Lina Wolff - Kjøttets tid

Wolff. Kjøttets tid. Omsl.qxp 12.01.2021 13:22 Side 1

forfatterp ortrett : gustav bergman forsidefoto: getty images om s l ag : egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design

Kjøttets tid er en rå roman om menneskets behov for åndelighet i en ekstremt kroppslig virkelighet. Denne undersøkelsen av det kjødelige i alle dets sjatteringer er også en nådeløs skildring av kampen mellom kjønnene, og av den uimotståelige drømmen om renselse og frelse i den tilmålte tiden som er vår.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 2 5 9 0

F O RL AGE T OK TOB ER

l ina wol f f (f. 1973) bor i Hörby og har tidligere jobbet som tolk og handelsagent i Italia og Spania. Hun debuterte i 2009 med novellesamlingen Många människor dör som du. Romanen Bret Easton Ellis och de andra hundarna (2012) ble belønnet med Tidningen Vi:s litteraturpris, nominert til Sveriges Radios Romanpris og oversatt til engelsk. I 2016 utkom Wolffs andre roman, De polyglotte elskerne (på norsk i 2018), som ble belønnet med den prestisjetunge Augustprisen og solgt til tjue land. For Kjøttets tid vant Wolff Aftonbladets litteraturpris 2019.

En svensk skribent reiser til Madrid for å finne inspirasjon, men blir raskt trukket inn i forviklinger som innebærer tunge etiske valg. På en bar møter hun Mercuro Cano. Han tror han blir forfulgt av skaperne av det lyssky nettshowet «Kjøttets tid» – et show han har medvirket i for å bøte for alt det vonde han har gjort mot sin kone. Bak denne offentlige og brutale botsøvelsen på internett står nonnen Lucia. Hun har påtatt seg den komplekse, men samtidig pirrende oppgaven å forsøke å redde fortapte sjeler fra den djevelske verdenen som er preget av kjøttets villfarelser. Kan Mercuro reddes? Og fremfor alt: Bør han reddes?

LI NA WO LFF KJØT TETS TID

Satt hun på en bar med en mann som sa han ble forfulgt av en nonne? Hun rister på hodet. Spania, tenker hun, Spania. Ting fordreies, det er varmen.

LINA WOL FF K J ØT T E TS TID

«En av Sveriges fremste fortellere – morsom men dyptloddende, hysterisk men ettertenksom, intelligent men ydmyk» amanda svenss on, sydvens kan «La meg si det med det samme. Köttets tid er en fabelaktig morsom, makaber og like deler høyaktuell og sensuelt tilgjengelig roman» sinziana ravini, aftonbladet «Uansett hvordan man foretrekker å lese og tolke Lina Wolff, har vi å gjøre med en forfatter som har både verktøyet og evnen til å la romanhandlingen trenge inn, skape mening og utvide hjertet» maria schottenius, dagens nyheter

Om De polyglotte elskerne: «Så himla bra! Årets svenske roman i 2016 er ute på norsk – og De polyglotte elskerne serverer det ene litterære ballesparket etter det andre … makan til spenstig og velskrevet roman fra en skandinavisk forfatter er det lenge siden jeg har lest» gabriel michael vosgraff moro, vg «En roman å nyte i langdrag: de fantastiske historiene, intelligente refleksjonene, det elegante språket. Ikke tilfeldig at Wolff fikk den svenske Augustpriset i 2016 for denne romanen» v i g d i s m o e s ka r st e i n, a d r e ss eav i s e n «Nå er Sveriges nye litterære stjerne oversatt til norsk, og det er lett å la seg sjarmere: Wolffs roman er cool og feministisk, mørk og morsom» maya troberg djuve, dagbladet

ROMAN | FORLAGET OKTOBE R

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 2

11.01.2021 23:28

lina wolff

Kjøttets tid Roman

Oversatt av Bodil Engen

forlaget oktober 2021

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 3

11.01.2021 23:28

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 4

11.01.2021 23:28

If you bring forth what is within you, what you bring forth will save you. If you do not bring forth what is within you, what you do not bring forth will destroy you. the gnostic gospel of thomas

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 5

11.01.2021 23:28

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 6

11.01.2021 23:28

mercuro

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 7

11.01.2021 23:28

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 8

11.01.2021 23:28

Mens flykroppen senker seg mot innlandet, ser hun ut over de sandfargede høyhusene og kollene som ligger tørre og øde som månens overflate. Det er ikke første gang hun kommer til byen. For lenge siden bodde hun her lenge nok til å lære seg noe om dens sjel. Byen er som et temmet villdyr, eller en glo som ennå ligger og ulmer. Man må være på vakt, og når man sover, skal man helst holde ett øye åpent. Hun tenker at reise­ stipendet like gjerne kunne ført henne til Barcelona, San Sebastian eller Valencia, der nærheten til havet ville gjort sommermånedene til å holde ut. Men, som det heter, man får være glad til for det man får. Dess­ uten er det antagelig sånn med anerkjennelser at man riktignok får anerkjennelsen, men anerkjennelsen får også på sett og vis en selv. Fra høyttaleren sier flyverten at de straks skal lande og at temperaturen i Madrid akkurat da er tjueni gra­ der. Hun fester sikkerhetsbeltet, lener seg tilbake på setet og venter med lukkede øyne på at flyet skal ta tak i landingsbanen. Leiligheten der hun skal bo, ligger i calle Goya. Det er en treroms med alle værelsene etter hverandre, så 9

