Krim – pangolin
Det forlatte huset
Marianne Cedervall
DET FORLATTE HUSET
Oversatt av Lars Nygaard
Det forlatte huset
Originaltittel: Dit solen aldrig når
© Marianne Cedervall
By Agreement with Grand Agency Norsk utgave © Pangolin forlag, 2026
Omslag: designstudioe.com
Satt med Garamond Premier Pro 11/14
Papir: 60 gr Holmen
Trykk: Scandbook
Printed in EU
ISBN: 978-82-930-8046-6
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått av KOPINOR . Pangolin forlag
Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo pangolinforlag.no
Tilegnet Sven-Erik Magnusson
Gotland, november måned
Store strømmer av regn slynget seg ned vindusruten. Vinden hylte rundt hushjørnene. En kvinne gikk ut av bilen sin på parkeringsplassen utenfor og løp bøyd framover med en avis over hodet, mot inngangen til eldrehjemmet. Hvis man skulle male et bilde i en eneste gråtone, ville dette være en god dag.
Ninni Weström forlot utsikten og så seg rundt i rommet. Etter to dagers arbeid var de få møblene, et utvalg av yndlingsbøker, kjære fotografier og andre kjære gjenstander på plass i morens nye hjem. Hennes siste. Ninni var fornøyd, og det var ikke lenger godt å vite hva moren selv mente om det.
Kerstin Weström satt i sin amerikanske gyngestol og fulgte Ninnis arbeid med øynene. For det meste var mamma glad og munter, til og med i stand til å delta i enkle gjøremål, men for øyeblikket så det ut til at utmattelsen hadde tatt overhånd. Flyttingen fra Visby hadde satt sine spor. Hun måtte forlate barndomshjemmet sitt, som hadde betydd mye for henne gjennom hele livet. Det var kanskje ikke å forvente at hun ville tilpasse seg de nye omgivelsene på eldrehjemmet så lett.
Nå var det Ninnis tur til å forvalte og ta vare på huset oppe på klippen i Visby, og et vakrere miljø å ha som hjem og arbeidsplass skulle man lete lenge etter. Med havet som utsikt ville det bli en lek å skrive salgbare artikler.
Ninnis blikk falt på albumene som var plassert nederst i bokhyllen ved siden av alle dagbøkene. Hun bøyde seg ned, tok ut det eldste og åpnet den første siden. Bleke, firkantede fargebilder av lykkelige unge mennesker. Foreldrene
på sekstitallet, bilder fra studietiden i Uppsala, venner og fester, men også fra knallhard jobbing. Den enkle vielsen og Ninni selv nede i en barnevogn. Årstall øverst på siden og tekst under hvert bilde. Navn på personene og stedet der bildet ble tatt. For moro skyld en enkel tegnet blomst som dekorasjon mellom kortene.
Ninni trakk ut en stol, satte seg ned og viste et oppslag.
«Mamma, du må virkelig ha elsket å ordne albumene. Så fint du har gjort det.»
Hun tok morens hånd og lot pekefingeren finne veien til bildet av barnevognen.
«Se, hvem er det som ligger i barnevognen?»
«Det er Ninni», sa mamma og lyste opp.
«Ja, det stemmer. Det er meg.»
Moren ristet på hodet, og det glade blikket hennes ble plutselig bekymret.
«Henne ser man aldri nå for tiden», sa hun og senket munnvikene.
At moren ikke lenger kjente henne igjen, var noe nytt, og Ninni syntes det var vanskelig å venne seg til det. Mamma hadde riktignok vært litt glemsom, men det hadde vært vanskelig å forestille seg at det skulle gå så langt.
Ninni bladde om noen sider. Bildene av mamma og pappa stoppet opp. I stedet var det et par bilder med en enkel kiste og hvite liljer på lokket. Hun bladde raskt gjennom dem og gikk videre til mer morsomme bilder fra stranden. En søt fireåring smilte fornøyd mens hun slepte på en oppblåsbar krokodille. Den forferdelige plasttingen var blitt en kjær venn for henne.
Det var et annet bilde også. Et bilde tatt på avstand. To
røde husrekker i vinkel. Et ildsted foran. Ukjente mennesker på enkle benker rundt bålet. Ingen tekst under motivet.
Ninni husket de fantastiske sommerferiene ved sjøen, friheten til å løpe inn og ut av husene, badingen og kveldene ved bålet, hvor mye moro hun hadde hatt sammen med de andre barna. Hun hadde ikke tenkt på det på lenge. Så kom et annet minne til: De går langs landeveien og sleper på sekkene sine. Det er midt på natten, men fortsatt lyst ute. Mamma går raskt, Ninni klarer knapt å holde følge.
Sommerferien hadde fått en brå slutt.
«Nei, nei, nei!»
«Mamma, hva er det?»
Kerstin skalv der hun satt på stolen og så bort.
«Mamma», forsøkte Ninni igjen, tok morens hånd og beveget den mot bildet. «Husker du dette stedet?»
