsskolen. Jeg vil ikke være her, for pusten er trang i kroppen min. Jeg rødmer hele tiden. Jeg ser ikke ut. Jeg løper de siste meterne og kaster meg over doskåla. Jeg spyr og spyr, men får ikke tømt meg. Tankegrumset renner rundt i en labyrint i hjernen min. Jeg ser meg i speilet. Ser maskarabekker i elver nedover kinnene mine. Jeg er lei meg, men jeg vil ikke gråte. Jeg lar hånda mi gli langs speilet. Prøver å ta på ansiktet mitt. Det er tørt, og jeg ser meg selv forsvinne lenger og lenger innover i speilet. Jeg forsøker å følge med hånda mi, men ansiktet forsvinner enda lenger inn og blir etter hvert borte. Så kjenner jeg bitene fra speilet skjære meg på den lengtende hånda. Noen banker på utenfor. Jeg er inne, men ansiktet mitt er borte. Jeg hører beina mine gå ut. «Du må slutte å snakke sånn. Du er faen så stygg.» Stemmene i hodet jager meg ut på skoleplassen. Jeg setter meg på huk bak en busk. Tenner en røyk. Jeg må ut av dette. Hvem er jeg? Sosiallæreren min Marianne møter meg på kontoret. Jeg ser ned. Hun sier at jeg kommer til å bli bra igjen. Jeg vil hjem til Enebakk igjen. Jeg vil ri igjen. Galoppere gjennom skogene. Kjenne vinden blåse i håret mens jeg smiler og ler og gleder meg til å hoppe over bekken med hesten min Prins. Marianne henviser meg til en lege. De mener jeg har psykose. Jeg har smuglest litt
i bøkene til mamma, som er sykepleier. Jeg tror ikke det er psykose, for jeg synes det virker mere som en nevrose. «Jeg er nevrose», sier jeg og lar håret falle ned foran det rødmende ansiktet mitt. Skammen er ikke et begrep jeg kan putte i lomma, for hun spiser av meg og gjør meg mindre og mindre for hver dag som går. Jeg kan ikke dele dette med noen. Hvem er jeg? Stemmene i hodet skrur opp volumet, og jeg kjenner beina mine gå mens ansiktet ofte blir igjen. Jeg kjenner meg som en sprø pepperkake som smuldrer opp og blir til smuler på kontoret hennes. Marianne. Sosiallæreren min, som bare sier gode ting til meg. Jeg kan ikke tro på henne, for beina løper i gangene, selv om jeg sitter musestille og hører på radioen i hodet. Den går på repeat hele tiden. Det er stort sett det samme som går igjen. Jeg er stygg, ond og tilbakestående. Jeg vil ikke tro på stemmene, men de sier jeg ikke kan dele dem med noen. Jeg vil fortelle det til noen. At det er stemmer i hodet mitt som snart gjør at jeg ikke orker dette her lenger. Jeg er sytten år og har nettopp begynt på videregående.
Legen på Folloklinikken sier jeg er syk. Jeg sier jeg er nevrotisk.
Radioen har begynt å slå seg på om natten også. Jeg kan ikke sove, for det er min skyld. Det er min skyld. Jeg klarer ikke dette her. Om morgenene sminker jeg meg og gjør meg vakker. Jeg vil ikke at noen skal se hvordan jeg har det. De sier jeg må legges inn på Blakstad sykehus, for de kan ikke ta ansvaret for meg lenger. Jeg tror det er en dødsdom. Mamma og pappa er hvite i ansiktet, men ser de mitt? Ser de mine øyne og at jeg aller helst vil ligge på sengen og drømme om dagene i fjor og forfjor? De dagene med den pubertetsaktige lengselen og de vårlige, lette smilene. De dagene som hadde drømmer og sa jeg skulle leve i morgen. Men det er ikke slik lenger. Jeg skal på sykehus, og mamma og pappa ser redde ut i blikkene sine. De ser ikke mitt. Jeg lar håret falle nedover ansiktet mitt og går over dørstokken. Jeg visste ikke da at det å gå over denne dørstokken skulle komme til å prege livet mitt i alle de årene som skulle komme.
