Lucia Berlin - Kveld i paradis

berlin. kveld i paradis. omsl.qxp 14.01.2020 12:37 Side 1

En kvinne holder rundt det brennhete porselenet når hun rekker ektemannen kaffekoppen, med hanken vendt mot ham. En annen stryker mannens underbukser så den skal være varm når han kommer ut av dusjen. En tredje betrakter en gardin som tar fyr, og en fjerde dytter vaskerivogna foran postbudet – for å kjenne seg i live. Lucia Berlin skriver skakt og sanselig om barndom, ungdom, ekteskap og enslighet, fra Texas til Chile, Mexico til New York; steder der hun selv har bodd og levd. Vi møter barn i lek, kvinner i arbeid, frustrerte koner og distanserte ektemenn, hjemvendte krigsveteraner og apatiske alkoholikere, forelskede tenåringer og revolusjonær ungdom. Alle forsøker de å komme gjennom dagene. Den norske utgaven av Håndbok for vaskedamer inneholdt 28 av de 76 novellene Lucia Berlin skrev i løpet av livet. Kveld i paradis er et kresent utvalg av de resterende. Her er 22 aldri tidligere oversatte noveller, skrevet med Berlins skarpe, empatiske blikk for det vakre i det stygge – i menneskene, i hverdagene, i livet. Boken har forord av maria navarro skaranger og m a r k b e r l in.

omslagsfoto grafi: Lucia Berlin, Acapulco, 1961 Photo: Buddy Berlin © 2018 Literary Estate of Lucia Berlin LP

forlaget oktober

omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil d esig n

L U C I a B E R L I N kv eld i parad is

lucia berlin (1936–2004) skrev hele sitt voksne liv. De fleste av novellene finnes samlet i tre utgivelser: Homesick (1991), So Long (1993) og Where I Live Now (1999). I 2015 utkom den posthume samlingen Håndbok for vaskedamer (på norsk i 2016), som ble Berlins definitive nasjonale og internasjonale gjennombrudd. Boken ble kåret til en av årets beste i en rekke publikasjoner, bl.a. The New York Times, og Berlin ble løftet frem som en av de største amerikanske novelleforfatterne i det tjuende århundre. Kveld i paradis utkom i USA i 2018.

LUCIa BERLIN kveld i pa r ad is Flere fortellinger

«Ikke nok med at Berlin er en sjelfull kronikør som beskriver Amerikas mest bortgjemte hjørner … Ikke nok med at språket hennes er som små eksplosjoner av liv. Hun er også en utpreget kvinnelig stemme, en raspende Marlene Dietrich» na d ja s p i e g e l m a n , t h e n ew yo r k t i m e s b o o k r ev iew «Fortellingene i Kveld i paradis har den velkjente Berlinske virkningen – den ordknappe skrivemåten, de oppsiktsvekkende detaljene, de karakteristiske onelinerne eller gjentakelsene som borer seg inn i en. Berlins prosa fremstår som poesi og føles som memoarer» m ag g i e t r a p p , t h e was h i n gt o n p o st «Berlin skrev skjøre, kaotiske og forgremmede noveller. Hun kan minne om Raymond Carver eller Grace Paley eller Denis Johnson … Noe som gjør Berlin så verdifull, er evnen til å skildre sødmen og iveren hos unge kvinner som blir forelsket … Berlin hadde nok fortjent en Pulitzer-pris» dwight ga r n e r , t he n ew yo r k t ime s Om Håndbok for vaskedamer: «Berlins rapporter fra bunnen er fengslende lesning … Tross all menneskelig skrøpelighet og ensomhet er det en varme og fellesskapsfølelse i novellene, og leseren ønsker lite annet enn å forbli i Berlins univers, at historiene skal vare og vare» maya troberg djuve, dagbladet, Årets beste bøker 2016 «Usentimentale noveller fra Vestkystens underbelly, skrevet med skjerpende vidd. Lucia Berlin skildrer arbeid, aborter og alkoholisme i et likefremt og lakonisk språk som byr på kontinuerlige overraskelser» h e d da l i n g aa s f o s s u m , m o r g e n b l a d e t , Årets beste bøker 2016

forlaget oktober

«novellekunst i toppklasse ... Hun er som en kirurg som med presise og nøye uttenkte kutt undersøker livets smertepunkter. Dessuten er Berlin en usedvanlig morsom forfatter» kristian wikborg wiese, dagsavisen

