Lindstedt. Min venn Natalia.qxp 19.11.2021 14:09 Side 1
Forfatterportrett: Heini Lehväslaiho Design & illustrasjon: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design
Min venn Natalia er en intelligent og energisk utforskning av maktspillet i et behandlingsrom. Det er en original og sjeldent morsom fortelling om en kvinne som er noe helt for seg selv.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 2 0 7 1
Laura Lindstedt Min venn Natalia
Laura Lindstedt (f. 1976) er forfatter, litteraturkritiker og forsker. Hun debuterte med den kritikerroste romanen Sakset i 2007. I 2015 kom hennes neste bok, Oneiron (norsk utgave, 2017), som ble belønnet med den høythengende Finlandia-prisen og nominert til en rekke andre priser, blant annet Nordisk råds litteraturpris.
Møt Natalia, grafisk designer og selverklært besatt av sex. En dag valser hun inn hos en terapeut for å få hjelp for det hun hevder er et altoverskyggende oppheng i seksuelle tanker og pornografi. Det er på tide å, én gang for alle, rydde opp. Og Natalia er alt terapeuten ønsker seg. Hun er den perfekte kandidat til å få testet ut en hittil uprøvd behandlingsform, den såkalte avleiringsterapien. I begynnelsen spiller hun med, men gradvis begynner spørsmålene å melde seg: Hva er det Natalia egentlig vil? Hvem i behandlingsrommet er det som leder hvem? Og er noen av dem egentlig til å stole på?
FORLAGET OKTOBER
Laura Lindstedt
Om Oneiron (2017) «Oneiron er et bokstavelig talt fabelaktig verk. En seier for romankunsten. En makeløs visjon av liv og død som setter det meste i skyggen» Fredrik Wandrup, Dagbladet «De mange historiene er sensuelle, ømme og røffe, avdekker en mangefasettert virkelighet og blir i sum en virtuos oppvisning i fantasiens evne til stadig nye akrobatiske sprang» Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad «Oneiron er en skamløs, rørende og absurd tilnærming til en tilstand vi vet lite om, mellomrommet, overgangen, øyeblikket der vi svever mellom liv og død» Torborg Igland, Fædrelandsvennen «… lett å fascineres over – lenge etter at en har lagt den fra seg» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «… mangfoldig, overraskende, rik» Anne Cathrine Straume, NRK
Min venn Natalia ROMAN FORLAGET OKTOBER
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 2
28.11.2021 23:33
laura lindstedt
Min venn Natalia Roman
Oversatt fra finsk av Tor Tveite
forlaget oktober 2022
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 3
28.11.2021 23:33
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 4
28.11.2021 23:33
Takk til Hanna Ojala, Kristiina Sarasti, Sinikka Vuola og Katariina Vuorinen for presise observasjoner og viktige samtaler.
