Om Fjellet, geværet, vannet (2023):
L ARS RAMSLIE HYMNE TIL SATAN
«et utvilsomt høydepunkt i Ramslies brutale forfatterskap … glitrende krystaller av formulert ømhet og vilje til kjærlighet … Teksten er et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, slik virkelig vektige bøker skal være» JON ROGNLIEN, DAGBLADET
«skrevet med en imponerende naturlighet … Når 26 nye år har gått, får vi se om jeg kan stå for at jeg nå erklærer romanen som forfatterskapets beste» CARINA ELISABETH BEDDARI, MORGENBLADET
«Dypt personlig og bredt allmenn historie om en far det er en tøff jobb å elske» OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN
«Ramslie skriv opp mot sitt aller beste når han no er ute med ny roman etter sju år. Det seier ikkje lite … spenninga ligg og dirrar gjennom heile romanen» MARTA NORHEIM, NRK
«kanskje den mest hjerteskjærende historie om kjærlighet og svik jeg har lest»
9
7 8 8 2 4 9
5 3 1 5 0 9
TURID LARSEN, DAGSAVISEN
«et nådeløst portrett av en grenseløs mann som ikke aner hvordan han skal være far ... en roman jeg har ventet lenge på, utgitt av en forfatter med en helt spesiell språkbegavelse» ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN
«Ramslies åttende roman verker av barnlig og kjærlighetsfylt sårbarhet» LEIF BULL, DAGENS NÆRINGSLIV
ROMAN | FORL AGET OK TOBER
Omslag: Ellen Lindeberg Forsidefoto: Arkivfoto Forfatterportrett og foto til bokbind: Behzad Farazollahi
L ARS RAMSLIE HYMNE TIL SATAN
Hymne til Satan er et gripende og rått portrett av et liv i sosial nød og utsatthet og en historie om å bli sviktet av det norske velferdssystemet i en tid med svulmende nasjonal rikdom.
FORL AGET OK TOBER
Lars Ramslie (født 1974) er en av de mest betydelige og originale forfatterne i norsk samtidslitteratur. Han debuterte i 1997 med romanen Biopsi, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Fjellet, geværet, vannet (2023), som ble nominert til både Brageprisen og Lytternes romanpris, innledet Minnets lysende grense-bøkene. Med Hymne til Satan, den andre romanen i Minnets lysende grense, blir det tydelig at Lars Ramslie er i ferd med å skrive et hovedverk i forfatterskapet.
Det er oktober 1985. En vidunderlig sommer er over. Lars er elleve år, og faren – tidligere dekksoffiser i den norske handelsflåten og fremgangsrik bokser – er alvorlig syk. I løpet av noen få utvalgte dager som de to tilbringer sammen, blir Lars tatt med på bar for å spille biljard, drikke cola og sette på plater på den lysende jukeboksen. For faren er baren nesten som å være på havet igjen, der dørken aldri er helt i ro, og det kan gå fra blikkstille til plutselig storm. Gjennom barnets blikk skildres en mann som er fratatt sitt yrke, sin identitet og sin stolthet, og som gradvis også er i ferd med å miste kroppen og sin mentale helse. Men faren er fortsatt spøkefugl og læremester, en som håper og ønsker å gi noe til sønnen sin mens alt raser sammen.
