“en av sin generasjons fremste norske forfattere. Hun blir i tillegg bare bedre og bedre … En original, leken og empatisk roman” LEIF BULL, DAGENS NÆRINGSLIV, ÅRETS 3 BESTE ROMANER 2023 “Den spørrende fortellerens innsirkling av en trygdet og av offentligheten usynliggjort kvinnes liv i og mellom drabantbyblokkene er blitt en uvanlig lyrisk og likevel jordnær roman” MARIA OLERUD, MORGENBLADET, ÅRETS BESTE BØKER 2023 “En trist historie, men måten det er fortalt på er musikalsk, gripende, smart, intuitiv og med akkurat passe dosert empati” ESPEN STUELAND, KLASSEKAMPEN,
Jeg kommer hjem!
ÅRETS BESTE BØKER 2023 “Skaranger borer dypt og har en språklig klo og musikalitet som virkelig skiller seg ut. Bravo!” GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO, VG, ÅRETS BESTE BØKER 2023 Om Emily Forever (2021):
Jeg kommer hjem!
“[Skaranger] skriver klokt om klasse og skjebne, vever sammen det politiske og det eksistensielle. Hun gir oss små glimt fra en trøblete oppvekst, og viser hvor sammensatt og tilfeldig livet kan være” ELLEN SOFIE LAURITZEN,
Maria Navarro Skaranger
Roman Forlaget Oktober
Forfatterportrett: Christian Olstad Forsidefoto og design: Agnes Frogner Juul
Maria Navarro Skaranger (f. 1994) er en av de mest markante og egenartede forfatterne i sin generasjon. Siden debuten med Alle utlendinger har lukka gardiner i 2015 har hun utgitt flere kritikerroste romaner, som er blitt oversatt til en rekke språk. Skaranger har mottatt Bjørnsonstipendet (2019), EUs litteraturpris (2020) og Oktoberprisen (2021), og for Emily Forever (2021) ble hun nominert til Bokhandlerprisen, Kritikerprisen og Ungdommens kritikerpris. Hennes tredje roman, Jeg plystrer i den mørke vinden (2023), ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. I 2022 ble Maria Navarro Skaranger tildelt Sultprisen for sitt forfatterskap.
Om Jeg plystrer i den mørke vinden (2023):
Tidlig på åttitallet kommer Alejandro alene til Norge som flyktning fra Chile. Han har rømt fra Pinochets militærdiktatur, men også reist fra familien sin. På flyktningmottaket legger en norsk kvinne merke til ham. Kanskje ser hun ensomheten hans? De får et barn sammen, og de kaller barnet Pablo. Pablo vokser opp med en far han nesten aldri ser, som han iblant følger etter gjennom gatene i Oslo. Han blir sammen med Emily og får en sønn med henne. Men Pablo er ikke en man kan stole på. Han tar ikke ansvar, holder ikke løfter, stikker av, igjen og igjen. Romanens forteller klarer på sin side ikke å gi slipp på Emily. I et forsøk på å komme så nær henne som mulig flytter fortelleren inn i Emilys nabolag. Slik utfoldes Maria Navarro Skarangers særegne form for kritisk innlevelse i en roman som er en rasende klage over alle verdens dårlige fedre, samtidig som den borer i samfunnets blikk på og vurdering av morsrollen.
DAGENS NÆRINGSLIV, ÅRETS BESTE BØKER 2021 “I Emily forever blir vi ikke egentlig kjent med Emily, vi blir kjent med blikket på sånne som Emily. Det er et uhyre smart fortellergrep” BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN, ÅRETS BESTE BØKER 2021 “Jeg har lest mange romaner om klasse, klassereiser og sosial ulikhet det siste året. Mange av dem har vært gode, men ingen av dem har så elegant sammenvevd det strukturelle og det individuelle, det politiske og det eksistensielle, som Maria Navarro Skaranger i Emily forever!” INGEBORG MISJE BERGEM, VÅRT LAND, ÅRETS BESTE BØKER 2021
“en av sin generasjons fremste norske forfattere. Hun blir i tillegg bare bedre og bedre … En original, leken og empatisk roman” LEIF BULL, DAGENS NÆRINGSLIV, ÅRETS 3 BESTE ROMANER 2023 “Den spørrende fortellerens innsirkling av en trygdet og av offentligheten usynliggjort kvinnes liv i og mellom drabantbyblokkene er blitt en uvanlig lyrisk og likevel jordnær roman” MARIA OLERUD, MORGENBLADET, ÅRETS BESTE BØKER 2023 “En trist historie, men måten det er fortalt på er musikalsk, gripende, smart, intuitiv og med akkurat passe dosert empati” ESPEN STUELAND, KLASSEKAMPEN,
Jeg kommer hjem!
