Ørstavik. Roman. Milano. Omsl.qxp 03.07.2019 13:56 Side 1
Det er som om beina ikke helt er nedi bakken, når hun løper, når hun går. Som om alt er litt for nært når hun skal over gata, hun snubler, feilberegner når hun skal gripe etter noe på butikken. Som om hun egentlig ikke har lov til å være her. Hun vet ikke hva hun skal kalle følelsen, det er en slags redsel, eller angst? Hun skjelver liksom inni hendene, under huden, det synes ikke men det er sånn det kjennes, at hun skjelver lett hele tiden. Det var ikke sånn hjemme. Hun forstår ikke hva det er. Er det alt som er fremmed og nytt, byen, språket og landet, eller er det inni huset, å ha kommet hit til Paolo, som gjør henne sånn?
Val har vokst opp med en tante i et rekkehus på Ski. Foreldrene dro til Silicon Valley for å jobbe da hun var tre. Siden har hun knapt sett dem. h a n n e ø r stav i k (f. 1969) er en av vår tids mest markante og særpregete forfattere. Hun debuterte i 1994, og Roman. Milano er hennes fjortende roman. Ørstavik er belønnet med de fleste store norske litterære priser, og bøkene hennes er oversatt til 27 språk.
forfatterp ortrett: linda b. engelberth fo r sid efoto: j oh n er Imag es o m s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
Val vet ikke hvordan kjærlighet kjennes, hun vet bare at hun vil være hos Paolo. Og Paolo sier at det bare er Val han vil ha, men hvordan kan hun være sikker på det? Roman. Milano er en roman om kunst, om bildet som tilgang til erkjennelse. Om å være foreldreløs og om behovet for å høre til. Roman. Milano undersøker hvordan barnet i oss er forbundet med den voksne kjærligheten.
ROMAN. MILANO
val på tjuesyv kommer til Milano for å bo der med Paolo, som hun nylig har møtt i Oslo. Val er tegner, Paolo er kurator i et stort, familieeid kunstgalleri.
H A N N E Ø R STAV I K
Om Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap (2018) «Tekstene til Hanne Ørstavik dirrer av liv … I likhet med to av sine tydeligste forbilder, Marguerite Duras og Birgitta Trotzig (hun vender seg stadig til dem i boka), beveger hun seg rundt i en slags tidløs menneskelighet, på det indre og ytre plan, reflekterende rundt kroppslighet, ensomhet og relasjoner, uten at det noen gang virker umoderne eller avleggs» SINDRE ANDERSEN, Klassekampen
«Hanne Ørstavik er en av de sterkeste forfatterne i Norden akkurat nå … Ørstavik gestalter menneskelig bevissthet på en genial og nesten demonisk måte» lilian munk rösing, Information
FORLAGET OKTOBER
Om Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux (2013) «et virkelig glansnummer … kanskje den beste skildring av seksuell frustrasjon jeg har lest overhodet. Ørstavik skildrer kroppens begjær, dens ulike svekne følelser, i en utildekket og saklig prosa som gjør det umulig å verge seg. Iblant er jeg liksom der, i fortellerens kjøtt» victor malm, Expressen (Sverige) «Ørstavik skriver bedre enn noen gang. Hun pakker alle ting – følelser, lysets skiftninger, noen nattetimer – omhyggelig inn i ordene og gjør det vakkert og nytt … en reflektert og drivende roman om hva det koster å finne en åpen plass, i seg selv og i den andre, der kjærligheten kan skje» maya troberg djuve, Dagbladet
R O M A N. M I LANO H A N N E Ø R S TAV I K
FORLAGET OKTOBER
Om På terrassen i mørket (2014) «Jeg måtte skrive denne anmeldelsen med hatt på, slik at jeg kunne ta den av meg … Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet … Modig om kjærlighetens aller innerste, uten kompromiss» ma r i n ymo e n n ils e n, vg 6 «Om begjær, lengsel og alenehet i skjørt, glassklart språk. Etter romanen Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux har Hanne Ørstavik i sannhet gitt nytt innhold til begrepet nære relasjoner. Alle som er interessert i seksualitet og utforming av presis norsk prosa, bør studere Ørstavik» arne dvergsdal, Dagbladet, Årets beste bøker 2014 Om Over fjellet (2017) «Vakkert og sterkt. Er Over fjellet den vakreste romanen Hanne Ørstavik har skrevet? … For hver bok blir det stadig tydeligere hvor gjennomført sterkt og konsekvent dette forfatterskapet står. For oss som er hekta, er Over fjellet en gave – ikke noe mindre enn det» ge ir v e sta d, Ha ma r A r b e ide r b l a d