«Lars Ramslies prosa overvinner de brutale begivenhetene det fortelles om gjennom å skrive frem den drømmeaktige poesien i enkelte stjålne øyeblikk» LE MONDE (FRANKRIKE)
«I litteraturen er det sjelden man ser så mye kjærlighet kombinert med en så sterk bevissthet om ødeleggelsene som familievold forvolder i et barnesinn» LIBÉRATION (FRANKRIKE)
Om Fjellet, geværet, vannet (2023):
L ARS RAMSLIE HYMNE TIL SATAN
«et utvilsomt høydepunkt i Ramslies brutale forfatterskap … glitrende krystaller av formulert ømhet og vilje til kjærlighet … Teksten er et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, slik virkelig vektige bøker skal være» JON ROGNLIEN, DAGBLADET
«skrevet med en imponerende naturlighet … Når 26 nye år har gått, får vi se om jeg kan stå for at jeg nå erklærer romanen som forfatterskapets beste» CARINA ELISABETH BEDDARI, MORGENBLADET
«Dypt personlig og bredt allmenn historie om en far det er en tøff jobb å elske» OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN
«Ramslie skriv opp mot sitt aller beste når han no er ute med ny roman etter sju år. Det seier ikkje lite … spenninga ligg og dirrar gjennom heile romanen» MARTA NORHEIM, NRK
«kanskje den mest hjerteskjærende historie om kjærlighet og svik jeg har lest»
9
7 8 8 2 4 9
5 3 1 5 0 9
TURID LARSEN, DAGSAVISEN
«et nådeløst portrett av en grenseløs mann som ikke aner hvordan han skal være far ... en roman jeg har ventet lenge på, utgitt av en forfatter med en helt spesiell språkbegavelse» ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN
«Ramslies åttende roman verker av barnlig og kjærlighetsfylt sårbarhet» LEIF BULL, DAGENS NÆRINGSLIV
ROMAN | FORL AGET OK TOBER
Omslag: Ellen Lindeberg Forsidefoto: Arkivfoto Forfatterportrett og foto til bokbind: Behzad Farazollahi
L ARS RAMSLIE HYMNE TIL SATAN
Hymne til Satan er et gripende og rått portrett av et liv i sosial nød og utsatthet og en historie om å bli sviktet av det norske velferdssystemet i en tid med svulmende nasjonal rikdom.
FORL AGET OK TOBER
Lars Ramslie (født 1974) er en av de mest betydelige og originale forfatterne i norsk samtidslitteratur. Han debuterte i 1997 med romanen Biopsi, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Fjellet, geværet, vannet (2023), som ble nominert til både Brageprisen og Lytternes romanpris, innledet Minnets lysende grense-bøkene. Med Hymne til Satan, den andre romanen i Minnets lysende grense, blir det tydelig at Lars Ramslie er i ferd med å skrive et hovedverk i forfatterskapet.
Det er oktober 1985. En vidunderlig sommer er over. Lars er elleve år, og faren – tidligere dekksoffiser i den norske handelsflåten og fremgangsrik bokser – er alvorlig syk. I løpet av noen få utvalgte dager som de to tilbringer sammen, blir Lars tatt med på bar for å spille biljard, drikke cola og sette på plater på den lysende jukeboksen. For faren er baren nesten som å være på havet igjen, der dørken aldri er helt i ro, og det kan gå fra blikkstille til plutselig storm. Gjennom barnets blikk skildres en mann som er fratatt sitt yrke, sin identitet og sin stolthet, og som gradvis også er i ferd med å miste kroppen og sin mentale helse. Men faren er fortsatt spøkefugl og læremester, en som håper og ønsker å gi noe til sønnen sin mens alt raser sammen.
«Lars Ramslies prosa overvinner de brutale begivenhetene det fortelles om gjennom å skrive frem den drømmeaktige poesien i enkelte stjålne øyeblikk» LE MONDE (FRANKRIKE)
«I litteraturen er det sjelden man ser så mye kjærlighet kombinert med en så sterk bevissthet om ødeleggelsene som familievold forvolder i et barnesinn» LIBÉRATION (FRANKRIKE)
HYMNE TIL SATAN
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 1
25.09.2026 10:07
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 2
25.09.2026 10:07
L ARS RAMSLIE HYMNE TIL SATAN* #daddyissues
(MINNETS LYSENDE GRENSE II)
FORL AGET OKTOBER 2026
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 3
25.09.2026 10:07
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 4
25.09.2026 10:07
«– When was the last time you were violent? And were you in the right? – Yeah, I was definitely in the right, that geezer was cruisin’ for a bruisin’.» Pink Floyd, «Money» fra The Dark Side of the Moon
«There is no truth in memory.» Werner Herzog
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 5
25.09.2026 10:07
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 6
