Dagbla Det nettavisen vg
FORLAGET OKTOBER
April Alexandersdottir er født i Oslo i 2004. Hun har gått på Nansenskolen på Lillehammer og Skrivekunstakademiet i Bergen. Ruby Baby er hennes første bok.
Forfatterportrett: Fartein Rudjord Forsidebilde: August Ramstad Omslag: Sigge Kühlhorn
Jeg liker meg selv sånn, mer begjærssubjekt enn begjærsobjekt.
Så jeg skriver herfra … king kong-teori , virginie despentes
Blikket mitt stoppa ved flekken i taket. Kontinentforma fødselsmerke, sjøhest med krumma hale. Vi var fortrolige, flekken og jeg. Jeg så på den sånn som man ligger på ryggen i gresset og ser bomullsskyer flyte dovent over himmelen. Sånn som man strekker armen mot himmeltaket, finner et dyr i bevegelse, peker og sier se der!
Flekken pulserte på innsiden av øyelokkene, rant inn i hodet, gjennom lymfesystemet og hele veien ned til kjønnet, hvor den traff en annen flekk. Eller en hoven knute i huden, en perle gjemt i østerskjøttet. Flekken ble slukt av noe varmt og vått, en kattetunge som var spiss et sekund før den ble butt og formløs. Tunga fomla hakkende og usikkert, traff riktig før den traff bom. Her lå jeg: naken, flatt ut, med sprikende kropp og Jonas-katta mellom lårene. Hodet hans gikk i loop, rundt og rundt der nede. Hodebunnen var så hvit under det mørke håret. Jeg trakk pusten og holdt den.
«I kveld vil jeg fokusere på deg», hadde Jonas sagt og lagt leppene mot halsen min, akkurat der kragebeina møter brystbeinet. Blikket hans hadde sagt noe, for øyne kan snakke, helt sikkert, akkurat som nakker og rygger,
og ikke minst hender og skuldre, kan snakke. Og disse øynene hadde sagt: Jeg trenger å gi deg dette.
Jeg strøk Jonas over panna. Munnvikene hans trakk i fjeset som ståltråd under huden, stive av spenning. Han fant ikke rytmen. Tunga gikk raskt, katta drakk fløte fra en skål. Svupp, svupp, svupp! Sandpapirtunga forma som en skje, skjeen inn i munnen. Når Jonas så opp på meg, passa jeg på å vri meg riktig, stønne riktig, se på ham med øyne som sa ikke stopp, nei, værsåsnill gi meg mer mer mer mer!
Jeg lurte på hvor mange andre jenter som lå sånn, flatt ut på ryggen og stirra i taket akkurat nå. I denne byen, denne gata, dette leilighetsbygget. Vi var nok tusenvis, en hel armé som stønna og vred seg i påtatt grensesprengende ekstase. Jenter med myke mager, jenter som ønska seg andre steder (drømte om andre gutter enn han som jobba for harde livet der nede, og kyssa dem med munn som smakte havgap etterpå). Sukkersyke, nærhetssyke jenter, som titta ned på katta mellom beina med øyne som sa ikke stopp, nei, værsåsnill gi meg mer mer mer!
Og hvis jeg lytta ordentlig, kunne jeg kanskje høre dem. Høre alle de ulike stønnene som en spenningsfylt samklang, spekka med overtoner, undertoner og grums. Kanskje hadde alle jentene hver sin flekk som de søkte tilflukt i, og kanskje ville det åpenbare seg en slags forbindelse mellom oss om jeg bare stirra hardt nok. Et bredt kommunikasjonsnett som strakte seg fra flekk til flekk, fra Eiksmarka til Haugerud, fra Grorud til Tåsen til Røa. Som soppen med sine lange celletråder, som skaper lysende forbindelser i mørk jord. Jeg gnukka rumpa mot lakenet,
som kjentes godt mot huden hvis jeg lå stille, men grovt hvis jeg flytta på meg.
