Lars Elling
Nei, dette husker vi
Roman | Forlaget Oktober 2025
lars elling Nei, dette husker vi
© Forlaget Oktober as , Oslo 2025
Bokomslag: Egil Haraldsen | exil design
Forsidebilde: Lars Elling
Satt med Sabon Next 10,5/14,5 pkt.
av Mona Persdatter Bekkevad
Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0
Trykk og innbinding: ScandBook uab , 2025
Første opplag, 2025
isbn : 978-82-495-3040-3
www.oktober.no
av lars elling
Fyrstene av Finntjern. Roman, 2022
Ved porten til stillhetens skog. Essay, 2024
granene er felt for lenge siden, og skogbunnen er jevnet ut av dynamitt og bulldosere. Det er villaer og rekkehus og et lite kjøpesenter, og en friluftsbarnehage der slengtauet hang. Et eller annet sted nedi bakken ligger skrinet, eller det som er igjen av det. Filip liker å forestille seg at det er like helt. Oppi skrinet, fordelt på de forskjellige kamrene, ligger: et militærkompass en røyeblink en glassbit fra en dykkermaske en perfekt fiskesprettstein en svart sprittusj, uttørket en Coca Cola-jojo uten tråd et Peter Lorimer fotballkort et prisme en hodeskallering et brennglass en klarinettflis en Durex, uåpnet
Panorama
Det synger i løpestrengen. Lyden minner om spesialeffekten man hører i science fiction-filmer idet den flyvende tallerkenen lander. Eller den vinglete stemmen til et bøyd sagblad når det strykes av en fiolinbue. Sangen stiger og stiger, til den brått klippes av der taljen et øyeblikk hekter seg fast i skjøten på den spente stålvaieren, før den farer videre, syngende på neste vers. Under strengen, fra lydløst gress til knasende grus, tilbake til gress og så til grus igjen, løper Gine. I huset på motsatt side av veien, der gutten sitter bak stuevinduets enkeltglass, er penoltusjens knirking mot papiret og hans egen surklete pust de eneste lydene – hvis man trekker fra fryserens summende termostat som også stiger og stiger, helt til den når sitt grøssende klimaks og stilner. Gutten er alene hjemme. Han holder fortet, som faren sier. Fortet har han holdt siden uka startet på mandag. Det ligger tre ferdige panoramaer på gulvet. Ett for hver dag så langt. I dag må det altså være torsdag.
Alle dagene starter på samme måte: En trenchcoat og en frakk hektes ned fra hver sin knagg. En dempet latter deles, så blir utgangsdøra åpnet, og den siste resten av nattekulde slippes inn i entreen, som en utekatt med
frosten hengende i pelsen. Farens lange skritt over singelen. Deretter postkasselokkets kontante smell og garasjeportens metalliske klage der den forsvinner oppunder taket og blir liggende. Morens korte skritt under det stramme, rutete ullskjørtet over halvhøy hæl knaser singel. I garasjens ekkokammer starter et hosteanfall idet faren vrir om nøkkelen i tenningslåsen. Det lyder tørt og hest. Fiatens luftveisplager sitter høyt i brystet (i motsetning til guttens, som holder til dypt nede i bronkiene). Gutten løper på raske tøffelføtter til stuevinduet og ser bilen trille baklengs ut på veien, deretter det korte blaffet av en lighter i forsetet, én gang, så én gang til. De vinker. Han vinker. Faren kjører sakte, sakte. Vinker hele tiden. Gutten også, helt til bilen forlater panoramavinduets filmremse og kontortiden kan begynne. Gine følger bilen. Løpestrengen synger, hakker og synger igjen. Gutten ser henne som svarte flekker på hvit bunn mellom stakittstavene og de spinkle, nyplantede tujaene. Dalmatineren Gine, som egentlig skulle ha sittet høyt og fint på en amerikansk brannbil under utrykning. Ikke løpt innavlet og nevrotisk fram og tilbake og varslet fare der ingen fare finnes.
