First published in the UK and in the USA in 2021 by Guardian Faber
Omslagsdesign: Punktum forlagstjenester
Sats: Punktum forlagstjenester
Satt med: Garamond Premier Pro
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Trykk: Scanbooks
Printed in EU
Isbn: 978-82-93080-03-9
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
Pangolin forlag
St. Olavs plass 3, 0165 Oslo pangolinforlag.no
Hanna H Jane Parkinson
GLEDEN VED DE SMÅ TING
Oversatt av Roger Ødegaard
Til alle dem som har gitt meg så mye glede
FORORD
J.B. Priestley er nok best kjent for sine skuespill, og da særlig for «Det er fra politiet» (An Inspector Calls). Han skrev også romaner og filmmanus, og han kom opp med helt nye måter å betrakte tiden på. (Det var gøy å oppdage at han bodde i et hus i Highgate i Nord-London, et hus der både poeten Coleridge og supermodellen Kate Moss har bodd.)
Men av alt han har skrevet, er det «Delight» jeg liker aller best: en samling korte essays om ting, mennesker, steder og følelser Priestley frydet seg over; et motsvar til ryktene om at han skulle være en evig surpomp. Se bare her! Se på alt jeg er begeistret for! Blant tingene han visste å sette pris på, finner vi fontener, å avlyse planer sånn at man bare kan holde seg hjemme i stedet (noe jeg kjenner meg godt igjen i), og å lese om uvær mens man ligger god og varm under dyna.
Noen ga meg den boka i en heller ustabil periode i livet mitt, og den bidro til at jeg plukket nuppene av jakka, brettet opp slagene og kom meg ut i verden igjen. Den hjalp meg å sette mer pris på de små tingene som ga meg glede: et åtte minutter langt sistespor på LP-en, en bussrute jeg nettopp har prøvd for første gang, en forfriskende dukkert i kaldt vann.
Da det igjen var litt som om bakken gynget under meg i 2018 (enda jeg ikke ante hva vi hadde i vente) – med evig kjefting og smelling i sosiale medier; med daglige trumpismer som sank til stadig lavere nivåer; med en hengemyr av «forhandlinger» om Brexit – plukket jeg igjen Priestleys små gleder ned fra hylla. Boka kom ut i 1949, en tid da stemningen i landet var
alt annet enn sprudlende – det var etterkrigstid, med rasjonering og en innstramningspolitikk à la den vi igjen opplevde på denne tiden. Det slo meg at når denne gretne karen fra Yorkshire kunne ta seg tid til å sette seg ned og skrive om alt han gledet seg over i hverdagen, så måtte jeg – som nærmest på refleks tyr til en form for lystig kynisme – kunne gjøre det samme. Det var bare å glemme at verden raknet i sømmene omkring meg. Det var bare å tenke på noe annet enn de globale problemene og verdenssamfunnets sedvanlige rekke med feiltrinn, og å se bort fra hverdagens små irritasjonsmomenter (folk som hører på musikk uten hodetelefoner, de som sender svar til alle på e-post, barer som ikke tar kort).
Disse spaltene ble mitt forsøk på å vise The Guardians lesere blomstene blant ugresset i villniset, syrinene i skumringen, tidenes mest komfortable sko. Inspirasjon til å hjelpe oss alle gjennom dagen, uten å måtte sende en gif med en brennende søppelkasse til en venn eller å gå rundt og føle seg som om man hører hjemme i Edvard Munchs Skrik.
DEN PERFEKTE SLÅBROKEN
Når man snakker om ord, uansett hvilket språk, er det tyske Schwimmflügel et av mine absolutte favoritter. Direkte oversatt betyr det svømmevinger – og sikter til oppblåsbare armringer, slike barn bruker når de bader. Omtrent like fantastisk er det russiske ordet khalatnost, som vi kan oversette til slåbrokeri. Dette nydelige ordet kan russerne takke forfatteren
Ivan Gontsjarov for. Det dukker opp i hans «Oblomov», Tolstojs favorittroman.
Ordet har med tiden fått betydningen forsømmelighet, men «Oblomov» kom ut i 1859, og da brukte forfatteren khalatnost som en beskrivelse på det å slange seg på sofaen med en bunke aviser i helga, daffe rundt i huset og ikke gjøre mer enn strengt nødvendig. Kanskje har det et snev av kjedsomhet i seg, det å stadig hengi seg til dagdrømmer. Vi snakker om livet den kåpekledde lavadelen levde: Oblomov er en adelsmann som ikke formår å forlate soverommet i løpet av de første femti sidene i Gontsjarovs bok.
Khalat i khalatnost er kjernen her. Khalat : slåbrok. Man må fatte noen viktige beslutninger her i livet: hvorvidt man skal ha barn eller ikke, hvor man skal slå seg ned og slå rot. Og et sted helt der oppe er også spørsmålet om å finne den perfekte slåbroken. Eller morgenkåpen, om du vil. Om du heller mot et enda mer konkret beskrivende ord, kaller du det kanskje en badekåpe – men vi vet jo alle at det er å sette begrensninger for plaggets potensial.
Gi meg en stor, tykk slåbrok som gir meg følelsen av å være
pakket inn i en sky eller bade i en marshmallow. En slåbrok med et belte man kan surre tre ganger om livet, for å være på den sikre siden. En som har dype lommer som kan romme alskens småtterier (og i jula: After Eight-papir). En slåbrok med en hette som gir deg følelsen av at du kunne gå i ringen mot hele verden og vinne. En laksefarget morgenkåpe du leser Financial Times i. En hvit en som rekker helt ned til gulvet og minner deg om vidunderlig sex i dyre hotellrom. Eller en litt for liten, nuppete slåbrok i samme farge som Liverpool-drakten, som du hadde på deg da du så dagens kamp i opptak mens morgensola var på vei opp over horisonten. Hva med å sitte henslengt i en Chesterfield-sofa foran sprakende peisild, kledd i røykejakke med monogram, med matchende tøfler på føttene og et konjakkglass i hånda? En kimono i sateng til sommerbruk, som nærmest roper på en som bruker sexy nattøy?