Kerstin slo det bort med begge hender, og en tåre rant nedover kinnet hennes.
Ninni lukket albumet og la det til side. Hun tok begge morens hender i sine.
«Sånn, nå er det borte. Vi skal ikke se på det igjen.»
Hvorfor hadde de aldri snakket om det etterpå? Det måtte ha skjedd noe alvorlig, det var åpenbart.
Igjen så hun på morens furete ansikt. Kerstin hadde lukket øynene. Ninni reiste seg og skjøv albumet tilbake på plass i bokhyllen. Hun lot fingeren gli langs dagbøkene.
Et helt liv samlet i utallige små bøker. Var svaret der? Det kunne i hvert fall være en begynnelse. Ninni trenger å vite mer om hva det var som gjorde moren så opprørt.
«Hva er det du ikke vil fortelle meg?» hvisket Ninni. «Hva slags hemmelighet er det du bærer på?»
Mullvalds, Gotland, seks måneder senere
1
Tirsdag 3. mai
Hvor i all verden hadde han lagt kofferten sin? Tryggve Fridman, pensjonert kriminaletterforsker, rotet rundt i et av de store skapene i overetasjen. Han kunne knapt huske sist han hadde vært på reise, og hvor kofferten var, var et mysterium. Etter hvert som tiden gikk, hadde mye annet rot havnet i skapet. Han flyttet en eske med julepynt og dyttet et sammenrullet teppe til side med den ene foten. Teppet lå i plasttrekket fra renseriet, selv om det sikkert var et par år siden han hadde hentet det. Han satte seg på huk og kikket under området han hadde klart å rydde. Kofferten sto akkurat der, og han trakk den ut.
Idet han la julepynten og tepperullen tilbake, falt øynene hans på en helt annen eske. Den var firkantet og litt større enn en skoeske. Den var sirlig bundet med snorer. Han løftet ut esken og bar den ut. Blåste av et lag støv og leste på etiketten, selv om han egentlig visste hva esken inneholdt. Smissarve – uløst, hadde han skrevet. En gammel sak han hadde lagt til side og nesten glemt, noe som ikke hadde vært meningen. Han børstet bort ytterligere støv som hadde lagt seg over etiketten. Han husket kvinnen som hadde sittet på kontoret hans og fortalt ham om nattlige besøk. Om uønskede hender som søkte under dynen og innenfor nattkjolen. Og om den lille jenta, det vanskeligste av alt.
Med esken under den ene armen og kofferten i den andre hånden gikk han ned trappen og ut på kjøkkenet. Putte, hans rottweiler og trofaste følgesvenn, krabbet ut av kurven, spankulerte bort og snuste åndsfraværende på kofferten før han vendte tilbake til sin hvileplass.
Tryggve skjøv morgenavisen til side på kjøkkenbordet, gjorde plass til garderobefunnet, løsnet snoren og løftet på lokket. På toppen av en bunke med fotokopierte, falmede papirark, lå en liten, svart notatbok. Han åpnet boken og leste noen navn. Hva kunne alle disse menneskene gjøre i disse dager? Noen av dem levde kanskje ikke engang lenger.
Porten knirket, og det hørtes knasing av skritt på grusen utenfor huset. Det var rart at han aldri fikk oljet hengslene. Hver gang han gikk forbi, tenkte han på det, men så snart han trådte innenfor døren, glemte han alt. Han skyndte seg å legge lokket på esken og skyve den under bordet. Hvem det nå enn var som kom, trengte ikke besøket å se de førti år gamle dokumentene.
Anki Karlsson, hans gode venn og nabo de siste par årene, banket på døren og gikk rett inn. Nå for tiden ble han som regel i godt humør av å se henne, men slik hadde det ikke alltid vært. Først hadde han blitt irritert, for ikke å si rasende, da Anki hadde blandet seg inn i politiets drapsetterforskning, men så hadde han måttet innrømme at hun hadde vært til mer hjelp enn skade. Det var bare det at hun ikke innså hvor farlige de var, de situasjonene hun kastet seg ut i. Noen ganger gikk denne kvinnens visdom over i ren og skjær dumdristighet, og det var hovedgrunnen til at han valgte å ikke motarbeide henne. Han mente det var bedre at de holdt sammen, han ville ikke at Anki skulle
havne i trøbbel på egen hånd, og det var tross alt han som hadde erfaring med alvorlige lovbrudd.
«God ettermiddag, Tryggve», sa Anki og smilte. «Så det er på tide å gjøre seg klar til reisen?»
Hun stirret på den støvete kofferten hans, som plutselig så slitt og utdatert ut og så ut til å stå og skamme seg midt på kjøkkengulvet. Han klødde seg i nakken og ventet med å svare. Putte snodde seg rundt Ankis ben og ville si hei.
«Snart», sa han etter en stund. «Det er fortsatt noen dager igjen, men det skader ikke å begynne å pakke tidlig.»
«Du reiser fra alt det grønne nå i mai», konstaterte hun og nikket mot vinduet. «Har du bestemt deg for hvor du skal?»