Roman. Milano_Hanne Ă˜rstavik.indd 2
03.07.2019 15:12
H A N N E Ø R S T AV I K
R OM A N. M I LANO
ROM A N | FORLAGET OKTOBER | 2019
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 3
03.07.2019 15:12
Roman. Milano_Hanne Ă˜rstavik.indd 4
03.07.2019 15:12
Ved kanalen Taxien følger sirkelveien rundt bykjernen, de sitter i bak setet, det er mørkt, han forteller at det var vann der før, der veien går nå, det var vann i kanaler i en stor sirkel rundt hele byen. Og fra sirkelen gikk det vann i linjer utover, ser hun etterpå, da de står med kartet åpent på kjøkkenbordet, som stråler ut fra en sol, eller det var jo utenfra det kom, vannet, og retningen gikk motsatt vei, inn, det rant og strømmet og kom nærmere og samlet seg sammen der de står nå, innerst. Disse to som står der foran bordet. I mørket i taxien var øynene hans to blanke punkter og alt der ute i byen som de kjørte forbi, skinte tilbake i dem, glimt av røde lys, portalen i en gammel kirke, lysene fra restauranter og barer og et neon skilt over et slakteri. Samtidig var det et lys i de øynene, innen fra, som liksom lå under alt som speilet seg utenfra og var byen. Og det lyset er ham, tenker hun der i taxien, og ser inn i øynene til den mannen som hun bare har møtt noen få gan ger. Kanskje en dag vil det bli mulig også for henne å høre til. Ved bordet løfter han hånda og stryker henne over håret, nedover nakken og ryggen. Flere ganger gjør han det mens de står der, rolig og tydelig. Val får tårer i øynene. 5
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 5
03.07.2019 15:12
Val, heter hun. Hva er det for et navn. Det er det hun heter. Hun har hørt, eller lest, at noen mener noe først finnes, når det har et navn. Val lurer på hva som blir virkelig ved navnet hennes. Hun ser nedover seg selv, kjolen, strømpene, sko ene, med en kropp inni. Dette? Foreldrene har fortalt at navnet hennes var en vri de gjorde på et navn en utenlandsk bekjent av dem oppga som navnet på sin tapte ungdomskjæreste. Som var hun allerede da, eller kanskje helt fra før hun ble født, en som kunne lignes med en tapt kjærlighet, elsket av en annen enn dem. Som var denne mimingen av en annens elsk det nærmeste de kunne komme i å kjenne at dette barnet, denne bylten, var noe de selv kunne komme til å holde av. Elske. Da hun vokste opp, var det et ord i Bibelen. Gud. Jesus elsker alle barna. Men hun selv, der hun står og ser ned på kartet og følger den blå linjen av vann som renner nedi kana len inn mot byen, elsker hun? Hun vet ikke. Kanskje gjør hun det uten å kjenne det, uten å vite at det er det hun gjør. Val er tegner. Val er kvinnen som står ved siden av man nen foran bordet med kartet. Nå har hun kommet hit, med ham. For å være her, hos ham. Han er lang og smal og har store hender og mørkt, krøllete hår som begynner å bli grått. Når Val tenker på ham er han en eneste bred tusjstripe opp, med skurringer der ryggen vider seg ut over skuldrene. Paolo heter han. Øynene hans er store og brune. De økonomiske betingelsene: Val har leid ut leiligheten hjemme. Så hun har inntektene derfra, og så illustrerer hun 6
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 6
03.07.2019 15:12
fast i et psykisk helse-magasin. Hun har også en liten stripe i et tidsskrift for arkitektur. Selv om hun ikke er morsom. Hun vet ikke hvorfor de fortsetter å ville ha det hun sender dem. Hun setter sammen linjer fra byggverk og noen gan ger er det mennesker der.