Hva om dette soverommet var avskåret fra alt annet. Hva om det bare var jeg som lå sånn her og stirra i taket, mens alle andre jenter var fullstendig til stede i uforglemmelige kjærlighetssex-opplevelser med sine elsklinger: ga noe vekk og fikk det igjen, besteg fjelltopp etter fjelltopp lett som ingenting. Stønna og lo og lot kroppen lete og finne og ta hva den ville.
Jeg så opp på flekken igjen. Vi hadde funnet hverandre allerede første kvelden på hybelen, tidlig i august for tre måneder siden. Jonas og jeg var slitne da etter en lang flyttedag, og la oss på rygg på den nye rammemadrassen. En overmadrass som lukta plast og rulla seg sammen som en krumkake. Vi skulle egentlig begynne å pakke ut, men ble liggende.
«Bare for å rette ut madrassen», sa Jonas med lukkede øyne, slitne, oljete øyelokk.
Stemmene våre lagde ekko i det umøblerte rommet. Jeg fikk øye på flekken, pekte og sa: «Se! Den der ser ut som Sør-Amerika!» og spurte hva han trodde det var. Mugg, fuktskade, kroppsvæske, maling? Jonas svarte ikke. Jeg lente meg over, kyssa vekk smusset på øyelokkene hans.
«Tenk at vi bor her nå!» sa jeg.
Jonas lukta svette. En lukt som minna meg om at vi tross alt bare var to dyr. To dyr med forventing om et liv sammen og alt det kunne innebære. Et balansert voksenliv, med god mat, god vin, god sex og en stue full av gode venner. Jeg tenkte på navnene våre på leiekontrakten: Ruby
og Jonas. Hvor godt klang de egentlig sammen? Når man er kjærester, blir det ene navnet en naturlig forlengelse av det andre. En pågående vekselvirkning mellom to stoffer. Kanskje vi skulle ha arrangert et verksted, laga dørskilt av trolldeig og malt det i glade farger.
her bor jonas og ruby
her bor ruby og jonas
her bor juby og ronas
(Og med plass til fremtidige barn.)
Før vi skulle legge oss første natta, tenkte jeg på noe: at det betyr lykke å se i alle hjørnene av et rom første gang man sover der. Det setter liksom standarden for fremtiden, smører inn rommet med hell, gull og grønne skoger. Så jeg kikka fra hjørne til hjørne, knep øynene hardt sammen etterpå, med rommet på hjernen. Som en motsatt forbannelse. Og der inni mitt eget hodemørke lova jeg meg selv noe: Vi skulle aldri størkne. Jeg skulle aldri størkne. Jeg skulle for alltid ha overskudd til å gi og ta imot. Jeg skulle ikke stagnere. Jeg skulle jo være fri!
Nå var det november, og det fantes en ny tyngde i hjørnene, lik fire tunge lodd som når som helst kunne få taket til å kollapse over oss. Noe murra, et vibrerende vepsebol. Tankebol. En tanke surra ut, nærma seg og stakk.
Au! Vepsestikk!
For hvor lenge hadde Jonas-katta holdt på der nede nå? Tjue minutter, trettifem, førtifem? Han lå rett ut på magen
i snikskytterposisjon, med hendene på knærne mine. Og lyden, umulig å ta feil av: Kliss-klass! Røring i en gryte med julegrøt.
Den første gangen Jonas prøvde seg med tunga, var en morgen for nesten to år siden. Vi var kåte og sultne etter å ha vært våkne hele natta. Morgensola sneik seg inn under rullegardinen, gjennomlyste ørene til Jonas og gjorde dem røde. Han kyssa meg nedover magen, som rumla høyt idet han kom til navlen. Vi var nye ungdomskjærester da, syttenåringer som ikke vet hvor de skal gjøre av seg.
Som er så mye sammen at de tar hverandres navn, klær, språk og væremåte. Som kliner til spyttet gjør dem røde og tørre rundt munnen. Til leppene flyter ut i ansiktet og de ser influensasyke ut. Til fargen forsvinner fullstendig fra munnen, tar plass i kinnene, på venstre side i brystet.
