Issuu

Jacqueline Harpman

«Fra ende til annen en gripende leseopplevelse» Times Literary Supplement

I lang tid var den ene dagen nøyaktig lik den neste. Men så begynte jeg å tenke, og alt endret seg. Dypt under jorden holdes trettini kvinner fanget i en bunker. Kvinnene husker ikke hvordan eller hvorfor de havnet der, og de har bare vage minner om livet de en gang levde. En ung jente – den førtiende fangen– betrakter de andre. Hun er den eneste av kvinnene som ikke kjenner livet utenfor fangenskap, og hun er intenst og altoppslukende nysgjerrig. Snart vil pågangsmotet og livsviljen hennes bli avgjørende for kvinnenes overlevelse i den fremmede verdenen som venter dem der oppe.

Jeg som aldri har kjent menn

«En fortelling leseren aldri vil glemme ... Et snev av Margaret Atwoods dystopiske verdensbygging og George Orwells krystallklare språk» California Review of Books

Jeg som aldri har kjent menn er en moderne klassiker. «En roman om fellesskap og ensomhet, om å overleve under umulige forhold. Hva vil det si å være i live, å lære, å vite noe? Hvordan ser frihet egentlig ut? Og hvordan kan man skape den ut av ingenting?» The New Yorker

Jacqueline Harpmans roman fra 1995 har blitt et verdensomspennende fenomen med stor fascinasjonskraft for en ny generasjon av lesere.

«Jeg har aldri lest noe liknende» The New Yorker

forlaget oktober

7 8 8 2 4 9

5 3 1 0 0 4

forlaget oktober

«Et lite mirakel» New York Times

Jeg som aldri har kjent menn

Jacqueline Harpman

(1929–2012) var en belgisk forfatter og psykoanalytiker. Hun ble født i Etterbeck i en jødisk familie som flyktet til Casablanca under andre verdenskrig. Harpman skrev over femten bøker og mottok flere priser, blant annet den prestisjefylte Prix Médicis for romanen Orlanda i 1996. Jeg som aldri har kjent menn utgis i nærmere førti land, og utkommer nå for første gang på norsk.

Jacqueline Harpman

Forfatterportrett: © Michiel Hendryckx Forsidebilde: © Shutterstock Omslag: © Anna Morrison Design tilpasset norsk utgave: Ellen Lindeberg

Roman

forlaget oktober

Jacqueline Harpman

«Fra ende til annen en gripende leseopplevelse» Times Literary Supplement

Jeg som aldri har kjent menn

«En fortelling leseren aldri vil glemme ... Et snev av Margaret Atwoods dystopiske verdensbygging og George Orwells krystallklare språk» California Review of Books

Jacqueline Harpmans roman fra 1995 har blitt et verdensomspennende fenomen med stor fascinasjonskraft for en ny generasjon av lesere.

«Jeg har aldri lest noe liknende» The New Yorker

forlaget oktober

7 8 8 2 4 9

5 3 1 0 0 4

forlaget oktober

«Et lite mirakel» New York Times

Jeg som aldri har kjent menn

Jacqueline Harpman

Forfatterportrett: © Michiel Hendryckx Forsidebilde: © Shutterstock Omslag: © Anna Morrison Design tilpasset norsk utgave: Ellen Lindeberg

Roman

forlaget oktober

jeg som aldri har kjent menn

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 1

23.11.2025 18:38

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 2

23.11.2025 18:38

jacqueline harpman

Jeg som aldri har kjent menn Roman

Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen

forlaget oktober 2026

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 3

23.11.2025 18:38

jacqueline harpman Jeg som aldri har kjent menn Originalens tittel: Moi qui n'ai pas connu les hommes Copyright © Editions Stock, 1995 Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2026 Originalt omslag: © Anna Morrison Design tilpasset norsk utgave: Ellen Lindeberg Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2026 Første opplag, 2026 isbn: 978-82-495-3100-4 Oversetter Gøril Eldøen er medlem av Norsk Oversetterforening www.oktober.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som trenings korpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 4

