Forfatterportrett: Fartein Rudjord Kunstverk: John Savio, Káfevuossi II / Kafferast II / foto: Børre Høstland / © Nasjonalmuseet Omslag: Lotta Kühlhorn
Isalill Kolpus
SAVIO?
forlaget oktober 2026
Det var vanskelig å ikke være belærende, nesten umulig å ikke himle med øynene. Jeg var 20, ny i Oslo, og ei jente med hvit blondetopp visste ikke hvem John Savio var. Jævla søringer. Vi satt ved enden av et bord i en liten leilighet. På motsatt side forsøkte en gutt med helt fersk selvtillit å få med festen på en drikkelek.
Jenta i blondetoppen så tomt på meg mens jeg prøvde å forklare hvem Savio var. Jeg søkte opp bilder, holdt fram mobilen.
– John Savio. Han var kunstner? Fra der jeg er fra. Ja, samisk. Nei, han er død for lenge siden.
Det var så mye luft i stemmen min at alt hørtes ut som et langt sukk. Plutselig var jeg hun russiske jenta på rideleir som sa at hun leste Tolstoj, og som gispet da jeg spurte hvem Tolstoj var.
– Shocking, sa hun.
Jeg sa ikke det samme til blondetoppen, men jeg tror ikke vi snakket mer sammen den kvelden.
Da jeg vokste opp i Sør-Varanger kommune på nittitallet, var Savio et selvsagt navn. Kjent for oss alle, en selvfølgelighet i kulturhistorien. Vi var stadig i Savioparken i Kirkenes sentrum. Der lå det gamle biblioteket hvor bildene til John Savio hang. Den store samiske kunstneren føltes så tilstedeværende at jeg tok for gitt at alle visste hvem han var.
Jeg kan huske innrammede plakater og reproduksjoner på utallige vegger i utallige hjem jeg var på besøk i som barn. Jeg kan huske mamma som henger opp en av dem i stua hjemme. Jeg stusset litt på det, for motivet var av to reinsdyr, og jeg visste ikke at vi var samer. Eller, jeg følte meg ikke som same. Vi snakket ikke samisk, vi hadde ikke kofte. Konklusjonen, som ble trukket langt nede i underbevisstheten min, var at vi ikke var samer. Det var ikke noe jeg ble fortalt. Det var noe jeg instinktivt forstod. Eller misforstod. Derfor føltes det litt fremmed da hun hengte opp et postkort hun hadde rammet inn. Motivet var av to reinsdyr som stanger mot hverandre. Sarvát, Kamp heter det, vet jeg nå.
Gevirene treffer hverandre midt i nederste halvdel av bildet. Den øverste horisontale halvdelen er viet til fjellene og himmelen. De to reinsdyra er plassert nederst i bildet og bruker all sin styrke mot hverandre. De går nesten i ett med bakgrunnen. Et stort drama som nærmest blir slukt av omgivelsene.
Jeg brukte å ligge på sofaen etter skoletid mens jeg stirret på bildet. Jeg prøvde å forstå hvordan det var laget. Det gikk ikke. Jeg var kanskje åtte og hadde aldri hørt om tresnitt. Nå vet jeg hvilken teknikk Savio brukte, men det er fortsatt et mysterium for meg hvordan han har klart å skjære alle de følelsene fram i en treplate. Han var så dyktig, og så etablert i min barndom som en storhet, at jeg hverken forstod at resten av verden ikke visste hvem han var, eller at det var min egen kultur han avbildet.
Savio ble født i 1902 og er bygda Bugøyfjords store sønn. Bugøyfjord ligger helt vest i kommunen, førti minutter med bil fra det som i dag er kommunesenteret, Kirkenes. Jeg presiserer i dag fordi Bugøyfjord var et levende handelssted hundrevis av år før Kirkenes i det hele tatt eksisterte som by. Bugøyfjord var handelssentrum for samer, kvener, finner og nordmenn, men i 1862 bygget staten kirke på neset i Bøkfjorden, det som ble selve kirkeneset. I 1906 kom gruvedrifta, med den kom behovet for arbeidere; arbeiderne flyttet dit hvor gruva lå, og Bugøyfjord gikk fra sentrum til utkant. I denne omveltningen vokste John Savio opp.
