Kiøsterud. Åpenbaringen. Omsl.qxp 03.07.18 11.54 Side 1
e r la n d k i ø s t e ru d (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris. I 2012 mottok han Ypsilon-prisen for romanen Mimina. Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur.
Romanens handling utspiller seg i en nær fremtid. Fra hovedstaden rapporteres det om borgerkrigslignende tilstander, og i de idylliske omgivelsene ved Oslofjorden råder en nærmest apokalyptisk stemning: Nærmiljøet er utsatt for krefter som underlegger seg både natur og folks møysommelige verk, og under overflaten truer en omseggripende stillhet. Åpenbaringen er en videreføring av Henders verk, Erland Kiøsteruds forrige roman, som utkom i 2015.
«Kiøsterud gir leseren overbevisende og poetiske beskrivelser av livets gleder og uventede møter, plutselige øyeblikk av inspirert henrykkelse og sitrende aktsomhet. Dette åpner for at den livsfølelsen han lengter etter er mulig selv i vår tid – i en hvilken som helst tid. Å dyrke frem denne ærbødigheten og dernest la den virke inn på livet er kanskje også kjernen i Kiøsteruds sympatiske prosjekt» anders dunker, ny tid Om Henders verk (2015) «Eit unikt språkverk med djupboring inn i ein vesteuropeisk sivilisasjon der dei gamle verdiane er oppløyste … Kiøsterud liknar ikkje på nokon annan norsk forfattar, han er djupt original, si eiga øy i det litterære Noreg … Eg tenkjer at det er år og dag sidan eg har lese eit så viktig norsk skriftstykke som dette» knut ødegård, vårt land
Åpenbaringen forlag et oktober
fo rfat t erportret t : f inn s tåle f elberg o m sla g : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il desi gn
erland Kiøsterud Åpenbaringen
I Åpenbaringen møter vi Christian, eieren av et pensjonat ved Oslofjorden. Her lever han sammen med hustruen Magda-Marie og en stor gruppe husløse mennesker som utgjør pensjonatets gjester. De er flyktninger og utstøtte med bakgrunn fra mange land og kulturer. Det er et skjørt felleskap, hvor det også finnes grobunn for konflikt. Erland Kiøsterud knytter an til fenomener og trekk ved vår norske samtid, men fører dem på elegant og karakteristisk vis videre til å sette eksistensielle spørsmål i dypere relieff.
Erland Kiøsterud
Om Sulten og skjønnheten (2016)
«Erland Kiøsterud er ein av få norske forfattarar som eg meiner har skapt seg eit heilt eige, litterært univers, frå debuten i 1973 med Sår som aldri gror til Henders verk i 2015. Det universet er samansett, men etikk har alltid stått sentralt. Det same har sterke naturskildringar, ofte med fantastisk flotte litterære bilde. Henders verk er den beste romanen eg har lese hittil i år.» bjarne t veiten, fædrelandsvennen Om Stillhet og fortelling (2013) «en av få norske forfattere som fremdeles våger å tenke stort og formulere seg i et klassisk intellektuelt språk» ingunn økland, aftenposten
roman | forlaget oktober
Kiøsterud. Åpenbaringen. Mat.qxp 01.07.18 13.57 Side 2
Kiøsterud. Åpenbaringen. Mat.qxp 01.07.18 13.57 Side 3
erland kiøsterud
Åpenbaringen Roman
forlaget ok to be r 2 0 1 8
Kiøsterud. Åpenbaringen. Mat.qxp 01.07.18 13.57 Side 4
Kiøsterud. Åpenbaringen. Mat.qxp 01.07.18 13.57 Side 5
i f o r r i g e u k e ble vi rammet på ny. Det hadde stormet hele natten, og snødd fra tidlig om morgenen, og MagdaMarie og jeg hadde elsket. Men på en annen måte enn før: fremme, inne i mørket, trygt inne i det rommet hvor MagdaMarie og jeg skulle møtes, famlet vi etter noe vi ikke visste hva var. Vi grep etter noe som ikke var der: Stillheten hadde trengt helt inn i kroppen vår. Da jeg våknet, lå ikke Magda-Marie i sengen, dynen hennes lå krøllet i fotenden. Jeg står alltid opp før Magda-Marie for å gi henne kaffe på sengen. På kjøkkenet og badet var det heller ingen. Pensjonatet sov. Jeg gikk ned trappen, gjennom spisesalen, ut i glassverandaen. Jeg så ut i tåka. Det var så vidt begynt å lysne. En hvit dis lå over den isdekte fjorden. Fra inngangsdøren, i resepsjonen, oppdaget jeg sporene i den dype snøen. Jeg finner Magda-Marie nede på bryggen. Hun står lengst ute på moloen og ser mot den snødekte fjorden. Ryggen hennes virker vergeløs, skjør, som i passiv beredskap, resignert 5|