Sykepleierne er hyggelige. En heter Line, og en heter Kari. De smiler til meg, men jeg har ikke øyne som kan møte dem. Det finnes ikke lenger drømmer om i morgen. De sier jeg er psykotisk. Jeg legger meg ned på knærne foran medpasienten Petra. Hun har Rød Mix og Winner Tip og lager sigaretter hele dagen. «Du er altfor ung til å være her inne», sier hun. Mamma og pappa går. Jeg prøver å skru av radioen i hodet slik at jeg kan si: «Ha det.» «Vi kommer og besøker deg så ofte vi kan», sier de. Jeg blir redd, for jeg vil ikke være psykotisk og innesperret. Jeg setter meg i vinduskarmen og ser ut. Det er ingen drømmer om i morgen ute heller. Jeg lukker munnen og lar være å snakke. Det er ingen ord som kan få meg ut av det helvetet jeg befinner meg i.
Schizofreni og vaffelpsykiatri
Sommeren 95 blir jeg tvangsinnlagt på Blakstad sykehus. Schizofren er diagnosen de gir meg, og som syttenåring er det skremmende å få høre at jeg er sånn gæren som dem jeg kun har sett på film. De som kaster alle møblene sine ut av vinduet, kler seg nakne og skremmer alle i nabolaget, de som tømmer bankkontoen sin for å kjøpe en hel suvenirbutikk, eller de som ser ut som fugleskremsler og hopper på uskyldige mennesker. De sinnssyke og gale som stjeler babyer og hundevalper, de som knivstikker og skyter ned skoleklasser i Amerika. Fantasien danser uten pause, og angsten klorer meg til blods mens jeg løper rundt i gangene på Blakstad og hyler: «Jeg har blitt schizofren! Har blitt schizofren!» Jeg er så redd og kjenner ikke igjen kroppen min. Det er som om huden bare er et lag med fett smurt rundt meg, og det renner av mens føttene løper av gårde uten at jeg klarer å stoppe dem. Hendene mine slår opp og ned, og ansiktet klores opp helt til jeg kjenner varmt blod renne i bekker nedover kinnene.
Jeg er sytten år og så schizofren at jeg må ligge på sinnssykehus.
I et forsøk på å fylle den tomme kroppen min kutter jeg armene mine til blods. Det er bare kutt i huden som kan gi meg følelsen av å være et menneske. Er jeg det? Er jeg et menneske nå? Er det for sent for meg å bli et menneske?
Når jeg er så redd at jeg ikke lenger vet om jeg er et menneske, forsøker jeg å flykte eller kjempe meg ut av følelsen. Jeg løper på vegger, slår etter gjenstander når jeg er i kamp, og forsøker å rømme fra sykehuset ved å løpe igjennom veggene når jeg er i fluktmodus.
Det er ingen piller som demper redselen, for jeg er sterk som en løve og har fått superkrefter utlevert av den eldste delen av hjernen.
Hjertet slår fort, pupillene utvides, og energien går til armer og bein. Jeg blir en superkvinne med sykehusskjorte, filttøfler og en glasskopp i hver hånd. «Jeg skal knuse deg!» roper jeg til alle som nærmer seg. Innerst inne lengter jeg etter å legge fra meg koppen og holde på bamsen min i stedet, jeg har lyst til å si: «Jeg trenger en klem.»
Når jeg er så redd, makter jeg ikke å tenke klart. Det er instinktene som sitter i førersetet, og kroppen min kjemper sitt livs kamp.