«Spania. Andalucía», svarte han. «Jeg så en annonse for en leilighet og slo til, men du har rett. Det er dumt å reise bort fra marianøkleblom og hvitveis. Det blir ikke vakrere enn naturen på Gotland i mai.»
«Pytt», sa Anki, «det kommer nye vårer. Du fortjener å komme deg ut og se deg omkring.»
Hun ble stille og tok tak i håndtaket på kofferten løftet den og kikket på den fra alle kanter.
«Skal du virkelig reise med denne?» sa hun til slutt og satte den ned på gulvet igjen.
Ankis tonefall var ikke akkurat slemt, hun hørtes mest overrasket ut. Tryggve stirret på den gamle kofferten og forsto faktisk hva hun mente, men han ville ikke innrømme det. Særlig ikke overfor Anki.
«Ja, er det noe galt med den?» svarte han.
Tonen hans var kanskje unødvendig irritabel, men Anki bare lo.
«Tja», sa hun. «Den er ikke akkurat av dårlig kvalitet, så vidt jeg kan se, men du blir den eneste i hele Europa som bærer bagasjen.»
«Bærer? Det er vel ikke noe rart med det? Klart man bærer bagasjen sin.»
«Tryggve», sa hun, «hvor har du vært de siste tiårene? Alle ruller koffertene sine i dag, det er mye enklere, og man slipper å slite seg helt ut.»
Det var urettferdig av henne å si at han ikke hadde fulgt med på utviklingen. Selvfølgelig hadde han sett at folk hadde trillekofferter, men det betydde ikke at han måtte ha det, han også.
«Dra til Hemse eller Visby og kjøp en som går på hjul», fortsatte Anki, «eller så kan du låne min. Ingen grunn til å slite deg ut.»
«Var det noe du lurte på?» sa han for å avslutte maset om en gammel koffert. «Vil du forresten ha litt te?»
Han satte seg ned på stolen der han hadde sittet før Anki kom, og gjorde tegn til henne om å gjøre det samme. Hun takket ja, og han serverte henne fra termosen han hadde gjort klar før han gikk opp for å lete i skapene.
«Du har rett», sa Anki. «Det var noe jeg lurte på. Jeg ville høre om du hadde funnet et sted til hesten min når jeg skal ri på langtur. Du sa du hadde en idé her om dagen.»
Det var irriterende, han hadde helt glemt at han hadde lovet Anki å hjelpe henne før den planlagte rideturen. Det var i hvert fall ikke for sent.
«Skal du virkelig ri av gårde helt alene?» spurte han og så for seg Anki på farten rundt i skogene. «I flere dager?»
Hun smilte til ham.
«Ja, jeg finner ingen som vil være med på kort varsel, men jeg har jo Austri som selskap. Han er en god kamerat. Best å gjøre det mens Osk er nordpå med oppdretteren sin.»
«Ja, hva gjør hun der?» spurte Tryggve. «Skal du sende henne tilbake?»
«Nei, hun er på besøk hos hingsten deres. Hvis jeg er heldig, kanskje de to finner sammen og jeg får et føll», sa Anki.
Han rettet på beina og kom til å sparke til esken han hadde gjemt under bordet. Kanskje Smissarve var en idé? Der oppe hadde han ganske gode kontakter, han kjente både kirkevergen og sognepresten. Førstnevnte hadde han møtt flere ganger på kursdager i Visby. Soknepresten, Ulrika Trogen, spilte han av og til sjakk med. De var noen få entusiaster på øya som hadde dannet en klubb i kirken. En dagstur opp dit burde være en overkommelig distanse for Anki på hesteryggen, og den gamle prestegårdsstallen var sannsynligvis i akseptabel stand for en overnatting.
«Hvor langt hadde du tenkt å ri?» spurte Tryggve.
«Og i hvilken retning?»
Anki tok en slurk av teen før hun svarte.
«Jeg må nok tilpasse meg etter hvor man kan finne et herberge», sa hun og lo av det høytidelige bibelske uttrykket sitt.
Tryggve reiste seg og tok opp mobilen som lå på kjøkkenbenken. Han slo et nummer og gikk inn i stuen mens han snakket. Anki trengte ikke å høre hele samtalen.
Etter en god stund med hyggelig småprat med Ulrika Trogen kom han tilbake til kjøkkenet og fant Anki dypt
oppslukt i Gotlands Allehanda. Hun løftet hodet og betraktet ham.
«Gikk det bra?»
«Fint», sa Tryggve. «Hvis du kan tenke deg å ri til Smissarve, drøyt tre mil, kanskje til og med tre og en halv, kan hesten din stå i prestegårdens antikke stallbygning. Presten kan ordne med høy fra en bonde i nærheten.»
«Flott!» utbrøt Anki. «Da må jeg bare finne et sted til meg selv. Ja, og så trenger jeg selvfølgelig en rasteplass på veien.»
«Det fine er at det ligger en hyttekoloni i sognet», opplyste han. «Det er til og med en enkel restaurant der, selv om det er ute i ødemarken. Den går ganske bra, har jeg hørt, og er åpen hele året.»
