ober
roman | forlaget oktober
Om Morgenstjernen (2020) «Morgenstjernen skinner sterkt ... en leseropplevelse av de sjeldne» Dagens Næringsliv « dristig og djevelsk smart ... en pageturner» Svenska Dagbladet « Dette er begynnelsen på noe stort » Morgenbladet « underholdende og dypt fascinerende» Politiken « djevelsk god» Dagbladet « en stortslått leseopplevelse» vg «Knausgård er blant våre største nålevende forfattere» New York Times ober
roman | forlaget oktober
« et uhyggelig, flerstemmig og diabolsk verk» Los Angeles Times
ulvene fra evighetens skog
Karl Ove Knausgård
ulvene fra evighetens skog Roman
forlaget oktober 2021
Til Michal
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.
HELGE
jeg hørte nettopp på Status Quos album Rockin all over the world. Jeg er fortsatt helt skjelven. Da albumet kom ut, spilte jeg det non stop. Det var i 1977, og jeg var elleve år. Siden da har jeg ikke hørt låtene igjen. Før nå, da jeg satt på kontoret og kjedet meg og fulgte noen spor bakover i tiden, gjennom band som ligner på band som ligner på band, dukket det opp igjen på skjermen foran meg. Bare coveret ga meg frysninger på ryggen. Bildet av jordkloden, lysende i det svarte verdensrommet, med bandnavnet i en slags elektrisk skrift og platetittelen under i databokstaver – wow! Men det var da jeg satte den på, at jeg ble overveldet for alvor. Jeg husket alle sangene, det var som om melodiene og riffene kom stigende opp fra sitt gjemmested i underbevisstheten for å møte og omfavne det som de en gang var blitt skapt av. Nå møtte de endelig igjen sitt opphav, sine foreldre, disse gamle Status Quo-sangene. Men ikke bare det. Sammen med dem kom en stim av minner, tett i tett av smaker, lukter, syner, hendelser, stemninger, atmosfærer – you name it. Følelsene klarte ikke å håndtere den store mengden av informasjon, alt bare skalv og sitret i meg i de tre kvarterene det tok å spille albumet. Jeg hadde det på kassett – ingen jeg kjente, hadde platespiller, bortsett fra søsteren min, som bare hørte på klassisk og jazz likevel – og spilte det kontinuerlig på den svarte kassettspilleren jeg hadde fått til jul året før. Den gikk på batterier, og jeg pleide å ha den med ut n esten hvor enn jeg gikk. Sang på låtene gjorde jeg også støtt og stadig. You donou me, don hang around You donou me nomore 11
Så fantastisk å høre den igjen! Og denne! Tutututake us alone men a ment to tain going you where De du du de du du! Status Quo, Slade, Mud, Gary Glitter, det var bandene vi hørte på, de noe eldre supplerte med Rory Gallagher, Thin Lizzy, Queen og Rainbow. Så vippet alt, i alle fall for meg, for plutselig var det Sham 69, The Clash, The Police, The Specials for alle pengene. Men alle de bandene har jeg fortsatt å høre på iblant. Ikke så med Status Quo. Derfor var det som en eksplosjon inne i meg. Derfor gråt jeg da jeg hørte denne linjen: An ai laik it ai laik it ai laik it ai laik it ai la la la la laik it la la la laik it her we go -o: rockin all over the world Det var vel ikke det at så mye bra hendte i det herrens år 1977, i alle fall ikke for meg, mer det at noe hendte, og ikke minst, at noe var. At jeg var. Og at jeg var der. For eksempel på rommet mitt. Mmmm, lukten av den elektriske ovnen. Musikken på kassettspilleren. Ikke så høyt, pappa var hjemme, men høyt nok til at stemningene trengte rett inn i meg. Snøen utenfor. Lukten av den når den var våt, nesten like mye regn som snø. An ai laik it ai laik it ai laik it ai laik it ai la la la la laik it la la la laik it Hilde som åpner døra. – Det er ei jente som driver og går rundt utenfor her. Kjenner du henne, eller? Jeg stilte meg foran stuevinduet. Det var ganske riktig ei jente som gikk rundt der ute, langsmed gjerdet vårt. Ute på veien på den andre siden, hvor hun stanset og så opp mot huset. Kunne ikke se meg, men 12