Når folk flest tenker på klær som investeringsobjekter, ser de vel for seg en veske fra Mulberry eller et Burberry-skjerf.
Jeg tenker slåbrok (men jeg tar gjerne et Burberry-skjerf også, altså). En god slåbrok holder i flere tiår; den er som en vane. En av de første som nevnte slåbroken i skrift, var Samuel Pepys, som skrev om den i sine dagbøker på 1660-tallet: «Min nye slåbrok i purpurfarge, tykt og mykt stoff, pyntet med gull. Veldig lekker». Pepys skjønte hva det dreide seg om.
Da jeg fant den perfekte slåbroken, må jeg innrømme at det var i Soho Home, tekstil- og interiørbutikken til Soho House. Den kostet 65 pund, men det var den så absolutt verd. Jeg kunne fort brukt 65 pund på en kveld på byen, en kveld som snart var glemt, og da ville jeg ikke hatt en slåbrok å hente meg inn i neste morgen. Det var et godt valg.
Noen av de verste av de verste (og da særlig menn) har forsøkt å trekke slåbroken ned i søla (Hefner, Trump, Weinstein), men det vil jeg bare ikke finne meg i. I den verden vi lever i dag, er det godt å vite at jeg har et mykt og godt koseteppe, en trøsteklut med ermer, hengende på innsiden av soveromsdøra.
SE OPP!
La meg gi deg et godt råd: Se opp! Tenk på alle gesimser og takskjegg du har gått glipp av! Drager som har viklet seg inn i et tre! Høye, kjekke fremmede med lange, kneisende nakker. En sky som er formet som en gris – eller er det en bjørn? Eller kanskje det er omrisset av Storbritannia, så lenge kongeriket måtte holde sammen. Nostalgiske reklamer malt på gamle murvegger. Uventet morsom graffiti på en jernbanebro. Jernrekkverkene som snor seg i spiraler opp trappehusene.
Bor du på landet, har du stjerner og stjernebilder å glede deg over, eller vegger kledd av bokhyller inne i husene du går forbi. Bor du i byen, kan du følge glassflater og stål som strekker seg opp mot himmelen. Jeg liker til og med The Shard – Londons og Storbritannias, høyeste bygning. Når du er utenlands og går i støvete, smale smug: Kikk opp og se på mønstrene i de små teppene som henger til lufting på balkongene.
Det er ikke like mye å hente på å rette blikket mot bakken. Om du så skulle finne noen aldeles spektakulære sko, vil de sitte på de samme føttene du har sett på så lenge du har levd. Kanskje ligger det noen pene, røde høstblader på asfalten, men titter du opp, vil du se desto flere av dem. Så lenge man ser opp, vil man oppdage stadig nye, små skatter å glede seg over.
Det tok meg noen år før jeg registrerte Antony Gormleys skulptur oppe på taket av Exeter College i Oxford. Jeg måtte begynne å reise rundt i toetasjes busser (man skal selvsagt sitte
ovenpå) før jeg fikk med meg at det er malt sommerfugler på veggene flere steder i Camberwell i Sør-London. Det førte i neste omgang til at jeg ble oppmerksom på sommerfuglarten som var avbildet her, og som heter noe tilsvarende sørgekåpe på en rekke europeiske språk og i USA, der den heter mourning cloak, men som har fått navnet Camberwell Beauty i Storbritannia. Og skal man se sommerfuglene i levende live, ja, så må man naturlig nok også se opp. Jeg holdt blikket stivt festet mot kafeen på toppen da jeg kravlet meg opp Mount Snowdon; det var det synet som drev meg videre med bare knær fulle av sand og småstein. Ved en tilfeldighet kom jeg over et tre midt i London – i Hyde Park – som huset en flokk nydelige, grønne parakitter. De kommer stupende ned for å forsyne seg, dersom du skulle holde frem en epleskive. I Liverpool, der jeg kommer fra, finner du en helt annen type fugl:
To Liver Birds ved navn Bertie og Bella, de er seks meter høye og laget i kobber, med et vingespenn på åtte meter. De troner på toppen av The Liver Building, der de står og skuer ut over byen og havet.
Har du, som meg, sansen for den slags og skulle befinne deg i en butikk eller en lagerbygning i Berlin, kan du, hvis du er heldig, nyte synet av Bauhaus-lamper i taket. I Moskva er de pent utsmykkede takene i T-banestasjonene en turistattraksjon på linje med Den røde plass. Løft hodet for å drive deg selv videre under en hard løpetur. Gi muskulaturen i skuldrene et avbrekk når du sitter ved skrivebordet, bøyd over telefonen, eller når du går uten å se deg for og ender opp som et hinder for alle andre på fortauet. Noen ganger får man skikkelig bakkekontakt først når man bikker hodet bakover og tar inn over seg hvor endeløst stor den allestedsnærværende himmelen er.
TEATERSTYKKER UTEN
MELLOMAKTER
Særlig på høsten, når kveldene begynner å bli mørkere og komme tidligere, kan jeg sitte på kontoret sånn i firetiden på ettermiddagen og få lyst på en tur på teater, så jeg googler for å se om det er billetter å få til en av kveldens forestillinger. Fordelen med å gå alene, noe jeg som regel gjør, er at det gjerne er ett sete ledig her og der, og det får man på toppen av alt til redusert pris. Jeg planlegger aldri sånt lang tid i forveien. Jeg er så heldig at de beste oppsetningene man til enhver tid finner i hele verden, er kun tjue minutter unna der jeg bor.