Jonas stoppa ved truselinninga, lekte litt med strikken.
«Jeg har ikke gjort det før», sa han.
«Bare prøv deg frem», sa jeg.
Han dro ned trusa sakte, gjorde store øyne, som om han betrakta en usedvanlig dyphavsfisk.
Så trakk han pusten og begravde ansiktet helt. Da måtte jeg le høyt, og han så opp på meg, glinsende og flau.
Jeg knep igjen øynene og fikk opp klitten på netthinnen. Noe klebrig og kjøttrosa, en hjerne, en brukt tyggis. Jeg trakk pusten dypt ned i magen, forsøkte å kanalisere alt av energi, håp og fokus ned til hjernetyggisen. Jeg flykta et annet sted, til et hemmelig avlukke i hodemørket mitt hvor de viser pornofilm på netthinne-lerret:
Ok, så vi ser en kvinne på lerretet. Vi kjenner henne ikke, og akkurat hvem hun er, er liksom ikke så viktig. Men hun er et byttedyr, det skjønner vi uten å ha sett filmen før. Det skjønner man bare. Men hvor ligger det? I den ytre fremstillinga? De knehøye strømpene, det barberte kjønnet som ser på meg med smal, sur glidelåsmunn? Eller sitter byttedyret i øynene, i blikket. Dådyr, kanin, sau. Og hva med disse øynene, da, er de sånne man tar på seg som briller med farga glass? Er de slike som gror fast? For hvordan slutter man når man først har begynt?
Byttedyret er helt alene på lerretet. Ingen mann, fordi det høye utsiktstårnet vi ser dette fra, er inni blikket til mannen. Jeg sitter komfortabelt som observatør inni øynene hans. Og hvem er han? Det er ikke viktig nå. Han er hvemsomhelst.
I midten av rommet står det en seng hvor byttedyret setter seg. Det er tydelig at dette er hennes rom, hennes alkove, hennes eikenøtt, hennes kammers. Men nå blunker mannen, og øyevippene hans går som mørke vindusviskere over kroppen hennes.
«Det kiler!» ler hun.
Han blunker og blunker, og hun ler og ler og ler. Hvordan er det å bo sånn inni blikket til en mann? Han blunker, og blikket blir fuktig. Hvordan er det å bo inni det fuktige blikket til en mann? Hun ler, men hvordan? Lett, som om hun ikke har en bekymring i verden. Litt lysere enn hun gjør med andre. Litt mer trillende enn hun gjør når hun ikke er her. Men er ikke en del av henne alltid her, da? Hun har jo rommet sitt her!
Denne latteren er ikke planlagt, men heller ikke intuitiv. Tillært er ordet. Latteren har blitt oppdratt til å føye seg slik. Oppdratt til å kvitte seg med alt som kan vekke ubehag hos en tilskuer: hikst, snøft, grynt og latterbrøl. Men det har ikke vært en streng oppdragelse, heller en gradvis tilpasning. Latteren har gjort det selv, valgt det selv, og det er derfor hun kan eie den, denne genmodifiserte lyden som renner ut av henne. Dette skal ingen få ta fra henne, for dette manneblikket er jo rommet hennes! Byttedyret reiser seg fra senga, setter seg på knærne foran blikket. Det er jo nå det blir spennende: For hun åpner munnen. Men hvordan åpner hun den?
Gapende, som om hun er klar for hva som helst, når som helst, hvordan som helst. Den munnen der vil ha, ha, ha! Men hva vil hun, da? Hun bak munnen, hun som faktisk bor her. Hun vil jo ha, ha, ha, hun også, vil hun ikke? Dette er jo hennes. Hun henter spytt fra bak i ganen, lukker øynene og strekker tunga helt ut, ligner en liten jente som forsøker å fange den første snøen. Hun ser opp på oss med byttedyrøynene. Hvem har lært henne at disse er de riktige å bruke? To hender kommer til syne. Mannehender med tydelige blodårer fordi han er varm og klar. Fingrene fikler med beltespenna, sølvknappen i buksa, glidelåsen.
