Issuu

Å LEVE BIOGRAFISK

AV HANS PETTER BLAD I skyggen av sm책 menn midt p책 dagen. Roman, 2002. De nysgjerrige. Roman, 2005. Biblioteket. Dikt, 2008. Det oseaniske. Roman, 2009. Marmor. Dikt, 2010. Museum. Dikt, 2014.

Hans Petter Blad

Å LEVE BIOGRAFISK Proveniens Første bok

Roman Forlaget Oktober, 2015

Hans Petter Blad Å leve biografisk. Proveniens. Første bok © Forlaget Oktober as 2015 Maleri på forsiden: Alan Feltus, Hotel Paradiso, 1999, olje på lerret, 100 x 120 cm © Alan Feltus, Forum Gallery, New York, ny Forfatterportrett: Katharina Barbosa Bokdesign: Aslak Gurholt / Yokoland Omslagsfarge: S.S.C. Napoli Satt med Sabon 10/13,5 Første opplag 2015 Trykk og innbinding: Livonia Print 2015 Papir: Munken Premium Cream 90 g, bulk 1,3 isbn 978-82-495-0843-3 www.oktober.no

Til Nina Maria & Liv Joelle Barbosa Blad

INNHOLD Ved grensen til det gamle Norden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Hjemmets tre vegger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Tilværelsen som enebarn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Strykeinstrumentene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Livet som biografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Personlighetens rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Å snu ryggen til sin opprinnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Provinsielle samtaler om litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Sørgespillet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Isle of Man . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Veldedighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 En by fra krigens dager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Teori om forfatterens mor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 På spørsmål om hva jeg heter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Fra et nedbrent hus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 I fraværet av en tydelig hovedperson . . . . . . . . . . . . . . . 188 I det offentlige liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 På himmelen vandrer tre stjerner . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 Fra min fødsel regnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234 Beskjedenhetens tegn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252 Det fascistoide . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Sesjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 Lesevaner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 288 Den til fots reisende hollender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 302 Det selvbiografiske i mine egne bøker . . . . . . . . . . . . . . 312 Biografens tilsynekomst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 332 I ukjente folks hager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 342 Memoarlitteraturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 349 Min mor leser høyt ved sengen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 370 Biografien og dødsøyeblikket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 381

VED GRENSEN TIL DET GAMLE NORDEN

Min biografiske bevissthet hadde betegnende nok sin opprinnelse i den borgerlige småbyen Rendsburg, i Forbundsrepublikken Tyskland, ved den historiske grensen til det gamle Norden. Et framtidig nedtegnet liv, som jeg i et uforlignelig glimt forespeilet meg og tydelig så konturene av, var foranlediget av en lammende forvirring hva alt annet angikk, og, paradoksalt nok, et brennende ønske om å forsvinne for godt, uten et ord. Her i åpne, duvende Schleswig-Holstein, sto det klart for meg, med et teorems ugjendrivelighet, at for å nå fram til åndelig klarsyn og samtidig erobre framtiden, på en måte jeg selv ville kunne akseptere som gyldig, var jeg nødt til å leve i tråd med og i forlengelse av et biografisk verk som nøyaktig hundre år etter min død ville bli skrevet. Det slo meg, først som noe av en vits, så i sin fulle, fenomenologiske bredde, at verket ville være en dyp og gjennomtenkt, skjellsettende biografisk studie, resultatet av års hardt arbeid og grundig forskning omkring alle sider ved min eksistens som kunstner og menneske, hundre år etter min død, eller like gjerne (kanskje var det strengt tatt å foretrekke) 150 år etter min fødsel, i det herrens år 2112, og med det vil mitt livsløp være fullbrakt, ved å bli biografert. Nå som tanken først var tenkt, opplevdes det som om noen sa ordene, klart og tydelig, ukomplisert som et kjærtegn, det kommer en gang til å bli skrevet en biografi om deg. Denne forestående boken måtte jeg fylle med mening, både gjennom hva jeg selv skrev, og ikke minst ved hvordan jeg forvaltet tiden. Jeg måtte heretter leve og ånde genuint biografisk, på mest mulig intelligent vis, jeg var nødsaget, hver eneste time på dagen, til å ta dette ene, umerkelige skrittet til siden og kontinuerlig opptre som biografisk subjekt. Klarte jeg ikke det,