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 9

11.01.2021 23:28

det første rommet, som kan være gjesteværelse i til­ felle hun får besøk, ligger rett innenfor inngangen og deretter kjøkkenet, badet, stuen og til sist, innerst, det som skal være soverommet hennes. Hun ­kommer inn med kofferten sin, går rundt og inspiserer mens ver­ tinnen står igjen i døren og trommer litt oppfordrende med fingrene på karmen. Vertinnen sier at naboene er sensitive, så hun vil sette pris på at det ikke går for vilt for seg, for tidligere stipendiater har iblant hatt fester til langt utpå morgenen. Hun sier at hun ikke trenger bekymre seg. Hun har fylt førtifem år og har for lengst sluttet å feste på den måten. Etter at alt det praktiske er avklart, går hun ned til El Corte Inglés og kjøper en flaske vin. Det er det første hun gjør når hun kommer til Spania. Mange går ned på en strand, eller på en bar eller restaurant hvis man er i Madrid, slapper av og suger til seg stemningen i omgivelsene, bestiller en mojito og noterer litt på en moleskine­ blokk, men hun drikker vin og ser på tv. Med glasset i hånden setter hun seg blant de myke putene i sofaen. Så sitter hun slik resten av kvelden. Døsig tilbakelent, i en strøm av oppspilte stemmer fra nyheter, venezue­ lanske serier og skingrende skravleprogrammer. Litt over midnatt våkner hun av at en sval luft­ strøm trekker inn gjennom det åpne vinduet. Hun holder fremdeles vinglasset i hånden, og i munnen har hun en smak av utgamle rør fra det kalkholdige kranvannet hun drakk tidligere på kvelden. Stemme­ surret fra torgene og barene er blitt sterkere. Hun rei­ ser seg, går bort til vinduet og ser ut over plassen. Der nede er det, tenker hun. Livet. Hun bestemmer 10

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 10

11.01.2021 23:28

seg for å gå ut, og da hun kommer ned på gaten, slår Madrids nattlige puls imot henne. Hun husker hvor­ dan det var den gang, for nesten tjue år siden, da hun studerte her og var en del av en døgnrytme der man aldri spiste middag før klokken ti, og alltid gikk ut etterpå. Når sov man? Hun kan ikke huske at hun noen gang har sovet i Madrid, men heller ikke at hun noen gang har vært trett. Hun går inn på en bar med farget glass i vinduene og innredning i mørkt tre, setter seg ved disken og bestil­ ler et glass cava. Etter en stund legger hun merke til en mann ved den andre enden av bardisken. Han er iøynefallende av flere grunner. Dels sitter han alene og lar blikket flakke over menneskene rundt omkring, dels ser han ut til å svette selv om airconditionen går for fullt og det ikke er særlig varmt i lokalet. Hun må ha latt blikket dvele ved ham litt for lenge, for plutselig slutter han å flakke og ser rett på henne. Hun ser ned i bardisken. Hun er ikke en sånn som sitter og sjekker opp menn på en bar, og hvis hun skulle gjøre det, ville det ikke være en som ham. Men snøballen har tyde­ ligvis begynt å rulle, for mannen reiser seg opp, tar glasset sitt og kommer gående mot henne. Hun for­ står at hun ikke kommer til å rekke å reise seg og for­ late lokalet på en naturlig måte før han er fremme. Da han står ved siden av henne, spør han med en stemme som lyder halvkvalt, slik det er med mennesker som ikke snakker så ofte, om han får lov å slå seg ned. Da hun ikke svarer, trekker han stolen ut og setter seg. Så snur han seg mot henne og strekker hånden frem. 11

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 11

11.01.2021 23:28

«Mercuro Cano,» sier han. Hun sier navnet sitt. Så blir de sittende slik. Siden mannen ikke sier noe mer, føler hun etter en stund at det er best å prøve å finne en annen bar. Hun vil til å reise seg. «Skal De gå alt?» sier han da. «Vi har jo ikke en­ gang begynt å snakke sammen.» Det er noe i tonefallet hans, noe oppriktig r­ ådvilt og liksom dypt menneskelig uforstående, som får henne til å sette seg ned igjen. I øyekroken ser hun at han tar et lommetørkle opp av lommen og stryker det over pannen. «Føler De Dem ikke bra?» spør hun. «Nei,» sier han. «Hvis jeg skal være ærlig så føler jeg meg faktisk ikke bra i det hele tatt.» Mens han sier det stryker han fingeren langs under­ siden av nesen, som om han tørker bort et skum, eller restene av et pulver som er blitt hengende etter en inhalasjon. «Jeg kunne trenge å småprate litt,» sier han. «Føle at noe i livet mitt er normalt. Litt normalt, om så bare for en stund.» Hun tenker at for all del. Meningen med o ­ ppholdet er jo også å treffe mennesker, noe som ikke går hvis man trekker seg unna så fort noen nærmer seg. «Okei,» sier hun. Mannen nikker lettet. «Hva jobber De med?» spør han. «Jeg skriver,» sier hun. «Å,» sier han. «De skriver. Hva skriver De?» «Artikler og kronikker i en lokalavis,» sier hun. 12