Tunga til Jonas traff plutselig riktig, og jeg kvapp til. Jenta på lerretet forsvant som inn i en støvsuger. Og så var jeg inni strømmen som rant som en underjordisk bekk mellom oss. Jonas holdt en ren rytme nå, svupp, svupp, svupp. Jeg stramma lårene rundt hodet hans, kjente krafta
jeg hadde til å knuse det som en vannmelon om jeg ønska.
Jonas utstøtte en gurglende blandingslyd.
«Fortsett sånn», hviska jeg under pusten. Hvis han bare holdt seg der litt til, svupp, svupp, svupp, så kunne det gå. Å, så godt det var å flyte, seile i sukkerlake!
Jonas mista rytmen uten at han skjønte det selv. Gled umerkelig ned til venstre flapp og gikk til verks i utkanten, med samme intensitet. Og der mista han hjernetyggisen helt, krølla den sammen i en kvittering, festa den under et bord. Jeg trakk pusten, slapp den sakte ut igjen.
Da det hele var gjennomført, lå jeg stille mot ryggen hans.
Jonas pusta tungt, og jeg kjente ryggraden hans mot panna.
En utstrakt linje av trinn og knagger. Vannkopparrene tegna seg som små krater over skuldrene. Denne huden var mykere og tryggere enn noen dundyne, noe hvilested. Det var som om jeg aldri kunne komme nærme nok. Jeg ville grave meg inn og bygge rede i kroppen hans, leve flott der som inni en lydisolert kokong. Jeg reiste meg for å kle på meg. Jonas la seg på ryggen med armene under hodet. Øynene var blanke av anstrengelsen. Nå var slikkinga unnagjort for en uke minst, og han kunne puste letta ut, strekke på nakken, massere kjeven, legge seg og våkne igjen med god samvittighet. Jeg trodde det lå en idé i Jonas, en idé om en fast form. En konstruksjon, hvor hvert rom hadde sine funksjoner. Han var en steinbukk som bevegde seg trinn for trinn, målretta, orgasmeretta. Og slikking sto på lista sammen med andre gjøremål han måtte få unnagjort. Kosttilskudd morgen og kveld, vasking av hybelen og pugging av pensum.
Men det hadde jo ikke alltid vært sånn. Jeg husker det unisone stønnet vi utstøtte da han gled inn i meg for første gang. To toner som la seg over hverandre og malte verdens vakreste farge. En helt ny lyd som jeg ville spare på for alltid, ta opp med båndopptaker, presse flat mellom to tunge bøker. Forløsningsklynket, det som er så smertelig og befriende på samme tid. Jeg så bare Jonas og glemte bort meg selv litt. For der var han jo, med ansiktet over mitt. Jonas med sølevannsblikket sitt, to gjennomtrengende gråblå øyne, lik en dag uten oppholdsvær. Jonas med smilehullet på venstre kinn, som jeg trykka fingeren mot når han lo, for å kjenne latteren som klar kraft fra hullet. Jonas som hata brå bevegelser, endring i planene, ting som kom uforutsett. Jonas som overhørte samtaler på banen, googla ord han ikke visste hva betydde, og begynte å bruke dem i dagligtalen. Jonas som hver dag noterte ned tre ting han var takknemlig for i en sort notatbok jeg smugleste i. Jonas som gråt over at van Gogh aldri fikk vite hvor verdenskjent han kom til å bli. Jonas som aldri tilga noen noe, men som tok i meg som om verden var ny. Tok i meg som om jeg var det eneste stedet han ville være.
Jeg plukka med meg en nyvaska truse fra kleshaugen på skrivebordet. En i hvit bomull som dekka nesten hele rumpa. Trakk den på og snudde ryggen til, lette gjennom klesskapet etter en t- skjorte. Jonas så fortsatt på meg, det visste jeg. På rumpa, korsryggen, hoftene, lårene, håret som lå i tjafser bakpå hodet.
