og kan av og til, også som livet, fortette seg i enorme klustere av meningsfullhet og verdensnærvær. Det essayistiske er en drivende kraft i alt Karl Ove Knausgård skriver, og han er en ettertraktet essayist, også internasjonalt. I denne samlingen følger vi ham på en reise gjennom Amerika og til en operasjonssal i Albania der det utføres hjernekirurgi. Han skriver også om litteratur, maleri, fotografi, om kunstens tilblivelse og vilkår for å skape, alltid med det underliggende ønsket om å se bakenfor de kategoriene som former vårt blikk på oss selv og verden. Han skriver blant annet om Anselm Kiefer, Anna Bjerger, Jon Fosse, om Michel Houellebecq og Laurie Anderson.
karl ove knausgård (f. 1968) debuterte i 1998 med romanen Ute av verden. For denne boken ble han, som den første debutant noensinne, tildelt Kritiker-
«Knausgård har et enormt essayistisk talent» The New York Times
prisen. Karl Ove Knausgårds bøker er oversatt til 30 språk og har frambrakt en unik respons og gjen kjennelse hos lesere verden over. Han har mottatt en rekke litterære priser, som P2-lytternes romanpris, Brageprisen, Die Welts litteraturpris og Sunday Times Award for Literary Excellence.
isbn 978-82-495-1985-9
Forfatterportrett: Thomas Wågström Forsidefoto: Thomas Wågström Omslagsdesign: Yngve Knausgård
forlaget oktober 2018
karl o ve k n au s gå r d i k yk l o p e ne s l a n d
Litteraturen er uferdig som livet, meningsløs som livet, mangfoldig som livet, retningsløs som livet,
ka rl ove kn ausgård i kyklopenes land
Om Sjelens Amerika (2013) «Mesterlige forskyvninger ... Karl Ove Knausgård er ikke bare romanforfatter, men også en strålende essayist» Peter Nielsen, Information MMMMM «Formidable Knausgård ... Når han tar utgangspunkt i sine egne lesninger (og kunstopplevelser) og den innsikten de har brakt ham til, føler man seg som leser meget privilegert» Jes Stein Pedersen, Politiken MMMMM «Om det dreier seg om Francesca Woodman eller driting – Knausgård utforsker det lille blaffet av lys vi kaller livet» Hannah Helseth, Klassekampen Årets beste bøker 2013 «Det er ikke for den klare og i krigstyper omsettelige tanke vi verdsetter ham, men for den vanvittig perspektivrike måten å tenke om tingene på ... Han vil ha oss til å se verden på ny» Bernhard Ellefsen, Morgenbladet «en kraftfull essaysamling ... Knausgård skriver om de minste ting uten at det blir knuslete og de største ting uten at det blir livsfjernt» Ingunn Økland, Aftenposten Årets beste bøker 2013 Om Min kamp (2009–2011) «Vår tids mest spennende litterære prosjekt … Han er det moderne livets skriftefar … Han har revet ned grensene til det som vanligvis forties, moralens grenser, og skapt et totalitært livskunstverk.» Der Spiegel «Knausgård har gjort seg til Det Gjennomlyste Individ. Over mange tusen sider roper han: Jeg er den ærligste mannen i verden! Mirakelet er at man tror ham … et romanverk som tilbyr sin leser en sjelden eksistensiell meningsfylde. Fordi
tekster 2009–2018 | forlaget oktober
han kjempet, er vi andre faktisk blitt litt friere.» Jes Stein Pedersen, Politiken MMMMMM
karl ove knausgĂĽrd
I kyklopenes land Tekster 2009–2018
forlaget oktober 2018
INNHOLD om skjebnen hvordan jeg ikke oppdaget amerika
9 45
ansiktets bakside
159
svømmebassenget med det grønne vannet
181
underkastelse
191
tandaradei!
