V I BE K E TA N DBERG
✚ forlaget oktober
Joelle Joelle smussomslag.indd 1-5
joelle joelle
forlaget oktober 2016 isbn 978-82-495-1700-8
vibeke tandberg
«Det dunker mot skorpen på skrubbsåret da kneet treffer staget under rattet. Når leggen er vridd til høyre, ser man blodstripen. Den går ned i skoen på innsiden av ankelen. Blodet har størknet, og sprekken i sårskorpen har foldet seg, men skorpen retter seg ut igjen da setet blir skjøvet frem og kneet bøyes.»
JOELLE JOELLE
vibeke tandberg (f. 1967) er en av våre mest sentrale kunstnere. Hun debuterte i 2012 med romanen Beijing duck.
roman | forlaget oktober
07/09/16 14:30
joelle joelle
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 1
06/09/16 16:24
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 2
06/09/16 16:24
Vibeke Tandberg
Joelle Joelle ✚
Roman
forlaget oktober 2016
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 3
06/09/16 16:24
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 4
06/09/16 16:24
Man kunne ha forvekslet den med en stein eller en kongle. Man kunne ha trodd at det var en nyanse i asfalten, eller noe som hadde blitt tråkket på. Nå før soloppgang er det ingen skygger, og alt ser flatt ut. Så lenge den ligger stille, ser den mest av alt ut som en flekk på veien. Man kan se hvor solen kommer opp. Himmelen er hvitest over trærne til venstre for veien. Det er nok ikke lenge til tretoppene forsvinner i lyset, de er blekere allerede. Snart vil de forsvinne helt, men så kommer de tilbake igjen etter som solen stiger, og da vil de vokse ut like langsomt som jorden dreier. Så, når solen er over toppene, vil trærne være hele igjen med granbar og greiner tunge av kongler. Og med solen vil det komme skygger, lange haler etter stammene som krysser asfalten fra øst til vest, og som i takt med at dagen blir lengre, vil bli kortere, skygger som, når solen står som høyest på himmelen, når granbaret har blitt
5
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 5
06/09/16 16:24
grønt, barken brun og asfalten grå, vil være så korte at de nesten ikke synes. Men når solen fortsetter vestover, kommer skyggene tilbake. Først korte skygger, så lengre, og så enda lengre helt til de er like tynne som de var ved soloppgang, før de igjen forsvinner som magre streker i skumringen etter at solen har gått ned bak tretoppene på den andre siden av veien. Det er ikke lenge til. Himmelen i øst ser enda hvitere ut nå. Bare hvis man ser fremover der veien forsvinner i skogen noen kilometer unna, kan man tro at dagen ennå er langt borte, der er asfalten så mørk at den går i ett med trærne, og stammene kan ikke skilles fra hverandre. Ut av sidevinduet ser det ut som om det er skumring, som om dagen allerede er over eller en natt unna. Grantrærne står høyt over biltaket og skjuler himmelen, og man ser ikke mer enn noen få meter innover mosebunnen mellom stammene. Nå beveger den seg. Det kan være kramper, eller kanskje det bare var innbilning. Når man myser, blir den borte, og alt blir mørkere. Nå har himmelen i øst lik nyanse som i vest, stammene er en vegg langs grøftene, og veien ser ut som om den har blitt kortere. Asfalten skinner gjennom veven av vipper, den ser ikke ut som vei lenger. Veven tetner, nå ser det ut som om veien gynger, og himmelen blir sort som om det er natt. Nå er veien og skogen ett, og alt ser ut som vann, og når pupillene beveger seg fra side
6
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 6
06/09/16 16:24