Klart best er det når det ikke er noen pause i stykket. Manusforfatteren Steven Moffat tok en gang til orde for å avskaffe mellomaktene, en oppfordring som får stående ovasjoner fra meg. Mellomakter er noe herk. Handlingen blir oppstykket, dokøene snor seg langt opp i trappa (jeg ender ofte opp med å bruke herretoalettet. Vær så god: Diskuter!) og medpublikummerne bruker ulidelig lang tid på å forlate og finne tilbake til plassene sine. (Jeg trodde en gang at jeg så Vince Cable i teateret, men så innså jeg at alle du finner i teateret, ligner på Vince Cable). Dessuten blir mellomaktene bare lengre og lengre, akkurat som Marvel-filmene. Vi trenger en pause fra mellomaktene, men det får vi neppe, for teatrene er avhengige av inntektene de sikrer seg fra ting som et fingerbøl med iskrem til fem pund. Tilhengerne vil argumentere med at mellomakten gir oss en mulighet til å diskutere stykket, som om noen ville ha avholdt et møte i
lesesirkelen når man var halvveis i boka. De vil hevde at det er godt å få strukket litt på beina, som om vi er på en tjuefiretimers flytur og står i fare for å pådra oss blodpropp.
Shakespeares stykker ble skrevet uten mellomakter. Det er regissørene som legger dem inn og risikerer å ødelegge produksjonen. Jeg forstår at det noen ganger kan være påkrevd med en pause for å foreta et sceneskifte, og det er sikkert fint for skuespillerne å få en pust i bakken. Men jeg ville mye heller bare blitt sittende der i mørket og vente, og fortsette med å leve meg inn i handlingen, enn å stå der på det klissete gulvet i lobbyen og kope med et plastglass med flat cola (les: Pepsi) i hånda.
Nei, gi meg heller en ny verden for en kveld, uforstyrret. Ikke gi meg muligheten til å falle for fristelsen til å sjekke telefonen etter tre kvarter, muligheten til å fylle hodet med politikk og jobb igjen. La meg koble av fra skrollingen. Når jeg forlater bygningen, vil jeg at været er radikalt forandret fra da jeg gikk inn. Jeg vil se skuespillerne på sitt aller beste mens jeg tar inn over meg hver bidige nyanse i minespillet og bevegelsene. Gi meg en forestilling som gjør at jeg kommer i et annet humør, som gjør at jeg endrer mening. Gi meg Pinter uten pause, gi meg inspirerende replikker. Gi meg en sal med slukkede lys, og ikke slå dem på igjen før vi er klare for å reise oss i samlet flokk.
KYSSING
Husker du det beste kysset du har opplevd? Det vil jeg tro at du gjør. Det er den typen spørsmål som lokker frem de gode tankene – og nettopp det er grunnen til at lørdagsbilaget til en viss høyt elsket og aktet avis (The Guardian) har det med i sin faste spalte med kjappe spørsmål til alskens kjendiser.
Et alternativ kan være å spørre: Husker du ditt første kyss?
Men det er ikke like interessant, for svaret er gjerne at man eksperimenterte med en venn, eller på et overnattingsbesøk man var på mens man fortsatt var bare barnet, eller i en park et eller annet sted, lent mot et rekkverk, i regnet. Det kan også være et magisk øyeblikk, selvfølgelig. Noe helt spesielt. Noe man bærer med seg. Men for de fleste av oss er det neppe det beste kysset vi noen gang opplever.
Det er ikke mye som er bedre enn et fantastisk kyss. Og det er romantisk kyssing jeg snakker om – det man kaller (og her grøsser jeg litt) klining. Et så ulekkert ord om en så flott opplevelse. Jeg slo opp «snogging» en gang for å se hva etymologien til ordet var, men Oxford English Dictionary var ikke sikre på hvor det kom fra. Sikkert fordi ingen ville vedkjenne seg det.
Spør du meg, finnes det ikke noe mer sexy enn at man treffer noen, og før man i det hele tatt har kysset hverandre, sender man lengtende blikk mot den andres lepper. Jeg aner ikke hvem som først kom på tanken å gnukke ansikter mot hverandre, men jammen var det en god idé. Jeg kunne ikke vært sammen med en som var dårlig til å kysse. Eller for å si
det litt mindre brutalt: som ikke var god til å kysse sammen med meg. Og jeg forstår rett og slett ikke folk som ikke kysser når de har sex. Det er en så grunnleggende del av hele opplevelsen.
Men et kyss kan nytes også når man ikke har sex, eller ikke engang har planer om å ha det. Det finnes dem som er så gode til å kysse, eller som kysser så godt sammen med en gitt person, at kysset kan være helt fantastisk, selv om man ikke ønsker å ligge med vedkommende. Det fungerer på grunnlag av en egen, isolert intimitet.
Det finnes ikke noe standard kyss. Kyss er alltid tilpasset situasjonen og personen. Det kan være hissig, full gass. Eller det kan være mykere, langsommere. På sitt beste er kyssingen å anse som flytende, det blir poesi; den høyeste formen for kommunikasjon, et fysisk språk.
Mitt beste kyss? Det vil jeg faktisk ikke dele. Det var nesten som en samtale. Og i dette tilfellet en uoversettelig sådan.
FONTER
Det du leser akkurat nå, er skrevet i Garamond. Det kan selvfølgelig være at du finner det fullstendig uinteressant, men det gjør så definitivt ikke jeg.
Fonter er en viktig del av livet, for ord og tall er viktige. Om du nå skulle innbille deg at du ikke har noen favorittfont, tør jeg forsikre deg om at det har du faktisk. Om du tror det ikke finnes noen font som kan få deg til å krysse gata eller unngå øyekontakt på bussen, så tar du nok feil der også. Vi har alle et nært forhold til fonter; ved list og lempe finner de veien inn i våre hjerter og hoder.