ville jeg ugjenkallelig forsvinne ut av litteraturhistorien (det var allerede i ferd med å skje), maktet jeg derimot å leve på en slik måte at en biograf presist fikk øye på meg, mot den brokete bakgrunnen en persons samtid alltid utgjør, ville jeg i dobbelt forstand bevege meg mot anerkjennelsen det kommende sekel skulle bringe. Hvorfor dukket denne innsikten opp akkurat nå? Jeg var ikke et sekund i tvil om at det var sant, men jeg undret meg over hvorfor det hendte her i Rendsburg, en by jeg verken kjente godt eller hadde noe sterkt personlig forhold til. Svaret var enkelt. Alle store oppdagelser, det vil si, alle store idémessige funn, skjer ved en tilfeldighet og finner sin sannhetsgehalt nettopp ved at de ikke deduktivt lar seg ordentlig forklare. Veien fra det kimære er umulig å følge. Det ble sant, nettopp fordi det var uvitenskapelig. Denne erkjennelsen ble fulgt av en rekke inntrykk og sterke følelser, blant annet redselen for at noen skulle kunne se på meg hva jeg tenkte, for utenfra ville slike tanker fortone seg suspekte. Gjennomskinnelighet, det var en av min barndoms dypeste og mest angstfylte fantasier, alltid har jeg vært redd for at mine tanker var synlige for alle og enhver, og at jeg, som man sier, skulle kunne leses som en åpen bok. Nå var dette på mange måter en forutsetning for hele min eksistens. Derved var det også noe forjettet ved denne synliggjøringen, ikke minst her jeg befant meg alene på en skumringsmørk ølstue i det nordlige, tiltalende, allerede sommerlige Schleswig-Holstein. Jeg kikket meg forsiktig omkring. Jeg kunne puste lettet ut. Vissheten om å skulle bli biografert hadde slått meg på det best tenkelige av alle steder. Den historiske grensen, tenkte jeg, hit hadde Norden og det norske i sin tid strukket seg, dette var ytterpunktet, her var jeg ved demarkasjonslinjen for min historisk-nasjonale identitet. Ved ganske enkelt å spasere sørover, en time, kanskje to, i rolig tempo og uten å bli preget av verken lede eller de store vyer, ville jeg befinne meg på utsiden av vår forestillingsevnes

rekkevidde, bortenfor det vi så på som oss selv, eller som vår del av verden. Rent fysisk hadde jeg tilhold på en klassisk kneipe, nærmest en bule, blant pratsomme tyskere, med sin øl og sin sigarettrøyk, og bak den nesten ubevegelige, kompakte røyken, landskapsbilder på veggene, så dårlig malt at de virket som forestilte drømmer, slik de stotrende ville ha blitt gjenfortalt (til en psykolog, eksempelvis), summariske, tilfeldig sammensatte rier, i lakkerte, skeive rammer. Bak, det snirklete, Rorschachaktige, assosiasjonsfremmende tapetet. Jeg så på hendene mine, blyanten, notatboken foran meg på bordet, alt med undring. Jeg var en person hvis liv og levnet, skildret med riktig legering av akademisk nøkternhet og innlevelsesfull patos, skulle kunne kaste lys, ikke bare over min personlighet, de eksisterende bøkene mine og romanene det fra nå av var min lodd å skrive, men også selve tiden, de historiske hendelser og hva som formet dem. Det var ikke til å stikke under stol at også jeg, sittende på denne særdeles germanske ølstuen, var nødt til å ta mine svakheter inn over meg, mine feil og mangler, med vissheten om at ingen andre veier ledet ut herfra, andre enn med størst mulig innlevelse å gestalte meg selv på en slik måte at jeg der, i det offentlige, framsto som gjenfortellingsverdig. At spørsmålet om å bli biografert, nå som det først var stilt, var av genuint eksistensiell betydning, det var jeg ikke det minste i tvil om. Jeg var så opphisset at jeg knapt kunne huske at jeg hadde gått inn gjennom døren, opp trinnene (lå det ikke en mørk, langhåret, sovende hund foran inngangen?), eller for den del, hvordan stedet så ut, selve huset, eksteriøret, det var viktig, det måtte kanskje i framtiden kunne etterspores. Reproduksjonene på veggen framsto som mindre dårlige enn ved første øyekast, mer som skildringer av gullalderens landskaper, idyller; et sammensatt Arkadia, så rikt på mytologiske detaljer at jeg kunne tillate meg å drømme meg bort i avbildningene, å forsvinne i det vekselvis bøhmiske og flamske