til side, ser det ut som om bilen også gynger, som om veien er et hav, som om hendene over rattet med hvite knoker på hvert fingerledd er skumtopper på dønninger, og som om skogen på hver side er bredder med stupbratte klipper. Morgen er natt, vei vann, knoker bølger, skog klipper. Og så, med åpne øyne, blir alt slik det var, natt blir til dag igjen, bølger til knoker, vann til vei og klipper til skog. Huden på knokene over rattet hvitere enn det skittenhvite panseret og hvitere enn himmelen over trærne i øst som igjen har blitt lysere enn himmelen i vest. Når fingrene løsner grepet rundt rattet, får knokene fargen til hendene, til underarmene, til armene. Den kan se flat ut, den ser ut som noe som har blitt tråkket på, men når den beveger seg, ser man at den har form, at det er noe levende som ligger der, men fjærene kan forveksles med pels, nebbet med en snute, stjerten med en hale. Den kan se ut som en mus før man gjenkjenner vingene. Nå rykker det i kroppen, fjærene vibrerer, det ser ut som om den forsøker å lette fra veien. Vingene folder seg halvt ut, først den ene, så den andre, men den klarer ikke å fly. Ovenfra ser det ut som om den ruger. Den ligger på tvers av veibanen en knapp meter foran venstre forhjul. Hvis bilen ikke hadde stoppet, ville fuglen ha blitt
7
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 7
06/09/16 16:24
knust under dekkene, først under det høyre forhjulet, så under det høyre bakhjulet. Bremsesporene er svakest der de begynner et stykke bak bilen. Der kan man se asfalten gjennom den avsvidde gummien. Helt inntil bakhjulene er bremsesporene sortere enn pytten under eksosrøret. Pytten vokser dråpe for dråpe. Ett drypp, to, tre, pause, ny dråpe, fire, ny pause, den vokser i høyden helt til vannhinnen sprekker etter den femte dråpen. Det gjentar seg, fem drypp, vannhinnen sprekker. Det gjentar seg, fem drypp, pytten vokser, sprekker og flyter ut. Fem dråper til, den sprekker igjen. Ovenfra ser det ut som om pytten utvider seg med kanskje en millimeter, kanskje to, kan hende er det mer. Nå vokser den saktere, dråpene slipper ikke like fort, én dråpe, én til, lang pause, den tredje, enda lengre pause, og så er det som om den fjerde dråpen stopper opp, som om den aldri kommer til å falle, men så gjør den det likevel, og den femte dråpen slipper også kanten av eksosrøret etter en enda lengre pause, den treffer pytten, vannhinnen sprekker, og pytten flyter ut. Den neste dråpen dannes så langsomt at det virker som om den aldri kommer til å falle, og dråpen etter den slipper like langsomt. Den tredje dråpen samler seg så sakte i åpningen på eksosrøret at det virker som om den aldri kommer til å bli tung nok til å slippe kanten. Nå bryter skotuppen vannhinnen, pytten flyter ut, og skoen tråkker i den og gnir den ut i hele sålens lengde helt til kondensen ikke
8
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 8
06/09/16 16:24
er en pytt, men en sort flekk på asfalten, like mørk som bremsesporene bak dekkene. Himmelen i øst er enda lysere nå. Det er ikke lenge til solen er over trærne. Asfalten ser også lysere ut og trærne grønnere, men inne i skogen, der stammene står så tett og granbaret er så tykt at himmelen ikke er synlig mellom tretoppene, er det mørkt som om det er kveld. Man ville ikke ha lagt merke til hverken soloppgang eller solnedgang her inne. Man kunne ha trodd at solen nettopp hadde gått ned, at grålysning var skumring, og at øst var vest eller omvendt. Det kunne ha vært vinter, det kunne ha snødd uten at man hadde merket det. Skoene synker dypt ned i mosen, den sveller ut igjen som en svamp med det samme foten er løftet, og fotsporene er borte før man har tatt et nytt skritt. Saktner man farten, blir det tungt å gå, og når man stopper opp, synker skoene ned så dypt at mosestengler kiler rundt anklene. Nå er ikke veien synlig mellom stammene, og forover ser likt ut som bakover. Mosen strekker seg utover skogbunnen, så langt man kan se, og bregneklynger dukker opp med en monoton regelmessighet rundt trær så like at man ikke legger merke til dem. Det kan ha gått en time, kanskje mindre, solen er ennå ikke over tretoppene, da tunet kommer til syne mellom stammene. Fra skogkanten ser man det hvitmalte huset, pickupen, stubben etter tuntreet, og låven med oppvaskmaskinen på låvebroen.