For noen år siden var Helveticas allestedsnærværelse så påfallende at fonten ble gjenstand for lange, dyptpløyende artikler, en utstilling på MoMA og en dokumentarfilm som gjorde det svært godt. American Airlines, Toyota og Nestlé er blant dem som benytter seg av versjoner av Helvetica. Mer skadelig var det nok at den britiske regjeringen også tok den i bruk. Det kan ha vært spikeren i kista, da Helvetica ble offer for janteloven. Er det noen som tenker på Chris Grayling og Matt Hancock som kule? Nei.
I forretningsverdenen er fonter med på å skape merkelojalitet. Det er bare å merke seg hvordan forbrukerne gjør opprør når et selskap går over til en ny font. I mange tilfeller velger selskapet å gi opp, for så å endre tilbake til den gamle igjen. Kleskjeden Gap prøvde en gang å gå fra sin etablerte font med seriffer og heller ta i bruk Helvetica på en skyggelagt firkant, og det hele så mest ut som en header på et Word-dokument
til et skoleprosjekt. De endte med å endre det tilbake igjen. Det samme gjorde Tropicana.
Bokelskere – og jeg er en av dem – interesserer seg ikke bare for designet på omslaget, men også for fontene som er brukt. Har du noen gang lest en bok hvor skriften er irriterende tett, slik at det er vanskelig å lese? Eller en bok med skrift som er så iøynefallende at det blir distraherende? Har du stått i en bokhandel og sett på bokryggene i hylla og så opplevd at en av dem bare roper til deg?
Fonter har ulike personligheter. Derfor vil du aldri se Comic Sans i en dødsannonse. Eller en murvegg med graffiti skrevet med Times New Roman. Autoritære regimer vil neppe henvende seg til publikum med fonten High Jinkies. Det er alltid like fascinerende å skrive noe i Arial, hate det som pesten, for så å endre fonten til EB Garamond og tenke «For et mesterverk!». Det må vel være det perfekte eksempelet på fontenes evne til forvandling.
COVERVERSJONER
Coverversjoner har det til felles med hvitviner at de enten er veldig gode eller helt forferdelige. Blant de mer krevende øvelsene i denne sammenheng finner vi det å måtte lytte til middelmådige karer som står med T-skjorte, vest og kassegitar og maltrakterer hver bidige låt som er gitt ut de siste tretti årene. Eller hva med coverlåter som serveres som instrumentalversjoner i sambatakt inne på all verdens kafeer? På repeat! Gode coverlåter kan derimot være helt nyskapende. De kan forvandle en sang på samme måte som en jakke man kan bruke på vranga: samme struktur, men noe helt nytt. Du kan velge det du foretrekker: pop eller jazz, dance eller rock’n’roll. Ulike tapninger av favorittlåtene dine gir deg ulike følelser. Coverversjoner på tvers av sjangrene er best i så måte. Når artister og stilarter utgjør rene kontraster til originalen og de ulike versjonene blir dine foretrukne valg avhengig av hvilken stemning du ønsker å skape. Robyn har blitt kjent for sine tåredryppende, energiske låter, sine «sad bangers», fordi hun gjerne får til å vekke kontrasterende stemninger i én og samme sang. Men mens hennes svært energiske Dancing On My Own ligger i spillelista jeg setter på mens jeg gjør meg klar for å gå ut, er Kings of Leons tolkning en rolig versjon som er pokker så melankolsk, og fantastisk å sette på når man vil dempe lyset, legge seg på sofaen og lukke øynene en stund. I utgangspunktet ville jeg heller ikke sett for meg at Patti Smith kunne gjøre en versjon av Rihannas Stay, men det funker.
Jeg har brukt mye tid på å se Radio 1 Live Loungesendinger om igjen på YouTube. Her spiller kjente artister sjarmerende coverlåter i en festlig ramme – godt hjulpet av et A4-ark med teksten, tapet fast på gulvet i studioet, under ledninger som strekker og bukter seg i alle retninger.
Arctic Monkeys’ versjon av Girls Alouds «Love Machine» får meg alltid i godt humør (det samme gjelder versjonen de i sin tid spilte av Shirley Basseys «Diamonds are Forever» på Glastonbury-festivalen). Det er noe flott og spesielt ved å se hvordan ulike artister viser at de setter pris på hverandre.
Det finnes coverlåter som er mer populære enn originalen, slik at publikum kan komme til å tro at en artist har skrevet en låt han eller hun bare har lånt. «Respect» må vel kunne regnes som Aretha Franklins signaturlåt, men den var opprinnelig Otis Reddings; han skrev og spilte den inn i 1965, to år før Franklin gjorde den til sin. Og finnes det egentlig noen som vil hevde at Roberta Flacks «First Time Ever I Saw Your Face» ikke er den fullendte versjonen av den låta, til tross for at det opprinnelig var en vise Ewan MacColl skrev til sin vordende kone, Peggy Seeger?
Amy Winehouses vokalprestasjon på Mark Ronsons «Valerie» får meg alltid opp på beina. Det gjør ikke originalen med The Zuton, men det er da heller ikke meningen. Winehouses versjon er desto mer vellykket som coverlåt fordi hun synger de samme pronomenene som i originalen, noe som endrer kjærlighetssangen fullstendig og skaper en helt ny historie. Og der har du i et nøtteskall grunnen til at jeg elsker coverlåter: Jeg er grådig, og de byr på et nytt stykke virkelighet.
ISBILER
Jeg kjente en gang en jente som var redd for isbilen, noe som er nesten like deprimerende som folk som ikke tåler sollys fordi de lider av lysskyhet (eller de som bare later som de gjør det, fordi det gir dem en unnskyldning til å bruke solbriller i tide og utide. Dere lurer ikke meg).