landskapet, befolket av både lokale bønder, mytologiske figurer og bibelens skikkelser. * Jeg var altså i Rendsburg, med adresse Nordkolleg, i Strasse Am Gerhardshain, tilbaketrukket i en allé, i det som må kalles utkantstrøket i denne middels store tyske byen. En vakker bøkeskog strakte seg langs kanalen, vegg i vegg med veien, der den løp opp mot hovedbygningen, et skogholt åpnet seg mot vest og nord og inviterte til tenksomme spaserturer. Nordkolleg er en mellomting mellom folkehøgskole og pensjonat, med tilhørende restaurant og bar, jovialt personale, rene og praktiske rom og ikke minst en hage, nær sagt en park, med et overraskende rikt botanisk liv, og dertil et forlokkende turområde ned mot elven, eller kanalen, rett ved. Det var et forfatternes paradis, et kollegium, et sted for språklig kontemplasjon, med den skandinaviske litteraturen som forskningsfelt og spesiale. Jeg var der på invitasjon fra delstaten Schleswig-Holstein, i samarbeid med det norske Kulturdepartementet, fordi noen i departementet eller på det statlige kontoret ansvarlig for eksporten av norsk litteratur øyensynlig mente at jeg, som forfatter, fortjente å skulle bli presentert for en gruppe språkstudenter under ledelse av en professor jeg allerede hadde peilet meg ut som vesentlig; i tillegg til å undervise oversatte hun, men bare bøker som virkelig interesserte henne, det hun ubesværet kalte moderne, norskspråklige mesterverk. Sammen med meg i Rendsburg var et par andre forfattere, og norskstudenter (fra hele Tyskland, Østerrike og deler av Sveits) samt altså en håndfull durkdrevne oversettere. Alle var vi deltakere på et faglig seminar betalt av de norske myndigheter og den tyske delstaten. At det var et offisielt besøk, skulle ha virket inspirerende på meg, men allerede fra første dag i Forbundsrepublikken viklet jeg meg inn i (eller søkte tilflukt i) egne irrganger, selvsentrert og påtakelig

fåmælt stakk jeg av fra de andre, kollegene og det sosiale hver gang jeg hadde sjansen. Dette fant jeg først merkelig og stikk i strid med min karakter, nå ser jeg det derimot i sammenheng med min nyvunne biografiske forståelse. At såpass mange ungdommer, i hovedsak kvinner, studerte norsk og nordisk språk og litteratur, forvirret meg, jeg følte et springende behov for å fortelle dem at de hadde begått en feil ved å forville seg inn i vårt språkområde, og at ikke minst deres uttalte forsett om å gjøre mine ord til sine, slik det ble diskutert over frokostbordet og under lunsjen, var for en blindvei å regne. Jeg var uvant med denne gleden over å være et skrivende menneske, blant andre, og følte meg brydd. Så ofte jeg hadde sjansen, forsvant jeg på en lånt sykkel, trillet gjennom det behagelig slake landskapet, langs elven, der store skip gled dovent forbi, de virket overdimensjonerte i forhold til kanalene; stirret jeg på dem, var de ubevegelige monumenter, fra der jeg lett til sinns trillet langs sykkelstier og smale veier, med kurs for Rendsburgs vakre brolagte gater og bindingsverkshus, med sin overflod av landlighet. Denne særegne, protestantiske, nordlige eller nordeuropeiske, hanseatiske skjønnheten virket først inspirerende. Det var en pryd i villaene og det mistenkelig høye antallet statuer og skulpturer rundt i parkene (all denne menneskelige prakten), alle overdådig grønne og inviterende, alt i ferd med å blomstre, i åpenbar vekst foran øynene på meg, den med blomster overstrødde kirkegården med sine prominente gravplasser, det ante meg at borgerlige, Thomas Mannske notabiliteter skjulte seg bak de sirlig graverte navnene, fortidige beboere av de prangende rikmannsvillaene og generasjonsboligene fra en fortid jeg allerede fornemmet var i stormfull bevegelse. Jeg kjente meg uvel, og klarte ikke lenger å konsentrere meg om annet enn å holde meg på sykkelen. Alt rundt meg vaklet, veltet over, krenget, som skjønnhet, anstrengende, forblommet, like forvirrende som mønsteret av kondensstriper på den ellers klare himmelen, blikkretninger,

