van der Hagen. Suzanne Brøgger. Omsl.qxp 15.10.2019 13:17 Side 1
Om Leseren. En samtale med Henning Hagerup (2016): «forbausende spennende lesning […] enhver som selv har vært glad i bøker, som har likt å snakke om bøker og rundt bøker, vil finne en anledning til å delta i samtalen» bjørn gabrielsen, dagens næringsliv
forfatterportrett: trude eng | forsidefoto: jan grarup bokdesign: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design
«Norges beste intervjuer, Alf van der Hagen, gir oss en unik tilgang til Dag Solstads liv, personlighet og verk […] en bok som enhver fremtidig Solstad-biograf vil måtte forholde seg til» frode helmich pedersen, bergens tidende «Det lange intervjuportrettet, basert på flere års møter over god rødvin og fungerende opptaksteknologi, er blitt en lesefryd. Van der Hagen er en ekstremt god og kunnskapsrik lytter, Solstad en overdådig, morsom og særegen forteller» sven egil omdal, stavanger aftenblad Årets beste bøker 2013
forlaget oktober
alf van der hagen (f. 1962) var medredaktør i Vagant fra 1988 til 1994, redaktør i nrk Kritikertorget fra 1990 til 1995 og i De Norske Bokklubbene fra 1996 til 2003, og ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Morgenbladet fra 2003 til 2012. I 1994 utga han samtalebiografien En annen Mykle, og i tidsrommet 1993 til 2000 utkom intervjubøkene Dialoger 1–3. For Dag Solstad. Uskrevne memoarer (2013) mottok Alf van der Hagen Kritikerprisen for beste sakprosabok, og for Kjell Askildsen. Et liv (2014) ble han nominert til Brageprisen. I 2016 utkom Leseren. En samtale med Henning Hagerup og i 2018 Marvin Halleraker. Satiriker med helvetesangst, begge til strålende kritikker. Suzanne Brøgger. Samtalememoarer er Alf van der Hagens ellevte samtalebok og den sjette i sjangeren «uskrevne memoarer».
i alf van der hagens nye samtalebok inviteres leseren inn i et av Skandinavias mest bemerkelsesverdige kunstnerliv. Suzanne Brøgger er forfatter og intellektuell, performancekunstner og musiker, landsbyboer og hverdagsmystiker og i det hele tatt en forkjemper for det frie ord, det gode humør og det indre liv. Mest kjent er hun kanskje for den selvbiografiske trilogien Creme Fraiche, Ja og Transparens. Brøgger har virkeliggjort 1970-tallets slagord «det private er politisk» i stadig nye former gjennom et halvt århundre. Til Alf van der Hagen forteller hun om arbeid og privatliv, sitt syn på diktning og politikk, feminisme og metafysikk og på litteraturens plass i et stadig mer kulturfiendtlig samfunn. Brøggers biografi viser hvordan en sterk ja-vilje kan bringe et menneske helskinnet og styrket gjennom store livskriser.