Jeg tror det er krig, for de som skal hjelpe meg, har låst dørene og stengt meg inne på et hvitt rom med vinduer jeg ikke kan åpne. De står utenfor og holder på døra. De låser igjen iblant, og det er når jeg skriker veldig høyt. Jeg drømmer at de tør se meg inn i øynene og si at jeg ikke er ond, men bare ei jente på flukt inn og ut av livet sitt.
Midt i denne krigssonen møtes vi. Hun som fortsatt er min venn. Hun blir mobbet fordi hun bedriver såkalt «vaffelpsykiatri». Hun, som mange av pleierne bare ler av. Hun blir min venn. Hun banker på døra mens jeg står klar med koppen og roper: «Jeg skal knuse deg!» For jeg vil ta de idiotene som bare tilbyr piller. Det dopet som gjør at jeg blir seende ut som et fugleskremsel uten mimikk, og med tunga som spretter inn og ut av munnen. Sikkel fra munnvikene og skjelvende hender. Jeg er sytten år, og jeg vil klemme og ikke knuse, men verden gir meg ikke lov.
Jeg skulle ønske jeg hadde kjæreste og venner, og at vi var ute og lo i sommersola. Da hadde håret mitt vært stivt av hårspray, og det hadde luktet solkrem av huden min. Jeg hadde sittet i en park med vennene mine, og vi har fyrt opp engangsgrillen. Jeg har tatt med meg maiskolber, og noen har tatt med seg pølser.
Jeg har rosa topp og trange jeans. Håret mitt er lyst og blankt. Tankene mine er lette og luftige. Jeg ler mye, for jeg ønsker meg
livet, og jeg er i en park med vennene mine. Det er nittitallet, og vi hører på a-ha med «The Sun Always Shines on TV». Noen av oss danser, andre kliner. Vi er våryre og lekne. Engangsgrillen tar for lang tid. Jeg tar en lunken pølse og stapper den i munnen. Leppene mine er knallrosa, og jeg kaster den halvspiste pølsa i Akerselva.
Tar en sipp av vinen. Hvitvin kjøpt for femti kroner på polet. Den billigste og søteste.
Men så er det ikke sånn. Jeg er innesperret. Jeg er på sykehus. Håret mitt er ikke blankt, for det er fett, og det faller av i dotter ned på linoleumen. Jeg lukter ikke solkrem, men svette, og jeansene og den rosa toppen er byttet ut med sykehuspysjamas. Jeg er sytten år og innesperret.A-ha har sluttet å spille, men jeg nynner på «Hunting High and Low» for det. Hvor er døra? Finnes det en dør inn til livet? Er det for sent for meg å bli et menneske?
De holder meg fast, og jeg stirrer på dem til de begynner å skjelve. Noen av dem blir hardere i klypa av blikket mitt, de blir redde og holder meg hardere. De harde fingrene tegner blå roser på den hvite huden min.
Hun, vennen min, banker på døra. Hun er ikke redd for blikket mitt. Hun legger armene rundt meg og holder meg tett inntil seg. Den stive kroppen min kjemper imot, men må til slutt gi seg i det varme favntaket hennes. Jeg lukker øynene og er tilbake i parken igjen. Jeg har rosa topp og trange jeans. Jeg ler og spiser maiskolber og drikker søt hvitvin. Morten Harket synger «It’s not better to be safe than sorry», mens sola er i ferd med å gå ned i Cubaparken. En av guttene spør meg om vi ikke bare skal sove her. Jeg smiler. Vi kysser hverandre, og jeg kaster pølsebrød til endene i elva.
Jeg hviler i favntaket hennes, og hun sier: «Det går bra, jenta mi.» Jeg puster og hikster mens jeg later som om jeg legger kroppen ned på gresset. Den fløyelsmyke aftensola vil ikke gå ned, og jeg ler med vennene mine, og kliner med han som er kjekkest. «Take on me», og jeg ler og drikker en slurk til av den søte hvitvinen. Åse
ser på meg og sier: «Jenta mi.» Jeg kjenner tårene og viser henne at jeg ikke er en sint jente, men veldig trist. Åse holder meg, og sola går ned i Cubaparken. Jeg er her nå. Jeg er på sykehus. «Si meg», hvisker jeg, «er det slik det kjennes å være et menneske?»
