F R A F O R FAT T E R E N AV H AV B O K A
ElementærpartiklEr VEST FOR KOL A
ØST FOR VAR ANGER
MORTEN a. strøksnes FORLAGET OKTOBER
elementaerpartikler_orginal_cmyk_uncoated.indd Alla sidor
2026-08-31 09:19
kart til kolabok.indd 1
25.08.2026 08:36
kart til kolabok.indd 1
25.08.2026 08:36
elementærpartikler
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 1
27.08.2026 12:02
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 2
27.08.2026 12:02
Morten A. Strøksnes
E L E M E N TÆ R PA R T I K L E R Vest for Kola, øst for Varanger
forlaget oktober 2026
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 3
27.08.2026 12:02
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 4
27.08.2026 12:02
FØRSTE BOK
Sør-Varanger
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 5
27.08.2026 12:02
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 6
27.08.2026 12:02
1 |
va r a n g e r f j o r d e n s g o l d e kyster ønsker velkommen med nøktern realisme. Det er sent i juni, men nordavind og bare fem grader i lufta. Selv for Finnmark er det uvanlig kaldt, men det kan snu hvilken dag som helst. Om «russevarmen» kommer inn fra Kolahalvøya, noe alle går og håper på om sommeren i denne delen av verden, kan temperaturen stige til 25–30 grader over natten. Bilen passerer Varangerbotn, der vi alltid pleide å stanse på vei sørover, ti minutter senere Karlebotn, som man kan kjøre forbi uten å vite at man her vært der. Her oppdaget i 1890 geologen Hans Reusch betydningen av unikt bevarte skuringsstriper i forsteinede morener som var dannet for 630 millioner år siden (de eldste som var funnet noe sted). Landskapet ligger som et gammelt og r ynkete ansikt med sin egen historie risset inn: flatskurte fjell, langstrakte morener, daler fulle av stein, grus og løsmasse, ispedd mose, kratt og tettvevde matter av lyng som klamrer seg til berget under. Man kunne trodd at istiden nylig var over, og at pyttene og småvannene er siste rest av smeltede breer. Turister bruker gjerne ord som «månelandskap», «ugjestmildt», «karrig» |7
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 7
27.08.2026 12:02
og «nakent» når de skal beskrive det som møter dem her. Det er forståelig, og for et utrent øye kan dette landskapet fremstå som kaldt, renskåret for ornamentikk, overdrevent eksponert, til og med svakt truende. En får en følelse av at alt som skjer her, har skjedd på samme måte i evigheter: snøen som faller og smelter, regnet, vinden og årstidenes sirkulære skiftninger. Geologien. De fleste steder på jorda ville ti tusen år vært mer enn nok til at bakken var blitt fullstendig dekket av vegetasjon. I frodige områder er hele byer som var reist i stein av for lengst døde sivilisasjoner, blitt fullstendig begravd av organisk materiale. Ikke her. Her er den steinete bakken nesten akkurat slik den var da isen smeltet. Likevel, i rundt ti tusen år har denne naturen holdt liv i ulike folk – jegere, fangstfolk og samlere – som kom vandrende inn fra øst, fra vest og fra sør. Men ikke fra nord. For der ligger havet, fullt av skjell, fisk, sel, kobbe, hval og annet liv. I innlandet: bær, sopp, elg, rein, bjørn, hare, rev, bever, rype, storfugl, laks, ørret og annen fisk. Om de som kom aller først, vet vi egentlig lite. De som kom senere, har etterlatt seg rike spor i form av helleristninger og hulemalerier, bålplasser, hustufter, keramikk, offersteder, labyrinter, knokler og hodeskaller, pilspisser, kroker og andre redskaper. Det ligger ennå snø i nordvendte skråninger langs veien og i striper øverst i de lave fjellene på nordsiden av fjorden, over Mortensnes, der det er så tett av fortidsminner fra steinalderen at det er søkt om verdensarvstatus hos unesco. 8|
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 8
27.08.2026 12:02
Menneskene som kom hit, slo seg ned langs strandlinjen. Nå, etter mange tusen år med landheving, ligger restene av de samme bosetningene seksti–sytti meter høyere. På Mortensnes er derfor de nyeste funnene nederst, ved havet, de eldste øverst. Geologien har gjort historien ryddig og oversiktlig, nesten som et ferdig ordnet museum fra tidlig steinalder til nyere tid, med graver og boplasser fra ulike epoker ordnet i «etasjer».
