VIBEKE TANDBERG
Radikal
roman | forlaget oktober
Vibeke Tandberg (f. 1967) er forfatter og kunstner. Hun debuterte som forfatter i 2012 med Beijing Duck og har siden utgitt romanene Tempelhof (2014), Joelle Joelle (2016), Eurydike Anal (2018), Feber (2021) og Hestedagboken (2024). I 2019 kom essayboken Uvilje, og i 2020 debuterte hun som dramatiker med stykket Hunder på Nationaltheatret. Radikal er Vibeke Tandbergs sjuende roman.
Bokdesign: Bengt Olsson
Vibeke Tandberg
Radikal
Roman
Forlaget Oktober 2026
Solen har funnet vei inn i soverommet gjennom en glipe i gardinene. Nå strekker den seg i en lang stripe fra vinduet og bort til hånden som henger over sengekanten. Nå rykker det i en finger, og så i foten som stikker ut under dynen. Nede fra gaten høres lyden av dekk mot brostein, av stemmer og en bil som tuter. Søppeldunker trekkes over fortauet, en sykkelklokke klinger, en katt hyler. Hun glipper med øynene. Det ser ut som om hun skal til å våkne, som om hun skal til å bli en del av verden igjen, men foreløpig vet hun ikke hvor hun er, eller hvem hun er. Og sånn, mens hun sirkler høyt over sengen i bane med planetene og stjernene, husker hun ingenting, vet ingenting, kan ingenting. Kanskje hun sovner igjen, for hun lukker øynene og blir liggende urørlig i mange minutter.
Solstripen når frem til nattbordet. Nå tordner bilene over brosteinene, stemmene er høyere, en sykkelklokke skingrer. Det rykker i en finger, én til. Solen begynner å gjøre sin virkning, slik den gjør hver morgen, og beviser
at dagslyset, når alt kommer til alt, har siste ordet i vår skjøre konstruksjon. Når natten viker for dagen og mørket for lyset, når tilstanden av det vi forestiller oss som død, går over i det vi tror er liv, fødes og dør vi i samme stund. Snart skal den sovende overgis tiden, og stedet skal hente inn kroppen. Hun skal huske hvor hun er, og om hun ikke kommer til å vite hvorfor hun er, for hvem vet vel hvorfor man er, enten man sover eller er våken, så er det ikke lenge til kroppen igjen er festet til hodet, armene til skuldrene, føttene til leggene, ikke lenge til hun skal kjenne den behagelige følelsen av å tro at hun vet hvem hun er.
Hånden over sengekanten knytter seg, armen strekker seg ut, og så spriker hun med fingrene. Nå stikker den andre foten ut fra dynen, og så spriker hun med tærne, strekker kroppen så lang den kan bli, og så åpner hun øynene. Hun husker alt. Og om hun ikke husker alt, så husker hun i hvert fall det som er verdt å huske, hun husker hvor hun er, og hun husker flybilletten. Den ligger på nattbordet. Hun trenger ikke se på den, hun vet at den ligger på nattbordet ved siden av nattbordlampen, der den har ligget siden hun bestemte seg for å reise hjem. Hun kan strekke ut en hånd for å se når flyet går, når ombordstigningen begynner, og når hun må stå klar i resepsjonen med de tre koffertene på mandag om nøyaktig en uke. Men så trenger hun ikke å se på billetten, for hun vet akkurat når ombordstigningen åpner, og når
flyet skal ta av. Hun husker tidspunktene for innsjekking og avgang, og hun husker det ellevesifrede referansenummeret hvis hun skulle være så uheldig å miste billetten.
Tallene er lagret i hukommelsen, og det hun var sikker på i går, kan hun være sikker på i dag. Hvert tall og hver bokstav tilknyttet akkurat denne flymaskinen, er tall- og bokstavrekker som nå føyer seg til fødselsdatoen og personnummeret hennes, tall som skiller henne fra alle andre mennesker i hele verden.
Hun kommer kanskje til å glemme hva som står på billetten når hun har reist herfra, for sånn er det, når noe ikke er viktig lenger, viskes det ut av hukommelsen for å gjøre plass til andre ting. Hjernen må glemme for ikke å sprenges, sier doktor Huartes, det som er viktig nå, er ikke nødvendigvis viktig for alltid. Tallene på billetten er midlertidig kunnskap, den opptar en del av hjernekapasiteten i en begrenset periode, men den kommer til å bli overflødig å huske om en uke. Reservasjonsnummeret, innsjekkingstiden, ombordstigningen og avreisetidspunktet er kanskje glemt allerede når flyet har tatt av, og så vil plassen denne informasjonen har opptatt i minnet, frigjøres til annen informasjon, viktig eller uviktig i kortere eller lengre tidsrom den også. Hjernen må utnytte plassen på best mulig måte, sier Huartes. Den jobber på finurlige måter vi ikke styrer, sier han.
