ET UNGT HODE I EN SKJØR VERDEN
Vi må forlate det som må forlates og begynne det som må begynnes. Setningen kom til meg idet tåken la seg over de endeløse sibirske slettene på den transsibirske jernbanen.
Time etter time, dag etter dag, sto forlatte fabrikker igjen fra en fortapt tid. Rustbeltet ville ingen ende ta. De russiske medpassasjerene i kupeen min virket resignerte, fanget i gammel storhet uten framtid.
Tankene gikk umiddelbart til Norge. Blir vi like resigner te hvis vi velger å stå igjen på perrongen når toget begynner å kjøre? Å tviholde på industrieventyr utgått på dato er en risikabel affære. Den russiske resignasjonen føltes som en tidsreise, et bilde på hva Norge kan bli hvis oljen får fortsette å diktere framtidsutsiktene våre.
I Kina var stemningen en annen. De unge kineserne snakket om framtida med lyst. Jeg hadde tilbrakt et år i landet for å studere kinesisk, og tenkte tilbake på alle samtaler med min gode kinesiske venn. På et bibliotek fylt til randen av mennesker spurte jeg om hans tro på framtida. «For å forstå framtida må man først forstå fortida», sa han. Jeg dro på smilebåndet, for et mer klassisk kinesisk svar
finnes ikke. Han fortsatte: «Vi har mye historie på skolen. På min avsluttende eksamen i historie var hovedoppgaven å skrive om noe enestående i kinesisk historie. Jeg skrev om Kinas vekst etter opiumskrigene». I detalj fortalte han om hvordan alle kinesiske barn lærer om ydmykelsen på midten av 1800-tallet, da vestlige makter invaderte Kina. «Ydmykelsens århundre» var 1800-tallet, 1900-tallet var århundret da kommunistpartiet tok over makta og moderniserte landet, 2000-tallet er århundret Kina igjen skal bli verdensledende. Nå er det Kinas tur – det er fortellingen dagens kinesiske sivilisasjon bygges på. Russerne nektet å forlate tåken, Kina virket å være et land av begynnelser. De hadde en gnist, en retning. Å dra fra Kina til Russland var som å dra fra framtida og inn i fortida.
Min reise startet på Grønland i Oslo. At jeg skulle til Kina, var ingen selvfølge. Grønland samlet mennesker fra alle verdens hjørner. På barneskolen min, Vahl skole, var jeg en av få etnisk norske, med elever fra over 30 land. I skolegården lekte vi kanonball eller gjemsel, i neste øyeblikk fortalte vennene mine om drept familie i krig. Barn snakker om slike ting på en annen måte enn voksne. Fattigdommen gjorde også inntrykk. På vei til fotballkamp var det flere i klassen som ikke hadde råd til bussbillett. I barnebursdager så jeg venner dele små rom med mange søsken. Jeg fikk verden inn med teskje og utviklet tidlig et blikk for globale spørsmål.
I tenårene begynte jeg å høre om disse «klimagreiene». Det hørtes alvorlig ut, men jeg trodde ikke helt på det, for hvis det var så ille, ville jo de voksne tatt det på større alvor. Da jeg på videregående skole forsto at klimakrisa ikke bare var ille, men verre enn jeg hadde forestilt meg,
vokste en uro fram. Fra barndommen på Grønland hadde jeg sett hva krig, traumer og katastrofer betyr. Alle ønsker verdige og trygge liv, uansett bakgrunn. Et samfunn som ødelegger kloden vi avhenger av, setter alt i fare; også vår trygghet, frihet og solidaritet. Som 18-åring skal jeg innrømme at karakterer, jenter og likes føltes mer akutt, men jeg ønsket likevel å forstå. Jeg tok kinesisk som valgfag på skolen, og Kina ble et mysterium, både som den største forurenseren og som verdensledende innen grønn energi. Da jeg ble tilbudt et stipend for å lære kinesisk i Shanghai, grep jeg muligheten med begge hender.
Det var på den transsibirske jernbanen, på vei hjem til Norge fra Kina, at jeg forsto at livet mitt skulle vies til kampen for en levelig framtid. Jeg sto mellom den kinesiske, russiske og vestlige sivilisasjon, og innså at ingen av sivilisasjonene har en dypere kontakt med økokrisa som truer alt vi holder nært.