209
verden inne i verden
229
den menneskelige stemmen
247
i kyklopenes land
253
om litteraturens nytte
265
känsla och känsla och känsla
281
djevelen går i gummistøvler
299
ut og pule hester
305
vinden i mørket
337
myras maler
347
peter handke og det partikulære
355
hjernekirurgi i albania
375
kassemennesket
415
stevnemøte med glemte år
427
Om skjebnen.
7
E
n morgen for snart femten år siden våknet jeg av en drøm som var så sterk og tydelig at jeg visste at den måtte være sann. Jeg husker den fortsatt, både hva den handlet om og
hvilke følelser den fylte meg med. Nå er det slik at andres drømmer så godt som alltid er kjedelige å høre på; som oftest, om de varer i mer enn noen sekunder, ulidelige. I litteraturen er drømmer en uting; støter jeg på en, skal det mye til for at jeg ikke blar forbi eller lukker boken helt, de sier meg at for fatteren ikke har forstått sin forpliktelse overfor virkeligheten, eller ikke forstått fantasiens rolle i den. Hvorfor er det slik? Alle mennesker drømmer, det er et av de grunnleggende menneskelige fenomenene, noe vi har til felles, og ikke bare dét; for hver og en av oss er drømmene relevante, betyd ningsfulle, meningsgivende. Så hvorfor er det så ulidelig å høre på noen som sitter ved frokostbordet og forteller om en? La oss si at den handler om at hun som har drømt, går ned en trapp i et hus hun aldri har vært i før, hun er kledd i en sølvgrå, glitrende kjole, under henne er et selskap med mennesker hun aldri før har sett, som like vel kjenner henne, det merker hun når hun går ned, de ser på henne, noen sier til og med navnet hennes. Hadde jeg lest en roman eller sett en film som begynte med en slik om skjebnen
|9
hendelse, av la oss si Arthur Schnitzler eller David Lynch, ville jeg ha vært fanget, blandingen av fremmedhet og fortrolighet ville ha vært uimotståelig, den gåtefulle atmosfæren vakker og dragende. Hva vil skje? Vil hun late som om hun kjenner dem, huset og situasjonen, liksom spille seg selv, til noe hun kan plassere, noe hun husker, duk ker opp, slik at hun med det som tråd kan finne veien tilbake til den forklarte virkeligheten? Eller forsterkes fremmedheten, kommer de ukjente, men fortrolige ansiktene stadig nærmere, konfronterer de henne med noe, løper hun derfra, ut i den månebelyste hagen, alene, andpusten, i den sølvskimrende kjolen? Men om det blir fortalt som en drøm, en morgen ved et kjøkken bord, vrir jeg meg og håper at fortellingen om drømmen snart skal være slutt. Ingen flere detaljer, please …! Slik er det selvfølgelig fordi drømmens første premiss er at det den handler om, ikke har hendt i virkeligheten. Hadde det det, hadde hun sagt «i går hendte det noe merkelig, jeg stod i en trapp i en sølvskimrende kjole i et hus jeg aldri har vært i før, og jeg visste hverken hvor jeg var eller hvordan jeg hadde kommet dit, men alle kjente meg tydeligvis, det var masse festkledde mennesker der som stirret på meg …» – ja, da ville jeg ha sperret opp øynene, hjertet ville ha slått fortere, og jeg ville deretter kanskje til og med ha fulgt med henne ut til huset, hvis hun husket hvor det var, for å forsøke å finne ut hva som hadde skjedd. Ville det ligge tomt og forlatt, med gardinene trukket for? Ville hun se på meg med fortvilelse i øynene, og si: «Du MÅ tro meg! Det VAR her!»? Men drømmens første premiss, at den ikke har hendt i virkelig heten, er også romanens og filmens første premiss. Romanens åp ningssetning etablerer en pakt med leseren, den sier, dette som nå 10