2 | ved siden av meg, i passasjersetet, sitter sønnen
min og betrakter det uvante landskapet med et nysgjerrig og våkent blikk. A har bodd på Østlandet hele sitt snart ti år lange liv. Tiden er kommet for å vise ham den «virkelige» verden, langt unna de sørnorske kulissene og illusjonene. Så grønn var min barndoms dal, sier jeg til A, som ikke tar ironien, tror jeg. Men han er blitt akkurat så gammel at jeg er usikker. Vi har, av hver våre grunner, gledet oss lenge til denne turen. Han vil se noe nytt. Jeg vil se noe jeg kjenner. Han vil bort fra det hjemlige, mens jeg, straks vi passerte Varangerbotn, fikk en følelse av å komme hjem. Det var her jeg ble født, det var her jeg lærte å gå, å løpe, å snakke, å knyte skoene, å fiske, å skrive, å kysse, å lyve, å snakke sant – ja, de fleste grunnleggende ferdigheter i livet fikk jeg her. Og jeg ble knyttet til og formet av disse omgivelsene for all tid. Mer enn førti år etter at jeg dro min vei, er dette fremdeles det landskapet jeg kjenner best. Det er |9
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 9
27.08.2026 12:02
det vi kan kalle mitt fedre- eller mødrelandskap. Begrepet «fedreland» har en politisk og territoriell dimensjon og et innebygget krav om lojalitet til forfedrene og kollektivet, spesielt når nasjonen er truet. Fedrelandskapet er mer personlig og knyttet til naturen vi utforsket som barn, kanskje bokstavelig talt med lupe, helt til vi så å si ble i stand til å navigere etter magnetfeltene i bakken. Vi kjenner plantene og dyrene, de klimatiske lunene og den konkrete topografien som ofte er innsmurt i personlige minner. I slike landskap kan vi gjøre arkeologiske utgravninger i egen fortid. Idet vi passerer Nyelv, der elvebreddene hever seg i høye, regelmessige terrasser, dukker et tidlig minne opp, et av de aller tidligste jeg har i livet. Familien var på vei forbi, det var ferie, og vi stoppet for at vi tre barna skulle få lufte oss litt på den brede sandstranden her. Jeg var kanskje tre år, og i fjæra fant jeg en diger og nylig strandet brennmanet som minnet om gelé eller noe annet fristende. Så jeg boret begge hendene inn i den og løftet den opp i triumf, mens maneten gikk i oppløsning mellom fingrene mine og tentaklene festet seg til armene og overkroppen. Smertene lar seg fremkalle mange tiår senere, det samme gjør den lindrende følelsen av at moren min smurte på en salve. Jeg spør A hva som er hans første minne i livet, fullt klar over at det er et vanskelig spørsmål, samtidig som det er interessant, samme hva han svarer. Han tenker seg om, og 10 |
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 10
27.08.2026 12:02
sier at han tror det første han husker, er at han lekte med en ball i Venezia, den gangen du vet, sier han. Jeg vet hva han snakker om. Det var på Campo Bandiera e Moro i Venezia. Vi lånte forlagets leilighet rundt hjørnet, og vi var ofte på den brolagte gamle plassen, innrammet av beskjedne venetianske palasser. En dag ble noen større, lokale barn med på leken, og dette gjorde utvilsomt inntrykk på ham, husker jeg. Men han var bare ett år og åtte–ni måneder på den tiden. Kan han virkelig huske så langt tilbake? Jeg tviler sterkt, uten å fortelle ham det. Da er det mer sannsynlig at vi har vist ham bilder fra denne dagen lenge etterpå, da han for eksempel var fire år, slik at det han husker, egentlig er disse bildene og vår fortelling om det som skjedde. Så har han internalisert alt som ekte minner, uten at han er klar over det. Da jeg spør ham om detaljer, blir han veldig vag og sier det er mer at han husker at han var der. Selv husker jeg godt hva som skjedde etter at moren min smurte salve på de sviende hendene og armene mine etter brennmanetepisoden. Hun satte seg i førersetet og kjørte videre. Problemet med dette for meg tydelige minnet er at min mor beviselig ikke fikk sertifikat før ti år senere. Kan hun ha øvelseskjørt? Nei, aldri verden, med tre unger i bilen, på ferietur, det må ha vært faren min som kjørte. Hukommelsen manipulerer sine egne minner. Vi oppfatter historien vår som et stabilt grunnlag for personligheten, men fortiden er ikke en konstant, stabil kjerne, snarere er | 11
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 11
27.08.2026 12:02
den ustabile partikler som kan binde og kombinere seg på nye og uventede måter gjennom livet – kanskje for å dekke et skjult psykologisk behov, kanskje fordi det rett og slett oppstår rusk i maskineriet.