Året mitt i Kina vekket meg. Hver morgen på mitt lille rom i Shanghai våknet jeg opp med litt sår hals. Etter å ha skrudd av vekkerklokka, reiste jeg meg for å titte ut av vinduet. Jeg så etter lysstolpen over veien. Hvis jeg ikke kunne se lysstolpen, var luftforurensningen skyhøy. På slike dager kunne jeg ikke trene, og hodepinen kom alltid krypende utover dagen. Konsentrasjonen forsvant. Å puste var som å inhalere gift. Derfor prøvde jeg å holde pusten mens jeg syklet til forelesning, men det funket svært dårlig. Etter et par tråkk måtte jeg hive etter pusten. Jeg lærte raskt at du ikke kan flykte fra lufta. Du kan ikke flykte fra naturens realiteter.
Samtidig er det akkurat det vi gjør, og det er kanskje ikke så rart. Klima- og naturkrisa føles abstrakt, noe langt
der borte i tid og rom, og så altfor stort. Vi hører om «krise» og «et framtidig helvete», men hverdagen består av å kjøre minstemann på fotballtrening eller lese til neste prøve. Vi vet, men vet samtidig ikke. Vi forstår alvoret intellektuelt, men ikke emosjonelt.
Problemet er at det som føles fjernt, plutselig vil komme veldig nært. To av tre nordmenn tror klimaendringer ikke påfører mennesker skade i dag.1 Da jeg sa det til en gjeng bønder fra Malawi og Kenya på en global konferanse, satte de kaffen i halsen og sa spøkefullt: «Lykke til med å si det i min hjemby!». På tross av dødelige hetebølger i Europa og kraftigere ekstremvær i Norge tar vi forvarslene med knusende ro. For vi tror på framskrittet, at større hus og flere utenlandsreiser fyller livet med mening, og insisterer på at disse «klimagreiene» neppe påvirker meg.
Samme insistering møtte jeg i Kina. Jeg satt på et kinesisk lyntog i 400 kilometer i timen uten å se annet enn en tjukk hvit vegg gjennom vinduet. Jeg spurte min medpassasjer på gebrokkent kinesisk: «Hva tenker du om all smogen?» Han ble tydelig ukomfortabel og sa resolutt: «Det er tåke, ikke smog. Tåken kommer alltid hit.» Men det var jo ikke tåke, luftovervåkningen viste nivåer av luftforurensning tjue ganger verre enn hva Verdens helseorganisasjon anslår som helseskadelig.
Et par dager senere kom stormen. Hustak fløy veggimellom mens folk søkte tilflukt fra hagl på størrelse med snøballer. Jeg satt trygt i tredje etasje og så på kaoset. Himmelen åpnet seg, og den ellers trafikkerte veien ble erstattet med redningsbåter. Dagen derpå trakk vannet seg tilbake, og jeg dro ut av byen for å se noen verdenskjente risåkre. Der sto alt under vann. De nydelige, preparerte
et ungt hode i en skjør verden 11
terrassene av risåkre var blitt en gråbrun innsjø. Jeg fikk øye på en eldre kvinne som sto urørlig. Jeg gikk forsiktig bort og møtte et blikk jeg aldri vil glemme. Hun så utover sine oversvømte avlinger. Kinesisken min var for dårlig til å forstå alt hun sa, men jeg trengte ingen oversettelse.
De rå følelsene av håpløshet, frykt og sinne var hjerteskjærende. Hun tok et skritt mot meg og pekte med tårer i øynene på barnebarnet sitt. Alt framtidshåp var skylt bort med flommen.
Når store tall får et ansikt, skjer det noe med deg. Før jeg dro til Kina, kunne jeg lese setninger om at milliarder av mennesker er i livsfare, og i neste øyeblikk skrolle på Instagram som om alt var normalt. Det kan jeg ikke lenger. Da kvinnen ved risåkeren ga ansikt til store tall, brøt forsvarsmekanismene mine sammen. Jeg forsto at hennes skjebne er virkeligheten majoriteten av framtidas mennesker går i møte.