ÅRETS BESTE BØKER 2023 “Skaranger borer dypt og har en språklig klo og musikalitet som virkelig skiller seg ut. Bravo!” GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO, VG, ÅRETS BESTE BØKER 2023 Om Emily Forever (2021):
Jeg kommer hjem!
“[Skaranger] skriver klokt om klasse og skjebne, vever sammen det politiske og det eksistensielle. Hun gir oss små glimt fra en trøblete oppvekst, og viser hvor sammensatt og tilfeldig livet kan være” ELLEN SOFIE LAURITZEN,
Maria Navarro Skaranger
Roman Forlaget Oktober
Forfatterportrett: Christian Olstad Forsidefoto og design: Agnes Frogner Juul
Maria Navarro Skaranger (f. 1994) er en av de mest markante og egenartede forfatterne i sin generasjon. Siden debuten med Alle utlendinger har lukka gardiner i 2015 har hun utgitt flere kritikerroste romaner, som er blitt oversatt til en rekke språk. Skaranger har mottatt Bjørnsonstipendet (2019), EUs litteraturpris (2020) og Oktoberprisen (2021), og for Emily Forever (2021) ble hun nominert til Bokhandlerprisen, Kritikerprisen og Ungdommens kritikerpris. Hennes tredje roman, Jeg plystrer i den mørke vinden (2023), ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. I 2022 ble Maria Navarro Skaranger tildelt Sultprisen for sitt forfatterskap.
Om Jeg plystrer i den mørke vinden (2023):
Tidlig på åttitallet kommer Alejandro alene til Norge som flyktning fra Chile. Han har rømt fra Pinochets militærdiktatur, men også reist fra familien sin. På flyktningmottaket legger en norsk kvinne merke til ham. Kanskje ser hun ensomheten hans? De får et barn sammen, og de kaller barnet Pablo. Pablo vokser opp med en far han nesten aldri ser, som han iblant følger etter gjennom gatene i Oslo. Han blir sammen med Emily og får en sønn med henne. Men Pablo er ikke en man kan stole på. Han tar ikke ansvar, holder ikke løfter, stikker av, igjen og igjen. Romanens forteller klarer på sin side ikke å gi slipp på Emily. I et forsøk på å komme så nær henne som mulig flytter fortelleren inn i Emilys nabolag. Slik utfoldes Maria Navarro Skarangers særegne form for kritisk innlevelse i en roman som er en rasende klage over alle verdens dårlige fedre, samtidig som den borer i samfunnets blikk på og vurdering av morsrollen.
DAGENS NÆRINGSLIV, ÅRETS BESTE BØKER 2021 “I Emily forever blir vi ikke egentlig kjent med Emily, vi blir kjent med blikket på sånne som Emily. Det er et uhyre smart fortellergrep” BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN, ÅRETS BESTE BØKER 2021 “Jeg har lest mange romaner om klasse, klassereiser og sosial ulikhet det siste året. Mange av dem har vært gode, men ingen av dem har så elegant sammenvevd det strukturelle og det individuelle, det politiske og det eksistensielle, som Maria Navarro Skaranger i Emily forever!” INGEBORG MISJE BERGEM, VÅRT LAND, ÅRETS BESTE BØKER 2021
JEG KOMMER HJEM!
