i henne i meg
vilde heggem
I henne i meg
forlaget oktober 2026
tirsdag 1. november 2005
hun sitter ved vinduet, hun har øynene lukket. En stund har hun sol i ansiktet, før den dras innover i flyet, bakover langs seteradene. Hvite flekker av lys farer over det avrundede taket, reflektert av klokker rundt håndledd. Det glitrer i havet, skyggen av flyet beveger seg sakte over vannflaten. Hun har ørepropper i ørene, en ledning henger ned mot fanget.1 Hun har hånda på det tjukke vindusglasset, utenfor skimtes konturene av land.
1 Hun hører på preludium av Bachs cellosuite nr. 6 i d- dur spilt av Yo-Yo Ma i 1983. Gjennom musikken høres duren fra kabinen. Flyet er ti tusen meter oppe i lufta, høyt over Norskehavet. Hun reiser alene, det er selvfølgelig for henne å reise alene. Hun kjenner ingen frykt for noen aspekter ved verken det å reise eller det å være alene. Hun har allerede vært i seksten land, men aldri utenfor Europa. Hun er ikke komfortabel med å uttrykke seg på noe annet språk enn sitt eget, men gjør seg godt forstått på engelsk. Hun har en liste over ting hun vil ha gjort i løpet av livet: få fire barn, skrive minst én bok, dra til Afrika. Hun er i begynnelsen av tjueårene, men blir av bekjente beskrevet som en blanding av en liten jente og en gammel dame. I passet hun reiser med, står det at øyenfargen hennes er blå, hårfargen blond, at hun av nasjonalitet er norsk, født i Lærdal, kl. 01.55 en natt med fullmåne.
bagasjebåndet rykker til , før det føres i en slynge gjennom rommet. Hun ser mot båndet, har hodet på skakke. Rundt halsen er et hvitt sjal surret flere ganger, over brystet har hun en veske med en blomst trykket i stoffet, fra den ene armkroken henger en beige kåpe. Genseren hennes er dratt opp på armene, hun har hendene i bukselommene, hofta stikker ut til den ene siden. En brun koffert kommer ut mellom plaststrimlene, bagasjelappen er merket med en stor V.2 Hun følger kofferten med øynene, men rører seg ikke. Først når de andre passasjerene har tatt sin bagasje, beveger hun seg mot båndet.
2 V-en står for navnet hennes. Hun var den eneste med det navnet i den lille byen der hun vokste opp, knapt noen het det i hele det lille landet hun bodde i. Hun er oppkalt etter datteren til André Bjerke, han skrev dikt med navnet hennes i. Som barn leste hun de fleste bøkene i barneavdelingen på biblioteket, men den boka hun lånte flest ganger, var navneleksikonet «Hva skal barnet hete» fra voksenavdelingen. Hun leste om betydning, utbredelse og opprinnelse og satte opp lister over hva hennes egne barn skulle hete. Øverst på lista stod tittelen på hennes favorittbok. Hun leste navnene i dødsannonsene i avisen og på gravstøttene på kirkegården. Hun likte å ha et spesielt navn, det var en del av identiteten hennes å være annerledes, og kanskje falt det seg derfor naturlig for henne også på andre måter å skille seg ut. Det er unødvendig å merke den, for ingen andre reiser med en sånn gammel koffert i imitert skinn. Hun har funnet den på et loppemarked og liker tanken på at noen annen har reist med den før henne. Hun foretrekker gamle gjenstander fordi de bærer på en historie, og hun forestiller seg hvem som har båret denne kofferten rundt i hvilke land i hvilke tiår. Hun ser for seg en smal hanskekledt hånd som løfter kofferten opp på en hattehylle i et tog med beige interiør. Denne forestillingsevnen har hun hatt siden hun var barn, og hun tilbringer fremdeles vel så mye tid i sine egne tanker som i virkeligheten. Det har ikke slått henne at hun kunne kjøpe en ny koffert i plast. Som i så mye annet gjør hun ting på en egen måte, muligens uten å ense det selv.
hun finner en plass lengst framme i bussen. Hun åpner kåpa, drar av seg sjalet, legger det oppå veska i setet ved siden av seg. Hun spenner fast setebeltet, legger hendene i fanget. Det rykker i henne når bussen begynner å kjøre. Hun sitter med beina krysset, magen hever og senker seg i et rolig tempo. Hun ser oppmerksomt ut av vinduene, de smale øynene er konsentrert om utsikten. Den lange halsen spenner seg når hun snur hodet fra det ene vinduet til det andre.3 Det skumrer, det bleke ansiktet hennes får et gyllent skjær. Det er den første november, landskapet er tørt og brunt.