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 5
28.11.2021 23:33
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 6
28.11.2021 23:33
Jeg er psykolog, og jeg burde ikke snakke om mine egne klienters anliggender. Imidlertid skal jeg gjøre et unntak denne ene gangen fordi en tidligere klient, la oss kalle henne «Natalia», har oppfordret meg til å dele historien hennes. Tilfellet vil kunne være til trøst for kvinner – og hvorfor ikke også menn – som sliter med lignende pro blemer. Det var «Natalia» selv som la fram denne tanken i løpet av en av sesjonene våre. Forresten, la oss først rydde en mulig misforståelse av veien: Hun satt ikke, selv om ordet «sesjon» er avledet av det latinske ordet for å sitte. Min vane med å snakke om «sesjoner» går tilbake til en tid da jeg trodde på løsnings orientering. Den gang satt jeg og klienten overfor hver andre i behagelige, ettergivende lenestoler, min egen var amandegrønn, klientens russiskblå. Vi trykte oss mot ryggstøene, eller, i den grad situasjonen krevde det, lente oss fram mot hverandre, vi holdt sammen ved hjelp av kroppsspråket og bearbeidet problemet ubønnhørlig, uansett om det dreide seg om diagnose F10-19.1, F43.2 eller F50.2. «Natalia» var en av de første liggende klientene mine. Jeg snakket om divanen mens jeg viste henne arbeids lokalet mitt, som jeg leide i et bygg rett ved der jeg bodde. 7
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 7
28.11.2021 23:33
På den divanen kom «Natalia» til å ligge hvis hun valgte meg som terapeut, hvis hun fikk det for seg at jeg av alle doktorer i psykologi her i byen var den som best kunne hjelpe henne. «Natalia» var ytterst opptatt av universitets grader. Hun ville ikke ha en middelmådig terapeut, hun ville ha en spesialist med spisskompetanse. Jeg ble umiddelbart betatt av måten «Natalia» kom inn i arbeidslokalet mitt på. På kartleggingstimen setter klientene seg som regel i lenestolen, den russiskblå, og lar blikket vandre rundt i rommet. De er forsiktige og forlegne, de kaster stjålne blikk på divanen jeg viser dem, den de skal ligge på når prosessen settes i gang, hvis alt går bra. Divanen mangler både rygg og armlener, og møbelet må omtales som en divan, å snakke om en seng vil føre til at noe blir ugjenkallelig knust i k lientenes indre. I tankene gransker de altså divanen, som er dekket av et stoff i brent oransje, de registrerer maleriet som h enger over divanen, enkelte av dem kan til og med identifisere kunstneren, og da veller det en glede opp i meg som jeg av yrkesetiske grunner undertrykker med det samme: gleden over at jeg kanskje snart får begynne å arbeide med et kunstelskende menneske. «Natalia» satte seg ikke i den russiskblå lenestolen jeg tilbød henne slik jeg tilbyr den til hver potensielle k lient. Jeg tvinger ingen, bare strekker ut armen i retning av stolen samtidig som jeg åpner håndflaten en smule. Jeg nikker oppmuntrende, men forsiktig, og deretter lar jeg den potensielle klienten i fred et øyeblikk. Jeg vender ryg gen til et sekund eller to for å ta opp notatblokka som ligger på det lille bordet ved siden av den amandegrønne lenestolen, en lenestol som i likhet med den russiskblå 8
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 8
28.11.2021 23:33
er flyttet fra det forrige arbeidslokalet mitt i Merikenno Terapihus til dette nye. Men som sagt, «Natalia» satte seg ikke i lenestolen. Hun gikk påfallende freidig inn og stilte seg midt i rommet, midt på det orientalske teppet, i kjernen av medaljong motivet, en stilisert blomst med fire blader. Ofte virker de potensielle klientene skrumpne, mindre enn de egentlig er, idet de kommer inn i rommet for før ste gang. De vet ikke hvor de skal plassere hendene når de setter seg, i fanget eller på armlenene. De venter på at jeg skal føre situasjonen videre, noe som jo er oppgaven min, og jeg gjør det gjerne. Men «Natalia» sjenerte seg ikke. De første ordene hun sa, var: «Det maleriet over senga hang i stua til bestemor fram til midten av 90-tallet!» «Natalia» tok et skritt vekk fra blomsten i retning maleriet og gransket det som med nye øyne mens hun skakket på hodet, som om hun prøvde å suge de sprud lende fargene inn i avløpet av minner som vi skulle bruke de neste månedene til å utforske og romstere i. Så slapp hun ut et lite, tilsynelatende ufrivillig klynk som rommet et snev av sorg og et av snev nytelse, det er jeg overbevist om. Fra det øyeblikket av begynte vi å bygge opp en for trolighet som var av en annen natur enn den som oppsto mellom meg og de andre klientene mine.