For dette handler ikke om delfiner og skilpadder, eller kortere skisesong. Dette handler om samfunnskollaps.2 Tørke og hete vil gjøre tett befolkete områder ulevelige.3
Flere milliarder mennesker vil oppleve mer akutt vannmangel.4 Sentrale områder for matproduksjon vil legges under vann.5 Pandemier vil øke i frekvens og styrke.
Direktøren for Verdens helseorganisasjon advarer: «Vi skaper de perfekte forholdene for at epidemier får utvikle seg» når mennesker og arter presses ut av sine habitater, og fortsetter: «Min frykt er at våre barn vil betale prisen. En dag vil våre barn våkne opp til en pandemi med mye høyere dødsrate [enn covid], som kan tvinge vår sivilisasjon i kne. Vi tar massiv risiko, vi er ekstremt uansvarlige.»6
Med knappere ressurser vil fiendebilder vokse, tillit i
samfunn falle og sannsynligheten for krig øke. I en globalisert verden er ingen skånet, selv ikke Norge. Vår sivilisasjon slik vi kjenner den avhenger av en levende natur – økokrisa kveler sakte fundamentet som holder samfunnet sammen.
Jeg føler meg ofte ensom i verden. Jeg tror vi er mange som gjør det. En følelse av at altfor få tar inn alvoret, når det er alvor. Vi vet at egen framtid, og ikke minst våre barns framtid, er i akutt fare. Så man prøver litt i hverdagen, men når alle rundt deg lever uanfektet, vokser ensomheten. Du er den eneste som faktisk opplever en eksistensiell trussel som eksistensiell.
For oss i Norge er det ensomhet, for den store majoritet er det liv eller død. På vei hjem til trygge Norge fra Kina ble kontrasten til kvinnen ved risåkeren slående. Mitt største privilegium, i likhet med den hyggelige mannen fra lyntoget som avfeide smogen som tåke, er at vi har et valg. Vi kan velge om vi bryr oss eller ikke. Vi kan leve et liv der neste prøve eller deadline på jobben tar all oppmerksomhet, og ignorere økokrisa slik det passer oss. Majoriteten av dagens og framtidas befolkning har ikke det valget, de må leve med, eller mer presist, overleve krisa. Og det er våre handlinger som avgjør om deres framtid blir en framtid å se fram til. Sånt bringer med seg ansvar.
Behovet for nye samfunnsfortellinger er akutt. Generasjonene før meg er født inn i fortellingen om framskrittet. Troen på at verden går framover som en historisk nødvendighet. I jakten på framskrittet har vi lært å kontrollere naturens krefter ved å bygge stadig høyere, større og raskere med billig fossil energi. Vi skal utvikle, ikke avvikle.
Det viktigste er å tro på den rådende fortellingen om oss selv.
Men til hvilken pris? Framskrittets utopi ligner mer og mer på en dystopi, et skrekkbilde. Samfunnsfortellingen vår er utdatert, helt frakoblet den nye planetariske virkeligheten. Da jeg så ut av vinduet i Sibir, så jeg hva samfunnskollaps kan bety. De rustne fabrikkene var overalt. At Putin, som en sterk leder med lovnader om gammel storhet, har appell, ga plutselig mening. Ingen ønsket å forlate det som måtte forlates.
Vår økologiske krise setter oss i samme dilemma. Vi må forlate en samfunnsorden ingen vil forlate. Dessverre virker få å vite hva de nye begynnelsene er, og autoritære krefter med enkle løsninger om gammel storhet vokser fram.
Skal vi stake ut nye begynnelser for våre samfunn, finnes selvsagt ingen gullkantet suksessformel. Men behovet for å tenke visjonært og grundig om skiftene som må skapes i møte med en krise som truer alt vi er glad i, er eksistensiell. Min ambisjon er å gå inn i dette landskapet. For vi går i søvne inn i en dystopi. Håpet vårt er at vi vekkes og samler oss rundt det som må komme.
KLIMAKRISE
Klimakrise hører vi om så ofte at vi blir lei. Det snakkes om 1,5 eller 2 graders oppvarming, og vi forstår at kloden er på bristepunktet, men samtidig er det deilig med høyere badetemperaturer og litt varmere sommer. Klimaforskning kommuniseres i tekniske termer med tall og grafer. Den er rett og slett ikke så lett å forstå.