A l f v a n d e r Ha g e n SUZANNE BRØGGER
«Inntrykket av Henning Hagerup som en særegen plante i norsk litterært landskap er ytterligere styrket – sammen med troen på ordets betydning» leif ekle, nrk p2
Om Dag Solstad. Uskrevne memoarer (2013): «en herlig bok som både setter forfatterskapet i perspektiv og gir Solstad ro nok til å tenke i lange linjer» ingunn økland, aftenposten
ALF VAN DER HAGEN
SUZANNE BRØGGER Samtalememoarer forlaget oktober
Om Kjell Askildsen. Et liv (2014): «Interessant, velfortalt og medrivende om en av våre aller mest anerkjente prosaister. I tillegg til å være et glimrende forfatterportrett, er denne boken også et stykke levende fortalt kulturhistorie» sindre hovdenakk, vg Årets beste bøker 2014 «De lange linjene kommer gradvis til syne i en imponerende og vakkert utformet bok […] som aldri strander i grinebiterske bekjennelser, men er blitt usedvanlig leseverdig og åpen» susanne hedemann hiorth, dagens næringsliv «van der Hagen har balansert det biografiske og det litterære så fint at det er ei jamn utvikling, nær sagt eit plot i heile boka, og det hjå ein forfattar som har skrive utan å vita kvar han skulle med tekstane sine» odd w. surén, dag og tid
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 2
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 3
a lf va n d e r h ag e n
SUZANNE BRØGGER Samtalememoarer
forlaget o k t o be r 2 0 1 9
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 4
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 5
inn h o ld
7 11 29 45 65 73 93 119 141 157 183 207 227 245 267 291 311 335 355 373 385
Innledning Det var synd på fruen Kjellerpiken Franske forhold En digresjon Korrespondent Debut Den sorte Eros Zen og ekstase Skjulte menn i lasten Han kom til te og ble Fru Suzanne Zeruneith Jadekatt og lotusøye Lost Beauty Blues Kunstner eller livskunstner Danske tilstander Det universelle mennesket Fra Eros til Agape Love from Løve Kurdisk feminist Bibliografi
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 6
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 11
| 11 ka pi t t e l 1
Det var synd på fruen a l l e m e n n e n e i familien min hadde en skyggeside, den gikk som en arvesynd gjennom generasjonene i mors familie. Min oldefar Louis Henius bedro min oldemor i ett sett. Han var notorisk utro. Det vet jeg fordi Karen, barnepiken i mine oldeforeldres hus, fortalte meg det. Hun kjente tre generasjoner av familien Henius. «Det var synd på fruen», sa hun. En replikk rett ut av et Ibsen-stykke. Og jeg frittet henne ut, for jeg samlet jo på de historiene. «Hva mener du med at det var synd på fruen?» «Nei, han hadde jo en annen kvinne.» «Nå, hvem var det?» «Ja, han hadde jo en ekstra leilighet hvor han hadde installert en annen kvinne …» Min oldemor, Ester Henius, født Salomonsen, var faktisk en av de tidlige blåstrømpene. Hun var utdannet lærerinne, men hun var helt avmektig overfor den kjensgjerningen at slik var mennene bare. Alle tenkte på den måten. Hustruen sto for hjemmet, og mannen hadde sitt eget frigjorte liv. Han skulle i klubben. Det var der man spilte kort,
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 12
12 |
van d er h ag en : s uzann e br ø gger
røykte sigarer og drakk konjakk. I prinsippet. Men klubben var også et skalkeskjul for alt mulig annet som menn bare gjorde. Her er vi rett inne i Ibsens stykker og en verden der alle skjulte lidelser kommer frem i neste ledd. I neste ledd? Neste generasjon? Ja, min mormor forelsket seg i min morfar allerede første gang hun møtte ham. Før hun hadde fått sett seg rundt, var hun forført. Det er slik hun selv beskrev det. Kanskje var pikene så uskyldige den gangen, i hvert fall i et småborgerlig hjem på Frederiksberg, som hun kom fra. Hun hadde også gått på nonneskole. «Jeg forsto ikke et mukk», sa hun alltid. Det gjorde de jo ikke, pene piker gjorde en dyd ut av ikke å forstå. Hun ville ikke engang gi et kyss i