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 2

15.01.2020 23:17

Lucia Berlin

kveld i paradis Flere fortellinger

Oversatt av Vibeke Saugestad, mno

forlaget oktober 2020

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 3

15.01.2020 23:17

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 4

15.01.2020 23:17

innhold

Velkommen hjem, av Maria Navarro Skaranger � � � � � � � � � � � � � � � � � 7 Det er historien som gjelder, av Mark Berlin � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 11 Spilledåseskrinene � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Av og til om sommeren � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Andado: En gotisk romanse � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Av jord er du kommet � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Reiseplan � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Lead Street, Albuquerque � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Noël. Texas. 1956 � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Adobehuset med blikktak � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � En tåkedag � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Kirsebærblomstring � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Kveld i paradis � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � La Barca de la Ilusión � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Livet mitt er en åpen bok � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Konene � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Noël 1974 � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Pony Bar i Oakland � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Døtre � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Regnværsdag � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Vår brors vokter � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Forvillet i Louvre � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Sombra � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Luna Nueva � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

15 35 45 77 83 93 107 115 139 149 157 175 195 209 223 239 241 249 251 259 271 285

Kort om Lucia Berlin � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 291 Takk � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 295

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 5

15.01.2020 23:17

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 6

15.01.2020 23:17

spilledåseskrinene

«Hør på din fars tilrettevisning og forlat ikke din mors lære! For de er en fager krans for ditt hode og kjeder om din hals. Når syndere lokker dig, da samtykk ikke!» Mamie, bestemoren min, leste det to ganger. Jeg prøvde å huske hvilke tilrettevisninger jeg hadde fått. Ikke pill deg i nesa. Men et kjede ville jeg ha, et som ringlet når jeg lo, sånn som Sammy sitt. Jeg kjøpte et kjede og gikk til Greyhound-stasjonen der de hadde en maskin som preget metallskiver … en stjerne i midten. Jeg skrev lucha og festet det om halsen. Det var i slutten av juni i 1943, da Jake og Sammy innlemmet Hope og meg i virksomheten. De sto og snakket med Ben Padilla og ba oss først om å pigge av. Da Ben gikk, ropte Sammy oss fram fra under verandaen. «Sett dere ned, så skal dere få være med på noe.» Seksti kort. Øverst på hvert av kortene var det et fargebilde av et sminkeskrin med spilledåse. Ved siden av bildet var det et rødt segl der det sto: må ikke fjernes. Bak seglet sto et av navnene fra kortet. Tretti navn på tre bokstaver med en tom linje ved hvert navn. amy, mae, joe, bea osv. «Det koster fem cent å gjette på et navn. Dere skriver navnet til den som gjetter på linja ved siden av. Når alle