Kontortiden utgjør intervallet mellom bilens forsvinning og gjenkomst. Den deles på midten av kjøkkenurets to visere, som på et tidspunkt står rett opp, så den ene skjuler den andre. Visernes toppmøte markeres av et nesten uhørlig pling. Gutten reiser seg straks, løper ut på kjøkkenet, tar asjetten ut av kjøleskapet og lirker av plastfolien, forsiktig, så kaviaren ikke skal følge med, men holde seg på de glatte eggeskivene. Så skjenker han
| 9 seg et glass melk. Når den lange viseren etter en stund peker rett ned og den korte bikker litt mot høyre, er måltidet ferdig. Gutten skyller glasset og setter det opp ned i kummen. Han legger én arm på ryggen og skøyter en seig langside på den nylagte parketten, ned til målområdet ved vinduet og utsikten mot verden der ute.
Forberedelsene: Vinduskarmen er 22 cm dyp. Det gir plass til et helt a 4-ark på langs. Karmens fulle bredde rommer elleve ark, lagt etter hverandre. Arkene må teipes sammen på baksiden, og dette må gjøres nøyaktig, så de blir liggende rett, kant i kant. Moren trekker det gjennomsiktige limbåndet av rullen. Dispenseren er grønn. Den er fylt med sand og står tungt på den runde salongbordplaten av brunt glass. Teiprullen roterer seigt, som et møllehjul rundt en motvillig aksling. Den krymper umerkelig for hver rotasjon og slipper fra seg limbåndet med et klebrig sukk og en svak, kjemisk duft. Gutten hjelper til ved å holde arkene kortside mot kortside mens moren med sikre fingre river teipen av mot dispensermøllens små sagtenner, før hun med uetterliknelig presisjon strekker den over skjøten mellom arkene og fuger dem uatskillelig sammen med et strøk av den rødblanke pekefingerneglen. Tilsynelatende enkelt, men for gutten umulig, slik alle voksne ting synes ham å være umulige: skru på komfyren, røyke sigaretter, stille inn svenskeantennen, betale en regning. «Sånn!» sier moren, og sammen legger de den lange remsen i vinduskarmen. Hun kysser ham. Ikke på, men forbi kinnet, fordi leppestiften ikke er kyssekte, og derfor
kan ikke kysset være det heller. Tiden er dårlig, slik den alltid er om morgenen. Den er bedre i helgene og i ferier, sier moren. Når det ikke er så travelt. Og den er bedre når man er gammel. Kan det virkelig være sant? To gamle går forbi vinduet hver dag, han først, hun etter med skotskrutet trillebag. Det ser ut som om tiden deres er dårlig. Mannen har en seig tåre som henger ut av nesa. De beveger seg så sakte at gutten som regel rekker å tegne dem to ganger før de forsvinner bak venstre vinduskarm. Guttens egen tid blir bedre utover dagen, synes han. I hvert fall etter at han sluttet å fylle ut hele arket, sluttet å fargelegge himmelen, lot arkets hvithet være himmel god nok, sluttet å tegne de samme trærne hver dag og i stedet konsentrerte seg om folk og dyr og det som foregår der ute.