9
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 9
06/09/16 16:24
Verandaen langs forsiden av huset er tom, inngangsdøren er lukket. Her virker det ennå lenge til solen kommer opp. Vinduene i sydveggen er for høye til at man kan se inn gjennom dem. Man må stå med ett ben på hvert armlene til en av hagestolene for å komme høyt nok til å se noe innenfor glasset. Persiennen er rullet ned i begge vinduene i første etasje, men spilene er åpne. Man kommer ikke høyere enn at man ser litt av kummen, kjøkkenstolene, bordet, og opp til dørhåndtaket på døren ut til gangen gjennom vinduet inn til kjøkkenet. Plasttolen vakler, kjøkkenbenken gynger. I vinduet til venstre, inn til spisestuen, er det mindre mellomrom mellom spilene, men man ser spisestuen i smale striper når man holder hendene som en trakt foran øynene. Stolen er for lav også her til at man ser mer enn litt av spisestuebordet foran vinduet og stålampen ved siden av sofaen i den andre delen av stuen. Gjennom vinduet inn i spisestuen fra baksiden av huset ser man alt helt klart fordi persiennen er trukket opp. Hvis man står på tærne på hvert armlene av hagestolen og støtter hendene mot veggen, kommer man i øyehøyde med isbjørnen i porselen og en stabel bøker i vinduskarmen. Bak det ser man spisestuebordet, og man kan se helt inn i kjøkkenet gjennom døråpningen i enden av spisestuen. Stolen vakler, spisestuebordet gynger.
10
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 10
06/09/16 16:24
I det andre vinduet på baksiden av huset er persiennene rullet ned, men spilene er åpne. Det står en benk av tre under vinduet, og når plaststolen står på toppen av benken, ser man hele stuen, man ser gulvet og ned i den grønne sofaen foran vinduet, sofaputene, det lave stuebordet med krystallfuglen, tv-en på motstående vegg, peisen i høyre hjørne og den buede åpningen inn til spisestuen ved siden av peisen. Man ser stålampen på venstre side av sofaen og skjenken til høyre for stålampen. Man ser det mønstrete gulvteppet også, frynsene foran tv-en og døren ut til gangen. Den er åpen, og herfra ser man gjennom hele gangen og ut til ytterdøren. Man kan se katteluken nederst og dørmatten av bast foran dørstokken. Det første vinduet i nordveggen vender også inn mot stuen, herfra kan man se tvers gjennom stuen og ut av vinduet fra spisestuen i sydveggen. Man ser høyre halvdel av låven, litt av oppvaskmaskinen på låvebroen og trær. Hadde stolen vært høyere, kunne man kanskje ha sett bringebærkrattet også. Gjennom det siste vinduet til venstre i nordveggen ser man lite, persiennen er rullet ned, og spilene er nesten helt lukket. Steintrinnene i verandatrappen gjør skrittene lydløse, i det femte skrittet, da den høyre foten treffer verandagulvet, knirker det i plankene under skosålene. Persiennene i kjøkkenvinduet til venstre for inngangsdøren er nede, men spilene står horisontalt mot glasset. Innenfor ser man rett inn på kjøkkenbordet og to
11
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 11
06/09/16 16:24
pinnestoler. Til venstre er kjøkkenbenken med den tomme seksjonen etter oppvaskmaskinen, og til høyre går døren ut til gangen innenfor ytterdøren. Gjennom døråpningen i enden av rommet, over isbjørnen i vinduskarmen, ser man tvers gjennom spisestuen og videre ut av vinduet på baksiden av huset og langt utover jordet og skogen vestover som ligger under en stripe av gråhvit himmel. Vinduet til høyre for inngangsdøren går inn til arbeidsrommet. Persiennen er rullet ned, og spilene er nesten lukket. Man kan skimte skrivebordet og bokhyllen i et mellomrom mellom to spiler hvis man klemmer nesen tett inntil glasset. Fra stolen på verandaen ser man himmelen over tretoppene på den andre siden av tunet. Den ser enda lysere ut nå. Hvis man sitter slik, helt stille, uten å blunke og uten å flytte blikket fra himmelen, så ser man kanskje overgangen fra grålysning til soloppgang i én bevegelse, ser at himmelen langsomt blir hvitere, at alt blir skarpere, og at trærne, bakken og himmelen får farge, at solen med det samme den er over trærne, lyser opp bilen, stubben, tunet, oppvaskmaskinen, låvetaket, at den lager silhuetter av tretoppene. Kanskje man klarer å følge morgenen inn i dagen, og hvis man sitter slik lenge nok, ser man dagen gå over i skumring og natt. Det er nok ikke lenge til solen faller inn på verandaen mellom plankene i rekkverket, til den vil skinne over
