Tideman. Jeg, rommet.qxp 23.06.2020 12:29 Side 1
forlaget oktober
Forfatterp ortrett: Iris Schober O m s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Ex il D esign
v. s . t i d e m a n Jeg, rommet
Jeg, rommet
V. S. Tideman (født 1980) debuterte i 2009 med romanen kockmania inc. Jeg, rommet er Tidemans femte bok.
Fortelleren i Jeg, rommet er en mann på 38 år som bor sammen med sin mor. Etter at han avbrøt studiene for drøye ti år siden, flyttet han tilbake til rekkehuset der han vokste opp. Inne på gutterommet har han litt etter litt isolert seg stadig mer. Moren, hans eneste kontakt med verden utenfor, lever alene i resten av huset og lar ham stort sett være i fred. For ham er rommet i barndomshjemmet et bolverk mot omverdenen og det eneste i livet han evner å takle over tid. I en lett, forvridd og elegant stil har V.S. Tideman skrevet en gåtefull og ubehagelig roman som gradvis og urokkelig strekker seg mot sitt skjebnesvangre endepunkt.
v. s . t i d e m a n
Jeg har sluttet å gå ut, å være aktiv i verden. Det finnes ikke lenger noe for meg der, på utsiden. Eller kan hende har det aldri funnes, jeg vet ikke, for jeg har aldri hatt særlig sterke ønsker her i livet. Jeg sitter i sengen, på rommet mitt, det rommet som alltid har vært mitt. Jeg har sittet her lenge.
Roman | forlaget oktober
v.s. tideman
Jeg, rommet Roman
forlaget oktober 2020
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 3
22.06.2020 12:53
I
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 5
22.06.2020 12:53
Jeg har sluttet å gå ut, å være aktiv i verden. Det fin nes ikke lenger noe for meg der, på utsiden. Eller kan hende har det aldri funnes, jeg vet ikke, for jeg har aldri hatt særlig sterke ønsker her i livet. Jeg sitter i sengen, på rommet mitt, det rommet som alltid har vært mitt. Jeg har sittet her lenge. Jeg forlater nesten aldri rommet; bare en gang iblant beveger jeg meg ut på badet for å gå på do, eller jeg spiser middag med mamma nede på det lille kjøkkenet, om det er på krevet, men som regel spiser jeg her oppe, på rommet, når jeg spiser. Jeg har sjelden matlyst. Rommet mitt ligger for øvrig i andre etasje og måler om lag tre og en halv ganger fire og en halv meter. Det er med andre ord så godt som kvadratisk, om enn en smule avlangt, og ikke blant de aller største, men heller ikke blant de aller minste rom. I den ene kort enden har jeg sengen, i den andre et vindu med gardi ner, og mellom disse to ytterpunktene står et klesskap, en bokhylle og et skrivebord med stol, i tillegg til en kommode med et lite stereoanlegg på. R ommet har dessuten skråtak, med vindu, det befinner seg omtrent like over skrivebordet og stolen, vis-à-vis døren ut
7
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 7
22.06.2020 12:53
mot gangen og badet samt den knirkete trappen ned til første etasje. Men dit går jeg som sagt bare sjelden, når jeg må. Som oftest befinner jeg meg kun her, på rommet. Jeg reiser meg fra sengen og går en tur bort til vinduet i den andre enden. Over tretoppene, lengst borte, er solen i ferd med å gå ned, en gigantisk hvit sol som langsomt gulner med minuttene, legger det grønne åkerlandskapet omhyggelig under seg, før den selv snart forsvinner i sin egen bane og blir borte. Jeg blir stående en stund etter at mørket har senket seg, og stu dere konturene av ansiktet mitt i vindusruten, som jeg pleier. Det er solens fravær som har avdekket det, gjort det synlig; om ikke den hadde gått ned, ville jeg aldri sett det. Men etter å ha stirret lenge nok inn i dette ansiktet går jeg tilbake til sengen og setter meg igjen og venter på at natten skal begynne. I etasjen