likevel. Og så tilbake igjen, inn mellom buskene og bortover langs gjerdet. – Kjenner du henne, eller? sa Hilde. – Ja, sa jeg. – Det er Trude. Hun går i parallellklassen. – Og hva gjør hun her? Jeg trakk på skuldrene. – Ser ut som om hun ser etter meg. – Ha! sa Hilde. – Du er bare tolv, jo. – Jeg har hatt mange kjærester, sa jeg. – Som du har nussa litt på kinnet. – Jeg har klint, jeg. – Gå ut til henne, da. Jeg ristet på hodet. – Hvorfor ikke? Er du sammen med en annen? – Hun er litt spesiell. – Evneveik? – Nei, nei. Bare annerledes. – Høres bra ut i mine ører. – Det er bare fordi du er spesiell selv, sa jeg og så på henne, for hun lyste opp da jeg sa det. – Evneveik, fortsatte jeg. Da ringte det på. – Det er Trude, sa Hilde. – Skal du ikke åpne? – Kan du gjøre meg en tjeneste og si at jeg ikke er hjemme? – Hva får jeg for det? – Noe. – Halve lørdagsgodtet ditt. – Ok. Jeg stod i trappen og hørte Hilde si at jeg ikke var hjemme, og at hun ikke visste hvor jeg var. Og så så jeg Trude gå hjemover i snøværet. Om det var akkurat slik det foregikk, aner jeg ikke. Jeg husker at jeg ser henne, og jeg husker at jeg ga vekk masse godt for at Hilde skulle lyve. Men det jeg husker best, er snøen, følelsen av snøen, stemningen. Det var tåke også. Hvit, bløt snø, grå tåke. Og så Rockin all over the world. Finnes det et minne som ikke bekrefter? 13
Selvfølgelig ikke, for den som tenker det, er bygd opp av minner som bekrefter, det er det som er ham eller henne. Men jeg har ett minne som liksom står for seg selv. Som ikke har noe med noe annet å gjøre. Det var noe jeg så. Og det var den vinteren, noen uker før jul i 1977. Men det husker jeg uten hjelp av musikken. Dette minnet står og lyser ubegripelig i meg. Huset vårt lå ved siden av en vei. På den ene siden skrånte skogen ned mot en kil i bunnen, på den andre lå byggefeltet. Fulgte man veien ned til krysset og tok til høyre der, kom man til en lav bro som gikk over kilen. Utenfor den lå en rekke flytebrygger, og utenfor der igjen lå sundet. En kveld gikk jeg ned den veien alene. Det var mørkt og tåkete, snøen på veien hadde delvis smeltet i løpet av dagen, asfalten var full av slaps. Jeg vet ikke hvor jeg skulle, eller hvor jeg hadde vært, alt det er utradert av minnet. Kanskje skulle jeg ned til flytebryggene for å se om det var noen der, det var et sted vi ofte hang. Uansett: mørkt, tåke, slapsete asfalt. Boblejakke glinsende i skinnet fra gatelyktene. Over broen. Vannet svart og kaldt. Men hva var det? Noe lyste der nede. Langt der nede i det svarte vannet var det noe som lyste. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte hva det var. Det var en bil. Først da jeg forstod det, så jeg at en kantstein manglet, og at det gikk spor ut til kanten. Det måtte nettopp ha hendt, siden billyktene fortsatt lyste. Jeg snudde meg og løp oppover. Jeg måtte få tak i en telefon og ringe etter en ambulanse. Men da jeg nærmet meg husene, var jeg ikke like sikker. Det behøvde ikke være en bil. Det kunne være noe annet. Jeg kunne komme til å sette i gang et enormt apparat for ingenting. Hva ville pappa si da? Jeg kom fram til huset vårt og gikk inn, tok av meg ytterklærne. Pappa stakk hodet ut fra kontoret sitt da han hørte meg. – Hvor har du vært? – Oppe ved den nye butikken, sa jeg. – Maten står på bordet, sa han. – Og rett i seng etterpå. 14
– Ok, sa jeg. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om. Spiste skivene han hadde smurt, gikk og la meg. Lå lenge i mørket og tenkte på lyset nede i vannet der nede, bilen som lå under vannet og lyste mens jeg lå her. Neste dag var det en ambulanse, en politibil og en kranbil der nede. Dagen etter det var det på førstesiden i avisen. Alle snakket om det. Bare ikke jeg. Nå, trettifem år senere, har jeg fortsatt ikke sagt til et menneske hva jeg så den kvelden, eller hva jeg gjorde. For jeg vet at jeg kunne ha reddet ham hadde jeg bare gjort det rette. Men jeg gjorde ikke det rette, og han døde. Det behøver ingen å få vite. M innet er mitt, og bare mitt, og hvis ikke noe uforutsett skjer, kommer jeg til å ta det med meg i graven.