«Jaså?» sa Anki. «Men de har vel bare pizza og de vanlige kjedelige salatene. Kanskje det er best jeg tar med meg litt mat.»
Tryggve smilte litt av den unødvendige bekymringen hennes.
«Der tar du nok feil. Maten er en slags ekte og velsmakende tex-mex, hvordan det nå kan fungere ute i ingenmannsland.»
Hun strakte ut hånden og la den over armen hans.
«Takk. Det er veldig snilt av deg å ordne med dette.»
Han viftet henne bort.
«Ja, ja, det var ingenting. Håper alt går bra, og at du får en hyggelig tur. Og helst uten regn.»
Han hadde vært heldig som klarte å holde det han hadde lovet, selv om han helt hadde glemt det.
«Og hvis du rir langs stranden, kan dere ta en rast på
Hällinge strandänge. Jeg kjenner bonden der, og han kan sikkert legge ut litt høy hvis du trenger det. Ring ham og hils fra meg. Der er det en pumpe, så både du og hesten kan få vann.»
«Det høres bra ut», sa Anki. «Da klarer jeg meg.»
«Når drar du?» spurte Tryggve.
«I morgen», svarte hun. «Det skal bli fint vær over Kristi himmelfartsdag, så det er ikke noe å vente på. En langtur i regnvær frister ikke.»
Han løftet kruset og drakk resten.
«Ja, og så var det Putte», sa han. «Er du fortsatt sikker på at du vil passe ham? Det ble litt vanskelig da den faste hundepasseren min ikke kunne.»
Han strøk seg over haken, skjegget klødde. Denne morgenen hadde han ikke tatt seg tid til å barbere seg.
«Ja, hvordan går det med de hyggelige naboene dine?» spurte Anki, med noen bekymringsrynker mellom øyenbrynene.
«Greit nok, tror jeg», svarte han. «Men vi må huske på at de er gamle, og at mannens slag for noen uker siden gjør at livet må leves litt mer stille en stund. Raske turer med hunden orker de ikke.»
Anki satt stille en stund og betraktet Putte, som lå ved siden av dem under bordet. Tryggve visste at hun opprinnelig hadde vært litt redd for hunden, men at de nå var blitt gode venner.
«Hvis du tror jeg kan klare det», svarte hun til slutt, «kan du må overlate ham til meg. Men på egen risiko. Jeg er ikke noe hundemenneske. Hester er noe helt annet.»
«Jeg kan ikke tenke meg noen bedre», svarte Tryggve,
bøyde seg ned og klødde sin øyensten mellom ørene. «Ikke sant, Putte? Vi kommer over på mandag ettermiddag før jeg reiser.»
Da Anki hadde dratt hjem igjen, hentet han esken med den gamle saken, fra Smissarve. Mistanken om et seksuelt overgrep. Uoppklart og henlagt. Ingen gjerningsmann kunne knyttes til lovbruddet, selv om han var sikker på hvem den skyldige var. Foreldet for lenge siden. Han bladde gjennom de tynne arkene der det meste av teksten hadde falmet bort. Kvaliteten på papiret i kopimaskinene hadde vært mye dårligere på syttitallet, og det var egentlig ikke mulig å lese noe som helst. Han lot dem ligge likevel, knøt snoren rundt esken og bar den opp i skapet sammen med den gamle kofferten. Det var mange timer igjen av dagen, og han ville ha god tid til å dra inn til byen og kjøpe en ny koffert med hjul. Men det hadde han ikke tenkt å fortelle Anki Karlsson.
Björn Jonsson lukket døren til huset han hadde oppholdt seg i den siste timen. En kort stund sto han på trappen i vindfanget og hutret, selv om maisolen var varm. Han trakk glidelåsen helt opp til prestesnippen.
Foreldrene inne i huset var lammet av sorg, og han hadde ikke hatt mange trøstende ord til dem, bare forsøkt å hjelpe dem med å planlegge begravelsen så godt han kunne. Salmer måtte velges, og Björn trengte å vite mer om sønnen for å kunne holde en verdig minnetale. Faren hadde først ikke sagt noe som kunne hjelpe. Moren hadde brygget kaffe med skjelvende hender da Björn kom med sine forslag. Det var vanlig at den siste salmen skulle være Deilig er jorden, men hva mer? Hadde de noen egne ønsker? Stillhet. Kunne de tenke seg Ikke en spurv til jorden? Ingen reaksjon.
Ingen er så trygg i fare, sa mannen plutselig.
«Hva?» svarte hans kone og snudde seg mot mannen med kaffekannen i hånden. «Men den er jo for barn.»
Mannen stirret trassig på henne.
«Er han ikke vårt barn, kanskje? Eller var. Det er et vers der. ‘Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver’… Nå har han tatt. Han har tatt gutten fra oss.»
