haagensen. dette norske livet. omsl 3.qxp 12.08.2019 13:31 Side 1
Om Er hun din (2016) «Vakkert om hvordan et vennskap mellom barn og voksen kan være en eksistensiell redning. Samtidig beskriver han hvordan barnets åpenhet og mangel på ‹voksenkunnskap› kan romme innsikter som glipper for de voksne» o l av lø kke n re i so p, dag bl a d e t, Årets beste bøker 2016 Om Spredning (2014)
n i l s - øivi n d h a age n s e n (f. 1971) debuterte med diktsamlingen Hender og hukommelse i 1998, og har siden vært en betydelig stemme i norsk litteratur. Haagensen har utgitt flere diktsamlinger og romaner. I 2004 ble han tildelt Sultprisen for sitt forfatterskap. I 2013 ble diktsamlingen God morgen og god natt nominert til Nordisk råds litteraturpris. Dette norske livet er Haagensens fjerde roman.
Jentoft er en mann i førtiåra som lever alene. Han har ikke alltid gjort det, men sånn har det likevel blitt. Livet er en overraskende ensom affære, hvor han, til tross for at han lengter etter samhørighet og selskap, som oftest avslår invitasjoner fra venner og familie. Bare med et helt bestemt annet menneske gjør han ikke det: Lindis, fadderbarnet. Så en dag, eller natt, blir hun borte. Det er mange mennesker som blir meldt savnet. De aller fleste kommer raskt til rette. Med noen tar det litt lenger tid. Med noen tar det all tid. Dette norske livet er en roman om utsatthet, om et ensomt raseri og en drøm om beskyttelse.
forfat terfoto: Heidi Furre i l lustrasj on og om sl agsdesi gn: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xi l des ig n
«Spredning er ikke bare en litterær bearbeiding av tapet, og av sorgens herjinger i kropp og sjel, den er vel så mye en kamp med ordene. Ordene får nye meninger i sorgen … Formuleringer i eksisterende litteratur gripes til, som balsam eller plaster eller medisineringer mot det uavvendelige. Samtidig skaper Haagensen selv en rekke nye, originale bilder i dette såre, gjenkjennelige landskapet … en sår, klok og undrende bok» j a n n e ke n øv e rl a n d, kl a sse ka m p e n Om Liten (2013) «Bokens tre sentrale skikkelser er alle ømt skildret, med overbevisende personligheter og eksepsjonelt fine dialoger. Haagensen fanger dagligtalen på en måte som er klinisk perfekt og poetisk på samme tid» bj ø rn g a bri e l se n , dag e n s n æri n g sl i v Om God morgen og god natt (2012) «utvilsomt et av de største litterære talentene i sin generasjon. Med sitt naivistiske tonefall evner han å sjarmere og forføre med de enkleste virkemidler og temaer, som om verken han eller vi aldri noensinne blir ordentlig voksne» e i ri k lo d é n , stava n g e r a f te n bl a d
Dette norske livet_Nils-Ă˜ivind Haagensen.indd 2
09.08.2019 13:50
Nils-Ă˜ivind Haagensen
dette norske livet Roman
forlaget oktober 2019
Dette norske livet_Nils-Ă˜ivind Haagensen.indd 3
09.08.2019 13:50
Dette norske livet_Nils-Ă˜ivind Haagensen.indd 4
09.08.2019 13:50
Til Benedikte
Dette norske livet_Nils-Ă˜ivind Haagensen.indd 5
09.08.2019 13:50
Dette norske livet_Nils-Ă˜ivind Haagensen.indd 6
09.08.2019 13:50
1
Dette norske livet_Nils-Ă˜ivind Haagensen.indd 7
09.08.2019 13:50
Dette norske livet_Nils-Ă˜ivind Haagensen.indd 8
09.08.2019 13:50
da lindis var liten hadde hun mange barnevakter. Hun var snill med og glad i alle sammen. Men hun var særlig snill med og spesielt glad i en av dem. Onkel Jentoft. Som hadde et veldig rart navn, syntes han, men ikke hun. Hvis du hadde spurt Lindis den gangen hva som var så spesielt med onkel Jentoft, ville hun nok sett helt åpent på deg mens hun tenkte seg grundig om – for hun var et barn som så rett på deg når hun tenkte seg om – og sagt: ingenting, egentlig. Men det hjalp at han stilte sine egne spørsmål, heller enn bare å svare på hennes. Og det hjalp at hun følte seg så trygg sammen med ham. Og det hjalp veldig at han fortalte så mange godnatt historier på sengekanten. Hun var nesten fristet til å legge seg før leggetid noen kvelder. Historiene hentet Jentoft fra bøkene han leste, og det kunne være hva som helst, alt fra Dante til en samling koan, og han fortalte alt i første person, til Lindis’ 9