En strime av lys sniker seg inn igjennom sykehusgitrene i møte med henne jeg nå kaller Mor Åse. «Så, så, jenta mi, så, så, det går over. Jeg skal passe på deg.» Hun steker vafler og blander Selters med rød saft i til meg. «Det heter ikke Selters», sier jeg, «for det heter Farris.» Hun gjør slike fine ting og snakker uten fremmedord. Den blå sofaen på skjerma avdeling er myk, og jeg tripper med beina mens kroppen vil opp og ned. «Unnskyld», sier jeg, og hun spør meg om jeg vil ha en vaffel med syltetøy på. Jeg tar det varme vaffelhjertet i håndflaten og ser lenge på det. Det er varmt og nystekt, og jeg får rød saft som hun har blandet med Seltersen. «Det heter ‘Farris’», ler jeg. Skjerma åpner seg, og jeg sitter i en stue i et vanlig hus. Det er peis der og bilder på veggene. Jeg spiser vafler og trekker beina opp i sofaen. Føttene er rolige og kribler ikke sånn de gjorde før i dag. Trilafon-kriblingen er satt på pause.
Hun sitter ved siden av meg og med akkurat passe avstand. Jeg kjenner pusten min og løfter blikket litt. Skjerma har blitt en stue, og hun tenner lys for meg. Jeg sitter i sofaen og ser ut av det lille vinduet. Gitrene smelter, og sola er i ferd med å gå ned. Sola er rosa, og Mor Åse smiler og spør om jeg vil ha et hjerte til. Jeg tar på brunost og spør om hun har barn. Hun har tre barn og en hund som heter Shanti, forteller hun. Shanti er lydig og kan gå turer uten bånd. Så smiler hun, og jeg lukker øynene og spør om det er greit om jeg sover litt.
Mange ertet Mor Åse for å bedrive vaffelpsykiatri. Hun var en av pleierne som trodde på kjærlighet, varme og omsorg. Men det ble ansett som litt useriøst, for man hadde krav på skikkelig behandling dersom man hadde en alvorlig psykisk lidelse. Pleierne klirret med
nøklene, men Mor Åse hadde alltid sin nøkkel nedi lomma, slik at den ikke lagde lyd når hun gikk rundt med meg i korridoren. Vi gikk fram og tilbake, og hun holdt meg i hånda. Sykehuskorridoren var hvit og lang, så vi kunne gå mange skritt før vi måtte snu igjen.
Bildene på veggene var noen jeg fant i fantasien min. Det var bilder av parker og ungdommer som smilte og lo. Noen ganger kjente jeg varmen fra hånda hennes. Da ble bildene levende, og jeg var tilbake i Cubaparken og drakk søt hvitvin. Jeg la meg i det våryre gresset. Hodet mitt var tungt, men tankene glade. Jeg og den kjekkeste gutten i parken. Vi ga mere pølsebrød til endene. Så lå vi sammen. Morten spilte «Touch me». Han fulgte meg hjem, og vi klina utenfor blokka mi helt til postbudet kom, og vi ble forlegne. Han inviterte meg på kino. Pretty Woman med Richard Gere og Julia Roberts. Mor Åses hånd på panna mi. «Nå må du våkne, jenta mi.» Jeg så inn i det himmelblå blikket hennes. Jeg kunne bodd der inne. Jeg sugde meg fast i blikket. «Marit kommer på vakt», sa hun.
Marit var primærkontakten min. Hun var en helt annen mennesketype enn Mor Åse. Hun var strengere, men like snill for det. Vi gikk turer, vi også. «Du er innlagt for psykose», sa Marit. «Nei, jeg er nevrotisk», sa jeg. Marit ble med på møtet med overlegen dagen etterpå. «Du må være klar over at du har en livstruende diagnose du må leve med resten av livet», sa han. «Du kan aldri være i jobb eller studere. Du kan få bo på Blakstad sykehus et år i første omgang.»