23.11.2025 18:38

Til Denise Geilfus, for vennskapet

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 5

23.11.2025 18:38

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 6

23.11.2025 18:38

nå som jeg nesten ikke går ut lenger, bruker jeg mye tid på å sitte i en av lenestolene og lese bøkene om igjen. Først i det siste har jeg begynt å interessere meg for forordene. Der snakker forfatterne gjerne om seg selv og forklarer hvorfor de har skrevet verket. Dette overrasker meg: Var det altså ikke mer n aturlig i deres verden enn i min å videreføre den kunnskapen man hadde skaffet seg? Det virker som de ofte føler behov for å forklare at de ikke skriver for å hevde seg selv, men at de ble oppfordret til det og under tvil takket ja. Så underlig! Det gir inntrykk av at folk ikke var vitebegjærlige, og at man måtte be om unnskyldning for å ville formidle det man visste. Eller så forklarer de hvorfor de har ment at det bør utgis en nyoversettelse av Shakespeare, siden de foregående, enda så prisverdige de var, hadde den og den svakheten. Men hvorfor oversette når det må ha vært så enkelt å lære seg de forskjellige språkene og lese alle de bøkene man ville, uten mellomledd? Disse ting ene forvirrer meg sånn. Det er ingen tvil om at jeg er fryktelig uvitende, men jeg vet tydeligvis enda mindre enn jeg trodde. De uttrykker takknemlighet overfor 7

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 7

23.11.2025 18:38

lærerne sine, som introduserte dem for det eller det fagfeltet, og siden jeg overhodet ikke forstår hva det dreier seg om, leser jeg det som regel med en viss likegyldighet. Men i går fikk jeg plutselig tårer i øynene, for jeg kom til å tenke på Théa, og en voldsom bølge av sorg skylte gjennom meg. Jeg så henne for meg der hun satt på kanten av en madrass med knærne bøyd til siden og sydde tålmodig med den svake tråden av flettede hårstrå som røk hele tiden, og så stoppet hun opp og så forbauset på meg, snar til å oppfatte min uvitenhet og lære meg det hun kunne, samtidig som hun beklaget at det var så lite, og det føltes som om noe umåtelig stort revnet i meg, og jeg begynte å hulke. Jeg hadde aldri grått før. Det gjorde like fryktelig vondt i sjelen som det gjør i magen på grunn av kreften, og jeg som aldri sier et ord lenger, siden det ikke er noen som kan høre meg, ga meg til å rope på henne, Théa! Théa! gjentok jeg, kunne ikke godta at hun var borte, at hun hadde gitt etter for døden, latt den rive henne ut av de ubehjelpelige armene mine, jeg klandret meg selv for at jeg ikke hadde holdt henne igjen, for at jeg hadde forstått at hun ikke orket mer, jeg sa til meg selv at jeg hadde sviktet henne fordi jeg var så stiv, noe jeg har vært hele livet og kommer til å være til jeg dør, at jeg ikke klarte å gi henne en varm omfavnelse, at hjertet mitt frøs til, ble enfoldig, og at jeg ikke merket min egen fortvilelse. Jeg hadde aldri noensinne vært så ute av meg, jeg som kunne ha sverget på at noe sånt ikke kunne skje med meg. Jeg hadde sett kvinnene skjelve, gråte og 8

