Ørstavik. Jeg drømte … Omsl..qxp 29.06.18 18.57 Side 1
forfatterportrett: linda b. engelberth omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
FORLAGET OKTOBER
hanne ørstavik er født i Finnmark i 1969. Hun debuterte i 1994, har utgitt 13 romaner og er vidt oversatt og prisbelønt. Hele Ørstaviks produksjon er kjennetegnet av en kontinuerlig formal undersøkelse. Den framkommer i romanens konstruksjon, dens rytmiske skift og vev av fortellerstemmer, tidsplan og tøyninger av det abstrakte og konkrete. Og ikke minst framkommer den formale bevisstheten i Ørstaviks arbeid med språket, som er klart, skjønt og sterkt.
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap er Hanne Ørstaviks første samling av essays og artikler, skrevet over nesten tjue år. Flere av tekstene sirkler rundt det emosjonelle og eksistensielle i kunsten og litteraturen, og tekstene i samlingen er både vidtfavnende og dyptborende. Ørstavik skriver om egen skriving og om bøker av Marguerite Duras, Christa Wolf, Birgitta Trotzig, Guy Talese, Søren Kierkegaard og Henrik Ibsen, verk av kunstneren Louise Bourgouis, og filmer av Michael Haneke, Michelangelo Antonioni og Ingmar Bergman.
HANNE ØRSTAVIK Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap
«Denne samlinga er et utvalg av artikler og essays jeg har skrevet, fra de aller første og fram til nå. Nesten alle har vært publisert tidligere eller blitt framført som foredrag. De er ordnet i kronologisk rekkefølge, og er valgt ut ifra tematikk, dette er tekster som har med tanker om litteratur og skriving å gjøre, egen og andres, og tanker i møte med andre kunstformer, som billedkunst, dans og film. Jeg har ikke skrevet om tekstene. Enkelte steder har jeg utdypet så vidt eller tatt noe bort, men veldig lite, og begge deler for å tydeliggjøre, men med en intensjon om ikke å forandre. Det har vært viktig for meg å la dem stå som de var da de kom, for derved å la bevegelsen som har funnet sted, komme fram. Det har tatt veldig lang tid å tro at jeg har noe å si. Dette er toleddet. Det handler om jeg, som et sted å snakke fra, utsagnsposisjonen, det i det hele tatt å kunne si jeg. Og det handler om å ha noe å si, med andre ord sak. Å si, og å si jeg, er å ta plass.»
HANNE
JEG
ØRSTAVIK
DRØMTE
ALLE
Om Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux (2013)
AT
BØKENE
MINE STO I KJØKKEN SKAP ARTIKLER & ESSAYS
«Hanne Ørstavik er en av de sterkeste forfatterne i Norden akkurat nå … Ørstavik gestalter menneskelig bevissthet på en genial og nesten demonisk måte» l i l i a n mu n k rö s i n g , i n f o r mat i o n , ( Danmark)
«et virkelig glansnummer … kanskje den beste skildring av seksuell frustrasjon jeg har lest overhodet. Ørstavik skildrer kroppens begjær, dens ulike svekne følelser, i en utildekket og saklig prosa som gjør det umulig å verge seg. Iblant er jeg liksom der, i fortellerens kjøtt» vi c t o r ma l m, e x p r e s s e n (Sverige) «Ørstavik skriver bedre enn noen gang. Hun pakker alle ting – følelser, lysets skiftninger, noen nattetimer – omhyggelig inn i ordene og gjør det vakkert og nytt … en reflektert og drivende roman om hva det koster å finne en åpen plass, i seg selv og i den andre, der kjærligheten kan skje» maya t ro b e rg d j uve , d a g b la d e t Om På terrassen i mørket (2014) «Jeg måtte skrive denne anmeldelsen med hatt på, slik at jeg kunne ta den av meg … Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet» ma r i n ymo e n n i l s e n , vg «Om begjær, lengsel og alenehet i skjørt, glassklart språk … Alle som er interessert i seksualitet og utforming av presis norsk prosa, bør studere Ørstavik» a r n e dve rg s d a l , d a g b la d e t , Årets beste bøker 2014 Om Over fjellet (2017)
FORLAGET OKTOBER
«Vakkert og sterkt … Er Over fjellet den vakreste romanen Hanne Ørstavik har skrevet? … For hver bok blir det stadig tydeligere hvor gjennomført sterkt og konsekvent dette forfatterskapet står. For oss som er hekta, er Over fjellet en gave – ikke noe mindre enn det» g e i r ve s ta d , h a ma r a r b e i d e r b la d