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 15

15.01.2020 23:17

16 lucia berlin

navnene er solgt, fjerner vi det røde seglet. Den som har valgt det navnet som står der, vinner skrinet.» «Faen så mange skrin!» flirte Jake. «Kjeften, Jake. Jeg får korta fra Chicago. Hvert av dem gir et utbytte på halvannen dollar. Jeg sender dem en dollar per kort, og så sender de meg skrinene. Oppfatta?» «Ja,» sa Hope. «Og så?» «Så dere to får tjuefem cent for hvert kort dere selger, og vi får tjuefem cent. Vi er med andre ord likeverdige partnere.» «De greier aldri å selge alle de korta,» sa Jake. «Gjør vi vel,» sa jeg. Jeg kunne ikke fordra Jake. En liten tenåringsdritt. «Selvfølgelig gjør de det,» sa Sammy. Han rakte kortene til Hope. «Lucha tar seg av pengene. Klokka er halv tolv … kom dere av sted, nå … vi tar tida på dere.» «Lykke til!» ropte de. De knuffet hverandre over ende i gresset og lo. «De ler av oss … de tror ikke vi greier det!» Vi banket på den første døra … en dame kom og satte på seg brillene. Hun kjøpte det første navnet. abe. Hun skrev navnet og adressen sin ved siden av, ga oss fem centmynter og blyanten sin. Skjønne småpiker, kalte hun oss. Vi stanset ved hvert eneste hus på den siden av Upson. Da vi kom til parken, hadde vi solgt tjue navn. Vi satte oss ned på muren rundt kaktushagen, andpustne og trium­f­ erende. Folk syntes vi var søte. Vi var begge veldig små for alderen. Sju. Hvis det var en dame som lukket opp, solgte jeg. Det lyse håret mitt hadde vokst seg dobbelt så stort som hodet og liknet et digert, gult kratt. «En glorie av gullspinn!» Siden jeg manglet fortennene, plasserte jeg tunga

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 16

15.01.2020 23:17

spilledåseskrinene 17

der når jeg smilte, som om jeg var sjenert. Damene klappet meg og bøyde seg ned for å høre bedre … «Hva sa du, lille venn? Ja, du kan da skjønne at jeg vil det!» Hvis det var en mann, solgte Hope. «Fem cent … velg et navn,» sa hun med slepende stemme og rakte dem kortet og blyanten før de rakk å lukke døra. De sa hun hadde tæl og kløp henne i de mørke, magre kinnene. De rasende øynene hennes glødet mot dem gjennom det tunge svarte sløret av hår. Det eneste som bekymret oss nå, var tiden. Det var vanskelig å si om folk var hjemme eller ikke. Vi vred om bryteren på ringeklokka og ventet. Aller verst var det når de ikke hadde hatt besøk på «aldri så lenge». Alle disse menneskene var veldig gamle. De fleste må ha dødd bare noen år etterpå. Foruten de ensomme og de som syntes vi var søte, fantes det noen … to den dagen … som virkelig tok det som et tegn å åpne døra og bli bedt om å ta en sjanse, et valg. De brukte lengst tid, men det gjorde ikke noe … vi ventet, åndeløst, vi også, mens de snakket med seg selv. Tom? Den pokkers Tom? Sal. Søsteren min kalte meg alltid Sal. Tom. Ja, jeg tar Tom. Hva skjer hvis navnet vinner? Vi gikk ikke engang til husene på den andre siden av Upson. Vi solgte resten i leiegårdene tvers over parken. Klokka var ett. Hope ga kortene til Sammy, jeg tømte pengene ut på brystet hans. «Jøss!» sa Jake. Sammy kysset oss. Vi rødmet, smilte der vi satt på plenen. «Hvem vant?» Sammy satte seg opp. Knærne på ­Levisen hans var grønne og våte og albuene var grønne av gresset. «Hva står det?» Hope kunne ikke lese. Hun hadde måttet gå første klasse om igjen. zoe.