25.09.2026 10:07
DEILIG ER JORDEN
Jeg husker bare at jeg savnet deg. Enda høsten nittenåttifem var en god tid. For oss. Moren min og meg. Og våre. Vi flyttet fra rekkehuset øverst i åsen til blokk. En stor blokkleilighet, en halv kilometer lenger nede. Så snart rommene der og stua var vasket ned og hadde fått sin første, innledende oppussing. Men hun ville ikke stoppe der. Over de neste årene skulle vi få ny tapet i mild sitrusvalør. Et stort, gyllent og mykt vegg-til-veggteppe skulle erstatte det gamle. Enda det opprinnelige allerede var sin egen luksus, for føttene på kalde dager, og gjorde betonggulvet mykt mot barnemagen foran tv-n. Hver dør skulle etter hvert få sitt eget ornament, en ramme i rosa, med rosemønstret tapet inni. Mors delvise barndom i Kruse Smith-gården, og senere med en mormor i en av Stjerneblokkene, det er det hun kaller dem, fordi de var så høye, må ha gitt henne et visst forsyn. Så der de andre leilighetene i blokka hadde lettvegg mellom entreen og stua, fikk vi en bue, over en benk av skifer og murstein som vi malte hvit. Det gjorde leiligheten lys, luftig og lun uten at det luktet innestengt. (Det første jeg 7
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 7
25.09.2026 10:07
ville bemerke på besøk hos oldemor i Stjerneblokka, jeg som til da var oppvokst i trehus, og ikke kunne tenke meg noe annet.) Varmtvannet virket endeløst. Bare ikke på julaften. I løpet av våren og sommeren hadde moren min fått en ny venn. Etter å ha ventet en god stund. En venn: Det jeg ville svart dersom en av plageåndene i skolegården sarkastisk bemerket at vi hadde fått en ny bil, nå med skikoffert på taket, i oppkjørselen. Hun hadde endelig fått en ny kjæreste. Var ute av limbo. Og jeg, som alle andre rundt henne, enten født etter sekstiåtte eller klar for en ny tid, var bare glad på hennes vegne. Det var ingen skam. Jeg var dødsfornøyd. Han var pianostemmer. Og kjempesnill. Kjempesnill med alle. Mormor var kanskje mest forelsket. Kjempesnill, med stort og mykt julenisseskjegg. Enda det var rødt. Han hadde egen seilbåt og bodde i en hytte ved sjøen vi var på så ofte vi kunne den sommeren, nittenåttifem. Du skulle være ferdig etter nesten to års avrusning og rehabilitering. Men det ble likevel ingen helgebesøk med deg. Ingen ferie. Du var som forduftet. Nok en gang.
8
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 8
25.09.2026 10:07
Vi seilte og dro på campingturer til en fast plass utenfor Smøgen i somrene som fulgte: smakte på og spiste alt godt Smøgen kunne tilby av mat. Moren min spiste til og med rekene med skallet på. I et akvarium nede ved brygga stakk jeg hånden nedi vannet, enda det var strengt forbudt, og strøk en pigghå over ryggen fordi jeg ville føle hvordan en hai kjentes ut. I duften av propan oppdaget jeg at jeg faktisk kunne like fisk; rømmestekt pir moren min tilberedte etter at vi pilket dem over ripa. I kahytten, der jeg ble sendt ned hver gang vi skulle krysse, ville jeg finne frem Jack London, en leservennlig utgave av Villdyret våkner, samt forsøke meg på det som må være Falkberget. Bibliotekhylla hadde også mange spennende kart og en fantastisk historie om en kjempegjedde som spiste mennesker i en innsjø, som føljetong i et blad: Det føltes fryktelig nært, fordi vi bodde like ved Vansjø. Som også hadde svære gjedder alle ungene i nabolaget snakket om. På Hankø skulle jeg få se kongen, i kikkert, for første og siste gang; jeg ropte hei og (for)navnet hans over bukta da han ble tatt imot av seilerforeningen på brygga. Noe som førte til at de voksne i båten umiddelbart dukket, som om vi ble skutt på. Og ble sendt ned i kahytten for å lese London igjen. Mest spennende var riktignok å spane etter, ane nærværet av Diana Ross. Hun var også nyforelsket. I en norsk skipsreder. Og hadde blitt fotografert på kiosken der. Som om Amerika, hele verden, kom til oss. Mors kjæreste likte også å fiske med stang, jogge og
9
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 9
25.09.2026 10:07
å stå langrenn. Så etter hvert skulle jeg få nye langrennsski. Det er jo ganske norsk. Du var sjømann, men kanskje den jeg har minst minne av å være i båt med. Langt mindre spise fisk eller gå på ski med. Du var såpass solipsistisk anlagt at jeg fortsatt tviler på om vi snakket stort om ham. Eller den deilige sommeren. Som om du egentlig kom fra, og var skapt for, neste årtusen. Hadde nok med deg selv.
