LOCKWOODGRENSEN
LOCKWOODGRENSEN
LOCKWOODGRENSEN
roman | forlaget oktober 2026
For small creatures such as we, the vastness is bearable only through love.
carl sagan
PROLOG
Île aux Cochons, det sørlige Indiahavet (46° 06' 09" s , 50° 13' 54" e )
Den forsto ikke døden. Ikke ennå. Men den forsto fravær. Og der borte, hvor faren hadde stått for bare et øyeblikk siden, var det ingenting. Varmen hang fortsatt i luften, horisonten bølget og vrengte seg i månelyset, som om selve jorden hev etter pusten. Smellet gjallet i hodet, over den masende lyden av havet som dyttet på rullesteinene i strandkanten, igjen og igjen.
Den kjente instinktivt det hule savnet i buken, en brå og skarp tomhet. Den trygge lukten av faren, bruset fra kolonien, varmen fra de andre kyllingene – alt var borte. Luften smakte av blod og forkullet kjøtt. Et rop presset seg ut gjennom nebbet, stemmen tynn og høy i den unaturlige stillheten.
Ingen svar.
Frykten kom boblende, dyp og primitiv. Tomheten i det kvestede landskapet presset den liksom sammen og fikk den til å føle seg mindre enn noensinne. Den vagget noen skritt i den ene retningen, så i den andre, forbi alle de svarte og hvite kroppene som lå strødd i en sirkel som strakte seg to hundre meter ut fra krateret. Et vakkert
mønster, sett fra luften – et øye, med havet som øyelokk, meteorittpupillen omsluttet av en gråbrun iris ispedd svarte, hvite og blodrøde flekker, og han, en liten prikk som beveget seg mellom dem. Den dunete kroppen skalv for hvert skritt. Hjertet slo altfor fort, i en brystkasse som var altfor liten for så mye sorg. Den ropte igjen, mykere nå, en liten bønn som forsvant i vinden.
Til slutt nådde den kanten av krateret. Fotfestet glapp, og den tumlet ned skråningen. I bunnen reiste den seg og tittet opp på den digre kolossen som skygget for den antarktiske månen. Den fornemmet varmen og krøp innunder et lite overheng som den morderiske steinen tilbød som et lunt og beskyttende tak.
Dagen etter lå den der fremdeles. En flokk svartkinnskarv hadde landet på toppen av steinen. Idet de skingrende skrikene skremte den vesle pingvinen ut i en klossete flukt, ringte det i en grå telefon i et hus på Tøyen i Oslo. Telefonen sto i en mørklagt entré, på et slikt møbel som var utformet for ett enkelt formål, nemlig å telefonere. Det besto av en kort benk trukket i vinrød brokade, et bord til telefonen, og under den en hylle til telefonkatalogene. Hvit for privatpersoner, gul for bedrifter. Astrobiologen som bodde der sammen med sin far og sin sønn – tre generasjoner gutter, for han tenkte på dem som gutter, de var jo lekne og nysgjerrige – satte seg på benken og plukket opp røret.
Amerikaneren i den andre enden fortalte. En seismograf hadde gitt et lite utslag omtrent samtidig som det ble observert en lyskule på himmelen over SørAfrika. Ikke noe som fikk geologene til å ringe hverandre, for dem var
dette bare en lett tektonisk hikke som føyde seg inn i et mønster å holde øye med, over tid. Astronomical Society of South Africa hadde imidlertid fanget opp et besynderlig sammentreff av kosmiske fenomener. For mens de frydefullt skuet opp mot Leonidenes årlige fyrverkeri – halen etter kometen TempelTuttle – revnet nattehimmelen. En grønnlysende rift flerret gjennom mørket i en strak, skrå linje mot jorden, etterfulgt av et brak som fra en gudenes kanon.
«Men Leonidene», sa astrobiologen lavt, nesten for seg selv, «Leonidene slipper ikke meteoritter.»
KAPITTEL 1
Det viktigste for Leonid Stang var å gå under radaren. Akkurat det var vanskelig for en mann som ham. Hodet stakk opp som et ubåtperiskop mellom butikkhyllene. Damen foran vaskemidlene ventet på svar. Kunne han hjelpe henne med å ta ned et par oppvaskhansker størrelse medium, og hvorfor plasserte de varene slik at normale folk ikke fikk tak i dem?
Han grep en pakke og rakte den til henne. Et øyeblikk så han faren trekke på seg de gule gummihanskene og senke dem i det glovarme oppvaskvannet. Bestefaren som tørket, Leonid som satte på plass.
Så raste det. Et skred av gummihansker traff ham i nakken, etterfulgt av en fargerik samling oppvaskbørster.
