Jeg lover, jeg lyver av Jakob Semb

JAKOB SE M B

jakob semb

Jeg lover, jeg lyver

forlaget oktober 2025

herman og jeg skulle gifte oss. Herman og jeg, etter bare seks måneder, seks korte måneder som nå er de lengste i livet mitt.

– Jonas! ropte mamma, men jeg fortsatte å løpe, jeg sprintet naken over stuegulvet, de mørkebrune krøllene mine spratt opp og ned, fuktige og salte. Mamma og jeg hadde nettopp tatt kveldsbad, vi hadde kjølt oss ned etter å ha satt opp utemøbler og gjort klar grillen. Klassen var invitert til åtteårsdag dagen etter, bare guttene, selvsagt, for gutter inviterte bare gutter, og det gjorde jeg også, selv om jeg også ville be jentene. Akkurat da brydde jeg meg ikke.

Det viktigste var at Herman fikk komme, Herman skulle komme selv om han gikk i parallellklassen, Herman måtte komme fordi vi snart skulle gifte oss.

Jeg løp forbi hjørnesofaen i brunt skinn og salongbordet der tegnesakene mine lå strødd, over den lange, grå støvsugerslangen som kveilet seg over store deler av stuen. Jeg tok sats og hoppet opp på salongbordet, tissen dinglet, det kjentes fritt og deilig, og jeg snudde meg mot mamma, jeg løftet armene over hodet, som for å utstøte et seiersrop.

– Jeg skal gifte meg! ropte jeg.

Mamma trakk meg inntil seg, pakket meg inn i det tørre, stive håndkleet, det skrapte mot huden. Mammas lange, tykke hår strøk over kinnet mitt. Parfymen hennes var alltid søt.

– Vennen min.

Herman i parallellklassen og jeg, vi var blitt venner et halvt år tidligere, den første uken i mars, da hele trinnet hadde aktivitetsdag i skogen og lærerne tente opp et stort bål og rullet ut fire lange, sorte sitteunderlag, slik at vi kunne sitte i ring og spikke og grille pinnebrød. De andre spratt opp og ned, jeg satt rolig i den store, grønne parkasen min og spikket med pappas speiderkniv, jeg spikket konsentrert på en gren, jeg hadde kuttet den fra et tre på vei til leirplassen. Den var perfekt til det jeg skulle lage.

Han sto rett foran meg. Glidelåsen på den sorte parkasen var halvveis åpen, det lyseblå superundertøyet under var synlig.

– Spikker du også tryllestav?

Herman så nervøst ned på meg med store åpne øyne, blå øyne – havblå øyne – innrammet av tykke, lange vipper. Jeg ser dem fortsatt, jeg har aldri greid å glemme dem, selv om jeg har prøvd hardt. Herman sto der med de havblå, åpne øynene og de tykke, lange vippene, med det blonde bustete håret som stakk så vidt ut fra duskeluen, han hadde roser i kinnene, det så også ut som han rødmet, det var litt snørr i det ene neseboret.

– Ja? svarte jeg.

Han hørte det nok, hvor overrasket jeg var, hvor avventende jeg var.

Jeg hadde sett Herman på avstand, når han lekte alene i sandkassen i skolegården, eller når han spilte fotball med resten av fotballguttene, når han scoret mål og gjorde high five med de andre, når han ble rød, og jeg la merke til at han jobbet for ikke å smile for bredt, for ikke å vise hvor stolt han ble, for å fremstå kul, vanlig. Jeg skjønte ikke hvor mye jeg egentlig hadde sett på ham, men jeg forstår det nå, det er så åpenbart nå, at jeg så ham hele tiden, at jeg hele tiden så etter de havblå øynene med de lange vippene. Herman var ikke som de andre, heller ikke Herman var som dem, de andre guttene, som han måtte spille vanlig med. Men Herman var heller ikke som meg, han spilte vanlig bedre enn meg, det så jeg også.

Herman løftet hendene og viste meg hva han holdt, en liten spikkekniv i den ene hånden og en pinne i den andre. Nå var det ingen tvil om at han rødmet. Han satte seg ned i snøen foran meg, på knærne, ålte seg rundt og presset seg inn ved siden av meg på sitteunderlaget, med ryggen først, parkasen gned mot parkasen min, pinnen hans sneiet fjeset mitt, den kunne ha stukket meg i ansiktet, i øyet, da hadde jeg sikkert flyttet meg.

