JEG SKRIVER FOR Å BLI ET MENNESKE
Samtaler om litteratur
Naja Marie Aidt
Rachel Cusk
Jenny Erpenbeck
Han Kang
Josefine Klougart
Thure Erik Lund
Dag Solstad
Edward St Aubyn
Sara Stridsberg
Elizabeth Strout
KJERSTI ANNESDATTER
SKOMSVOLD (f. 1979)
har et betydelig forfatterskap, bestående av romaner, dikt og essays. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, som ble tildelt
Tarjei Vesaas’ debutantpris og kortlistet til den prestisjetunge IMPAC Dublin Literary Award. I 2015 mottok Skomsvold Doblougprisen for sitt forfatterskap. Bøkene hennes gis ut i 26 land.
Forfatterportrett og omslag: Olve Sande
JEG SKRIVER FOR Å BLI ET MENNESKE
KJERSTI ANNESDATTER SKOMSVOLD
JEG SKRIVER FOR Å BLI ET MENNESKE
Samtaler om litteratur
FORLAGET OKTOBER 2026
kjersti annesdatter skomsvold
Jeg skriver for å bli et menneske. Samtaler om litteratur
© Forlaget Oktober as , Oslo 2026
Bokomslag: Olve Sande
Satt med Minion Pro 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad
Papir: 70 g Holmen Book Cream, 2,00
Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2026
Første opplag, 2026
isbn : 978-82-495-3117-2
www.oktober.no
Denne boka tar utgangspunkt i samtaler i regi av Stiftelsen Litteraturhuset mellom 2014 og 2024 samt på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i 2019, og blir gjengitt her med tillatelse. Samtalene er bearbeidet og satt inn i en ny ramme.
Samtalene med Edward St Aubyn, Josefine Klougart, Naja Marie Aidt, Dag Solstad, Sara Stridsberg og Elizabeth Strout kan høres i sin helhet i Litteraturhusets podkast.
Samtalene med Jenny Erpenbeck og Rachel Cusk kan høres i Linn Ullmann og Litteraturhusets podkast How to Proceed.
Conversation with Kjersti A. Skomsvold by Rachel Cusk. Copyright © Rachel Cusk, 2021, used by permission of The Wylie Agency (uk ) Limited.
Excerpt from Jenny Erpenbeck. Interview by Jenny Erpenbeck. Copyright © 2021, Jenny Erpenbeck, used by permission of the Wylie Agency (uk ) Limited.
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
INNHOLD
Jeg bor i en leilighet på Torshov, sammen med hunden min, Beckett. Det er bare oss to. Jeg sitter ved kjøkkenbordet og skriver, mens Beckett ligger under bordet og sover. Innimellom reiser jeg rundt og snakker om den første boka mi, men mest skriver jeg. Jeg har et bord foran vinduet hvor det ligger papirer og skrivesaker og bøker.
Morgenbladet ligger også der, oppslått på et intervju med den britiske forfatteren Edward St Aubyn. Jeg hadde ikke hørt om ham før jeg leste intervjuet. Nå har jeg lest det flere ganger, jeg har streket under ord og setninger, det er som om han snakker til meg om skrivinga mi, gjennom svarene sine. Jeg savner en veileder i skrivinga, en jeg kan snakke om skrivinga med. Han jeg hadde, har tatt livet av seg. (Han ville ledd om han leste den setningen, liksom overrasket. Og så ville han grått.)
En dag ringer Eline fra Litteraturhuset. Hun mener at St Aubyn og jeg har noe felles, at vi kommer fra et felles sted, det er noe vi deler, sånn er det hun ser det. Jeg har skrevet andreboka mi, Monstermenneske, på dette tidspunktet, og det er noe med det selvbiografiske materialet, det er også kanskje noe om å komme fra et mørke og gjøre det til litteratur. Eline spør om jeg kan ha en samtale med St Aubyn på Litteraturhuset.
Det kan jeg ikke. Eline vet jo ikke om jeg kan engelsk engang. Jeg kan ikke engelsk. Det er det første jeg tenker. Jeg vil si nei. Det er en
umulig oppgave. Jeg føler meg så liten ved tanken. Men jeg ser bort på skrivebordet mitt, på bildet av St Aubyn, møter blikket hans. Det føles som en umulig oppgave og skjebnebestemt på samme tid, så jeg ender opp med å si ja.