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 17

15.01.2020 23:17

18 lucia berlin

«Hvem?» Vi så på hverandre … «Hvem var det?» «Det er det siste navnet på kortet.» «Å.» Mannen med salve på hendene. Psoriasis. Vi var skuffet, for det var to veldig hyggelige som vi hadde håpet skulle vinne. Sammy sa at vi kunne beholde kortene og pengene til vi hadde solgt alle sammen. Vi tok dem med over gjerdet og inn under verandaen. Jeg fant en gammel brødboks å ha dem i. Vi tok tre kort og gikk gjennom smuget, bak husene. Vi ville ikke at Sammy og Jake skulle synes at vi var for ivrige. Vi krysset gata, løp fra dør til dør og banket på hele veien ned langs den andre siden av Upson. Og hele den ene siden av Mundy Street til Sunshine Grocery. Vi hadde solgt to hele kort … satt på fortauet og drakk champagnebrus. Mr. Haddad oppbevarte alltid noen flasker i fryseren for oss, så de var halvfrosne når vi tok dem ut … som smeltet saftis. Det var trangt for bussene å runde hjørnet, så de kjørte nesten på oss og tutet. Bak oss steg støvet og røyken opp rundt Cristo Rey-fjellet, gult skum i den lave Texas-sola. Jeg leste navnene høyt – om og om igjen. Vi satte kryss ved dem vi håpet skulle vinne … rundinger ved de ­dårlige. Den barbeinte soldaten … «Jeg trenger et sminkeskrin med spilledåse!» Mrs. Tapia … «Kom inn, kom inn! Så hyggelig å se dere!» En seksten år gammel jente, nygift, som hadde vist oss kjøkkenet hun hadde malt rosa helt selv. Mr. Raleigh – det var skummelt. Han hadde kalt til seg to grand danois-hunder og kalt Hope en sexy s­ pjæling. «Vet du hva … vi kunne selge flere tusen navn om dagen … om vi bare hadde hatt rulleskøyter.» «Ja, vi trenger rulleskøyter.»

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 18

15.01.2020 23:17

spilledåseskrinene 19

«Vet du hva vi gjør feil?» «Nei.» «Vi sier alltid … ’Vil du gjette på et navn?’ Vi burde bare si ’navn’.» «Eller … ’Vil du kjøpe et helt kort?’» Vi lo, lykkelige, der vi satt på fortauet. «Kom, så selger vi det siste.» Vi gikk rundt hjørnet, til gata nedenfor Mundy. Det var mørkt der, tett i tett med eukalyptus- og fiken- og granat­ epletrær. Meksikanske hager med bregner og oleander og sinnia. De gamle damene snakket ikke engelsk. «No, ­gracias» mens de lukket døra. Presten fra Holy Family-kirken kjøpte to navn, joe og fan. Så kom et kvartal der det bodde tyske damer med melete hender. De smelte døra igjen. Tsk! «Vi drar hjem … dette funker ikke.» «Nei, oppe ved Vilas-skolen bor det mange soldater.» Hun hadde rett. Mennene var ute og vannet den gule golfplenen og drakk øl, kledd i khaki og t-skjorte. Hope solgte. Håret hennes klistret seg i tjafser nå, til det olivenbrune syriske ansiktet, som et svart trådforheng. Én mann ga oss tjuefem cent, men så kalte kona på ham før vi fikk gitt ham vekslepengene. «Jeg tar fem!» ropte han gjennom nettingdøra. Jeg begynte å skrive ned navnet hans. «Nei,» sa Hope. «Vi kan selge dem på nytt.» Sammy fjernet seglene. Mrs. Tapia vant med sue, navnet til datteren. Vi hadde satt et kryss ved henne, for hun var så hyggelig. Mrs. Overland vant neste. Ingen av oss husket hvem hun var. Den