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 12

11.01.2021 23:28

«Bor De her i Madrid?» sier han. «Jeg har fått et reisestipend,» svarer hun. «Tre måne­ der med alt inkludert unntatt lommepenger og mat.» «Gratulerer,» sier han. Hun sier at det ikke er noe å gratulere med. Hun sier også at hvis de hadde spurt henne, ville hun sagt at reisestipendet gjerne kunne gått til et annet sted enn Madrid. Hun har bodd her og vet at det er gal­ skap å reise hit mellom mai og august. Hun har hørt at i innlandet et sted, kanskje det var i Granada, hadde temperaturen steget til over førtito grader. Et helvete, altså. Hun snakker fort, slik hun gjorde den tiden da hun bodde her, og blir glad da hun merker at spansken holder. «Hvor kommer De fra, da?» spør mannen. «Sverige.» Han tar en slurk av glasset. «Sverige,» sier han. «Mannehaterlandet.» «Hva mener De?» spør hun. «At landet De kommer fra later til å være fullt av mannehatere.» «Nå forstår jeg ikke.» «Jeg har lest …» begynner han, men hun avbryter ham med et avfeiende kast med hånden. «Altså, jeg gikk ut for å ta et glass vin og koble av,» sier hun. «Hvis De unnskylder meg.» Hun tømmer glasset sitt. «Er De feminist?» spør han. «Men skjønner De ikke?» sier hun. «Jeg vil vite det.» «Hvorfor?» 13

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 13

11.01.2021 23:28

«For å forstå hvorfor dere hater mennene deres der oppe.» «Ærlig talt …» «Hatet og bitterheten,» sier han. «Flommene av vrede. Hvorfor?» Han ser henne trassig i øynene. Hun ser tilbake. Snart oppstår en underlig kontrast til trassen i øynene hans, for han begynner å skjelve på hånden. Han hol­ der fremdeles i glasset, og hun kan se isbitene støte mot hverandre i den ravgule væsken. «Hva er det?» spør hun. «Hvorfor skjelver De?» Han retter blikket mot hånden, og etter de hvitnende fingrene å dømme presser han glasset av full kraft mot håndflaten. Da isbitene ligger stille igjen, stirrer han ut i ingenting så lenge at hun begynner å tro han har glemt henne. Men akkurat da hun skal til å reise seg og gå derfra, ser han opp fra glasset, griper henne i armen og sier: «Unnskyld.» «For hva?» «For det jeg nettopp sa.» Hun trekker på skuldrene og løsner armen fra gre­ pet hans. «Tilgir De meg?» sier han. «Hva mener du?» sier hun. «Jeg bryr meg ikke. Snart går du hjem til deg selv og jeg hjem til meg, og så treffes vi aldri mer. Ferdig med det.» «Det er nettopp det som er problemet,» sier han. «For jeg skulle ønske det ikke var sånn.» «Nå forstår jeg ikke?» sier hun. «For et øyeblikk siden virket det som om du hatet meg. Nå høres det 14

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 14

11.01.2021 23:28

ut som det er like før du kommer med en kjærlighets­ erklæring.» «Kjærlighetserklæring?» sier han med en latter. «Nei, det skal du ikke være redd for. Jeg har bare elsket én kvinne i hele mitt liv, og det er min kone. Soledad Ocampo, i egen høye person. Jeg ville gjort hva som helst for å ha henne her hos meg.» «Jaså. Hvorfor sitter du da her og snakker med en fremmed, i stedet for å være hos henne?» «Det er en lang historie. I begynnelsen ikke noe utenom det vanlige. Litt kjedsomhet, litt utroskap. Same old. Men så ble sykdommen hennes verre, og så begynte vi å gå i terapi.» «Sykdom?» «Hun har en medfødt hjertefeil.» «Hjalp det?» «Hva da?» «Med terapi?» «Hjalp det med terapi?» sier han og ser spørrende på henne. «Nei, det gjorde det ikke. Det hjalp ikke i det hele tatt.» «Det var leit. Det kan jo være en utvei iblant.» «Du forstår ikke,» sier han og rister på hodet. «Dette var ikke vanlig parterapi, det var en parterapi fra helvete.» «Parterapi fra helvete?» sier hun. Interessen hennes våkner. Hun liker å høre på slike historier. Å høre hvordan andre har innrettet seg, hvordan andre har klart å løse situasjoner som hun selv mislyktes med, og å oppdage at hun i enkelte sjeldne tilfeller har klart å lykkes med noe som andre 15

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 15

11.01.2021 23:28

har mislykkes med. Hun vil høre mer om det, men nå har mannen senket blikket i glasset igjen. Hun føler at samtalen kanskje likevel er kommet til veis ende. Hun reiser seg. «Adjø,» sier hun. «Jeg håper virkelig at det ordner seg med din kone. Lykke til.» «Vent,» sier han da og griper henne rundt armen igjen. «Ikke gå, vær så snill!» «Hva er det?» sier hun kjølig. «Jeg trenger hjelp.» «Med hva da?» «Tak over hodet i noen dager.» «Tak over hodet i noen dager? Hos meg? Nå ­tuller du vel?» Hun kan ikke la være å le. Han fukter leppene med tungespissen og tørker seg i pannen igjen. «Vi gjør det sånn,» sier han. «Vi gjør det sånn. Jeg får bo hos deg i noen dager. Så forteller jeg om par­ terapien og kvinnen som har ødelagt livet mitt. Vi kan kalle henne feministen. Det kan kanskje være interes­ sant for én som deg å høre.» Hun forstår ikke hva han mener med det. «Hvem er den kvinnen,» sier hun, «som du kaller feministen?» «Sor Lucia.» «Sor Lucia? Det høres ut som en nonne.» «Nonne!» utbryter han. «Akkurat, ja! Forestill deg en krysning mellom kraften i en Belgian Blue-okse og Hitlers ondskap. Legg til noen skjepper ­mannehat og destillert kvinnelig bitterhet, så har du henne på en prikk.» 16