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 8

23.11.2025 18:38

skrike, men lidelsen deres var og ble fremmed for meg, jeg var vitne til følelsesreaksjoner som virket uforståelige, og jeg sa ikke noe, heller ikke de gangene jeg gjorde det de ba meg gjøre for å hjelpe dem. Ja, vi var alle fanget i samme tragedie, og den var så mektig, så altomfattende, at jeg var ufølsom for alt som ikke kom av den, men jeg hadde endt med å tro at jeg var annerledes. Og nå satt jeg her og hulket og ble – for sent, så altfor sent – nødt til å erkjenne at også jeg hadde elsket, at jeg kunne føle sorg, at jeg kort sagt var menneskelig. Det var som om denne smerten aldri skulle stilne, at den aldri skulle slippe taket i meg og la meg vie meg til noe annet enn den, og det aksepterte jeg. Jeg tror det er dette som kalles samvittighetsnag. Jeg ville ikke lenger orke å stå opp, tenke eller lage meg mat, og lang yster glede somt ville jeg sykne hen. Jeg fant en slags d i forestillingen om at jeg ga meg hen til fortvilelsen, men så hogg den fysiske smerten til igjen, og den var så heftig og skarp at den distraherte meg fra den sjelelige. Og jeg, som naturlig nok aldri morer meg, syntes plutselig det var noe komisk ved denne vekslingen, og sammenkrøkt av smerte som jeg var, begynte jeg å le. Da smerten hadde avtatt, lurte jeg på om jeg noensinne hadde ledd før. Kvinnene lo ofte, og jeg mente jeg hadde ledd sammen med dem av og til, men jeg var ikke sikker. Plutselig slo det meg at jeg aldri tenkte på fortiden, at jeg levde i et evig nå og holdt på å glemme min egen historie. Først trakk jeg bare på skuldrene og tenkte at det ikke ville være noe stort tap, for jeg 9

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 9

23.11.2025 18:38

hadde jo ikke opplevd noe, men snart forskrekket den tanken meg. For hvis jeg tross alt var et menneske, var vel min historie like viktig som historien til kong Lear eller prins Hamlet, som denne William Shakespeare hadde tatt seg bryet med å gjengi i detalj. Beslutningen ble tatt i meg nesten uten at jeg var klar over det selv: Jeg skulle gjøre som ham. Med tiden har jeg lært meg å lese flytende, skriving er mye vanskeligere, men jeg har aldri latt meg avskrekke av at noe er vanskelig. Jeg har papir, jeg har blyanter, kanskje har jeg ikke så mye tid, men etter at jeg sluttet å dra ut på ekspedisjoner, er det ingenting annet som kaller, så jeg bestemte meg for å sette i gang med det samme. Jeg gikk ut på fryserommet og hentet kjøtt som jeg la til tining, så det ville gå fort å lage middag når jeg ble sulten. Så satte jeg meg ved det store bordet og begynte å skrive. Når jeg skriver disse linjene, er fortellingen min avsluttet. Alt er ryddig rundt meg, og jeg har fullført den siste oppgaven jeg har gitt meg selv. Det har bare tatt meg en måned, kanskje den lykkeligste i mitt liv. Det er vanskelig å forstå, for jeg har jo bare tenkt tilbake på denne underlige tilværelsen som ikke har skjenket meg mye lykke. Gir erindringsarbeidet en egen tilfredsstillelse, som er nok i seg selv, og blir da det man husker, mindre viktig enn selve det å huske? Nok et spørsmål som aldri vil bli besvart; det er som om jeg ikke består av annet. Så langt tilbake som jeg kan erindre, er jeg i bunkeren. Er det dette som kalles minner? De få gangene 10

