Om Soga om Fråid. Hans meiningar og livskjensle (2021)
«en briljant, liten surrealistisk fabel»
Damien a ubel , Transfuge (Frankrike)
«Denne romanen er en ren vitaminpille»
Turi D l arsen , Dagsavisen
«årets roman er full av surrealistiske påfunn og forsvarer en framtredende plass i Høvrings rekke av originale, idérike bøker»
Tom e gil Hverven , Klassekampen
«et fabulerende fyrverkeri, sprakende av språklig overskudd og fortellerglede»
T H ea s un D s T e DT b augs T ø , BLA
Om Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født (2018)
«En fantastisk roman»
n icole Yurcaba , Sage Cigarettes Magazine, US A
«Det er lenge siden jeg har lest en så stramt skrevet, magisk og tankevekkende roman»
a lison m anle Y, The Miramichi Reader, Canada
«Oppslukende lesning, fra begynnelse til slutt»
l o TT e Jensen , De Volkskrant, Nederland
«stjerneskudd av erkjennelse»
a nne c aTH rine sT raume , NRK
«En skinnende perle av en roman»
Fre D rik Wan D rup, Dagbladet
«Vil bli stående som en av årets beste»
a nne m ere TH e k . p rinos , Aftenposten
«Tenk at Mona Høvrings bøker finnes!»
u lla s val H eim , BLA
SOM DEN
HELLIGE TERESA AV LISIEUX
SOM DEN HELLIGE TERESA AV Lisieux
MONA HØVRING
Roman | Forlaget Oktober
Kanskje vegrer jeg meg så energisk mot å hvile om dagen fordi jeg er redd jeg skal miste min eneste lykkefølelse, den som trettheten gir meg. alba de céspedes
Så bøyde hun seg ned og blåste ut lyset, for hun ville kle av seg i mørket.
victoria benedictsson
vel. dette er jeg i alle fall sikker på. Jeg var ei kvinne i noe som kunne kalles mellomalderen. Verken ung eller gammal var jeg den dagen jeg befant meg utafor det der sjøhuset. Jeg sto i ei sørvendt skråning ute i ei høstlig blomstereng, under et digert eiketre sto jeg, da ei nøtt kom farende fra oven. Nøtta traff meg i hodet. Det virka ikke som en tilfeldighet, nei, mer som et bevisst angrep, en form for ydmykelse. Ydmykelse? Det var da et underlig ord, men det kom opp i meg, det var som om noen kviskra det i øret mitt. Jeg kjente meg hjemsøkt, jeg veit virkelig ikke hva som gikk av meg den dagen, alt jeg opplevde, kjentes som livstruende rystelser, det herska ei vill sitring i meg, rundt meg, i treet, i nøtta, overalt. Det var ikke til å holde ut. Var dette et forvarsel? En sammensvergelse? Var jeg i englenes helvete, der det å få eikenøtter i hodet kjentes som å være overlatt til evig pine? Hadde treet med vitende og vilje lokka nøtta til å slippe taket? Var det druidene som herja på? Var det et forvilla, snakkesalig orakel fra Dodona som fikk løvet og greinene i eiketreet til å rasle og
knake så vilt? Var det barfota Selloi-prester som lå i graset og kilte meg under føttene? Men. Hvorfor tenkte jeg slik?
ved et innfall hadde jeg kjøpt et sjøhus i en liten by ved kysten. Uten å ha sett huset annet enn på prospektet la jeg inn bud. Det var et gammalt oppussingsobjekt ved innseilinga til ei tidligere fiskehavn, et digert trehus som sto og kneisa med den ene endeveggen rett ned i vannet. Jeg veit ikke hva det var som fikk meg til å ta den avgjørelsen. Den enkleste, mest nærliggende forklaringa var at jeg hadde vokst opp i et lignende hus, på et lignende sted. Dessuten hadde jeg gjennom flere tiår opparbeida meg betydelig kapital, nettopp gjennom dristige kjøp og vellykka salg av eiendommer. Eller var ervervelsen bare en av disse tvetunga overtalelsene underbevisstheten min blei så forført av, særlig når jeg var fyllesjuk og deprimert? Impulsiv og rådvill var jeg. Mismodig og håpefull. Kraftfull. Gløgg og benåda. Sart, som et persilleblad. Hard. Hard som nøtta? For noen grusomme pek av gudene å gi meg disse ambivalente særtrekka. Hadde jeg alltid vært slik? Jordnær og svevende?
