Sara Li Stensrud JEG HUSKER FRAMTIDA
JEG HUSKER FRAMTIDA
Sara Li Stensrud
JEG HUSKER FRAMTIDA
Et dikt / Forlaget Oktober 2026
Jeg kan huske den tida da vi var blant maur, med utspente og vibrerende antenner, det var før menneskenes familie, blant gresstrå, blant frø på bakken. Da var det ingenting å lure på. Den fuktige jorda duftet sterkt. Uklar, ufattelig var framtida.
Henri Michaux
Jeg husker framtida
tida etter menneskenes familie
blant skrapmetall
blant kullrester på bakken
Klar, gjennomlyst er fortida:
Vi fatta alt
Vi fatta ild
Ti tusen år gammal leire mjukna i spora våre
Vi blei skåler og fat
Vi serverte oss sjøl til jorda og jorda forsynte seg av oss sånn vi hadde forsynt oss av jorda
Kroppen var bønn, det var ikke nødvendig å folde henda
Jeg husker ting
som blir forma på ny:
gjørme
mudder
skitt
Jeg husker tyngde som detter inn i ting som ikke har noen vekt
Jeg husker tidspunktet da det tunge forstår at det kan ta ei anna bane:
Missilene saktner farta mot jorda og kryper som snegler over himmelhvelvingen
Søppelet finner tilbake til mineralet sitt og får hvile ei stund, et par milliarder år eller tre
Hulene vrenger seg, så ingen skal sitte aleine i mørket
Jeg husker dyra på huleveggen
de kommer fram i lyset
Der henger de, helt løst hekta på ei solstrime
husker at vi lytter
Jeg
Jeg husker ikke ennå
åssen barna blir
om de ligner seg sjøl sist gang de var her:
mjuke, femfingra
eller om de kommer tilbake i ei anna form FORLAGET