Mitt første ekteskap
MATTIS ØYBØ (f. 1971) er forfatter og forlagsredaktør. Han debuterte i 2003 med romanen Alle ting skinner. Hans forrige bok, Den siste overlevende er død (2021), ble nominert til både Brageprisen og Lytternes romanpris. Mitt første ekteskap er Mattis Øybøs sjette roman.
FORFATTERPORTRETT: FARTEIN RUDJORD
OMSLAG: SARA R. ACEDO
FOTO: LEONID SHAYDULIN / UNSPLASH
mitt første ekteskap
Mattis Øybø mitt første ekteskap
Roman
forlaget oktober 2026
mattis øybø Mitt første ekteskap
© Forlaget Oktober as , Oslo 2026
Bokdesign: Sara R. Acedo
Satt med: Sabon 11/14 pkt.
Av Mona Persdatter Bekkevad
Papir: 80 g Holmen Book Cream 2,0
Trykk og innbinding: ScandBook ab , 2026
Første opplag, 2026
isbn : 978-82-495-3191-2
www.oktober.no
Setningen på side 81 – «Å beskrive gatene akkurat slik det var, så presist som mulig, gjorde det mulig å avlese det sosiale hierarkiet omkring oss» – er hentet fra Annie Ernaux, Skammen, oversatt av Henninge Solberg, Gyldendal 2023. Og på samme side – «... den anarkistiske yngelen av slemme gutter og promiskuøse jenter» – er fra Didier Eribon, Hjem til Reims, oversatt av Thomas Lundbo, Aschehoug 2018. Refleksjonene på side 94 og 95, om lesbisk og homofil identitet, er blant annet hentet fra Anne Lorentzen, «Kan musikk være skeiv?», Blikk nr. 8, 2001.
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Inger
han hadde falt ned fra taket. Det var meldt mildvær, og Sigurd skulle bare måke vekk noe av snøen.
De hadde snakket om at takpappen måtte skiftes, kanskje til våren allerede, det gjaldt å passe på, og så hadde stigen mistet festet på det glatte underlaget, og han falt, flere meter, rett ned på plattingen. Ellen hadde ikke hørt noen ting.
– Men går det bra?
Han sto i døren inn til kontoret, fortsatt med ytterklærne på. Han nikket.
– Er du sikker?
– Jeg er bare litt forslått, sa han.
Hun reiste seg fra skrivebordet og gikk bort til ham.
– Men hvor slo du deg?
– Jeg landet på ryggen, men det var heldigvis en del snø.
– Hva med hodet? Slo du hodet?
Hun la hånden mot pannen hans, som om hun ville sjekke om han var varm.
– Jeg tror ikke det, sa han.
– Sett deg.
– Nei, jeg bare legger meg på sofaen. Du satt og skrev, ikke la meg forstyrre.
– For noe tøys. Sett deg, sa jeg.
Ellen gikk ut på kjøkkenet, helte vann i kannen og skrudde på platen, så hentet hun frem de hjemmelagde appelsinkjeksene som fortsatt var igjen fra jul, og den brune kaffekoppen han pleide å bruke. Det var en av lærdommene fra barndommen, den hun knapt nok tenkte på lenger, trøsten i mat og varm drikke.
– Du må ikke sovne, sa hun da hun kom inn på kontoret igjen.
Sigurd lå med hodet bakover mot kanten av lenestolen. Det lave vinterlyset strømmet gjennom rommet fra vinduet mot sørvest og kastet skarpe skygger over ansiktet hans.
Arkitektur er å lage skulpturer av lyset, hadde arkitekten sagt da de pusset opp huset. Ellen og Sigurd hadde vekslet blikk bak ryggen hans, men den tåpelige frasen lød nå helt presis.
– Det rare er at jeg merket det, sa han.
Han åpnet øynene, blunket to ganger og festet blikket i taket.
– Merket hva? sa Ellen.
Hun satte den varme koppen og kjeksene på det lille kaffebordet. En dam med smeltet snø hadde samlet seg på gulvet ved føttene hans. Hun bøyde seg ned og tørket det opp med en serviett.
– At jeg falt.
– Ja?
– Jeg rakk å tenke.
Hun reiste seg opp igjen, trakk krakken frem fra skrivebordet og satte seg ved siden av ham.
– Så hva tenkte du?