Når jeg snakker strategi med ledende klimaaktivister globalt, er det felles enighet om at klima- og miljøbevegelsen
verden venter på oss
tradisjonelt har snakket for mye om fakta. På inn- og utpust siterer vi tall, faguttrykk og karbonbudsjetter. Det verken engasjerer eller har særlig politisk appell. Oljebransjen har lyktes langt bedre med sin strategi, med god hjelp av hundrevis av millioner i budsjett der profesjonelle PR-folk selger drømmer om velstand, økonomisk trygghet og friheten til å reise verden rundt. Tørre klimafakta er ikke like sexy. Vi unge som leder klimabevegelsen, er enige om at vi må skape fortellinger som treffer følelsesmessig, synliggjør det umoralske og tydeligere konfronterer makta.
Likevel vil jeg starte med noen tall. Skal vi klare å snakke om klima, må vi ha en felles forståelse av hva som faktisk skjer. Dette er historien som burde vært obligatorisk pensum for alle.
Menneskets opprinnelse spores til Øst-Afrika for nesten 200 000 år siden. Gjennom menneskets levetid finnes få tegn til jordbruk, før noe spesielt skjedde omtrent 10 000 år før Kristus: jordbrukssamfunn utviklet seg ulike steder på jorda uten kontakt med hverandre.7 Hovedgrunnen var et mye mer stabilt klima. Jordbruket ga plutselig overskudd på mat, som førte til befolkningsvekst og framveksten av byer. Arkeologer mener det nye stabile klimaet kvalifiserte for en ny tidsalder. Vi gikk fra pleistocen til holocen.
Skiftet til den holocene tidsalder skyldtes den mystiske forkortelsen ppm . ppm står for «parts per million» og beskriver hvor mye co₂ som er i atmosfæren. Under forrige istid var ppm på 180.8 Verden slik vi kjenner den var dekket av is. Sakte, men sikkert trakk isen seg tilbake, fordi ppm steg til 280 over de neste 15 000 årene. De siste
et ungt hode i en skjør verden 15
10 000 årene har ppm ligget stabilt mellom 270 og 290. Det har vist seg som det perfekte nivået for menneskers evne til å leve gode og trygge liv.
Nå har ppm skutt i været. Siden den industrielle revolusjon har utslippene mangedoblet seg. I 1950 steg ppm til over 300 for første gang på 800 000 år.9 Høyere ppm øker temperaturen, fordi mer sollys reflekteres tilbake til jordoverflaten – dette er drivhuseffekten. Når du leser klimaforskning og ikke helt forstår «greia», så er dette kjernen: Hvor mye kan ppm stige før det blir farlig for oss mennesker?
Ett kjent svar er 350 ppm . En av verdens største klimaorganisasjoner heter «350.org» fordi 350 ppm beskrives som en farlig grense å krysse av klimaforskere, spesielt over tid.10 Den grensen ble krysset før jeg ble født. Da jeg kom til verden i 1997, var ppm på 363. I 2026 har ppm steget til over 430. Selv hvis alle verdens stater gjennomfører klimapolitikken de har sagt de skal gjennomføre, vil ppm stige til mer enn 500 i slutten av århundret.11 Vi sprenger skalaen.
Samtidig herjer skogbranner, tørke og flommer i en størrelsesorden vi aldri før har sett. Det skjer etter bare noen tiår med nivåer over 350 ppm . Forskjellen mellom 180 og 280 ppm var istid og perfekte forhold for menneskelig sivilisasjon. Nå har vi gått fra 280 til 430 på rekordtid, og sikter videre mot over 500. Klimaforskere kan ikke spå nøyaktig hva som vil skje, delvis fordi co₂ blir lenge i atmosfæren, ofte i flere hundre år.12 Ingen vet akkurat hvordan kloden vil reagere på så ekstreme ppm -verdier langt fram i tid. Men selv om ingen klimamodell kan spå framtida, enes de om at det er «kode rød».13 Klimakamp
er en kamp mot klokka. Skal irreversible planetære vippepunkt unngås, må vi raskt få ppm ned mot 350, ikke fortsette ferden videre mot 500.