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 9
28.11.2021 23:33
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 10
28.11.2021 23:33
Natalia – nå fjerner jeg anførselstegnene fra navnet hen nes slik jeg ville fjernet sikringen på våpenet mitt – hadde et problem som var til stort bry i dagliglivet. Det ville kanskje ikke vært så plagsomt for henne, eller i det hele antatt slike dimensjoner, hvis hun hadde hatt normale sikkerhetsnett, for eksempel en familie, eller nære ven ner, venner en til tider deler gleder, til tider sorger med, slik at de førstnevnte vokser så det braker som isen om våren, mens de siste svinner hen og blir til fnokker som blåses i bevegelse av talestrømmen. Sorgfjonene av ord svever bort fra vennskapets tryllekrets, hvis du da har venner, bare for å lande et annet sted, for det blir ikke mindre sorg i verden av at vi snakker om den, sorgen slår seg bare til et annet sted en stakket stund. Men snakker du riktig mye, kan sorgen forandre form for alltid. Når sorgen blir uttrykt på divanen – som jeg nå frigjør fra kursiven, denne oppfinnelsen fra den florentinsk-vene tianske renessansen, slik jeg kunne tatt av et sengeteppe om kvelden – når sorgen får ord der du ligger på ryggen i et snøhuleaktig tilfluktsrom av tillit og hengivenhet, kan den forvandles til ugjenkjennelig, blondekantet nostalgi. Om jeg ikke trodde på dette, ville jeg bli nødt til å bytte gebet. 11
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 11
28.11.2021 23:33
Natalia sto fortsatt på teppet. Det var lettere for henne å snakke stående, det sa hun i hvert fall, som om den oppreiste kroppen kunne tilføre denne urframføringen mer kraft. Hun spente ut brystkassen, fikk kraftvektorene i overkroppens støttemuskulatur på plass og foretok en avslappende liten runde på teppet. «Jeg skammer meg», sa hun med en kort, nervøs latter, «jeg skammer meg så jeg nesten svimer av!» Men hun virket ikke det minste vaklende. Hun så ut som om hun forberedte seg på å hoppe tresteg. Så begynte Natalia å fortelle hva som plagde henne. Kjærestene var det giftigste problemet, samtidig som de var hennes livs salt, sukker, marsipan, umami. «De er borte, men de er fortsatt i hodet mitt», sa Natalia. «De er på en helt grunnleggende måte borte om de så er sammen med meg. Om de så er inni meg! Jo mer jeg kysser dem, jo mindre er de der. Og så er de borte igjen. De spaserer ut døra, går på jobben, hjem, til konene sine, til hundene sine, hver til sitt. Hjernen min begynner å mane fram ulike konstellasjoner som jeg henger dem opp i. Og meg selv i dem, selvfølgelig. Jeg er alltid med, midt i det hele, de trenger seg inn i meg gjennom alle mulige hull, og jeg fylles opp, men det tar aldri slutt, og jeg begynner å få hodepine. Det blir heller ikke plass til en eneste fornuftig, progressiv tanke, for hodet er fullt av disse kjærestene. Som er borte. Jeg har ikke rom for kunnskap, jeg lærer ingenting, blir bare dummere og dummere for hver dag som går, fordi kjærestene mine romsterer inni meg. Og snart går jeg fra forstanden. Jeg jobber på lavbluss, og snart gryr dagen da sjefen min oppdager alt.» 12
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 12
28.11.2021 23:33
