FINN SKÅRDERUD
MER URO
FINN SKÅRDERUD
MER URO
OM MODERNE SJELELIV
FORLAGET OKTOBER 2025
Til Marianne, Jo, Maria og Hanna
En rekke tekster er her satt sammen, som i en montasjeteknikk. Forskjellige sjangergrep og temperamenter er stilt ved siden av hverandre, i håp om å utforske den overordnede ideen om hvordan vi blir oss selv, om møter og ikke-møter. Dette er med overlegg en urolig tekst. Uro kan være på både godt og vondt.
INNHOLD
trist prolog
begynnelser
tider ����������������������������� 19 nervenes århundre Å være sin egen produsent 21
Utmattelsen ved å være seg selv ..... 31
hjernestorm Nyanser av grått og svart.
ekstase, undergang
og så videre
1 .................... 43 reisen til grønland
f33.2. Mine depresjoner 2 ... 57 retur til døgnposten En fremtid uten fremtid 73 stedfortredende mor En vevd historie.
klokka?
selvfølelse 166 kritikkens u-sving
vrangside ........ 169
fremtidens lidelser Depresjon, angst og paniske kropper 174
kunsten å bli seg selv
Bilder av selvbilder ��������������������� 185
bristepunktkunst Per Inge Bjørlo 187
sosial sult
Alene/sammen � ������������������������� 201
evnene til å være alene
Forventningskriser 203
intet
Mangelens psykologiske figurer.
Gunnar Ekelöf 215
ensom i hjemmet Å sette familien i halsen.
Arild Nyquist 227
kontroll
Ute av kontroll 237
kosmos og kaos
Mange renhetsprosjekter
skaper sin egen dritt .................. 239
damen i skogen
Stormen 241
snømaskinen
Hartmut Rosa 245
nede for telling
Tallenes tyranni 255
etisk stress
Meningsdrenasje og utmattelse ..... 257
uteliggeren
Psykiatri med sovepose .............. 265 et vanlig menneske
En oppdatert tragedie ................ 267
mitt klimaregnskap Bærekraftangst 277
negativ kapabilitet John Keats og nattergalen 280
kjærlighet En viljeshandling ����������������������� 283 om kjærlighet
Jobben som må gjøres. Erich Fromm .......................... 285
store og små fortellinger Paret og oppmerksomheten ......... 292
oppfinnelsen av kjærligheten
Den glade og triste historien om Harry Harlow ..................... 301 gjensvar Omsorg, mangel og separasjonsangst 306
ceausescus barn Mangel på kjærlighet ................. 322 som en hund Arvesynden ............................ 324 vennskap Love story .............................. 326
ungdom er ikke en sykdom Men noen unge er svært syke 331
økt psykiatrisk sykelighet Omkoblingen av samfunnet 333 pubertet
Begeistring og horror 338
fotofølelsen Jeg deler, derfor er jeg ................ 341 vet ikke-følelsen Sjelens materialisme .................. 344 radikalisering Julia Kristeva .......................... 349
schopenhauers piggsvin Nærhet og avstand 353
den sosiale døden Hikikomori. Retretter på japansk 355
etter skaden
Lengsel etter nåtid ��������������������� 361
i løse biter
Edward St. Aubyn 363
sult 1
Roxane Gay 374
helikopterfølelsen
Belastningspsykologi 378
psykoser
Vrengte forestillinger ������������������� 385
så trist, så trist, så optimist
Herr Kunstmaleren Bendik Riis .... 387
kjærlighetens forrykte tale
Erotomani .............................. 414
selvmord
De etterlatte 419
å gi liv til det døde
Kunstmaleren Ida Lorentzen 421
absolutt for sent Språkets risiko 428
det nye huset
Sorgarkitekten ......................... 436
i ødeste ødeland Fiksjon for etterlatte.
