Koke Mosebok av Gunnar Wærness

Koke Mosebok

Dikt av Gunnar Wærness

Forlaget Oktober 2026

du må ned fra himmelen alle steinene i babelstårnet besvimer i lufta urslangen pyntet med irrgrønne fjær stabler stein på stein en ryggrad bein og armer klatrer ape opp og øgle ned langs røtter greiner slynger seg et plantemenneske en menneskeplante i Sola som lyser bak hodet værhår antenner en krone av dun seks åtte bein høster pollen med håret algegrønn honninggul undervannssky menneskemaske gjennomløpt tobeint firbeint tretået grønnøyd pote klov klo gjennomblåst fjærdrakt vingeprakt tyngdekraft i mellomøret du må ned fra himmelen og til dammen for å drikke vannet og bildet ditt i vannet og bildet ditt skjelver

og du skjelver og er to skapt først skapt tørst du har fått hornene til hjorten som fikk dem av trærne som fikk dem av skjelettet etter mora til alle rottene som fikk røde øyne av vannet den gangen alt vann på jorda var rødt

(og bildet ditt skjelver)

for det tar lang tid å grave et menneske ut av et dyr lang tid å snakke fisken opp av havet lang tid å skille fjær fra løv skjell fra stein og blod fra lever

lang tid bare går eller forsvinner oppe i trærne på undersiden av løvet der det som fins og det som ufins henger i vinden og fisker etter form

for en stein kniper

øynene sammen en stein puster eller ser ut som den puster kanskje et frø et skall der sannsynlig og usannsynlig fletter fingre og lukter på hverandre

i en pore dråpen

og i spalten gapet

før organismen får ansikt

og fødes lett å se

lett å drepe en slags gud et brøkdels sekund

før verden

munnen nummen

av kulde og sult

lenge før Prometeus

lenge før stein på stein betyr menneske og pass deg

i en sverm av øyne

i et hav av dna som vil opp på land

der kalorier lyser om kapp med stjernene

i det leirbålsløse gapet der en taus slange sanker åte

(ut av et dyr)

for å lære munnen

å fiske mens vingen blir hånd halen blir ryggrad

og snøret blir nerve

(lyser om kapp)

åpne munnen under verdens første akasietre fingerknokkelsmalt paradisfoster slangen synlig på stjernehimmelen et dryss av pollen snur seg på stille vann en savanne

der vi for første gang kaller oss menneske mens alle som får hete noe annet lytter i skrekk

vi trenger bare dette bålet kopp og kniv

store åpne plasser en kalkun stor som en hest en pelskledd elefant et egg stort som et hode vi trenger bare en savanne større enn vi klarer å spise opp vi trenger bare et paleotestamente med vulkaner verdenshav store øgler og utenomjordinger det første jeget en busk som gror ut av munnen mens jeg prøver å overleve og maler øyne som ser ut som øyne og maler øyne som ser ut som munner og maler øyne

som ser ut som fisker og fugler og maler og maler øyne i pannen i nakken på brystet på magen og lårene og knærne og maler og maler på steiner og trær

maler og maler over hele paradiset en naken tolvøyd gnostiker må ha ild og ull og kjøtt for å snakke språket fra de tolv planetene nok ord til at språket klarer å lære seg nye ord selv

(og maler over hele paradiset)

tenner henger under jorda som hvite flaggermus

tenner stikker opp som månefarget sopp

før de settes sammen til en hel jeger

etter like mange tusen år som det er bein i en gjedde

Esau først sist størst minst omsider snart møter han blikket

og spør hvorfor kom du ikke

før jordbruksrevolusjonen

da jeg ropte etter deg lille store skygge

sanker tvilling bror

(før de settes sammen)

hvem er rød og tømt ut i sanden hjemløs Esau

skaden skjedd

tårene tatovert på kinnet hva betyr det

at jeg aldri mer trenger

å gråte hva betyr det for en pilspiss

å ligge under jorda i like mange tusen år som ei skilpadde tror det er bein i en hare

å ha vært menneske for lenge hva betyr det

å ha øyne malt med pigment på vingene ikke spis meg hva betyr det

å bli sett av et sånt øye å ha vært menneske lenge nok til å ville vite hva jeg ser på

så hvis det virkelig er jeg som blir født her så burde jeg ikke kunne se det men sånn er det å være monstergangster villmann Esau

jeg må vite hva jeg er laget av med én gang

lyset på i seks tusen år hva betyr det kjøtt Gud og budord mellom tennene gebrokne jordbruksmetaforer såkorn seletøy og mening byggestein kastet etter jegere og sankere

(lenge nok til å ville vite)

demring skumring skumring demring

synger jeger til en sanker

skumring demring demring skumring

synger sanker til en jeger

trær blir ved og trær gir skygge

kjøtt er dyret en av oss for hvert bål en sang for hver sang et måltid koke koke steke steke

røre røre rop-og-svar ingen folk bare flokk ikke brød bare frø

ikke vin bare bær

ingen lov bare overtramp

mange sanger sanger

ingen gud bare vi

ingen dag men sol ingen natt bare mørke går og kommer månen hel og månen smal og månen borte

og en ånd som kommer på besøk som et menneske og vil ha mat

ikke tell hoder tell munner

munn munn munn kok kok kok gryte bål bål

ikke snakk hjerte snakk knokkel

nok nok nok knokler

(kommer på besøk)

i mangel på frukt må vi kadaver i mangel på åker må vi svedjebruk i mangel på klær må vi knyte og tove spinne og tygge bark fra poppel og pil

i kald vind og slaps må vi sko og enda en sko

ut av slakterestene kryper en slags hud og kaller seg for skjorte søskenbarn til fiskegarn naken bror til kurv og sekk

ei nål av bein søster til fiskekrok datter av spyd stikker en søm og enda en søm en hud å bære over huden

mens naken sliter i kroppen og stikker og klør og glemmer og går tilbake og gir seg over til vandring vind og vær til oker- og gropgraver fulle av lus til kjøkkenmøddinger til stridsøks- og hodeskallefunn med store hull

et redskapsløst forsøk på å bygge et fjell blir det første tempelet og det virker

ingen ser at vi er små

(med store hull)

store lille bror

lille store bror Esau Jakob graver etter vann men finner folk stammødre og -fedre jegerknokler sankerskaller lagt i haug med hjort og hare kjære største

mest forsvunne storebror

fortell oss om da vann og blod fjære flo var det samme stille vannet gjemt på havets bunn fortell oss om da ordene for sol og ild sloss om å få bli det største ordet vi kan si på jorda

Sola glødet ilden knitret månen dro i havet lufta blåste opp til storm så kom lynet ordet ordet lynet og slo ned og satte fyr skog for skog dyr for dyr ingen lyn var like tre og trær var ikke samme samme selv om løv selv om stamme lynet tente bålene for oss før vi hadde lært å slukke alle ble som lynet midt på natta vettskremt våkne før vi lærte oss å skille stekt og svidd sex og svanger mor og amme ulv og hund flyktende fra samme munn stemme etter stemme trådte ut av koret ulven bare stirret hunden mistet sporet ordene for sol og ild fikk bøye seg som andre ord og ble like store

(bøye seg som andre)

et menneske laget av jord vet hva det koster å stå i ro som Sola og bare eksplodere

jeg vet at dyrene vet dette