beskrives, har ikke hendt i virkeligheten, men vi skal fra nå av late som om det har det. Dette «som om» er fiksjonens avgjørende pre miss. For forfatteren gjelder det å sannsynliggjøre det, i størst mulig grad gjøre «som-om» usynlig, uansett hvilken genre man skriver i, om det er en realistisk brevroman eller en science fiction-roman. Og kanskje oppleves andres drømmer som irrelevante av den enkle grunn at det ikke er noe «som-om», at vi allerede fra førstestund kategoriserer drømmen som noe ikke-virkelig, noe ikke-hendt, og at selv ikke den mest sjarmerende eller grusomme hendelse kan krysse den avgrunnen. Det har ikke hendt, vi kan ikke engang late som, så jeg bryr meg ikke. Vil du ha litt mer kaffe, et rundstykke, skal vi gå ut og sette oss i sola? Har man selv hatt drømmen, derimot, spiller det ikke-virkelige ingen rolle. For når drømmen pågår, er som-om-avgrunnen opp hevet, vi opplever drømmebildene som virkelige, vi er i dem akku rat som vi er i virkeligheten, uansett hvor ulogiske eller umulige de er. Når vi så våkner, etter de første sekundenes forvirring, når det indre livet ikke stemmer overens med det ytre, liksom når man ser gjennom et vindu og for et øyeblikk ikke klarer å samene flekken på vinduet med husveggen utenfor vinduet, når det er som om to uforenlige dimensjoner tvinges sammen til én, som ikke stemmer, til hjernen løser det hele, plasserer flekken på ruten og husveggen ti meter bak ruten, og verden faller på plass og blir forståelig igjen – når drømmen på denne måten er henvist til det indre, og man reiser seg opp i det ytre, og altså drømmens som-om-status er etablert og virkelighetens orden gjenopprettet, er det som hendte i drømmen fortsatt interessant, om enn bare for drømmeren selv, for hva for årsaket akkurat DISSE bildene, akkurat DENNE stemningen, hva om skjebnen
| 11
var det i det indre som skapte akkurat DETTE, og hvorfor? Drøm meren vet at de indre drømmebildene korresponderer med den ytre virkeligheten, at drømmen er relevant for hans eller hennes liv, men aldri, i alle fall svært sjelden, nøyaktig på hvilken måte. I dette ligner drømmen og litteraturen på hverandre. Og det er derfor vi så lett godtar litteraturens som-om, for når vi leser, entrer ordene og ordenes bilder vårt indre, og tar det i noen tilfeller også over. Vi hengir oss til en annen vilje enn vår egen. Vårt jeg, altså sel vet, er ingenting annet enn en instans som holder de ulike delene av den indre virkeligheten sammen, det som forbinder synsinntrykk og følelser, minner og tanker. Når vi drømmer, er denne forbindel sen opphevet, det er som om de ulike delene er spredd ut, en liten detalj kan være groteskt stor, noe som bare viser seg, tilsynelatende umotivert, og det samme gjelder følelsene, de kan være så sterke i drømme at de overskygger alt annet, det er bare den ene følelsen, for eksempel av redsel – og hva minner dét om? Det er følelsene man hadde som barn, da selvet på lignende måte var svakt, da vi ikke kunne skille mellom de indre følelsene og de ytre inntrykkene fordi alt flommet gjennom oss og tok oss over. Å lese er å gi slipp på sitt selv, det er å gi fra seg styringen over tanker, følelser, minner og inn trykk, selvfølgelig mer eller mindre, og graden er det samme som kvaliteten: leser jeg Dostojevskij, er mitt selv utradert fullstendig. Leser jeg en genrebok, er det det ikke, kanskje bare fordi avstanden mellom det skrevne, som jeg opplever som skrevet, og mitt indre er så synlig og påfallende at en forening er umulig. Det intime er det vesentlige ved litteraturen, å lese er noe vi gjør alene, og det har lesingen til felles med drømmingen. Men forskjel len mellom de to aktivitetene er likevel mer avgjørende, kunne man 12