gatedøren. Hun foretrakk ikke å forstå et mukk, og så var hun gravid. Det ble skandale på alle kanter. I hennes familie var det uhørt at hun var blitt gravid som atten–nittenåring, og attpå til med Arne Henius, en jøde! Det var utover alle grenser skandaløst. Antisemittismen har jo alltid vært der, akkurat som kvinnehatet, de to følges ofte ad. Kate, min mormor, ble øyeblikkelig innkalt til Henius-familiens store villa, der Louis Henius satt med sin sigar i en dyp lenestol: «Frøken Warming», sa han, «vi kan tilby Dem å flytte på landet hvor De kan føde Deres barn. Eller hvor De kan … whatever.» Dermed var det stadfestet at det ikke skulle være noen nærmere forbindelse. Den ydmykelsen satt i henne hele livet. Jeg har sett brevene der morfar foreslår at hun skal drikke noen medikamenter for å abortere. Siden det hele likevel var en feiltagelse. Men hun ville absolutt ikke drikke noen gift, og hun ville heller ikke på landet. Hun ville ha barnet sitt, og hun ville tvinge Arne til å vedgå forbindelsen deres. Siden han var pent oppdratt, giftet han seg med henne. Men dette var marken
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 13
det var synd på fru en
| 13
i eplet, for resten av livet tvilte hun på hans kjærlighet. Selv om hun kanskje ikke behøvde det, valgte hun tvilen. Hvordan vet du det? Ifølge mor og min tante Ester var han utrolig kjærlig og hensynsfull mot sin kone. Slik opplevde også min søster og jeg det i alle feriene vi bodde hos besteforeldrene våre i den store leiligheten i København. Han passet alltid på at vi skulle ta hensyn til mormor. Vi måtte hjelpe til med matlaging og oppvask og gjøre allting lett for henne. Han må ha ønsket å gjøre opp for seg? Vi kjente ham jo ikke da han var yngre, den gangen han var en lady’s man i Riga. Han hadde en direktørstilling der i mellomkrigstiden. Mormor ramset stadig opp alle dem hun mente han hadde hatt en affære med. Når hun kom hjem fra arbeidet og hadde fått seg litt snaps, satte hun i gang med sine lidelseshistorier. Da kom de frem, alle hans eskapader, det var Lilla og det var Madge og det var den og den. Hun hadde en enorm forakt for menn. Hennes egen fortelling var at hun følte seg uønsket i svigerfamilien helt fra begynnelsen av. Uansett hvor mye man senere gjorde for henne, hadde den fortolkningen bitt seg fast, tror jeg. Hun kom til å bære et sterkt nag. Samtidig som hun ramset opp alle kvinnene han hadde kjent, var hun stolt av at hun ikke ville ha noe med ham å gjøre. Hun bestilte en snekker til å sage ektesengen i to. Og snekkeren kom, og han sa: «Tue es nicht, gnädige Frau!» Men hun forlangte at den sengen skulle sages over. Avviste hun ham seksuelt? Det er klart. Jeg har vært gjennom alle brevene deres, han skrev kjærlig til henne fra Sverige under krigen. «Kom over hit til meg», skrev han, «ta deg fri fra arbeidet.» Men hun ville aldri
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 14
14 |
van d er h ag en : s uzann e br ø gger
ta fri, for hun ville være martyr. Hun var blitt en karikatur av en martyr. Så fulgte snapsflasken med på kjøpet. Tok hun seg ikke selv en elsker? Hun hadde et platonisk forhold til en eller annen tysk greve. Freud ville ha ledd av de romantiske tablåene hun malte opp. «Og så kjørte vi i kanefart gjennom sneen, pakket inn i pels med et glass champagne og et kyss på kinnet. Galant og elegant.» Til gjengjeld hadde hun noen venninner som var meget vovede. En av dem var kabaretsangerinne. I en roman ville disse venninnene vært speilbilder av det hun hadde fortrengt. Hennes skyggesider. «Min lett fordrukne og til tider antisemittiske og ofte forrykte, men alltid elskede bestemor», skriver du om henne i boken Pepret sus (1986). Der kan man også si at det var synd på fruen. Det kan man si gjennom generasjoner i min familie. Mormors fortelling var at mens hun gikk gravid med min mor, var mannen hennes ute og flørtet med damene. Da hun skulle føde, fikk