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 1
08.09.2026 17:54
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 2
08.09.2026 17:54
M A R I A N AVA R RO S K A R A N G E R
Jeg kommer hjem! Roman
forlaget oktober 2026
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 3
08.09.2026 17:54
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 4
08.09.2026 17:54
JEG KOMMER HJEM I
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 5
08.09.2026 17:54
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 6
08.09.2026 17:54
Jeg skal nå rette blikket mot Pablo, som i likhet med meg selv vokser opp med mor, ikke far. Moren til Pablo sto igjen alene med Pablo etter at faren forsvant. Dette har jeg skrevet mange ganger før, at fedrene forsvant og ble borte, at mødrene står igjen, hvorfor er det sånn, det vet jeg ikke. Pablos far bor bare noen mil unna, uta for byen med nytt barn og ny kone, jobber i byen gjør han også, tar toget hver dag tidlig om morgenen og til bake igjen på ettermiddagen (guffent å pendle sånn når det er kuldegrader og snø), kler seg i rutete ullblazer på vei til jobb for å se ordentlig ut, jeans og skinnsko, sekk på ryggen, eller kontorveske. Alejandro, og en rekke flere mellomnavn, fanga på Skedsmo, det er som om Skedsmo plukka han opp og omfavna han. Nesten hver dag henter faren ut en sigarettpakke fra sekken, den øverste lomma, en gullprince, og røyker en sigarett uta for kontoret, eller på vei til kontoret, hva grubler han på når han røyker, han står der og røyker og ser på folk som går inn og ut av viktige bygg i sentrum, han står og grubler, enten utafor kontoret på St. Olavs plass eller ved en av benkene utafor Kiwi, eller på togperrongen på Oslo S, ved spor 10 eller 11, der går alltid togene mot 7
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 7
08.09.2026 17:54
Lillehammer og de er aldri i rute, så han venter ute på perrongen, lengst unna rulletrappene, en far er tenk som på perrongen. Jeg kan ikke vite hva han tenker, det er en hemmelighet for meg. Jeg ser for meg at han ten ker på penger han skal sende fra Østbanehallen eller Grønland eller en eller annen sliten skranke der man bytter inn småpengene sine og sender til hjemlandet. Det blir ikke riktig å si at han fordufta. Han står her jo. Han har vært her hele tida. Han var der hele tida, men han var som en skygge, han var der hele tida, men ikke til stede, han har vært her hele tida, men det er jo ikke ekte. Faren finnes, men man kjenner ikke faren. Sånn kan jeg holde på. Jeg finner på ting om han hele tida, det er vanskelig å vite hva som er sant. Hvor bor faren din, pleier folk å spørre Pablo, han kan se på dem at de tror faren bor i hjemlandet, det er jo derfor de spør, de vil høre om at faren har returnert dit, skuffelsen i ansik tet til folk når Pablo sier at faren hans bor på Skedsmo, i Lillestrøm k ommune, rett ved E6, man kan høre suset fra veien, med ny familie, er i jobb og vil helst spille golf. Faren kjenner ingen andre chilenere, faren vil helst glemme hvor han kommer fra, faren har helt slutta å snakke spansk, han snakker kun spansk når han snakker med en av brødrene sine, nå snakker faren norsk, stot rende og gebrokkent, likevel norsk, drømmer, tenker norske setninger. Enda hver gang faren til Pablo ser seg i speilet, er det ingen norsk mann han ser på, men en lav og bred, s varthåret, trist flyktning som står der og gjesper. Jeg blir sint på meg selv (egentlig lei meg) av at jeg er så opptatt av øynene, fargen på øynene og formen 8
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 8
08.09.2026 17:54
på øynene. Alle jeg kjenner, ser seg i speilet og ser seg selv, men når jeg ser meg i speilet, ser jeg bare faren min. Jeg blir helt gal av det. Jeg vet hvordan han ser ut, men jeg kjenner han ikke. Alt jeg forteller om faren til Pablo, forestiller jeg meg. Jeg finner på ting, og det vel ter ut av meg som spy. Kjenner han seg selv? Kan man kjenne seg selv når man står sånn og røyker og tenker på de forlatte barna sine? Pablo har mange ganger gått ned mot farens jobb for å se om han finnes, omtrent mel lom tre og fire pleier faren å stå der, faren står dumt opp og ned med røyken sin og i de billige klærne. Pulsen øker bare Pablo nærmer seg