V I B E K E TA N D B E R G UVILJE
I Uvilje tar Vibeke Tandberg utgangspunkt i sin egen kunst og sine egne romaner. Tandberg reflekterer på en åpen, skarp og leken måte over arbeidsprosesser, fortolkningsproblemer, form og innhold i kunsten og litteraturen. Særlig interesserer
V I B E K E TA N D B E R G
Uvilje
hun seg for hvordan et verk blir til, og for grensen mellom mening og ikke-mening, enten hun går i dialog med Samuel Beckett, Lille Trille eller Susan Sontag, spiller Wordfeud eller forsøker å finne ut av bruksanvisningen til huset hun bor i under et arbeidsopphold i Nikkō i Japan.
forlaget oktober
forlaget oktober 2019 isbn 978-82-495-2163-0
essay | forlaget oktober
Vibeke Tandberg (f. 1967) er kunstner og forfatter. Hun debuterte som romanforfatter i 2012 med Beijing duck og har siden utgitt romanene Tempelhof (2014), Joelle Joelle (2016) og Eurydike Anal (2018). Forfatterportrett: VIBEKE TANDBERG Bokdesign: BENGT OLSSON | CONCORDE DESIGN
V I B E K E TA N D B E R G
Uvilje Essay
essay | forlaget oktober 2019
Huset ble tegnet av den tsjekkisk-amerikanske arkitekten Antonin Raymond i 1931. Jeg had-
de sett bilder av det før jeg kom hit, både utenfra og innvendig, og jeg hadde sett dokumentasjon
av byggeprosessen og forandringene som er gjort i etterkant. Raymond var en av de første arkitek tene til å introdusere moderne arkitektur i Ja-
pan. Han jobbet for Frank Lloyd Wright i sluttføringen av Imperial Hotel i Tokyo i 1920-årene og
opprettet senere sitt eget arkitektkontor i samme
by. Tradisjonell japansk byggestil, lave hus med fleksible romløsninger bygget med nærhet til omgivelsene og naturen, representerte et moderne arkitekturideal for Raymond.
Jeg hadde sett så mye på bildene at jeg kjente hu-
set og hagen før jeg kom hit; jeg hadde forestilt
meg hvordan det ville være å sove her, spise her, skrive her, hvordan det ville være å gå fra kjøk-
kenet til stuen, fra stuen og inn på soverommet, ut fra soverommet gjennom skyvedøren til stu-
en, og hvordan føttene ville synke ned i mosen når jeg gikk ut i hagen og ned til karpedammen for å mate fiskene; men jeg hadde ikke forestilt
meg den fuktige lukten av sedertreet i veggene, sildringen døgnet rundt fra bekken gjennom ha-
gen eller jordskjelvene som får v indusglassene
5
til å klirre. Jeg hadde heller ikke forestilt meg
det så mørkt her. Huset er lavt, trærne i hagen er høye, og om dagen går solen bak tykke stammer
hele veien over himmelen før den forsvinner bak stallen til min nærmeste nabo, Toshogu-temple-
nes hellige hest, like etter klokken fem. Det er nattsvart her før klokken er syv om kvelden.