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 2
11.07.2018 12:16
hanne ørstavik
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap Artikler og essays
forlaget oktober 2018
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 3
11.07.2018 12:16
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 4
11.07.2018 12:16
Innhold
Innledning 7 Innganger, 2001 13 Hvem vil være liten jente? 17 Tekstens holdning 25 Jeg 35 Streker, linjer, kanter, bånd 51 Sommerstykke – Was bleibt – Christa Wolf 71 Til Ibsen-seminaret på Nansenskolen 7. januar 2006 81 Brand Etterord til pocketutgaven i jubileumsåret 2006 93 Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap 101 Ikke til å ville ha 105 Om skrivingen og mellomrommene 111 Samtidighet Flamme på, 2001 137 Flamme på – ti år etter (sommeren 2011) 138 Rød ørken – om form, frykt og begjær Tanker om Rød ørken (1964) av Michelangelo Antonioni 151 Om begjær 157 Sykdommen til døden – om forholdet Foredrag i Kierkegaard-selskapet, våren 2014 175 Å våge sin egen kjærlighet 189 Om Marguerite Duras 197 Sant og virkelig – om to bøker av Gay Talese 213 Dykungens dotter / «Drottningen» – seksualiteten i to verk av Birgitta Trotzig 225 Forord til Stedene 251 Om språk og dans 257 Happy end 265 Om Høstsonaten, mor, om å elske 271
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 5
11.07.2018 12:16
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 6
11.07.2018 12:16
Innledning
Denne samlinga er et utvalg av artikler og essays jeg har skrevet, fra de aller første og fram til nå. Nesten alle har vært publisert tidligere eller blitt framført som foredrag. De er ordnet i kronologisk rekkefølge, og er valgt ut ifra tematikk, dette er tekster som har med tanker om litteratur og skriving å gjøre, egen og andres, og tanker i møte med andre kunstformer, som billedkunst, dans og film. Jeg har ikke skrevet om tekstene. Enkelte steder har jeg utdypet så vidt eller tatt noe bort, men veldig lite, og begge deler for å tydeliggjøre, men med en intensjon om ikke å forandre. Det har vært viktig for meg å la dem stå som de var da de ble skrevet, for derved å la bevegelsen som har funnet sted, komme fram. Det har tatt veldig lang tid å tro at jeg har noe å si. Dette er toleddet. Det handler om jeg, som et sted å snakke fra, utsagnsposisjonen, det i det hele tatt å kunne si jeg. Og det handler om å ha noe å si, med andre ord sak. Jeg tok seks grunnfag før jeg utga min første roman. På grunnfag trengte du ikke skrive noen oppgave, det var bare å lese pensum, stille til eksamen, svare på spørsmålene, være flink. Jeg var flink til å være flink. Men jeg ante ikke hva jeg var.
7
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 7
11.07.2018 12:16
Å skrive roman er noe helt annet enn å skrive artikler. For romanen er ikke sak, den er et sted å være. Jeg har trengt å undersøke alle områdene som åpnes i roman ene mine, som roman, fordi jeg har trengt å erfare hvordan det er å være der, for å forstå. Forstå, ved å kjenne. De tre første romanene mine er skrevet i tredje person. Det var først i den fjerde romanen, Like sant som jeg er virkelig,1 at det ble mulig for meg å skrive jeg. Før det, var det som om dette jeget kom for tett på, for langt inn i øret. Romanen Uke 432 tenkte jeg lenge at jeg gjerne skulle skrevet som et essay, men det var ikke mulig, for det var ikke som sak jeg ville legge den romanen fram, stoffet i den romanen har å gjøre med forholdet mellom litteraturen og eksistensgrunnen, at noe er sant og ekte, det å kjenne at det finnes en bunn som holder, eller lengselen etter en sånn bunn. Nå tenker jeg at det er også derfor den romanen måtte veve sammen forholdet til litteratur og til mor, jeg kan tenke det nå, seksten år etter, en tenkning som kommer til syne i de to siste artiklene i denne samlinga: Happy End og Om Høstsonaten, mor, om å elske. Og den dype nødvendigheten jeg hadde for å undersøke dette stoffet, kunne jeg bare komme i berøring med gjennom å skrive roman, fordi romanen er et rom, et sted, hvor dette kan kjennes i kroppen, og dermed leves.