rundkjøringa med sine benker, kafeer og trær, det er ikke alltid han ser faren sin engang, for noen ganger har faren gått inn igjen på kontoret, som ligger i en ukjent etasje, høyt der oppe, kanskje i tiende etasje, så faren kan se utover byen, eventuelt et kontor i en av de lavere etasjene, uten utsikt mot noen ting, utsikt inn til en av kontorene på den andre siden av gata. Noen ganger kommer faren gående oppover, gående eller løpende i den slake oppoverbak ken, det kan hende han har d årlig tid, Pablo har tenkt å gå forbi så faren oppdager Pablo og må stoppe, faren må vinke med hendene, hei, sønn, vil faren si, så kan Pablo bare gå rett forbi. Nesa høyt. Det er en trang til å ville overse faren, han vil jo at faren skal bli lei seg, tenke at sønnen ikke bryr seg om han lenger. Pablo ser faren sin på avstand, er det håret, nakken, klærne, skuldrene, måten å gå på som Pablo studerer. Ansiktet kjenner ikke Pablo e gentlig så godt, det er lett å glemme ansikter. En gang gikk faren ut av kontoret, han hadde den 9
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 9
08.09.2026 17:54
smårutete boblejakka og kontorveska, hastet nedover gata, og Pablo s måløp bak. Faren stoppa ikke på rødt lys, så seg fra side til side om det kom noen biler og løp over trikkesporet, han snudde seg ikke en eneste gang. Kunne han ikke lukte sønnen? (Hadde han kunnet lukte sønnen hvis han hadde kjent Pablo som baby?) Pulsen slår og slår. Jeg er nesten sikker på at denne opp førselen hans, eller denne måten å leve på, denne måten å ville leve på, har noe med at han er flyktning å gjøre, for da han kom hit, eller reiste hit, var det en del av han som ble igjen der og døde. HAN FORLOT SEG SELV DA HAN R EISTE. F INNES NOE AV DET O PPRINNELIGE JEG-ET IGJEN I HAN? ER DETTE ET JEG SOM VILLE ELSKET BARNA SINE? Reiste han uten noen ting? Reiste han med kof fert? Slepte en stor plastsekk etter seg i sanden og gru sen, den tørre, rødbrune sanden, han kunne slept en bil stol med en unge oppi etter seg, en bilstol med en liten treåring oppi, som en slags kjelke, det har jeg sett på bil der av flyktninger på nyhetene. De går i et tørt land skap, i ørkenen eller over fjellene, det er varmt og de drar så mange sekker etter seg. Eller reiste han enkelt, måtte dra i all hast? Tok han ikke med seg noen ting, ikke undertøy engang, måtte han gå rundt i skitne klær, skitten truse? Noen dager kan han være så rolig til sinns at han åpner lommeboka og trekker fram bilder, han ser på fotoet av dattera (som han forlot!!), som står der tre år gammel med bamsen i hånda, bak henne ligger byen og havet, dattera smiler og tannkjøttet synes over de bitte små melketennene. Alt er så smått at man egentlig 10
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 10
08.09.2026 17:54
ikke kan se disse detaljene, men faren husker at hun så sånn ut da han tok bildet. Andre dager blir han kvalm bare av tanken på fotoene som ligger der mellom bank kort og kvitteringer, og han velger å glemme dem. Da går han rundt som om ingenting har skjedd. Det må vel bety at faren innerst inne har en eller annen form for skjørhet i seg, en tynn blomsterstilk som knekker, som han ikke greier å forholde seg til hele tida, og at han derfor må forholde seg til fortida si akkurat som om den ligger i en boks som kan åpnes og lukkes. Faren vet ikke hvor han har det best. Faren har bestemt seg for at han har det best i Norge, og selv om dette ikke er noe man bare kan bestemme seg for, blir det en slags overlevelsesmekanisme for han. Han velger eksilliv i Norge. Jeg tror han ville vært et annet menneske om han ikke hadde gjort så mye ut av seg, hvis han hadde blitt værende. Jeg trøster meg med dette. Han ba ikke om å få komme hit. Formodentlig var det først mot hans egen vilje. Trodde først han skulle bo her i noen måneder, eller noen år. Det er ikke sikkert så mange flyktninger prøvde å se så langt inn i framtida. Visstnok satt han i fengsel og ble slått så mange ganger i hodet og på ørene at han mista hørselen, han går derfor rundt med et høreapparat, som en gammel person. Så faren er jo egentlig døv!! Satt i fengsel, satt bundet til en stol med bind for øyene, pose over hodet, papirpose eller tynn plastikkpose, uten klær, bare truse. De tok ut alle patronene av en revolver og lot bare én stå igjen, så lekte de skyting og pistolen gikk fra tinning til tinning. Det 11