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 19

15.01.2020 23:17

20 lucia berlin

tredje vinneren var en mann som kjøpte lou, men premien skulle egentlig ha gått til soldaten som ga oss kvartdollaren. «Vi burde gi den til soldaten,» sa jeg. Hope løftet opp håret for å se på meg og smilte nesten … «Greit.» Jeg hoppet over gjerdet til hagen vår. Mamie holdt på med å vanne. Moren min var og spilte bridge, og mid­ dagen min sto i ovnen. Jeg leste på Mamies lepper over H.V. Kaltenborns nyheter innenfra. Bestefar var ikke døv, han likte bare å ha radioen høyt på. «Skal jeg vanne for deg, Mamie?» Nei takk. Jeg smelte igjen ytterdøra som lagde risler av ­farget glass på veggen. «Kom hit med deg!» ropte han for å overdøve radioen. Overrasket og smilende løp jeg inn og begynte å klatre opp i fanget hans, men han viftet meg vekk med en istykkerklippet avis. «Har du vært hos de fæle araberne?» «Syrerne,» sa jeg. Askebegeret hans glødet rødt som glasset i døra. Den kvelden … Fibber McGee og Amos and Andy på radioen. Jeg vet ikke hvorfor han likte dem så godt. Han sa alltid at han hatet fargede. Mamie og jeg satt med Bibelen i spisestua. Vi var fortsatt på Salomos ordspråk. «Åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som skjules.» «Hvorfor det?» «Det skal du ikke bry deg om.» Jeg sovnet, og hun fikk meg i seng. Jeg våknet da moren min kom hjem … lå våken ved siden av henne mens hun spiste Tid-bit ostekjeks og leste

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 20

15.01.2020 23:17

spilledåseskrinene 21

i en detektivroman. Flere år seinere regnet jeg ut at moren min måtte ha spist mer enn 950 esker Tid-bit alene i løpet av andre verdenskrig. Jeg ville snakke med henne, fortelle henne om Mrs. Tapia, om fyren med hundene og at Sammy hadde latt oss få halvparten av fortjenesten. Jeg la hodet mot skulderen hennes, kjekssmuler, og sovnet. Dagen etter gikk Hope og jeg først til leilighetene i Yandell Avenue. Unge militærkoner med hårruller og chenille­ slåbrok, som var sinte fordi vi hadde vekket dem. Ingen av dem kjøpte et navn. «Nei, jeg har ikke fem cent til overs.» Vi tok bussen til plazaen, byttet til en av Mesa-bussene og gikk av ved Kern Place. Rikfolk … hageanlegg, klokke­ spill når man ringte på. Dette var til og med bedre enn de gamle damene. Unge veldedighetsytende sosietetsfruer med solbrun hud, Bermuda-shorts, leppestift og pasjehår à la June Allyson. Jeg tror ikke de noen gang hadde sett sånne barn som oss, barn som gikk kledd i mødrenes avlagte kreppbluser. Barn med sånt hår som oss. Håret til Hope rant n ­ edover ansiktet hennes som tjukk svart tjære, mens mitt sto rett opp og ut som en lodden gul badeball og gnistret i sola. De lo alltid når de fikk høre hva vi solgte og gikk for å finne «noen småpenger». Vi hørte en av dem si til mannen sin … «Bare kom og se selv. Ekte gatebarn.» Han kom, og han var den eneste som gjettet på et navn. Kvinnene ga oss bare penger. Barna deres stirret bleke på oss fra huskene sine. «Vi drar til stasjonen.» Vi hadde pleid å dra dit før kortene også … bare for å være der og se på alle som kysset hverandre og gråt, og

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 21

15.01.2020 23:17

22 lucia berlin

plukke opp myntene folk hadde mistet langs kanten under aviskiosken. Så fort vi kom inn gjennom døra, dultet vi borti hverandre og fniste. Hvorfor hadde vi ikke tenkt på dette før? Tusenvis av mennesker med femcentmynter og ikke noe annet å gjøre enn å vente. Tusenvis av soldater og sjøfolk som hadde en kjæreste eller en kone eller et barn med et navn på tre bokstaver. Vi lagde en timeplan. Om morgenen dro vi til togstasjonen. Matroser lå utstrakt på trebenkene med lua brettet sammen over øynene, som en parentes. «Hæ? Å, god morgen, små frøkner! Så klart.» Gamle menn som satt omkring. Som betalte fem cent for å snakke om den andre krigen, om en eller annen død person med et navn på tre bokstaver. Vi gikk inn på venterommet for fargede og solgte tre navn før en hvit konduktør skubbet oss ut etter albuen. Ofte ble vi hele dagen hos United Service Organizations på den andre siden av gata. Soldatene ga oss gratis lunsj, tørre skiver med ost og skinke pakket i vokspapir, Coca Cola og Milky Way-sjokolader. Vi spilte bordtennis og flipperspill mens soldatene fylte ut kortene. En gang tjente vi tjuefem cent hver på å trykke på den lille t­ ellemaskinen som registrerte hvor mange soldater som kom, mens hun som vanligvis gjorde det, gikk et sted med en matros. Det kom nye soldater og matroser med hvert eneste tog. De som allerede var der, sa til dem at de måtte kjøpe navn av oss. De kalte meg Himmel og Hope Helvete. Den opprinnelige planen hadde vært å beholde de seksti kortene til vi hadde solgt alle sammen, men vi fikk bare mer og mer penger og ekstra tips, så mye at vi ikke greide å telle dem engang.