en flukt, bevegelser i noe vakkert i ferd med å oppløses innenfra, hvilket førte til at jeg, som stadig oftere stirret opp i luften mens jeg syklet, mot gavler, spir, mot trærne, i froskeperspektiv, kaldsvettet og ble svimmel. Etter å ha satt fra meg sykkelen gikk jeg forvirret rundt i gatene, følte meg forkommen, kanskje på vei til å besvime, snublende inn i noe som ikke kunne være annet enn feber, inntil jeg fikk øye på kneipen der min nyvunne verdensforståelse snart skulle manifestere seg. Den åpne døren, stillheten og lyset ledet vei, og utenfor roet alt seg, som etter et uvær. Ja. Slik måtte det ha foregått. Jeg vil inn dit, må jeg ha fått for meg, jeg ble tiltrukket av denne kneipen nettopp fordi jeg visste at jeg der, i det skyggefulle, avstengte og dempede, ville være i stand til å gjenvinne fatningen, og jeg pustet lettet ut. Først i det dunkle og mørkt beroligende Aus Berliner fikk jeg balansen tilbake. Kroppen kjentes ikke lenger vammel eller overopphetet, og jeg hadde sluttet å skjelve, jeg kunne i stedet, så diskré som mulig, bli en del av denne verdens rolige innside, med et forsiktig skritt over en langhåret, mørk, sovende hund nederst i trappen ut mot gaten. Det innrøykte interiøret. Pastoralene, praten, stillferdig, gulvteppet, med sine stier trukket opp av gjestene, det vagt persiske vi delte, en labyrint en usynlig armé hadde rast gjennom. En eldre mann residerte bak disken, i tøfler, med sigarett i munnviken. Det var eieren, sindig, fullkomment uten hastverk mottok han min haltende, utålmodig skoletyske bestilling med største sinnsro. «En pilsner, er du snill», sa jeg, og bet meg merke i at jeg sa pilsner heller enn pils, hvilket gjorde at jeg faktisk fikk lyst på øl, hvilket jeg ikke hadde hatt da jeg bestilte. Jeg hadde glemt hvordan de tappet øl i Tyskland, ikke siden et besøk i Berlin under tiden for Tysklands samling hadde jeg sett øl bli tappet på tysk maner. En slant øl renner, så får den stå og hvile seg, så tappes det mer, gradvis, over tid, i en prosess som kunne synes

filosofisk og oppmuntrer til ettertanke. Da glasset var halvfullt, ruslet verten ut, og stilte seg på det nederste trappetrinnet, så gikk han ned på selve gaten. Han tente en sigarett. Ble stående utenfor, på brosteinen, den sovende hunden kunne jeg ikke lenger se fra der jeg satt. Ganske sikkert med lukkede øyne, slik man ser på solen, i all sin enkelhet. Hva hadde skjedd? Jeg hadde vært her i skarve tre dager, men ønsket ikke å reise hjem. Jeg likte meg her i Tyskland, omkranset av kolleger, mulige venner, språkinteresserte. Jeg likte spesielt godt det å være forfatter, for her på Nordkolleg var jeg kun romanforfatter og poet, ikke dramatiker, eller medlem av Dramatikerforbundets styre, eller forlagskonsulent, medlem av stipendkomiteen eller oversettelsesutvalget, eller motvillig lærer på Forfatterstudiet i Bø i Telemark, eller på Kunstakademiet, ikke artikkelforfatter, verken far eller ektemann, langt mindre sønn, siden jeg ikke et sekund hadde tenkt på min mor, mine venner fantes ikke, knapt annet enn det faktum at jeg eksisterte her i det beroligende, nordlige Tyskland i kraft av det jeg hadde skrevet de siste årene. Jeg var kun den jeg i framtiden skulle bli. Her var jeg forfatter. Uten andre plikter enn å lese høyt fra romanene mine, eller å si noe vettugt om hva jeg hadde til hensikt å skrive framover, som, kunne en forestille seg, om framtiden utelukkende var noe som eksisterte i min bevissthet. Jeg ble lyttet til, slik forfattere hadde blitt lyttet til opp gjennom historien. Det var en stor glede forbundet med det å bli verdsatt på denne måten, som kunstner, men uten berømmelsens malurt, for her i Rendsburg var det som om spesielt studentene forsto meg (og mitt særdeles tilbakeholdne vesen, hva det å bli beundret angikk), eller i hvert fall ønsket å forstå meg, gjennom sitt ganske nylig tillærte norske språk. De lette seg fram i det jeg hadde skrevet. At de snakket dårlig norsk, eller bare så vidt forsto det norske språket, førte til at jeg gjorde meg flid med å uttale hvert ord jeg sa, og alt jeg gjorde, gjorde jeg svært langsomt, presist, og jeg gjentok gjerne alt jeg hadde sagt, for å