3 Hun liker å ha utsikt. Hun blir trukket mot vinduer, benker og fjell. Hun føler seg gammel. Selv som barn så hun på seg selv som et gammelt barn. Allerede da innså hun at hun tenkte på ting andre barn ikke tenkte på. Hun kunne forestille seg døden helt til hun ble svimmel. I ulike situasjoner er hun ofte den yngste, men føler seg likevel som den eldste. Hun er redd for at hun ikke kan få barn, er overbevist om at hun kommer til å få kreft, tenker det er sannsynlig at hun vil bli drept. Hun har brukt de første årene av livet sitt på å drømme om framtiden, men innser ikke at hun befinner seg midt i den. Hun har en sterk følelse av å ha dårlig tid, en klar oppfatning av at livet er kort. Det er så mye hun vil rekke. Hun har aldri vært på Island før. Hun har lenge drømt om dette landet, uten at hun helt kan sette fingeren på hva det er hun ser for seg å finne der. Basert på løse brokker av kunnskap om naturen, historien, språket og kulturen har hun en formening om at hun vil føle en spesiell tilhørighet til denne øya. Hun har hørt uforholdsmessig mye på islandsk musikk: på Björk, Sigur Rós og Múm. Hun har begynt på «Islands klokke» av Halldór Laxness, men aldri lest den ferdig. Hun mener det må være noe spesielt med å skape noe på akkurat dette stedet, hun vil være en som skaper noe der. Hun ser seg selv i tjukk ullgenser og gummistøvler et sted på den islandske landsbygda. Hun tenker at hun kan komme til å bli.
bussen svinger inn ved Hallgrimskirken og stanser på det høyeste punktet i Reykjavik, det er utsikt til flere kanter av byen derfra. Passasjerene blir sluppet av utenfor Hotel Leifur Eiríksson, i krysset mellom Skólavörðustígur, Frakkastígur og Eiríksgata. På fortauet står E.4 Han har på seg en kort jakke med felt i mange farger. I halsen har han et palestinaskjerf, under olabuksene synes hvite tennissokker. Hun slipper de andre passasjerene av bussen før hun går ut i midtgangen og løfter kofferten ned fra hattehylla. Hun nikker til bussjåføren på vei ned trappa, E kommer mot henne. Han kommenterer at hun bare har med seg den lille brune kofferten. Han spør om han skal bære den for henne, hun sier hun kan ta den selv.
4 E er som en bror for henne, hun ser på ham som en lillebror. Hun kategoriserer ham som bror, mest for å konstatere at de aldri kommer til å bli noe annet enn det. Flere av vennene hennes har vært forelsket i ham, men hun er helt sikker på at det aldri vil skje med henne. E har lav impulskontroll og stor utforskertrang, han har høy latter og kan skifte imponerende raskt mellom ulike dialekter. Ytre sett har han de samme fargene som henne, men han har et helt annet nivå av selvtillit. Han har allerede vært både på tv og i fengsel. Han har mange planer for livet og ønsker ikke å begrense seg. Han har også reist dit alene, men har ingen intensjoner om å bli. De er fra den samme lille byen og har kjent hverandre siden de gikk på skolen. De har begge en selvsikkerhet med tanke på eget arbeide, de har en delt fascinasjon for Kim Hiorthøy og har planlagt å lage barnebøker sammen. Utover dette framstår de som svært ulike; han betydelig mer ekstrovert og energisk enn henne.
han går først inn i rommet. Hun kommer etter.5 Hun ser seg rundt. Hun sier at det er helt annerledes enn hun har sett for seg, selv om han har sendt bilder av rommet han leier på Sunna Guesthouse. Det står en seng i hver ende av rommet, ved døra henger en vask med et speil over, under vinduet står en pult. Han sier at hun kan sitte der og skrive, at han er på skolen det meste av dagen. Hun forteller at hun har sett i reisehåndboka at det skal være et bibliotek i byen, at hun har tenkt hun vil sitte der. Hun legger kofferten på senga ved vinduet, sengetøyet ligger sammenbrettet oppå en foldet dyne. Hun sier hun er forberedt, at hun har lest boka nøye, men at han må vise henne alt det som ikke står der. E setter seg på den andre senga, dyna hans ligger krøllet sammen i fotenden. Han har ytterklærne på, han fikler med skjerfet. Det korte håret hans er rufsete i panna, på bakhodet står noen hårstrå rett opp. Han sier at de må bade, både på den Blå lagune og i svømmehallene rundt i byen. Hun sier at hun har lett etter en badedrakt, siden han hadde skrevet at hun måtte ta med det, men at hun i stedet kjøpte en ny bikini. Hun lener seg over pulten og drar gardinen litt til siden, det mørkner ute. Hun sier at hun vil ri på islandshest. Han forteller at det finnes egne busser med ulike turistruter, at han har spart det til hun skulle komme. Hun snur seg mot ham. Hun sier at hun vil ha en islandsgenser og at hun forventer at han finner Björk for henne. Han forteller at han har sett Björk to ganger, danset med henne én gang. Hun studerer ansiktet hans med hevede øyenbryn, er usikker på om han snakker sant. Han rynker på nesa når han ler.