Tenk å være barn og ikke like isbiler, eller is, for den saks skyld. Det er litt av en nesestyver. Isbiler er en av disse tingene man gleder seg like mye over når man blir eldre (i hvert fall om man er meg), og det er et hyggelig, analogt foretagende som har holdt seg godt inn i vår tids tilnærming til fritid.
Da jeg var barn, bodde jeg i en gate med en park i enden («blindvei» er et litt dystert ord, ikke sant?) og det førte til en viss engstelse for at isbiler i området ikke ville ta seg bryet med å stoppe, fordi det å måtte snu i en bakke i enden av gata kunne virke avskrekkende. Engstelsen viste seg stadig å være velbegrunnet. Mens jeg trakk trådgardinene til side og tittet ut gjennom vinduet, knuget jeg to ettpundsmynter i en liten neve, sitrende av forventning, bare for å oppleve at isbilmelodien lød stadig fjernere. Snakk om nedtur!
Dette innebar selvfølgelig også at det var ekstra gjevt de gangene lyden kom nærmere. Menyen hang i øyehøyde og nærmest eksploderte i skrikende farger. Den lovet ispinner formet som måneraketter, saftis som var vridd i en spiral, en rosa fot, kjeksis med en tyggegummioverraskelse i bunnen. Hver gang jeg så menyen på isbilen, var det litt som den gangen faren min tok meg med så jeg kunne velge meg en
hundevalp – det gjorde meg overlykkelig, men det var også noe bittersøtt ved vissheten om at jeg bare kunne ta med én hjem.
Nå for tiden får jeg dekket suget etter å handle fra isbiler ved å stanse ved dem som står parkert hele dagen ved en park eller på en festival. Jeg elsker softis, og jeg ser ikke poenget med å kjøpe en om man ikke er villig til å ta den helt ut. Alle typer saus; sjokoladeflak; strøssel. Jeg ergret meg grønn da en selger nylig fortalte meg at de ikke lenger kunne servere is med strøssel – det handlet visst om en eller annen hygieneproblematikk – men han er den eneste som noen gang har nevnt noe om dette. Så da er vel resten av dem … iskremverdenens svar på Al Capone? Uansett vil jeg ikke anbefale å følge eksempelet til kvinnen som i 2014 skapte overskrifter etter at hun ringte politiet fordi isbilen gikk tom (hvordan kan det ha seg at det finnes sånne folk blant oss?).
Jo da, jeg er like begeistret for en skikkelig iskrembar som alle andre – en gelato i en landsby i Toscana, en affogato på restaurant – men det er ingenting som slår følelsen av en isbil dekorert med tilsynelatende helt tilfeldige klistremerker med tegneseriefigurer.
Det eneste jeg er redd for, er tanken på å stå i en tett kø, endelig få fingrene i en overdådig softis, for så å miste hele herligheten i bakken. Det hendte meg nå for ikke så lenge siden, i en alder av trettién. Brått var det som å være fem år gammel igjen, og jeg måtte ta meg sammen for ikke å sette i å tute. Men skitt au, det er noe av en klassiker, en nødvendig del av hele opplevelsen ved å handle hos en isbil, ikke sant?
RENT SENGETØY
Det finnes noe som gir mer velvære enn en tur på et luksuriøst spa, eller til og med mer enn å unne seg en lang, god massasje. Noe som gjør godt langt inn i margen, koster (nesten) ingenting, gjør underverker for humøret og gir mykere netter og lysere morgener: Nytt sengetøy. Rene, stramme laken, puter som er ristet opp og myke, glatte, nesten knitrende, dynetrekk.
Jeg kan slite med søvnløshet, og derfor er jeg alltid på utkikk etter noe som kan bidra til å gi meg en god natts søvn. Mosjon er ikke alltid tilstrekkelig; det hjelper ikke å kutte ut koffein. Og jeg har ingen anelse om hvor mange lavendelduftende stearinlys jeg har kjøpt. En ting som faktisk kan hjelpe, er et seremonielt bytte av sengetøy.
Denne luksusen kommer ikke gratis. Det må en innsats til. Om vinteren glir laken som er hengt til tørk over de altfor små radiatorene, ned på gulvet, eller så henger de der på digre tørkestativer, som gjenferd i sterke farger. Før jeg setter i gang med å skifte dynetrekk, vurderer jeg ofte å sende en tekstmelding til noen utvalgte venner for å be dem ringe etter hjelp dersom de ikke skulle høre fra meg i løpet av de neste tre dagene. (Noen ganger ender det med at jeg må krype inn i trekket; jeg ville sikkert egnet meg ypperlig som huleforsker.) Jeg må også innrømme at jeg ikke er helt sikker på om man faktisk er kvalifisert til å kalle seg voksen, dersom man fortsatt bruker formsydde laken. Putetrekk er origami.
Men jøsses, det er verdt det. Det finnes ikke noe bedre enn tilfredsstillelsen man får av å stryke et flatt laken til det er helt fritt for rynker – det må være på linje med følelsen en kunstmaler har når hun grunner lerretet, eller opplevelsen bygningsarbeideren står med når han fører murskjea over våt betong.
Og dette er ikke bare min oppfatning. Forskningen – også den som ikke er bestilt av produsentenes markedsføringsavdelinger – viser at rent sengetøy gir bedre søvn. I en studie gjennomført av den amerikanske organisasjonen US National Sleep Foundation i 2012 fant man at 73 prosent av oss sover bedre i nyvasket sengetøy. (Den konkluderte også med at det hadde en positiv innvirkning på sengehyggen.)
Jeg er ellers kyniker når det kommer til PR-bransjen, men det finnes en gruppe kvinner jeg så absolutt finner troverdig (for det er alltid kvinner), og det er kvinner som spiller i reklamefilmer for tøymyknere og vaskemidler. Du vet, dem som begraver nesa i en queensize seng med samme tøylesløse begeistring som stamgjestene på en nattklubb når de står overfor en real stripe kokain. Det er også en kjensgjerning at folks senger lukter ulikt, avhengig av hvilket vaskemiddel de bruker. Dette er litt som en olfaktorisk variant av Prousts
Madeleinekaker: skulle du en dag slumpe til å kjøpe det merket eksen din brukte, den eksen du aldri kom over, er du ute å kjøre.