Å. Ja. Alltid.
Allerede morgenen etter at jeg hadde lagt inn budet, ringte megleren og meldte at sjøhuset var
mitt. Han kunne møte meg samme ettermiddag, sånn at vi fikk ordna med papirene, for huseierne, arvingene etter en gammal far, ville gjerne få salget unnagjort så raskt det lot seg gjøre.
Jeg tok kystveien, og sjøl om det var en forblåst og gold ettermiddag, fant jeg ro i det bølgende landskapet: små knauser, spredte gårder, steingjerder og strender. De beitende sauene, var de i stand til å drømme om døden?
Det var et godt stykke å kjøre. Jeg hadde ikke på musikk, ikke nyheter, nøyt bare den jevne motorduren. Et par ganger ringte mobilen, begge gangene var det Georg, men jeg gadd ikke å svare, det fikk vente til jeg kom fram. Sannsynligvis lurte han bare på hvilke planer jeg hadde for helga. Han hadde flere ganger sagt at han ville ta meg med ut på en bedre middag. Jeg hadde nølt. Jeg nølte fortsatt. En bedre middag kunne jeg for så vidt når som helst fikse meg sjøl. Som regel var jeg kjapp med å ta avgjørelser, men når det gjaldt Georg, hadde jeg lenge vært irriterende rådvill; de gangene han spurte om jeg så for meg ei framtid med han, blei jeg matt og unnvikende og sørga for at samtalen tok ei annen retning. Sjøl etter to tiår som en slags kjærester slo jeg meg ikke til ro med han, mens vi var sammen hadde jeg, i skjul, flere frivole, flyktige affærer, og jeg gjorde det innimellom slutt med Georg, men så kom vi av en eller annen snodig grunn sammen igjen. Jeg som vanligvis var så målretta, klarte ikke helt å begripe hva jeg ville med
Georg, derfor lot jeg han komme innpå meg, på ny og på ny. Vi møttes ganske uregelmessig, stakk innom hverandre nå og da, delte et par flasker vin og spiste et godt måltid, iblant lå vi sammen, sov sammen, og det var i grunnen nok for meg. De siste ukene før sjøhuskjøpet hadde Georg meldt ekstra tydelig at han ønska noe mer med forholdet vårt. En søndag morgen, jeg hadde nettopp dusja, hodet kjentes fremdeles tåkete etter vinen jeg hadde drukket kvelden før, søvnen hang ennå ved meg med sine uklare påfunn og postulater, kom Georg, uten å banke på, inn på badet, satte seg på dolokket og foreslo lystig at vi skulle flytte i hop. Argumentene han brukte mens han satt der og vippa med den ene foten og gestikulerte med begge armene, var alt fra at han elska meg til at det åpenbart var penger å spare dersom vi budde i lag. Georgs begrunnelser fylte meg med både medfølelse og forakt.