SYVERT
flybussen stod utenfor den vesle ankomsthallen i silregnet med motoren i gang og lyktene på. Jeg småløp bort til den, la ryggsekken i det åpne bagasjerommet og gikk inn, satte meg ned i et av de bakerste setene. Jeg gjenkjente sjåføren som stod under overbygget og røykte, kledd i busselskapets grå, uformelige dress, det var faren til Eva, en av jentene i den gamle klassen min. Han så utover parkeringsplassen med alle biltakene mens han skjermet den glødende sigaretten med hånda. Jeg lurte på hva han kunne tenke på. Søndagssteik med rosenkål? At ingen likte rosenkål, men alle hadde det? Eller bedro utseendet ham? Tenkte han kanskje på noe kinky greier på alle bussturene sine? Han var så tung at bussen gynget så vidt da han satte foten på stigbrettet. Jeg telte passasjerene for moro skyld, de var ikke mange, ti inkludert meg selv. Alle satt de tause en og en i setene. En av dem, en gutt på min egen alder, men med mye lengre hår, hadde på seg et headset. Lyden som lakk ut av det, hørtes ut som summingen fra bier eller noe. Med pengebeltet hengende fra hoften begynte sjåføren å forflytte seg nedover midtgangen for å selge billetter. Da han stanset foran meg, rakte jeg ham en tusenlapp. – Har du ikke mindre? sa han. – Nei, dessverre, sa jeg. Han så på meg, men trakk til seg blikket med en gang jeg møtte det, og begynte å bla gjennom sedlene i veska. Bremmen på skyggeluen hans var våt og glinset i skinnet fra lampen i taket like over ham. – Den kan jeg ikke veksle, sa han. 19
– Hva gjør vi da? sa jeg. – Nei, du får vel sitte på gratis, da. – Takk, sa jeg. Like etter satte han den store motoren i gir og kjørte ut av flyplassområdet. Jeg tok headsettet ut av lomma på boblejakka og satte det på meg, snudde kassetten i walkmanen og trykte på play. Det var Van Halens første som lå i, og med den på ble asfalten, gatelyktene, flyplassgjerdet og den svake motorduren det framtredende, mens landskapet av trær, fjellknatter, elvevann og sandstrender liksom trakk seg tilbake, som noe i en virkelighet av andre grad. Det var fire måneder siden sist jeg hadde vært hjemme. Da hadde det vært jul, jeg hadde hatt perm, byen hadde vært full av kjente, og jeg hadde vært ute hver kveld. Nå var det april, de aller fleste var i Oslo eller Bergen eller Trondheim, og jeg hadde dimittert. Jeg hadde tenkt at det var en god idé å ha noen måneder på meg til å fundere på hva jeg skulle gjøre framover, men da bussen nå kjørte opp bakken etter broa, og sletta like i utkanten av sentrum dukket opp foran oss, ante det meg at jeg bare kom til å kjede meg. Hva skulle jeg finne på om dagene? Det med å sove lenge kunne jeg glemme, i alle fall om jeg ville unngå mammas bebreidelser. En ukes tid ville hun kanskje kunne gå med på det, som en slags velunt ferie, men så ville hun begynne å mase. Jeg hørte stemmen hennes for mitt indre øre, måten hun kunne rope navnet mitt på, som om hun samtidig felte en dom. Vi stanset i et lyskryss. Jeg løftet opp knærne og presset dem mot seteryggen foran meg og gled ned i setet. Like utenfor vinduet stod en syklist med den ene foten på bakken og den andre parat på pedalen. Den lette regnjakka hans bulte som en pose i vinden. Enten langtrukkent og krevende – Syy-yvert! – eller korthuggent og skarpt – Syvert! – slik lød navnet mitt i munnen hennes. At jeg het det samme som pappa hadde hett, klang med. I alle fall innbilte jeg meg det. Sikkert var det at hun fortsatt var sint på ham fordi han hadde dødd og overlatt alt til henne. En gjeng ungdommer hang utenfor Narvesen på rutebilstasjonen, ellers var det så godt som folketomt der da jeg krysset plassen for å 20