Av og til er det besøk hjemme i Kvartsveien 8b . Hvis det er tantene, må han sitte på fanget deres i den gule sofaen. Det blir altfor varmt. Moren er stolt av at tantene slåss om ham, så hun låner ham ut. Han ofrer seg og tar en økt på hvert fang. Mønsteret i kjolene likner sengetøyet på gården de kommer fra. Kjolene lukter sengetøy også, med knapper harde som gelétopper mot ryggen hans. Når tantene ler, skvulper han hit og dit og mister balansen, og da slår de armene om ham og murer ham inne i varmen sin. Det rumler i magene etter hvert som de fylles opp med tynn kaffe og overvintret julebakst. Han må bekjempe trangen til å slå seg fri. Det ville være en overreaksjon. De er jo så snille. De ler av nesten ingenting, de ler av selve lyden av latteren. Teskjeene
klirrer mot det tynne porselenet som kommer fram fra skapet bare når tantene er på besøk. Han utholder det. For morens skyld. De går uansett ofte på toalettet, og da kan han stikke av. Han kan vise dem tegninger isteden. Da slår besøket begeistrede hender sammen og sier du og du, nei og nei. Tegningene bruker han som et vern mot kjolefangets fangenskap. Andre barn tegner barnetegninger. Det gjør ikke gutten, og såpass klarer da også tantene å se. Tegningene, nettopp fordi de ikke er barnetegninger, men noe annet, noe fremmed, blir dokumenter som gir ham fritt leide. Diplomatisk immunitet. De gir ham rett til å melde seg ut og forsvinne. Han har tegnepapir på at han ikke er hvem som helst, og omgivelsene kan derfor ikke ta seg lettvinte friheter med ham. Gutten har forsøkt å tegne tantene også, men får det ikke til, de unnslipper arket, likner seg ikke slik han ser dem. Først etter at de har reist hjem, blir de tydelige, men da har de ikke lenger ansikt. I stedet tegner han samvittighetsfullt, blomst for blomst, kjolemønstrene. Da likner tegningen tantene på en prikk.
Straks etter at Fiaten har forlatt huset om morgenen og guttens kontortid har begynt, kommer Vemunds storebror ut av porten til fru Venaas. Han ser seg til begge sider, først opp Kvartsveien, så ned, før han henter sykkelen med de enorme oransje veskene som har stått skjult bak hekken, slenger beinet over stanga og fortsetter avisruta, nøyaktig en halv time forsinket. Gutten har tegnet ham hver dag siden mandag. Sykkelen er håpløs å få til riktig, med rammens parallellogram og hjulenes
sirkler i ulik grad av forkortning, men pene fru Venaas begynner han å få dreisen på, der hun står halvt skjult i dørgløtten, barbeint i den blå morgenkåpen. Han ser henne bare i et øyeblikk, men det er akkurat lenge nok til å få ned en akseptabel likhet – bustete hår, ett øye, halv nese og halv munn. Han tegner gamlingene som stabber forbi, og deretter noen trær og skyer, i påvente av flere folk og dyr.
Han er i ferd med å tegne postmannen, som i dag er iført gul oljehyre og grønne støvler på grunn av regnet som var spådd, men som har uteblitt, da det smeller i ruta. Gutten rekker ikke å dukke. Han ser en skygge, hører et dunk, ser glasset skjelve rundt treffstedet, som ringer i et tjern. På den pjuskete vårplenen ligger en svart fugl. Det er en våt flekk og et avtrykk av fire fjær i guttens øyehøyde. Trosten ligger på rygg i gresset, men vingene slår som om den tror den flyr fremdeles. Trosten forstår kanskje ikke at den befinner seg opp ned? Tror den at den er i lufta, at gresset er skyene og skyene gresset? Og at de andre trostene høyt oppe er langt der nede? Er dette kanskje alle fuglers vonde drøm? Et av guttens egne mareritt er det hvor han sitter fast, som om han var støpt inn i størknet luft. Han forsøker å flykte fra noe, men kommer ikke av flekken og skriker i lydløs panikk. Er det sånn den har det? Trosten trenger førstehjelp. Gutten vil rykke ut. Han reiser seg. Men slik nødsignalene fra et druknende insekt fanges opp av fiskens følsomme mottaker, har flapringen på plenen fanget Khans interesse. Gutten avbryter redningsaksjonen. Han er redd for Gine, men hun kommer seg jo aldri fri fra løpestrengen og får