Jeg trodde at jeg kom til å stå grytidlig opp hver
morgen, men det gjør jeg ikke; jeg tar ikke med meg kaffekoppen til Mac-en og skriver i flere ti-
mer helt til magen rumler av sult. Jeg lager kaffe når jeg har stått opp en gang utpå formiddagen, men jeg drikker den på trammen ut mot mose-
hagen mens jeg tenker på hva jeg skal skrive. Dette varer helt til rastløsheten får overhånd. Da tar jeg på meg treningsbukser og løper opp til
Shiraito-fossen, en liten bekk i et fall på en drøy meter ned i en kulp og langt fra en foss som nav-
net kan få en til å tro. Jeg løper så fort jeg kan, for å varme opp til noen timer med skriving ved
det lange spisebordet i stuen, som er så tungt at jeg ikke klarer å skyve det inntil benken jeg
sitter på, og det har resultert i en kjernemuskulatur på bristepunktet fordi jeg må skrive frem-
overlent. Men det er sjelden formiddagene foran bordet fører til noe, fordi jeg skroller, strekker
6
ut ryggmuskler og surfer om hverandre, og fordi jeg bruker slettetasten mer enn jeg skriver. Når
konsentrasjonen er oppbrukt, og jeg har innsett at heller ikke disse timene resulterte i oppsikts-
vekkende litteratur, setter jeg meg i bilen og kjø-
rer. Jeg kjører i fjellene, eller rundt i landsbyen,
jeg ser på hus og fossefall og innsjøer. Jeg spiser mer enn jeg skriver, og jeg skriver mindre enn
jeg gjør andre ting. Hvor lite kan man skrive og likevel kunne si at man skriver? Før solnedgang setter jeg meg på trammen ved skyvedøren ut til
hagen og venter på at solen skal gå ned. Det er lettere å skrive når det er mørkt, lettere å skrive liggende med Mac-en på magen i sofaen foran den høye betongpeisen omringet av speilsorte vinduer ut mot hagen i mørket. Men selv om jeg
bare ser meg selv i vindusglasset om kveldene, kan jeg høre bekken sildre ned i karpedammen. Det er seks karper i den, og de skal mates hver
morgen. Man må klappe tre ganger i hendene for at de skal komme til syne, og de dukker opp fra mudderet til overflaten med gapende munn og
sluker fiskematen som jeg kaster ut til dem. Når jeg husker å gjøre det.
På øya i Nord-Norge der jeg er hver sommer, blir det ikke mørkt. Solen dupper bare litt i
7
horisonten på baksiden av Trænstaven før den stiger igjen. På Sanna mater man ikke fisker, fiskene mater mennesker, de minste man får på kroken der, er på størrelse med de største kar-
pene i dammen. Noen av nakkene er så tykke at
det er for tungt å knekke dem, og da sløyer jeg dem med hodet på isteden. Jeg stikker kniven
inn i endetarmsåpningen, trekker den opp langs
buken til brystfinnene, vrenger opp kroppen og
graver ut innvollene. Måkene som alltid ligger dørgende stille rundt båten og følger hver minste
bevegelse med sine smale måkeøyne, letter som
skrikende helikoptre og sirkler over hodet mitt når jeg kaster magesekk, tarmer, hjerte og galle blære over ripa. De er ferdige med kampen om innmaten lenge før jeg huker to fingre innunder gjellene og skyller fiskekroppen i vannet.
Karpene skal ikke ha mye mat, en liten kopp holder til seks fisker, og i Husguiden, bruksan-
visningen for huset, står det at det ikke er nødvendig å mate dem hver dag. Den forklarer alt
ned til minste detalj om det som er nødvendig å
vite om husets rutiner, inventar, elektronikk og hvitevarer. Jeg leser mer i Husguiden enn det
andre jeg hadde planer om å lese. Smerten av
Marguerite Duras har eselører på annenhver
8
side, et for hver gang jeg legger den bort. Den velformulerte, personlige og virkelige erfarin-
gen fester seg ikke, jeg forsøker å lese fort, men
det går ikke, jeg forsøker å lese langsomt, men det går heller ikke; bilde etter bilde passerer
uten at jeg henger med. Smerten gir meg panikk
på samme måte som havet når jeg lar båten dri-
ve fritt med dønningene bak øya i forsøk på å være ett med naturen. Det blir for mye med all denne ufiltrerte virkeligheten, jeg klarer bare ikke å ta den inn.