Da hadde ikke farens stemme båret lenger. Moren hadde hulket, satt fra seg kaffekannen og tatt opp lommetørkleet. Björn hadde gått gjennom notatene sine om hva han skulle snakke med dem om, og stilt noen spørsmål
om sønnen, som hadde hengt seg på høyloftet for noen dager siden. Hvem hadde han vært? Hva hadde han likt å gjøre? Hvordan var han på skolen, og hva gjorde han på fritiden? Han fikk ikke så mye mer ut av foreldrene enn at han hadde vært god og veloppdragen og ikke hadde vist noen som helst tegn til å være dypt ulykkelig eller syk.
Björn sukket tungt da han sto og hentet seg inn igjen i familiens vindfang. Det indre mørke var ikke alltid synlig, man kunne leve et dobbeltliv, det visste han så altfor godt.
Han tok sykkelen, som sto lent mot steinmuren mellom låven og våningshuset, til de sørgende foreldrene. Ulrika, sognepresten, hadde rådet ham til å skaffe seg en sykkel, det var en god måte å komme seg rundt i sognet på. Hun hadde foreslått at han noen ganger kunne slå følge med diakonen, siden han likte å sykle overalt. Fra begynnelsen av hadde Björn tvilt på at Raymond Dixén ville sette pris på å ha ham i hælene. For det første hadde diakonen en splitter ny terrengsykkel, hva han nå trengte den til på den gotlandske landsbygda, og Björns sykkel var ikke like robust. For det andre hadde de faktisk forskjellige oppdrag. Hvis Björn skulle sykle rundt, måtte det være på egen hånd og uten selskap av en gretten gammel gubbe som for lengst burde ha akseptert at han var pensjonist.
Sognepresten hadde for øvrig hatt rett i at det var et poeng å sykle i stedet for å kjøre bil. Alle de tunge betroelsene Björn fikk under hjemmebesøkene, kunne for en kort stund blåse bort i vinden. Alt han ikke fikk lov til å fortelle til en eneste person, på grunn av taushetsplikten, flagret bort. Nesten. Noe ble igjen, ble en byrde og surret inne i hodet hans som sinte bier i en bikube.
Begravelsessamtalene, hvis de var av den typen han nettopp hadde hatt, var den tyngste delen av jobben. Sjelesørging, der han kunne få høre om de dystreste problemene man kunne finne i livet, var heller ikke lette, enten de handlet om ønsket om ikke å leve lenger eller til og med om å innrømme at man hadde drept noen. Björn ble aldri vant til det. Han var 32 år gammel, snart 33, og hadde vært prest i seks år, og han slet fortsatt med den absolutte taushetsplikten som kreves av en prest. Men det var ikke mulig å velge bort pliktene, selv om man nesten ikke orket dem. Hver gang et sognebarn kom for å snakke om problemene sine, klarte de å trykke på en eller annen liten knapp til Björns indre, og så var det i gang igjen. De satans demonene fikk ham i sitt grep. Etter noen samtaler måtte han ut på lengre sykkelturer, eller dra hjem, krype under dynen og skjelve og la gråten ebbe ut.
Moren var en av de få han kunne snakke med. Hun hadde alltid vært der for ham, vært hans klippe i oppveksten. Støttet ham med brev og penger, og til og med mat under studietiden. Han var evig takknemlig for det. Uten henne hadde han ikke klart seg. Når han hadde fri, pleide han å sykle ut og besøke henne. Hun bodde i sognet, og det var hun som hadde tipset ham om den ledige prestestillingen. Før det hadde han jobbet i Stockholm, men han hadde ikke vært vanskelig å overtale da hun ba ham komme hjem. Selv om det innebar at han kom lenger bort fra Pernilla.
Björn kikket på klokken mens han syklet mot prestegården. Han ville rekke å skrive notater til gravtalen før lunsj. Han kunne finpusse den i morgen.
Lukten av kaffe nådde nesen hans da han gikk over terskelen til Smissarve menighetskontor, som lå i prestegården. Kaffepausen var egentlig slutt, men han kunne ta en tår stående før han begynte å jobbe. Hjemme hos den sørgende familien hadde kaffen vært en tam affære.
Raymond holdt akkurat på å sette sammen den siste utgaven av menighetsbladet da han kom inn.
«Nei, men hei på deg», sa han og lyste opp. «Og hjemmebesøket gikk bra?»
Björn grøsset da han så den brede, blinkende tannraden, det måtte være en av disse operasjonene han hadde lest om et sted. Det grå håret var velkjemmet og festet med en strikk i nakken. Raymond var solbrent og værbitt etter mange år i andre land og sannsynligvis mye friluftsliv.
«Hvordan det?» spurte Björn og tok et krus fra skapet. Han fylte det på nytt og lente seg mot kjøkkenbenken.
«Det er synd på familien», sa Raymond. «Yngste barnet og den de trodde skulle ta over gården. De to andre flyttet til fastlandet for lenge siden og fikk seg andre jobber.»
«Kanskje det var derfor han gjorde det», mumlet Björn.
«Hva sa du?»