Noe av det beste ved å bli eldre og ha egne penger, er at man kan velge å oppgradere hverdagens grunnleggende nødvendigheter, ta dem opp til et høyere komfortnivå. Dermed trenger jeg ikke lenger ta til takke med de nuppete lakenene fra studenttiden og et putevar som ikke matcher og dessuten er altfor stort: se for deg et bankkort i en konvolutt.
I H.C. Andersens eventyr om «Prinsessen på erten» blir det brukt mengder av madrasser og dundyner for å se om prinsessen faktisk har den følsomheten hun trenger for å være en ekte kongelig. Jeg husker at jeg pleide å tenke at ingen kunne ha sånne mengder med madrasser og sengetøy for hånden, men nå vet jeg bedre: Nå drømmer jeg om forlokkende salg hos John Lewis og «Ta 2 betal for 1» i vaskemiddelseksjonen på butikken.
FROKOSTSERVERING HELE DAGEN
Mye penger og tankevirksomhet har gått med til å finne den perfekte kuren mot bakrus: intravenøse injeksjoner, tilskudd av glutation, å smøre seg inn med peppermynte. Det er en evig kamp mellom anekdotiske bevis og råd fra fagfolk: «Det hjelper ikke å reparere med mer alkohol» opplyser Den nasjonale helsetjenesten belærende på sine hjemmesider.
Men, ærlig talt, vi vet alle hva den perfekte kuren består i. Den har ingenting med drypp i armen å gjøre, den koster bare fem pund, og den er å finne overalt: en komplett, engelsk frokost. Eller for å være mer presis: en komplett engelsk frokost servert akkurat da vi faktisk trenger den, for en frokost som ikke serveres en gang etter klokka elleve på formiddagen, er ikke mye verd. Hva om man først krøp til køys klokka ni på morgenen?
Uansett hvordan den nå måtte presenteres på menyen, er det enkelte krav frokosten må tilfredsstille. Den må være solid. Kraftig. Den må gi fra seg en livgivende, jevn strøm av damp – som de varme kildene på Island – men ikke være så varm at man svir ganen av seg. Den må bestå av en eller annen kombinasjon av egg, bønner, røstipoteter – eller hash browns om du vil (potetene er et must) – toast, og om man ikke er vegetarianer: pølse og bacon. Ikke blodpudding. Blodpudding skulle vært forbudt ved lov. (Jeg har en underskriftskampanje gående; jeg sender deg gjerne nettadressen.)
Enkelte steder har de begynt å servere mer fancy varianter, som gjerne inkluderer avokado (den har samme konsistens
som den siste flisa av et såpestykke. Dere er gærne, hele gjengen!) Noen ganger er det halloumi og spinat involvert, noe jeg kan leve med. Men det er de helt grunnleggende bestanddelene som er viktigst. Tallerkenen skal være så full av bønner at tomatsausen nesten renner over i skjorteermet ditt. Restene av sausen fjernes behendig fra tallerkenen med toast. Smøret skal være romtemperert når det kommer til bordet, sånn at det smelter som flytende gull over det ristede brødet. Det må for all del ikke serveres kaldt som obduksjonsbordet på et likhus.
Frokosten må annonseres på et av disse reklameskiltene som står og sperrer halve fortauet utenfor en billig, typisk upretensiøs bule. Den må ikke serveres på en plankebit. Prisen må oppgis i hele pund. Fem pund. Eller seks eller sju. Men aldri £6,65. Det er ikke i bakrusfrokostens ånd. Sånne dager fisker man småpenger opp av et par med jeans man bare har slengt på seg i farten, og selv de mest grunnleggende matematikkferdigheter er vanskelig å grave frem fra en hjerne som fortsatt er marinert i sprit.
Bakrusfrokosten kommer ikke uten risiko. Det er fare for urolig mage. Man kan bli klam i ansiktet, og toasten kan brått bli en uoverkommelig utfordring. Jeg vil heller anbefale små slurker med sterk te heller enn å plage et urolig hjerte med kaffe. Og så vann, da. Mengder med vann. Om alt går etter planen, kan bakrusfrokosten redde dagen.
KLAPPE KATTER
Jeg har en katt. Miles heter han. Jeg fikk ham hos en forening som driver med omplassering av dyr. På kattepensjonatet deres vansmektet han i buret sitt, han var ekstremt folkesky, derfor var det ingen potensielle katteeiere som fikk god nok kontakt med ham til at de ville gi ham en sjanse. Det endte med at jeg tok ham med meg, sammen med en «kattepakke» de solgte på stedet. Denne inneholdt blant annet et snapsglass i plast, eller «matbeger» som de kalte det. Så fort Miles kom inn i leiligheten, pilte han innunder skrivebordet, og det gikk flere dager før han dristet seg frem igjen. Da – midt på svarteste natta – pilte han videre, innunder ovnen, der han ble værende i … ukevis.
Det er noen måneder siden, og nå elsker Miles meg. Han verken liker eller stoler på noen andre, og reagerer på lyden fra låsen i utgangsdøra som om det skulle være fyrverkeri. Men han godtar at jeg klapper ham. Han elsker å bli klappet. Det samme kan ikke sies om pelsstell, og det er litt av et problem, for rundt halsen hans står pelsen ut omtrent som en krage Shakespeare kunne vært bekjent av, og bakparten er alvorlig raggete, så han får floker av en annen verden. Men klapp og stryk er altså gjevt, selv om det ikke er godt for annet enn kos og velvære.