David Vann 443
kroppens uro
Lengsel etter sanselighet ��������������� 447
et kroppsfilosofisk benbrudd Å ta kroppen på ordet ................ 449
den fenomenale kroppen
Bevegelsene beveger .................. 459
rådyrene
Samtidskroppens bevegelser 463
tegnspråk
Den symbolske kroppen 469
sjelens skulptør Antony Gormley ...................... 474
møtekunst Marina Abramović 480
sult 2
Dårlig kroppsfølelse 486
kroppsteknikker
Tiders tempo 489
verdenskroppen
Susie Orbach .......................... 493
tekno nervosa
Biohacking. Sunnhetsvasking ....... 497
medaljenes bakside Sport .................................... 502 pyntesyke Selvangivelse 505 stygg Den heslige kroppen 508
muskel-jesus Christian Lemmerz 511 mulighetenes rom Forandringer ��������������������������� 515 skogen Grønn psykiatri ....................... 517
kunstens rom Formdrift ............................... 521
tilstedeværelset Terapiens essens ....................... 525
avslutninger Hva skjedde med sjelen? 529
har du en sjel? Det oppmerksomme mennesket 531 kilder .................................... 539
trist prolog
jeg skal skrive om uro. Jeg sitter med utsikt til fuglebrettet. Så blir jeg forstyrret. En fugl flyr på vinduet. Det er et kjapt smell. Jeg går ut og finner den. Det er en spettmeis. Jeg tar fuglen i hånden. Øynene er lukket, og den lille, varme kroppen dirrer. Jeg jager den interesserte katten vekk. Så våkner fuglen. Kan man se frykt i to fugleøyne? Jeg setter den ned. Så flyr den av gårde til nærmeste tre.
Jeg betrakter avsnittet ovenfor, og det er noe som slår meg ved min egen tekst. Jeg hadde neppe åpnet denne boken slik for to år siden. Noe alvorlig har skjedd. Åpningen er preget av at jeg har sittet stille og hatt for god tid til å overvåke fuglebrettet. Jeg har lest meg opp og er nå ganske god på arter. For to år siden satt jeg langt mindre stille. Jeg var mye på farten, og både hjemme og ute var jeg preget av mange aktiviteter. Brått og absolutt uønsket fikk jeg god tid. Og den gode tiden var dårlig. Svært dårlig. Livet mitt ble brått endevendt i løpet av noen timer, dager og uker. Jeg opplevde et stort fall, både raskt og langsomt. Jeg falt og jeg faller fortsatt. I forbindelse med en boklansering hevdet en forfatter at en av karakterene i romanen hennes var bygd på meg, og at jeg hadde vært utro med henne flere år tidligere. Det er riktig. Hun klaget meg inn til Statens helsetilsyn og politiet. Klagen, slik jeg forstår det, handlet om at jeg hadde skapt en slags avhengighet til meg. Etatene fant intet grunnlag for klagene. Det var absolutt aldri noe lege-pasient-forhold. Men daværende direktør i Statens helsetilsyn
oppfordret andre til å klage. Og noen klager ble det. Det startet det som for meg ble en vond prosess med medier, de sosiale ikke minst, Statsforvalteren, Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet. I november 2023 mistet jeg legelisensen, med begrunnelse i faglig svikt, dårlig rolleforståelse og dårlig journalføring. Jeg får ikke lenger lov til å behandle pasienter, det som har vært mitt virke i førti år. Jeg er svært uenig i konklusjonen. Jeg mener jeg har drevet godt klinisk arbeid med mye engasjement.
Med alle medieoppslagene og ikke minst sosiale medier ble jeg brått en offentlig skandale. Jeg ble umiddelbart avbestilt. Det føltes som å bli definert som fredløs. Det skjedde fort – fra foredrag, undervisning, veiledning, artikler og bokkapitler med mer. Av hensyn til omdømmet, skrev de. Og det skjedde langsomt. Det fortsetter. Det hektiske og meningsfulle livet som hadde vært mitt, ble klippet av. Svært mye av min identitet har ligget i å virke, å bygge, å formidle og især være i dialog med mange mennesker. Jeg har næret meg av møtene med andre mennesker. Jeg har vært avhengig av å være påkoblet verden. Jeg har levd og åndet for pasientarbeid, som er et meningsfullt, men også risikabelt yrke. Dette var både brått og gradvis over, og jeg ble altså en som hadde altfor god tid til å følge med på fuglebrettet. Jeg monterte også et eget lite hus for mating av ekorn. En mager trøst.