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 11
08.09.2026 17:54
finnes ikke noe verre enn menn med skytevåpen, det finnes bare én form for makt, og det er en mann med et skytevåpen. Her ble faren så redd, så redd, han så noen som ble skutt, han så noen dø, og siden han ikke ble skutt selv, ble han slått så mange ganger i ansiktet at han mista nesten alle fortennene, og noen jeksler, og derfor måtte han få gebiss da han kom til Norge, akkurat som en gammel person. Satt der fordi han og noen andre venner hadde sendt bilhjul nedover bakkene, mot mili tæret, mot trafikken, mot folk som gikk i gatene og var fornøyde. Etterpå løp han og vennene for å gjemme seg. Kanskje han bare var en rastløs sjel som syntes livet som familiefar var utilfredsstillende og derfor oppførte seg som en pøbel? Ble han landsforvist? Mistenkte faren at han ville måtte dra i framtida? Klarte han ikke å tilpasse seg det nye regimet? Reiste han på en normal måte, fordi det var bedre muligheter andre steder? Det er bare faren som vet hva han gjorde, han vil ikke snakke, og derfor, som så mye annet, blir dette liggende i mørket. Det er greit for meg. Bare legg fortida i en boks!! Man kan dø av sånne skitne kjellere. Nettopp fordi det er så skittent, gammel bæsj på gulvet. OG VAR HAN PÅ STADION I SANTIAGO KANSKJE, DET KAN MAN LURE PÅ, SATT HAN I KJELLERN PÅ STADION??? VICTOR JARA??? Man trengte jo ikke å ha gjort noe for å bli tatt, de kunne jo ta han fordi noen hadde skrevet på en vegg utafor huset hans. Eller hvis han hadde gått på forelesningene til en spesiell professor. Eller bare fordi han var medlem av Unidad Popular. En dag ble faren sluppet fri, det var den norske 12
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 12
08.09.2026 17:54
ambassadøren Frode Nilsen som fikk han ut, han og ti andre unge menn, de ble satt på en buss som kjørte noen timer til ambassaden i Santiago, deretter et fly. Man kan bare reise én vei i Chile, og det er i retning øst for å krysse grensen til Argentina uten passkontroll. Eller så kan man gå, hele veien til Peru, ser jeg for meg, oppover og oppover på kartet, oppover fjellene, bortover langs støvete veier, lange sletter med bare ørken og fjell, det tar noen uker hvis man går fort og bare sover noen timer på nettene. Faren ble sluppet fri, fikk stemplet en L i passet og tok en bil sammen med noen andre, sammen med en mann, hans kone og deres to små barn, de har ikke navn for de er bare flyktninger, brune skik kelser, jeg husker ikke hva de heter, har faren sagt, det ene barnet så lite at det bare sov på morens bryst, ansik tet mot brystet, man så bare den svarte hårmanken. Av og til løfta ungen hodet og kikka rundt seg, fikk øye på faren til Pablo og begynte å grine av det grove ansiktet uten tenner. Når faren åpner munnen, føles det som om det stinker i hele bilen, det er sårene i munnhulen, ligger matrester nede i gropa der, det er en ekkel, blodaktig smak. Han kjenner lukta gjennom sin egen nese!! I bilen sitter faren sammen med den lille familien. De er redde. Barna sover. Det virker som om de er letta når de kommer fram til et sted de kan forlate faren, sikkert fordi han stinker og er døv. NÅ KOMMER EN DEL JEG IKKE HAR NOE SÆRLIG OVERSIKT OVER, FOR FAREN ER TAUS OM SIN TID I A RGENTINA, HAN N EKTER Å SNAKKE OM DEN, SÅ JEG BARE F ORESTILLER MEG 13
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 13
08.09.2026 17:54
FAREN SOM V ENTER, SITTER PÅ FORTAUET, STÅR OG LENER SEG MOT DEN BRUNE FASADEN, MED BEINA I KORS, SJEKKER SIKKERT DAMER, DET ER BARNEFAMILIER, ENSLIGE, P ROSTITUERTE, DOPHANDLERE, VENTER PÅ DET NYE LIVET SITT, AT DET SKAL KOMME, HANDLINGSLAMMET, FATTIG, S PRÅKLØS, DAGENE GÅR OG DAGENE GÅR OG DAGENE GÅR, FAREN TIL PABLO LENER SEG MOT FASADEN, IKKE FAREN MIN, NEI IKKE FAREN MIN, HAN FÅR IKKE SOVE OM N ETTENE, DET VIRKER IKKE SOM OM NOEN SOVER OM NETTENE HER, L IGGER VÅKNE UNDER TEPPER, GODE OG VARME, TENKER PÅ AT MILITÆRET GÅR RUNDT OG LETER KANSKJE. FAREN TIL PABLO VENTER I SEKSTISEKS DAGER, MEN NOEN MENNESKER VENTER I MANGE ÅR, SÅ HAN HAR IKKE LOV TIL Å KLAGE. ETTER SEKSTISEKS DAGER KOMMER DET NYE LIVET FOR Å HENTE HAN, FAREN S ETTER SEG PÅ ET FLY SOM FØRST LANDER I S VERIGE OG DERETTER I NORGE. Faren er bare én av mange, han er én av mange på asylmottaket, først er opphol det sentralisert, han bor på rom med tre andre chilenske menn, de har alle kommet alene til Norge, det er derfor de bor på samme rom og ikke på familierommene, eller i familiedelen av mottaket. Familiene må holdes samlet og for seg selv, barna må skjermes, barna må skjermes 14