Hun grep hendene hans.
– Jeg faller, tenkte jeg. Nå faller jeg.
Hun lo, det var ikke meningen, men etter et par sekunder lo han sammen med henne.
Resten av ettermiddagen fulgte hun etter ham, studerte kroppens bevegelser og skyggene over ansiktet.
Hun spurte hvordan han følte seg. Bra, svarte han. Det ble mørkt. Lyset fra husene i gatene nedenfor glitret. Hun laget en enkel salat, og de spiste den sammen på kjøkkenet. Det var noe de hadde begynt med i det siste. Spisestuen ble stort sett bare brukt når de hadde gjester. Han hadde liten appetitt. Hver gang han blunket, var det som om det skjedde i sakte film. Hun åpnet en flaske vin, selv om hun ikke var sikker på om det var så lurt for ham å drikke alkohol. Hun vurderte å søke det opp, men lot det være. De satte seg foran tv-en og så tre episoder av en serie de fulgte med på. Flere ganger lukket han øynene i den samme langsomme bevegelsen, og hun måtte be ham om å åpne dem igjen.
– Hvem er det? sa han og pekte på skjermen.
Ellen trakk pusten og skulle til å forklare – halvt overbærende, halvt beredt – hvem etterforskeren var, og hvilke motiver de ulike karakterene hadde for drapet som var begått.
– Jeg bare tøyser med deg, sa han. – Det er stefaren som har gjort det.
Så lukket han øynene igjen og la hodet mot skulderen hennes.
– En annen ting jeg tenkte på, sa han sakte, som om han måtte anstrenge seg for å få ordene ut. – Eller, det er egentlig mer et minne. Det var like etter at pappa døde. Jeg var hjemme hos Jenny og tenkte akkurat det samme. Nøyaktig det samme.
– Hva da?
– Jeg faller. Nå faller jeg.
Dagen etter våknet Ellen av sang. Sigurd sto ved det store garderobeskapet og la klærne i den blå kabinkofferten han hadde fått av døtrene sine til jul. Hun lukket øynene mens hun lyttet til den ukjente melodien. Klokken kunne ikke være mer enn halv sju. Så må hun ha sovnet igjen, men bare en kort stund, for snart kjente hun leppene hans mot sine.
– Vi ses på onsdag, sa Sigurd.
– Hvor var det du skulle?
– Antwerpen.
Hun la hånden rundt nakken hans og trakk ham inntil seg på ny. Håret var fuktig, han måtte nettopp ha dusjet, tungen myk, føyelig og varm.
– Taxien er her om fem minutter, sa han, men fortsatte å kysse henne.
Så reiste han seg, hentet dressjakken og tredde armene inn i den.
– Hvordan ser jeg ut?
– Som en som bør la taxien vente, sa hun.
Han lo kort og satte seg tilbake på sengen.
– Hvilke planer har du?
– Mikael kommer til kaffe klokken elleve.
– Mikael, ja, gjentok han, men det fantes ikke noe skjult i stemmen hans, det var bare sånn han sa det.
– Jeg tror ikke jeg har sett ham siden den begravelsen.
Av redaktøren din. Hva het hun igjen?
– Liv. Liv Becker.
Så kom han på hvem Liv Becker hadde vært, og hva hun hadde betydd for henne.
– Beklager, skatten min, det skulle jeg ha husket.
– Hun var Mikaels mor også.
De hadde kranglet om dette før, hans manglende evne til å huske navn, men hun ville ikke krangle.
– Så hva er det han vil? sa Sigurd til slutt.
– Jeg vet ikke, men det var åpenbart noe viktig.
Han kunne ikke ta det på telefonen.
– Er det lenge siden du har sett ham?
Hun merket at han hadde dårlig samvittighet, derav alle de velmente spørsmålene.
– Vi spiste lunsj sammen i november, da Vilde fortalte at hun var gravid.
– Nettopp.
– Og så skal jeg ned på forlaget i morgen, sa hun.
– Apropos planer. De vil at jeg skal signere noen bøker til samtalen på onsdag.
– Gleder du deg?
– Aldri.
Sigurd lo.
– Men hun som skal intervjue meg, er flink, sa Ellen.
– Uforskammet ung, men flink.
– Du har snakket om henne, det er hun pene med tatoveringen, er det ikke?
– Så det husker du.