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 9
09.08.2019 13:50
grenseløse fryd, som om alt det eventyrlige som skjer i verdenslitteraturen egentlig hadde skjedd med ham. En liten favoritt, som Jentoft måtte fortelle flere ganger, var om da han som liten gutt på slektstreff på en stor gård langt ute på landet, satte seg på en stor bok han fant i en kiste, slik at han kunne se over bordkanten. De satt nemlig i ganske lave stoler rundt et veldig høyt bord. Da det ble oppdaget, begynte de som bodde på gården, to veldig gamle, veldig fjerne slektninger, å rope til lille Jentoft. Hva er det du sitter på? Vet du hvilken bok det er? Det er en veldig viktig bok! Det var Billed-bibel for Det Norske Folk, p ublisert i 1840. En viktig bok? Er den viktigere enn rumpa mi? svarte Jentoft. Og Lindis krøp sammen av fryd hver eneste gang. God natt, onkel Jentoft, sier Lindis den første kvelden han sitter for henne. Jentoft står mellom senga og døra. God natt, sier han og blir stående. Lindis, sier han så, jeg er egentlig ikke onkelen din. Er du ikke? Hva er du da? Jeg er en fadder. Hva er det? Hva en fadder er? En fadder er en som skal passe på deg når du er liten. En fadder er en venn, sier J entoft. Hva er forskjellen? sier Lindis. Forskjellen er at onkler og tanter er brødre og søstre av foreldrene dine, eller ektefeller av disse brødrene 10
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 10
09.08.2019 13:50
og søstrene. En fadder kan være en onkel eller ei tante, men han kan også være hvem som helst. Er du hvem som helst? sier Lindis. Nei, sier Jentoft. Hva er du da? Jeg er vennen til mammaen og pappaen din. Og jeg er vennen din. Du er vennen min? sier Lindis. Jentoft nikker. Ja, sier han. Men ikke onkel? Nei, sier Jentoft. Vi får nå se på det, sier Lindis. Som skal forbli Jentofts favorittbemerkning resten av livet. En annen fredagskveld han sitter for henne, spiller de kort sammen og hører det tunge regnet på taket og ser det tunge regnet på de store stuevinduene, det er hun som nesten alltid vinner, dels fordi hun er god, dels fordi han, i partier hvor hun ikke er på sitt beste, lar henne vinne likevel. Han tror ikke hun merker noe til det. Du onkel, sier Lindis, du bor alene, ikke sant? Ja, sier Jentoft. Helt alene og for deg selv? fortsetter Lindis. Ja. Det vil jeg også, sier Lindis. Og er rask med å legge til: Når jeg blir stor. Vil du det? Ja, for da kan jeg bestemme alt selv og bare slippe inn de jeg vil. 11
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 11
09.08.2019 13:50
Å ja? Lindis nikker omhyggelig, og det store lyse håret blir et lite verdenshav som bølger. Ville du sluppet inn Ole Brumm? sier Jentoft. Så klart, sier Lindis høyt. Og Tussi? Mhm. Men ikke Tigergutt. Nei? Nei. Kanskje hvis han var en jente. Han er så … guttete. Jeg er helt enig, sier Jentoft og stokker kortene på nytt. En runde til? Lindis snur mobilen til Jentoft og sjekker klokken og spretter opp, det er blitt sent, nå må hun pusse tenner og legge seg, sier hun, og syns at også Jentoft bør pusse tenner, selv om han ikke skal legge seg. Jeg har ikke tannbørste her, sier Jentoft. Du kan låne min, sier Lindis. Da hun ligger under dyna, nypusset, i pysj, spør Jentoft hva det er med Tigergutt som gjør ham så veldig guttete. Lindis må tenke seg litt om. Det at han ikke klarer å sitte stille, sier Lindis. Og at han mange ganger ikke får med seg hva de andre sier til ham fordi han ikke konsentrerer seg. Han er liksom ikke til stede selv om han er der. Jentoft nikker. Ja, sier han. Det er mange gutter som er sånn. Ikke du, sier Lindis. Takk, sier Jentoft. Ikke noe å takke for, sier Lindis. 12