Dette er ikke et forsvarsskrift. Jeg håper at faglige holdninger og praksis preger teksten på tydelige vis. Men om jeg ikke begynner med fallet, «saken», eller hadde unnlatt å skrive om det, hadde det vært underlig, som om jeg skjulte noe. Om jeg ikke tar det her, vil det være noe uforløst i kontrakten mellom leser og forfatter. Det mest smertefulle for meg er smerten jeg har påført min familie. Og jeg sørger. Det er sorgen over alt det meningsfulle jeg ikke er med på. Det går ikke en dag uten at jeg betrakter menneskene og deres større og mindre gjøremål. Jeg observerer og misunner dem. Det jeg misunner, er at det kan virke som om de lever vanlige liv med vanlige bekymringer.
De siste årene har jeg kjent mye frykt – for hvordan alt dette skal gå. Og bitterhet. Jeg tror bitterhet er en underkjent følelse. Den har sine kvaliteter om den ikke størkner helt. Den kan holde noe fatt i selvfølelsen, et sunt sinne.
Jeg har arbeidet lenge med denne boken. Dette er mitt ambisiøse og langvarige forsøk på å drive samtidsdiagnostikk, om hva slags samfunn vi lager, og hvilke avtrykk dette setter hos individer og grupper. Å jobbe videre med tekstene de siste par årene har hjulpet meg med både å fylle dager og finne mening. Å jobbe med tekst, både å lese og skrive, har vært noe av det meningsfulle jeg har drevet med i alle år.
Boken hadde ikke vært veldig annerledes om den var kommet ut før «saken», utover denne triste prologen. Men det er åpenbart at tematikken depresjoner har fått mer plass enn opprinnelig planlagt. Jeg skriver med overlegg depresjoner i flertall. Depresjon er ikke en ting, og slett ikke én ting. Tidligere i livet har jeg flere ganger opplevd depressive perioder. Jeg skal slett ikke overdrive. Svært mye av mitt liv har vært koblet til følelser av vitalitet og lyst, til virketrang og handlingsevner. Men så har de med uregelmessige mellomrom slått til, ganske uanmeldt, disse nedstemte følelsene. Det har vært trist og vondt, men ikke mystisk. Vi har alle våre historier, og jeg har noen tanker om min.
Nedstemtheten disse siste par årene, knyttet til saken, har hatt en annen karakter. Den har vært knyttet til reelle hendelser som utløsende årsaker. I gamle dager snakket vi om reaktiv depresjon. Begrepet er fjernet i nyere, mer ateoretiske diagnosesystemer. Ja, det har vært og er en reaksjon på konkrete hendelser, og sorgen, frykten og bitterheten har fulgt tristheten. Reaktiv depresjon er et godt og erfaringsnært begrep. Jeg er litt trett av fraser som at av motgang og skade blir man sterk. Av skade blir man først og fremst skadet.
I løpet av et drøyt år måtte jeg to ganger innlegges på psykiatrisk avdeling. Psykiateren ble psykiatrisk pasient. Jeg skriver rapporter
derfra. Dermed har jeg både et innenfraperspektiv og et utenfraperspektiv. Det kan være ekstra nyttig, tenker jeg nå. Denne boken er skrevet ut fra det kanskje naive håpet om at en tekst kan være et antidepressivum.
begynnelser Nervøse tider
Det er litt greier. Litt kaos, vet du. tv-serien rådebank
nervenes århundre Å være sin egen produsent
Jeg skrev i sin tid en bok jeg kalte Uro. Den kom ut i det forrige århundret, endog årtusenet. Året var 1998. Nå er det et nytt århundre og årtusen. Er det noe som er annerledes, eller tydeligere, et kvart århundre senere? Ja. Det er mange grunner til å tenke at dette blir nervenes århundre.
Dels handler det om at vi rydder opp når det gjelder fysiske belastninger. Det betyr bedre kontorstoler og mindre asbest, lys på arbeidsplassene, hjelmer, vernesko, selvlysende arbeidsdresser og lyddemping. Og medisinske spesialiteter har gjort enorme fremskritt, som infeksjonsmedisinen og kreftmedisinen. Men de psykiske belastningene har vi ikke grep om. Og psykiatri som fag kan ikke påberope seg tilsvarende fremskritt. Jeg er urolig for faget mitt. Diagnostiske og naturvitenskapelige tilnærminger tar plass. Det er et stort forbruk av psykofarmaka. Skyves det sosiale til siden?