Damen så på haugen på gulvet, deretter på Leonid. Hun foretok seg ingenting. Han begynte å plukke opp. Hun gikk ikke, hvorfor gikk hun ikke, hun bare sto der og glodde til han hadde satt alt tilbake på plass – først da beveget hun seg endelig mot kassa.
Det var aldri noen som sa det rett ut, men han følte blikkene. De hogg tak og bøyde nakken hans. Det fantes ingen annen mulighet for å slippe unna enn å holde seg i bakgrunnen. Nå kunne han heldigvis gjøre akkurat det.
Det var verre den gangen andre bestemte, som på barneskolen, da læreren hadde plassert ham midt på første rad. Der satt han, Nåla, på utstilling, med ørnenesen vendt mot kateteret og bakhodet som viskelærblink. Først var han bare tynn, så ble han høy. Han gikk med mange par sokker utenpå hverandre for å skjule de stilkete anklene. Selvfølgelig ble det avslørt, i utegymmen, de lo, av alle sokkene, eller av de tynne beina. Den dagen løp han hjem, sko og sokker lå igjen på bakken ved siden av læreren, som ropte noe. Leonid så seg ikke tilbake, bare løp til han var hjemme. Der sank han sammen på telefonbenken i entreen og slapp tårene.
Det var først som voksen man fikk retten til å innrette livet sitt slik man ønsket. Nå unngikk han situasjoner hvor løping ble nødvendig. Løping fikk ham til å føle seg som en av giraffene fra National Geographic Channel som var så lange at det så ut som de løp i sakte film. De gikk nesten i ett med trærne på savannen så lenge de ikke rørte seg, og kunne bare håpe at løvene var dumme nok til å forveksle de lange halsene med trestammer. Best å stå stille og bare av nødvendighet bevege seg bort til vannhullet. Men nå hadde han kjent en sånn trang til å komme seg vekk fra folk at han likevel hadde småløpt hjem fra butikken.
Han sank sammen på telefonbenken, pustet ut og følte den lodne stillheten i det gamle huset tulle seg rundt ham. Beina rakk nesten tvers over entrégulvet. En strime gyllent formiddagslys slapp ut gjennom dørsprekken til farens gamle kontor og tegnet en skrå stripe over mokasinene.
De siste dagene hadde han hatt en urolig følelse i kroppen, som om noe ikke var som det skulle være, var det
inni ham selv, i huset, eller kanskje var det noe utenfor, været, muligens, og det var først nå han ble klar over at han hadde følt det slik. Han fikk ikke tak i det, men hendelsen i butikken hadde forsterket følelsen. Han så seg rundt. Alt så ut som det pleide, luktet som det pleide.
Han karet seg opp og tuslet inn på kontoret. Karnappvinduet bak skrivebordet rammet inn månen, som var i ferd med å forsvinne på den blekblå himmelen. Han manøvrerte seg ned fra krakken foran teleskopet. Kroppen hans, denne lange, klossete stangen som stakk ut i verden som en feilplassert lyktestolpe, føltes liten og ubetydelig når han satt slik og myste ut i farens grenseløse kosmos.
Han justerte linsen og identifiserte Mare Tranquillitatis. Stillhetens hav. Det hadde vært farens favoritt, stedet der Apollo 11 hadde landet. Stedet der menneskene hadde forstyrret månens hule stillhet for første gang og laget merker i den.
Houston, Tranquility Base here. The Eagle has landed.
KAPITTEL 2
Det var denne foreløpig ikke helt gjennomsnittlige lørdagen det begynte. Han satt der og myste inn i teleskopet og betraktet Mare Tranquillitatis og de andre månehavene – maria i flertall på latin, noe som hadde fått faren til å gråte en gang Leonid påpekte det, så han nevnte det aldri igjen. Han forsøkte å huske navnene på alle sammen, Nectaris, Nubium, Humorum, Frigoris, var det Serenitatis eller var det Serentatis? Han beveget objektivet forsiktig og ørlite grann til venstre. Arcturus ville tre frem etter hvert, sørvest for månen. Rundt trettisyv lysår, om han ikke husket feil.
Tankene ble avbrutt av en uvant lyd som snek seg inn i øregangen. Husets lydbilde besto vanligvis kun av knirkingen Leonid selv utløste i hundreårig treverk, og den dempede skrikingen i dørhengsler som ikke hadde blitt smurt siden han var barn, og alltid med det svake suset fra byen i bakgrunnen – en lyd Leonid først ville lagt merke til om den forsvant.
Det banket. Lenger oppe et sted, i en av etasjene over.