under kan jeg høre mamma lukke verandadøren og bevege seg inn på kjøkkenet, deretter tilbake inn i stuen. Hun har jobbet i hagen. Mamma jobber ofte i hagen, stel ler med blomstene, planter urter, ser etter fuglene. Jeg kan ikke navnet på alle de forskjellige blomstene og urtene som befinner seg der nede, i hagen vår, og fuglene kjenner jeg heller ikke, utenom noen få, men det gjør mamma, og særlig nå om våren tilbringer hun nesten hver ledige time der (jeg kan se henne fra vin duet i enden av rommet når jeg står der). Hun klipper og luker og steller og sår, og så rydder hun vekk alle hageredskapene, plasserer dem i uthuset og går inn den gjennomsiktige verandadøren like under meg, og snart
8
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 8
22.06.2020 12:53
klyver hun opp de knirkete trappetrinnene til andre etasje og banker forsiktig et par ganger på døren min for at jeg skal gi lyd fra meg. Jeg sier da som regel ja, i en svakt spørrende tone, før hun sier at hun bare ville høre om alt står bra til med meg, som vanlig, og da sier jeg som oftest ja en gang til, uten mer om og men, før hun sier at hun er trøtt, og at hun tror hun snart går og legger seg, og da sier jeg ok, mens mamma til slutt sier god natt, da, sov godt, og jeg sier god natt, jeg også, og så kan jeg høre henne gå inn på badet og pusse ten nene og vaske seg, dernest inn på rommet sitt i den andre enden av etasjen, før alt blir stille igjen, som før. Natten kan begynne. Den endeløse, skyggeløse natten. I løpet av natten våkner jeg flere ganger, i den grad jeg virkelig sovner. Jeg halvt sitter, halvt ligger i sen gen i den innerste delen av rommet. Jeg har nattbords lampen tent hele natten igjennom, fra jeg legger meg til jeg står opp, ellers ligger rommet gjemt bak de myke konturene det altomfattende nattemørket gir. Det er stille om natten, tyst; det finnes ikke en lyd. Men nettopp fordi det er stille, virker enhver lyd som presser seg på, høyere, eller større, enn de normalt er om dagen, når alt er lyst. Man kan høre den uregel messige summingen fra kjøleskapet i første etasje, hvordan det tunge treverket i veggene noen ganger rikker svakt på seg i arbeidet med å holde huset på plass; enkelte ganger forestiller jeg meg at man kan høre lyden av stillheten selv, det svake suset den gir fra seg, i minutt etter minutt, før også det forsvinner til fordel for en annen lyd, som egentlig ikke er der.
9
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 9
22.06.2020 12:53
Fra sengen går jeg bort til vinduet for å se om jeg kan skimte månen, men jeg må ha reist meg enten for tid lig eller for sent, for jeg kan ikke se den noen steder, og etter noen minutter tusler jeg tilbake til sengen og setter meg og blir sittende og bla litt i en bok mamma ga meg en jul, om malerier i barokken. Jeg sover ikke, men jeg føler meg heller ikke videre våken; jeg bare er, i natten, slik natten er i meg. Det er slik vi er sammen. Jeg er ikke så redd for natten som jeg en gang var, da jeg var yngre. Det er en av fordelene ved å bli eldre: man venner seg til det aller meste. Og før eller siden kommer jo søvnen; det er utelukkende et spørsmål om tid. Og er det én ting jeg har mye av her jeg sitter, i rommet mitt, så er det nettopp det: tid og atter tid, og ingenting annet. Jeg legger boken fra meg på gulvet og snur meg langsomt over på siden. Jeg gjør ingenting, bare ligger og stirrer mens rommet gradvis løser seg opp rundt meg, blir til den samme følelsen av intet som jeg selv skuer det med, og først da det banker to ganger for siktig på døren, blir jeg klar over at jeg virkelig har sovet, ikke har ligget våken hele natten igjennom, som jeg noen ganger gjør. Jeg går bort og stiller meg ved døren. Det er naturligvis mamma; hun vil vite om jeg er våken, har sovet godt, og om jeg vil ha frokost på rommet før hun går på jobb og ikke k ommer til bake på flere timer. Jeg rister kort på hodet og sier at jeg ikke er sulten, og til det sier mamma ganske enkelt fint, ok, greit, før hun legger til at hun i alle fall vil gjøre i stand en porsjon grøt til meg, som jeg kan spise senere; jeg behøver bare varme den opp i 10