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 22

15.01.2020 23:17

spilledåseskrinene 23

Dessuten var vi for spente på hvem som hadde vunnet, selv om det bare var ti kort igjen. Vi tok de tre sigareskene fulle av penger og kortene med til Sammy. «Sytti dollar?» Herregud. De satte seg opp i gresset, begge to. «Faens sprø unger. De greide det.» De kysset og klemte oss. Jake rullet rundt og rundt mens han holdt seg på magen og hylte. «Herregud … Du er et geni, Sammy, en mesterhjerne!» Sammy klemte oss. «Jeg visste at dere ville greie det.» Han bladde gjennom alle kortene, lot hånda gli gjennom det lange håret som var så svart at det alltid så vått ut. Han lo av navnene til dem som hadde vunnet. Menig Octavius Oliver, Fort Sill, Oklahoma. «Hvor har dere funnet disse folka?» Samuel Henry Throper, Hvorsomhelst, usa. Det var en gammel mann i avdelingen for fargede som sa at vi kunne få skrinet hans hvis han vant. Jake gikk til Sunshine Grocery og kjøpte halvsmeltede bananispinner til oss. Sammy spurte oss ut om alle navnene, om hvordan vi hadde greid det. Vi fortalte ham om Kern Place og de pene fruene i lerretskjoler, om uso og flipperspillene og den fæle mannen med grand danois-hundene. Han ga oss sytten dollar … mer enn halvparten. Vi tok ikke bussen engang, løp bare ned til byen, til Penney’s. Langt. Vi kjøpte skøyter og skøytenøkler, armbånd med små anheng hos Kress og en pose salte røde p ­ istasjnøtter. Vi satte oss ved alligatorene på plazaen … soldater, meksikanere og fylliker. Hope så seg omkring … «Vi kunne selge her.» «Nei, det er ingen her som har penger.» «Bortsett fra oss!» «Det verste blir å få levert alle skrinene.» «Nei, for nå har vi skøyter.»

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 23

15.01.2020 23:17

24 lucia berlin

«I morgen lærer vi oss å stå på skøyter … du, vi kan til og med skøyte ned langs viadukten og se på slagget ved smelteverket.» «Hvis folk ikke er hjemme, kan vi bare sette dem innenfor nettingdøra.» «Hotellobbyer ville være et bra sted å selge.» Vi kjøpte med oss iskremsoda og pølser som rant over av tilbehør. De siste pengene gikk med til det. Vi ventet med å spise til vi kom til den ubebygde tomta øverst i Upson Avenue. Tomta lå på toppen av en inngjerdet høyde, langt oppe over fortauet, og var gjengrodd av dunete grå planter med lilla blomster. Over hele tomta, innimellom plantene, lå det knust glass som sola farget i ulike nyanser av lilla. På denne tiden av dagen, tidlig om ettermiddagen, traff sola tomta i en vinkel som fikk det til å se ut som om den kom nedenifra, innefra blomstene og ametyststeinene.

Kveld i paradis_Lucia Berlin.indd 24

15.01.2020 23:17