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 7
03.07.2019 15:12
Forholdet mellom følelse og sted Da Val studerte arkitektur, hadde de om forholdet mel lom følelse og sted. Teorier om hvordan vi ikke er avgren sede individer, men åpne system, at landskap, bygninger og byrom er steder som åpner eller stenger for livsrom, inni oss. Val gikk rundt i betongkorridorene på høyskolen og så ut på hvordan lyset falt i atriet der ute, fargene i gres set, lilla og grønt inn gjennom vindusflatene, hun prøvde å kjenne. Prøvde å komme i kontakt med hva stedet gjorde med henne. Hvem var hun til å være arkitekt og lage rom for andre, hvis hun ikke kunne vite hvordan steder kjentes, i henne selv. Det virket enkelt for de andre, det så sånn ut, hørtes sånn ut, når de snakket om det. De virket så sikre. Ikke bare på det de kjente, men på at de i det hele tatt kjente noe. Som hadde de en tilgang til verden som Val ikke visste om, en åpning inn til noe levende og bevegelig i dem selv som de snakket om som noe helt selvfølgelig. Det er bare når hun er forelsket at Val kan kjenne at hun har en følelse for en annen, eller hun vet ikke om det er en følelse, men i hvert fall er det en spenning. Da er hun en spion på seg selv, lytter hele tiden og følger med på om for elskelsen holder på å gå over, om spenningen blir borte, hva 8
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 8
03.07.2019 15:12
er det da som vil forbinde henne med den andre. Og vil hun i det hele tatt forbindes. Val forstår det ikke, men det som gjør henne mest redd når hun er sammen med et annet menneske, er når det blir tomt og stille. Når hun ikke vet hva de skal gjøre mer, si, når det ikke er en plan, et skjema, for det som skal skje. Timene mellom lunsj og middag dagene det ikke er arbeid, hvis de ikke har en tur de skal gå, en utstilling å se, noe som fyller. For å slippe det, får hun ting til å skje. Setter i gang bevegelse, uten å vente. Det har gjort det slitsomt å være sammen med noen, det er som aldri å få hvile, for det tomme foran må holdes i lufta, så det ikke synker ned og faller, hun må lage bevegelse for bevegelse er liv og hvis det ikke er liv, hvis hun ikke gjør liv, så er det fall og tomt og ingenting. Og nå er hun her i denne storbyen med Paolo. Hun har skiftet strategi, hun tenker omvendt, tenker Hvis jeg ikke kjenner at jeg ikke vil, så vil jeg. For hun er god til å kjenne Nei. Hun er god til de harde kantene, de er tydelige, skarpe. Men alt det andre, det myke, åpne, det varme, gode, alt det hun tenker er kjærlighet, det kjenner hun stort sett ikke. Val venter. Det er som å gå rundt på en flate, og Val må tro, vil tro, at under den, nedi der, er det mer. Nedi der er det i henne som kjenner. Det som skvulper og vugger og renner og bølger. Og så skal hun gå rundt her, et helt liv, uten å komme i berøring? Hun vet ikke hva hun skal gjøre med det, annet enn dette: vente. Noe har hun jo gjort. Hun har kommet hit, med Paolo. Hun skyver ham ikke bort. Og han lar henne være hos seg. Han virker glad for å ha henne der.
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 9
03.07.2019 15:12
Rekkehuset på Ski Val har vokst opp med en tante på Ski. Foreldrene hennes dro til Silicon Valley litt utpå nittitallet, de er ingeniører og jobber med programmering, begge to, Val var tre og et halvt da de reiste, og da kom tante Siv og var med henne i rekke huset. Siv er farens eldre søster, hun bodde i en ombygd hytte nede ved vannet på Blylaget ved Bunnefjorden på Nes odden, men da foreldrene til Val skulle dra, kom hun og flyttet inn i rekkehuset. Tante Siv er frisør, og så strikker hun. Hun kan gjøre alt mulig med hendene, når Val tenker på henne er det hendene hun ser, hendene som beveger seg, fingrene som beina på små raske dyr, marsvin eller lopper. Rekkehuset er det innerste i en rekke med fem, det er flere sånne rekker fordelt utover, de ble bygget på femtital let, enkle og praktiske, tre soverom og bad oppe, stue og kjøkken i etasjen under, og kjeller med boder og vaskerom. Det er utgang til en liten uteplass fra stua. Ved siden av er skogen med furutrær. Inne på rommet til Val, det nødvendige. En blåmalt seng, et klesskap, en rød kommode og et skatoll med skri veklaff og en stol foran. På senga, et sengeteppe av strikke lapper som Siv har lagd. Lukten av rent og ingenting, ingen 10
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 10
03.07.2019 15:12
støvdotter under senga, ingen klær i en haug eller blader som slenger. Siv vasket, og så lærte Val også å vaske, rommet en gang i uka, tørke støv av alle kanter og flater og utspring. Siv vasket og strikket, men hun lagde ikke mat. Eller det er klart hun lagde mat, de spiste jo, men hun likte ikke å lage mat, og hun likte ikke å spise det hun lagde heller, det ble mye brødskiver og spagetti og ris og bokser av forskjellige slag og leverpostei og makrell i tomat, men når Val tenker på det, så var det liksom som om det ikke var mat i det huset. Bildene på veggen i trappa, moren og faren foran en stor flat bil og en rødbrun ørken bak dem, håret til moren er lyst og solbleket og blåser opp rundt ansiktet, hun har en hånd løftet for å holde det unna og faren har solbriller på, begge smiler. Bildene av Val, ute på trappa første skoledag med rosa ryggsekk og hvite knestrømper, et bilde fra spisestuebordet i rekkehuset, en bursdag, det sitter tre andre jenter der også, hun husker ikke lenger hva de heter, det står en kake på bor det, bløtkake sånn Siv laget dem, ferdigbunn delt i to dyn ket i melk med kremfyll blandet med fruktcocktail fra en boks og halve hermetiserte ferskener oppå, det er et klasse bilde fra femte klasse og et bilde fra den gangen hun møtte moren og faren i København og de gikk i Tivoli, da var hun tolv. Bildet er tatt ved den store inngangsporten, Val står foran og foreldrene står ved siden av hverandre bak. På alle bildene er håret til Val klippet på en ny måte, og hun har strikkegensere eller en liten jakke, i forskjellige mønstre, som Siv har lagd.