være sikker, hvilket kan ha ført til (ved en merkelig konsekvens) at jeg samtidig tok verden inn over meg på nøyeregnende vis, og merket meg hver eneste detalj, mens jeg indirekte, ved å lese høyt eller å snakke om hva jeg hadde forsøkt å si i bøkene mine, fortalte om meg selv, hvem jeg var, hvorfor jeg skrev, og helt kort (jeg ante ikke), hva jeg hadde til hensikt å skrive. Kanskje var det ved så uvant å rette oppmerksomheten mot meg selv at jeg hadde fått øynene åpnet på nytt. Hva hadde jeg sett, i bindingsverkshusene, i de velproporsjonerte villaene, bystene, de nyklipte plenene, trær og trærnes røtter, i det mørke, tyske jordsmonnet, så rikt, som hadde skremt meg og derved gjort at jeg været fare forbundet med den snarlige hjemreisen? Jeg opplevde disse dagene i Rendsburg som et symposium. De lyttende studentene, oversetterne, middagene og spaserturene sammen med unge tyskere i bøkeskogen, langs elven, forbi sportsfiskerne som hadde lagt seg til ved elvebredden, uten på noen måte å ta notis av oss, som derved fikk oss, i skyggen av veldige trær, og bare avbrutt av enkelte vak, til å snakke lavt sammen, gjerne mens vi, nesten uten å puste, ventet på at vannet skulle finne tilbake til sin speilende, ubevegelige overflate. Som var litteraturen først og fremst en serie med hemmeligheter, ikke noe annet, der, langs Eideren, denne gamle grenseelven, den renner på begge sider av Rendsburg, slik at den i realiteten gjør byen til en øy, hvilket en i sin følsomhet gjerne kunne kjenne, promenerende, langs bredden, var en klar over det på forhånd eller ei. Under slike spaserturer var det at en fikk lyst til å si ting som «en gryende forelskelse», eller «det døgnflueaktige», «spasmakeri», «pappenheimer», hele rekken av ord og uttrykk som hadde gått av moten, tenkemåter en ikke selv forfektet, men moret seg over, alt dette som for lengst hadde forsvunnet, syntes her å få liv. Ved å tenke romanmessig og snakke innforlivet om den litterære kanon og hva vi virkelig likte å lese, ved synet av tåken som drev, en morken, svart grein på bunnen av

elven, fiskerne på bredden med sine termoser og lunkne flasker med øl, sin medbrakte niste, en fikk lyst til å si eller tenke høyt, anakronismer, som på denne måten delte sin ankomst på uventet vis ved at språket og samtalen kunne oppfattes som levende. Under slike omstendigheter kunne jeg gjerne ha blitt forelsket. Den gryende, svevende kjærligheten, som ennå ikke hadde funnet noe objekt for sin lengsel, åpnet sine dører, ved en tilfeldighet, og først nå i ettertid slår det meg, at noe tok tak i meg der, langs Eideren, det vesentlige vokste i meg som et dypt, svært menneskelig ønske, om på nytt å føle disse avleirede, sedimentære følelsene. Kjærligheten, tiltrekningen, forelskelsen, gryende, å bli sett. Det hang tre flagg over disken på Aus Berliner. Det tyske, det jeg må anta var Berlins flagg, og det antakeligvis fylkeskommunale, flagget til Schleswig-Holstein, ikke bare grenseposten for det gamle Norden, men i like stor grad hjemstedet til teutonerne, de som sammen med kimbrarene truet det romerske herredømmet med sine plyndringsferder sørover. En øl sto fortsatt og ventet. Serveringsdamen, muligens eierens kone, og det jeg antok var hennes venninner, middelaldrende kvinner alle sammen, oppdaget ikke at verten hadde forsvunnet, før de registrerte at jeg satt der uten noe å drikke. Hans kone bet seg merke i at bordet foran meg var tomt, deretter det halvfulle glasset under tappekranen. Hun reiste seg, tappet i noe mer, luntet tilbake til venninnene, hun gikk i tøfler, antakeligvis sov de og bodde i etasjen over. Gjettet hun at ektemannen hadde gått ut en tur, og kanskje nevnte hun det, som et retorisk spørsmål eller et undrende utsagn – hvor var det han skulle hen? Hun stumpet, eller kubbet, sigaretten, så gikk hun igjen bak disken og tappet øl til glasset mitt endelig var passe fullt, og serverte det med en likegyldig mine. Igjen kikket hun ut, og ved at jeg fulgte hennes blikk, oppdaget vi samtidig at mannen hennes ikke lenger sto der, rett utenfor døren, der jeg nettopp hadde sett ham, der hun trodde at han sto, i sitt lune, fredsommelige