innvende, for det første fordi en roman er skapt av en forfatter – for hvem henvendelsen står sentralt – og for det andre fordi en roman alltid er et avsluttet hele, et objekt i kulturen som hvem som helst har tilgang til og kan entre. Ikke slik med drømmen, den er hverken hen vendende eller noe som andre enn drømmeren har tilgang til. Derfor er det mulig å snakke om en roman man har lest uten at det blir uli delig, selv om det som beskrives, ikke er festet i virkeligheten, men bare finnes i fantasien. Relevansen ligger i henvendelsen, det alltid implisitte du-et og fellesskapet i det – for om man tenker seg en litte ratur uten henvendelse, uten et du-fellesskap, vil den være uforståe lig for alle andre enn den som skriver, full av innforståtthet, koder, kryptiske ladninger, radikale idiosynkrasier. En slik du-løs tale finner vi hos den schizofrene eller hos den psykotiske, og vi oppfatter den som meningsløs fordi de underliggende premissene er skjult for oss, av den enkle grunn at «vi» – eller du – ikke finnes i den. Ingen hen vendelse. Og det er interessant, for det som skjer med den schizofrene eller psykotiske, tenker jeg meg, er at selvet ikke er samlet, at det ikke finnes noe «sted» i bevisstheten som er overordnet de enkelte strøm ningene, og hvis det er slik, noe jeg altså tror, er den naturlige slut ningen å trekke at selvet, jeg-et, egentlig ikke er annet enn et implisitt du-nærvær, den inkarnerte henvendelsen til den andre. Jeg har vært vitne til psykotiske tilstander og sett hele forløpet, fra den vanlige, hverdagslige, normale og fornuftige oppførselen til den fullstendig oppløste, hvor det simpelthen ikke finnes noen grenser ettersom grensevokteren, du-et i jeg-et, har abdisert og alt er like mulig, alt strømmer fritt, fra de dypeste, mest hemme lige seksuelle impulser til barndommens redsler, mer og mer ute av kontekst,mindre og mindre forklart, til dette indre kaos ikke lenger om skjebnen
| 13
var mulig å bære og alt ble katatonisk lukket. Etterpå, da det var over, fikk jeg nøkler til deler av den mest uforklarlige oppførselen, det var en enkel forestilling som hadde vært så presserende at alt ble determinert av den – det hadde vært som en drøm i våken til stand. Kroppen hadde vært i den samme virkeligheten som jeg var i, men bevisstheten var i en helt annen og tvang kroppen til å følge den logikken, som for meg var fullstendig uforståelig. Det var likevel tale om en interaksjon, om en utveksling mellom det indre og det ytre, noe som ikke er tilfellet med drømmen, da drømmeren ligger helt stille med lukkede øyne, og alt som skjer, skjer i det indre, absolutt utilgjengelig for andre. Ja, det er ikke bare slik at språket om drømmen er utilstrekkelig, at det delvis er derfor andres drømmer er ulidelige å høre på, det er vel også faktisk slik at språket i seg selv, i sitt vesen, er drømmens mot sats, siden språkets forutsetning og betingelse alltid er den andre, og at drømmens vesen – at den er noe man er helt alene om – rett og slett ikke kan språkliggjøres uten å bli noe annet. Selvet er innrettet mot den andre, og det kan språket tangere fordi det er innrettet på samme måte, men det selv-løse selvet, da vi er identiske med sel vets enkelte deler og alene i ordets ytterste forstand, ikke engang til stede for oss selv, kan ingenting formidle, kan ingenting kommu nisere, samtidig som det definitivt ikke er ingenting, men noe som alle kjenner. Det finnes andre du-løse taler enn den schizofrene og psykotiske, jeg tenker på tungetalen, som særlig pinsemenigheter praktiserer. I The Names, en roman om blant annet forbindelsen mellom sted og 14
mennesker, språk og liv, beskriver Don DeLillo en slik tungetale seanse, sett gjennom øynene til en liten gutt. The words echoed in his head. People burst out in sudden streams. They were like long dolerus tales being dold out one by one. Who’s words were they? What did they mean? There was none to tell him in that gloomy place. Something he did not like troubled him. The same haunting fee ling that he felt in the darkest nights crept over him like gang green. He felt droplets of clammy sweat form on his forehead. The circuit rider’s firm hand was on his shoulder and then on his youthful head. «White words» his nodding face remarked. «Pure as the drivelin snow.»