I entreen utenfor det nye rommet mitt, leilighetens største soveværelse, sto plutselig innmaten, mekanikken til Griegs piano en varm ettermiddag. Liksom helt malplassert. Ute i drabanten. En anomali, lik et stykke av en ufo, Kubricks monolitt. Et lite stykke Norge ingen på skolen kunne toppe, eller i det hele tatt ville tro på at vi hadde hjemme. Noe ikke engang du kunne toppe. Såpass ettertraktet var han. At Griegs eget piano sto utenfor rommet mitt. Den store komponisten alle på skolen hadde lært å spille på blokkfløyte, han alle visste hvem var. Ikke dårlig for en taper. Med en 10
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 10
25.09.2026 10:07
lasaron, en lassis, til far. Navnene du ble gitt, som rykte, i en drabant du aldri besøkte. Til å begynne med ville jeg kjenne på hammerhodene, pille på filten; forestille meg hva det ville si å skape. Hvilke lekser, nasjonalskatter, som hadde kommet ut av instrumentet. Som en sjeldenhet kunne jeg være den første våkne om søndagsmorgenen, liggende på magen mot det myke teppet, så stille som mulig, med øret inntil, fordi jeg hadde fått streng beskjed om å ikke røre mekanikken. Selv virket mors kjæreste mindre bekymra, lot det stå der i månedsvis og samle støv. En fredag kunne det ha selskap av handleposene med taco og frossenpizza, neste uke samme handleposer fylt med tomme brusflasker. Som noe helt hverdagslig. Var jeg alene i huset, ville jeg dra fingrene, neglene hardt over de stramme strengene. Vi kranglet aldri. Ikke en eneste gang. Ingen intrige. Én gang ble han streng; neste syttende mai da jeg klødde meg i hodet med flagget mens vi tok bilde. Og kanskje litt da jeg skrek hei, Olav, på Hankø. Jeg kalte ham aldri stefar eller noe sånt. Bare ved navn. Var ivrig på å snart bli tenåring, bli voksen på alle mulige måter, og dette syntes som en voksen avgjørelse. Å lukke seg litt. Kanskje det var avklart allerede før ham, at jeg ikke ville ha en ny pappa. Jeg ville bare ha deg. Enda du var en halv oppfinnelse: 11
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 11
25.09.2026 10:07
den sterkeste pappaen i nabolaget, uten en eneste gang å ha satt dine bein i gata. Men vi klemte hverandre. Litt lettere og mindre viktig enn jeg ville klemme deg. Som ofte kunne føles for aller siste gang. I tillegg mente han at jeg hadde gehør. Antagelig som det første mennesket i hele verden. Og han lot meg spille på alle flyglene i musikkforretningen nede i sentrum, i byen. Uten å klage. Jeg skjønte ingenting av systemet, men likte klangene jeg kunne frembringe hvis jeg la fingrene på en bestemt måte over klaviaturet. Som å skrive, male med lyd. Jeg hadde ikke ord som abstrakt eller konkret. Begreper som struktur. Dramaturgi eller kadens. Frem til da skulle liksom alle menn, bortsett fra deg, temme meg. Vise meg hvordan jeg skulle være mann. Og jeg hater å bli dominert. Uansett hvilket kjønn de har. Først var det bare oss to der, i lokalet. Han på kontoret med noen papirer, mens jeg gikk fra instrument til instrument. En varm sommerdag i åttifem. Jeg spilte, utforsket helt bekymringsløst lydene, musikken. Klangene. Rommet virket endeløst. Frem til noen kom inn i rommet, en skygge sto i ut gangsdøra og ropte at jeg måtte slutte. At instrumentet var dyrt. At jeg kunne ødelegge det. Fette det til.