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 16

11.01.2021 23:28

Hun forsøker å visualisere det han har sagt. «Liten og spinkel,» fortsetter han, «som et barn. «Men likevel eldgammel. En som har sett alt, gjort alt, og vet nøyaktig hvordan man … Hun mangler en hånd, forresten. Det sies at det var en gris som bet den av.» Hun stirrer på ham. Portrettet han maler frem er altfor barokt til at hun klarer å se det for seg. Men, tenker hun også, alle skrivende mennesker vet at flos­ kelen «virkeligheten overgår diktningen» inneholder en god del sannhet. Bildet av den hatske nonnen med den avbitte hånden har gjort henne nysgjerrig. «Gjem meg,» ber mannen. «Bare noen dager. Du kommer ikke til å angre på det.» Spontant føler hun at ideen er vanvittig. Men på den andre siden – en vanvittig idé er når alt kommer til alt også en idé, og kanskje hun kan skrive en kro­ nikk basert på noe av det han forteller. Hun sier at hun vil sove på det og gi ham beskjed neste dag. Hun får telefonnummeret hans. Så går hun hjem og sovner foran de åpne vinduene på soveværelset. Utenfor lig­ ger natten. Hun drømmer lange, usammenhengende drømmer om fremmede menn på barer og nonner i lave sko med gummisåler som i ulvetimen stryker gjennom Madrids gater, på jakt etter noe som ikke kommer klart frem i drømmen. * Neste morgen våkner hun av lyset. Hun har glemt å lukke skoddene, og leiligheten mangler klimaanlegg 17

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 17

11.01.2021 23:28

så lakenene er klamme av svette. Hun står opp og tar en kald dusj. Hun innser at det kommer til å bli uut­ holdelig å oppholde seg i leiligheten på dagtid. Altså må hun finne et sted der hun kan ligge i skyggen, kan­ skje til og med ved et svømmebasseng. Ikke for at hun ellers har slike vaner. Men i Spania blir alt anner­ledes. Hun finner en boks med kaffe og en mokka­brygger på kjøkkenet, og da hun litt senere sitter med en kopp i hånden, tenker hun på den foregående kvelden. Alt forandrer form i dagslys, blir uvirkelig. Satt hun på en bar med en mann som sa at han ble jaget av en nonne? Hun rister på hodet. Spania, tenker hun, Spa­ nia. Ting blir fordreid, det kommer av varmen. Hun pakker en badeveske og begir seg mot en club social i bydelen Arturo Soria. Hun må betale tjue euro for en solstol i skyggen. Så ligger hun der og venter på at en slags glede skal innfinne seg. Hvilken som helst slags glede, som kan vitne om at hjertet hennes ikke har vis­ net fullstendig i løpet av den lange vinteren hjemme. Nyhetens glede. Solens glede. Kanskje til og med skri­ vingens glede. Følelsen man får når man er på et nytt sted, stemmesurret på et nytt språk rundt omkring, duftene fra restaurantens kjøkken eller lyden av vann i bevegelse – hva som helst. Men hun føler ingen glede her hun ligger i solstolen, det er mer som om hennes indre er et stort, vått garnnøste som ikke engang sol­ skinn kan tørke. Etter en stund hører hun at noen begynner å dra sol­ stoler over steinhellene. Ved siden av henne holder noen på å ommøblere for å gjøre plass til en rullestol. 18

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 18

11.01.2021 23:28

En kvinne som ser ut til å være godt og vel seksti går rundt og sier hva som skal gjøres, og to kraftige menn som ser ut som kroppsbyggere, utfører ordrene hen­ nes. I rullestolen sitter en mann på samme alder som kvinnen. Han ser ikke ut til å være kontaktbar, men sitter med åpen munn og stirrende blikk. En spytt­ streng henger fra den ene munnviken ned mot brys­ tet, og nå og da snur kvinnen seg mot ham og tørker den bort. Handlingen ser ut til å være refleksmessig, som om hun har gjentatt den på samme måte i mange år. Flytte frem et bord og løfte opp føttene hans, snu seg og tørke bort spyttet, gi ordre til medarbeiderne, snu seg og tørke bort spyttet. Til slutt løfter kropps­ byggerne mannen opp av rullestolen og legger ham i solstolen. Kvinnen ber dem sette rullestolen et stykke unna og deretter gå og hente hver sin kopp kaffe til henne og Santiago. Mannen heter altså Santiago. Da de to kroppsbyggerne går av sted, tar kvinnen frem en flaske solkrem og begynner å smøre inn seg selv og mannen. Duften av kokosolje blander seg med inn­ landsbrisen som kommer trekkende inn over basseng­ området. Kvinnen småprater med mannen hele tiden, og da kroppsbyggerne kommer med kaffen, hjelper hun ham å drikke ved å vinkle koppen og holde en ser­ viett under haken hans. Også denne bevegelsen virker innøvd, for ikke en dråpe går til spille, og den hvite ser­ vietten som ligger på brystet til mannen, forblir plett­ fri. Kvinnen fortsetter å styre og ordne enda en stund. Så må hun ha døset av, for plutselig våkner hun av at det er fullstendig stille. Hun løfter hodet for å se om 19