«Kanskje det var derfor han valgte å ta livet sitt? Kravene om å ta over kan være overveldende.»
Björn drakk resten av kaffen og satte kruset i oppvaskmaskinen. Sognepresten ville ikke ha noe slurv på personalrommet, hadde hun sagt.
«Ja, det vet vi ikke noe om», svarte Raymond. «Håper du har noen velvalgte salmer, og at ordene blir vakre. Det er viktig, og det håper jeg du er klar over.»
Raymond smilte sitt kunstige smil igjen. Björn kjente sinnet strømme gjennom kroppen.
«Gjør din jobb du, så gjør jeg min», svarte han innbitt mens han knyttet nevene.
«Ja visst, ja visst», svarte Raymond og holdt opp en hånd. «Men det skader ikke å dele litt livserfaring. Dere har det travelt, dere unge, og det kan bli forhastet og kanskje litt for enkelt. Men jeg stoler på at du vil gjøre guttens siste reise verdig og høytidelig.»
Björn stirret på sin kollega og kom ikke på noe mer å si. Uten et ord forsvant han inn på kontoret sitt og sank ned i stolen. Han knuget hendene på skrivebordet og trakk pusten dypt og langsomt.
3
Onsdag 4. mai
Anki nærmet seg havet, og lukten av tang var befriende etter den lange rideturen gjennom skogen. Hun slapp tøylene og lot Austri velge rute. Han gikk rett ned til strandkanten. Bøyde hodet, snuste på vannkanten og prøvde å slurpe i seg brakkvannet, men syntes visst ikke at det var fristende. Kjøle ned hovene så det imidlertid ut til å duge til. Anki gikk av og overlot hesten til sine undersøkelser av Østersjøen. Satte seg ned på en stein, kneppet opp ridebuksene og trakk av seg ridestøvlene. Sokkene var svette etter rideturen, og hun la dem ut på en liten stein i nærheten. Hvis hun var heldig, ville de tørke i solen.
Anki dyppet tærne ned i vannet. Her i fjæra var det behagelig etter alle timene føttene hennes hadde vært fanget i skinnskoene. Det fristet med en dukkert, men vannet var nok litt kjølig. Selv om det var mai, og solen skinte nesten hver dag, var havet kaldt, og hun nøyde seg med å kjøle ned tærne. Austri så ut til å være av samme oppfatning og gikk ned i vannet akkurat så langt at hun nådde over hovskjegget.
Anki tok telefonen opp av brystlommen og så på klokken. Hun hadde vært ute i fire timer, og turen hadde ført henne både langs stranden og inn i skogen med de lave furutrærne. Det var mange fine ridestier på øya, og naturen var variert. På denne tiden av året var det også uvanlig
vakkert, med store deler av bakken dekket av hvitveis.
Hun var ikke det minste misunnelig på Tryggve, som hadde valgt sørkysten av Spania. Hun kunne godt tenke seg å reise dit en gang, men ikke på denne tiden av året. Nei, dit kunne man dra når november var på sitt gråeste, eller i februar, før våren hadde kommet til øya. Hun hadde aldri angret et øyeblikk på at hun hadde flyttet hit fra Stockholm og skaffet seg hestene. Det frie livet var hennes store drøm, helt fra hun hadde blitt enke og pensjonist.
Livet hadde aldri vært bedre enn det var nå.
Magen signaliserte at det var på tide med lunsj, og et stykke fra stranden var perfekt for en piknik. Men før hun forsynte seg med mat, skulle Austri få sitt. Anki grep tøylene og forlot stranden idet mobilen ringte.
«Hei, mamma!»
«Hei Jocke, det var virkelig lenge siden sist. Så hyggelig å høre fra deg.»
Det var helt sant. Sønnen hennes var ikke verdensmester i å ringe. På den annen side var hun selv ofte opptatt med andre ting enn å tenke på sine voksne barn.
«Vi tenkte å komme på besøk, Maja og jeg», fortsatte Jocke. «Hvis det passer?»
Forslaget var både overraskende og gledelig.
«Klart det, det ville være flott! Hva med Caroline, skal ikke hun bli med?»
Jocke og Caroline hadde glidd fra hverandre for et par år siden, for så å finne tilbake til hverandre og bli en familie igjen, sammen med datteren Maja.
«Hun er på reisefot», svarte Jocke kort.
Fornemmet Anki en endring i tonefallet hans da
samboeren ble nevnt, eller var det bare noe hun innbilte seg? Hun hadde vært glad for at de hadde løst problemene sine og var samboere igjen, og i julen, da alle feiret sammen, hadde stemningen vært god.
«Hva sier du, mamma?» fortsatte Jocke. «Er du hjemme på lørdag?»
Anki lot blikket sveipe over havet mens hun tenkte raskt. I dag var det onsdag, og hun regnet med å ri hjem på fredag. Jo, hun kunne treffe Jocke og Maja på lørdag. Jenta var nå fjorten år gammel, og alt gikk altfor fort.