Han reiste seg og gikk mot døra, stoppet og lyttet. Det var stille en stund, lenge nok til at han konkluderte med at han hadde hørt feil, og akkurat idet han tenkte denne
beroligende tanken, kom lyden tilbake. Svak, repetitiv banking, som for ettertrykkelig å understreke at jo da, han hadde hatt rett – noe var ikke som det skulle være. Han gikk krumbøyd ut kontordøra og bortover gangen mot trappen til andre etasje. Han stoppet og lyttet. Ingenting.
Gangen i andre etasje var mørklagt. Midt mellom de to soverommene på høyre side var det et kott, fullt av klær og sko som ikke tilhørte Leonid, men hans forfedre i et for ham ukjent antall generasjoner. I enden av gangen sto en gulvklokke som alltid viste halv fire. I bunnen, bak urverket, lå en metallboks med tjue håndlagde tinnsoldater som bestefaren hadde hatt med til ham fra London. Faren hadde ment at gaven var både unødvendig råflott og krigsforherligende, så Leonid gjemte dem i klokken så faren ikke skulle se dem og bli i dårlig humør. Ved siden av klokken hang et helfigurspeil han hadde vært litt redd for som barn, i fall det ikke skulle være hans eget speilbilde som viste seg i den massive mahognirammen når han gikk forbi.
Han betraktet den smale silhuetten sin i speilet, og lyttet. Et bank til. Det kom fortsatt ovenfra.
Han snek seg videre opp til tredje etasje. Det var lavere under taket der, som om de som hadde bygget huset, ikke hadde klart å bestemme seg for om de skulle ha en ordentlig etasje til, eller om det skulle være et loft, og endte opp med å bygge en mellomting. Eller kanskje var det Kristianias reguleringsvesen som hadde satt ned foten. At det liksom fikk være grenser for avvik fra det omkringliggende bylandskapet, med dette kråkeslottet av et hus innimellom de symmetriske bygårdene. Uansett var det en upraktisk løsning for menn av Leonids og farens størrelse, derfor
sto etasjen for det meste tom. Den besto av et stort, åpent areal, innerst i rommet en arbeidsplass med en symaskin og en kommode med stoffer som moren hadde brukt til å produsere bitte små plagg mens hun ventet Leonid.
Bankingen måtte ha kommet fra loftet over syrommet. Loftstrappen lå på høyre side, bratt og smal med malingsglatte trinn og rekkverk kun langs veggen på innsiden. På toppen av trappen var det en liten avsats og en smal dør med en haspe man kunne hekte av og bruke til å dra døra mot seg.
Sist gang han var der oppe, var han barn. Han hadde stått akkurat der, på avsatsen, med hånden på haspen og tyvegods i lomma, og lyttet til lyden av de voksne. Klirringen i kopper og bestikk, faren som vasket opp med gule gummihansker i glovarmt vann, bestefaren som tørket. Han kunne nesten gjenkalle følelsen av Kongen av Danmark som klemte hardt mot låret. Han hadde ikke spurt. Det var det faren hadde gjort et så stort poeng av, at han ikke hadde spurt. Hendelsen utstyrte Leonid med en livslang og ubevisst følelse av dårlig samvittighet, noe som medførte at når han nå sto nederst i loftstrappen og lyttet, så føltes det som om han tyvlyttet.
Men det var jo hans hus, måtte han minne seg selv på. Hans loft.
Han gikk opp trappen, bøyde nakken og trådte inn i det kjølige mørket. Idet døra gled igjen bak ham, fikk han en underlig fornemmelse av at det mørklagte loftet forsøkte å skjule et ferskt minne av lys, som om en lyspære akkurat hadde blitt skrudd av, og spredte lyspartikler fortsatt hang i luften.
berit nordgarden (f. 1973) jobber til daglig som virksomhetsarkitekt. Hun debuterer som forfatter med denne romanen.
forfatterportrett : Agnete Brun omslag : Ellen Lindeberg
utenfor melkeveien finnes flere galakser enn det er sandkorn på jorden. Er det virkelig sannsynlig at det første – eller siste – livet i universet er akkurat her hos oss?
I Lockwoodgrensen møter vi Leonid, en godt over to meter høy femtiåring som har levd isolert i barndomshjemmet på Tøyen helt siden faren hans, astrobiolog av internasjonalt format, forsvant i en flystyrt over det sørlige Indiahavet på begynnelsen av åttitallet. En dag dukker en munnrapp rømling opp på Leonids loft. Dima er tretten og Leonids rake motsetning, og hun stiller alle de spørsmålene Leonid bestandig har unngått. Hvorfor dro faren den gangen, og hva er det med den svarte steinen han sendte i et brev fra den andre siden av kloden?
Lockwoodgrensen er en eventyrlig spenningsroman, kunnskapsrik, fascinerende og herlig spekulativ.