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 14
08.09.2026 17:54
fra folk som er våkne om nettene, barna trenger trygg het. Det kan hende flere av disse enslige mennene har barn i Chile, eller koner, garantert kjærester, sånn som faren, og at disse venter, det vet jeg ikke. De kan jo ikke ha dratt uten noen plan om å komme tilbake. Man kan ikke si sånt. Man kan ikke si sånt, fordi det ikke er til å leve med. Jeg skal reise og aldri komme tilbake. Det tror jeg ikke noe på. De må ha fortalt at de skal komme tilbake, pappa skal bare på jobb, pappa skal bare møte noen kompiser, pappa må gjemme seg. En av flyktnin gene har brannskader i ansiktet, en av dem har store arr på hendene og armene, faren til Pablo mangler forten ner, har nedsatt hørsel, er tunghørt, han får ikke med seg noe av det som blir sagt, da trasker man rundt inne i sin egen verden, tenkende, lengtende, og det irrite rer de andre, ofte må de si setningene mange ganger før faren forstår hva de snakker om, eller later som han for står. Vet dere hvor irriterende det er med tunghørte folk, jeg gidder faen meg ikke å snakke tydeligere for hans skyld. De ler av faren, fordi han ser dum ut, han ser ut som en fattig bondekone som pleier å sitte på en plast boks i Olmué, å stakkars meg, gi meg litt penger kjære, og bortsett fra i en av tennene er det ikke veldig vondt lenger, de snakker ikke om hva de har opplevd selv om flere ligger våkne om nettene, stirrer ut i rommet, stir rer og vrir seg. Man liker ikke mørket som kommer om nettene, og heller ikke når det blir lyst om morgenen. Aller verst er det i firetida. Overgangen fra mørkt til lyst. Da begynner man å tenke, man tenker: Men hvor for skal det bli lyst? Og man forstår ikke hvor man er, 15
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 15
08.09.2026 17:54
og husker ingenting av det som var før heller. Hvor ble det av livet mitt? Flyktningene lukker alle vinduer fordi de synes det blir kaldt, mottaket blir fuktig og klærne ligger halvvåte på gulvet. Det setter seg en sur lukt i klærne, særlig de mørke. Man må vaske klærne med eddik. Det er ikke alltid lukta går vekk. Da får man bare gå med klær som stinker. Når man er flyktning, blir man kravløs. Når man er flyktning, har man ingen valg. Når man er flykt ning, har man ikke noe man skulle ha sagt (unnskyld meg, men klærne tørker ikke), man skal bare være glad for å ha blitt redda. Man kan bare plukke opp noen nye klær fra denne haugen som en av de frivillige har tømt utover gulvet. Man kaster seg over haugen for å finne noe fint! Når man blir flyktning, slutter man å være et jeg. Det er en tap-tap-situasjon: tap av eget liv, tap av arbeid, tap av ektefelle, bosted, barn, utdanning, tap av det livet en hadde forventa for seg selv. Faren ligger og kjenner med tunga, på gropene der tennene skulle vært. Tap! Han kler av seg foran de andre, han sover i bare truse og uten dyne, den kraftige kroppen krøller seg sammen som et foster. Han som sover i køyen over faren, prøver å være minst mulig til bry, han snakker bare hvis han må, kler av og på seg oppe i køyen, det er knotete å kle av og på seg så lavt under taket, men rom kameraten vil vel ikke at de andre skal se kroppen hans (faren tenker på homofili og fnyser, de fnyser av rom kameraten alle sammen), for han har store arr, kanskje han har merker etter støt for eksempel, selv om man 16
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 16
08.09.2026 17:54