man ikke tak i ham, for han var ute på byen. Mormor projiserte sin kjærlighetssorg og erotiske skuffelse inn i datteren sin. I dette universet vokste altså moren min opp. Mormor visste at det var et eller annet, en brist eller et skår, i datterens psyke. Det var noe ulykkelig i henne. Mormor fortalte også at hun ikke helt fikk til å amme henne. Så mor gråt mye helt fra hun ble født. Det het seg også at hun kunne få hysteriske anfall. Da hun var blitt noen år gammel, holdt de ikke lenger ut å høre på all gråtingen og låste henne inne i et skap. Det fikk jeg vite av barnepiken. En av forklaringene kan ha vært at hun fikk en lillesøster det var mye i veien med. Hun skjelte på det ene øyet og hadde problemer med bena og måtte stadig til legen, det var mye styr med henne. Jeg vet ikke om mor følte seg oversett som barn,
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 15
det var synd på fru en
| 15
men hun gjentok mønsteret med meg og min lillesøster Barbara. Slik er det i familier, man bare gjentar. Det er arvesynden. Vi vet ikke bedre, vi mennesker. For mor forgudet meg fra jeg ble født. Hun fikk faktisk storebroren sin, onkel Bent, til å skrive om meg i avisen da jeg var liten, han var journalist i Berlingske. Jeg var kanskje to år og sto foran et speil og uttrykte meg som om jeg var Shakespeare. Ikke rart om du fikk høye tanker om deg selv? «Jeg ble jo Hermes’ sendebud, og trodde faktisk jeg var Gud», skrev du senere i en sang? Ja, jeg ble nok mytologisert helt fra begynnelsen. Jeg hadde sansen for språk, lærte tidlig å snakke og kunne sangene fra Danmarks melodibog utenat. Alle versene. Men halvannet år etter meg kom det et barn som ikke var planlagt. En som mor ikke hadde krefter til. Hun kjøpte ikke engang en vugge til nummer to, men la henne i en kommodeskuff. Når forsto du at det ble gjort forskjell på deg og søsteren din? Jeg tror jeg alltid har forstått det. Jeg syntes som mor at Barbara var irriterende. Jeg var ikke snill mot henne. Det var jeg ikke. Jeg hadde ikke en voksens sjenerøsitet eller overbærenhet. Men mor gjorde forskjell helt fra begynnelsen, og det blir jo skjebne … Henius-familien var velstående. Hvordan ble rikdommen skapt? Av brennevin! Min tippoldefar var brennevinsbrenner fra Polen. Han het Isidor Henius og forlot sin hjemby Thorn, eller Toruń på polsk, som syttenåring. Hjemme var de seksten barn i en fattig familie. Faren var possementmaker, han laget gullsnorer med dusker som befalet i hæren hadde på skuldrene på uniformene. Man kan også ha slike possementer på gammeldagse
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 16
16 |
van d er h ag en : s uzann e br ø gger
gardiner. Hver gang hæren dro gjennom Thorn, var det mye å gjøre. Men i fredstid skjedde det nesten ingenting. Barna levde på potetvann og slepesild. Hva er slepesild? Man legger en rekke brødskiver ved siden av hverandre, og så tar man en sild og sleper den bortover skivene. Det er slepesild. En aroma, et streif av sild? Ja, det var menyen. Men Isidor var kvikk i hodet og ville komme seg hjemmefra. Han ville ut og finne arbeid, og vandret nordover i seks uker med en oppskrift på brennevin i sekken. Jeg tror han overnattet hos jødiske familier på veien, det var noe man kunne gjøre den gangen. En jødisk familie i Aabenraa eller Randers var forpliktet til å ta inn en jødisk vandringsmann og gi ham kost og losji. Han slo seg til slutt ned i Aalborg for å lage brennevin basert på poteter. Aqua vita. Livets vann! I dag finnes det en smørbrødrestaurant i Aalborg som er oppkalt etter familien Henius. Det heter Aalborg akevitt, ikke sant? Det er jo et kjent merke? Min tippoldefar startet Aalborg Sirup- og Spritfabrik, som ble Danmarks største brenneri. Senere grunnla han De Danske Spritfabrikker sammen med to andre industrigründere. Nå er alt fusjonert med andre selskaper, Danisco og et fransk selskap, jeg tror også det var norsk på et tidspunkt. Fabrikken hans ble for noen år siden gjort til nasjonalt kulturminne i Danmark. Isidor Henius oppfant en teknikk for å trekke fuselen ut av brennevinet, slik at pene mennesker kunne drikke den i spisestuen. Aalborg Taffel Akvavit, eller Rød Aalborg. Før i tiden var jo brennevin noe man betalte leiesoldater med. Det var nærmest en form for gift, forbeholdt soldater, drankere og hjemløse. Isidor giftet seg med en polsk kvinne, Emilie Wasserzug,