12
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 12
25.09.2026 10:07
Selv syntes jeg tonene var vakre, som om de sprang ut av meg selv, fra et sted inni meg. Som en hymne, fordi jeg var glad for å være til. Den varme sommerdagen. Enda det ikke lignet på noe som helst av musikken jeg vanligvis lyttet til. Satt der som frosset, som om jeg hadde forsøkt å stjele flygelet, tok for mye plass. Det var da han kom ut fra kontoret, med papirene i hånden, kanskje et partitur, kanskje forretningens økonomi. Spurte mildt om hva som var problemet. Skikkelsen i døra sa det var stygt. Utoner. Kategorisk. Lydene jeg laget på det dyre instrumentet. At jeg ikke hadde anlegg for det. Han, uten å heve stemmen, sa da tvert imot, at jeg hadde gehør. At det var vakkert. Helst foretrakk han at jeg bare fikk fortsette.
Likevel ble det til at jeg la lokket forsiktig ned over tangentene.
13
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 13
25.09.2026 10:07
Noen ganger hjemme, når jeg forsøkte å lage, skape musikk med neglen på Griegs piano, på de helt lyseste strengene i mekanikken, kunne jeg bli skremt av meg selv. Redd. Over lyden av noen helt enkle, spinkle toner. Men noe tvang meg til å gjenta dem. Nappe i de stramme strengene. Dra fingeren, neglen, brått over hele registeret. Så tone for tone. Da var det som om jeg ikke var alene likevel. Jeg kunne ikke systemet, det var liksom grenseløst. Stemningen det hensatte meg i, kunne fylle meg med en så stor uro, som skrekk, at jeg måtte ut på den store balkongen før jeg fant motet til å gå inn igjen. Presse meg gjennom leiligheten, for å finne sko og nøkkel, komme meg ut og sykle. Eller skate. Enda jeg ellers følte meg tryggere i den leiligheten, en blokk kan være et fort, det kjentes mer som om det var noe fra det rekkehuset som hadde fulgt etter meg, hjemsøkte meg. At noe hadde funnet veien inn i meg. At det var det som klimpret frem de tonene. Følelsen mer flyktig enn før, at leiligheten var en ny grunntrygghet, slik at jeg kunne lokke det med meg ut. Selv om jeg var reddere ute. Som en katt i en
14
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 14
25.09.2026 10:07
bakgård av bikkjer. Så snike meg inn igjen. Låse det ute. Uten å røre pianoet. På mange måter hadde jeg ingenting å klage på lenger. Jeg hadde bare ønskelister. Som fjernstyrt helikopter til jul eller å dra til New York. Enda Syden, Las Palmas, ville holdt. Det var hvetebrødsdager. Hjemme. Vi var vel så nærme middelklasse vi skulle komme. Derfor skal jeg som voksen tenke at slik middelklassen ofte forklarer lykke og velstand som Gud eller hell, eller la oss si, manifesting, a self made person, egentlig er økonomi. Økonomisk program, eller en helt egen frekvens. Hvor ingenting er tilfeldig, et lykketreff. Likevel var det ikke akkurat et borgerlig hjem. Men fint, varmt og trygt nok til at jeg senere skulle bli usikker da spørsmålet om klassetilhørighet en dag meldte seg. Foreløpig et kryss i taket for sosialdemokratiet, frem til rentebobla sprakk. Han likte jazz og improvisasjon, det forsto ikke vi andre så mye av, var ikke verbale eller åpne nok. Men han hadde en kassett med Whitney Houstons første i bilen. Som et kompromiss. Den pleide vi å spille på vei til tanten min, mors søster som drev hotell og ungdomsherberge på Dalen. Hun fant alltid plass til å samle hele familien. Til og med dem som hadde skilt seg, kunne dukke opp med både gamle og nye
15
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 15
25.09.2026 10:07