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 19

11.01.2021 23:28

paret fortsatt er der. Det er de. Begge sitter og sover i hver sin solstol. Et sammenrullet håndkle sitter inne­ klemt mellom kjeven og skulderen på mannen. Kvin­ nen holder ham i hånden, og den lune brisen vifter dem i håret. Det er et vakkert syn, så vakkert at noe snører seg sammen i halsen hennes. Det er mulig at hun allerede da føler en slags misunnelse. Hun for­ står jo at kvinnen og den syke mannen hennes er noe så uvanlig som to mennesker som deler både en stor lidelse og en stor lykke. Det kreves noe utenom det vanlige for å oppnå noe sånt, det vet hun. Hun tenker på noen venninner hjemme. En av dem rett og slett avskyr eksmannen sin og kan ikke slutte å snakke om ham, som om et slags hatets tourette holder henne i et jerngrep. En annen kaller mannen sin «hjemmegris», en tredje har skilt seg, men terroriserer eksen med meldinger og mailer om helt betydningsløse ting, bare for at han ikke skal få ha fred med en ny kvinne. En fjerde mener at å holde seg i form er det samme som å være slave for det mannlige blikket og lar et løst, men stadig forfall ekspandere rundt livet på seg. For ikke å snakke om henne selv. Et veritabelt eldorado av fias­ koer, en relasjonslabyrint hun ikke finner veien ut av samme hvor mye hun snur og vender på seg. Kvinnen i solstolen ved siden av er noe helt annet. Eldre, med en syk mann, men helt i balanse. Det kan kanskje lyde banalt, men det vet hun at det ikke er. Etter en stund kommer en servitør og spør ­kvinnen når de vil ha lunsj. Hun noterer seg respekten, nesten ære­ frykten, i tonefallet hans, den spanjoler automatisk gir 20

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 20

11.01.2021 23:28

uttrykk for når de møter noen som oppofrer seg for et familiemedlem. Da han har gått, knapper kvinnen opp strandtunikaen sin og smører inn også magen med solkrem. Da hun ser henne der, med solkrem­ flasken i den ene hånden og den andre som ­masserer den flate magen, gjennomlider hun den smertelige situasjonen da man som kvinne innser at én som er betydelig eldre enn en selv, også er betydelig vakrere. Kvinnens hud er brun og litt flekkete, som et meget eksklusivt pergament. Hun har kort, blondt hår og fregner, eller kanskje det er pigmentflekker, over hele ansiktet. Plutselig reiser kvinnen seg opp og løper mot bassengkanten, og med en smidighet en tjueåring ver­ dig stuper hun ned i vannet. Hun svømmer frem og tilbake, pruster, ler og vinker til Santiago. «Santi!» roper hun. «Santi, Santi, hallo! Ser du meg, hallo!» En lyd som ligner en blanding av smertestønn og opprømt latter kommer fra Santiagos strupe. Han smiler til sin kone og siklet renner nå fra hele under­ leppen så han blir våt på brystet. Alle som ligger rundt bassenget har oppmerksomheten rettet mot paret i en slags stum beundring. Til og med servitørene stanser med brettene sine i hendene og ser på dem. Kvinnen heiser seg energisk opp på bassengkanten, løper mot det lille bordet ved siden av solstolen, tar opp lomme­ tørkleet og tørker bort spyttet. Timene går. Hun ligger i solstolen sin og tenker på mannen fra baren. Det er dagens hendelser og paret ved siden av som gjør at det ikke lenger føles like 21

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 21

11.01.2021 23:28

fremmed å hjelpe ham. For faktum gjenstår: Har hun ikke et rom til rådighet? Hva koster det henne å gi husrom til en mann i noen dager? Dessuten har han lovet å fortelle historien om parterapien og feminis­ ten. Det kan bli interessant. Men å ta et helt fremmed menneske i huset? Er det ikke litt i overkant godtro­ ende? Hun tenker at det er best å stole på intuisjonen. Hun ser for seg mannen på baren, med glasset i hån­ den og isbitene som vibrerer mot hverandre, og med ett føler hun at han er helt harmløs. Og hva om hun tar feil? I så fall får hun ta følgene. Man må våge litt for å oppleve noe av verdi i dette livet. Hun tar opp telefonen, skriver en sms med adressen sin og skriver også at han er velkommen klokken åtte samme kveld. Noen minutter senere svarer mannen at han ikke vet hvordan han skal kunne takke henne og at hun ikke kommer til å angre på sin raushet. Hun fortsetter å døse i solstolen. Klokken nærmer seg to. Hun lytter til lyden av vann i bevegelse, klirring i kopper og skjeer og stemmesurr. Så begynner kvinnen ved siden av å snakke i telefonen mens mannen ligger og ser opp i palmekronene over dem. Hun er ikke en som tyvlytter til andres samtaler, men solstolene står så tett at det er umulig ikke å høre. Kvinnen snakker med noen om hjemmehjelp. Hun forstår på samtalen at kvinnen har satt ut en annonse, men at hun ikke er fornøyd med noen av svarene hun har fått. Jeg kan ikke se henne med ham, sier hun og rister på hodet, det er det som er problemet, at jeg ikke kan se noen av dem jeg har intervjuet 22

