aubert. voksne mennesker. omslag.qxp 17.06.2019 11:48 Side 1
Om Kan jeg bli med deg hjem (2016)
Ida er arkitekt, barnløs og i sin beste alder, men i det siste har varsellampene begynt å blinke. For sikkerhets skyld har hun undersøkt mulighetene for å få fryst ned egg til senere bruk, i tilfelle hun skulle treffe den rette. Nå er det sommer, og Ida tar bussen sørover til barndommens ferieparadis, hvor moren skal feire 65-årsdag med sin lille familie. På hytta venter lillesøster Marthe med samboer og bonusbarn. Alt skulle ligge til rette for noen fine feriedager, hadde det bare ikke vært for Marthes strålende nyheter.
«Auberts noveller er rike på litterær teft og menneskelig innsikt … en forfatter med et sikkert blikk for livets grunnleggende motsetningsforhold» f ro d e h e l m i ch p e d e rse n , m o rg e n bl a d e t
voksne mennesker
m a r i e au b e rt (f. 1979) debuterte i 2016 med novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem, som fikk begeistret mottagelse og mange lesere. Voksne mennesker er Marie Auberts andre bok. Den er solgt til Sverige, Danmark og Tyskland allerede før utgivelsen i Norge.
marie aubert
Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, før hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.
marie aubert
«Aubert har skrive ekte noveller, ikkje romanfragment eller utvida dikt, men tekstar som har funne si endelege form og lengd … Dette er ein fin litterær debut av ein forfattar med stor menneskekunnskap, smidig språk og dramaturgisk teft» o d d w. suré n , dag o g ti d
Voksne mennesker er en roman om tynnslitte familiebånd, sjalusi og selvhevdelse, og om skammen over en uelsket tilværelse.
o forlaget oktober
fo rfat te rportre t t: Agnete Brun forside illustrasjon: Malte Müller o msl agsde si gn og - i d é : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e x i l de si gn
f o rl ag et o kto b er is b n: 978 -8 2 -4 95 -2 14 5 -6
«Marie Aubert skriver om hvordan vi egentlig er. Hva vi egentlig tenker når vi sier hva vi tenker … Hun gjør det med en letthet som leder tanken til gamle storheter i novellekunsten. Det er dialogene som driver frem disse novellene. Ikke den gode samtalen, men de vanskelige samtalene som vi ofte viker unna, de som vi turnerer som en slags unnvikelsesmanøver … [Marie Aubert] arbeider nå som informasjonsrådgiver i et forlag. Jeg skal ikke si opp jobben for henne. Men egentlig er hun forfatter» run e h a l l h e i m , a f te n p o ste n
v
ksne mennesker
roman | forlaget oktober
«Velskrevet novellesamling full av sjarm og tristesse. Treffsikker situasjonskomikk med vågale, kroppshungrige kvinner i hovedrollen» kri sti n e i sa kse n , vg , Årets beste bøker 2016 «Her er ni ulike noveller som viser små glimt av ulike skjebner: en kvinne som forlater mannen, men kanskje angrer, en mann som ikke ønsker å adoptere barn likevel. Mennesker som står ved et veiskille, i helt dagligdagse situasjoner som nok er så gjenkjennelige at det gjør vondt for mange» i da våg se th e r , stava n g e r a f te n bl a d, Årets beste bøker 2016 «Ni pikante, erotiske, tragiske og underholdende debutnoveller med skamfølelse i bunn … En debut som er verd å merke seg» ste i n ro l l , a d re sse av i se n
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 2
17.06.2019 12:28
Marie Aubert
voksne mennesker Roman
for l aget ok tober 2019
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 3
17.06.2019 12:28
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 4
17.06.2019 12:28
andres barn, alltid, overalt. Det er verst på buss, når jeg ikke slipper unna. Jeg er svett på ryggen og sur. Sola står rett inn av de skitne vinduene, bussen har vært full siden Drammen, og det kommer på enda flere folk på Kopstad og ved Tønsberg og Fokserød, de må stå i midtgangen og svaie mens de holder seg fast, selv om det liksom skal være plassgaranti. I setet bak meg sitter en far og en unge, en gutt som kanskje er tre, ungen ser Hakkebakkeskogen-filmen på iPad med lyden på. Det lyder boksaktig og gjennom trengende, innimellom prøver faren å skru ned lyden, og da hyler ungen sint og skrur lyden opp igjen. Jeg er blitt kvalm av å lese boka mi og er nesten tom for batteri på telefonen, så jeg kan ikke høre podcast heller, alt jeg hører er pling og plong og metalliske Klatremus-sanger, vaske vesle B rumlemann med klut og kost og såpevann. Da vi nærmer oss Telemarks porten, klarer jeg ikke holde kjeft lenger og snur meg mot faren, det er en ung hipsterfar med skjegg og en dum liten manbun, og jeg setter opp et stort smil og spør om de kan skru ned lyden litt, vær så snill. Jeg hører selv at jeg har skarpe kanter i stemmen, han 5