Det rasjonelle utelukker det irrasjonelle på en lignende måte som det hellige utelukker det ikke-hellige, skriver Michel Serres i boken Statuer, og det er det som foregår i denne romanscenen, det er et slikt rom av gjensidige utelukkelser den bygger opp, hvor to paral lelle verdensanskuelser finnes og bare én er mulig. Gutten opplever ordene som meningsløse, uten relevans, de er bare lyder, kommuni serer ingenting. For predikanten, derimot, er ordene meningsfulle, de stammer ikke fra den som ytrer dem, men fra Den hellige ånd, og er altså Guds ord. Da er vi utenfor det menneskelige, utenfor struktu ren jeg-du, og blir stilt overfor et valg. Enten tror vi at dette språket er noe det hellige kommuniserer gjennom, at det utenfor-menneske lige, hinsidige, liksom «viser» seg i disse på alle andre måter uforstå elige lydene, eller så tror vi det ikke. Er vi rasjonelle, tror vi det ikke, og siden det rasjonelle utelukker det irrasjonelle, må dette irrasjo nelle gjøres rasjonelt for å kunne godtas, gjennom for eksempel å si at det er et psykologisk fenomen, at det har med ekstase, det vil si om skjebnen
| 15
en slags massepsykose, å gjøre. Men tror vi på dette, at den hellige ånd taler gjennom tungetale, er det den rasjonelle forklaringen vi må støte bort. Da oppfattes ikke du-løsheten som en mangel, men som en tilgang, for gjennom den kommer mennesket fri fra det menneske lige og oppnår kontakt med det hinsidige ved å bli gjennomstrøm met av dets språk, som nettopp ved å være ufiltrert av jeg-et, ikke er meningsløst, men tvert imot bristeferdig av betydning. Hvis vi tror på dette, hva tror vi på da? Da må det finnes to virke lighetsnivåer, ett vi ser med det blotte øye og går omkring i, og ett annet liksom bakenfor dette, som er usynlig, men likevel virksomt i det første. Det er det hinsidige, det er dødsriket, det er himmelriket, det er gudsriket og det guddommelige. Forestillingen om et for oss usynlig virkelighetsnivå er arkaisk, og i like stor grad som språket det som har gjort vår tilværelse en radikalt annen enn dyrenes, som uten det språket og det det representerer, på en helt annen måte er bundet til øyeblikket, lenket til kroppen, fanget i materien. Det hin sidige er usynlig, men av og til kan det slå igjennom, enten ved at noe der plutselig manifesteres her, som for eksempel englene i Det gamle testamentet gjør, eller ved at det åpnes kanaler mellom de to virkelighetene, som når noen taler i tunger, da er det noe fra den andre virkeligheten som ytrer seg, eller som når noen får syner eller visjoner, liksom ser inn i den andre virkeligheten, da er det den som viser seg. I Det gamle testamentet, som er fortellingen om det guddomme liges interaksjon med det menneskelige, viser det guddommelige seg på alle disse måtene. Det kan vise seg fysisk og konkret, som når Herren og to av hans engler kommer gående over marken til 16