Flere psykiatere har igjen tatt på seg de hvite frakkene. Verdens helseorganisasjon who har erklært at depresjon er en av de aller største truslene mot den globale helsen. Det er angivelig 300 millioner deprimerte på kloden. Jeg skriver en del om depresjon i denne boken, dels fordi jeg vet noe om det selv. Nedstemtheten tar liv, holder folk borte fra arbeid og skole, stjeler glede og enorme pengesummer og skader familier og nære forhold. Angst er også en folkesykdom. Mange står ustøtt i livet sitt. Det er ikke enkelt å stå støtt når grunnlaget en står på, samtidskulturen, er i flyt.
Etter Uro fikk jeg flere spørsmål om når den skulle komme, oppfølgeren Ro. Nå, mer enn dette kvarte århundret senere, er nok verken jeg eller det kollektive viet kommet dit. I stedet Mer uro. Beklager.
Uro er et godt begrep, tenker jeg, fordi det rommer så mye og rammer så bredt. Det er så mange uroer, og det er så mye å uroe seg for. Uroen er lokal og global. Den kan være ung eller dement. Det er arbeidets uro, kroppens uro eller matens uro. Den kan være godartet eller ondartet. God uro kan være skapende. Vi har alle urolige erfaringer. Slik viser begrepet til noe erfaringsnært. Psykiske lidelser er selve åstedet for stor uro, og dette er stort sett, men ikke nødvendigvis, dårlig.
Uro er et godt begrep fordi uroen ikke aksepterer et skille mellom kropp og sinn. Vi føler den, tenker den og kjenner den. Uroen minner oss om helhet og sammenheng, selv om det kan kjennes ubehagelig, så vi skjønner at vi ikke er kløvde vesener.
Uro er også et dårlig begrep, nettopp fordi det er så vidtfavnende og dermed upresist. Men vi kan la det stimulere oss til å undersøke ulike versjoner og fremtredelsesformer uro har. Den enkeltes uro kan peke mot en selv. Men den kan også peke mot verden utenfor, slik som møteplassene våre, og makt, skole, arbeid, politikk og økonomi. Hva er påtrengende av hva vi som kultur og samfunn blir urolige over, og kanskje derfor kollektivt bør uroe oss for?
Når uro er et dårlig begrep på slike vis, blir det igjen et godt begrep, altså fordi det aktiverer vår nysgjerrighet, vår fremoverlente undring og vårt behov for å forstå mer.
I denne boken forsøker jeg å drive samtidsdiagnostikk. Diagnose kommer av gresk og betyr å lære å kjenne. Det er altså samtidskulturen, tidsånden, mer enn individet som blir forsøkt diagnostisert. Som mennesker er vi relativt åpne, og kulturen siver inn i oss og preger vår personlighet, våre forhold og møter. Samtidsdiagnostikk er først og fremst filosofenes og sosiologenes domene. Jeg skal forsøke å sortere ved å henvise til gode tenkere.
Begrepet sosial patologi ble først formulert av sosiologen Émile Durkheim. Han og andre tenkere som Georg Simmel, Karl Marx og Max Weber beskriver overgangene fra tradisjonelle til moderne samfunn – på godt og vondt. De er samtidsdiagnostikere nettopp ved å forme begreper og sette navn på smerter og brudd i slike omskiftelige epoker. Nå er det igjen helt nye tider. Det betyr nye brudd og risikoen for nye bruddskader. Det krever årvåkenhet fra vår side for å oppdatere beskrivelsene av hva som nå kan hindre gode liv.
Min pedagogiske utfordring er å gjøre disse betraktningene erfaringsnære nok, til sjel, sinn, relasjoner, sansning, kjøtt og blod. Samfunnsfagene kan med sine begreper lett oppleves som abstrakte og fjerne. Det store oversiktsbildet forutsetter en viss distanse. Kritisk refleksjon er jo noe helt annet enn å være negativ. Dette er slett ingen klagesang over verden og tingenes tilstand. Eller kanskje det er det likevel, og jeg undervurderer min egen nedstemthet? Jeg har hatt et par særdeles dårlige år, og det preger meg.
Kategoriene og empirien skal hjelpe oss å rydde og lage sammenhenger der vi kanskje fornemmer et forvirrende ubehag. Smerte rammer individuelt, og kan derfor true fellesskapene. Gode begreper kan i beste fall bidra til noen opplevelser av å være felles lidende – for å låne et begrep fra filosofen Arthur Schopenhauer – og at noe i oss og mellom oss kan forstås i kraft av noe utenfor oss. Og dette utenfor blir internalisert, det vil si inderliggjort, som personlig psykologi.