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 5
17.06.2019 12:28
skjønner at jeg koser meg med det, men de kan ikke sitte der med lyden på, på en full ekspressbuss i juli, det kan de ikke. – Tja, sier hipsterfaren og gnir seg i nakken. – Er det plagsomt, liksom? Han har stavangerdialekt. – Det er jo litt høyt, da, sier jeg, jeg smiler fortsatt. Faren blir muggen og napper iPaden ut av hendene på ungen, som begynner å illskrike, overrasket og rasende, og det gamle ekteparet i setet foran meg snur seg og stirrer oppgitt på meg, ikke på ungen og faren, men på meg. – Sånn går det når du ikkje vil skru av lyden, sier faren. – Hu damå blir forstyrra, nå får du ikkje lov å se mer. Bussen svinger inn mot bensinstasjonen, der det er stopp for tissing og kaffe, mens ungen ligger på tvers i setet og skriker, jeg tar veska mi og haster gjennom midtgangen med hylingen bak meg. Kristoffer og Olea står og venter på meg på Vinterkjær. Marthe er ikke med. Kristoffer er så høy, Olea så liten. I høst skal hun begynne på skolen, jeg synes hun ser altfor liten ut til det, tynn og skjør. – Godt å se deg, sier Kristoffer. Han gir meg en lang klem, bretter liksom armene rundt meg og trykker til. – Lige måde, sier jeg. – Og så langt hår du har fått, Olea, sier jeg og napper henne i hestehalen. 6
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 6
17.06.2019 12:28
– Olea lærte å svømme i går, sier Kristoffer. Olea gliser, hun mangler fire tenner i overkjeven. – Jeg svømte uten at pappa holdt meg, sier hun. – Oi, sier jeg. – Er det sant. Så flink du er. – Marthe tok bilde av det, sier Olea. – Du kan se når vi kommer fram. – Marthe lå vel på land og latet seg, hun, tenker jeg, sier jeg og legger bagen min i bagasjerommet. – Ja, sier Olea fornøyd i baksetet. – Hun latet seg skikkelig mye. – Sånn sier vi ikke, Olea, sier Kristoffer og starter bilen. – Det vet du. Jeg snur meg bakover til Olea og blunker og hvisker høyt til henne: – Marthe er litt lat. Kristoffer kremter. – Jeg kan si det, vel, sier jeg. – Jeg har lov å tulle med sånt. Det er så fristende, Marthe har bare godt av et spark i ræva av og til, og det er deilig å blunke til Olea, få henne til å fnise og sette opp store, frydefulle øyne over at jeg er morsom. Vi kjører kystveien, og jeg forteller Kristoffer om hipsterfaren og ungen som så Hakkebakkeskogen med lyden på. – Og så ble folk sure på meg, sier jeg. – Det var jo ikke jeg som lagde bråk. Og han faren ble sånn skikkelig irritert. Kristoffer lukter noe jeg kjenner igjen, det er hytta, maling, sjøvann, kropp. 7
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 7
17.06.2019 12:28
– Det er jo ikke så lett å få roet dem ned alltid, vet du, sier han. – Men du lot vel ikke Olea sitte på en tettpakket buss med iPaden på full guffe da hun var tre, sier jeg. – Nei da, sier Kristoffer. – Men folk blir så irritert på unger, de skjønner ikke hvordan det er. Barn må jo få lov å være barn. Sånne ting sier Kristoffer, barn må få lov å være barn, eller at det er viktig å lytte til kroppen. – Men det er forskjell på å grine og å ha på lyden, sier jeg. Jeg merker at jeg prøver for hardt, jeg avslører meg nå, at dette er noe jeg ikke skjønner, og Kristoffer trekker på skuldrene og smiler kort. – Ha på lyden på en full buss, sier jeg igjen. – Du må puste med magen, Ida, sier han og klapper meg på låret. Jeg åpner munnen for å si enda mer, men tar meg i det, han kommer ikke til å skjønne det likevel. Jeg kan si det til Marthe, hun pleier å være enig med meg om sånt, hun blir irritert når Olea bråker. Det er noe annet jeg har tenkt at jeg skal fortelle henne også, ikke med en gang vi kommer fram, men i kveld, når vi har tatt et par glass vin hver og Kristoffer har forsvunnet for å legge Olea, da skal jeg fortelle det.