Det skjedde, vi satt trangt, jeg kjente at kroppen hans beveget seg inni parkasen, parkasene var limt inntil hverandre, vi spikket konsentrert og bestemt på hver vår tryllestav. Rektor dukket opp – jeg husker henne som en streng dame med kort grått hår – hun

dukket opp ved bålet og spurte om alle hadde det bra. Rektor så skeptisk på oss som hadde fått lov til å spikke helt på egen hånd.

– Hvilken formel hadde du brukt? hvisket Herman. Han smilte med åpen munn, han manglet de to øverste fortennene, det var ingen nye tenner på vei ennå. Jeg løftet den halvspikkede bjørkegrenen mot rektor, bare så vidt, så hun ikke skulle se at jeg pekte.

– Den tortur­formelen, hvisket jeg.

– Martyrio! utbrøt Herman og lo så høyt at busen i nesen hans ristet.

Nesten et halvt år senere var det Herman og jeg, vi skulle gifte oss, på ekte, og jeg ropte det mens mamma løp etter meg på stuegulvet og fanget meg med et håndkle.

– Vennen min, sa hun.

Nå hører jeg det.

– Vennen min.

Stemmen er mildere enn normalt.

Jeg vil ikke, men jeg må, jeg må huske hvordan det skjedde, hvordan jeg rev meg løs fra mammas armer, jeg må skrive hvordan jeg hoppet ned på gulvet, klar for å rope igjen. Jeg skriver at jeg ropte, med lys, stolt stemme:

– Jeg skal gifte meg!

– Jeg skal gifte meg, mamma!

– Mamma, jeg skal gifte meg med Herman!

jeg drar oftere og oftere tilbake. Jeg setter meg i bilen og forlater Torshov, jeg drar sørover, tar av fra e 18 og kjører nedover fylkesvei 308, der åkrene er smørgule på sommeren, med varmebølger og pollen i luften, der snøen ligger tung og uberørt om vinteren, jeg kjører forbi Sem kirke, hvor jeg er blitt fortalt at jeg ble døpt, men ikke kan huske å ha vært, herskapelige Jarlsberg hovedgård, som visstnok eies av en greve, så Slottsfjellet i horisonten, et tårn som i barndommen virket gigantisk, men som nå fremstår lite, middelaldertårnet som mamma og pappa tok meg med opp i, vi hilste på mannen i billettluken – han som også solgte Kaptein Sabeltann­is – og vi gikk trappene som luktet våt stein, helt til vi var ute i den sure vinden, på toppen av Tønsberg.

Hver gang jeg ser det, forteller Slottsfjellet meg fortsatt det samme: Nå er du hjemme, enten du vil det eller ikke.

Nå er jeg igjen hjemme, tilbake til bilturene i baksetet, inneklemt mellom mine fire og åtte år eldre søsken, Bård og Åsa, tilbake til helgen på Blefjell, helgen etter at Herman og jeg var blitt venner, da jeg i

skisporene hadde snakket på inn­ og utpust om at Herman også likte Harry Potter, like mye som meg, virket det som. Jeg trodde jeg var den eneste som elsket Harry Potter så mye.

– Så Herman kan komme på besøk? spurte jeg for femte gang og lente meg mot mamma i passasjersetet, Åsa og Bård så ut av hvert sitt vindu og hørte på hver sin Discman.

– Mamma?

Jeg måtte ha bekreftelse.

– Selvfølgelig, sa mamma, hun hadde svart hver gang jeg hadde spurt. Hun snudde seg mot meg.

– Jeg synes som sagt at onsdag passer best. Jeg rekker ikke å lage en ordentlig middag før det. Hva tenker du, Ive?

Mamma vendte seg mot pappa.

– Onsdag passer fint, sa han. Jeg så smilet hans i bakspeilet.

– Eller torsdag, da er jeg også ledig, sa mamma.

– Eller torsdag, sa pappa.

– Jeg håper han kan! stønnet jeg og så Slottsfjellet der fremme, høyt og ruvende.

Jeg kjører inn i rundkjøringen, inn Frodeåstunnelen, og det lille tårnet forsvinner, Kilen dukker opp, alle rundkjøringene som ikke var der før, opp Valløveien, ny rundkjøring, til høyre og forbi Kiwien, som tidligere var Meny, der Herman og jeg kjøpte hockeypulver og la det salte pulveret under leppen for å late som vi snuste, det stikker i magen, det store grå bygget kommer til syne, Holmvik skole, ved siden av skogen

14

inn til Holmvik kirke, alle stedene jeg før forsøkte å viske ut, som jeg nå tegner frem på nytt, fargelegger, jeg kjører litt for fort innover grusveien, mot vannet solen speiler seg i, jeg sladder hardt inn på gårdsplassen til mamma og pappa.