– Det er dine ord, sa han. – Jeg har aldri truffet henne.
– Hun er pen. Og tatoveringen er praktfull.
– Jeg håper jeg rekker det, sa han. – Jeg drar rett fra flyplassen.
Ellen trakk på skuldrene.
– Jeg vil gjerne være der, fortsatte han og strøk to fingre gjennom håret hennes.
– Jeg vet det, sa hun.
I det samme kom hun på det som hadde hendt dagen før.
– Men hvordan går det med deg?
Hun reiste seg opp i sengen.
– Har du vondt? Kan du egentlig dra?
Hun hadde glemt alt sammen. Det akutte alvoret, alle forsikringene, spørsmålene, formaningene om at han ikke måtte sovne. De hadde drukket vin og sett på tv, og så hadde de lagt seg, som om det var en helt vanlig lørdag kveld.
– Jeg er litt støl, men det er jo ikke så rart, sa han.
– Jeg slo meg.
Hun strakk hånden ut etter ham. Hun var trøtt, hun var varm. Hun ville ha ham inntil seg. Hun ville tilbake til beredskapen fra kvelden i forveien, være den som passet på.
– Ikke tenk på det, sa Sigurd. – Det gikk bra.
– Er du sikker?
Han lente seg over sengen og kysset henne igjen.
– Helt sikker.
De kunne høre en bil kjøre inn oppkjørselen, dekkene som knatret mot grusen. En melding tikket inn på telefonen hans. Drosjen var her.
– Vil du fortsatt ligge med meg når jeg blir bestemor?
Han smilte skjevt og nikket, og selv om det var for sent, selv om det ikke fantes tid, skjøv han hånden under dynen og strøk ny varme over den halvnakne kroppen hennes. Etter noen sekunder grep hun den og førte ham videre, over magen og ned mellom bena. Hun ville at han skulle tenke på henne i bilen, på flyet, på hotellrommet, i middagene, i møtene, mens han forhandlet frem avtalen som ville gjøre banken hans enda rikere enn det den allerede var. Hun ville at han skulle lengte etter henne. Hun ville at han skulle lukte henne. For det hadde gått bra. Jeg faller. Hun presset seg mot ham, og han lukket øynene, som om det fantes et ja og et nei, før de begge hørte to korte tut fra bilen som ventet utenfor.
– God tur til Brussel, sa hun og slapp ham fri.
Sigurd reiste seg og grep håndtaket på kofferten.
– Antwerpen, sa han.
– Tjen masse penger.
– Alltid.
Hun la seg ned og trakk dynen over seg. Igjen begynte han å synge, den samme melodien, de samme ordene. Hun kjente søvnen stige, som et langsomt tidevann gjennom magen og brystet.
– Hvilken sang er det? spurte hun, men han svarte ikke, kanskje han allerede hadde dratt. Likevel var det som om hun fortsatt kunne høre den ukjente
melodien, etterlatt i bølgene. I øyeblikket før søvnen endelig lukket seg rundt henne, sa hun: – Og hvem er Jenny?
To timer senere sto hun opp. Ellen gikk inn på kjøkkenet, skrudde på radioen, fant frem kaffe og småkaker. Mikael hadde understreket at det ikke var snakk om en lunsj, og hun hadde ingen grunn til å insistere på noe annet. Hun dekket på i spisestuen, men bare med de brune Ittala-tallerkenene de brukte hver dag. Så dusjet hun, fønet håret og sminket seg, tok frem det svarte knelange skjørtet og den svarte høyhalsede genseren. Hun betraktet seg selv i speilet og fikk følelsen av at hun kledde seg opp for ham. Men hva gjorde vel det? Hun ville vise ham hvem hun var. Eller kanskje riktigere, hvem hun alltid hadde vært, ikke som hevn eller ønske om å vekke noen form for bitterhet, nei, bare slik: Jeg er den jeg er.
På radioen snakket de om statsministeren. «Bildene stammer fra tiden da hun var statssekretær i Kulturdepartementet,» var det noen som sa.
Hun gikk ut i stuen, rettet opp putene i sofaen, brettet pleddet og la det over lenestolen. Så gikk hun videre inn på kontoret, skjøv krakken tilbake under skrivebordet, lot døren stå på gløtt mot gangen. På soverommet redde hun opp og la sengeteppet over. Hun dro gardinene fra, og lyset flommet inn gjennom skyvedørene mot bakhagen. Hun skulle til å åpne dem da hun hørte et pling fra telefonen. «Kommer pappa til deg i dag?»