velhavende. Jeg gjentok mitt tyske takk, så gikk hun noen skritt mot døråpningen. Lente seg inn i det gylne, vare lyset, kikket etter ektemannen, gløttet bort på venninnene, så tok hun mot til seg, gikk ned de tre høye trinnene, ut på gaten. Snart kom hun tilbake inn og vekslet noen ord med sine fortrolige, på stadig høyere og mer knatrende, illevarslende tysk, så henvendte hun seg på nytt til meg, hva hun var redd for, forsto jeg med en gang. «Har du sett mannen min?» spurte hun på et mer enn haltende engelsk, hun så på meg, med øynene sperret opp, uten å blunke mens hun gjentok sitt enerverende hvor er mannen min, som et dypt eksistensielt spørsmål. Jeg forsøkte å svare, som sant var, at jeg nå nettopp hadde sett ham stå utenfor med en sigarett, i sollyset, helt rolig, som om han bare sto der for å kjenne varmen og den friske luften, ikke noe mer, så var han borte. «Men, hvor skulle han hen?» Jeg visste ikke. Jeg ristet på hodet, jeg vet ikke, sa jeg, både på tysk og engelsk, mer kunne jeg ikke si. Endelig lot hun meg i fred. Gikk tilbake til venninnene, tente en sigarett. Jeg drakk noen slurker, noterte for hånd hva hun hadde sagt (føler jeg meg usikker, tar jeg alltid fram notatboken og skriver ned mine aller første tanker eller skildrer det som utspiller seg rundt meg), samt det faktum at jeg var ute av stand til verken å trøste eller hjelpe henne, samt at min skoletysk ikke var helt ueffen, bedre enn forventet, etter alle disse årenes tyske taushet, alt mens de skulte bort på meg, vertinnen, hennes venninner, etter hvert også mennene i baren. Jeg fulgte motvillig blikket deres, vertinnens, det var meg hun så på, jeg fant en blank side i notisboken, løftet blyanten, men forsøkte samtidig å forestille meg, så presist som mulig, hva hun kunne se, på nøyaktig den avstanden. Den lyseblå skjorten (hun kunne ikke ane at en håndfull nesten identiske skjorter lå i kofferten hjemme på Norkolleg), den utvaskede, kakifargede buksen, skoene, brune, godt brukte, uten på noen måte å virke fattigslige, det siste av fire identiske par jeg hadde

kjøpt i en landsby en times drosjetur nord for Lisboa, når jeg husker innkjøpet så godt, er det fordi nettopp der hadde jeg fått beskjed om at faren min var død – jeg satt lenge og stirret på stabelen med skoesker, alene på hotellrommet, og over stolryggen, den marineblå blazeren. At jeg var en intellektuell, forfatter, lærer, muligens en akademiker, var ikke vanskelig å gjette seg til, notatblokken, blyantene, den slanke boken jeg trakk fram fra innerlommen,1 brillene jeg tok av meg for å skrive. Lot hun blikket dvele ved ansiktet mitt? Et øyeblikk, antakeligvis, nok til å legge merke til at ansiktet var smalt, at pannen ville kunne karakteriseres som usedvanlig høy, hvilket jeg selv alltid hadde følt var bestemmende for min intelligens, og at dette, understreket av tilsvarende høye viker (som anførselstegn, noe som pekte i retning av å skulle sitere endeløst), askeblondt hår strøket bakover, et ansikt som var vennlig, mer enn vakkert, rynkene merkelig få, sorgen, har den rammet, har ikke preget meg, for blikket er ungdommelig, blikket imøtekommende mer enn steilt, hele mitt vesen preget av den egenskap, det håpet jeg hun forsto, anonymt å kunne gli inn i en hvilken som helst sammenheng, for ubemerket å kunne skrive. Det kjentes som en lettelse da hun endelig løftet blikket, lot det vandre. For den var også min, deres stigende uro. Var noe alvorlig galt? Hva tenkte han på, hvorfor hadde han bare gått? Den langhårede, svarte hunden kom til syne på den andre siden av plassen, hadde den fulgt etter eieren, hvorfor vendte den da alene tilbake og la seg så merkelig adspredt ned på sin faste plass ved trappen? Alle stirret vi mot døråpningen, den glødende stolpen av lys på bakken, på gulvet, som en dør nedover,