Men hvem andre enn hun kan bestemme hvor lenge noe er viktigere enn noe annet? Hun gjesper og strekker
armene over hodet, og så snur hun seg mot nattbordet. Billetten ligger ved siden av nattbordlampen bak et tomt champagneglass. Hva er viktig, og hva er uviktig? Hun står foran en avreise, og ikke før hun sitter på flyet, etter at hun har lagt håndbagasjen i bagasjehyllen, ikke før hun sitter i sete 22B med skulderbagen mellom føttene, skal hun minne seg selv på at hun nå kan glemme det som står på billetten. Det må hun ikke glemme. Men det trenger hun ikke å minne seg selv på, Huartes sier at sånt skjer helt av seg selv.
Koffertene står på toppen av klesskapet, hun kan se dem herfra. Hun vet hva hun skal pakke i de to store og hva som skal i den lille, og hun vet hva hun skal ha i skulderbagen, for der skal hun ha tannbørste, tannpasta, hårbørste, håndkrem, en ansiktskrem, det er så tørr luft på fly, en pakke våtservietter og kanskje en leppestift. Og passet. Passet må hun ikke glemme. Passet må også ligge i skulderbagen, men det kommer hun ikke til å glemme, for nå har hun tenkt tanken, og hun stoler på at alt som er tenkt, er trygt lagret i hukommelsen helt til hun er hjemme igjen. Det gjør henne rolig å tenke på det. Men det gjør henne også litt urolig å tenke på det, som om hun tenker det for å berolige seg selv. Er hun urolig? Ja, det gjør henne urolig å tenke at hun kanskje er urolig, selv om det ikke er noen grunn til at hun skal være urolig. Har hun glemt noe viktig, kanskje, eller kommer hun til å glemme noe viktig? Kan hun være sikker på at hun ikke
kommer til å glemme det hun husker nå? Doktor Huartes sier at hjernen er det organet vi vet minst om, at hjernen ikke har evnen til å vite alt om seg selv, der kommer den rett og slett til kort. Det eneste hun kan være sikker på, er at hun akkurat nå husker hvert eneste siffer på billetten. Her hun ligger i sengen nå, en uke før avreise, vet hun når hun skal be resepsjonen bestille drosje til flyplassen, når drosjen må stå utenfor hotellet, og hun vet når hun må være ferdig pakket. Akkurat nå er hun også sikker på at hun ikke kommer til å glemme noe av dette før det ikke lenger er viktig å huske det, selv om Huartes sier at hjernen ofte gjør som den selv vil. Hun trenger ikke engang å se på billetten for å se at hun husker alt dette. Hun strekker ut en hånd og tar billetten ut av plastmappen. Hun hadde rett. Det er ikke et eneste tidspunkt eller tall hun har glemt. Hun husker tidspunktet for innsjekking, ombordstigning, når flyet skal ta av og når det kommer til å lande, og hun husker sete 22B. Hun kan se det for seg, montert fast i midten av rad 22, på venstre side for midtgangen når man går om bord forrest i flyet, og hun er så sikker på dette setets uomtvistelige eksistens i kabinen, og det beviselige eierskapet hun har til akkurat dette setet i de timene hun skal sitte i det, at hun ikke har noen som helst grunn til å være urolig. Hvis det er urolig hun er. Så er det vel ikke riktig å kalle det hun kjenner, for uro. Hun ligger i sengen og ser på billetten, og hun husker alt som står på den. Hun er ikke urolig, nei, det er mer en
slags nummenhet hun føler. Nummen? Det gjør henne urolig å kalle dette nummenhet, som om hun er i ferd med å glemme noe. Nei, hun vil ikke kalle det nummenhet, selv om hun føler seg litt nummen. Urolig? Når hun kjenner etter, føler hun seg kanskje mer nummen enn urolig, men tanken på at hun skulle være nummen, gjør henne urolig, så urolig gjør det henne å tenke på at hun føler seg nummen, at hun fornemmer en gryende panikk.