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 12
09.08.2019 13:50
En annen av Lindis’ favoritthistorier handlet om Jentoft, igjen som liten, i begravelse. Jentoft hadde en lillesøster, hun døde, og i begravelsen, som ble holdt hjemme hos broren til faren til Jentoft, løp han rundt og fant ting å leke seg med. En kleshenger ble et fly, et melkeglass et romskip og så videre. De voksne satt stille og snakket langsomt eller gråt mens Jentoft fløy rundt. Etter en stund tok broren til faren tak i ham, han hvis hus Jentoft var i ferd med å legge under seg, og sa at noen ganger, i visse stunder, som for e ksempel nå, må også barn kunne oppføre seg voksent. Jeg vet at du er et barn, sa onkelen, men nå må du klare å oppføre deg voksent, som en voksen, som jeg har forklart deg. Skjønner du det, Jentoft? Jentoft ble stille, før han så på onkelen sin og sa: Kan du forklare det en gang til, tror du? Da onkelen åpnet munnen for å gjøre akkurat det, løp Jentoft ut av rommet og fortsatte som før. En kveld blir Atle og Ingrid sene, ringer Atle og gir beskjed om. Er det greit? Det er greit, sier Jentoft. Det går fint her. Ikke tenk på det. Så ringer de enda en gang og sier at det dessverre blir enda senere, kanskje Jentoft kan overnatte? Ingen problem, sier Jentoft. Han hører støyen i bakgrunnen. Stemmer som s kjærer gjennom andre stemmer. Bee Gees på stereoen. Tragedy. Han ser ut av vinduet på det blå mørket mens Atle sier at han kan legge seg på hans side av dobbeltsenga, hvis han vil. Eller ta sofaen. Puter og pledd i det lille skapet bak stålampa. Åkei, sier Jentoft 13
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 13
09.08.2019 13:50
og de legger på. Ikke lenge etterpå hører han barnet på rommet sitt. Onkel? Han åpner døra som står på gløtt, og smiler: Ja? Var det mamma og pappa? Ja. De blir litt sene, bare. Å ja, sier Lindis. Men jeg blir her, sier Jentoft. Bra, sier Lindis. Kanskje jeg overnatter, sier Jentoft. Hvor da? Her, sier Jentoft. Ja, jeg skjønte det, men hvor her? sier Lindis. Sofaen, kanskje? Kan du ligge der? sier Lindis og mener på gulvet nedenfor senga. Vil du det? Lindis nikker. Da gjør jeg det, sier Jentoft. I skapet med puter og pledd finner han også en sovepose. Det er Atles, vet han, han var med da han kjøpte den. En rar ting å huske. Han ruller den ut på gulvet til Lindis. Han er litt redd for at hun skal våkne av at han ligger der og vil stå opp og holde på, men det gjør hun ikke, det vil hun ikke, stemmen hennes er allerede søvnig da hun igjen sier god natt, onkel. Jentoft svarer god natt, Lindis, sov godt. Begge sover da Atle raser inn i rommet litt over fire tiden på natta, rød og varm i ansiktet, en tanke vill i blikket. 14
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 14
09.08.2019 13:50
Både Lindis og Jentoft våkner, ingen av dem s etter seg opp. Bare gå og legg deg, pappa, sier det lille barnet fra nede på puten, jeg har det bra. Atle ser ned på Jentoft. En lyd slipper ut av ham som det er menneskelig umulig å forstå. En utenomjordisk skapning i form av en liten lyd. Før han lukker døra igjen og blir borte. Og hele barndommen til Jentoft raser gjennom Jentoft. De våkner først neste dag, og lister seg gjennom huset til rommet der foreldrene sover, og Lindis fniser fordi begge sover med åpen munn og tung, liksom ru pust, som om søvnen ble helt i dem fra oven, og flyr nesten i taket ved synet av den nakne foten til faren som stikker fram fra under dyna. Se! sier hun med et frydefullt blikk til Jentoft, som smiler tilbake og nikker som for å bekrefte at han ser, før han tar armene hennes, som snart renner over, og trekker henne med seg, uten en lyd, tilbake til stua, du, hvisker han til henne der ute, nå kler vi på oss, ikke sant, og bare lar de to latsabbene sove, og så går vi ut i sola og kjøper en kakao. Ja! Lindis flyr i klærne. Trenger bare litt hjelp med lissene, sier hun til Jentoft, som er på pletten øyeblikkelig, men han får det nesten ikke til, han heller, klarer nesten ikke stokke fingrene på grunn av en uvant og nesten fremmed glede som fyller hele ham når Lindis ber ham flytte hodet sitt litt fordi hun vil se på at 15