Har det skjedd merkbare endringer i det kvarte århundret som er gått siden Uro? Det har det absolutt. Og selv om tall kan være vanskelig å tolke og sammenligne, tar jeg utgangspunkt i at det er et faktum at det er økende psykisk uhelse blant oss. Oppmerksomheten om dette handler især om ungdom og unge voksne. Uferdige unge mennesker med kropp og identitet i bevegelse er svært følsomme for samfunnsmessige endringer, og slik fungerer de som en slags seismografer for den kollektive psyken. Antallet unge uføre stiger. Fraværet og volden øker i skolene. Unges selvrapportering
om mistrivsel og psykisk helse er absolutt urovekkende. En ekte seismograf måler jordklodens rystelser og eksplosjoner. Psykisk helse og uhelse måler sunne og usunne trekk i samtidskulturen.
Vi kan anvende forskjellige samtidsdiagnostiske tilnærminger. En klar kandidat er prestasjonssamfunnet.
Hvordan erfarer vi det påståtte prestasjonssamfunnet? Jeg ble født inn i noe samfunnsviterne og samtidsdiagnostikerne kaller disiplinsamfunnet eller lydighetssamfunnet. Hos oss i vest er dette langt på vei et tilbakelagt stadium. Dette er den franske filosofen Michel Foucaults verden med forbud, restriksjoner og utstøtelse. Nå lever vi i stedet i et mulighetssamfunn. Det er færre galehus, kaserner og fabrikker. Disiplinsamfunnet handlet mye om neiet. Negativiteten kom til uttrykk som forbud og begrensninger. Forventningen til individet var lydighet – å skulle. I stedet har vi flere kontorbygninger, banker, kjøpesentre og sentre for fitness – og sosiale medier. Nå er det langt større vekt på jaet. Nå handler det ikke like mye om begrensningene, men om mulighetene – og verbet å kunne. Begreper som innovasjon, motivasjon, kommunikasjon, kreativitet og prosjekt er ikke bare honnørord, men de blir løftet til å bli nye normer. Dette er igjen knyttet til individualisering. I større grad blir man ansvarlig for seg selv som sitt eget prosjekt. I takt med frigjøringen fra en rekke ytre autoritetsformer har det sosiale idealet om personlig autonomi blitt rotfestet i en slik grad at det langt på vei er en felles forståelse blant oss at enhver er sin egen lykkes smed.
Jeg har lyttet til mennesker i fire tiår. Noen fraskriver seg ansvar. De omtaler seg selv som objekter, som offer for andres atferd. Men så er det de mange som påtar seg påfallende mye ansvar. De snakker ikke om seg selv primært som objekter, men som overopphetede subjekter. De snakker som om de er produsenter i iscenesettelsen av seg selv. De er entreprenøraktige på identitetsjobben.
Er man en vellykket selvbygger, er det ens egen fortjeneste. Tilsvarende oppfattes det, ikke minst av en selv, som ens egen skyld om byggverket vakler. I det nyliberale arbeidslivet outsourcer vi
mange tjenester. Mens vi i det nyliberale sjelelivet insourcer mye ansvar, skyld og skam. Det indre eser.
At gamle normer forsvinner, betyr langt mer enn at den gamle ordenen går i oppløsning. Det kommer nye normer. Årstallet 1968 er ikonet for protest, opprør og frigjøring fra gamle autoriteter. Men frigjøringen fra ett regime kan bety nye ufriheter. Det oppstår et nyspråk med begreper som selvrealisering, selvoptimalisering, risikovillighet og fleksibilitet. Danske kolleger snakker om å være omstillingsparat. 1990-tallet tidfestes som perioden hvor selvutvikling blir en ny norm for subjektet.
Og med det følger en villig selvhjelpskultur for lykke og mestring. Psykologifagets suksess må sees i en slik sammenheng. Psykologi er et rikt fag med mange rom. Det har åpnet mennesket. Men ingen virkninger uten bivirkninger. Deler av faget er blitt til begreper og et psykologisert hverdagsspråk for bedre selvrealisering. Og slik fanger det oss og kan gjøre oss ufri. Det har blitt en del av den bærende samtidsideologien og gir språk til prestasjonene. Slik kan du bli den beste versjonen av deg selv. Dette språket har positive ord som kan stimulere og motivere, og teknikker blir presentert, men det er også et språk mange kan bli slitne av. Er man sin egen lykkes smed, blir man gjerne også sin egen ulykkes smed.