bor tett, har man vel behov for privatliv, det er ikke alle som liker å vise kroppen sin, selv om man er flykt ning, herregud, det hender romkameraten leser litt i en bok, og da leser han i mørket, men med b riller og et stearinlys, for ikke å forstyrre. Han lager heller ikke lyd om natta, snur seg ikke, akker seg ikke, verken sukker eller stønner, men hvis faren ligger våken, kan han høre på pusten hvem som sover og hvem som er våkne, og romkameraten over er våken, fordi pusten hans ikke går jevnt inn og ut. Det regner hele sommeren, fuktig og kald luft, klærne blir ikke ordentlig tørre, de er nødt til å henge klærne på annenhver snor, fluer i vinduskarmen, små frosker ligger døde langs grusveien på vei til bussen. En dag våkner de av at en asylsøker har sydd igjen munnen i protest. Det gjør sterkt inntrykk. Han gjør det med en synål uten en spesielt spiss tupp, og det blir tolket som en slags sultestreik. Det slutter å blø g anske fort, men igjensydde lepper hovner innmari opp, og leppene hans ser ut som de skal sprekke. Så blir han sendt av gårde på sykehus, ikke i en ambulanse, men i bilen til en av de ansatte, i hennes personlige bil, hun sitter foran, og mannen med den sydde munnen sitter bak, og en mannlig ansatt sitter også bak, som en slags vakt fordi de er usikre på hva den sultestreikende er i stand til. Flere dager er det folk som prøver å ta livet av seg, på alskens måter, med hoppetau og nøkler. Så er det vold. Så er det skadeverk. En søster slår en bror, mor slår barn, far slår mor. Stolene lukter urin, fordi ikke alle klarer å holde seg rene, tørke seg når de tisser, særlig noen gamle, særlig barna, så setter de seg på stolene, 17
Jeg kommer hjem!_Maria Skaranger.indd 17
08.09.2026 17:54
“en av sin generasjons fremste norske forfattere. Hun blir i tillegg bare bedre og bedre … En original, leken og empatisk roman” LEIF BULL, DAGENS NÆRINGSLIV, ÅRETS 3 BESTE ROMANER 2023 “Den spørrende fortellerens innsirkling av en trygdet og av offentligheten usynliggjort kvinnes liv i og mellom drabantbyblokkene er blitt en uvanlig lyrisk og likevel jordnær roman” MARIA OLERUD, MORGENBLADET, ÅRETS BESTE BØKER 2023 “En trist historie, men måten det er fortalt på er musikalsk, gripende, smart, intuitiv og med akkurat passe dosert empati” ESPEN STUELAND, KLASSEKAMPEN,
Jeg kommer hjem!
ÅRETS BESTE BØKER 2023 “Skaranger borer dypt og har en språklig klo og musikalitet som virkelig skiller seg ut. Bravo!” GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO, VG, ÅRETS BESTE BØKER 2023 Om Emily Forever (2021):
Jeg kommer hjem!
“[Skaranger] skriver klokt om klasse og skjebne, vever sammen det politiske og det eksistensielle. Hun gir oss små glimt fra en trøblete oppvekst, og viser hvor sammensatt og tilfeldig livet kan være” ELLEN SOFIE LAURITZEN,
Maria Navarro Skaranger
Roman Forlaget Oktober
Forfatterportrett: Christian Olstad Forsidefoto og design: Agnes Frogner Juul
Maria Navarro Skaranger (f. 1994) er en av de mest markante og egenartede forfatterne i sin generasjon. Siden debuten med Alle utlendinger har lukka gardiner i 2015 har hun utgitt flere kritikerroste romaner, som er blitt oversatt til en rekke språk. Skaranger har mottatt Bjørnsonstipendet (2019), EUs litteraturpris (2020) og Oktoberprisen (2021), og for Emily Forever (2021) ble hun nominert til Bokhandlerprisen, Kritikerprisen og Ungdommens kritikerpris. Hennes tredje roman, Jeg plystrer i den mørke vinden (2023), ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. I 2022 ble Maria Navarro Skaranger tildelt Sultprisen for sitt forfatterskap.
Om Jeg plystrer i den mørke vinden (2023):
Tidlig på åttitallet kommer Alejandro alene til Norge som flyktning fra Chile. Han har rømt fra Pinochets militærdiktatur, men også reist fra familien sin. På flyktningmottaket legger en norsk kvinne merke til ham. Kanskje ser hun ensomheten hans? De får et barn sammen, og de kaller barnet Pablo. Pablo vokser opp med en far han nesten aldri ser, som han iblant følger etter gjennom gatene i Oslo. Han blir sammen med Emily og får en sønn med henne. Men Pablo er ikke en man kan stole på. Han tar ikke ansvar, holder ikke løfter, stikker av, igjen og igjen. Romanens forteller klarer på sin side ikke å gi slipp på Emily. I et forsøk på å komme så nær henne som mulig flytter fortelleren inn i Emilys nabolag. Slik utfoldes Maria Navarro Skarangers særegne form for kritisk innlevelse i en roman som er en rasende klage over alle verdens dårlige fedre, samtidig som den borer i samfunnets blikk på og vurdering av morsrollen.