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 8
17.06.2019 12:28
for to uker siden var jeg i Göteborg, jeg tok toget dit alene og sov på hotell og gikk noen k vartaler til en fertilitetsklinikk om morgenen. Det så ut som alle andre legekontorer, bare finere og lysere, med yucca palmer i store krukker, duse bilder på veggene av babyer og mødre eller av egg og fugler. Legen het Ljungstedt og hadde kontor med utsikt til et trenings senter på andre siden av gata, jeg kunne se rett over på folk som løp på tredemølle og løftet v ekter. Han uttalte navnet mitt på en svensk måte, ikke som Ida, mer som Eida, Yjda, med i-en langt baki halsen, mens han skrev på pc-en uten å se på meg. Han gikk kjapt gjennom prosessen, når i syklusen jeg skulle begynne på hormonkur, hvordan de tok ut eggene, i dag skulle han bare ta noen blodprøver og gjøre en gynekologisk undersøkelse. – Ja, det har blitt jättejättepopulärt å fryse ned egg, sa han, som om han skulle selge meg et eller annet, men jeg var jo der allerede. – Jeg har skjønt det, sa jeg og lo. Alt kjentes åpent, det var snart sommerferie, det var varmt og fint i Göteborg og jeg hadde bestilt bord 9
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 9
17.06.2019 12:28
et sted der jeg tenkte å spise lunsj og drikke noe dyr hvitvin, skåle for at jeg skulle bruke sparekontoen min på å ta ut egg og sette dem i banken, en konto med egg. – Det er en jättejättefin möjlighet, sa han. – Om man ikke har partner eller ikke ønsker seg barn riktig ennå. – Ikke sant, sa jeg. – Jeg har tenkt å gjøre det etter ferien. – Så kommer du kanskje hit med din neste pojk vän om et par år, og så kan dere bruke dem når du er førtito eller førtitre, sa han og skrev i vei på tastaturet sitt. – Ja men det blir ju jättejättetrevligt. Jeg prøvde å se for meg en pojkvän, jeg tenkte meg en høy mann med skjegg, der på kontoret sammen med meg, om noen år, ansiktstrekkene kunne jeg ikke se ordentlig, men jeg forestilte meg at han la armene rundt meg i heisen på vei ut og sa nå skal vi bli foreldre, Ida. Én gang, tenkte jeg mens jeg lå i gynekologstolen, én gang må det funke, én gang etter alle de gifte og samboende og uinteresserte og uinteressante mennene må det funke, bare å ligge der fikk meg til å tro at det ville skje, både mannen og barnet, bare det at jeg var der og skulle gjøre dette var et løfte om at det ville komme noe mer, en gang. Legen og jeg så på livmoren min på u ltralydbildet, han spurte hva jeg jobbet med, og jeg sa at jeg var arkitekt. – Så ritar du nog några fina hus, sa han. 10
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 10
17.06.2019 12:28
– Ja, jo, sa jeg, – Det er et ganske stort firma, mest offentlige bygg og sånt, byplanlegging, jeg stoppet meg selv, var på vei inn i en lang utlegning om hvem som tegner hva, men det kjentes ikke som det var noen vits der jeg lå med beina ut til sidene og instrumentet opp i skjeden. Da jeg var på vei ut døra for å ta blodprøver, fortsatt slimete og kald i u nderlivet etter ultralydgeleen, sa han at vi skulle snakkes om to ukers tid, når resultatene kom, og så skulle vi sette opp en plan for når vi skulle begynne, når alt skal begynne.
Voksne mennesker_ Marie Aubert.indd 11
17.06.2019 12:28