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 10
22.06.2020 12:53
mikroen. Så går hun raskt ned de samme knirkete trappetrinnene som hun har gått så mange ganger før, mens jeg vender tilbake til sengen og setter meg, der etter legger jeg meg tilbake på puten og sover og våk ner ikke før flere timer etter at mamma har gått på jobb, og så kan dagen, den langtrukne, lyse, endelig begynne. Jeg setter tallerkenen med grøt i mikrobølgeovnen, på tretti sekunder, og tar den med opp på rommet, med et glass saft, men snarere enn å spise blir jeg bare sit tende og rote med skjeen uten å få i meg så mye som en munnfull. Jeg gjør ingenting, bare sitter der, virke løs, som jeg noen ganger sier til meg selv. Det er hva dagen gjør med meg. Som om jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle den, gjøre den til min egen, og etter å ha sittet sånn noen timer kan jeg høre mamma åpne døren i etasjen under meg og komme inn, at hun, tross alt, har gjort sitt for at jeg skal kunne sitte her og gjøre ingenting. Det er hennes jobb: å holde hjulene i gang, slik at jeg, hennes sønn, kan sitte på rommet mitt, og at ingenting skal kunne skje. Hver dag. Hver bidige dag. Året rundt. Med den kalde skjeen skyver jeg den klissete grøten ned i søppelbøtten ved siden av skrivebordet. Grøten glir langsomt av tallerkenen og legger seg over sam menkrøllet dopapir, brettede tegneark og sponen fra ulike blyanter, tykke og tynne. Det hender jeg sitter her, ved skrivebordet, og tegner, skjønt ikke så ofte som da jeg var yngre. Jeg ser ikke noe poeng i det
11
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 11
22.06.2020 12:53
lenger; det blir aldri noen ting ut av det. Noen gan ger hender det også at jeg maler sirkler, det japanerne kaller ensˉo, men da bruker jeg ikke blyant, men en forholdsvis tykk pensel med geitehår, og svart blekk som jeg har bestilt på internett. Poenget med ensˉo er å male sirklene i én uavbrutt, uttrykksfull beve gelse som følger pusten. Det tar for meg cirka t juefem sekunder, ikke mer, og så er jeg ferdig. Sirkelen kan enten være åpen (hiraku) eller lukket (tojiru), da er den fullendt, både full og tom på samme tid. Jeg vet ikke nøyaktig hva det betyr, om jeg skal være ærlig, men særlig lang tid tar det jo ikke, enten sirkelen er lukket eller åpen på den måten. Tjuefem sekunder er tross alt ikke all verden. Men det er noe. Det er ikke ingenting. * Mamma banker forsiktig to ganger på døren og spør om hun kan komme inn. Jeg spør hva det gjelder. Mamma sier at det er noe hun gjerne vil snakke med meg om, og at hun helst vil gjøre det i samme rom som meg så hun kan se meg. Jeg sier at jeg er naken, selv om det ikke er sant, og spør om hun ikke kan si det fra den andre siden av døren, som hun pleier, og da spør mamma til slutt om jeg har tenkt noe mer på den middagen hun nevnte for meg en gang i for rige uke. Jeg blir stille, svarer ikke med det samme. Jeg hadde i grunnen glemt hele middagen. Eller i det minste ikke tenkt videre på den. Men etter en stund får jeg da presset frem et svar, det samme svaret jeg har gitt hele tiden, nemlig at jeg ikke vil gå. Sikker?