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 17
det var synd på fru en
| 17
hun ble kalt Vannvognen. Hun ble aldri integrert, lærte seg aldri dansk. Min tippoldefar var en oppkomling fra fattige kår, han var nouveau riche, og kanskje var han tilfreds med en kone som var analfabet. Men hun må ha vært en fantastisk mor for sine seks barn, for sønnene ble alle til noe stort, i hvert fall til innvandrerbarn å være. Unntatt én som forsvant i Amerika. De andre ble faktisk kalt «Danmarks store sønner». Emil Henius ble grossist i korn, han var en stor og tykk gourmand. En highlife-mann. Så var det en som het Arthur. Han omvendte seg til kristendommen og ble gesandt i Odessa. Sendemann. En slags ambassadør, konsul eller lignende. Datteren Rosa flyttet til Sverige, og derfor hadde familien noen å bo hos da de måtte flykte fra Danmark under krigen. Jeg har lest at Isidor Henius solgte spritfabrikken i Aalborg fordi han var overbevist om at danskene ville slutte å drikke brennevin bare de ble mer kultiverte og velstående. Da ville de heller foretrekke vin fra Kontinentet? Det er visst én av forklaringene. Men Isidor rakk å bli en stor og holden mann. Først fikk han kongebrev for å få lov til å slå seg ned i Aalborg og starte opp den fabrikken. Allerede da fikk han særstatus som innvandrer. I hans memoarer er det en faksimile av dette kongelige brevet. Og han fikk bygget en stor herregård, nærmest et slott, som heter Sohngaardsholm. Der ligger det en gourmetrestaurant i dag. Før han døde i København, ba han om å få jord fra Jerusalem til begravelsen. Isidor hadde alltid fingeren på samfunnspulsen. Derfor visste han også at tiden var inne for å lage aksjeselskap. Han ville med andre ord ikke gi fabrikken videre til sønnene sine. Er ikke det litt merkelig, hvis de var så ressurssterke? Danmarks store sønner?
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 18
18 |
van d er h ag en : s uzann e br ø gger
Jo, og én av dem, Max Henius, var utdannet kjemiker i Tyskland. Han kunne fint greid å drive den fabrikken. Max etablerte i stedet sin egen virksomhet i Chicago, med stor suksess. Han arrangerte også Rebild-festene på Jylland, der danskamerikanere møtes 4. juli hver sommer. På slutten av tyvetallet ble han æresborger i Aalborg. Mens broren hans, min oldefar Louis Henius, var avismann og bibliofil. Var han også danskamerikaner? Han slo seg først opp i Amerika innen blad- og avisdrift. I Danmark arbeidet han seg videre oppover til å bli administrerende direktør i Berlingske Tidende. Han var så heldig at han døde like før nazismen, han rakk ikke å oppleve andre verdenskrigs uhyrligheter. Han levde et overklasseliv med en stor villa i Rosenvængets allé på Østerbro, hvor Georg Brandes og andre berømte litterater vanket. Det var et litt intellektuelt miljø. Kulturradikalt miljø? Jo, det var det nok, selv om Politiken var den egentlige kulturradikale avisen … Louis Henius var nok konservativ. Men også de konservative hadde jo et åndsliv den gang. Og oldemoren din? Henne kjente jeg. Jeg kjente min oldemor, men ikke min oldefar. Hun var en handlekraftig kvinne, mens han var nokså introvert, mest opptatt av bøkene og avisene sine. Han hadde kanskje ikke så mye forstand på å kurtisere kvinner. I hvert fall trakk min oldemor ham ut i hagen og tvang ham til å kysse seg. Etterpå tok hun ham i hånden og gikk inn og erklærte for hele familien at «Louis og jeg er blitt forlovet». Han ble skrekkslagen og flyktet til Amerika. Og hun kom etter?