Ja, panikk kjennes det som nå. Går ikke pusten fortere, både tyngre og fortere, det er som om hun glemmer noe, eller som hun vet noe uten å vite hva det er. Det kjennes som om hun forsøker å lure seg selv til å tro at alt er som det skal være, men så er det likevel noe som ikke stemmer.
Nei, hun skal tenke mer på dette nå, det gjør henne urolig. Nå skal hun legge billetten tilbake på nattbordet, og så skal hun se for seg billettnummeret og avgangstiden, og så kommer hun til å glemme at hun følte seg urolig, og at hun like etter kalte det nummenhet og deretter gryende panikk. Hun kommer til å forlate dette landet på sete 22B om nøyaktig en uke. Ja, så sikker er hun på at billetten holder det den lover, og at hun kommer til å sitte på flyet neste mandag, og at uroen, eller nummenheten, eller panikken, nok ikke er noen av delene, men heller en form for resignasjon. Ja, resignasjon kan det nok kalles, det hun føler. For kanskje hun har gitt opp noe, man må vel ha gitt opp noe for å resignere? Men hva hun skulle ha gitt opp, det er hun slett ikke sikker på. Hun ser på
billetten igjen. Om syv dager er hun hjemme. Om syv dager kommer ingenting av dette til å være viktig lenger. Syv dager. Om syv dager er hun rolig og hun er hjemme.
Syv dager. Uken skrumper inn bare ved å tenke på den. Det er som om hun allerede har reist herfra. Dusje, kle på seg, spise, hva er vitsen, hun rekker ikke engang å trekke pusten før hun sitter på flyet. Nei, hun er verken resignert eller urolig, å ikke være der hun er, men heller ikke være der hun er på vei tilbake til, er bare lammende.
Ja, lammende er det. Det er lammende å koke kaffe, gå til neglesalongen, spise middager med ambassadrisen og handle på basaren, og det er lammende å se på de to store og den lille kofferten på toppen av klesskapet som hun ikke må glemme å ta ned i dag, for hun burde begynne å pakke i dag selv om det ikke er nødvendig å begynne pakkingen før om noen dager. Hun kan begynne å pakke i morgen, hun har god tid til å pakke selv om hun begynner i morgen. Men for å være sikker på at hun ikke glemmer det i morgen, burde hun begynne å pakke i dag, kanskje allerede nå, for plutselig kan det være for sent. Ja, hun skal ta koffertene ned fra skapet med det samme hun står opp.
Når hun står sånn, som hun gjør hver morgen, foran vinduet, drikker kaffe og ser opp på takterrassen med parasoller og måker og frokostgjester, på det åpne vinduet i suiten under terrassen der et badehåndkle akkurat nå henges ut over vinduskarmen av en hvit og kjøttfull arm
tilhørende frau Rindfleisch, som har tatt sitt vanlige morgenbad, med en varm bris fra havet som får gardinene til å blafre langsomt, med lukkede øyne og koppen mellom hendene, tenker hun at hun bor her. At dette er en leilighet og ikke en hotellsuite. At hun ikke er turist. Hun er ikke som de andre hotellgjestene, tenker hun. Dette er hennes hjem, ikke en suite på et hotell, hun er en av alle de andre som bor i denne byen, i sine helt vanlige hjem, i sine helt vanlige leiligheter. Og så står hun sånn foran vinduet og ser opp på takterrassen der servitørene går mellom hodene til hotellgjestene som spiser frokost, og hun ser seg selv stå sånn foran vinduet og se på servitørene og hodene og parasollene, med hendene foldet rundt kaffekoppen, barfotet på marmorflisene på gulvet, mens hun tenker på dette, at hun nettopp står her og tenker at hun er en helt vanlig innbygger i dette landet. Men så forsøker hun å la være å tenke at hun er en helt vanlig innbygger, dette er ikke hjemmet hennes, hun er ikke født her, og det er først når man slutter å tenke over den man later som om man er, at man blir til den man spiller, og så står hun sånn og forsøker å ikke tenke på at hun står og ser på hotellgjestene med blikket til en innbygger, som om dette er hjemmet hennes, som om hun er en av dem, som om hun er født her. Hun må være som en skuespiller som aldri trer ut av rollen, ja, hun må ikke tenke over at hun spiller i en forestilling. Og så forsøker hun heller å tenke på hverdagslige ting, som hva hun skal handle i dag, hva