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 10

23.11.2025 18:38

kvinnene gikk med på å fortelle meg om ting som hadde skjedd i livet deres, handlet det om begivenheter, om å farte hit og dit, om menn; jeg for min del har ikke annet å kalle minner enn følelsen av å leve på ett og samme sted med de samme menneskene og de samme gjøremålene, som var å spise, tømme seg og sove. I lang tid var den ene dagen nøyaktig lik den neste, men så begynte jeg å tenke, og alt endret seg. Før det skjedde det ingenting annet enn en stadig gjentakelse av identiske bevegelser, og det var som om tiden sto stille, selv om jeg hadde en vag fornemmelse av at jeg vokste og at tiden likevel gikk. Erindringen min begynner med at jeg er sint. Jeg vet selvfølgelig ikke hvor gammel jeg var. De andre hadde vært voksne lenge da det virket som jeg kom i puberteten. Det ble med de første tegnene: Jeg begynte å få hår i armhulene og i skrittet, brystene vokste litt, men så stoppet det helt opp. Jeg fikk aldri menstruasjon. Kvinnene sa jeg var heldig som ikke ble belemret med blodet og forholdsreglene man måtte ta for ikke å skitne til madrassene, jeg slapp unna det kjedelige månedlige arbeidet med å vaske tøyfillene de etter beste evne måtte holde på plass mellom lårene ved å spenne musklene, siden de ikke hadde noe å feste fillene med, og jeg unngikk mage smertene som var så vanlig blant unge jenter. Men jeg trodde ikke på dem; de hadde jo menstruasjon nesten alle sammen, og hvordan kan det være en fordel å mangle noe alle andre har? Jeg fikk følelsen av at de lurte meg. 11

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 11

23.11.2025 18:38

På den tiden tenkte jeg ikke så mye over ting, og det falt meg ikke inn å spørre hva som var hensikten med menstruasjon. Kanskje var jeg stillferdig av natur, men reaksjonen jeg fikk når jeg en sjelden gang stilte et spørsmål, var ikke akkurat oppmuntrende. Som regel sukket kvinnene, så en annen vei og sa: «Hva skal du vite det for?», og jeg fikk følelsen av at jeg plaget dem eller gjorde dem triste. Jeg ante jo ikke hva jeg skulle vite det for, så jeg maste ikke. Først lenge etterpå forklarte Théa meg hva menstruasjon var. Hun fortalte meg også at ingen av kvinnene var særlig velutdannet, de hadde vært fabrikkarbeidere, sekretærer og butikkdamer – ord som aldri har fått noen konkret betydning for meg – og at de ikke visste så veldig mye mer enn jeg gjorde. Nå som jeg hadde fått en forklaring, syntes jeg likevel det virket som det var av vond vilje de hadde latt være å informere meg. Det syntes jeg var opprørende. Théa sa at jeg ikke tok helt feil, og prøvde å forklare meg hvorfor de hadde handlet på den måten; dette kommer jeg kanskje tilbake til senere, hvis jeg husker det, men på det tidspunktet som jeg vil fortelle om her, var jeg rasende. Jeg følte at de hadde vært nedlatende overfor meg, som om de ikke trodde jeg kunne forstå svarene på spørsmålene jeg stilte – enda så få de var – så jeg bestemte meg for å slutte å bry meg om kvinnene i det hele tatt. Jeg var hele tiden i dårlig humør, men visste det ikke selv, for jeg hadde ingen ord for å beskrive sinnsstemninger. Kvinnene gikk fram og tilbake mens de utførte de få daglige gjøremålene, og ba meg aldri 12

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 12

23.11.2025 18:38

om å hjelpe til. Jeg satte meg på huk og betraktet det som var å se. Ved nærmere ettertanke var det nesten ingenting. Kvinnene satt og skravlet, og to ganger om dagen lagde de mat. Etter hvert vendte jeg oppmerksomheten mot vokterne som ustanselig patruljerte rundt buret. Det var alltid tre av dem, og de gikk med noen skritts mellomrom mens de holdt øye med oss. Vi pleide å late som vi ikke enset dem, men jeg begynte å bli nysgjerrig. Jeg oppdaget at en av dem skilte seg ut: Han var høyere og tynnere enn de andre, og etter en stund skjønte jeg at han også var yngre. Det syntes jeg var veldig interessant. Når kvinnene var i godt humør, hendte det at de snakket om menn og kjærlighet, de kunne få latterkrampe og ertet meg hvis jeg spurte hva det var som var så morsomt. Jeg gjennomgikk det jeg hadde hørt om: kyssing, som foregikk på munnen, omfavnelser, spesielle blikk og berøringer med føttene, som jeg ikke skjønte noe av, og til slutt den syvende himmel – men siden jeg aldri hadde sett noen himmel, verken den første eller noen av de andre, dvelte jeg ikke ved den. De klagde også over at menn var hardhendte, det gjør vondt, de bryr seg ikke om kvinner, bare gjør dem gravide, stikker av og sier: «Hvordan kan jeg vite at det er mitt?» Noen ganger erklærte kvinnene at det ikke var noe stort tap, andre ganger begynte de å gråte. Min skjebne var derimot å forbli jomfru. En dag samlet jeg all min styrke for å overvinne raseriet og spurte Dorothée, den minst avskrekkende av de to eldste kvinnene. – Stakkars liten! 13