DAGENS NÆRINGSLIV, ÅRETS BESTE BØKER 2021 “I Emily forever blir vi ikke egentlig kjent med Emily, vi blir kjent med blikket på sånne som Emily. Det er et uhyre smart fortellergrep” BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN, ÅRETS BESTE BØKER 2021 “Jeg har lest mange romaner om klasse, klassereiser og sosial ulikhet det siste året. Mange av dem har vært gode, men ingen av dem har så elegant sammenvevd det strukturelle og det individuelle, det politiske og det eksistensielle, som Maria Navarro Skaranger i Emily forever!” INGEBORG MISJE BERGEM, VÅRT LAND, ÅRETS BESTE BØKER 2021
“en av sin generasjons fremste norske forfattere. Hun blir i tillegg bare bedre og bedre … En original, leken og empatisk roman” LEIF BULL, DAGENS NÆRINGSLIV, ÅRETS 3 BESTE ROMANER 2023 “Den spørrende fortellerens innsirkling av en trygdet og av offentligheten usynliggjort kvinnes liv i og mellom drabantbyblokkene er blitt en uvanlig lyrisk og likevel jordnær roman” MARIA OLERUD, MORGENBLADET, ÅRETS BESTE BØKER 2023 “En trist historie, men måten det er fortalt på er musikalsk, gripende, smart, intuitiv og med akkurat passe dosert empati” ESPEN STUELAND, KLASSEKAMPEN,
Jeg kommer hjem!
ÅRETS BESTE BØKER 2023 “Skaranger borer dypt og har en språklig klo og musikalitet som virkelig skiller seg ut. Bravo!” GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO, VG, ÅRETS BESTE BØKER 2023 Om Emily Forever (2021):
Jeg kommer hjem!
“[Skaranger] skriver klokt om klasse og skjebne, vever sammen det politiske og det eksistensielle. Hun gir oss små glimt fra en trøblete oppvekst, og viser hvor sammensatt og tilfeldig livet kan være” ELLEN SOFIE LAURITZEN,
Maria Navarro Skaranger
Roman Forlaget Oktober
Forfatterportrett: Christian Olstad Forsidefoto og design: Agnes Frogner Juul
Maria Navarro Skaranger (f. 1994) er en av de mest markante og egenartede forfatterne i sin generasjon. Siden debuten med Alle utlendinger har lukka gardiner i 2015 har hun utgitt flere kritikerroste romaner, som er blitt oversatt til en rekke språk. Skaranger har mottatt Bjørnsonstipendet (2019), EUs litteraturpris (2020) og Oktoberprisen (2021), og for Emily Forever (2021) ble hun nominert til Bokhandlerprisen, Kritikerprisen og Ungdommens kritikerpris. Hennes tredje roman, Jeg plystrer i den mørke vinden (2023), ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. I 2022 ble Maria Navarro Skaranger tildelt Sultprisen for sitt forfatterskap.
Om Jeg plystrer i den mørke vinden (2023):
Tidlig på åttitallet kommer Alejandro alene til Norge som flyktning fra Chile. Han har rømt fra Pinochets militærdiktatur, men også reist fra familien sin. På flyktningmottaket legger en norsk kvinne merke til ham. Kanskje ser hun ensomheten hans? De får et barn sammen, og de kaller barnet Pablo. Pablo vokser opp med en far han nesten aldri ser, som han iblant følger etter gjennom gatene i Oslo. Han blir sammen med Emily og får en sønn med henne. Men Pablo er ikke en man kan stole på. Han tar ikke ansvar, holder ikke løfter, stikker av, igjen og igjen. Romanens forteller klarer på sin side ikke å gi slipp på Emily. I et forsøk på å komme så nær henne som mulig flytter fortelleren inn i Emilys nabolag. Slik utfoldes Maria Navarro Skarangers særegne form for kritisk innlevelse i en roman som er en rasende klage over alle verdens dårlige fedre, samtidig som den borer i samfunnets blikk på og vurdering av morsrollen.
DAGENS NÆRINGSLIV, ÅRETS BESTE BØKER 2021 “I Emily forever blir vi ikke egentlig kjent med Emily, vi blir kjent med blikket på sånne som Emily. Det er et uhyre smart fortellergrep” BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN, ÅRETS BESTE BØKER 2021 “Jeg har lest mange romaner om klasse, klassereiser og sosial ulikhet det siste året. Mange av dem har vært gode, men ingen av dem har så elegant sammenvevd det strukturelle og det individuelle, det politiske og det eksistensielle, som Maria Navarro Skaranger i Emily forever!” INGEBORG MISJE BERGEM, VÅRT LAND, ÅRETS BESTE BØKER 2021