«Akkurat nå er jeg på langtur med Austri, men jeg kommer hjem igjen på fredag. Lørdag, sa du? Jo, det går helt fint.»
Jocke lo.
«Langtur? Du er en tøffing, mamma. Greit, da kommer vi med fly. Du trenger ikke å hente meg, jeg leier en bil.»
Anki la på og ble stående en stund og betrakte to morsomme tjelder som gikk et lite stykke unna og lette etter mat med de lange, røde nebbene sine. Hvilken tenåring ville vel besøke en farmor hun knapt kjente? Siden Anki flyttet til Gotland, hadde de ikke sett hverandre så mye, og før det hadde det bare vært i familiesammenkomster.
I Christers begravelse, for eksempel. Da hadde alle barnebarna vært der for å hedre farfaren sin en siste gang. Anki sendte dem selvfølgelig alltid bursdagshilsener, men hun fikk sjelden noen bekreftelse på at gavene var kommet frem, og det var heller ikke ofte hun snakket med dem på telefon. Men nå skulle Maja komme på besøk, og det før skoleåret var over.
Anki forlot tankene på sine kjære og vendte i stedet
oppmerksomheten mot Austri, som tålmodig hadde ventet i vannkanten mens Anki snakket i telefonen.
«Kom igjen, kompis!» ropte hun. «Vi skal hente litt friskt drikkevann og litt mat til deg.»
Hun tok ham med forbi noen naust, der sol og vind hadde gjort treverket sølvgrått. Ved siden av skurene var det en pumpe, og en bøtte lå opp ned. Akkurat slik Anki hadde fått beskjed om da hun la planene for rideturen. Ved hjelp av Tryggves kontakter hadde hun snakket med bonden som eide nabogården, og han hadde tilbudt seg å sette ut en høyballe til Austri.
«Se, Austri», sa Anki og pekte på en liten flekk mellom to skur. «Der er lunsjen din. Men først må du ha vann, ikke sant?»
Austri så på henne med kloke øyne, og Anki var sikker på at han forsto henne, selv om han ikke akkurat uttrykte seg med ord.
Hun pumpet vann i bøtta og lot ham slurpe det i seg før hun slapp ham løs på høyet. Først da tok Anki sin egen lunsj ut av en av salveskene og satte den opp på en benk utenfor det nærmeste naustet. Hun hadde laget pannekaker og hjemmelaget bringebærsyltetøy. Til og med kremfløte hadde hun fått med i en liten plastboks. Og kaffe på termos.
Vårsolen varmet, og måltidet smakte bedre ute ved sjøen enn hjemme. Hun tok en slurk av kaffen, lente seg mot veggen og lukket øynene. Vinden var kraftig, men det var nok til at bølgene skvulpet forsiktig inn mot land, en meditativ lyd som fikk henne til å døse av. Kroppen var øm etter rideturen, og hvilen gjorde godt. Det var sjelden
Anki red i flere timer i strekk, men hun angret ikke på det. Tryggve hadde dessuten tatt med seg bagasjen hennes opp til endestasjonen i Smissarve. Det var selvfølgelig det minste han kunne gjøre når hun skulle passe Putte, men det var hyggelig likevel.
Austri hadde tygget ferdig høyet sitt og sto med hodet i ro og øynene halvt lukket. Han fortjente virkelig en hvilepause, så flink som han hadde vært. Anki tenkte litt på hvordan Putte, hun selv og hestene skulle komme overens. Hunden var sterk, og hvis han rykket til, kunne han sannsynligvis dra henne av gårde. Hvis hun var ute og red, ville det selvfølgelig være praktisk om Putte kunne løpe ved siden av, men det var risikabelt. Han kunne stikke av og forsvinne med henne. Dessuten var det regler for når hunder kunne være uten bånd på jordene. Alt dette måtte Anki finne ut av før hun overtok Tryggves øyensten. Man kunne sikkert finne informasjon på Google.
Dypt i tanker hørte hun ikke personen som nærmet seg, før han var rett ved siden av henne.
«Og her sitter du og koser deg, ser jeg.»
Anki kjente igjen stemmen til mannen hun hadde snakket med i telefonen før hun dro, bonden som hadde lagt ut høyet. Sören Pettersson, het han. Han hadde på seg arbeidsbukser som ble holdt oppe av brede seler. Ansiktet var allerede brunt av solen, og han hadde den obligatoriske capsen på hodet. Denne gangen var den grønn og gul, med en reklame for en bank som ikke lenger eksisterte.
«Ja, det er utrolig fint i dag», svarte Anki, «men jeg ble litt sliten etter å ha ridd i noen timer. Takk for høyet, forresten. Jeg må få betale.»
Han løftet den ene hånden defensivt.
«Nei, nei, jeg spanderer det lille der på hesten din, såpass må vi hjelpe hverandre på landsbygda, synes jeg. Fin liten en, forresten, men han er ikke en godtlandsponny?»
«Nei, Austri er en islandshest», sa hun.
«Nydelig farge.»
Sören strøk hesten over mulen og klappet den på halsen.
«Skal du ri videre nå?»