Abraham og Sarai og deler et måltid med dem, før de fortsetter fer den til Sodoma og Gomorra og oppsøker Lot, eller som i form av en brennende busk i ørkenen, eller som en ildsøyle på himmelen. Men det kan også vise seg som immaterielle bilder, i form av syner, visjoner og drømmer, som da Jacob ligger på marken og sover, på vei fra Be’er-seba til Karan, og drømmer om en stige eller en trapp som går fra jorda og opp til himmelen. Engler stiger opp og ned langs den, og Gud viser seg over dem, han velsigner Jacob og forteller at det skal gå ham og hans ætt godt. Jacob våkner full av frykt og sier: «Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» Det er i drømmen han ser det, det er porten mellom det dennesidige og det hinsidige. For Jacobs fjerne etter kommer Josef er drømmene helt vesentlige i livet, hele den lange fortellingen om ham er sentrert om dem. Josef er sanndrømt, men han er også en tyder av andres drømmer. Og i denne verdenen, hvor det finnes to virkelighetsnivåer, er det å tyde drømmer det samme som å oversette dem, forklare de hinsidige bildene med en denne sidig logikk, ut ifra følgende premiss: drømmene er fortellinger om framtiden. Dette er felles for drømmene i Det gamle testamentet. Og det at man via syner fra det hinsidige får tilgang til framtiden i det denne sidige, kan ikke bety annet enn at det som hender her, allerede er bestemt der. Ordet for det er skjebne. Den drømmen jeg hadde for snart femten år siden, var enkel. En okse var begravd til brystet i sand, den kjempet for å komme seg opp. Det var truende, jeg stod bare noen meter unna og var forbundet med om skjebnen
| 17
oksen, visste at det var meg aggresjonen var rettet mot. Jeg hadde et sverd, jeg tok noen skritt mot oksen og hogg hodet av den. Men kroppen fortsatte å kjempe med å komme seg løs fra sanden, og den klarte det, og jeg våknet. Det var ingen i huset, hun jeg var gift med da, var på jobb, og jeg ble liggende i sengen og vente på at panikken fra drømmen skulle ebbe ut. Det var vinter, ute var det klar blå himmel, sol og iskaldt. Jeg visste at noe forferdelig kom til å hende den dagen. Drømmen hadde vært et varsel om det. Noe der ute ville komme etter meg. Men hva, hvordan, hvorfor? Jeg stod opp, kledde på meg, spiste frokost, gikk inn på det rom met hvor jeg pleide å sitte og skrive, lese, røyke og høre på musikk. Jeg gikk gjennom alle mulige trusler i hodet. Vi hadde en leieboer, hun bodde i etasjen over vår, hun var i slutten av tenårene og det hendte at jeg kikket stjålent på henne når vi møttes i trappen eller gangen, på den måten menn kan kikke stjålent på kvinner, og jeg ville ikke ha tenkt to ganger på det hadde det ikke vært for at hun var så ung, for det ga meg dårlig samvittighet, og nå fikk jeg det for meg at hun kanskje hadde blitt så besværet av disse blikkene, og kanskje var så ustabil – selv om ingenting tydet på det – at hun kunne være i stand til å dikte opp at jeg hadde trengt meg inn til henne og utsatt henne for et overgrep. At det var svært usannsynlig, og at det ikke fantes noe som tydet på at noe slikt ville kunne hende, forhindret ikke at jeg tenkte lenge på det. Det var drømmen som hadde ledet meg dit, mot noe jeg hadde dårlig samvittighet for, om enn aldri så uskyldig, men heller ikke i drømmen eller i mitt forhold til drøm mer generelt var det noe som tilsa at trusselen var reell og skulle være virksom utenfor drømmens domene. 18
På en eller annen måte må jeg likevel ha trodd på varsler, for det var innlysende for meg at drømmen var et varsel om noe som skulle hende, noe som igjen impliserte at jeg på en eller annen måte trodde på skjebnen, siden den eneste måten drømmen kunne si noe om framtiden på, var at det som skulle hende i framtiden, allerede var bestemt. At det allerede var på vei mot meg.