bytte buss. Jeg forsøkte samme triks med sjåføren på den, men han bladde uten et ord opp ni hundrelapper og en femtilapp som han rakte meg før han trykte ut resten av vekslepengene i mynter fra apparatet sitt, sammen med den lille, kvadratiske, blekgule billetten. Noen sekunder før bussen skulle gå, kom Gjert løpende bortover. Jeg kjente ham igjen med det samme. Vi hadde spilt på samme lag i alle år, både håndball og fotball, så den lave, kraftige, litt kantete kroppen hans kunne jeg ikke ta feil av. Han stanset foran sjåføren, tok fram et månedskort fra lommeboka, viste det og begynte å gå bakover mens han løsnet knuten til hetta med den ene hånda og dro den bak med den andre. – Tar du bussen også nå? sa jeg. – Har du mista lappen, eller? Han stanset og smilte. – Syvert, sa han. – Har du perm? – Nei, jeg dimma i dag. – Gratulerer, sa han og satte seg ned foran meg, lente overkroppen mot vinduet og la det ene beinet over begge setene. – Jeg vet ikke det, sa jeg. – Kunne godt vært inne noen måneder til, egentlig. – Du var kokk, var det det? – Ja. – Fin tjeneste, det. – Ja. Døra ble lukket, bussen begynte å kjøre over den tomme plassen, mot lyskrysset ved siden av jernbanestasjonen. – Har du mista lappen? sa jeg. – Nei da. Men jeg smalt bilen. – Får du ikke leiebil? – Det koster mer å fikse den enn det jeg ga for den. Jeg ser etter en ny. – Akkurat, sa jeg. – Sånn er det, sa han. – Hva skal du gjøre nå, da? Jeg trakk på skuldrene. – Men du blir hjemme en stund? – Tror det. – Kom på trening, da. 21
– Ja? – I morgen kveld. – Hvorfor ikke, sa jeg. – Men ring Terje først og spør om det er greit. Og så må jeg nesten advare deg. Vi har fått ny trener. En danske. Mads. Det er mye prat med ham. – Prat? – Ja, teori. – Teori? – Taktikk. Han har til og med tavle på treningene. Vi satt og småpratet den halvtimen bussen brukte hjem. Gjert bodde et par kilometer unna meg, i et boligfelt fra syttitallet, mens vi bodde i et hus fra trettitallet, bygd av min farfar på det som da fortsatt var gården til hans foreldre. Vi levde liksom i restene av en gammel tid, hadde jeg mange ganger tenkt. De fleste andre i klassen på barne- og ungdomsskolen var innflyttere, om enn ikke langveisfra, mens kanskje ti eller tyve prosent hadde det som meg, med foreldre som så ut til å tilhøre en annen generasjon enn foreldrene til byggefeltungene, som om det var noe i tiden vi her ikke helt hadde fått med oss. Gjert befant seg midt imellom, for vi var faktisk i slekt, langt ute, selv om han hadde vokst opp i byggefeltet. Det viste seg nå; mens de andre som bodde der, hadde flyttet ut, i det minste inn til byen, hadde han blitt værende. Han hadde rødlig hår, det som engelskmennene kalte «ginger», blå øyne med et kaldt blikk, bred, men smal munn. Han hadde lett for å le, men var ikke typen som vitset, han var hverken verbal eller oppfinnsom, men hadde alltid blitt respektert, selv om han som oftest ikke gjorde noe vesen av seg. Han var en jævel å spille mot, for han var så hard i kroppen og var aldri redd for å bruke den, smalt inn i taklinger og dueller som om han ikke hadde noe å tape. Jeg var også kraftig, faktisk kraftigere enn ham, og sikkert tyve centimeter høyere, men jeg var en roligere type. Han ble forbannet når vi slapp inn mål, kunne rope til dommeren om han hadde dømt feil eller feigt, av og til mistet han kontrollen og kunne feie beina vekk under hvem det nå var han ville straffe. 22