J eg debuterte med Hakk i 1994. Så kom Entropi, 1995, Kjærlighet i 1997, før Like sant som jeg er virkelig i 1999. 2 Uke 43 kom i 2002. 1
8
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 8
11.07.2018 12:16
Når jeg har skrevet artikler og essays, så har det innebåret en bevegelse og utvikling som har hatt med andre nivåer å gjøre enn der romanen jobber, tenker jeg. Å si, og å si jeg, er å ta plass. Det har vært en veldig og kontinuerlig kamp mot skammen å gjøre det. Å si jeg med tenkning, som jo artikler og essays er, er noe annet enn å gjøre det som roman, for romanen er å jobbe med språk – som tanke, ja, helt klart er det tanke i romanen – men skjønnlitteratur er språk som følelse. Og jeg ser at det jeg har kjempet med i artikkelskrivinga, mye mer handler om en integrering av maskuline sider. Særlig ble det tydelig i en drøm, som er blitt en tekst i (og tittelen på) denne samlinga, Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap. Det dreide seg ikke om mine egne romaner, men all lesningen min, særlig (den maskuline) tankelesningen, filosofien, disse bøkene var det i drømmen som sto i kjøkkenskap (kjøkkenet som det feminine rommet), og når skapene var lukket, kunne ingen se at det var fire rader filosofibøker bak hverandre inni der. I artikkelskrivinga har jeg gang på gang utfordret meg selv i forhold til dette, fordi jeg har kjent at det var her jeg ble holdt igjen av meg selv (patriarkatet er ikke en struktur som bare finnes der ute, eller i menn, vi har den i kjøttet, alle). Dette blir også synlig i essayet Samtidighet. Og jeg ser hvordan jeg har søkt meg til stadig mer kunnskapsrike og intellektuelle menn i det virkelige livet, venner og kjærester som har kunnet gi meg næring og som har trodd på meg som artikkel skriver og dermed hjulpet meg til å integrere og romme stadig mer av denne problematikken.
9
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 9
11.07.2018 12:16
I den seneste romanen min, Over fjellet,3 går tre kvinner, en forfatter og to bipersoner, over fjellet i Pyreneene, ruten Walter Benjamin fulgte da han flyktet fra nazistene under krigen. Her lar jeg romanpersonene mine tråkke i samme spor som en av filosofihistoriens mannemenn: helt siden jeg gikk på Blindern sent åttitall har Benjamin vært en av gutta, i kantina, på seminarene og i tidsskriftene, det har vært som et usynlig skjold av mann rundt Benjamin, som om det å være kvinne har gjort det irrelevant å speile seg i ham. Når jeg likevel har tatt ham med inn i romanen min, så tenker jeg at det er mulig å lese det inn i denne på gående utvidende bevegelsen det å skrive sak og det å skrive roman er for meg. Jeg tar Benjamin med inn i følelsesrommet, inn i det feminine, inn i erfaringsstedet. Jeg skal noe annet med ham enn å fekte med intellektuelle lesninger, jeg bruker noe jeg fornemmer hos ham og i hans skjebne og grunntone, som en bakvegg romanen utspiller seg mot. En grunntone av barnet, som jeg opplever at Benjamin var nær, hele tiden, og særlig i de mest direkte, åpne tekstene han skrev, radioprogrammene han lagde for barn og ungdom på trettitallet.4 Men mest har jeg brukt Benjamin ganske fritt, som bilde, på erfaringen av at det ikke finnes noe som holder, at det ikke er noen bunn, sånn det er lett å tenke at det ikke kan ha vært det for ham heller, den
3 4
Over fjellet, Oktober, Oslo 2017. Radio Benjamin by Walter Benjamin, red. Lecia Rosenthal, Verso, London & New York 2014.
10
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 10
11.07.2018 12:16
natten han tok livet av seg på spansk side, på hotellet i Portbou. Redselen for min indre mann er et speil av r edselen for det mannlige der ute, og omvendt. Jeg kommer ikke videre hvis jeg bare jobber i skrivinga. Det som er mulig å møte i skrivinga, henger sammen med det som er mulig å møte i livet. Jeg tenker på skrivinga som et livsprosjekt som handler om å utvide sirkelen av lys.
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 11
11.07.2018 12:16
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 12
11.07.2018 12:16
Innganger, 2001
1. Det gjør vondt i pannen. Det er ikke som før, at det har vært et lite, bestemt punkt som jeg kunne finne med fingeren og gni sånn at det strålte ut av smerte, som om det var en liten glassbit der inne, eller en stein. Det er ruter nå, linjer på langs og på tvers, tettere. Som et gitter, tenker jeg. Ansiktet mitt har fanget meg. Eller kanskje det er jeg som er ansiktet mitt, tenker jeg, det er gitteret som er meg, og så har det fanget en annen. Og jeg vet ikke hvem det er. 2. Drømmen: Jeg våknet av noen lyder. Jeg ble liggende litt og lytte. Vi var i det leide sommerhuset, de andre lå og sov. Det kom lyder fra etasjen under, jeg måtte ned og se hva det var. Jeg hadde nattkjole på, jeg gikk over gulvet og ned rundt svingen i trappen. Døren ut var lukket, jeg åpnet døren inn til kjøkkenet. Det var ikke noe kjøkken mer, det var en sal, en stor, slitt sal, med høye vinduer og gullrammer og maling som flakket av. Det hang en lysekrone i taket. Det sto en kvinne der, ute på gulvet, med ryggen til. Jeg tenkte at det var mamma, at det var mamma som sto der ute på gulvet under lysekronen. Så snudde hun seg sakte mot meg.