Jeg setter meg i en stol på soverommet mens telefonen ligger avskrudd i stua. Så leser jeg den første romanen til St Aubyn, om Patrick Melrose, jeg leser om denne lille gutten på fem år, omgitt av ødelagte mennesker, føler en omsorg for ham. Etter flere timer har jeg kommet til siste punktum, og da løper jeg oppover langs Akerselva, liksom sammen med den lille gutten, jeg lar romanen falle på plass i meg. Og St Aubyn selv er jo også med, forfatteren blir en ledsager, en jeg prater med, når jeg leser bøkene hans. Han blir til og med en slags veileder. Tilbake fra skriveturen skriver jeg ned spørsmål, tanker, henger dem opp på veggen. Jeg gjør det samme med de andre bøkene. Da broren min besøker meg, har jeg en hel vegg dekket av spørsmål til St Aubyn, bilder, tanker jeg har gjort meg. Broren min sier at jeg minner om en eller annen autist, som også er detektiv, eller spion kanskje, en spion-autist i en tv-serie, hun har også en sånn vegg hjemme i leiligheten.
Før arrangementet på Litteraturhuset skal jeg til New York. Jeg tenker på samtalen med St Aubyn hele tiden. Jeg er ikke bare redd for å ikke klare å snakke engelsk, jeg er redd for om jeg i det hele tatt vil klare å puste. Jeg har opplevd det noen ganger før, at jeg skal snakke foran en forsamling, og så får jeg ikke puste. Det skjedde for eksempel da jeg skulle holde foredrag om forfatterskapet mitt på et bibliotek, det var noen i publikum som satte meg ut, bare med sitt åsyn, og så fikk jeg ikke lufta inn i kroppen, og jeg fikk ikke
ordene ut. Etter dette ville jeg avlyse alle oppdrag. Men jeg visste jo at jeg ikke kunne gjøre det, det er dette som er levebrødet mitt. Så jeg tvang meg gjennom flere redselsfulle foredrag – hvor jeg måtte presse ordene ut på utpust, før jeg gispet etter luft, det må ha hørtes ganske vilt ut – helt til jeg begynte å puste mer normalt igjen. Og nå skal jeg intervjue Edward St Aubyn foran mange, mange mennesker.
I New York er jeg på en fest hos The New Yorker, og der oppdager jeg at det er mange kjente forfattere. Jeg benytter anledningen og går fra forfatter til forfatter, prøver ut spørsmålene mine til St Aubyn på dem. Jeg kjenner ingen av disse forfatterne, annet enn ved navn og ansikt, men jeg må vite om spørsmålene gir noen som helst mening? Forstår forfatterne engelsken min? Får de lyst til å snakke mer, eller vil de gå sin vei? Hello Zadie Smith, my name is Kjersti, so you are a writer, what do you think about truth in literature?
Da jeg selv blir bokbadet i New York, går det ok , jeg gruer meg ikke så mye for å bli intervjuet selv, jeg føler meg tvert imot heldig når jeg får møte leserne av bøkene mine, hvorfor er det sånn?
Når jeg begynner å skrive en ny bok er alle i skriverommet mitt – fortiden, vennene mine, fiendene, leserne, og mest av alt mine egne ideer; de er alle der. Men etter hvert som jeg fortsetter å skrive, forlater de rommet, én etter én, og jeg blir etterlatt fullstendig alene. Til slutt, hvis jeg er heldig, forlater til og med jeg rommet.*
Jeg forlater rommet og faller, for det å skrive er å falle. Jeg kan ikke skrive større enn den jeg til enhver tid er, og hver bok utvider meg som menneske. Jeg forstår mer om meg selv, om andre mennesker, om verden; det er som om jeg kan romme mer ettersom jeg
* Basert på sitat av John Cage
forstår mer. På den måten vokser og forandrer jeg meg i skriveprosessen, og boka jeg skriver, er et skritt mot noe jeg ikke vet om hvem jeg er, hvem jeg kan bli. Jeg sitter helt alene, avsondret fra omverdenen, og blir et annet menneske.