Husguiden har 26 sider. De første to–tre sidene
inneholder notater om husets historie, arkitek-
tur og et bilde av Antonin Raymond med lenker til hvor man kan lese mer om ham, samt lister
over viktige telefonnumre, regler for bruk av lokal mobiltelefon og fasttelefon og tidspunk-
tene for når Kobayashi-san kommer. Bruksan-
visningene for huset og dets inventar tar opp tolv sammenhengende sider som innledes med stereoanlegget og varmepumpen på baksiden av huset og avsluttes med et bilde av knappene
på panelet til stampen i baderommet. Etter bruksanvisningene er det et kart over byen,
deretter følger to sider med lister over kaféer,
barer og restauranter, en side med adresser til
9
varme kilder, naturlige og kunstige, og så kom-
mer noen sider med detaljerte veibeskrivelser til små dagligvarebutikker beskrevet med av-
stand til huset og vareutvalg, og en liste over restauranter (ingen kaféer eller barer) merket
med én stjerne for dem som er i gåavstand til huset, to stjerner for dem man trenger bil for
å komme til. Guiden avsluttes med en flere siders oversikt over varehus og større butikker, supermarkeder og jernvarehandlere, alle mer-
ket med to stjerner fordi man må kjøre bil for å komme seg dit.
Den regelmessig tilbakevendende, detaljerte fin-
lesingen av Husguiden, ikke bare for å forstå hva den japanske kvinnestemmen sier når den grønne knappen på panelet ved siden av kjøleskapet
lyser, eller for å lære forskjellen på innholdet i den blå og den røde plastbeholderen i skapet over
vaskemaskinen, men for å kjenne husets orga-
nisering på kroppen, ikke bare for at handlinger skal bli korrekt utført, men for at de skal bli til forlengelser av meg selv, har gjort det klart for meg at guiden har grunnleggende semantiske problemer. Fotografiene som skal illustrere teks
ten, understreket rett som det er av en finger som peker på gjenstanden i bildet for at det ikke
10
skal være tvil om hvilket element som er viktigst, fremstår ofte som singulære beskrivelser av gjenstander tatt ut av sammenhengen. Hvordan skal
man for eksempel vite hvor bordbrikkene er, når
skuffen de oppbevares i, er beskrevet med bildet av et håndtak? Eller, hvordan skal man finne bryteren som tenner pæren i lampen over spisebor-
det, når ikke bakgrunnen synes i bildet? Det er
ingen indikasjon på hvor den er skrudd opp, på
hvilken vegg i huset den er, eller i hvilket rom.
Det er ikke en flik av en gardin eller en persiennesnor som kunne ha gitt et hint; fotografiet viser
en lysbryter og en pekefinger, det er alt. Det kan være snakk om hvilken som helst bryter i huset.
Husguiden beskriver en mangelfull virkelighet.
Den burde gjøre virkeligheten forståelig, men
isteden blir alt gåtefullt og mystisk. Husguiden er en ufrivillig abstraksjon, og den tvinger meg til å tenke selv, til å lete etter mening. Den speiler det tafatte i å forstå innholdet som noe annet
enn beskrivelser, og det formålsløse ved å tilleg-
ge teksten mening, men nødvendigheten av like-
vel å forsøke. Husguidens bånd til dagene mine, bevegelsene mine, gjøremålene mine og rutinene
mine, er så tette at uklarheter i anvisningene blir til brister i meg selv. Jeg leser for å å få ordene
11
og bildene og virkeligheten til å stemme overens,
men gapet mellom fotografiet av lysbryteren og
dens original er like bunnløst som mørket under taklampen over spisebordet. Finnes bryteren overhodet? Smerten beskriver virkeligheten, men
i tussmørket over bordet er forbindelsen mellom
tekst og virkelighet brutt. Den mørke lyspæren
over hodet mitt åpner et endeløst univers, men Smerten kveler meg.
Kjære Karin, jeg er lei av å lese skjønnlitteratur og har skrivesperre. Hva er det med meg? Duras skal fortelle meg noe, alle skal fortelle meg noe, og jeg
tror jeg er allergisk mot det. Forresten, Lutetia, er ikke det hotellet vi bodde på i Paris? Og jeg har
gitt Houellebecq nok en sjanse, men han får ingen flere, jeg orker ikke alle disse historiene, jeg blir sur av dem. Forfattere har for mye på hjertet! V.
Jeg går inn uten å mate fiskene. Not necessarily every day, står det i Husguiden på side 3. Jeg
legger meg i sofaen med Mac-en på magen. Jeg er her for å skrive, ikke for å mate fisker.