Medfølelse for ønsket han så åpenbart hadde om å elske noen, forakt for hvordan han så ubeskjedent satt der med den gutteaktige manneviljen sin og løy fram kjærligheta han kjente for meg. Uten å svare mer enn uhm og et vagt ja dro jeg på meg den kvite morgenkåpa, jeg hadde kjøpt den sjøl, den var i økologisk bomull, mer omfavnende enn Georgs fagre ord i grunnen. For altså. Overvettes begeistra var jeg ikke. Spare penger? Herlighet. Vi eide da hvert vårt pent møblerte hus. Vi hadde rikelig med penger på flere kontoer, begge to. Aksjer og verdipapirer, plassert i fond over hele verden. Det måtte
da kunne kalles overflod? Jeg tulla et badehåndkle rundt hodet, kikka meg i speilet. Turbanformen kledde meg, ja, den gjorde virkelig det. Kunne
Georg være så snill å brygge ei kanne kaffe til oss?
Georg spratt opp, så klart, kaffe skulle bli, han virka tindrende fornøyd, jeg hørte plystringa hans fra kjøkkenet, han hadde fridd til meg flere ganger opp gjennom åra, og nå var det ingen tvil om at han trudde at jeg endelig ville komme han i møte.
Kajalstiften måtte spisses, jeg banna da noe småskav av det blå fettet dryssa ned på fugene mellom golvflisene. Jeg kjente meg slettes ikke i humør.
Georgs morgenfriskhet og optimisme hadde sugd rommet tomt for oksygen. Han kunne i det minste ha banka på døra før han kom inn. Og hvor kom denne ekstraordinære sparelysta fra? Var Georg egentlig en gnier av natur? Jeg kunne ikke tenke meg noe mindre tiltrekkende ved en mann. Jeg kan ikke spise disse egga, sa jeg da vi satt ved frokostbordet. De er helt ulike i størrelsen. Forundra kjente jeg på den nærmest hatske ilskheta denne morgenens hendelser hadde trigga i meg. Skarp og besk var den. Nærmest tarvelig. Usj.
Da jeg nærma meg den lille byen, stansa jeg bilen i ei busslomme. Jeg befant meg oppe på et høydedrag. Nedafor meg, ut mot havgapet, lå flere klynger med kvite trehus, små smau skar i rette linjer gjennom bebyggelsen, ei brei gågate strakte seg fra noe som ligna et rådhus bort til et kaianlegg, og på sørsida av havna var det bygd nye leilighetskomplekser.
Jeg kjørte gjennom sentrum, tok av mot sjøen og svingte ned en liten bakke ved et gammalt pensjonat. Og så var det der. Sjøhuset. Det gikk en støkk i meg da jeg så det. Malinga var avflassa og skitten, men det ligna virkelig huset jeg en gang hadde budd i. Barndomshjemmet mitt. Men i en annen by, i ei annen tid, ei nesten glømt tid. Det var så mye som stemte: skiferhellene på taket, de to mursteinspipene, steinbrygga og hageflekken med eiketreet – treet var storvokst og grøderikt, med ei svulmende krone, og sjøl om det var september, blomstra villblomstene i enga fremdeles.
Jeg nølte med å gå ut av bilen, men trengte luft og rulla ned sideruta. Det kvite huset lå og lente seg utover vannspeilet. Det ligna ei motlaus svane. Sjøhuset som en gang helt sikkert hadde vært så fylt av liv. Åpne dører, åpne vinduer. Slik så jeg det for meg, slik valgte jeg å se det for meg, men nå gjorde det meg svimmel, og helt uventa fylte det meg med en følelse av hjemlaushet.
Jeg trakk pusten og gikk ut.
En eldre, senete kar var i gang med å klippe plenen på nabotomta. Da han fikk øye på meg, stoppa han motoren og kom bort til stakittgjerdet, sto der og betrakta meg. Han la inn en pris snus og børsta av fingrene.
Er det du som har kjøpt sjøhuset? spurte han.
Jeg så på han. Han hadde noe vitebegjærlig ved seg som jeg ikke umiddelbart visste om jeg likte. Ja, sa jeg. Er det noe særlig verdi i den gamle rønna,
da? sa han. Jakob lot jo alt forfalle de siste åra før han døde. Ei rønne er det vel ikke, sa jeg.