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 15
09.08.2019 13:50
han knytter, hodet ditt, gjentar hun, litt til siden, jeg prøver å følge med. Kakaoen er stor og full av krem. Croissantene, Jentoft kjøper to av dem også, er også store, og ferske. Lindis har ikke spist det før og vet ikke om hun liker det, sier hun. Snart vet du det, sier Jentoft. Ja, sier Lindis og lener seg fram over den store kakaoen og drikker av den uten å løfte den. Kremen som skyer i fjerne himmelstrøk. Lindis fyller fem år uka etter, på lørdagen, og Jentoft gjør som han har besluttet lang tid i forveien, han går i bokhandelen og kjøper Brødrene Løvehjerte til henne. En illustrert utgave. En som kan følge henne resten av livet, ser han for seg, fra barndom til ungdom, til studier og yrkesliv, og som hun skal sitere fra, i en samtale dem imellom, når hun er blitt voksen og han snart gammel og engstelig, hun skal sitere fra den som den mest naturlige ting i verden, for å trøste og roe den gamle onkelen sin, som ikke egentlig er onkelen, det finns saker som man måste göra, annars är man ingen människa utan bara en liten lort, og Jentoft skal smile og spørre hvem sa det? hvor er det fra igjen? selv om han vet det, og Lindis skal si Brødrene Løvehjerte, Astrid Lindgren, og Jentoft skal nikke, og hun legge til at hun elsker den boka og at hun alltid har gjort det, helt siden hun var fem år gammel. Det er planen. Og Brødrene Løvehjerte er ikke vanskelig å finne. 16
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 16
09.08.2019 13:50
Men så finner han Store vennlige kjempe også, av Roald Dahl. Og den må hun jo også få. Den kommer hun til å trenge. Og Den hemmelige hagen av Frances Burnett. Og Løven, heksa og klesskapet av C.S. Lewis. Og I et rom, i et hus, i en hage av Finn Carling. Og Ja, overalt kan du dra av Dr. Seuss. Og så videre. Og sånn blir én bok til elleve bøker, og Jentoft er stolt som en hane da han forlater butikken, men merkelig ille til lags da han ikke lenge etter står på døra til Atle og Ingrid, med favnen full. Hjertet hamrer, kjenner han, etter at han har banka på og endelig hører bekreftende lyder fra innsiden (stemmen til Ingrid: kommer!), det hamrer som om han har gjort noe galt, hvorfor gjør det det? Døra svinger opp og der står hun, Ingrid, med en hånd på hofta, som var hun en rasende lektor foran et klasserom av bråkmakere. Munnen hennes åpner seg i en slags blanding av gap og smil så fort hun ser hvem det er. Men hei, Jentoft, er det deg? Hei, Ingrid. Ja. Er bursdagsbarnet hjemme? spør han, som om det var tenkelig at femåringen hadde tatt seg en tur ut på egen hånd. Om hun er, sier Ingrid og roper i det samme på Lindis over skulderen. Lindis! Onkel Jentoft er på besøk til deg. Ingen umiddelbar respons. Lindis, kommer du? Fortsatt ingenting. 17
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 17
09.08.2019 13:50