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 13

23.11.2025 18:38

Men etter noen sukk kom hun selvsagt med det vanlige svaret: – Hva skal du vite det for? Det kommer jo aldri til å skje med deg. – For å vite det, svarte jeg sint, og i samme øyeblikk sto det klart for meg hvorfor det var så viktig. Hun forsto ikke at man kan ønske å vite noe man aldri får bruk for, og jeg fikk ikke noe ut av henne. Men siden det var sikkert at jeg kom til å dø urørt, ville jeg i det minste få tilfredsstilt nysgjerrigheten min. Hvorfor nektet kvinnene så hardnakket å fortelle meg noe? Jeg prøvde å trøste meg med at hemmeligheten deres var en offentlig hemmelighet, siden de alle kjente til den. Lot de være å innvie meg i den for å gi den ny glans? Var de tause for å få den til å skinne som en dyrebar skatt, og på den måten skape en jente som ikke visste noe og derfor trodde at de bar på et vidunder? Holdt de meg i uvitenhet bare for å kunne late som de ikke selv var ribbet for alt? De påsto av og til at det var av bluferdighet, men jeg så jo at de ikke var bluferdige overfor hverandre, de både hvisket og tisket, fniste og var usømmelige. Jeg skulle aldri elske med noen, de skulle aldri gjøre det igjen; kanskje sto vi på like fot, men de fant trøst i å berøve meg det eneste de kunne berøve meg. Før jeg sovnet om kvelden, tenkte jeg ofte på den unge vokteren. Jeg brukte det lille jeg hadde klart å gjette meg til, og så for meg at i et annet liv ville han satt seg ved siden av meg, han ville budt meg opp til dans, han ville sagt hva han het, og jeg ville også hatt 14

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 14

23.11.2025 18:38

et navn og sagt det til ham, vi ville snakket sammen, og hvis vi hadde likt hverandre, ville vi gått tur, hånd i hånd. Kanskje ville jeg ikke syntes han var noe spennende, men han var den eneste av de seks fangevokterne som ikke var gammel og skrøpelig, så jeg ville sikkert ikke være kravstor, jeg hadde jo aldri møtt noen andre unge menn. Jeg prøvde å forestille meg samtalen vår i en verden jeg ikke kjente: Blir det pent vær i morgen også? Har du sett de nyfødte kattungene hos naboen? Tanta di skal visst ut og reise? Men jeg hadde aldri sett kattunger og ante ikke hvordan pent vær så ut, og det begrenset dagdrømmene mine. Da tenkte jeg på kyss, og jeg prøvde så nøyaktig som mulig å forestille meg vokterens munn, som var ganske stor, med velformede og smale lepper – de altfor fyldige leppene som noen av kvinnene hadde, syntes jeg ikke noe om. Jeg så for meg at mine lepper nærmet seg hans, men jeg skulle nok ha visst mer om det, for det skjedde ikke noe spesielt i meg. Det forandret seg en kveld. I stedet for å sovne av kjedsomhet mens jeg prøvde å forestille meg et kyss som aldri ville bli noe av, kom jeg til å tenke på at kvinnene hadde snakket om avhør og undret seg over at det aldri hadde vært noe av det. Jeg spant videre på det lille de hadde sagt, og fantaserte om at en kvinne ble hentet og slept vekk mens hun skrek og var skrekkslagen. Noen ganger så vi ikke mer til henne, andre ganger ble hun kastet inn til oss om morgenen, forbrent, såret og klynkende, og det var ikke alltid hun overlevde. Jeg tenkte: «Åh! Hadde det 15