3 | det første stedet jeg har lyst til å vise A, er Bugøy
nes, eller Pykeijä, som det også står på det vanlige gule veiskiltet. Under, på et brunt turistattraksjonsskilt, står det Pikku Suomi («Lille Finland»). Så vi tar av fra e6 og kjører utover. Vadsø er hele veien synlig som et fata morgana på den andre siden av Varangerfjorden. Hele stykket fra veien og ned mot fjæra er det bare stein. De er slipt ovale og minner om sjeldne fugleegg. Alle som én har en hinne av lav i fargene lysegrønt, mørkegrønt, svart, hvitt, rosa og grått. Laven er blant de eldste og mest hardføre livsformene på jorda, det er egentlig ikke én art, men to (alger og sopp), som samarbeider for å overleve. Arktisk kartlav, som vokser på disse steinene, ser kanskje ikke ut som rare greiene, men har ekstreme egenskaper. Eksperimenter har vist at den kan ligge i dvale i mange tusen år under kilometertykk is eller overleve direkte eksponering av radioaktiv stråling ute i verdensrommet.1 Jeg forteller A om hvordan hele fiskeværet Bugøynes averterte i riksdekkende aviser i 1989, etter at fiskebruket hadde blitt lagt ned. Folk så ingen fremtid lenger og lurte på om noen sørpå ville ta imot dem. Samtidig kom 12 |
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 12
27.08.2026 12:02
kamtsjatkakrabben, eller «russerkrabben», gående i store flokker langs havbunnen fra sovjetisk side. På den tiden ble «invasjonen fra øst» sett på som en potensiell økologisk katastrofe. Havforskere fryktet at den glupske «monster krabben» ville etterlate seg en ørken på havbunnen og ta knekken på de viktige fiskebestandene. Den forsynte seg også av fisk i garnene og ødela dem. Krabben ble redningen for Bugøynes, og navnet på den skiftet fra monsterkrabbe til russerkrabbe til kamtsjatka krabbe til kongekrabbe. Bugøynes ble «kongekrabbehovedstaden», mange ble millionærer. At stedet har hatt et oppsving siden sist jeg var her, er det ingen tvil om. Bolighusene er velstelte. Det er overnattingssteder, spisesteder og til og med en bar i den kompakte lille landsbyen. Bugøynes har fått både bistro og gastropub. Slikt var det ingen tegn til i siste halvdel av 1 970-tallet da jeg kom hit de første gangene for å spille f otballkamper for Sørild mot Bølgen. Jeg husker kamper i så sterk motvind at ballen stoppet i lufta, og straffespark som ikke nådde frem til målet. Den finske folkelivsforskeren Samuli P aulaharju reiste rundt i Finnmark på 1920-tallet for å dokumentere den kvenske kulturen. Reisene og undersøkelsene ble til den klassiske utgivelsen Kvenene – et folk ved ishavet (1928). Paulaharjus skildring av Bugøynes glatter ikke over at stedet ligger utsatt til: «Kun ville vinder stryker over disse nakne bergene, river og sliter i bygda og bygdefolket. Hvithodete | 13
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 13
27.08.2026 12:02
brenninger, brakt med nordøsten, spruter mot husveggene og skyller over vinduene. De bringer med seg ved, tønner og all slags saker, men i dragsuget tar de noen ganger med seg hustrapper, andre ganger båter, vrir gjerdene gale veien eller slenger båter til pinneved mot klippene. Og i vinterens og høstens mørke netter lyser det svarte, bølgende havet som ild.»2 Da Paulaharju ankom, hadde Bugøynes vært et finsk fiskevær siden 1850-tallet, men folk holdt fremdeles på skikkene fra gamlelandet. Det var syv saunaer i bygda, og brødet ble bakt i store fellesovner. Men det var fisken i havet folk levde av. Vi stikker innom Mosedalen og den gamle gressbanen, som ble laget på dugnad i 1973. Det er tydelig at banen