Og dette med kos og velvære gjelder like mye for min del som for hans. Jeg liker å gni ørene hans mellom tommel og pekefinger, som om det er en stoffprøve jeg vurderer til et nytt sofatrekk. Han liker det, han også. Jeg liker å klemme på de små, rosa tråputene hans, kjenne hvor kalde de er når han kommer utenfra. Han liker det, han også. Jeg liker å klø ham
under haka og kjenne hvordan det vibrerer i fingrene når han maler. Han liker det, han også.
Hvis jeg klør ham på et spesielt punkt på ryggen, deiser han i gulvet og velter over på siden. Det er en sånn reaksjon en eksentrisk dramalærer kunne kommet opp med. Noen ganger holder jeg ham som om han var en liten baby, og de store, gylne øynene hans ser rett på meg, lett misbilligende. (Miles er ravnsvart og langhåret. Ansiktet hans minner veldig om en ugle.)
Alle vet hvilke gleder det gir å ha et kjæledyr, ellers ville vi ikke delt hjemmene våre med disse skapningene som uten antydning til skamfølelse eller anger bruker klørne på favorittklærne våre, flerrer opp møblene, bæsjer oppetter veggen eller hva de nå kan komme på av ugagn fra den ene dagen til den andre. Nå har det jo blitt så vanlig at folk skaffer seg en erklæring som sier at de trenger dyr som emosjonell støtte at det begynner å bli absurd – typ «Jeg må ha med meg påfuglen min på flyet». Men det å ha et dyr man koser og kjæler med, er godt for helsa.
I en svensk studie fra 2017 ble det til og med konkludert med at faren for hjerteinfarkt er 11 prosent lavere for dyreeiere enn for andre. Hunder blir brukt til å hjelpe universitetsstudenter med å roe nervene i forbindelse med eksamen. Det påstås at katter oppsøker døende pasienter på pleiehjem for å gi dem trøst i dødens stund. Og det å dytte ansiktet mot Miles’ varme mage har utvilsomt like god effekt som benzodiazepiner. Muligens er det også mer avhengighetsskapende.
VINDUSPLASS
I en av tidenes beste filmer, Kieślowskis Blå (Trois couleurs: Bleu), er det en scene hvor Juliette Binoche sitter på en kafé og åndsfraværende tømmer kaffe over iskremen sin. Hun har sitt å stri med i denne filmen, og nå sitter hun der og ser ut gjennom vinduet, ser på en mann som står og spiller blokkfløyte utenfor. Jeg for min del ville ikke blitt overvettes begeistret av blokkfløytespill om jeg satt der fordypet i tanker, men dette er nettopp den typen uventede gløtt inn i virkeligheten man kan bli belønnet med når man titter ut på gata. For meg er det helt uforståelig at noen velger en annen plass når de har muligheten til å sitte ved et vindu. Ville du gått rundt med øynene lukket? Eller sittet i stummende mørke? Ser du på TV-skjermen uten å slå den på?
Restauranten på toppen av World Trade Centers nordre tårn het Windows on the World. Men alle vinduer er vinduer mot verden. Det er ikke alltid bare positivt – noe alle som ufrivillig er blitt innviet i naboens rutiner for av- og påkledning kan bekrefte – men i de fleste tilfeller finner malere og forfattere inspirasjon av å sitte ved et vindu. Det er et lynkurs i antropologi, det fungerer som en katalysator for humørskifte eller dype tanker om ting som livet og sånt.
Det er som en scenekant omgitt av flassende trekarmer, eller de oppskrapte plastkarmene i en Airbus, eller de små blå gardinene i en førsteklassekupé. Alt du ser! Folk, dyr, hendelser. I byen kan du studere de små, vennlige gestene vi bruker i hverdagen: bilførere og fotgjengere som takker hverandre
med nikk og håndbevegelser. Fantastiske antrekk. Venner som erter hverandre. Eller de mindre hyggelige tingene, som guttunger som utsetter seg selv og andre for livsfare når de drar på bakhjulet bortover gata, fem år før sånt bare får dem til å riste på hodet.
Vindussetene på toget byr på mil etter mil med grønne og gylne skatter. Tanker dukker opp i en kornåker eller kommer dettende ned fra en blå himmel. Det skjer ikke når du sitter der med utsikt mot en toalettdør som ikke lar seg lukke ordentlig, slik at den svinger opp og igjen i tide og utide, eller når du forstyrres av trillevogner fulle av kaffe og te og små kjeksposer til fem pund. Har du vindusplass på et fly, må du riktignok plage personen ved siden av deg nå og da – for å gå på do eller forebygge en blodpropp – men det er det verdt, for å kunne nyte et pointillistisk tablå i form av ukjente trakters pastellfargede hus; sjøområder og buktende elver hvor ingen noen gang har tatt et svømmetak.
Vindusplassens betydning er ingen hemmelighet. Det er ikke tilfeldig at så mange filmer har med scener hvor folk stirrer vemodig ut gjennom vindusglass fulle av regndråper, eller viser viktige sjefer som sitter med beina på bordet i store kontorer i toppetasjen, mens de skuer ut over byen. Det er grunnen til at vi alle kan oppføre oss som parisiske flanører og slentre gatelangs, for så å sette oss ned og bare betrakte livet. Det er grunnen til at du nå uten videre kan se for deg hvordan jeg sitter her med hånda mot haka og kikker ut mot skyggene på asfalten, sola som varmer gjennom glasset, før hodet langsomt vender seg mot skjermen igjen.
LOMMER
Lommer er kvinnekamp. Lommer er klassekamp. Det har vært skrevet bøker om lommenes historie. Det har vært forsket på dem. Alt dette vet jeg å sette pris på, for jeg elsker lommer. Til og med Ötzi, den såkalte ismannen som døde for godt over fem tusen år siden (Brad Pitt har en tatovering av ham, så populær er han), elsket en god lomme. I hans tilfelle ble den brukt til flint og tørket knuskkjuke. Pitt elsker antagelig en god lomme.