Jeg avbrøt Natalia for å spørre hva hun jobbet med. Hun fortalte at hun var ansatt i et mellomstort kommu nikasjonsbyrå som grafisk designer, en av fem. Oppgaven hennes var å styrke kundenes kjernebudskap visuelt, og hun elsket det. Hun ville gjerne utvikle seg i positiv retning både i arbeidet og framfor alt i privatlivet, men fantasibildene galopperte i en annen retning enn de faste planene. Derfor hadde hun kommet til meg. «Jeg forestiller meg at sjefen smyger seg inn bak ryg gen på meg og oppdager at høyre arm slett ikke befinner seg på musa. Og da griper han overhodet ikke tak i meg og rister meg våken på en sjefsaktig måte. Og han presser ikke hendene sine inn under armene mine bakfra for å løfte meg opp så jeg blir liggende på magen på arbeids bordet. Tanken er fullstendig umulig, forrykt, vi sitter jo i åpent kontorlandskap. Sjefen min har aldri forsøkt å mis bruke maktposisjonen sin. Han river altså ikke skjørtet opp og strømpebuksa og underbuksa ned, og etter det trekker han ikke ned sin egen bukse. Denne serien av bevegelser er altfor komplisert når jeg prøver å forklare det! Men la oss nå anta, et kort øyeblikk, at vi er nakne nedentil, jeg og sjefen min, jeg på magen på arbeids bordet og han bak meg. Kontorlandskapet rundt oss har mørknet, telefonene har sluttet å ringe, og de andre ansatte har forsvunnet. Sjefen står bak meg, og det store, harde organet hans møter mitt eget fuktige organ som har åpnet seg, og så: ingenting. Jeg gjentar: ingenting! I tankene mørklegger jeg kontorlandskapet igjen og igjen, som en trollmann får jeg menneskene til å forsvinne, lydene av arbeid opphører, nå er det bare denne tunge fremmede pusten bak meg. Den lar jeg slippe inn i bildet. 13
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 13
28.11.2021 23:33
Forstår du? Jeg tenker på sex hele tida. Det er problemet mitt. Den kommende akten presser seg på i hodet som en annen svulst, og det er ute med meg. Jeg har overveid kjemisk kastrering, antiandrogener, jeg har overveid selv mord. Jeg vet i teorien hva et sunt kjønnsliv består av og hvordan sunne parforhold ser ut, men jeg er like god til å dra nytte av disse tankene som jeg er til å spille piano. Ja, du skjønte riktig, jeg eier ikke gehør. Jeg opplever alt, absolutt alt, som bilder. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med kjærestene mine, som er borte når de er nær og nær når de er borte, og derfor kom jeg hit, du er mitt siste halmstrå. Hjelp meg.» Slik snakket Natalia, og da hun hadde sagt det siste ordet, begynte hun å gråte. Noe flammet opp inni meg, og det var ikke u telukkende den instinktive medfølelsen de fleste klientene mine vek ker i meg. Det dreide seg snarere om en overraskende opplevelse av harmoni som var fullstendig utilbørlig i situasjonen. Dette seismiske skjelvet plasserte Natalias ord i en ramme, og ikke en hvilken som helst ramme, men i et tabernakel i florentinsk stil, i en glød av 24 karat bladgull, så sterkt kjente jeg sorgen hennes. Det er ingen grunn til å gå rundt grøten: Da Natalia begynte å gråte, fikk jeg en slående fornemmelse av skjønnhet. Det var ikke den gråtende Natalia selv som vakte denne følelsen helt direkte. Hun var på ingen måte s pesielt foto gen når hun tok til tårene. Jeg ville ikke kalt henne v akker ellers heller, i hvert fall ikke i ordets tradisjonelle forstand. Avstanden mellom øynene og munnen var større enn den vitenskapelig belagte skjønnhetsformelen ville tillatt, og avstanden mellom synsorganene brøt også med reglene 14
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 14
28.11.2021 23:33