derfor ikke levd ut sine psykoser og drapsfantasier. Hunkatten Khan, derimot, er en frittgående, overvektig, brannet lystmorder forkledd som kjæledyr. Hun kan male og smyge seg i åttetall mellom leggene dine for så plutselig og uprovosert å klore deg til blods. Khan er en nytelsessyk sadist alle nabolagets barn lærer seg å holde avstand til. Hun lusker bort til trosten, legger seg smaløyd ned. Plasserer en svart pote på fuglebrystet, kjenner kanskje det lille hjertet der inne hamre, drukne i adrenalin. Så viser hun fram instrumentene klo for klo og blotter tann etter tann i et djevelsk filursmil. En ekte torturist er aldri helt utlært – hun trenger hele tiden nye ofre for å utvide repertoaret og perfeksjonere teknikken. Khan er en sann mester i å holde sine ofre ved bevissthet helt til det siste. «Pust dypt inn et par ganger. Du vil kjenne et lite stikk, etterfulgt av en uutholdelig smerte», maler katten mens hun punkterer fuglens lunger. Gutten slår i ruta med flat hånd og roper. Khan kikker dovent opp, gjesper rødt og skamløst og veiver med en lang, spiss klo. Det er lite gutten kan gjøre annet enn å observere. Observere og dokumentere. Verden må konfrontere denne grusomheten, sløret må rives vekk. Verden må få vite hva slags monster den koser med, mater, stryker over ryggen og innbiller seg at den kjenner. Han tømmer tusjer og blyanter utover gulvet, griper de fargene som best kan beskrive situasjonen, og tegner – tegner fortere enn han noen gang har gjort, uten tanke på å få det fint, uten tanke på å få ros for nok en imponerende tegning – tegner med mål og hensikt. Tenner, øyne, fjær, nebb, svart, rødt. Det likner ingenting. Det likner ikke engang en
| 13
tegning. Og så, bokstavelig talt ut av det blå, går Khans erkefiender, de tre skjærene, til angrep. Som svarthvite jagerpiloter stuper de mot katten i en halsbrekkende redningsaksjon – pterodaktyl mot sabeltanntiger, nebb mot klør. Det er over på et øyeblikk. Khan har ingenting å stille opp mot et tredobbelt luftangrep. Hun freser og slår etter dem, men gir opp og presser seg flat mot gresset og sniker seg vekk mens skjærene snittflyr og overøser henne med hese fornærmelser.
I stua har gutten reist seg. Penoltusjenes fuktige fiberspisser har revet hull i arket, og vinduskarmen er svart og grønn. Skjærene lander på plenen og samles rundt den falne kameraten, den er riktignok ingen pica pica, men allikevel en slags artsfrende. Trostens vinger sitrer, skjelver. Skjærene lener seg inn for å høre den svake hviskingen: Give this letter to my mother, she will understand. Trosten hoster kraftløst: Play taps for me, fellas. I bakgrunnen lyder lange, vemodige toner fra en kornett. Det er tappenstrek. Rosignalet. Skjærene hakker ut trostens øyne først, deretter det myke bukpartiet. Da to av dem får tak i hver sin ende av tarmen, blir det en gemyttlig dragkamp som ender uavgjort ved at tredjemann salomonisk klipper den av på midten.
Farens stemme i entreen: «Det er ingen som alltid får rødt lys. Lyset veksler med faste intervaller, det. Alt kommer an på trafikken, hvor mange biler …»
«Nei! Nei, jeg vet ingen som får så mange røde lys på rad som deg. Ingen! Skulle tro du gjorde det med vilje. Når jeg sitter på med Tove, skjer det aldri.»
«Dette er jo helt absurd, Lillan. Hør nå her: Det blir en liten tidsforsinkelse for hver bil som skal over krysset på grønt. Da blir farten for lav for de bilene som er langt unna krysset, altså under den fartsgrensen lysintervallene er beregnet ut ifra, og da rekker de ikke å komme seg over, og så får man en tiltakende følgefeil, helt til man er så langt bak at man kommer først i neste sekvens av lysskift, så når …», roper faren etter moren, som sparker av seg skoene i gangen og uten å henge av seg trenchcoaten går inn i stua og bort til Filip ved vinduet, der han sitter i et reir av sammenkrøllet tegnepapir.