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 15

23.11.2025 18:38

bare vært avhør! Da ville han komme og hente meg, og jeg ville slippe ut av buret jeg har bodd i bestandig. Han ville føre meg gjennom ukjente korridorer, det ville skje noe!» Tankene mine føk av sted i rasende fart: Den unge mannen dro meg ut, og han virket bestemt og plikt oppfyllende, men så snart vi rundet hjørnet og var ute av syne, stoppet han opp, snudde seg mot meg, smilte og sa: «Ikke vær redd», og så la han armene om meg. Da strømmet noe ubeskrivelig stort gjennom meg, et skjelv så overveldende at det var større enn meg selv, et utrolig lys eksploderte i kroppen, og jeg mistet pusten – men fikk den straks tilbake igjen, for det hele varte så fortvilende kort. Etter dette forandret jeg meg. Jeg prøvde ikke lenger å få kvinnene til å fortelle meg hemmeligheten sin, for nå hadde jeg min egen. Det viste seg å være vanskelig å framkalle skjelvet, jeg måtte fortelle meg selv stadig lengre og mer innviklede historier, og til min store ergrelse oppnådde jeg aldri denne frydefulle følelsen to ganger på rad, selv om jeg skulle ønske den varte i timevis. Jeg lengtet etter å kjenne den hele tiden, å varsomt bli vugget av den, dag og natt, kjærtegnet av den slik det spredte gresset på slettene ble kjærtegnet av den lette brisen som kunne vare i dagevis, men det så jeg ikke før langt senere. Nå brukte jeg all tiden min på å prøve å framkalle skjelvet. Jeg måtte finne på usedvanlige omstendigheter der vokteren og jeg var alene, eller i alle fall atskilt fra de andre, ansikt til ansikt, og jeg etter store kvaler 16

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 16

23.11.2025 18:38

plutselig kjente armene hans rundt meg, og den fryde fulle følelsen kom. Fantasien min utviklet seg. Jeg ble nødt til å øve den opp med streng disiplin, for jeg kunne ikke bruke samme historie om igjen, overraskelsen var avgjørende, det forsto jeg etter at jeg flere ganger hadde prøvd å forestille meg den deilige berøringen som hadde ført meg til himmels, men ikke kjente antydning til noe som helst. Det var fryktelig vanskelig, siden jeg ikke bare skulle finne på historien, fortelle den og lytte til den, men også bli overrumplet av den. Jeg synes fremdeles det er forbløffende at jeg klarte å overvinne så mange hindringer! Tenk at fantasien min jobbet så raskt at jeg ikke så hva som skulle komme, og ble overveldet av det uventede! Den første gangen, da jeg fikk ideen om avhøret, hadde jeg aldri fortalt meg selv historier før, jeg visste ikke engang at det var mulig, og ble fullstendig revet med, like henrykt over den nye aktiviteten som over fortellingen i seg selv. Det tok ikke lang tid før jeg ble dreven, en fortellingens tekniker som kunne avgjøre om historien begynte dårlig eller var på vei inn i et blindspor, og jeg kunne også justere begivenhetenes gang og føre den i en mer hensiktsmessig retning. Jeg diktet faktisk også opp personer som vendte tilbake med jevne mellomrom, som forandret seg fra gang til gang, og som jeg ble veldig fortrolig med. Jeg var riktig fornøyd med dem, og det er først nå som jeg har lest bøker, at jeg ser hvor enkle de var. Jeg måtte altså finne på stadig mer innviklede historier. Jeg tror noe i meg visste hva jeg forventet av dem, 17