for symmetri, for øynene satt altfor nær hverandre, enda hun var dyktig til å skjule denne kjensgjerningen med sminke. Jeg visste straks at her hadde jeg endelig klienten jeg hadde ventet på hele mitt liv. Dette lidende mennesket kunne dra nytte av metoden jeg hadde utviklet sammen med mentoren min, og som jeg hadde satt min ære i å forsvare i doktorgradsavhandlingen, som fikk høyeste karakter. Jeg ble imidlertid ikke tatt opp i Finlands Psyko analytiske Forening etter disputasen. Mentoren min an ser dette som en skandale og samler for øyeblikket inn underskrifter fra progressive krefter i psykologstanden til en appell med krav om at søknaden min blir behandlet på nytt. Jeg fikk lyst til å rykke Natalia inntil meg og omfavne henne, noe jeg selvfølgelig ikke gjorde. I stedet dempet jeg min egen iver og uttalte med speilblank stemme: «Takk, Natalia, takk for at du fortalte om problemet ditt på en så klargjørende måte.» Så fortsatte jeg: «Jeg har skrevet doktorgradsavhandling om noen skriveøvelser som vil kunne være til hjelp for deg. Det er tydelig at du har liv lig fantasi, mye kulturell kapital og mot nok til å snakke.» For å unngå å framstå som en handelsreisende som jobber på provisjon og prakker en og samme p roduktserie på alle, fortalte jeg henne om alternativene også. Men nesker og spesielt kvinner må gis inntrykk av at de selv kan velge om de vil gripe den røde eller den blå ballen, selv om begge flyr akkurat like langt. Ikke for det, valget mellom min egen og en konvensjonell metode tilsvarte ikke et valg mellom en rød og en blå ball, det dreide seg snarere om å velge mellom en pétanque-kule og en 15
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 15
28.11.2021 23:33
gummiball: metoden min er nemlig skapt for å hoppe og sprette. Jeg sa altså at vi gjerne kunne sette i gang med det tradisjonelle in and out-terapiforholdet jeg tilbød største delen av klientene mine av den enkle grunn at de ikke hadde tid, og kanskje ikke alltid tilstrekkelige evner, til den typen forberedelser som var en forutsetning for øvel sene jeg anbefalte Natalia. Vi avtalte tidspunkt for neste time, som jeg lovte å for berede ved å utarbeide en mer detaljert presentasjon av metoden min, og som jeg dessuten bestemte at jeg ikke skulle ta betalt for, noe jeg ikke har for vane. Jeg hadde ingen mistanker om at Natalia tjente dårlig, men jeg ville gjerne skape en situasjon med minst mulig press, og penger fører alltid med seg spenninger uansett hvor mye man prøver å la være å tenke på dem, også i tilfeller der de så å si ikke betyr noe. For når pengene ikke betyr noe, betyr de alt: bord, frakker, hunder, klokker, ringer, biler, adresser, absolutt alt. Et beskjedent beløp har også betydning hvis du for eksempel gir det til en tigger, selv denne slåtte mynten har betydning, ellers ville den ikke blitt gitt videre, denne ulykksalige mynten som har mistet stempelglansen for mange år siden, denne usle skillingen med kjerne av lagdelt metall, en blanding av nysølv og nikkel, og ring av kobber og nikkel, men ikke et fnugg gull, ikke engang sølv, selv denne ubetydelige mynten har betydning, helt til tidenes ende.
Min venn Natalia_Laura Lindstedt.indd 16
28.11.2021 23:33
Lindstedt. Min venn Natalia.qxp 19.11.2021 14:09 Side 1
Forfatterportrett: Heini Lehväslaiho Design & illustrasjon: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design
Min venn Natalia er en intelligent og energisk utforskning av maktspillet i et behandlingsrom. Det er en original og sjeldent morsom fortelling om en kvinne som er noe helt for seg selv.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 2 0 7 1
Laura Lindstedt Min venn Natalia
Laura Lindstedt (f. 1976) er forfatter, litteraturkritiker og forsker. Hun debuterte med den kritikerroste romanen Sakset i 2007. I 2015 kom hennes neste bok, Oneiron (norsk utgave, 2017), som ble belønnet med den høythengende Finlandia-prisen og nominert til en rekke andre priser, blant annet Nordisk råds litteraturpris.