Det går to år, eller ti, og når boka så er ferdig, må den tynne huden som skrivinga krever, gjøres litt tykkere, for nå kommer alle som forlot skriverommet mitt tilbake igjen, det vil si, inn i kjelleren på Litteraturhuset, for eksempel, hvis jeg er så heldig å bli invitert til å snakke om boka mi der. Fortiden min, vennene mine, kritikerne, leserne, én etter én kommer de inn i skriverommet, og jeg må også være til stede, så jeg kan fortelle om hva som egentlig skjedde.
Antakelig er jeg ikke helt klar over det selv ennå. Jeg har skrivebøker fulle av notater som jeg har gjort underveis, noen ganger utgjør notatene dobbelt så mange sider som den ferdige boka, jeg begynte ett sted og endte opp et helt annet sted enn jeg hadde trodd. I begynnelsen visste jeg jo bare at jeg ville skrive noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle skrive, noe jeg ikke forstod.
En ferdig bok er noe annet enn hva den var for meg mens jeg skrev den. En ferdig bok er en fremmed bok, og i denne skjøre tiden like etter at jeg og boka har kommet ut i verden, vil jeg få en ny forståelse av boka, jeg ser boka med et utenfrablikk, og det er som om verket snakker for seg selv. Særlig kan jeg bli klokere når jeg møter leserne mine. Da får jeg muligheten til å finne ut om andre kan se det jeg har sett, bli berørt av det jeg har opplevd mens jeg skrev boka, og når vi snakker sammen, føler kanskje både leserne og jeg oss litt mindre alene her i verden, for en stakket stund.
Hvorfor er det vanskeligere å intervjue andre enn å bli intervjuet selv? Når jeg blir intervjuet selv, må jeg bare være åpen og ærlig om
hva jeg tenker. Jeg er ikke redd for å dumme meg ut. (Dette siste tenker jeg i 2014, men nå som det har gått mange år og jeg har opplevd hvor fælt det er å dumme seg ut mens man blir bokbadet, tenker jeg annerledes.)
Når jeg skal intervjue andre, er jeg redd for å ikke ha vært en god nok leser, og jeg er nervøs for å ikke yte forfatterens bøker rettferdighet. Og selv om jeg har blitt intervjuet på engelsk mange ganger, er jeg ikke helt meg selv på andre språk enn norsk. Når jeg snakker om litteratur, ønsker jeg å være så presis som overhodet mulig, jeg vil kjenne igjen tankene mine. Jeg ser for meg hvordan St Aubyn snakker det fineste engelsk, et velutdannet engelsk, med et enormt ordforråd, at jeg ikke vil forstå halvparten av ordene han bruker, og bare tanken på dette gjør det vanskelig å puste.
Tilbake fra New York, i leiligheten på Torshov, sperrer jeg meg inne sammen med Beckett, hunden min, vi lever en eremittilværelse.
Jeg prøver å tenke mine egne tanker. Jeg vil gjøre opp min egen mening før jeg leser andres intervjuer med St Aubyn, ser hva andre er opptatt av. Da jeg endelig tar en titt, angrer jeg umiddelbart, de skriver om hvor nådeløs han er mot folk som stiller dumme spørsmål. Aldri igjen vil jeg google et menneske jeg skal intervjue, det er like skummelt som å google kroppslige symptomer.
Så kommer dagen, den store dagen, og selv om jeg på trikken til Litteraturhuset i det ene øyeblikket håper at noe drastisk skal skje, så det ikke blir noen samtale, tenker jeg i det andre øyeblikket på setninger fra en av St Aubyns bøker, om en gal mann som i flere år trodde at han var et egg, han var innlagt på sinnssykehus, ble matet og stelt av mennesker som ikke ante at de håndterte et egg, og jeg begynner å le der jeg sitter på trikken. Litteraturen hans betyr noe
for meg, og på scenen møter jeg mennesket bak bøkene. I løpet av den timen samtalen varer, oppdager jeg at dette ikke bare er et menneske jeg liker, det er et menneske som jeg blir glad i. Og jeg tror at han blir litt glad i meg også. Det er merkelig, men St Aubyn og jeg skjønner at vi er glade i hverandre gjennom samtalen vi har om litteratur. Kanskje fordi litteratur er så personlig?