Hun reiste seg fra benken.
«Ja, jeg hadde tenkt å komme meg til Smissarve i dag. Der er det en stallplass som venter. Kanskje det er best jeg kommer meg av gårde.»
Han myste mot solen, og Anki skjønte at han vurderte hva klokken kunne være.
«Du rekker det nok», sa Sören. «Det er bare noen få mil igjen, det meste av turen er unnagjort. Ser du den gamle tønnen der borte?»
Anki kikket i den retningen han hadde ment, og så gårdsplassen.
«Der er det en port. Ri den veien og følg stien, så kommer du rett frem. Da slipper du å ri opp hovedveien blant alle bilene.»
Det hørtes unektelig fristende ut, og det var en mulighet som Anki ikke hadde tenkt på da hun hadde planlagt turen ved hjelp av kartet. Den lille stien var ikke merket.
«Er den vanskelig å finne?» spurte Anki mens hun pakket tingene sine i salvesken. «Jeg mener, kan jeg ri meg vill?»
«Nei da, når stien tar slutt, kommer du til en vanlig en.»
«En hva da?»
«En liten vei som vanligvis fører ned til en gård, men denne går ned til sjøen hvis du svinger til høyre. Den går mellom et par store jorder.»
«Og hvis jeg svinger til venstre?»
«Da kommer du til Smissarve kirke og prestegård, og det er dit du skal, ikke sant? Det finner du. Hvis ikke får du ringe, så kommer jeg og henter deg.»
Da Anki en stund senere red av sted, fulgte han etter henne til porten og åpnet og lukket den etter henne. Hun snudde seg i salen og vinket til sin nye venn før hun smekket på Austri, som falt inn i en behagelig tølt etter middagshvilen.
Sören Pettersson hadde hatt rett i at det ikke var langt. Stien var lett å ri, skogen luktet godt, og etter mindre enn en time nådde Anki veien mellom jordene. Hun gjorde holdt og betraktet landskapet. Til venstre reiste det karakteristiske og staselige kirketårnet seg, målet for dagens tur. På en måte var det flott å ha fullført dagens mål, men på den annen side var det litt tidlig å avslutte turen, hun kunne like gjerne ri ned til havet her også. Veien var fin og tørr, med en gresstripe i midten, og innbød til en lang galopp, noe som kunne være fint for dem begge. Anki tok et fastere grep i tømmene og manet på sin turkamerat.
«Tjo ho, Austri! Sistemann til havet er en somlekopp!»
Austri var med på notene og satte straks i galopp. Omtrent hundre meter lenger fremme fikk Anki øye på en skarp sving. Hun holdt inn hesten og fikk ned tempoet. Hun hadde ikke noe stort ønske om å velte i halsbrekkende fart i svingen.
Det siste stykket red hun i skritt. Gjennom det sparsomme løvverket ante Anki noe annet enn bare glitrende sjø. Kunne det være et låvetak rett ved strandkanten? Det kunne også være et gammelt lager, det militære nærværet hadde vært stort den gangen det var tre regimenter på øya.
Da Anki kom til enden av veien, oppdaget hun tre røde husrekker som lå i en kvadratisk form rundt en gårdsplass.
En stor klippe raget opp ved siden av, og skyggen falt over området. Bygningene og stedet så ikke militært ut i det hele
tatt, mer som en feriekoloni. Muligens et enkelt herberge som var blitt forlatt.
Anki gikk opp på trappen foran det nærmeste huset. Hun kjente på dørhåndtaket, som straks ga etter, og døren knirket og gikk opp. Den hørtes like elendig ut som Tryggves gamle port. Den burde oljes, tenkte hun, og lo av den absurde tanken midt oppe i det hele. Hvem tenker på å olje hengslene på et forlatt hus? Austri fulgte henne nysgjerrig med øynene. Hvis Anki hadde kunnet, ville hun ha tatt hesten med seg inn, men det var best å la være. Gulvet kunne være morkent, og den tunge hesten risikerte å tråkke gjennom.
«Vent her på meg, vennen», sa hun og strøk ham over mulen.
Han dyttet til lommen hennes, for han visste nøyaktig hvor godbitene var.
«Ok, du fortjener det», lo Anki og halte opp en gulrot. «Men ikke la meg være alene igjen her, det sier jeg deg.»
Han bukket med hodet, som om han forsto hva rytteren mente, og gikk så videre for å undersøke gresstråene som stakk opp ved trappen. Anki smøg seg videre inn i en lang, mørk korridor med flere dører. Lukten av fukt var tydelig. Hun snuste i luften og kjente en annen lukt. Mugg, det var sikkert. De fleste dørene var åpne og førte inn til små soverom. Senger i alle rom, det måtte ha vært en feriekoloni, slik hun først hadde trodd. Enkeltsenger, dobbeltsenger og sprinkelsenger for mindre barn. Det tydet ikke på at det var en feriekoloni. I et av rommene sto det til og med en liten vugge. Så små barn ble neppe sendt til en feriekoloni.