20 år har gått siden Herman snudde livet mitt på hodet, akkurat her.

Mamma vinker fra kjøkkenvinduet før hun kommer ut på trappen. Jeg åpner bildøren, og måkene skriker. Pappa dukker opp bak mamma, i bar overkropp, de er mer solbrune enn vanlig, de er nylig blitt pensjonister.

– La meg hjelpe deg med det der, sier pappa og tråkker oppi et par gule slippers.

– Nei da, det går bra, sier jeg mens jeg åpner bagasjerommet.

– Ikke tull, jeg tar det!

Pappa småløper over gårdsplassen, måkene skriker høyere, pappa drar ut trillekofferten.

– Pass på ryggen din! roper mamma, før hun selv går ned trappen og ut på gårdsplassen. Hun tar datavesken ut av hånden min.

– Så hyggelig å se deg, gutten min.

På vei inn forteller mamma og pappa om Åsa og Bård og barnebarna som har vært på besøk. De sier som vanlig at det er synd at jeg ikke kunne komme samtidig, for Nea har begynt å gå, og Elias har begynt å løpe. De hjelper meg opp på det gamle rommet mitt, frem til i vinter pleide mamma fremdeles å re opp enkeltsengen med Harry Potter­dynetrekket, da hang

det fortsatt tegninger og Spiderman­plakater på veggene, hyllene var fulle av gamle notatbøker, skolestiler og bøker fra jeg var barn og tenåring. Ikke bare andres bøker, men mine egne. Jeg har forsøkt å skrive mange bøker, mange mislykkede fantasy­inspirerte historier.

Da jeg i vinter møtte en mann som jeg ville ta med hjem, ble mamma, pappa og jeg enige om at vi ikke kunne invitere ham slik rommet mitt var da. Det var første gang jeg skulle ta med noen hjem, og Francisco var en skikkelig fyr, en advokat som gikk med mørkeblå dress på jobb og grå blazer på fritiden, han var opptatt av å fremstå vellykket, hjemmet hans var katalog­stilrent og alltid ryddig. Mamma og pappa var stolte over at jeg hadde funnet meg en ordentlig fyr, «og så kjekk», sa mamma da jeg sendte dem bilder, «en skikkelig kar, det der», sa pappa. Hverken jeg, mamma eller pappa ville skremme ham bort, så vi ryddet ned de fleste barnebildene, sammen med alle plakater, tegninger og skriverier. Pappa malte hvitt over den gule fargen på veggene – jeg elsket The Simpsons da jeg var liten – og mamma kjøpte et nytt, dyrt skrivebord i eik og en stor dobbeltseng med høy gavl, hun skaffet hvitt sengetøy og det hun kalte «sånne puter de har på hotell».

Før Francisco rakk å bli med hjem til Holmvikveien, ble det slutt. Han sluttet å svare på meldingene mine.

– Hvordan går det egentlig med Francisco? spør mamma. Nok en gang.

– Mamma, sier jeg, oppgitt, men ikke for oppgitt.

– Jeg er jo bare så nysgjerrig, vet du, sier mamma mens jeg drar med meg kofferten og datavesken over gulvet og setter det ved skrivebordet. Der står det to nye vaser, i den ene er det en fargerik blomsterbukett, i den andre et lite regnbueflagg.

– Er det ikke fint? sier mamma. – Faren din som kjøpte det.

Jakob Semb (f. 1996) er kulturjournalist i Aftenposten og har tidligere utgitt sakprosaboken Fri? Fanget i en seksuelt frigjort tid (2020). Jeg lover, jeg lyver er hans skjønnlitterære debut.

Forfatterportrett: Fartein Rudjord

Omslag: Sara R. Acedo

Herman og jeg skulle gifte oss. Herman og jeg, etter bare seks måneder, seks korte måneder som nå er de lengste i livet mitt.

Jonas og Herman er syv år da de blir bestevenner.

Ganske snart utvikler vennskapet seg til et kjærlighetsforhold – i hvert fall slik det ser ut for én av dem.

Den tette, kroppslige relasjonen varer i noen få måneder, og så tar den brått slutt.

Som voksen tvinges Jonas til å finne ut hva som virkelig hendte den gangen, og hva disse hendelsene har gjort med den han er blitt.

Jeg lover, jeg lyver er et kraftfullt minnearbeid, der ulike scenarier prøves ut, gjennomspilles og løftes frem i lyset.

ISBN 978-82-495-3045-8

ISBN 978-82-495-3045-8

9 788249 530458

9 788249 530458