«Du vet at du ikke trenger å lage de lydene, ikke sant?» sa han.
Jeg kvapp til, svarte uten å snu meg.
«Hvilke lyder?»
«Du vet hva jeg mener», sa han og slapp ut noen høye, lyse pornostønn.
Kokende vann velta fra hårfestet og ut i kinnene. Jeg kunne ikke snu meg, ble bare stående og romstere på måfå, som om det fantes noe livsviktig der inne i skapet. Jeg ville ta form som et av plaggene. Vinterkåpa, sommerkjolen. En truse, en ullsokk. Død materie som ingen forventa noe av. Jonas kom bort og la kroppen sin mot min.
«Ikke bli så flau, da!» lo han.
Jeg kjente den halvkrumme pikken mot rumpa.
Vi sto skulder mot skulder på det trange badet og pussa tenner. Ansiktene våre i speilet, to neser, én litt skeivere enn den andre. To blikk, et gråblått, et brungrønt. Himmelhvelv og skogbunn.
«Vi er et pent par», sa jeg med alt skummet i munnen.
Jonas nikka og fikk speiltryne. Jeg lengta etter den skjøre sensasjonen det er å se seg i speilet sammen når man er nyforelska. All denne huden, alle disse byggeklossene. Hvordan skulle disse leppene passe inn i mitt liv, min hverdag, min familie. Kunne de forme alle ordene jeg trengte å høre? Og denne tunga, kunne den oppfylle ti tusen fantasier?
«Kanskje vi skulle funnet på noe nytt sammen?» sa Jonas. «Jeg leste noe her om dagen om at det er lett å bare bli romkamerater når man bor sammen. Vi burde være mer aktive kjærester, ikke passive. Å kjæreste er et verb vi må gjøre, ikke bare være.»
16
Ruby er nitten år og har nettopp flyttet sammen med Jonas. Det er den første høsten i voksenlivet, og de skal bli frie og skape en ny verden sammen: ha god sex og drikke god vin i en stue full av gode venner. Men noe butter. For hvor kommer Rubys umettelige bekreftelsesbehov fra?
Moren hennes har en gang sagt: Lov meg at du aldri feiker en orgasme. Og den dagen Ruby gjør nettopp det, er det noe som for alvor revner i selvforståelsen hennes.
Jeg plukka med meg en nyvaska truse fra kleshaugen på skrivebordet. En i hvit bomull som dekka nesten hele rumpa. Trakk den på og snudde ryggen til, lette gjennom klesskapet etter en T-skjorte. Jonas så fortsatt på meg, det visste jeg. På rumpa, korsryggen, hoftene, lårene, håret som lå i tjafser bakpå hodet.
«Du vet at du ikke trenger å lage de lydene, ikke sant?» sa Jonas.
Jeg kvapp til, svarte uten å snu meg.
«Hvilke lyder?»
«Du vet hva jeg mener», sa han og slapp ut noen høye, lyse pornostønn.
Kokende vann velta fra hårfestet og ut i kinnene. Jeg kunne ikke snu meg, ble bare stående og romstere på måfå, som om det fantes noe livsviktig der inne i skapet. Jeg ville ta form som et av plaggene. Vinterkåpa, sommerkjolen. En truse, en ullsokk. Død materie som ingen forventa noe av. Jonas kom bort og la kroppen sin mot min.
«Ikke bli så flau, da», lo han.
«et særegent fortellertalent … Jeg heier på selvsentrerte, klamrende Ruby, som ikke helt vet hvem hun er eller hva hun vil. Det er noe gjenkjennelig, noe dypt menneskelig, i hennes selvsabotering og vingling, i trangen etter å kysse feil fyr»
e llen s ofie l auritzen, Dagens n æringsliv
«en bok som oser av begjær, bekreftelsesbehov og selvbedrag. Om å late som – i senga, i kjærligheten og i livet» g abriel moro, vg
«en så godt som ferdig slipt diamant, en rubinrød bokskatt»
Joakim tJ østheim, Dagbla Det