– Fælt så godt humør du var i, da, sa jeg da vi nærmet oss stedet hvor han skulle gå av. – Har du fått deg dame, eller? – Ja, faktisk, sa han og så plutselig framover i bussen. – Kødder du? sa jeg. – Nei, sa han. – Hvem er det? Noen jeg kjenner? Han ristet på hodet. – Traff henne på en fest på den andre siden av byen på nyttårsaften. – Kommer hun derfra? Han nikket. – Hvor gammel er hun? – Seksten. – Se det, sa jeg. – Første gym, da? Eller? – Yrkesskolen. – Har hun et navn også? – Bente. Det hadde sluttet å regne da jeg hoppet av bussen og begynte å gå mot huset. Det lå i skogbrynet noen hundre meter bortenfor, ved enden av en smal grusvei, bløt og full av vannpytter som vinden rev opp overflata til der den kom flommende innover sletta fra det usynlige, men likevel alltid merkbare havet. En svak uro bredte seg ut i meg da jeg så lyset i vinduene. Jeg visste at Joar gledet seg til jeg kom, og antageligvis hadde gjort det i mange dager. Det gjaldt å ikke skuffe ham. Om mamma også var fylt av slike følelser, ante jeg ikke. At hun satte pris på at jeg kom hjem, tvilte jeg ikke på, det var motivet jeg var usikker på, om det kanskje var det at hun nå fikk hjelp med alt hun verdsatte mer enn at det var akkurat jeg som hjalp. Samme det. Ikke hadde jeg tenkt å være der lenge. Joar stod i gangen da jeg åpnet døra. – Så deg gå av bussen, sa han og smilte. – Får du lov til å være oppe så sent? Smilet hans forsvant, og han så på meg med det intense blikket sitt. – Jeg er faktisk tolv, sa han. 23
– Vet vel det! sa jeg. – Bare tulla litt med deg. Jeg rusket ham i håret før jeg satte fra meg sekken. Det var stekeos i lufta. Jeg gikk inn i trappegangen og så mamma stå bak komfyren inne på kjøkkenet med en stekespade i hånda. – Hei, Syvert, sa hun. – Gikk turen fint? – Ja da, sa jeg. – Går det bra her? – Ja da. Jeg har stekt noen karbonader til oss. – Det skal bli godt, sa jeg. – Jeg har dekket på, sa Joar. – Så da er det bare å spise, sa mamma. – Finner du noe jeg kan sette denne på? Hun løftet stekepannen av komfyren. Jeg tok et av underlagene som lå på benken ved siden av, og la det midt på bordet. Hun hadde stekt egg og poteter i tillegg. – Det er kanskje ikke mat for en kokk som deg, sa hun. – Du vet vel hva de sier om maten i det militære, sa jeg. Da Joar hadde lagt seg, ble jeg sittende med mamma i stua og se på tv. Selv om det ikke var spesielt sent, sovnet hun, satt gapende med hodet tilbake i sofaen. Nå og da kom det noen lave, skarrende snork fra henne. – Vil du ikke se Kveldsnytt? sa jeg etter en stund. – Hm? sa hun og rettet seg opp. Hun så først på meg, så bort på tv-en. Strøk hånda over munnen. – Jeg må ha duppet av, sa hun. – Willoch forhandler visst fortsatt, sa jeg og smilte ertende, det siste hun så ut til å ville, var å diskutere politikk. – Tror du han må gå? – Både tror og håper, sa hun. – Og det ser ut som om din venn Hagen hjelper til med det. – Han må velge mellom pest og kolera, sa jeg. Hun blåste mens hun bøyde seg fram for å rulle en sigarett. – Jeg hadde håpet du hadde tatt til fornuft i militæret, sa hun. – Hagen er fornuftig. – Uff. Han er en sleiping. Jeg liker ham ikke. – Jeg har aldri sagt at jeg liker ham, sa jeg. – Du må skille mellom sak og person. Det er politikken jeg støtter. Ikke politikerne. 24