ikke har vært i bruk på mange år. Men like inntil er det anlagt en diskgolfbane. Der kan man kaste frisbee hver dag det ikke blåser for mye, altså opptil flere ganger i året. Besteforeldrene til vennene jeg fikk i Bugøynes, var som regel født i Norge, men ikke alle behersket norsk. De regnet seg ikke som kvener. De var finske, og de så på kvenene som folk som hadde glemt å snakke finsk. Selv avisene de leste, kom fra Finland. Det ganske isolerte Bugøynes-samfunnet levde opp til navnet Pikku Suomi. Å komme til Bugøynes som gutt, da jeg var på samme alder som sønnen min er nå, føltes litt som en utenlandsreise (i motsetning til ham drev jeg ikke og spilte fotball i Venezia i ettårsalderen). Bugøynes var som et åpent vindu 14 |
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 14
27.08.2026 12:02
mot en annen og større verden, bortenfor de kjente horisontene. Vi kjører tilbake til e6 og fortsetter sørover, inn mot Neiden og et bulende kontinent som strekker seg innover til Finland, med veldige myrer, vann og lave bjørkeskoger. Skjønt lave: Bjørkeskogene er uten tvil blitt betraktelig høyere enn de var på 1970-tallet. Etter en halvtime når vi Bugøyfjord. John Savio (1902– 1938), som fremdeles er Sør-Varangers mest kjente kunstner, kom herfra. Han ble født inn i en velstående samisk familie som ble rammet av en dobbel tragedie: Da John var tre år gammel, døde moren Else av tuberkulose. Faren Per – som hadde deltatt på den britiske SouthernCross-ekspedisjonen mot Sydpolen og kom tilbake med heltestatus – skulle seile over Varangerfjorden, til Vadsø, for å hente en kiste. Båten forliste, og Per Savio druknet. Gutten mistet altså begge foreldrene i løpet av noen dager, og vokste opp hos sine besteforeldre, Josef og Sara, som drev et sjøsamisk handelshus i Bugøyfjord. I gamle dager var Bugøyfjord et tollsted, for her gikk det som lenge ble ansett som den «naturlige» grensen mellom Danmark-Norge og Russland. I flere hundre år ble s ørsiden av Varangerfjorden kalt «russersiden» av folk på nordsiden. Det fantes ingen «nordmenn», uansett etnisitet, i hele det området som skulle bli Norges sjette største kommune i utstrekning, altså Sør-Varanger. Bugøyfjord hadde alltid | 15
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 15
27.08.2026 12:02
vært «råmerke» (grensen) mellom de russiske skoltene og Varanger-samene.3 Tre nordmenn bodde på Bugøy (et godt steinkast utenfor Bugøynes) i 1690, rapporterte den dansk-norske amtmannen Niels Knag i «Øst-Finmarkens Beskrivelse» fra ca. 1690.4 I et litt senere skrift påpekte også Knag at dette var det «ydderste sted» der norske folk bodde.5 Og da offisielle russiske utsendinger kom til Vardø i 1704 for å undersøke grensens beskaffenhet, meddelte de Knag at grensen fra gammelt av gikk ved Bugøyfjord, noe som også var skolte samenes forståelse.6 Knapt førti år senere, rundt 1740, hadde åtte norske «Søe- Finner» nylig bosatt seg i Bugøyfjord. Det kan man lese i rapportene til major Peter Schnitler, som gransket hele det norske grenseområdet mot Sverige, Finland og Russland som en del av den dansk-norske grensekommisjonen. Schnitler påpeker at Russlands «keiser» hadde både det geistlige og det juridiske ansvaret på sørsiden av fjorden, og at Bugøyfjord var blant «Neidens fiorder».7 Siden området ikke var dansk-norsk, laget Schnitler heller ikke noen videre oversikt over dette området, slik han gjorde overalt ellers på sine reiser i regi av grensekommisjonen. Norske prester unnlot å drive misjonsvirksomhet inn mot de russiske områdene, for ikke å provosere russerne. De stanset i Varangerbotn.8 Riktignok krysset folk fra nordsiden Varangerfjorden om sommeren for å fiske, samle brensel, sanke reinlav og kanskje jakte kobbe. Til dette måtte de egentlig ha skoltesamenes 16 |