5 Jeg står igjen utenfor. Jeg står ved vinduet og lytter etter samtalen mellom de to der inne. Jeg har reist hit alene, jeg har vært her før. Jeg er i begynnelsen av førtiårene, håret har begynt å bli grått, øynene også. Jeg har skrevet fem bøker, født tre barn, men har ikke vært utenfor Europa. Jeg har kalt opp et av barna etter tittelen på min barndoms favorittbok. Selv har jeg et navn som har steget i popularitet, det plager meg. Jeg trekkes mot vinduer, trær og svarttroster. Jeg leser mer enn jeg skriver, men leser likevel for lite. Jeg tenker litt på døden hver dag.
onsdag 2. november 2005
hun ligger på ryggen og ser rundt seg i rommet.6 Veggene er lysegule, taket hvitt. Foran den lukkede døra henger strimler av plast. I hjørnet står et åpent skap, tingene til E tyter ut av hyllene. Over det ene skaphjørnet henger et hvitt håndkle. E ligger med ansiktet vendt inn mot veggen. Over senga hans er det teipet opp flere tegninger. Veggen ved hennes seng er tom. Hun har hendene oppå dyna, dynetrekket er slett ennå. Etter en stund begynner E å snu seg i senga. Han strekker armene opp i lufta og spør med søvnig stemme om han skal vise henne byen. Hun snur hodet mot ham. Hun sier et høyt «ja». Han ruller over på siden. Han sier han kan skulke skolen denne ene dagen, at han kan vise henne det som er verdt å se. Hun setter seg opp. Hun sier at alt er verdt å se.
6 Det er to rom i denne romanen, dit jeg ikke kommer inn. Jeg vil inn, men jeg har ikke lenger tilgang. Jeg må forestille meg det som er innenfor. Jeg tror jeg har reist tilbake hit for å komme nærmere noe, men jeg vet ikke hva. Det mest nærliggende er å oppsøke de konkrete stedene jeg kan huske, og se hva jeg finner der. Jeg går rett fra flybussen og til Sunna Guesthouse, fremdeles trillende på en svart koffert med elegante buer i plasten. Jeg står på den andre siden av gata og tar et bilde med telefonen min, jeg sender bildet til E. Jeg skriver: «research». På bildet er et hvitt murhus delvis dekket av greiene fra et tre. Bare vinduet i første etasje synes i sin helhet. Jeg ser intenst på det vinduet, som om jeg kan se dem der inne. Men her jeg står, stirrende på den hvite murpussen og det liggende vinduet, kan jeg bare skimte speilet og døra. Av fasaden kan jeg lese at størrelsen på rommet er mindre enn jeg har tenkt meg det. Sengene må stå tettere der inne enn jeg har sett for meg. Den ene senga må stå rett under vinduet, pulten må være presset inntil veggen mellom sengene. De to må være tettere på hverandre i dette rommet enn jeg har forestilt meg det.
de rusler nedover gatene mot sentrum.7 E prater og peker. Han viser hvor han har vært på åpninger, og utestedet der han skal ha danset med Björk. Han forteller hos hvem han har vært på fester, og bak hvilke vinduer han kjenner noen som bor. Han følger henne til bruktbutikkene med det beste utvalget, før han tar henne til dem med de laveste prisene. Han går med korte, spretne skritt, ofte ler han av noe han selv sier. Hun er noe høyere enn ham, hun går med lange skritt, smiler sjelden. Hun stanser ved hus, foran plakater, under gateskilt. Hun tar bilder av bygninger, skygger og trær, av tørr asfalt, våt asfalt og fotspor i snø. Hun er ivrig og snakker mer enn hun pleier, men sier ingenting om seg selv.
7 Jeg tusler også gjennom sentrumsgatene, jeg går saktere enn jeg pleier. Til vanlig beveger jeg meg med den hensikt å komme fram til noe og holder derfor ofte et raskt tempo. De dagene jeg befinner meg i Reykjavik, tar jeg meg imidlertid i å gå saktere og mer oppmerksomt. Jeg rusler rundt på måfå, jeg går de samme gatene oppover og nedover, jeg stanser og snur etter innfall, jeg setter meg ned og blir sittende lenge, før jeg reiser meg og går sakte videre. Jeg oppsøker også målrettet bestemte lokasjoner, uten noen intensjon om å kunne beskrive disse stedene detaljert og utfyllende; det er mer for min egen del at jeg ønsker å plassere tingene i forhold til hverandre, eller organisere dem i mitt eget hode. Jeg er i byen for å skrive en roman med handling lagt til Reykjavik. Jeg har allerede skrevet to hundre sider i korte tekstbrokker med utfyllende fotnoter om noen uker i en ung kvinnes liv på begynnelsen av totusentallet. Jeg har søkt Den norske Forfatterforening og blitt tildelt et reisestipend for å reise til Island. Jeg tror jeg vet hvor teksten skal, men er usikker på hva det vil bety for boka at jeg selv befinner meg her.