ektefeller, nye barn og bonusbarn. Om kjernefamilien var fire, var vi de fem brødene og to fisk. Alle kom. Bare ikke du. På hytta hadde han både video og cd-spiller. Det siste hadde de færreste i klassen. Det første hadde vi kvittet oss med hjemme fordi jeg var så lettpåvirkelig. Men der, på hytta, fikk jeg se nesten hele James Bond-krøniken. Men vi så også «Tid for ømhet» sammen, som endte med at vi alle satt i sofaen, flettet inn i hverandre og gråt oss gjennom siste akt. At jeg satt ute på terrassen etterpå og bare gråt til det var kveldsmat. Gråt over brødskivene og gråt meg i søvn. Selv om det var de store boksefilmene vi leide hvis jeg fikk velge. Som «Rocky». Såpass at alle klærne jeg fikk velge selv etterpå, var de grå. På tross av at jeg var fortapt i neon. Alle sånne klær, pannebånd og vanter, med de nye liksom selvlysende fargene. Og jeg bestemte meg for å bokse. Ikke nødvendigvis på grunn av deg. Men da kunne jeg likevel imponere deg når eller hvis vi møttes igjen. Og gå litt tryggere på gata, ta igjen hvis noen forsøkte å stjele cross-sykkelen min: Alle skulle fortsatt stjele sykkelen min. Enda jeg hadde byttet Tomahawken inn i den billigste og mest nedslitte modellen, unnskyldningen av cross, hvor bare de rustne stengene sto igjen av pedalene. Vi spiste nye og lette margarinprodukter. Trodde, som alle andre, at vi var de første til å oppfinne taco. 16
Hymne til satan_Lars Ramslie_NY.indd 16
25.09.2026 10:07
Om Fjellet, geværet, vannet (2023):
L ARS RAMSLIE HYMNE TIL SATAN
«et utvilsomt høydepunkt i Ramslies brutale forfatterskap … glitrende krystaller av formulert ømhet og vilje til kjærlighet … Teksten er et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, slik virkelig vektige bøker skal være» JON ROGNLIEN, DAGBLADET
«skrevet med en imponerende naturlighet … Når 26 nye år har gått, får vi se om jeg kan stå for at jeg nå erklærer romanen som forfatterskapets beste» CARINA ELISABETH BEDDARI, MORGENBLADET
«Dypt personlig og bredt allmenn historie om en far det er en tøff jobb å elske» OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN
«Ramslie skriv opp mot sitt aller beste når han no er ute med ny roman etter sju år. Det seier ikkje lite … spenninga ligg og dirrar gjennom heile romanen» MARTA NORHEIM, NRK
«kanskje den mest hjerteskjærende historie om kjærlighet og svik jeg har lest»
9
7 8 8 2 4 9
5 3 1 5 0 9
TURID LARSEN, DAGSAVISEN
«et nådeløst portrett av en grenseløs mann som ikke aner hvordan han skal være far ... en roman jeg har ventet lenge på, utgitt av en forfatter med en helt spesiell språkbegavelse» ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN
«Ramslies åttende roman verker av barnlig og kjærlighetsfylt sårbarhet» LEIF BULL, DAGENS NÆRINGSLIV
ROMAN | FORL AGET OK TOBER
Omslag: Ellen Lindeberg Forsidefoto: Arkivfoto Forfatterportrett og foto til bokbind: Behzad Farazollahi
L ARS RAMSLIE HYMNE TIL SATAN
Hymne til Satan er et gripende og rått portrett av et liv i sosial nød og utsatthet og en historie om å bli sviktet av det norske velferdssystemet i en tid med svulmende nasjonal rikdom.
FORL AGET OK TOBER
Lars Ramslie (født 1974) er en av de mest betydelige og originale forfatterne i norsk samtidslitteratur. Han debuterte i 1997 med romanen Biopsi, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Fjellet, geværet, vannet (2023), som ble nominert til både Brageprisen og Lytternes romanpris, innledet Minnets lysende grense-bøkene. Med Hymne til Satan, den andre romanen i Minnets lysende grense, blir det tydelig at Lars Ramslie er i ferd med å skrive et hovedverk i forfatterskapet.
Det er oktober 1985. En vidunderlig sommer er over. Lars er elleve år, og faren – tidligere dekksoffiser i den norske handelsflåten og fremgangsrik bokser – er alvorlig syk. I løpet av noen få utvalgte dager som de to tilbringer sammen, blir Lars tatt med på bar for å spille biljard, drikke cola og sette på plater på den lysende jukeboksen. For faren er baren nesten som å være på havet igjen, der dørken aldri er helt i ro, og det kan gå fra blikkstille til plutselig storm. Gjennom barnets blikk skildres en mann som er fratatt sitt yrke, sin identitet og sin stolthet, og som gradvis også er i ferd med å miste kroppen og sin mentale helse. Men faren er fortsatt spøkefugl og læremester, en som håper og ønsker å gi noe til sønnen sin mens alt raser sammen.