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 16
27.08.2026 12:02
velsignelse. Allerede rundt år 1700 klaget skoltesamer til tsaren på at nordmenn, inkludert nordsamer, tok seg til rette på deres område, blant annet ved å jakte villrein eller bruke terrenget som beiteland på vinterstid. Rundt år 1800 slo også et trettitall sjøsamiske familier fra Tana og nordsiden av fjorden seg ned i regionen, oppmunt ret av dansk-norske myndigheter.9 Men innvandringen, eller koloniseringen, som i den tidlige fasen stort sett ble utført av nordsamer og kvener, startet hovedsakelig etter at grensen ble trukket i 1826. Frem til da var dette skoltenes land. De skulle ha enerett på ressursene i regionen, og for dem var pelsverk, tømmer og brensel viktige handelsvarer som de solgte til nordmennene. Om andre prøvde seg med «selvbetjening», synes det å ha vært enighet om at dette var avtalebrudd.10 Skoltesamenes viktigste eksportvare var laks, som de hadde solgt til russiske og nederlandske oppkjøpere helt siden 1500-tallet. De store vannene inn mot grensen til Finland er i tillegg usedvanlig rike på ørret og røye, noe jeg selv erfarte som gutt. Gállok, et område med mange legendariske vann, ligger flere timers gange innover fjellene og viddene. Der fikk jeg en vinter fire hundre røyer og ørreter, og jeg var ikke mye eldre enn du er nå, sier jeg til A. Noen av fiskene var så store at vi måtte skjære ekstra hull i isen for å få dem opp, og vi trengte snøscootertransport for å frakte alt ned. Dette var i januar, og det var minst førti kuldegrader, ja, så kaldt | 17
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 17
27.08.2026 12:02
var det, tro det eller ei, at vi tydelig kunne se at det ble dannet en stor ring av rim rundt sola! A smiler og rister på hodet. Han liker å fiske og kjenner allerede igjen en fiskeskrøne når han hører den.
Elementærpartikler_Morten A. Strøksnes.indd 18
27.08.2026 12:02
FORLAGET OKTOBER
elementaerpartikler_orginal_cmyk_uncoated.indd Alla sidor
Morten a. Strøksnes
Morten A. Strøksnes (f. 1965 i Kirkenes) skriver nært og medrivende om grensetraktene lengst nord, et område som har en dramatisk historie, og som igjen er under sterkt geopolitisk press.
ElementærpartiklEr
To hundre år etter at grensen mellom Norge og Russland ble trukket, reiser Morten A. Strøksnes tilbake til Sør-Varanger, der han vokste opp under den kalde krigen. Han gjenoppdager landskap og gater, oppsøker sin egen barndoms redsler og kartlegger de mange historiske «bruddlinjene» som er så tydelige i Sør-Varanger. Perspektivet veksler mellom det storpolitiske, det lokale og det personlige, i stadig nye forgreninger. Med på reisen er sønnen, som ser området med friske barneøyne. Andre del av Elementærpartikler er bygget rundt Strøksnes’ tidligere reiser inn på Kolahalvøya. Han finner særegne historier på steder som Nikel, Zapoljarnyj, Korzunovo og Murmansk, hvor den mentale og materielle arven fra sovjettiden lever i beste velgående. Sovjetunionen var besatt av å «erobre» nordområdene, og Strøksnes dykker ned i ukjente sider ved denne historien. Reisen ender i det gamle pomor-fiskeværet Teriberka, ute ved Ishavet.
F R A F O R FAT T E R E N AV H AV B O K A
ElementærpartiklEr VEST FOR KOL A
ØST FOR VAR ANGER
FORLAGET
MORTEN a. strøksnes
OKTOBER
FORLAGET OKTOBER
2026-08-31 09:19