Kiøsterud. Åpenbaringen. Mat.qxp 01.07.18 13.57 Side 6
og utsatt på samme tid. Hun har stått der lenge, snøen ligger over håret, skuldrene på den nuppete, blå genseren er helt hvite. Hun merker at jeg kommer ut på bryggen; hun snur seg før hun ser meg. Jeg går bort til henne. Med lillefingeren tørker hun tårene mine, kysser meg på pannen, legger hodet i skuldergropen min og holder hardt rundt meg, som om hun er redd for at vi skal miste hverandre. Magda-Marie har alltid forstått meg bedre enn jeg selv gjør, forstått meg før jeg forstår meg selv. Ingen av oss ville slippe taket. Som to fortapte, som to saltstøtter sto vi ute på moloen og holdt rundt hverandre, sammenflettet i snøen som dalte. Uten å si det skjønte vi at det ikke var noen vei tilbake. Én ting er å stille seg spørsmålet, en helt annen ting er å være det: Stillheten er ikke lenger noe vi kan tre ut av. På radioen sier de at det pågår en slags borgerkrig i utkanten av de europeiske storbyene. Det kan hende, det òg. Vi ble fremmede for hverandre den morgenen Magda-Marie forsvant ut på moloen. Vi fant ikke tilbake til oss selv igjen. Da vi litt senere på dagen sto foran sinkkummene nede i felleskjøkkenet og vasket opp etter frokosten sammen med beboerne våre, var det som om vi hadde trådt ut av oss selv, ut av det vi innerst inne vet. Vi merket det begge to, men sa ingenting. Kanskje kan hendelsen også føre oss nærmere hverandre. Jeg vet ikke. For ordene vi alltid har spunnet rundt livet vårt, |6
Kiøsterud. Åpenbaringen. Mat.qxp 01.07.18 13.57 Side 7
og rundt kjærligheten, det som har bundet oss sammen, er ikke der som før. Det har pågått lenge: Vi har ikke lenger noe å beskytte oss med. Forsvarsverket vårt er borte. Stillheten velter nå frem i oss som gresset når beitedyrene er forsvunnet. Det kjennes ganske truende. Nyhetene har ikke lenger noe å si oss. Heller ikke bøkene. De gamle fortellingene som ga oss trygghet, er smuldret opp. Vi har ingen steder å henvende oss. Verden kjennes så tynn. Vi er blitt så utsatte, så ensomme. Vi trenger hverandre på en annen måte enn før. Det var i fjor høst stillheten for alvor veltet inn over oss. Den trådte frem i oss, er kanskje riktigere å si. Jeg hadde tatt bussen inn til hovedstaden for å kjøpe tetningslister til vinduene og pakninger til to av vannkranene i pensjonatets østfløy. Havnivået fortsatte å stige, uroen i verden økte. Vi hadde fått nye beboere og mye måtte ordnes. Plutselig, mens jeg sto på fortauet utenfor rørleggerbutikken inne i hovedstaden, forvandlet husene, asfalten og trærne seg til konkret, porøs energi, gjennomhullet av stillhet. Også menneskene som passerte på fortauet foran meg, endret seg, de var mer herreløse enn jeg kunne huske å ha sett dem, som om vi allerede var uten historie. Jeg står under et lindetre da det skjer. Solen, som faller inn gjennom det grønne bladverket over meg, suges opp av bladene, mens vindusutstillingene bak søylene på den andre siden og gatelegemet forvandler seg til ren energi. Noe i meg endrer form, det skjer helt av seg selv: Stoffet inne i meg og stoffet utenfor meg er det 7|
Kiøsterud. Åpenbaringen. Mat.qxp 01.07.18 13.57 Side 8