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 17

23.11.2025 18:38

og strittet imot, så jeg ble nødt til å komme b ardus på meg selv. Av og til holdt jeg fortellingen gående i timevis og klarte å avlede mitt indre p ublikum så det glemte å være på vakt, ga seg hen til gleden ved å lytte, moret seg og senket garden. Da inntraff det vidunderlige øyeblikket, den unge mannens blikk, hånden hans på skulderen min, fryden som s trømmet gjennom hele meg. Etterpå fikk jeg sove. Ved å avslutte historien skuffet jeg kanskje en indre tilhører som likte fortellingen bedre enn opphisselsen og derfor hele tiden utsatte øyeblikket for å forlenge sin egen nytelse, selv om det gikk på bekostning av min. Det hendte at jeg underveis i fortellingen prøvde å appellere til henne: «Jeg er trøtt, jeg vil sove, la meg få kjenne skjelvet nå, så fortsetter jeg i morgen.» Men det hjalp ikke, hun lot seg ikke lure. Kvinnene la merke til at jeg hadde forandret meg. De iakttok meg en stund, så at jeg stadig satt med opptrukne knær og haken hvilende på de korslagte armene mine mens jeg sikkert stirret tomt ut i lufta. Jeg enset det ikke, for jeg hadde helt sluttet å bry meg om dem, så jeg ble overrasket da Annabelle kom for å fritte meg ut. – Hva driver du med? – Jeg tenker, sa jeg. Dette forvirret henne. Hun ble stående et øyeblikk og vente på at jeg skulle si mer, men så gikk hun for å fortelle de andre hva jeg hadde svart. De snakket litt sammen, og så kom Annabelle tilbake. – På hva da? 18

Jeg som aldri har kjent menn_Jacqueline Harpman.indd 18

23.11.2025 18:38

Jacqueline Harpman

«Fra ende til annen en gripende leseopplevelse» Times Literary Supplement

Jeg som aldri har kjent menn

«En fortelling leseren aldri vil glemme ... Et snev av Margaret Atwoods dystopiske verdensbygging og George Orwells krystallklare språk» California Review of Books

Jacqueline Harpmans roman fra 1995 har blitt et verdensomspennende fenomen med stor fascinasjonskraft for en ny generasjon av lesere.

«Jeg har aldri lest noe liknende» The New Yorker

forlaget oktober

7 8 8 2 4 9

5 3 1 0 0 4

forlaget oktober

«Et lite mirakel» New York Times

Jeg som aldri har kjent menn

Jacqueline Harpman

Forfatterportrett: © Michiel Hendryckx Forsidebilde: © Shutterstock Omslag: © Anna Morrison Design tilpasset norsk utgave: Ellen Lindeberg

Roman

forlaget oktober

Jacqueline Harpman

«Fra ende til annen en gripende leseopplevelse» Times Literary Supplement

Jeg som aldri har kjent menn

«En fortelling leseren aldri vil glemme ... Et snev av Margaret Atwoods dystopiske verdensbygging og George Orwells krystallklare språk» California Review of Books

Jacqueline Harpmans roman fra 1995 har blitt et verdensomspennende fenomen med stor fascinasjonskraft for en ny generasjon av lesere.

«Jeg har aldri lest noe liknende» The New Yorker

forlaget oktober

7 8 8 2 4 9

5 3 1 0 0 4

forlaget oktober

«Et lite mirakel» New York Times

Jeg som aldri har kjent menn

Jacqueline Harpman

Forfatterportrett: © Michiel Hendryckx Forsidebilde: © Shutterstock Omslag: © Anna Morrison Design tilpasset norsk utgave: Ellen Lindeberg

Roman

forlaget oktober

Jeg som aldri har kjent menn av Jacqueline Harpman