Å være opptatt av litteratur er å være opptatt av mennesker. Jeg lærte av den gamle veilederen min at en bok som er skrevet av nødvendighet er noe større enn seg selv, den er noe i kraft av at den har blitt skrevet. Når jeg leser en god bok, blir jeg opptatt av mennesket bak. Jeg lurer på hvorfor forfatteren måtte skrive denne boka, hvilken løsrivelsesprosess som fant sted, hva forfatteren lengtet vekk fra, hva forfatteren ønsket å finne, hvilken forandring han eller hun har gått gjennom.
Å få innblikk i et annet menneskes indre sinnsliv, se inn i en annens hjerne og hjerte, de forskrudde tankene forfatteren ikke har våget å fortelle til noen, hvordan gjorde du dette til litteratur? Hadde du opplevelsen av å bygge noe opp, eller rive noe ned, mens du skrev? Når opplever du at språket klargjør, åpner opp, og kan det motsatte også være tilfellet? Har du motet til å skuffe leserne dine?
Hvorfor denne forskyvningen fra det fiktive, fra forkledningene, mot det nære? Har litteraturen en pris? Og hvor utspekulert er egentlig skriftstrømmen?
Men det kan også være de mest banale spørsmål jeg ønsker svar på. Hvor satt du da du skrev denne boka? Skrev du om morgenen eller kvelden? Kanskje er det som Jon Fosse skriver om Samuel Beckett, at god litterær skrift bærer i seg konkrete minner, for eksempel fra huset der den ble skrevet, kanskje vind og mørke har satt seg fast
og kan høres som en stemme i skriften? Kanskje aner jeg vinden og mørket fra romanen i stemmen som nå snakker fra scenen?
Samtalen om litteratur må være noe mer enn «hva handler denne boka om?» (For det er jo det boka handler om, det, for å sitere Dag Solstad.) Og publikum merker om forfatteren ønsker å finne ut noe nytt i samtalen, om forfatteren fremdeles skriver på notatene sine for å forstå mer om skrivinga; det å snakke om en bok kan være en fortsettelse av å skrive den, det er begynnelsen på tankene om neste bok, tanker om hva forfatteren vil få til neste gang. Og fordi det å skrive er en måte for forfatteren å være i verden på, å holde verden i balanse, så kan leseren kjenne seg igjen, selv om leseren ikke skriver selv, fordi leseren også forsøker å holde sin egen verden i balanse. Jeg har lyttet til forfattere og måttet holde meg fast i armlenene for å ikke hoppe ut av stolen i glede over å høre ord som løser opp i egen skrivesperre, eller livssperre.
Andre kan like de samme forfatterne og bøkene som jeg liker, men ikke på samme måte. Når jeg leser en bok av St Aubyn, kobler jeg boka til det fysiske stedet hvor jeg leser den, og jeg plasserer boka i min egen samling av litteratur og erfaringer, jeg setter den opp mot en samling erfaringer og bøker som ingen tidligere har satt boka opp mot. På den måten er kunsten unik for hvert enkelt menneske, fordi den passer inn i dette menneskets liv på en måte som den ikke vil gjøre for andre.
Når jeg leser, kan jeg oppleve at et verdensbilde jeg tidligere holdt for sant, et blikk på meg selv jeg mente stemte, endrer seg. Jeg får et nytt syn på verden og meg selv gjennom romanen. Etter som tiden går og jeg gjør meg nye erfaringer, vil også romanen endre seg for meg. Ta moren til lille Patrick Melrose, for eksempel; hun klarer
ikke å ta vare på sitt eget barn, men gir masse penger til veldedighet for andre barn. Jeg blir både mer sint på henne nå som jeg har fått barn selv, over at hun ikke klarer å beskytte barnet sitt, samtidig som jeg har mer empati med henne, fordi jeg også har opplevd hvor vanskelig det er å ta vare på andre når man ikke klarer å ta vare på seg selv.