Møt Natalia, grafisk designer og selverklært besatt av sex. En dag valser hun inn hos en terapeut for å få hjelp for det hun hevder er et altoverskyggende oppheng i seksuelle tanker og pornografi. Det er på tide å, én gang for alle, rydde opp. Og Natalia er alt terapeuten ønsker seg. Hun er den perfekte kandidat til å få testet ut en hittil uprøvd behandlingsform, den såkalte avleiringsterapien. I begynnelsen spiller hun med, men gradvis begynner spørsmålene å melde seg: Hva er det Natalia egentlig vil? Hvem i behandlingsrommet er det som leder hvem? Og er noen av dem egentlig til å stole på?
FORLAGET OKTOBER
Laura Lindstedt
Om Oneiron (2017) «Oneiron er et bokstavelig talt fabelaktig verk. En seier for romankunsten. En makeløs visjon av liv og død som setter det meste i skyggen» Fredrik Wandrup, Dagbladet «De mange historiene er sensuelle, ømme og røffe, avdekker en mangefasettert virkelighet og blir i sum en virtuos oppvisning i fantasiens evne til stadig nye akrobatiske sprang» Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad «Oneiron er en skamløs, rørende og absurd tilnærming til en tilstand vi vet lite om, mellomrommet, overgangen, øyeblikket der vi svever mellom liv og død» Torborg Igland, Fædrelandsvennen «… lett å fascineres over – lenge etter at en har lagt den fra seg» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «… mangfoldig, overraskende, rik» Anne Cathrine Straume, NRK
Min venn Natalia ROMAN FORLAGET OKTOBER
Lindstedt. Min venn Natalia.qxp 19.11.2021 14:09 Side 1
Forfatterportrett: Heini Lehväslaiho Design & illustrasjon: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design
Min venn Natalia er en intelligent og energisk utforskning av maktspillet i et behandlingsrom. Det er en original og sjeldent morsom fortelling om en kvinne som er noe helt for seg selv.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 2 0 7 1
Laura Lindstedt Min venn Natalia
Laura Lindstedt (f. 1976) er forfatter, litteraturkritiker og forsker. Hun debuterte med den kritikerroste romanen Sakset i 2007. I 2015 kom hennes neste bok, Oneiron (norsk utgave, 2017), som ble belønnet med den høythengende Finlandia-prisen og nominert til en rekke andre priser, blant annet Nordisk råds litteraturpris.
Møt Natalia, grafisk designer og selverklært besatt av sex. En dag valser hun inn hos en terapeut for å få hjelp for det hun hevder er et altoverskyggende oppheng i seksuelle tanker og pornografi. Det er på tide å, én gang for alle, rydde opp. Og Natalia er alt terapeuten ønsker seg. Hun er den perfekte kandidat til å få testet ut en hittil uprøvd behandlingsform, den såkalte avleiringsterapien. I begynnelsen spiller hun med, men gradvis begynner spørsmålene å melde seg: Hva er det Natalia egentlig vil? Hvem i behandlingsrommet er det som leder hvem? Og er noen av dem egentlig til å stole på?
FORLAGET OKTOBER
Laura Lindstedt
Om Oneiron (2017) «Oneiron er et bokstavelig talt fabelaktig verk. En seier for romankunsten. En makeløs visjon av liv og død som setter det meste i skyggen» Fredrik Wandrup, Dagbladet «De mange historiene er sensuelle, ømme og røffe, avdekker en mangefasettert virkelighet og blir i sum en virtuos oppvisning i fantasiens evne til stadig nye akrobatiske sprang» Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad «Oneiron er en skamløs, rørende og absurd tilnærming til en tilstand vi vet lite om, mellomrommet, overgangen, øyeblikket der vi svever mellom liv og død» Torborg Igland, Fædrelandsvennen «… lett å fascineres over – lenge etter at en har lagt den fra seg» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «… mangfoldig, overraskende, rik» Anne Cathrine Straume, NRK
Min venn Natalia ROMAN FORLAGET OKTOBER