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 22

11.01.2021 23:28

med ham, og jeg ville aldri tilgi meg selv hvis han ble forsømt eller kom til skade. Så sier hun at man hører så mangt, og snart kommer Santi ikke til å kunne snakke i det hele tatt, og hvordan vil hun da kunne vite at alt har gått ordentlig for seg. Hun har derfor bestemt seg for å droppe hele ideen, for det er enklere rett og slett å ta seg av alt selv. Da ideen kommer er den like spontan som selvføl­ gelig. Hun trenger ikke engang tenke seg om, bare set­ ter seg opp i solstolen da kvinnen har avsluttet samta­ len, strekker hånden frem og presenterer seg. Kvinnen tar nølende hånden hennes og presenterer seg også. «Miranda,» sier hun. «Miranda Reyes.» «Jeg ber om unnskyldning,» sier hun, «men jeg kunne ikke unngå å høre hva De snakket om. Saken er at jeg selv er på utkikk etter en stilling som den De nevnte.» Hvorfor sier hun det? Hun vet ikke, men i takt med at hun uttaler ordene, føler hun at de er helt sanne. Hun vil ha noe å drive med, og dessuten en mening med livet. Hun ønsker seg et arbeid der man virke­ lig gjør nytte for seg og ikke behøver å være alene. Hva kan være mer meningsfylt enn å hjelpe et sykt menneske og samtidig avlaste et menneske som denne kvinnen? Miranda Reyes ser skeptisk på henne. «De er ikke spansk,» sier hun. «Jeg er ikke herfra, men jeg er her for å skrive,» forklarer hun. «Det hender av og til at jeg må ta en pause og gjøre noe helt annet. Da jeg hørte det De sa i telefonen, tenkte jeg at det ville være perfekt. Noen 23

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 23

11.01.2021 23:28

timer om dagen. Mellom én artikkel og den neste, hvis De forstår hva jeg mener.» Miranda Reyes ser forskende på henne. Hun lar blikket gli opp og ned over kroppen hennes, så ser hun lenge på vesken, skoene og klærne hennes som hun har hengt i en av spilene under parasollen. «Hvor gammel er De?» spør hun. «Førtifem.» «Har De noen gang tatt Dem av en ­alzheimerpasient?» Hun rister på hodet. «Nei, men jeg er sikker på at jeg kan lære det. Det er det jeg mener. At hvis man har viljen, så går det.» «Ikke alltid,» sier Miranda. «Gi meg en sjanse likevel,» sier hun. «Det kan jo hende det går helt utmerket.» «Utmerket,» sier Miranda, som om ordet var en bit­ ter frukt. «Jeg kan ikke huske sist noe gikk utmerket.» Så snur hun seg, retter på håndkleet under munnen til Santiago og tørker bort spyttstrengen. «Men for all del,» sier hun så, «hvorfor ikke? Jeg kan intervjue Dem nå før han våkner.» Så blir hun altså intervjuet av Miranda Reyes. Hvor bor hun, hvor mange søsken har hun, hva har hun studert, har hun lett for å miste tålmodigheten, hvor sterk er hun fysisk, hva slags mat kan hun lage og hva vet hun om forskjellige medisiner? Har hun lett for å bli kvalm, har hun noen gang skiftet bleie på en voksen og hvor god er hun til å passe tiden? Miranda Reyes vil også se hva hun har i vesken sin og hvordan skoene hennes ser ut inni. Akkurat idet de er ferdige med alt dette, våkner Santiago. 24

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 24

11.01.2021 23:28

«Småprat med ham,» sier Miranda. «Få ham i godt humør.» Hun gjør så godt hun kan, selv om det ikke er så lett å småprate med noen man ikke kjenner når en kvinne som Miranda sitter ved siden av og nagler en fast med blikket. Hun tror ikke Santiago forstår så mye av det hun sier, men han smiler uavbrutt til henne hele tiden mens prøven pågår. Til slutt vet hun ikke hva hun skal si, og da sitter hun bare taus og smiler til ham. Da gjør Santiago noe uventet, for han tar hånden hennes og trykker den. «Hvor mye forventer du å tjene?» spør Miranda Reyes da hun ser det. I det samme vet hun, til tross for at reisekassen hennes er langt fra ubegrenset, at hun ikke vil ha noen lønn. Hun vil hjelpe. Hun har jo allerede p ­ lanlagt oppholdet og regner ikke med noen inntekter de kom­ mende ukene. Stipendet rekker til det meste, og hun har ingen dyre vaner. Noen har sagt at et menneske aldri kan bli lykkelig ved bare å ta imot fra andre. Man må også få gi noe av seg selv. Dette sier hun til Miranda, og føler en slags godhetens milde, men også på grensen til patetiske brus i blodet da hun ser hvor­ dan Miranda langsomt får tårer i øynene. «Takk,» sier hun stille. «Jeg sa opp jobben min som sekretær i Madrid kommune for å ta meg av ham. Jeg mener ikke å klage, for jeg klarer meg. Vi klarer oss. Men du kommer som en gave fra himmelen.» Gave fra himmelen. Noe sånt har ingen sagt til henne før. Hun vet ikke hva hun skal svare og kjen­ ner hvordan det begynner å tykne i halsen, så hun 25

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 25

11.01.2021 23:28

reiser seg og går på toalettet. Da hun kommer tilbake, har også Miranda kommet over ­sinnsbevegelsen og sier saklig at hun er velkommen dagen etter klok­ ken ti. Hun skriver opp adressen som Miranda sta­ ver. Så spør Miranda henne om skrivingen, og sier at skribentyrket virker som det mest romantiske av alle. Hun nikker til svar, men inne i seg føler hun bare en dyp matthet. Så går hun hjem. Noen timer senere kommer man­ nen fra baren. Mercuro Cano. Da han kommer inn i leiligheten, er han blek, sammenbitt og ordknapp. Det er så vidt hun kjenner ham igjen, men hun viser ham gjesterommet og gir ham sengetøy og håndklær. Hun spør om han vil ha noe å spise, men det vil han ikke. Han bare smiler høflig og lukker døren til rommet sitt. Hun går ut på kjøkkenet og lager middag til seg selv. Resten av kvelden sitter hun foran tv-en i stuen og ser på såpeoperaer med følelsen av at noe i henne begynner å tine opp, og at alt kanskje kommer til å bli annerledes nå. * Da hun neste morgen kommer inn i Miranda og San­ tiagos prikkfritt renholdte leilighet i sekstende e­ tasje i Madrids utkant, er det nesten umulig for henne å forestille seg at det er et hjem rammet av langvarig og alvorlig sykdom. Duften av mildt parfymerte rengjø­ ringsmidler og frisk luft ligger over hele ­leiligheten, og Miranda ser uforskammet frisk ut med det korte, krøllete håret, fuktig som om det er nyvasket. Santiago 26