Meldingen var fra Vilde. Ellen svarte med et enkelt «ja», og i samme øyeblikk kunne hun se de tre grå prikkene som danset over skjermen.
«Vær snill med ham, da,» sto det, etterfulgt av et smilende fjes med tårer.
Ellen hadde aldri blitt fortrolig med å bruke emojier, selv om hun visste at hun dermed fremsto i overkant kald i meldingene. Det føltes på en måte uverdig, som et språk for barn mellom voksne mennesker. En fersken. Tre svettedråper. En aubergine. Hun hadde fått det forklart, men forsto det ikke.
«Jeg er alltid snill,» svarte hun.
«Nei, mamma. Det er du ikke.»
Ellen lo, og så, som for å gi datteren en gave, sendte hun det samme smilefjeset med tårer til svar. Responsen kom raskt.
«Kanskje du ikke er så slem likevel.»
Meldingen ble avsluttet med en ny figur. Det gule, runde ansiktet med trutmunn og et hjerte.
I perioder hadde forholdet mellom dem vært vanskelig. Det var ikke så lett å være skilsmissebarn. Sist gang hadde det gått flere måneder uten at de så eller snakket med hverandre. Av den grunn kjente Ellen en ren og grunnfast glede over disse små utvekslingene. Nei, hun skulle svelge stoltheten og bli enda flinkere til å bruke emojier, i alle fall til Vilde.
En ny melding.
«Er du i byen i morgen? Skal vi ta en kaffe?»
«Gjerne,» svarte Ellen. «Jeg skal uansett innom forlaget.»
Og så avtalte de tid og sted, og til slutt fikk hun et rødt hjerte, noe som sendte et nytt støt av glede gjennom henne.
– Mikael.
Uten å tenke seg om strakk hun hånden frem, men han var allerede på vei mot henne med åpen favn, så det ble en mellomting, hender og kinn, keitete og uvant, og så lo de, beskjemmet av hele situasjonen.
Han ga henne frakken sin og satte seg ned på benken i gangen. Da han tok av seg skoene, kunne hun se et hull i den høyre sokken, og idet han reiste seg, la han selv merke til det og dro forsiktig i stoffet, for å skjule lilletåen som stakk frem.
Hun så vekk.
– Hvordan har du det, Ellen?
Så sto han foran henne, et hode høyere, og med det halvlange, tilbakegredde håret han alltid hadde hatt.
Hun kunne se at han hadde lagt på seg, den store hettegenseren hans klarte ikke å skjule det. Riktignok hadde han alltid vært en stor mann, men store menn var noe annet enn tjukke. Skjegget var svart og grått, like fyldig, men nå så det mer ut som et dekke over de pløsete kinnene og dobbelthaken som foldet seg pent sammen hver gang han kikket ned.
– Jeg har det bra, sa hun.
– Du ser godt ut, sa han.
– Du også, sa hun.
Lyset sto gjennom de store vinduene i stuen, som om hele himmelen møtte dem. Det var en praktfull
16
dag. Snøen glitret, og de tre store bjørkene på nedsiden av tomten så nesten ut som om de skinte av seg selv. Sigurd hadde villet felle dem, men hun hadde insistert på å la dem stå. Og se nå!
– Det er ikke så mange av disse atriumhusene igjen, sa hun.
Det var arkitektens ord, det lød falskt, selv om det var sant. De hadde lenge vært på jakt etter et hus som dette. Mikael nikket. Hun ventet på at han skulle si noe, om bare for høflighetens skyld – for et lys! for en utsikt! – slik folk pleide å si, men da han forble taus, pekte hun i stedet mot skyggene som ble kastet innover i stuen, og sa:
– Arkitektur er å lage skulpturer av lyset.
Arkitekten hadde hatt store, firkantete briller, to regelrette tv-skjermer, husket hun, noe de også hadde ledd av. Så hvorfor sa hun det, det var jo så tåpelig, og Mikael hadde heller ingen forutsetninger for å forstå latterliggjøringen av flosklene i stemmen hennes?
– Når flyttet dere? sa han bare.