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 11
03.07.2019 15:12
Hvor er mamma Val husker så lite fra da hun var liten. Men Siv var der og så Val. Uten helt å vite hva det var hun så: Den dagen for eldrene dro, var Val med til flyplassen, det var moren som kjørte, til Fornebu, faren i det andre forsetet, det var i juni, sol, lyset på det blanke vannet i fjorden. Siv satt i baksetet med Val. Val som holdt i hånda til Siv, med bilbeltet stramt over magen. Det lille lyse hodet, de alvorlige øynene. Det var ikke da foreldrene gikk inn til sik kerhetskontrollen og ble borte, at Val gråt. Hun gråt ikke i bilen på vei tilbake til huset heller. Da satt Val i forsetet ved siden av Siv med de runde små hendene i fanget og sov. Det var om kvelden det kom, den første kvelden og alle årene etter, når Val lå i den blå senga og skulle sove. Da ropte hun på Siv, og så satt Siv der ved siden av senga på en barnestol og holdt Val i hånda i mørket, eller det var Val som holdt Siv, hardt, hun ville ikke slippe, og Siv satt der helt til Val sov, holdt henne gjennom overgangen inn i nat ten, da hånda til Val ble slapp og kjentes myk og stille. Da Val ble større, seks, syv, var hun så redd da hun skulle sovne at det lignet panikk, den lille jentekroppen i senga helt stiv under dyna. Fortell, sa Val til Siv da, fortell noe fra da du var liten. Og Siv fortalte og fortalte og noen ganger måtte 12
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 12
03.07.2019 15:12
hun finne på eller låne fortellinger fra ting hun hadde lest eller sett på tv for hvis hun sluttet å fortelle ble den lyse stem men til Val helt tynn og høy og hard og det var bare fortellin gene som kunne holde henne, bildene Siv kunne låne henne som et sted å gå, når stedet inni Val selv virket uutholdelig. Marerittene om natten, Val kunne hyle høyt og så gråte og Siv løp inn til henne i den lange nattkjolen, Hun ville drepe meg, sa Val, Hvem da, spurte Siv, Mamma, sa Val, hun var en diger fugl, og så stupte hun ned mot meg med de store klørne sine og det gule nebbet var en kniv og øynene hennes var helt røde. Jeg er så redd, sa Val. Hva er du redd for, spurte Siv på sengekanten om natten. Jeg vet ikke, sa Val, jeg er bare redd, hele tiden. Det er helt tomt inni meg. Jeg vil ikke være der. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og så gråt Val. Og Siv satt der på sengekanten ved siden av henne, om natten i rekkehuset, og strøk den lille jenta over håret og nedover den tynne ryggen. Eller Val sa: Du må ikke dø. Jeg tenker på alle årene og når du blir gammel så dør du og det er før jeg skal dø og da blir jeg helt alene. Lov meg at du ikke skal dø. Og så teller jeg årene og samme hvor gammel du blir så blir du gammel før meg og jeg vet at du kommer til å dø før meg og jeg kla rer ikke å tenke på noe annet. Og da fortalte Siv igjen, tok Val med på tur inn i sine egne bilder. Vandret rundt med henne der helt til Val roet seg og noe slapp, og hun kunne slippe seg inn i søvnen igjen, noen timer til, før det ble morgen. De snakket ikke om det om dagen. Om dagen var livet vanlig og praktisk og det gikk bra, syntes Siv. Val var ei stille 13
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 13
03.07.2019 15:12
jente, grei og omtenksom. Hun plukket blomster til henne i den lille skogen ved siden av huset, løvetann og blåveis. Hun ryddet opp etter seg på kjøkkenet og lærte tidlig hvor dan hun skulle bruke kaffetrakteren så hun kunne lage kaffe til Siv. På kjøleskapet hang en tegning fra første klasse, et bilde av en stor Siv og en liten Val på en grønn strek med lilla blomster, ved siden av dem et brunt, lite hus. I formin gen i femte klasse sydde Val et rødt forkle til Siv, hun bru ker det fortsatt, det henger på knaggen ved siden av benken.
Roman. Milano_Hanne Ørstavik.indd 14
03.07.2019 15:12