– Ja ja. Du finner nok ut av det til slutt. – Altså at jeg mener det samme som deg? At det er det rette? – Nei da, nei da, sa hun og tente røyken. – Det er bra at du er selvstendig. – Men kanskje ikke på den måten? Hun så på meg og smilte. – Du har alltid vært en stabeis, Syvert. – Og hvem har jeg det fra, tør jeg spørre? – En stabeis og en kverulant, sa hun. – Fra du var liten. – Bare fordi jeg ikke er enig med deg i alt? Hun sa ikke noe, lot blikket gli fra meg og bort mot tv-skjermen, hvor værmeldingen holdt på. – Det er jo akkurat det som er problemet med politikken i dette landet, sa jeg. – Folk stemmer på Arbeiderpartiet fordi de alltid har gjort det. Det er trygt og godt. Men hvorfor skal det bare være én måte å gjøre ting på og én måte å tenke på? Vi er jo fire millioner mennesker i dette landet! Men ingen tenker lenger på at det faktisk går an å forandre ting. Vi behøver ikke ha det sånn. Hvorfor skal vi bare ha én tv-kanal, for eksempel? Vi kan ha hundre! Hvorfor skal de på Marienlyst bestemme hva vi skal se? Og hvorfor skal staten eie alt og styre alt? Hvorfor må butikkene på død og liv stenge tidlig? Hvorfor kan de ikke være åpne døgnet rundt? Hvorfor skal andre bestemme over våre liv? – Vi har det jo godt her i landet, sa hun. – Det må du innrømme. Når du vet hvor mye elendighet det er andre steder i verden. – Men vi har ikke frihet. Det går an å ha det godt og være fri samtidig, vet du. På fjernsynet kom pausebildet på. Mamma gjespet, tok et par drag til, stumpet røyken, grep askebegeret og reiste seg. – Nei, skal vi gå og legge oss? sa hun. – Det må ha vært en lang dag for deg. – Nei da. Men gå du. God natt. – God natt. Hun tok med seg askebegeret ut på kjøkkenet og romsterte der inne noen minutter før skrittene hennes forsvant opp trappa. Jeg skrudde av fjernsynet, stilte meg i vinduet og så ut. Lyset fra lyktene 25
på husveggen og låven strakte seg som alltid over tunet og et lite stykke utover jordet, hvor det sluknet i havet av mørke. Jeg var litt irritert på mamma, merket jeg. Hun tok meg aldri på alvor, det var som om hun trodde at jeg ikke egentlig mente det jeg mente. Jeg hentet sekken i gangen, bar den opp på rommet og pakket den ut før jeg la meg. Det siste jeg gjorde før jeg sovnet, var å runke mens jeg tenkte på Bente, Gjerts kjæreste, som jeg aldri hadde sett. Midt på natta våknet jeg av en lyd. Før jeg klarte å identifisere den, ble det stille igjen. Det hadde hørtes litt ut som jamringen fra en katt, og jeg slo meg til ro med det og lukket øynene. Men lyden kom tilbake. Nå hørte jeg at den kom innenfra, ikke utenfra. Var det Joar? Gråt han? Jeg kom meg på beina og gikk forsiktig ut i gangen, stanset foran døra hans. Jo, det var derfra jamringen kom. Jeg åpnet døra og så inn. – Er noe galt? sa jeg lavt. Han lå med ryggen mot meg og svarte ikke. Jeg gikk inn i rommet. – Joar? sa jeg. – Er noe galt? Han hadde blitt stille. Jeg gikk bort til senga og satte meg på kanten av den. La hånda på skulderen hans. – Hadde du mareritt? sa jeg. – Drømte du noe fælt? Han snudde seg mot meg. – Jeg drømte om mamma. – Hva drømte du, da? – Hun kom ut på tunet og kikket opp mot himmelen. Og så åpnet hun munnen, og en fugl fløy ut. – En fugl? sa jeg og måtte bite meg i leppa for ikke å smile. – En gråspurv, sa han. – Det høres jo ut som en fin drøm, sa jeg. – Rar, men fin. 26
ISBN: 978-82-495-2390-0
9 788249 523900
Ulvene fra evighetens skog åpner i 1986 1986.. Det er regjeringskrise i Norge, og en atomreaktor langt borte i Tsjernobyl har eksplodert. Syvert Løyning, en ung mann på tyve år, vender hjem fra mili tæret til sin mor og bror i huset deres utenfor en større by på Sørlandet. En natt drømmer han om sin døde far. Det er som om faren vil ham noe. Men hva? Han begynner å undersøke det som ligger igjen etter faren. Sporene leder til Sovjetunionen.