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 19
det var synd på fru en
| 19
Ja, hun etter! Og der, i Chicago, fødte hun min morfar Arne og hans lillebror. Louis ble nok behandlet med stor ærbødighet i familien, han var en mann man så opp til. Men han hadde jo et … kanskje ikke ulykkelig ekteskap, men han var ikke forelsket i sin kone. Han interesserte seg ikke for henne. Hun følte seg veldig ensom i det ekteskapet. Du nevnte så vidt at morfaren din, Arne Henius, hadde en direktørstilling i Riga. Hva gjorde han der? Han ble kalt for Oljemagnaten, min morfar. Helt fra 1928 var han direktør for et amerikansk oljeselskap i de baltiske landene, Vacuum Oil. Selskapets hovedkontor lå i Riga. Etter den russiske revolusjonen var Riga blitt et dekadent sted med diplomatselskaper og spioner. En rik overklasse og en lutfattig befolkning. Men stadig flere var i ferd med å få råd til å kjøpe seg bil, derfor skulle morfar selge olje der. Hele familien flyttet, og de tre barna gikk på den tyske skolen. De baltiske landene hadde jo vært tyske en gang, helt tilbake i korsriddernes tid. Hvor jødisk var egentlig familien Henius? Det var en fullstendig assimilert, sekulær og borgerlig familie. Før krigen hadde ingen av dem egentlig noen bevissthet om å være jødiske. Mor fortalte mange ganger om den dagen hennes storebror, onkel Bent, kom gledestrålende hjem og viste frem et nazitegn som han hadde fått. Slike tegn florerte på den tyske skolen i Riga. De jødiske barna var allerede tatt ut for å gå på en separat skole. De hadde et fag som het Rassenkunde, hvor de ble undervist i hvordan man skulle gjenkjenne en jøde. Rasekunnskap. Mor ble alltid fremhevet som den typiske arier, og det var hun stolt av. Hun tenkte slik lærerinnene gjorde, at det der med jøder var da forferdelig.
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 20
20 |
van d er h ag en : s uzann e br ø gger
Men da onkel Bent kom hjem og viste frem det nazitegnet, tok morfar sine barn opp på fanget og sa: «Det er noe jeg må fortelle dere. Dette er ikke noe jeg tillegger noen betydning, men jeg er faktisk jøde.» Barna ble fullstendig sjokkert og ulykkelige. Ja, nesten schizofrene, vil jeg si. For på den ene siden forgudet de faren. På den andre siden hadde han nettopp fortalt dem at han var selve djevelen. For det var de jo blitt indoktrinert til å tro på den tyske skolen. Ville han ikke vedkjenne seg sin jødiskhet? Nei, til tross for at morfar lignet på tusen jøder, følte han seg slett ikke som jøde. Han følte seg som en grand seigneur. Selv da han i 1940 kom tilbake til et København besatt av tyskerne, satte han seg ned på terrassen til Hotel d’Angleterre med en havannasigar. Da hadde han vært på forsiden av et nazistblad, til advarsel mot denne familien Henius som lå og forurenset den danske jorden. Familien var jo begravet ute på den mosaiske gravlunden. Der lå altså min bestefars slekt og forurenset den danske jorden! Selv om han var offer for danske karikaturtegnere og kunne bli arrestert når som helst, satte han seg på d’Angleterre med sin sigar. Gjorde han det uanfektet, eller for å provosere? Kanskje begge deler. I Riga hadde han opplevd nazistene, som han anså for å være noen ubehøvlede og udannede plebeiere, for de oppførte seg som pøbler. Han bodde i Riga i tolv år, men da russerne invaderte Latvia sommeren 1940, gikk det ikke lenger. Han prøvde å finne andre måter å gjøre forretninger med russerne på, men det lot seg ikke gjøre, og familien måtte seile tilbake til Danmark den høsten. Da var mormor allerede sendt i forveien sammen med barna for å finne et sted i København hvor familien kunne bo. Hun fikk leie en stor