12
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 12
22.06.2020 12:53
sier mamma, det ville bety mye for meg om du ble med. Ja, sier jeg og nikker bestemt, jeg er sikker. Ok, sier mamma og venter noen sekunder på den andre siden av døren, før hun legger til at hun går ned i hagen og jobber litt, bare så jeg vet det, og så for svinner hun ned trappen, som hver gang, mens jeg går bort til sengen og setter meg. Mamma er lærer på barneskolen; det burde jeg kanskje ha nevnt alle rede. Det har hun vært siden så langt tilbake jeg kan huske, også i årene før jeg kom til verden som hen nes enbårne, men nå skal hun omsider gå av med pen sjon, og i den anledning vil det bli arrangert en slags avskjedsmiddag for henne på skolen, av rektoren og de andre lærerne (med familie), og det er denne mid dagen hun har spurt om jeg vil være med i, men det vil jeg altså ikke. Det burde i det hele tatt være unø dig å spørre. Men ettersom hun nå engang har spurt, har hun vel ikke holdt det for helt usannsynlig at jeg kunne ha blitt med, eller hun har selv hatt et såpass sterkt ønske om at jeg skulle bli med, at hun fant det bryet verdt å spørre, enda svaret antagelig ville bli negativt, og da mest sannynlig det siste av de to alter nativene. Mamma har jo ingen andre av nær familie, slik heller ikke jeg har noen andre av det samme. Vi er helt alene her i livet, begge to, og da spør man gjerne uten tanke på svaret. * Jeg sitter i sengen og spiser et eple. Det er ubehagelig varmt i rommet til å være såpass tidlig på sommeren,
13
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 13
22.06.2020 12:53
men vinduet i enden er og forblir lukket; jeg åpner det ikke. Lyden hver gang jeg tar en bit av eplet, er høy, plagsom. Noen ganger har jeg vanskeligheter med å svelge. Det føles som om maten svulmer opp i mun nen på meg, blir stor og umedgjørlig som en svamp, og jeg er redd jeg skal kveles, ikke klare å få maten ned gjennom det trange spiserøret som en burde. Jeg minnes en gang da jeg var liten og fikk en nøtt i hal sen og nesten mistet pusten på grunn av det. Omtrent sånn føles det noen ganger: som om jeg skal miste pusten, kveles. Det gjennomsnittlige spiserøret er ikke mer enn halvannen centimeter i diameter. Jeg går en tur ut på badet for å tømme meg og under søke svelget, om det virkelig er så trangt som jeg en gang har lest at det er. Jeg åpner munnen og setter på lyset over speilet for å få bedre innsyn, men blir bare stående og gape som en fisk over vann, og etter å ha tømt meg for annen gang går jeg inn på rommet og setter meg i sengen igjen. Jeg blar litt i en bok. Jeg har til enhver tid flere bøker liggende både i og ved siden av sengen, i tilfelle jeg skulle ville bla litt i dem, men som regel orker jeg ikke å bla sammenhengende i mer enn en to–tre minutter før jeg må legge boken fra meg og blir sittende virkeløs rett opp og ned som før. Så også denne gangen. I stedet stirrer jeg ufravendt ut i luften, forbi enden av sengen, der langveggen og det skrå taket møtes, et område i malingen som er spruk ket, gått i stykker, og jo lenger jeg sitter slik og stir rer, desto mer føles det som om jeg ikke er her, i dette rommet, at det ikke lenger finnes noen hverken i eller
14
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 14
22.06.2020 12:53
rundt meg, bare restene av noe, eller noen, som en gang har vært her, i mitt sted. På internett leser jeg en artikkel om en sekt i usa hvor noen av medlemmene nylig har klart å rømme og varsle myndighetene. Medlemmene av sekten, som visst består av én stor familie, har vært holdt fanget i årevis, ja, noen er sågar blitt unnfanget og født i fan genskap, slik at de egentlig ikke har noen forståelse av et annet liv enn livet på innsiden av det huset hvor de er blitt født, hvilket jeg i det alt vesentlige ser for meg som en kjeller eller lignende, uten andre inntrykk fra utsiden enn luften de puster i. Det yngste barnet er fire år, det eldste godt over tjue. Begge foreldrene, som har holdt alle fanget, er blitt arrestert i påvente av rettssaken mot dem, som vil komme opp en gang i løpet av neste år. Jeg har nå, i skrivende stund, oppholdt meg i rom met mitt mer eller mindre sammenhengende i ni år, men er samtidig fri til å komme og gå så mye jeg vil, jeg vil det bare ikke. Jeg vil ingenting, bare være her, i rommet; det er derfor jeg sitter her. Om jeg ikke ville det, kunne jeg jo i prinsippet ha flyttet ut i morgen den dag, men det vil jeg altså ikke. Jeg vil aldri flytte ut av rommet, hvis ikke jeg må. Slik er min vilje. Det er den jeg er her, i rommet. * De første dagene og ukene, ikke så ulike de ukene og dagene som er nå. Jeg sitter i sengen, gradvis sitter jeg
15
V.S. Tidemann_ Jeg, rommet.indd 15
22.06.2020 12:53