Karl Ove Knausgård (f.1968 1968)) debuterte som forfatter i 1998 1998.. Bøkene hans er oversatt til 36 språk og har fram fram brakt en unik respons og gjenkjennelse hos lesere verden over. Knausgård har mottatt en lang rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen, Brageprisen, Gyldendalprisen, Die Welts litteraturpris, Wall Street Journal’s Innovator Award for Literature, Sunday Times Award for Literary Excellence og Svenska Akademiens nordiske pris. Kunstverk: Mamma Andersson Bokperm: Uten tittel, 2009 (utsnitt) Smussomslag: Ulvene fra evighetens skog, 2021. Kjære barn, 2016. Hullet. Guttedokken, 2016. Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson (collage)
Om Morgenstjernen (2020) «Morgenstjernen skinner sterkt ... en leseropplevelse av de sjeldne» Dagens Næringsliv
Romanens andre del foregår i Russland i vår tid. Vi møter bio logen Alevtina som en helg drar til Samara sammen med sin sønn for å feire farens åttiårsdag. Som ung stilte Alevtina de helt store spørsmålene, som hvor livet kommer fra og hva det egentlig er. Disse dagene har hun mer enn nok med sitt eget liv – forholdet til sønnen, og til faren, som hun alltid har vært nært knyttet til. Vi møter også hennes venninne Vasilisa, en poet som skriver en bok om et særegent og gammelt trekk ved den russiske kulturen: troen på evig liv.
« dristig og djevelsk smart ... en pageturner» Svenska Dagbladet
Ulvene fra evighetens skog er en suggestiv og dypt engasjerende roman som utvider utforskningen av den tiltakende apokalyp tiske situasjonen som ble beskrevet i Karl Ove Knausgårds forrige roman, Morgenstjernen.
« en stortslått leseopplevelse» vg
forlaget oktober
« Dette er begynnelsen på noe stort » Morgenbladet « underholdende og dypt fascinerende» Politiken « djevelsk god» Dagbladet
«Knausgård er blant våre største nålevende forfattere» New York Times forlaget oktober
roman | forlaget oktober
« et uhyggelig, flerstemmig og diabolsk verk» Los Angeles Times
ISBN: 978-82-495-2390-0
9 788249 523900
Ulvene fra evighetens skog åpner i 1986 1986.. Det er regjeringskrise i Norge, og en atomreaktor langt borte i Tsjernobyl har eksplodert. Syvert Løyning, en ung mann på tyve år, vender hjem fra mili tæret til sin mor og bror i huset deres utenfor en større by på Sørlandet. En natt drømmer han om sin døde far. Det er som om faren vil ham noe. Men hva? Han begynner å undersøke det som ligger igjen etter faren. Sporene leder til Sovjetunionen.
Karl Ove Knausgård (f.1968 1968)) debuterte som forfatter i 1998 1998.. Bøkene hans er oversatt til 36 språk og har fram fram brakt en unik respons og gjenkjennelse hos lesere verden over. Knausgård har mottatt en lang rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen, Brageprisen, Gyldendalprisen, Die Welts litteraturpris, Wall Street Journal’s Innovator Award for Literature, Sunday Times Award for Literary Excellence og Svenska Akademiens nordiske pris. Kunstverk: Mamma Andersson Bokperm: Uten tittel, 2009 (utsnitt) Smussomslag: Ulvene fra evighetens skog, 2021. Kjære barn, 2016. Hullet. Guttedokken, 2016. Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson (collage)
Om Morgenstjernen (2020) «Morgenstjernen skinner sterkt ... en leseropplevelse av de sjeldne» Dagens Næringsliv
Romanens andre del foregår i Russland i vår tid. Vi møter bio logen Alevtina som en helg drar til Samara sammen med sin sønn for å feire farens åttiårsdag. Som ung stilte Alevtina de helt store spørsmålene, som hvor livet kommer fra og hva det egentlig er. Disse dagene har hun mer enn nok med sitt eget liv – forholdet til sønnen, og til faren, som hun alltid har vært nært knyttet til. Vi møter også hennes venninne Vasilisa, en poet som skriver en bok om et særegent og gammelt trekk ved den russiske kulturen: troen på evig liv.
« dristig og djevelsk smart ... en pageturner» Svenska Dagbladet
Ulvene fra evighetens skog er en suggestiv og dypt engasjerende roman som utvider utforskningen av den tiltakende apokalyp tiske situasjonen som ble beskrevet i Karl Ove Knausgårds forrige roman, Morgenstjernen.
« en stortslått leseopplevelse» vg
forlaget oktober
« Dette er begynnelsen på noe stort » Morgenbladet « underholdende og dypt fascinerende» Politiken « djevelsk god» Dagbladet
«Knausgård er blant våre største nålevende forfattere» New York Times forlaget oktober
roman | forlaget oktober
« et uhyggelig, flerstemmig og diabolsk verk» Los Angeles Times