1. Skriftemål av Lev Tolstoj, boken han skrev etter tungsindig å ha avsluttet de store romanene. Den begynner med et barndomsminne. En venn kommer hjem til Tolstojs familie og forkynner at man på gymnaset nettopp hadde gjort den oppdagelse, at Gud ikke er til.

som var det den veien han hadde forsvunnet for godt, bare inn i lyset, tenkte jeg, var det mulig å forsvinne, vende ryggen til sin elskede og bli opptatt i dette skjønne, blendende, med øynene lukket. Den åpne døren og den ustemte skranglingen da en sykkel passerte over brosteinen. Lyset, som jeg hadde søkt meg vekk fra da jeg gikk inn hit, flommet, i takt med at solen gikk ned, i kraft av den brede dørens beliggenhet mot sørvest, minutt for minutt, inn over det orientalske teppet, de jomfruelige landskapene på veggen, over flasker, glass og tappekraner, våpenskjoldene, de tre kjederøykende venninnene, og slik ble jeg sittende, i lyset som snart ville fylle hele rommet, for at jeg helt tydelig skulle komme til denne forståelsen. Ikke skulle jeg forsvinne. Hundre og femti år, tenkte jeg, etter min fødsel, en biografi. Jeg lot blikket vandre en siste gang over Aus Berliner. Flaskene over baren, det kunne like gjerne vært et glassmaleri i en kirke. Dette besøket kom til å bli sentralt, om ikke sentralt, så i hvert fall referert til, og det inntrufne her må bli omtalt, alt annet er utenkelig, og det ligger i tillegg i min makt, skjønt nøyaktig hvordan var jeg ikke sikker på, å bringe det videre, til biografen, hun som skulle føre mitt liv i pennen. Igjen kjente jeg at det rykket i meg, slik en skvetter når noen, uten forvarsel, legger en hånd på ens skulder, jeg var helt sikker på at alt var sant, at det her inntrufne og i høyeste grad eksepsjonelle, det kom til å bli nedtegnet, beskrevet, i detalj, i en framtid som nå også tilhørte meg. * Fortumlet syklet jeg tilbake til Norkolleg, der jeg sammen med norskstudentene, oversetterne og mine forfatterkolleger inntok middagen. Flasker med vin og øl ble trukket opp, noen spilte et instrument, og det ble sunget, muligens flørtet. Adresser ble utvekslet, framtidens drømmer fortalt, i det stille, under de

overdådige løvtrærne. Det hadde vært mørkt i flere timer da jeg igjen fant meg selv langs elven, spaserende, i ly av mørket, der lange grener strakte seg ut over stien og skjermet for det sterke månelyset, langs en smal vei, alltid nær de glødende pipehodene tilhørende fiskerne, som satt fullkomment urørlige ved vannkanten. Kanskje hadde de sovnet mens de fortsatt pattet på snadden, i de uskyldiges søvn, med døsige fisk ikke langt unna, kretsende om agnet, sirklende under den ubevegelige duppen. En søt lukt av pipetobakk nådde fram til der jeg sto, og jeg stirret ut over det opake vannspeilet, uten å rikke meg, av den enkle grunn at jeg var hellig overbevist om at dersom ikke en fisk vaket og derved brøt den trolldomsklare, nattlig reflekterende overflaten, kom noe uhellsvangert til å inntreffe, og jeg ville være ansvarlig. Siden jeg var liten, har lignende tvangstanker rammet meg, i de mest inopportune øyeblikk, som nå. Jeg ble stående med bankende hjerte. Blomstene, skogen, floraen må ha åpnet seg, vendt seg mot det som skulle komme, siden angen av neste dag så åpenbart gjorde seg gjeldende. Jeg lot blikket vandre. Det var i ferd med å lysne.