En bil stansa oppe på veien, og en mann kom ut.
Jeg tippa at han var omkring femti. Han var høy og slank, den blå dressen hans var utsøkt, elegant. En slik kunne jeg virkelig tenke meg å investere i sjøl.
Men jeg rakk knapt å tenke tanken før han åpna bakdøra og en motvillig jentunge kom nærmest ramlende ut av bilen. De to utveksla noen ord som jeg ikke hørte helt, men det var tydelig at det var en konflikt på gang.
Naboen med gressklipperen sa raskt takk for praten, starta motoren og fortsatte arbeidet.
Jeg hilste på de to nyankomne. Eiendomsmegleren het Marcello, Marcello Sund. Jeg stagga den umiddelbare lysta jeg fikk til å kommentere navnet hans, Marcello, herregud, og henvendte meg i stedet raskt til jentungen, som var dattera hans og het Greta.
Hun holdt ei fiskekake i hånda, ga den til faren, tørka fettet av fingrene på den lyse buksa si og hilste på meg. Den lille neven var mjuk og varm.
Faren så irritert på henne. Skal vi begynne inne? sa han. Jeg nikka. Fint at du kunne ta turen så raskt, sa han. Vi har ei nokså forsinka ferieavvikling hos oss, så overtakelsen får bli litt i hui og hast.
Han løfta på dørmatta, det var ikke til å tru, der plukka han opp et nøkkelknippe. Kommer du? sa han til dattera. Men hun ville heller vente utafor, hun likte ikke huset, sa hun. Det var skikkelig ekkelt nå da han som hadde budd der, var død. Faren ga
henne fiskekaka og låste opp døra. Bare ikke gå ut på brygga, sa jeg. Jenta så skeptisk på meg, men hun rista på hodet. Hvor gammal er du? spurte jeg. Med den ledige hånda viste hun først tre fingre og så fem. Så stakk hun fiskekaka i munnen og sprang ned til brygga. Hun satte seg på kanten og dingla med beina. Hun klarer seg, sa faren. Hun svømmer som en sel.
Han låste opp døra. Treverket hadde slått seg, så den var litt trå, men snart sto vi inne i en lang, smal gang, nærmest en korridor. Lufta var tørr og varm, tynt støv svevde i lyset fra døråpninga. Det var ei falskhet i hukommelsen, kan hende, men jeg var i barndommen.
Megleren viste meg romma mens han ga meg detaljert informasjon om eiendommen. Det var i grunnen ikke nødvendig. Jeg visste at det var to kjøkken i første etasje, at det var to små stuer, et knøttlite bad, jeg visste hvor soveromma lå, og trappa ned til underetasjen som var fylt med utstyr og redskaper fra fiskeskøyta til bestefar, kunne jeg ha funnet i blinde. Men jeg lot som om jeg fulgte med, nikka og stilte et og annet tilsynelatende motivert spørsmål.
Fra et av soveromsvinduene hadde vi utsikt mot den lille hagen med det digre eiketreet. I et glimt så jeg meg sjøl som jentunge. Jeg klatra i treet, håret kilte mot den nakne ryggen min. Jeg elska håret mitt, på den tida elska jeg det kornfarga, solbleika, lange håret mitt. Og jeg elska kroppen min. Jeg elska den senete, kvikke kroppen min.
MONA HØVRING (f. 1962) er en av våre aller fremste forfattere. Siden debuten med IIK!! Ein dialog i 1998 har hun utgitt flere kritikerroste og prisbelønte romaner og diktsamlinger. Hun har mottatt bl.a. Aschehougprisen, Doblougprisen og Kritikerprisen, og for romanen Camillas lange netter ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris. Bøkene hennes er oversatt til en rekke språk og har høstet strålende kritikker og blitt nominert til priser også langt utenfor landets grenser.
Omslagsdesign: Laila Mjøs
Forfatterportrett: Rune Christiansen