– Det er et drøyt år siden nå, like før jul, men først etter å ha pusset opp i flere måneder. Vi måtte gjøre alt.
Ordene ramlet ut av munnen, hastig og skingrende. Hun trakk pusten og gjentok langsomt i et dypere toneleie:
– Absolutt alt.
De gikk videre gjennom stuen og ut i gangen med alle familiefotografiene, av Sigurd og de to døtrene hans, av henne selv fra en ferietur på Korsika, og av
Vilde da hun var barn, kanskje fire eller fem. Mikael stoppet opp og pekte: Det bildet husker jeg. Hun viste ham kontoret og spisestuen med de tilpassede bokhyllene, og fortalte at de hadde måttet bygge og rive dem igjen hele tre ganger, snekkeren hadde ikke forstått oppdraget, og til slutt måtte både arkitekten og byggmesteren, i tillegg til Ellen selv, være til stede da han satte dem opp.
Mikael smilte, men sa ingenting, og hun ble usikker på om det var et uttrykk for stille beundring for huset og arbeidet de hadde lagt ned, eller forbløffelse over hva hun var opptatt av, og hvem hun var blitt. Hun irriterte seg over at han tok gleden fra henne, men først og fremst over seg selv. Hvorfor skulle hun bry seg om hva han måtte mene?
Så viste hun ham gjesteværelset og til slutt det store soverommet, med skyvedørene mot bakhagen og plassen som jo alle måtte se hvor praktfull var.
Stigen lå fortsatt på plattingen. Det var høyere til taket enn hun hadde tenkt, kanskje fire, fem meter. I snøen kunne hun se konturene av kroppen og hodet, bare en knapp halvmeter fra steinene som markerte stigningen opp mot den øvre delen av tomten.
Hun følte seg plutselig helt tom. Så nær han hadde vært!
Hun trakk pusten og snudde seg mot Mikael, men skjønte ikke lenger hvorfor det hadde vært så viktig for henne å vise ham huset.
Han betraktet det store, gule maleriet som hang over sengen.
Om Den siste overlevende er død (2021)
«En genial roman … Det er lekker skrivekunst, det er lek, det er historiske fakta, det er knallfine dialoger. Ennå har jeg ikke fått nok av disse kombinasjonene!»
STEIN ROLL, ADRESSEAVISEN
«et intenst og utradisjonelt familiemysterium – og spennende så det holder … I Den siste overlevende er død viser Øybø hvordan bittesmå hendelser i fortida kan velte liv i nåtida»
JOAKIM TJØSTHEIM, DAGBLADET
«en tydelig litterær konstruksjon og samtidig så fint skrudd sammen at leserens gjenkjennelse og identifikasjon aldri snubler i delene. Det er skarpt sett, godt tenkt og proft gjort»
GEIR POLLEN, KLASSEKAMPEN
Om Elskere (2016)
«Nydelig og sterkt skrevet om sorg, begjær og utroskap i skyggen av 22. juli.
En av høstens store leseopplevelser»
ELIN BREND BJØRHEI, VG, ÅRETS BESTE BØKER 2016
«genuin fingerspitzgefühl for den generasjonen som var unge på 90tallet og fremdeles kunne kalle seg lovende på 00tallet ... ideene romanen diskuterer er interessante, og tidsbildet absolutt vellykket»
GERD ELIN STAVA SANDVE, DAGSAVISEN
«Veldreid og veltalende om fortielsens realitet og omkostninger»
EIRIK LODÉN,
EN GANG VAR DE ALT FOR HVERANDRE. Han hadde nettopp gitt ut en roman, hun skrev på sin første. Det var livet de skulle leve: for hverandre og for litteraturen. Tjuefem år senere er Ellen blitt en prisbelønt forfatter, mens Mikael jobber som undervisningsinspektør. For ham ble det med den ene boken. De har vært skilt i femten år. De ser hverandre knapt.
Men nå har Mikael noe på hjertet. Han skal gifte seg på ny, med en ung troende katolikk, og for å motta kirkens velsignelse må han få sitt første ekteskap annullert. Plutselig står fortellingen om dem åpen, og det som var glemt, var visst ikke glemt likevel.
Mitt første ekteskap er en roman om ekteskap og kjærlighet, arr og glemsel, og om hvordan to gjensidig utelukkende fortellinger kan være sanne på samme tid.