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 26

11.01.2021 23:28

sitter hel, ren og nykjemmet i sofaen foran en påslått tv. Bak ham vifter gardinene lett i den milde vinden som kommer inn gjennom balkongdøren. Balkongen er dekket med fargerike kastiljanske fliser med moti­ ver fra gamle folkesanger. Det står et bord der ute, og to stoler. Hun forestiller seg hvordan Miranda med stor møye hjelper Santiago ut gjennom døren for at han skal sitte der sammen med henne, drikke kaldt øl og spise pistasjnøtter før middag, som om de fortsatt levde som nygifte og sykdommen ikke fantes. Da hun får høre hva som blir arbeidsoppgavene hennes, forstår hun at Miranda ikke har veket en tomme når det gjelder rutinene som skal utføres samvittighetsfullt hver dag. Hver morgen skal San­ tiago dusjes, barberes, kjemmes og iføres en nystrø­ ket skjorte og rene bukser. Han skal ha aftershave på kinnene og hendene skal smøres inn med myk­ gjørende krem. Deretter skal han plasseres ved spise­ bordet for å drikke kaffe og spise ristede brødskiver med olje, tomat og salt – nøyaktig som han har gjort hele sitt liv, med servietten uklanderlig stukket ned i kragen på den rene skjorten. Så skal han sitte i sofaen mens Miranda steller leiligheten, gjør seg selv i orden og forbereder lunsjen. I disse timene skal hun dels hjelpe Miranda med rydding og vasking, dels lese avi­ sen høyt for Santiago. Noen timer hver ettermiddag skal Santiago fraktes til et dagsenter for alzheimer­ pasienter der han får sosial stimulering i en gruppe. Det kommer en bil fra dagsenteret og henter ham, og når han har kjørt, kan hun dra hjem. Miranda viser henne rundt i leiligheten. Soverommet er en lyseblå 27

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 27

11.01.2021 23:28

drøm av satengputer og blonder og på gulvet ligger et hvitt plettfritt vegg-til-vegg-teppe. Ved fotenden av sengen står et par små tøfler med hæler og pudder­ hvite dusker. Sengen er selvfølgelig oppredd på spansk maner, og ikke en brett er å se på det stramme senge­ teppet. Etter lunsj forteller Miranda over kaffen at hun nett­ opp har bestilt hotell til sommerferien deres i Kata­ lonia. «Skal du virkelig reise på ferie med ham?» sier hun. «Til Salou,» sier Miranda stolt. «Et rom med hav­ utsikt, det samme som vi hadde på bryllupsreisen vår for førti år siden og som vi har hatt hver sommer siden. Der kan vi la balkongdørene stå åpne om nat­ ten og sove til lyden av havvann i bevegelse.» «Men hvordan klarer du å reise med ham?» insis­ terer hun. Miranda Reyes forteller om myriaden av forbere­ delser som har måttet til de siste årene for å gjennom­ føre reisen. Tog mellom Madrid og Barcelona, der sviger­sønnen møter dem og kjører dem til Salou. Der skifter de to døtrene og familiene deres på å ta hånd om Santiago sammen med Miranda. Hver dag skal han bade i havet, og for å få ham ned til stranden, leier hun tre menn fra det lokale treningssenteret som bærer ham fra hotellet og ut i vannet på en stol. Han har en spesiallaget badering som holder ham flytende. Så samles de der ute, alle sammen. Døtre, svigersøn­ ner og barnebarn, og så kroppsbyggerne. Alle bader, ler, leker. 28

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 28

11.01.2021 23:28

«Det er helt lykkelige stunder,» sier Miranda. «Vi glemmer sykdommen, og med kroppsbyggernes hjelp kan Santi ligge og flyte i vannet, se opp på himmelen. Han har alltid elsket havet, og så lenge jeg lever skal han bade i det hver sommer.» Miranda sier det litt trassig, og hun vil nettopp til å rose henne for hennes styrke da de blir avbrutt av at Santiago slår neven hardt i bordet og sier: «En vakker dag skal jeg drepe dere alle sammen.» «Det skal du ikke, kjære!» utbryter Miranda umid­ delbart med en liten latter. «Det skal du vel ikke, hva er det du sier?» Det virker som Miranda Reyes forsøker å glatte over ordene så godt hun kan, men da feier Santiago et saltkar ned på gulvet. Da Miranda bøyer seg ned for å ta det opp, lander hånden hans med et hardt slag på den spinkle ryggen hennes. Hun sitter som lam­ slått og ser på. Hun føler seg tafatt og vet ikke hva hun skal gjøre for å gripe inn på riktig måte. Med ett er det som om den tidligere Santiago ikke finnes len­ ger. I stedet sitter et muskuløst uhyre på pinnestolen på kjøkkenet. Han er mørk i ansiktet og leppene ser nesten svarte ut. «Det er ikke noe farlig,» sier Miranda da hun har rettet seg opp. «Absolutt ikke farlig.» «Hvordan gikk det?» spør hun. «Man må ikke ta det personlig,» sier Miranda. «Det er sykdommen som handler gjennom ham. Det er ikke ham.» Miranda tar et stykke papir fra kjøkkenrullen og tørker bort spyttstrengen. Så snur hun seg mot henne 29

