sara johnsen Søsterbrødrene
Roman på vers
forlaget oktober 2026
Vi var søstre
og vi var brødre jeg gikk rett bak deg tettere enn brødre pleier å gå
1 | Ikke opp hit
sier de om krigen
Vi bor jo i utkanten
Den kommer, sier du
Du er storesøster
og sjefen i familien
vet mer enn mamma og pappa om verden og livet
Hører vi nøklene dine i døra
og stemmen som roper hallo spretter mamma opp av sofaen
Mika, vi bare hvilte litt, sier hun
Du blir utålmodig
hvis det ikke er laget middag gardinene fortsatt er lukket og jeg går i pyjamasen
Vi bor i grenda nedenfor fjellet i skogbrynet, bak kraftstasjonen
Fra stuevinduet ser vi bygda riksveien og Kvitlågen
Lågen fryser noen uker om vinteren ellers er vannet mørkt og stritt du vil lære meg å svømme i den men mamma synes det er for kaldt
Vi har en sykkel
du setter deg på bagasjebrettet ber meg holde i styret og svinge ned alle bakkene til bygda, uten å bremse
På bussen til svømmehallen
ser du bare på mobilen men i garderoben legger du den i skapet og kler deg naken
Kroppen din er så vakker
Brystene ligner hvite tekopper opp ned til tørk på et glasshåndkle blanke og glinsende av vann
Jeg holder meg fast i stroppene på badedrakten din og vi dykker til undervannsvinduet ut mot kafeen
Håret ditt bølger rundt svømmebrillene mens vi leser hva som er dagens tilbud
Å, den søstera di, sier kassadamen på Coop
Du har klatret på skoletaket og reddet rektors gravide katt
Mika har fått innkallelsen, hun nå, sier mamma og betaler
Vi fikk en kattunge som takk for innsatsen, sier jeg
Du får utdelt en uniform
stoffet tåler flammer
du tar buksa ut av peisen, og pappa klapper i hendene for selv knappene er kalde
I støvlene er det sporingsenheter
Slik blir jeg aldri borte, roper du fra badekaret
Så lar du støvlene tørke på foten
Det er pappas triks for å unngå gnagsår
Klassen din må til fronten
Foreldrene vinker farvel fra holdeplassen
Alle mann på dekk, roper pappa fra rullestolen
Mamma blir rød i ansiktet, og jeg må trille ham tilbake til bilen
Jeg låner rommet ditt
og har kattungen Mons i senga
Dagboka under madrassen klarer jeg ikke å dirke opp
I skuffen har du blondetruser, barberhøvel og selvbruningskrem
Klokkene ringer for døde soldater
Mika er en overlever, sier pappa fra sykesenga
Vi leter etter deg i reportasjer fra krigen
men hjelm og briller skjuler ansiktene
Maur og marihøner kryper i vinduskarmen
Lyset i taket kommer og går
Jeg står på en stol, men rekker ikke opp
og mamma er ute av balanse
Nå sitter reven stille i hellinga, roper pappa et rødt punktum i gresset!
Et tegn på at krigen snart er over?
Jeg tar hånden hans og nikker
Kan du se det du, da, der du ligger?
Mammas stemme er skarp
reven er en feberfantasi
Nå snakker vi om det som finnes, sier hun
Jeg har det som pappa
med drømmesyn før jeg skal sove
jeg ser folk som er et annet sted
men det kan jeg ikke si til noen
Da pappa får kramper og må i respirator
gir de deg ikke permisjon
Krigen er ved et vippepunkt
Alle soldater trengs til å forsvare landet
I begravelsen kommer du rett til kirken
i uniform og kapteinshatt
Her er avdødes datter, kaptein Mika, sier presten
Du ser ut som om du kan bære kisten alene
Alle vil klemme og gråte
Du får flekker av tårer og snørr mellom medaljene
Under minnestunden må du svare på spørsmål og love å ta med hilsener tilbake
Om natten sitter du oppe med mamma
Jeg hører stemmene deres over meg
Nei! roper mamma, hun tramper i gulvet fordi du må tilbake til kampene
Missiler ligner stjerner som faller, sier læreren
Han blir svimmel av krigen
lener seg over kateteret og må hvile til helsesøster hjelper ham ut
Bomberommet oppgraderes
Rektor gir oss gassmasker
Vi øver på å gå i alfabetisk orden
forbi jakkene i gangen
Vi ser jagerfly over fjellene
Strømmen forsvinner, og Mons vil ikke gå ut
Det knitrer i beredskapsradioen
beskjeder fra myndighetene:
Alle må holde seg inne
Bakkestyrker har krysset grensen
Soldater samlet elever i en skolegård
kidnappet jentene og drepte guttene
Mamma setter inngangsdøra på vidt gap
så fienden skal tro at huset står tomt
Vi gjemmer oss innerst i vaskekjelleren
En kveld hører vi lyder over oss
dører som lukkes og skritt
og så, stemmen din som roper: Hallo?