13
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 13
11.07.2018 12:16
Hun hadde utstående øyne og en skjev, vridd munn. Hun var så stygg, det gjorde vondt å se på henne. Og det var ikke mamma. Det var meg selv. 3. Drømmen: Jeg ligger på en seng som står ute i hagen. Det er sommer og jeg har akkurat våknet, jeg ligger og hører på fuglene. Jeg kan høre dem selv om jeg har propper i ørene, og når jeg åpner øynene, er himmelen der oppe helt blå. Jeg ligger der lenge, det er så mykt. Så faller det, plutselig er det noe som faller, som når solen skjæres av eller det kommer en skrå bevegelse ned mellom trærne. Alt blir grått. Det blir helt stille. Jeg reiser meg fra sengen og tar ut proppene, slipper dem ned på madrassen. Alt går så sakte. Jeg går bort til verandadøren, står på terskelen og ser inn. Stuen er helt tom. Så ser jeg at borte ved veggen står en sofa. Datteren min ligger i sofaen, hun er fem år. Hun ligger helt stille, som om hun sover. Det står en mann lent over henne, i svarte dressbukser, han tar bilder av kroppen hennes, hun har svimerker etter sigaretter på baken. Det står en kvinne der også, bak mannen, i en svart drakt med skjørt til knærne, som en sekretær, hun holder på en mappe. Og jeg har ikke hørt noe. Jeg lå ute i hagen og sov. 4. Når jeg tenker på de tre ukene i Normandie den høsten jeg var 18 år: Følelsen av at jeg var helt ute ved kanten av verden, av lyset, når jeg tenker på det når ikke lyset helt fram i bildene i hodet – det er bilder der ved
14
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 14
11.07.2018 12:16
utkanten, løse, usammenhengende, halvt i mørke. Ute ved kanten av livet, av der det var liv. Usynlig. Forsvinning. Tenker det, at det var sånn det var, at jeg holdt på å forsvinne. Jeg kunne ikke se meg selv. Når jeg tenker på de bildene så er jeg ikke i dem, det er rom, ganger, gater. På skrå. Halvt i mørke. Det er tomt rundt. Mørkt, svart. Stille. For det er ingen fare i bildene, ingen fare. Bare forsvinningen. Å gli ut. Umerkelig. Som om jeg ikke ville merke det selv engang.
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 15
11.07.2018 12:16
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 16
11.07.2018 12:16
Hvem vil være liten jente?
Det var en gummikuk. Den var så stor. Den hang ned fra taket i et nesten usynlig snøre, den hang over meg. Jeg måtte lene hodet bakover og se opp for å se på den. En veldig stor pikk, med store runde baller og et knud rete rør opp. Og den var så stor der oppe, å stå og se opp på den, se den der nedenfra, under. Jeg ble så liten. Jeg sto under og så opp på den og kjente hvor liten jeg var. Og jeg så: Den hang der oppe for at jeg skulle bli liten. For at jeg skulle skjønne hvor liten jeg var under denne kuken. For at jeg skulle kjenne det. * Tittelen på gummikuken: Fillette. Liten jente. En skulptur i lateks og gips, av Louise Bourgeouis, utstilt på Museet for samtidskunst i Oslo, høsten 2002. Det som skulle sees i denne kuken, var ikke kuken, men blikket som så. Det skulle peke på meg, på meg som sto der under og så på kuken, skulle åpne dette: at det jeg ser, henger sammen med hvor jeg ser det fra. Og hvem jeg er som ser. Gjennom å innta en spesifikk posisjon, som denne kuken, som hang der oppe, så jeg var nødt til å plassere meg i forhold til den, jeg måtte lene hodet bakover for å se på den, det at den hang der oppe, sånn, og
17
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 17
11.07.2018 12:16
var så stor, stiv og hard, det satte premisser for hvordan jeg kunne se. Det satte premisser for hva jeg så. Hva jeg kjente. Det bestemte hva som ble sagt. Det at den hang så høyt opp. Og var så stor. Så stor at jeg ble liten. Så høyt at jeg ble lav.
Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap_Hanne Ørstavik_Sabon.indd 18
11.07.2018 12:16