Historien om ppm kan få mange til å konkludere med at vi er for sent ute. Det stemmer på et vis. For kvinnen ved risåkeren er livet ødelagt. Hver dag dør mange flere mennesker av klimakrisa enn vi liker å tro. At klimakrisa allerede skaper massedød, er ingen overdrivelse.
Likevel er det som skjer i dag, ingenting sammenlignet med det som kan komme. For hva betyr egentlig 1,5 grader? Er det så mye verre enn 2 eller 3 grader? En av verdens mest anerkjente klimaforskere, Johan Rockström, ble tidlig i 2023 invitert til å svare på dette spørsmålet foran flere norske ministere. Hans tale var klar: «Vitenskapen forteller veldig tydelig at vi svikter 1,5-gradersmålet, men vi må holde på det for enhver pris.
I dag koster skadene fra klimakrisa 330 milliarder dollar hvert år som følge av hetebølger, tørke, flommer, luftforurensning og annen menneskelig lidelse. Dagens verden med 1,2 graders oppvarming er håndterbar. Dilemmaet er at mer og mer forskning viser at vi nærmer oss punktet hvor vi ikke lenger kan tilpasse oss. Vi nærmer oss en potensiell sosial kollaps hvor selv ikke penger vil hjelpe stort. Det er grunnen til at 1,5-gradersmålet er et vitenskapelig mål, verifisert av fn s klimapanel, ikke et fremforhandlet politisk mål vi kan inngå kompromisser med. 1,5 grader er en grense, en fysisk grense for planeten. Fem av de store biofysiske systemene som regulerer klimaet vi alle avhenger av, vil sannsynligvis krysses ved 1,5 graders oppvarming. For eksempel Grønlandsisen og Vest-Antarktis,
et ungt hode i en skjør verden 17
som holder nok vann til å skape 10 meter med havstigning. (…) Vi har 7,5 år på å kutte alle utslipp. Det gir oss mindre enn 100 måneder for en trygg landing for menneskeheten.»14
I 2026 har vi «brukt opp» 40 av disse 100 månedene siden Rockströms tale. I mellomtiden har de norske ministerne som var til stede under talen, delt ut over 160 nye oljelisenser og lagt til 145 leteblokker.15 fn anslår at hvis stater gjennomfører dagens klimapolitikk, vil kloden bli mellom 2,7 til 3,2 grader varmere i slutten av århundret.16 Å akseptere en slik kurs betyr å sende milliarder av mennesker mot samfunnskollaps.
Likevel er fn s klimapanel krystallklare på at det ikke er for sent. Hvor ille framtida blir, er fortsatt opp til oss. Det vi gjør de neste årene, har konsekvenser de neste tusen årene. Det er ikke game over, det er game on.
For klimakrisa er som lungekreft. Etter for mange sigaretter ødelegges lungene og immunforsvaret svekkes. Nå står vi framfor et valg: enten behandle kreften tidlig nok til å stoppe irreversibel spredning, eller utsette behandlingen til det er for sent. Vår felles oppgave er å overbevise mange nok om at en umiddelbar smertefull behandling ikke bare er nødvendig, men uendelig mye bedre enn alternativet.
NATURKRISE
Klimakrisa er isolert sett en formidabel krise. Dessverre står vi også midt i en naturkrise som er like farlig. Grunnen er enkel: Naturkrisa står i et skjebnefellesskap med klimakrisa. Det er umulig å løse bare én av krisene. Enten løses begge, eller så drar de hverandre ned i gjørma.
Verden venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid handler om den økologiske krisa vi står midt opp i, og om de dype strukturelle endringene som må komme, skal vi ha håp om en trygg og levelig framtid.
Verden venter på oss presenterer en rekke strategier for å bygge alternativer og folkemakt i tida framover.
Jonas Kittelsen kombinerer personlig erfaring med solid kunnskap og et tydelig politisk engasjement.
Med utgangspunkt i egen økosorg løfter han blikket mot fellesskapet, og på en inkluderende måte inviteres leseren til refleksjon og handling.
Verden venter på oss er en bok om den brede og kraftfulle folkebevegelsen kloden og framtidas generasjoner trenger nå. ISBN 978-82-495-3184-4