Marit så at jeg knakk sammen. «Skal vi hvile oss litt med bamsen?» foreslo hun. Jeg og Marit og hjelpepleieren Christel. Jeg mistet kontrollen den dagen. Jeg kastet alle engangsgrillene i Cubaparken i elva. Den kjekke gutten sa det ikke passet med kino i morgen allikevel. Hvitvinen var sur, og Morten Harket sluttet å synge. Jeg klorte meg i ansiktet og dro av håret i dotter. Marit og Christel holdt rundt meg uten å holde fast. «Det kommer til å gå
bra», sa hun, «for du har hele livet foran deg. Du er vakker.» Jeg så meg i speilet. De grønne øynene mine kastet drømmene i do. De grønne øynene var tomme og dopa, og jeg måtte spise Nozinan for å bevare roen.
Jeg kuttet meg etter den beskjeden. Jeg kunne aldri være i jobb eller studere. Jeg skulle få bo på et sinnssykehus.
Marit tok meg med ut på turer slik Mor Åse gjorde. En kveld tok hun meg med på kino også. Jeg gråt mens jeg så filmen. Det var romantikk og kjærlighet, men jeg var på sykehus, og gresset i Cubaparken visnet mens jeg håpet han ombestemte seg og ba meg på kino i neste uke i stedet. Marit, Christel og Mor Åse. De tente lys i mørket mitt. Christel satte på Secret Garden, og «Marta’s Song» fra East Forest. Jeg gråt mye, men mest når jeg hørte på Bjørn Eidsvåg. Da sang jeg med. «Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.»
Noen sa at det var en kjemisk feil i hjernen på oss som var der. Jeg ble hyperaktiv av alt det hvite og sterile. Det som skulle roe meg ned, som grenser, skjerming og piller, gjorde meg i stedet innmari redd. Jeg ville ikke være i en hvit plastverden der kun pillene hadde farger. Nei, jeg ville være sammen med sånne som Åse og Marit, som gjorde alminnelige ting, som å steke vafler og gå turer med meg i korridoren.
Noen ganger fikk jeg utgang, og de tok meg med ut på turer i eplehagen og til Børsholmen. Da luktet gresset friskt som i Cubaparken, og jeg hadde på meg jeansene og den rosa toppen. Vi plukket epler, og Mor Åse sa vi kunne plukke dem, selv om de ikke var helt modne. Det ble litt vår greie å plukke eplekart. De sure eplene ble bedre for hver dag som gikk, og jeg kjente varmen i det faste håndtrykket hennes. Hun sa hun hadde vondt i beina, og at jeg ikke måtte løpe fra henne. Jeg gikk sakte, og vi ble aldri solbrent, for hun jobbet kun aftenvakter, og sola sto på hell.
Noen av dagene gikk vi ned til Blakstadbukta. De turkise bølgene skylte inn mot oss, og en dag plukket hun et skjell til meg. Det var et skjell med hull i. Jeg lagde et smykke av det skjellet. Hånda hennes slapp aldri min. Jeg kan ennå kjenne varmen fra hånda hennes. Det er minner fra håndtrykk som var akkurat passe faste, og poesien i meg ville skrive. Jeg skrev dikt om de stundene jeg gikk hånd i hånd med hjelpepleieren som aldri forlot meg, men som kom meg i møte med det milde smilet sitt. Poesien i meg skrev, og det alminnelige ble magisk, for det var sommeren 95, og jeg hadde utgang med følge, selv om jeg var innlagt på tvang.