samme. Det er ingen avstand – ingen skiller mellom meg og verden. Alt er materie. Jeg fortalte det ikke til Magda-Marie med en gang da jeg kom hjem, hun hadde nok å tenke på, blant annet nye flyktninger som var ankommet og som skulle hjelpes til rette. Men også hun hadde opplevd det. Det kan ikke ha vært det tre, menneske eller dyr som ikke ble perforert av stillhet den dagen. Siden har den slått innover oss i bølger, dypere for hver gang. Da jeg sto under lindetrekronen inne i hovedstaden og stillheten veltet opp i meg, opplevde jeg det som å falle i en slags sjakt, inn i et ubeskrivelig tomrom, som om materien selv ville frasi seg sin eksistens. Det var selvfølgelig ikke tilfellet. Men jeg hadde ingen hukommelse, ingenting hadde navn. Det kjentes som å bli kastet ut av historien, rett inn i verden. Det må ha vært slik Napoleon opplevde det idet han ble satt i land på Elba, eller Moses da han knuste steintavlene. Det var som å bli stilt ansikt til ansikt med skapelsen, jeg ble helt målløs, jeg forsto at alt nå begynte på nytt. Som liten erfarte jeg ofte stillheten, men på en annen måte. Da de voksne glemte meg ute i skogen, merket jeg ikke engang at jeg gled sammen med trærne og steinene rundt meg og forstummet med dem. For ikke å snakke om alle de gangene jeg hadde stått foran soveværelsesdøren til mor og lyttet når hun hadde elskere inne hos seg; etterpå, foran pensjonatet ute i solen, kjente jeg rystelsen der inne sildre gjennom kroppen. Og så alle morgenene jeg satt alene i glassverandaen og så ut på svabergene, ut over fjorden, og tårene bare rant fordi det ikke var noe skille mellom verden |8
Kiøsterud. Åpenbaringen. Mat.qxp 01.07.18 13.57 Side 9
utenfor meg og verden inne i meg. Men jeg opplevde det ikke så truende som brødrene mine, Karl og Caro. Spesielt for Caro var det ille. Han ble født med stillheten, i alle fall innhentet den ham hele tiden. Til slutt måtte han gi tapt. Han ble en del av den, er det riktigere å si, den inkarnerte seg i ham. Stillheten har vært her siden tidenes morgen. Vi har alltid forsvart oss mot den. Men i fjor høst, da forsvarsverket vårt igjen var nede, rammet den også Magda-Marie og meg med full styrke. Det er fordi de gamle fortellingene har mistet kraft, at stillheten får slippe til. Vi har ingenting å sette i stedet. Magda-Marie mener at vi ikke kan gjøre noe annet enn å gi oss over til den og la den tale i oss. Men det var før den kom imellom oss i forrige uke og gjorde beslutningene tatt på allmannamøtet i forgårs mulig, noen annen forklaring har jeg ikke på det. Alle var der. Vi satt i spisesalen med den ene lyspæren jeg har latt stå igjen i lysekronen tent, slik jeg har gjort gjennom vinteren for å spare strøm. Noen hadde skjøvet bordene inntil veggen og plassert stolene i en ring på gulvet. Skumringen var i ferd med å sige på. Også de to sist ankomne rumenerne hadde tatt mot til seg og kommet til møtet. Det var beboerne selv som hadde innkalt til det. En forhutlet samling flyktninger og bostedsløse pakket inn i slitte klær og ulltepper satt i salens halvlys og så forventningsfullt på meg. Snøen utenfor lå hvit. Tåka hvilte mot rutene. Kroppene dampet og luktet. 9|
Kiøsterud. Åpenbaringen. Mat.qxp 01.07.18 13.57 Side 10
Jeg møter de usikre blikkene. Og da skjer det, helt uforberedt. Det er plutselig ingen avstand mellom meg og de hjemløse som sitter rundt meg. Ingen trygge skiller, som det har vært til nå. Som om språket mitt – som om det som gjør meg til den jeg er – har forlatt meg. Stillheten åpner seg i meg. Det ville vært galt av meg å si at jeg kjente meg fysisk truet, for det var jeg ikke, men kroppene som satt rundt meg var så utrolig nærværende. Jeg fant ikke det punktet inne i meg selv som jeg kjenner som meg. Jeg kunne like gjerne vært en av dem, eller en helt annen, jeg var fullstendig uten beskyttelse.