hun skal ha på seg, og så tenker hun på vanene sine, som denne, å drikke kaffe om morgenen mens hun ser opp på takterrassen med turistene med sykelige hudfarge, dårlige klær, disse kroppene som om ikke lenge kommer til å ese ut i solsengene på stranden eller vandre formålsløst i handlegatene, stoppe undrende ved den minste ting før de går videre mens de klemmer vesken tett inntil seg fordi de tror alle som ikke ligner dem selv, er veskenappere. Hun er ikke som dem. Hun er en man ikke legger merke til, en man haster forbi slik alle haster forbi hverandre, hun forbi dem og de forbi henne. Vi, tenker hun, vårt, tenker hun med selvfølgelig tilhørighet til alt dette turistene kaller eksotisk, men som for henne har blitt hverdagslig. Hun er usynlig i mengden, slik alle vanlige innbyggere er usynlige for hverandre. Hun er en som møter blikk tilfeldig og flyktig, uinteressert uten å dvele, en som holder farten uten å stoppe, som om hun er på vei til jobb eller i et daglig ærend. Hun er en som lar skuldervesken henge løst og fordomsfritt langs siden, dinglende i takt med ganglaget. Hun har ikke sett palassene, moskéene, museene, det er ikke nødvendig, hun har ikke behov for severdigheter, hun kan alt om dette stedet, hun vet alt hun trenger å vite. Historien er noe vi bærer med oss hvor vi enn er, tenker hun, vi som bor her, tenker hun, vi som er herfra, tenker hun. Vi valfarter ikke til dens relikvier, vår historie utspilles her i dette vinduet i solen med minareten, den er noe vi bærer med oss i en loslitt ryggsekk fylt
med folkeslag og sisterner, mosaikk og ottomanske palasser, den er noe vi ikke reflekterer over, tenker hun. Og så tenker hun på at hun snart skal reise hjem, at hun må spise en hel del oliven, glasset hun kjøpte i går, er stort, og det samme er økonomipakken med toalettruller, hun burde ha kjøpt en mindre pakke, fire hadde holdt lenge.
Nå må hun spise oliven hver dag, toalettrullene får plass i kofferten hvis de klemmes flate, men hun må spise en hel del oliven før hun reiser.
Solen står høyt over terrassen nå, den rekker så vidt ned i hotellhagen og palmekronene, og den varmer i ansiktet. Hun ser på hodene og parasollene og servitørene som går utrettelig mellom bordene, tar en slurk av kaffen og tenker igjen på at hun kjenner seg ganske nummen.
Tankene hun gjør seg i vinduet denne morgenen, med koppen mellom hendene og solen i ansiktet, er ikke på dette tidspunktet rystet av hendelser som skal gjøre dem dypere eller gi mer selvinnsikt. Der hun står og ser på måkene og den blå himmelen, vet hun ikke at denne spiren til uro, den gryende panikken, lammelsen eller resignasjonen, nummenhet er også et treffende ord på tilstanden hennes, er en overgangsperiode, begynnelsen på et interregnum der spekulanter, opportunister, lobbyister, opprørere og konspiratoriske idéer skal hekkes og klekkes og slåss, der en ulmende underverden av motsetningsfylte idéer allerede er i bevegelse og kjemper om
Hovedpersonen i Radikal er, i likhet med heltinnen i Vibeke Tandbergs forrige roman, Hestedagboken (2024), kunstner. Hun befinner seg i et krigsherjet land i Midtøsten, ødelagt av århundrer med kamp og fordrivelser, på en reise hun hittil ikke har klart å vende hjem fra. Hver morgen står hun foran vinduet i suiten hun leier, drikker kaffe og ser opp på takterrassen med parasoller og måker og frokostgjester. Klart som glass står verden, virkeligheten og bildene hun maler, frem for henne. Over lang tid har hun bygget opp et forsvar for den viktigste aktiviteten et menneske kan utføre: Å lage kunst. For det er bare kunst som kan gi mennesker frihet, det er hun sikker på. Men i tunnelene under bakken i byen hun oppholder seg i, utspiller opprøret og volden seg, der handler kampene om et fritt liv eller en fri død; regjeringen bomber tunnelene, og frigjøringsbevegelsen tar gisler, om igjen og om igjen. Med Radikal har Vibeke Tandberg skrevet en nådeløs roman, som med stort alvor spør hva som blir igjen av kunstens frihet i møte med vår tids krig og folkemord.
forlaget oktober
ISBN 978-82-495-3107-3