Noe av dette er bakgrunnen for at jeg nå, mer enn ti år etter den første samtalen, samler alle disse samtalene i en bok. Samtalene er knagger i livet mitt. Jeg forstår livet mitt ut fra steder jeg har bodd, bøker jeg har skrevet og lest, og mennesker jeg har møtt. Disse samtalenes varighet er ikke mer enn en time hver, men likevel er de fordypninger i tiden, og forfatterskapene har formet meg og egen skriving.
EDWARD ST AUBYN
Samtalen fant sted 5. november 2014 på Litteraturhuset i Oslo. Edward St Aubyn hadde nettopp publisert femte og siste bok i romansyklusen om Patrick Melrose.
kjersti a. skomsvold: ok. Er du klar?
edward st aubyn: Ja. … Så klar som jeg får blitt.
kas: Jeg vil starte med å fortelle hvordan dette begynte for meg, for i august leste jeg et intervju i Morgenbladet: «Å synge seg ut av
helvete». Se, her er det. Jeg tenkte at denne Edward St Aubyn virket så sympatisk, og jeg likte veldig godt det han sa om å skrive. Og jeg kjente meg igjen da jeg leste. Så jeg fant en penn, og så begynte jeg å notere spørsmål til deg her – og her …
esa: Oi, herregud …
kas: Jeg visste ikke at jeg kom til å sitte her med deg, så jeg var nødt til å prøve å besvare spørsmålene selv. Jeg hadde dette liggende framme på pulten min i mer enn en måned mens jeg gjorde ferdig den siste boka mi, og jeg snakket med deg og hadde en samtale med
deg mens jeg skrev! Du har dette bestemte «no bullshit»-uttrykket i ansiktet, så jeg jobbet veldig hardt. Og så fikk jeg spørsmålet fra Litteraturhuset om å lede denne samtalen, det var nesten litt nifst.
esa: Du fikk det til å skje.
kas : Ja, hehe. Har du noen du snakker med når du skriver? Er andre mennesker viktige for deg da?
esa: Ja, jeg har … diverse motivasjonskretser. Det er den nærmeste kretsen av folk som bare er kjempepositive til alt jeg gjør, uansett hvor dårlig det er. De bidrar i romanens spede barndom, så å si, og så når den vokser til, legger jeg den kanskje fram for en redaktør. Men jeg henter aldri inn redaktører for alvor før jeg er ferdig. I Melrose-bøkene ville jeg egentlig ikke endre på noe fordi jeg hadde brukt så lang tid på å skrive om hver setning. Og den var så personlig da jeg leverte den – jeg var for høflig til å si «gi ut dette», hehe, men det var ikke langt unna. Med den siste romanen min brukte jeg en helt annen metode: Jeg skrev noe veldig fort, leverte det inn i en kaotisk tilstand og jobbet sammen med redaktøren, og det var mye hyggeligere og morsommere. Så jeg tror jeg skal gjøre det heretter.
kas: Da du skrev den første romanen, Glem det [Never Mind], så du for deg en leser, eller skrev du den til noen?
esa: Ja, leseren min er et helt abstrakt … ideal. Det er en perfekt person som forstår alt jeg prøver å få til, hvorfor jeg gjør det på den måten og ikke på en annen måte, hvorfor det måtte gjøres på akkurat den måten. Det er ikke en del av markedet eller et bestemt ansikt.
Samtalene er knagger i livet mitt. Jeg forstår livet mitt ut fra steder jeg har bodd, bøker jeg har skrevet og lest, og mennesker jeg har møtt. Disse samtalenes varighet er ikke mer enn en time hver, men likevel er de fordypninger i tiden, og forfatterskapene har formet meg og egen skriving for alltid.
I denne boka tar Kjersti Annesdatter Skomsvold leseren med inn i samtaler om litteratur. Det er scenesamtaler med andre forfattere, samt personlige essays, om skriving og lesing, om hvordan livet og litteraturen henger sammen, og om hva som utgjør et skriveliv. Hvordan er det å sitte i et skap og skrive? Kan skrivingen være en redning? Og har litteraturen en pris?
Forfatterne Kjersti samtaler med er Edward St Aubyn, Josefine Klougart, Thure Erik Lund, Naja Marie Aidt, Dag Solstad, Han Kang, Jenny Erpenbeck, Rachel Cusk, Sara Stridsberg og Elizabeth Strout.
ISBN 978-82-4953-117-2