12
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 12
06/09/16 16:24
leggene, knærne og kjolen. I begynnelsen vil den være lav nok til å nå høyt opp på husveggen før den kappes av taket på verandaen, kanskje helt opp til vinduet i døren, hvis ikke trærne er for høye for det. Plankene i rekkverket vil kaste skrå skygger innover gulvbordene på verandagulvet. Én plankeskygge faller kanskje over den høyre leggen, utstrakt mot trappen nå, hvilende på hælen, eller kanskje leggen ligger plassert slik at solen treffer den, får huden til å skinne. Leggen vil bli varm, og stripen med blod som har rent fra skrubbsåret på kneet og nedover mot ankelen, vil tørke. Plankeskyggene vil falle over trinnene, brede skyggestriper og smalere lysstriper fra mellomrommene som i løpet av dagen vil vandre trinn for trinn ned trappen, vokse og bli tykkere etter som solen stiger, for til slutt, når solen står høyest på himmelen, å bli innhentet av verandataket og bli borte. Takskyggen vil fortsette ut på tunet, den vil etter hvert smelte sammen med skyggen fra hustaket når solen fortsetter vestover, og så med skyggen av hele huset, helt til den er så stor at den dekker bilene, stubben mellom dem og tunet helt bort til skogkanten bak bilene. Det vil ikke bli kjøligere selv om tunet blir skyggelagt, på denne tiden av året holder heten seg langt utover kvelden, og ikke før etter midnatt vil man kjenne forskjellen mellom dag og natt, kjenne at fingrene har blitt stivere, at huden på overarmene nupper seg. Man vil kjenne at stivheten også har festet seg i føttene og leggene helt opp til lårene, at det gjør vondt å
13
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 13
06/09/16 16:24
bøye knærne, og at det er tungt å reise seg. At håret har blitt tynnere, øynene blekere. At beskrivelsen som følger navnet, ikke lenger stemmer med speilbildet, og at når man rister på hodet, så skjelver hudfoldene under haken. At når man strekker armene over hodet, er det vanskelig å holde dem strake, og å senke dem er like slitsomt som å løfte dem. At man heller legger seg ned enn reiser seg opp, heller stirrer rett fremfor seg enn beveger blikket. At morgenene er tyngre enn kveldene, at det er mindre viktig å kle på seg enn å kle av seg. Slik, bare man sitter her lenge nok, vil man se at forskjellen mellom dag og natt er mer enn bare mørke og lyse synsinntrykk i kronologisk gang over tunet. Katten kommer ut fra skogen i øst. Den går over tunet mot verandaen, hvor den stopper et øyeblikk på hellen foran trappen før den snur til høyre og fortsetter mot låven. Gangen er urytmisk. Det ser ut som om den trekker noe etter seg under halen. Det lager et slepespor over tunet bort til oppvaskmaskinen på låvebroen. Følger man sporet til skogkanten der katten kom fra, og fortsetter gjennom skogen i samme retning, kommer man tilbake til motorveien. Bilen står noen hundre meter til venstre når man kommer fra denne retningen. Solen har kommet over tretoppene nå, den skinner midt imot fra den andre siden av veien, kapper toppene av et tyvetalls stammer og skiller dem fra hverandre helt ned til der granbaret tykner. Solen står lavt nok ennå til å kaste lange skygger.
14
Joelle Joelle materie kapiteler 127x204 112 sider.indd 14
06/09/16 16:24