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 21
det var synd på fru en
| 21
leilighet i Gammel Mønt 14, som tilhørte en sakfører Michalsen. Og denne Michalsen hadde faktisk et sommerhus som heter Schæffergården, nettopp her du og jeg sitter nå! Jeg tror aldri jeg har vært her oppe i biblioteket før. Piken som fulgte meg opp, sa at dette er den opprinnelige villaen. Så nå sitter vi altså i sommerhuset til sakfører Michalsen, han som hjalp mormor med den leiligheten i København, en fin, staselig leilighet med tre store stuer på rad og en gang med soveværelser. Hele familien flyttet inn der da de flyktet fra Riga. Og få år senere måtte de flykte for andre gang? I en fiskebåt over til Sverige høsten 1943, under den store aksjonen som reddet nesten alle danske jøder. Mors søster var med i den fiskebåten, og mors bror. Alle var med. Oldefar Louis og oldemor Ester, deres sønner Tage og Arne, min morfar. Som jeg sikkert skriver et sted: Da Arne Henius skulle flykte, pakket han sin lille håndkoffert med spillkort og en smoking. Alle var med i den båten. Unntatt moren din, Lilian, og din mormor? Det gjaldt jo å holde fast på den leiligheten så familien hadde et sted å komme tilbake til. Mormor var ikke redd for Gestapo i det hele tatt, hun ville bare ikke ha de skitne støvlene deres inn på gulvteppene sine. Og samtidig var mor så heldig at en ikke-jødisk mann var blitt vilt forelsket i henne. Hun satset på at hun som halvjøde ikke ville bli tvunget til å flykte hvis hun giftet seg med en arier. Men for sikkerhets skyld bleket hun håret sitt. Var hun redd likevel, tror du? Nei, hun var ikke redd. Jeg tror hun var doven og makelig. Hun hadde heller ikke fysikk til å reise ut til en strand eller fiskerlandsby og sove på fremmede steder, vente på en fiskebåt
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 22
22 |
van d er h ag en : s uzann e br ø gger
og gå ned i mørket under dekk for å seile ut i det ukjente. Samtidig visste hun at hun gjorde en god gjerning ved å bli værende i byen og støtte moren sin. Så der i leiligheten til sakfører Michalsen hadde altså mormor en liten husholdning sammen med mor, som hadde giftet seg med min far, Ove Preis, den høsten. De to kvinnene gikk på arbeid, mens far studerte ved musikkonservatoriet og på Handelshøjskolen. Hva slags arbeid hadde de? Morfar hadde akkurat rukket å etablere et kull- og koksagentur. Det skulle mormor passe. Og mor arbeidet som kontordame. Alminnelig kontordame. Men hun kunne skrive både engelsk, tysk og fransk. Det var de to kvinnene som forsørget hjemmet, for far tjente jo ingenting som student. Hvor lenge hadde foreldrene dine vært sammen da du ble født? De må ha truffet hverandre sommeren 1943, da familien Henius ferierte i sommerhuset i Tisvilde på Nordsjælland. Far spilte bass i et jazzorkester der oppe. Og moren din var glad i jazz? Hun forelsket seg i ham fordi han spilte i et jazzband! Det var jo frigjøringens musikk. Det var den musikken de amerikanske soldatene hørte i Europa, Glen Millers storband, som varslet en ny verden. For mor var bohem av mentalitet. Hun var avantgarde! Hun leste James Joyce så snart Ulysses kom ut på dansk, jeg har eksemplaret hun eide. Senere leste hun Beckett. Og hun elsket Harold Pinter. Fra den tyske skolen i Riga var hun allerede kjent med Goethe og Schiller og hele den klassiske kulturen. Der lærte hun også å spille piano. Søsteren spilte Schubert, og selv spilte hun Bach, så jeg vokste opp med oratoriene og pasjonene. Og er man først vokst opp med
van der Hagen. Suzanne Brøgger. Mat.qxp_Mat 21.10.2019 15:53 Side 23
det var synd på fru en
| 23
Bachs musikk, har man fått en åndelig dimensjon i livet allerede fra barndommen av.