Jeg roet meg alltid i armene til Mor Åse. Hun hadde armer som holdt om, og ikke fast. Hun hadde hender som visste forskjellen på mykt og hardt. Mor Åses fingre som ikke visste hvordan de skulle trykke på alarmen. Det var i alle fall det hun sa. At hun ikke hadde klart å lære seg hvordan man trykket på knappen, men at det var hemmelig, for om hun ikke trykket, ville hun miste jobben. Jeg følte meg ikke syk de dagene Mor Åse var sammen med meg. Jeg kjente meg som en sytten år gammel jente med hele livet foran meg. Selv Blakstad med de kalde bygningene skiftet form. Det var som om bygningene ble til slott, og gjerdene rundt oss var erstattet av store eple- og pæretrær. Vi lagde pæresyltetøy og eplesaft og gikk arm i arm i hagen. Alle pasientene var ute. Noen ganger danset vi for å få ut følelsene våre. Regnet fra himmelen trillet på hodene våre og nedover kroppene mens vi øvde på å fange dråpene. Pusten min ble dyp og god i fanget hennes. Magen min hevet seg og ble stor som en ballong når jeg pustet inn, og senket seg mykt når jeg pustet ut. Det var trygt, for det var plass til hele meg. «Du har bare mye armer og bein», sa Mor Åse.
At jeg likte henne bedre enn jeg likte de andre pleierne, skapte reaksjoner blant de ansatte. De mente at jeg ikke skulle drive med det de kalte favorisering og devaluering. Jeg var sytten år og hadde
aldri lært disse begrepene. Jeg var en ungdom kastet ut i et grenseland hvor de sorte og de hvite ble ankere for min ustabilitet. Hun ble den hvite, for hun viste meg havet, og ga meg vaffelhjerter i de såre håndflatene mine. De sorte var de med strenge blikk og de som hevet stemmen om vi pasienter la beina i sofaen når vi glemte at vi ikke var hjemme. De sorte var de som ba meg holde meg på rommet når jeg var urolig, og som sa det var for sent å dusje etter klokken 22.00. Mor Åse var annerledes, for hun viste meg havet og tok meg med ut i den store eplehagen. Det fantes ingen tider der, og vi glemte klokken og at vi måtte inn igjen når det hadde gått en halvtime.
Hun så meg og lot meg være den jeg var. Hun rommet skyggene og det som skremte, og hun tok meg inn i en enkel og alminnelig verden uten store bokstaver, forklaringer og definisjoner. Hennes medisin var å se meg som et alminnelig menneske. En jente på sytten år som hørte på a-ha, og som spilte «Suzanne» av Leonard Cohen. Pillene hadde fjernet meg fra frykten, men jeg sto igjen tung og ensom. I møte med Mor Åse kunne jeg tåle frykten gjennom å la den være som den var uten krav om forandring. Den ble holdt når vi gikk hånd i hånd uten klokke. Havet var turkist, og jeg glemte i små øyeblikk at jeg var redd.
Nå, 30 år senere, har vi fortsatt kontakt. Jeg var ikke schizofren likevel og visnet ikke på lukket avdeling. Når vi møtes i dag, spiser vi vafler og går arm i arm i Botanisk hage. Hun har vært pensjonist i mange år nå. Noen ganger når jeg går tur med henne, får jeg lyst til å fange dråpene som om det regner, og gjøre slike ting vi gjorde den gangen. Vi spiser vafler med rømme og syltetøy på og drikker blå Farris, som hun fortsatt kaller Selters.
I de senere årene har de sluttet å selge vafler i Botanisk hage, så da må jeg komme hjem til henne i stedet. Hun har en vakker hage med mange blomster. Hun har ikke lenger hund og sier hun
har blitt for gammel til å skaffe seg en ny. Jeg foreslår at vi en dag tar turen til Assisi. Jeg vil ta henne med til et av de vakreste stedene jeg vet om. Hun svarer ja, og sier at vi må planlegge en så lang tur. Når jeg har levert inn dette manuset, skal jeg bestille billetter.