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 29

11.01.2021 23:28

og sier med stø stemme og rank holdning at hun kan gå for dagen. Utmattet kommer hun en stund senere inn i leilig­ heten i calle Goya. Det lukter stekt pølse, og fra kjøk­ kenet hører hun slamring. Hun føler en sterk trang til bare å få synke ned på en stol og fortelle mannen fra baren om det som har hendt, men da hun ser ham, forsvinner den lysten fullstendig. Da han kommer ut fra kjøkkenet for å ta imot henne i den dunkle gan­ gen, ser han så blek ut at hun nesten får fornemmel­ sen av at konturene hans er i ferd med å gå i opp­ løsning, så han forvandles til en skygge. Er det noen som trenger å snakke, så er det åpenbart han. De spi­ ser middag i taushet. Så tar de med seg vinflasken ut i stuen og setter seg i hver sin sofa. Hendelsene hos Miranda og Santiago føles stadig fjernere. Med vin­ duet halvåpent og alle byens lyder der nede i bak­ grunnen hører hun på beretningen hans.

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 30

11.01.2021 23:28

lina wolff Kjøttets tid Originalens tittel: Köttets tid Copyright © Lina Wolff, 2019 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo, 2021 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream, bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2021 Første opplag, 2021

isbn: 978-82-495-2259-0 www.oktober.no

av lina wolff på forlaget oktober De polyglotte elskerne, roman, 2018

Kjøttets tid_Lina Wolff.indd 275

11.01.2021 23:28

Wolff. Kjøttets tid. Omsl.qxp 12.01.2021 13:22 Side 1

forfatterp ortrett : gustav bergman forsidefoto: getty images om s l ag : egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design

Kjøttets tid er en rå roman om menneskets behov for åndelighet i en ekstremt kroppslig virkelighet. Denne undersøkelsen av det kjødelige i alle dets sjatteringer er også en nådeløs skildring av kampen mellom kjønnene, og av den uimotståelige drømmen om renselse og frelse i den tilmålte tiden som er vår.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 2 5 9 0

F O RL AGE T OK TOB ER

l ina wol f f (f. 1973) bor i Hörby og har tidligere jobbet som tolk og handelsagent i Italia og Spania. Hun debuterte i 2009 med novellesamlingen Många människor dör som du. Romanen Bret Easton Ellis och de andra hundarna (2012) ble belønnet med Tidningen Vi:s litteraturpris, nominert til Sveriges Radios Romanpris og oversatt til engelsk. I 2016 utkom Wolffs andre roman, De polyglotte elskerne (på norsk i 2018), som ble belønnet med den prestisjetunge Augustprisen og solgt til tjue land. For Kjøttets tid vant Wolff Aftonbladets litteraturpris 2019.

En svensk skribent reiser til Madrid for å finne inspirasjon, men blir raskt trukket inn i forviklinger som innebærer tunge etiske valg. På en bar møter hun Mercuro Cano. Han tror han blir forfulgt av skaperne av det lyssky nettshowet «Kjøttets tid» – et show han har medvirket i for å bøte for alt det vonde han har gjort mot sin kone. Bak denne offentlige og brutale botsøvelsen på internett står nonnen Lucia. Hun har påtatt seg den komplekse, men samtidig pirrende oppgaven å forsøke å redde fortapte sjeler fra den djevelske verdenen som er preget av kjøttets villfarelser. Kan Mercuro reddes? Og fremfor alt: Bør han reddes?

LI NA WO LFF KJØT TETS TID

Satt hun på en bar med en mann som sa han ble forfulgt av en nonne? Hun rister på hodet. Spania, tenker hun, Spania. Ting fordreies, det er varmen.

LINA WOL FF K J ØT T E TS TID

«En av Sveriges fremste fortellere – morsom men dyptloddende, hysterisk men ettertenksom, intelligent men ydmyk» amanda svenss on, sydvens kan «La meg si det med det samme. Köttets tid er en fabelaktig morsom, makaber og like deler høyaktuell og sensuelt tilgjengelig roman» sinziana ravini, aftonbladet «Uansett hvordan man foretrekker å lese og tolke Lina Wolff, har vi å gjøre med en forfatter som har både verktøyet og evnen til å la romanhandlingen trenge inn, skape mening og utvide hjertet» maria schottenius, dagens nyheter

Om De polyglotte elskerne: «Så himla bra! Årets svenske roman i 2016 er ute på norsk – og De polyglotte elskerne serverer det ene litterære ballesparket etter det andre … makan til spenstig og velskrevet roman fra en skandinavisk forfatter er det lenge siden jeg har lest» gabriel michael vosgraff moro, vg «En roman å nyte i langdrag: de fantastiske historiene, intelligente refleksjonene, det elegante språket. Ikke tilfeldig at Wolff fikk den svenske Augustpriset i 2016 for denne romanen» v i g d i s m o e s ka r st e i n, a d r e ss eav i s e n «Nå er Sveriges nye litterære stjerne oversatt til norsk, og det er lett å la seg sjarmere: Wolffs roman er cool og feministisk, mørk og morsom» maya troberg djuve, dagbladet

ROMAN | FORLAGET OKTOBE R