Hun har fått sette opp telt på stua, skjønner du, fortsetter Ingrid, litt lavere. Ja, telt er gøy, sier Jentoft. Men herregud, kom inn, sier hun så, vi kan jo ikke stå sånn hele dagen. Nei, sier Jentoft og kommer inn etter henne, l ukker døren forsiktig etter seg. Vil plutselig ikke lage mer lyd. Ta av deg skoene, sier Ingrid, så vekker jeg Atle. Er ikke Atle oppe ennå? skyter det gjennom Jentoft. Han har bokstavelig talt tatt dem på senga. Så flaut. Han sjekker klokka på mobilen på nytt. Halv elleve. Hvor tidlig er halv elleve? Han sparker av seg de lette sommerskoene sine i entreen. Like ved døra. Det lille rommet er ellers og allerede overlesset av sko og leker og ytterklær. Enkle farger på de voksne klærne, alle regnbuens på barnets. Han ser en bitte liten dongerijakke med blomster nedover ermene som må være Lindis’. Tenk at hun passer inni den? Jentoft må ta på stoffet. Utrolig. Han husker da han var på den størrelsen og det gikk an å gjemme hele seg i en nokså moderat haug med klær. Og stå til livet i en plastpose. Han ser mot stuedøra og den veien Ingrid forsvant. Skal han vente her på ny beskjed fra henne? Eller trekke lenger inn av seg selv? Han tar noen skritt. Titter så uskyldig han bare klarer inn i stua. Som er tom. Eller tilsynelatende tom. For der borte, i kroken mellom vinduet og langveggen, står teltet til Lindis, og han skjønner så fort han ser 18
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 18
09.08.2019 13:50
det at den lille jenta sitter inni der. Han skjønner også at det lille teltet ikke er et lite telt, men en liten tipi. En observasjon som gjør Jentoft merkelig oppstemt og vågal (han går helt inn i stua). For en tipi er så mye bedre enn et telt, tenker han. Lindis har det bedre inni den, tenker han. En litt merkelig tanke, kanskje. Hallo, sier han i retning den lille bopelen. Bevegelse, men ikke noe svar. Er det noen der inne, sier han og går enda noen skritt nærmere. Her inne? hører han fra der inne. Der inne, ja, sier Jentoft. Ja, her inne er det noen, sier Lindis fra der inne. Hvem er det som er der inne, da? sier Jentoft. Jeg, vel, sier Lindis. Å ja, så klart, sier Jentoft, jeg kjenner jo deg. Og nå har han satt seg ned foran åpningen (som er lukket). Ikke helt inntil, men så å si. Hun kan rømme rundt og forbi ham hvis hun ønsker, han er nøye med å gi henne en rømningsvei. Og hvem er der ute? sier Lindis. Her ute? sier Jentoft. Ja, sier Lindis. Her ute er jeg, sier Jentoft. Tenkte meg det, sier Lindis. Fin tipi, forresten, sier Jentoft etter litt stillhet. Det er et telt, sier Lindis. Ja, det er det. Men det er mange slags telt, sier Jentoft, og dette teltet er en tipi. Endelig dukker hodet til Lindis opp i åpningen. Hun har et litt overdrevent spørrende uttrykk i 19
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 19
09.08.2019 13:50
ansiktet: Hva er en tipi? Det var det indianerne bodde i, sier Jentoft. Å ja, sier Lindis. Det er lite ord som består av to enda mindre, ti og pi, fortsetter Jentoft. Ti betyr bo. Og pi betyr de. Eller vi. Altså, der bor de. Eller her bor vi. Men her er det vi som bor, sier Lindis. Ja, sier Jentoft. Ikke du, sier Lindis. Nei, sier Jentoft. Du bor i Trøndergata, sier Lindis. Ja, sier Jentoft. Men du er ikke trønder? sier Lindis, litt mer ertende. Hun har sagt det samme mange ganger. Nei, sier Jentoft. Det er bare trøndere som er det. Og begge smiler. Jeg får helt plass her inne, ser du, sier Lindis og forsvinner fra åpningen igjen. Det ser jeg, sier Jentoft. Jeg har noe til deg, sier han så, etter at jenta har bevist ettertrykkelig at det er god plass til hele henne der inne, før han husker at han satte posen med bøkene fra seg i entreen. Han spretter opp: Vent litt, bare. Da han kommer tilbake, har Lindis kommet helt ut av tipien og står midt på gulvet i trøye, joggebukse og dyretøfler. To svarte og hvite kattepuser. Se her, sier han og setter seg ned foran henne (men igjen: ikke helt inntil) og skyver den tunge posen over gulvet mot henne. Hva er det? sier Lindis. Det er til deg, fra meg, gratulerer med dagen. 20
Dette norske livet_Nils-Øivind Haagensen.indd 20
09.08.2019 13:50