Jeg innrømmer at jeg har et horn i siden til deler av selvhjelpskulturen. Det er knyttet til et konkret minne. Min mor strevde alvorlig med nervene i alle de femti årene jeg kjente henne. Under min gymnastid tenkte jeg at jeg måtte hjelpe henne. Jeg dyttet på henne en selvhjelpsbok. Amerikanske dr. Wayne W. Dyers Elsk deg selv var en verdenssuksess. Pliktskyldig leste hun, og fikk det verre. At hun skulle elske seg selv, var i meste laget. Hun følte seg ekstra mislykket. Det ble med den selvhjelpsboken. Året etter kom Elsk deg selv 2. Den kom aldri til vårt hus. Mestringspsykologien hjelper garantert noen med sitt positive fokus og teknikker. For noen, kanskje de som har det dårligst, kan det slå den andre veien. Noen år senere skrev Dyer Sikt mot stjernene.
Vi ser to trender. Den ene er altså individualisering. Den andre er standardisering. Hva betyr det? Vi er ansvarlige for å bygge oss selv, samtidig som de kollektive normene for vellykket selvrealisering er ganske trange. Det indre eser, men så krymper det igjen. En særegen form for standardisering finner vi i de sosiale mediene. I Facebook, Instagram og TikTok blir vi likere. Våre selvpresentasjoner, våre ønsker om oppmerksomhet og anerkjennelse, kommer i de samme visuelle formatene, med de samme layoutene og de samme fargene. Og som visuelle formater på skjermer blir vi bokstavelig talt flate. Forflatning er langt mer enn en metafor. Det gjelder helt konkret skjerm til skjerm. Og algoritmene kaster oss tilbake til oss selv. Vi blir mer av det samme.
Jeg skal skrive om uro, men jeg blir forstyrret. Jeg er hjemme, og noen banker på døren. Det er vinter. Jeg bor i skogen tett ved skiløyper. Om vinteren slutter skogsbilveien ved hjemmet mitt. Hun som banket på, sa beskjemmet at de sto fast med bilen. De hadde ikke akseptert at veien var slutt, og hadde forsøkt å fortsette videre i skisporet. Nå sto en Porsche dønn fast i lysløypa. Jeg konstaterte at bileieren var en såkalt tv- personlighet. De hadde tenkt seg videre inn i skogen for å lage tv. De skulle isbade foran kameraene. Vi forsøkte å grave ut bilen, men uten hell. Vi ble enige om at de skulle få tak i slepetau, og så kunne jeg forsøke å trekke dem ut. Etter en stund kom de tilbake med et slikt redskap. Tauet røk. Nå var også en av tv -produsentene og en filmfotograf kommet til åstedet. Redningsforsøket skulle filmes. Et klønete uhell var i ferd med å bli til innhold på tv .
Denne lille avsporingen, bokstavelig talt, er et påskudd for å minne om den omfattende bildekulturen vi er en del av. Det er de færreste forunt å ha et eget produksjonsselskap som hjelper deg å skaffe slepetau. I stedet er vi de mange produsentene for innhold vi legger ut i flere kanaler. Vi produserer, redigerer og publiserer. Et prestasjonssamfunn er ikke minst et presentasjonssamfunn – med håp om oppmerksomhet, anerkjennelse og respons. Den såkalte
Finn Skårderud (født 1956) er forfatter og tidligere psykiater.
forfatterfoto : Trond A. Isaksen
omslag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
Hvordan preges vi av samtidskulturen? Finn Skårderud fremlegger tenkere, kunstnere og forfattere i brytning med egen erfaring som fagperson og privatperson for å si noe om det moderne menneskets sjeleliv. Mer uro er en bok der leseren inviteres til å reflektere over seg selv og vår kultur.
Tematikken depresjoner har fått mer plass enn opprinnelig planlagt. Han som hadde virket som psykiater gjennom førti år ble selv psykiatrisk pasient. Skårderud skriver med et innenfra-perspektiv og et utenfra-perspektiv om depresjon.
Boken er skrevet ut fra håpet om at en tekst kan være et antidepressivum.