Du står i stua og pakker en sekk
Uniformsjakken ligger på gulvet, full av mørke flekker
Hva skal vi gjøre? spør mamma
De andre er døde, svarer du og har ikke tid til å klemme
gir meg en tjukk jakke og ber meg ta den på
Soldater er på vei mot bygda, sier du
Mamma finner fram plastposer og sovetabletter
Hun vil vi skal svelge piller
knytte posene over hodet
og være døde før soldatene kommer
Hun fyller hånden
tygger og svelger uten vann
Munnviken blir hvit, hun skjærer en grimase og ser på meg
Det er best, Lena, at vi er sammen, du og jeg, sier mamma
Hun presser piller mot leppene mine
Vi hører sirenen fra brannbilen
skrik, eksplosjoner og lyden av skudd
Jeg åpner munnen mot hånden hennes
Mamma holder rundt hodet mitt
og klemmer det inn mellom puppene
Jeg hører mammas hjerte slå
og deg som roper at jeg ikke må svelge
Jeg stikker ut tunga
presser de bitre pillene mot genseren hennes
Mamma strammer armene rundt ryggen min
du bruker bicepsene og bryter meg fri
drar meg ut av huset
bærer meg oppover stien
innover i skogen og opp på fjellet
til vi ikke lenger hører lydene fra bygda
Vi går i mange dager
Himmelen rekker oss til knærne
Om natten åpner du jakken, så jeg kan ligge inntil med nesa klemt mot hjertet ditt
Et sted har alt brent
Jeg får støv i munnen
Forkullede kroppsdeler, uniformer og støvler
har smeltet inn i bakken
Du setter deg på huk og river opp brent lyng
gnir deg i ansiktet helt opp til kanten av håret
Levende jenter som kan føde barn, det vil vi ikke være, sier du spytter på kullrester og smører på huden min
Hvis kroppen registreres
som en død gutt i dronens minnekort
får den være i fred
Vi skal ligge med ansiktet mot jorda
vri bein og armer som ødelagte fugleskremsler ligne noen som har vært døde lenge
Fillefranser, kaller du dem
Brystene surrer du stramt til kroppen
Håret brenner vi kort
I buksa legger vi tøy mellom beina
Nå er vi brødre fra grenda, sier du
Støter vi brått på noen
skal jeg stå rolig holde avstand
og ikke snakke
Jeg ser på ditt svidde hår
Tenker mamma skulle blitt med oss
Hvis du hadde lært henne knepene dine
kunne hun lett spilt fillefrans
Det er et mentalt regnestykke, trøster du man må gå i pluss inni seg ha vilje til å kjempe for livet selv om det gjør vondt å leve
Du dytter meg i bakken legger kroppen din over min og hvisker ned langs kinnet
Ny drone, ligg stille, spill død
Du er tung som et tonn så jeg synker inn i jorda til sola forsvinner og dronen fanges av fjellets vindkast
Hvordan hører du droner i vinden? spør jeg
Du sier at du har maks-score i forsvarets sanseregistreringstester
Jeg stoler på den magiske kroppen din
Du vet alt om alle ting
selsnepe, revebjelle og tyrihjelm er giftig hvalene som synger til hverandre i en hemmelig matematisk formel
Sara Johnsen (f. 1970) er filmregissør og forfatter. Som regissør og manusforfatter står hun bak en rekke kjente og prisvinnende titler, bl.a. spillefilmene Upperdog (2009) og Uskyld (2012) og TV-serien 22. juli (2020). I 2004 debuterte hun som forfatter med novellesamlingen Han vet om noe hun kan prøve. I 2008 utga hun romanen White Man, og i 2022 kom romanen Til Dancing Boy.
Forsidebilde: Herman Breda Enkerud, I gresset, hver for oss (2024)
Omslag: Ellen Lindeberg
Forfatterportrett: Fartein Rudjord
Ikke opp hit sier de om krigen
Vi bor jo i utkanten
Den kommer, sier du
Lena og Mika er søstre fra en liten bygd i Norge. Det er krig, og Mika utskrives til hæren, men da fiendtlige soldater nærmer seg bygda, vender hun hjem for å redde lillesøsteren. De kler seg som menn og skjuler seg i fjellene.
Krigshandlingene tar slutt, og et lite, provisorisk samfunn har vokst fram i hjembygda. Sammen må de få overlevende finne viljen til å fortsette livet.
Fortellingen om søsterbrødrene er en nær og levende roman på vers, som insisterer på håp og menneskelig godhet i en brutal tilværelse.
Forlaget Oktober