«Lars Ramslies prosa overvinner de brutale begivenhetene det fortelles om gjennom å skrive frem den drømmeaktige poesien i enkelte stjålne øyeblikk» LE MONDE (FRANKRIKE)
«I litteraturen er det sjelden man ser så mye kjærlighet kombinert med en så sterk bevissthet om ødeleggelsene som familievold forvolder i et barnesinn» LIBÉRATION (FRANKRIKE)
Om Fjellet, geværet, vannet (2023):
L ARS RAMSLIE HYMNE TIL SATAN
«et utvilsomt høydepunkt i Ramslies brutale forfatterskap … glitrende krystaller av formulert ømhet og vilje til kjærlighet … Teksten er et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, slik virkelig vektige bøker skal være» JON ROGNLIEN, DAGBLADET
«skrevet med en imponerende naturlighet … Når 26 nye år har gått, får vi se om jeg kan stå for at jeg nå erklærer romanen som forfatterskapets beste» CARINA ELISABETH BEDDARI, MORGENBLADET
«Dypt personlig og bredt allmenn historie om en far det er en tøff jobb å elske» OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN
«Ramslie skriv opp mot sitt aller beste når han no er ute med ny roman etter sju år. Det seier ikkje lite … spenninga ligg og dirrar gjennom heile romanen» MARTA NORHEIM, NRK
«kanskje den mest hjerteskjærende historie om kjærlighet og svik jeg har lest»
9
7 8 8 2 4 9
5 3 1 5 0 9
TURID LARSEN, DAGSAVISEN
«et nådeløst portrett av en grenseløs mann som ikke aner hvordan han skal være far ... en roman jeg har ventet lenge på, utgitt av en forfatter med en helt spesiell språkbegavelse» ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN
«Ramslies åttende roman verker av barnlig og kjærlighetsfylt sårbarhet» LEIF BULL, DAGENS NÆRINGSLIV
ROMAN | FORL AGET OK TOBER
Omslag: Ellen Lindeberg Forsidefoto: Arkivfoto Forfatterportrett og foto til bokbind: Behzad Farazollahi
L ARS RAMSLIE HYMNE TIL SATAN
Hymne til Satan er et gripende og rått portrett av et liv i sosial nød og utsatthet og en historie om å bli sviktet av det norske velferdssystemet i en tid med svulmende nasjonal rikdom.
FORL AGET OK TOBER
Lars Ramslie (født 1974) er en av de mest betydelige og originale forfatterne i norsk samtidslitteratur. Han debuterte i 1997 med romanen Biopsi, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Fjellet, geværet, vannet (2023), som ble nominert til både Brageprisen og Lytternes romanpris, innledet Minnets lysende grense-bøkene. Med Hymne til Satan, den andre romanen i Minnets lysende grense, blir det tydelig at Lars Ramslie er i ferd med å skrive et hovedverk i forfatterskapet.
Det er oktober 1985. En vidunderlig sommer er over. Lars er elleve år, og faren – tidligere dekksoffiser i den norske handelsflåten og fremgangsrik bokser – er alvorlig syk. I løpet av noen få utvalgte dager som de to tilbringer sammen, blir Lars tatt med på bar for å spille biljard, drikke cola og sette på plater på den lysende jukeboksen. For faren er baren nesten som å være på havet igjen, der dørken aldri er helt i ro, og det kan gå fra blikkstille til plutselig storm. Gjennom barnets blikk skildres en mann som er fratatt sitt yrke, sin identitet og sin stolthet, og som gradvis også er i ferd med å miste kroppen og sin mentale helse. Men faren er fortsatt spøkefugl og læremester, en som håper og ønsker å gi noe til sønnen sin mens alt raser sammen.
«Lars Ramslies prosa overvinner de brutale begivenhetene det fortelles om gjennom å skrive frem den drømmeaktige poesien i enkelte stjålne øyeblikk» LE MONDE (FRANKRIKE)
«I litteraturen er det sjelden man ser så mye kjærlighet kombinert med en så sterk bevissthet om ødeleggelsene som familievold forvolder i et barnesinn» LIBÉRATION (FRANKRIKE)