Også kvinner elsker lommer. Og allikevel har vi i alle år blitt forskjellsbehandlet på dette området. Det var antagelig på sekstenhundretallet at man begynte å sy lommer i klær. I herreklær, vel å merke, ikke i kvinneklær. (Og det selv om det engelske ordet for «lomme» – pocket – kommer fra ordet pouch: tasker kvinner gikk med rundt livet.) Det er fortsatt ikke likestilling på lommeområdet. Nettstedet The Pudding gjennomførte i 2018 en undersøkelse der de fant ut at lommene i kvinnenes jeans var 48 prosent kortere og 6,5 prosent trangere enn tilfellet var i herrejeans. I mange tilfeller er ikke kvinneklær utstyrt med lommer i det hele tatt. Enda mer irriterende er fenomenet falske lommer. Jeg aner ikke hvem som står bak det latterlige påfunnet, men jeg så gjerne at vedkommende måtte tilbringe resten av livet barføtt i et mørkt rom fullt av legoklosser.
Som barn og ungdom fikk jeg stadig tyn fordi jeg aldri gikk med portemoné eller noen slags håndveske. Jeg så ikke poenget med det, når jeg kunne hoppe og sprette som jeg
ville, ha armene fri så jeg kunne klatre i trær, gi noen en high five eller ta en røyk. Jeg stapper fortsatt et kjent utvalg småsaker i lommene: nøkler, telefonen, betalingskort – og det til tross for at jeg alltid går med ryggsekk.
Men jeg tror den egentlige grunnen til at jeg elsker lommer så høyt, er at de gjør det mulig for meg å stå i et møte og ha begge hender godt plantet ned i gode bukselommer, med bare tomlene stikkende ut, og late som jeg er minst åtte ganger så smart og moden som jeg faktisk er (jf. pologensere). Om sommeren er det en annen variant som gjelder. Da kan jeg stå i parken, med hendene i baklommene på jeansshortsen, og late som jeg er minst åtte ganger så kul som jeg faktisk er.
Det finnes også ekte lommer som er like irriterende som de falske. Den bittelille lomma i jeansen, for eksempel – den som opprinnelig rommet cowboyenes klokker; det heter jo nettopp lommeur. Om jeg noen gang bruker den lomma, er det til småpenger. Visstnok snakker man nå i bransjen om myntlommer, tidligere har de fungert som fyrstikklommer eller billettlommer.
De har også vært omtalt som kondomlommer, noe som skyldes en reklamefilm for Levi’s 501 fra 2006. Denne litt dystre svart-hvitt-filmen, ledsaget av technomusikk, var det Michel Gondry som sto bak. Selv går jeg ikke med kondomer i lommene – mest fordi det nok ville virke forvirrende på jentene jeg dater. Men jeg vil alltid glede meg over muligheten til å bruke dem til alt mulig annet rart.
HØSTLØV
Høsten byr på farger i overflod: himmelens kjølige blåfarge, sølvhvit frost i gresset, fuksiafarget solnedgang en tidlig kveld. Men det virkelig store mangfoldet er det bladene som står for. Dypt røde, iltert oransje. Okerfargen når de begynner å krølle seg i kantene. Vissenbrune. Den bleke gulfargen som på et svinnende blåmerke. Kombinasjonen av alle disse fargene mot en klar himmel er rent majestetisk.
Overgangen fra sommer til høst kan være noe av en påkjenning – nok en gang må vi venne oss til det evige regnet og å gå i mørke hjem fra jobb i mørket – men fargene er en god trøst. En tur i parken i oktober får meg til å tenke på Vincent van Goghs Høstlandskap med fire trær (1885); Georgia O’Keeffes Autumn Leaves (1924) – siennafarget høstløv med fint nettverk av bladnerver; Gustav Klimts Bjørkeskog (1902). Og best av alt: David Hockneys enorme studier av Woldgate Woods (2006).
Nå ønsker jeg jo ikke å fremstå som en gammel grinebiter, men det er noe som går tapt med den utrydningstruede kunsten å hoppe i hauger av løv. Barn gjør vel ikke sånt lenger, de foretrekker nok pling og pip, vibrasjoner og skrolling bare teknologien kan gi dem. Kunne de ikke bare sparke løs på omstendelig sammenrasket løv, til alle parkansattes store fortvilelse? Gi haugen et spark en rugbyspiller verdig og se bladene flagre som konfetti? Votter som dingler fra bare, klappende hender. Nei, i stedet må vi lese artikler som advarer foreldre mot flått og skrubbsår.
Høstløv lukter godt. Cambridge Dictionary definerer humus slik: «Mørk jord skapt av organisk materiale, som visnede løv og planter.» Det ser ikke ut til å finnes noe eget ord som beskriver lukten, men det burde finnes. Humusisk?
Høstløv lager også en flott lyd. Bare tenk på den nydelige knitringen i stemningsfulle filmscener der rollefigurene går sammen med hendene dypt nedi lommene på ullfrakkene mens pusten står hvit ut av munnen på dem. Kanskje er de i ferd med å falle for hverandre, kanskje slår de opp.
De er også gode å ta på: gripe om stilken og snurre dem rundt med ivrige fingre. Nyttige kan de også være, enten du bruker dem som bokmerke eller – ikke fullt så poetisk – tørker bikkjemøkk av skoene med dem.
Russerne var spesielt gode på høsten. Ikke minst Tsjekhov. «Med den høstlige lukten av løv åndet gravsteiner og visne blomster tilgivelse, melankoli og fred», skrev han. Og Pusjkin: «Høsten virker tiltalende på meg, som en forsømt jente blant søstrene sine. Og skal jeg være helt ærlig, er hun den eneste som gjør meg varm om hjertet.» Jeg vil ikke si meg uenig.