«Hvordan går det med ham? Er det fremdeles litt Hans Castorp-tendenser der inne?»
Faren fortsetter å rope mens han setter sin kones halvhøye, grønne ved siden av sine egne svarte på skohylla.
Det er hans kastopp! Hvordan i all verden kunne faren vite det, helt uti entreen? Det er kastopp både på tegningen, vinduskarmen og litt på pysjbuksa. Kneip og egg og melk. Han har grått litt også. Litt, ikke mye. Og ikke lenge.
«Uff da, Filip. Trodde du var blitt bedre, jeg», sier moren fra knestående ved vinduet. Hun presser leppene mot guttens snauklipte hode. Ingen feber. Faren dobbeltsjekker med samme metode. Og slik utveksler foreldrene et slags forsoningskyss, via sønnens panne. Ingen feber her, nei. Men for sikkerhets skyld: ingen skole i morgen heller.
«Hvordan ble dagens filmavis, da, Flip», sier faren mens lyden av guttens skritt på vei ut av stua drukner i suset fra badekaret som fylles. Faren spytter på et
| 15
lommetørkle og gnir den vannløselige tusjen vekk fra vinduskarmen. Blekket må ha trukket gjennom arket og løst det opp. Faren glatter ut panoramategningen så godt det lar seg gjøre og legger to bind av Innvandrerne i den ene enden og to bind av Utvandrerne i den andre for å holde den flat. Scenene likner til forveksling de tre foregående – mandag, tirsdag og onsdag (dagsrevyer, kunne man kanskje kalle dem?). Men midt i denne torsdagsrevyen har tusj og fargeblyanter i grønt, svart og rødt flenget opp papiret. I sinne? Eller i frustrasjon over noe han ikke fikk til å tegne? Til venstre for hullet, på noe som vel skal forestille en sykkel, drar faren kjensel på den langhårede slampen som går med avisen, storebror til en av Filips klassekamerater som han heller ikke husker navnet på. I dørgløtten bak ham, halvt skjult, står en kvinne. Hun har bustete hår og går igjen på alle tegningene.
lars elling (f. 1966) er billedkunstner, utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Han stiller ut i New York, Beijing og Oslo og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalmuseet og Kulturrådet. Hans første roman, Fyrstene av Finntjern (2022), fikk begeistret mottagelse og er oversatt til mange språk. I 2024 utga han essayboka Ved porten til stillhetens skog. Nei, dette husker vi er Ellings tredje bok.
Forfatterportrett: trond a. isaksen
Forsidebilde: lars elling
Omslag: Egil Haraldsen | exil design
Granene er felt for lenge siden, og skogbunnen er jevnet ut av dynamitt og bulldosere. Det er villaer og rekkehus og et lite kjøpesenter, og en frilu sbarnehage der slengtauet hang. Et eller annet sted nedi bakken ligger skrinet, eller det som er igjen av det. Filip liker å forestille seg at det er like helt.
fra midten av 1970-tallet er Filip del av en sammensveiset guttegjeng sør i Oslo. Rammet inn av en streng æreskodeks, der en gutt er en gutt og et ord er et ord, har de sin storhetstid, i overgangen mellom barndom og ungdom. De inngår ordløse og ubrytelige avtaler etter prinsipper om rettferdighet og lojalitet, og hva som hender på skoleveien og ute i marka, har ingen andre noe med. Senere i livet skal de miste kontakten, de fem, og kanskje skal også prinsippene falle. Men hvor skrinet med de livsviktige småtingene ligger begravd – det kommer de vel aldri til å glemme.