I Bugøyfjord var det tydelig for de lokale allerede da han var barn, at han var i besittelse av et enormt talent, det viderefortelles i dag i bygda som en sannhet alle
kjente: Savio var en bemerkelsesverdig god tegner. Og som ung mann reiste han til Oslo for å prøve noe få andre gjorde i første halvdel av 1900-tallet: bli kunstner.
I hovedstaden spesialiserte han seg i tresnitt, og mest kjent er han for motiver fra den samiske kulturen og hverdagen, fra sitt eget korte samiske liv. Han døde allerede som 36-åring, alene på Ullevål sykehus i 1938, og etterlot seg store mengder kunst både i Oslo og hjemme i Bugøyfjord. Mye av det henger i private hjem, på museumsvegger og i magasinene til ulike kunstinstitusjoner.
Mye av det. Men eller annen gang, etter krigen, det kan ha vært på femtitallet, eller kanskje det var syttitallet, forsvant et knippe ark og trykkplater som Savio hadde levnet i hjembygda.
Ryktet blant bugøyfjordingene skal ha det til at kunsten ble lagt igjen hjemme hos en lokal familie. Senere skal alt ha blitt brent. Visket ut av historien. Uante mengder, uante motiver, borte for alltid. Kastet på bålet, utenfor et hus i utkanten av bygda. Det brune. På høyre side av veien når du kommer kjørende fra Kirkenes, rett etter brua. To boder, en utedo og et gammelt bitte lite fjøs. Ute ved e 6-en står ei grønn postkasse spikret på en skjev stolpe med etternavnet i hvit tusj og blokkbokstaver: kolpus .
Bålet i Bugøyfjord tilhørte min bestefar, Paul Kolpus. Født nesten tredve år etter Savio, i 1930, og vokst opp i samme bygd. Bestefar er også død nå. Jeg husker ham som en stille mann med rulletobakk, som brukte tiden sin på å stå og se på ting. En mann som ofte stod i egne tanker. Det er også alt jeg husker av ham. Resten av inntrykkene, hvis det fantes flere, har forsvunnet som glør fra et bål. Et kort, ørlite blaff av oransje lys mot en mørk høsthimmel, og så bare en usynlig askebit i vinden.
Når jeg ser ham for meg, er han slank og høy. Når jeg ser bilder av ham, ser jeg at han var slank, ja, men han var slettes ikke høy.
Det er lettere å si hva han ikke var for meg. Vi var ikke nære, han var ikke en jeg betrodde meg til. Han var ikke en jeg kunne gå til hvis jeg trengte å bli sett.
Jeg husker ham ikke som en jeg kjente.
Jeg husker ham heller ikke som en som brenner uerstattelig kunst i hagen. Som utsletter verkene til en kunstner jeg har beundret hele livet. Men det er det som er historien i familien vår. At den kunsten som har fulgt meg hele livet, som har fascinert meg siden jeg var barn, den kunsten har min familie brent.
Jeg kan ikke huske når jeg hørte historien for første gang. Den er en av de fortellingene i familien som har
kommet i små drypp. En liten setning her, en vits jeg ikke forstod, der. Jeg har brukt mange år på å sirkle den inn, historien. Jeg har omringet den gjennom å stille vage, ikke-konfronterende spørsmål til de i familien som kanskje vet noe. De har svart like vagt tilbake, og jeg har ikke stilt oppfølgingsspørsmål. Jeg har vært for engstelig til å møte historien direkte, helhjertet. For hvordan skal jeg forholde meg til det hvis den er sann? Hvordan skal jeg kunne se på et bilde av Savio uten at gulvet under meg kollapser som råttent treverk og jeg slukes av skam? I stedet har jeg beveget meg i utkanten av historien, og konsentrert meg om det som er rundt. Jeg har lært meg nesten alt om Savio, lest alle bøkene som er skrevet om ham, men jeg har aldri lett etter direkte bevis på brenningen. Jeg har vært redd for å se forbi flammene i hagen og opp på ansiktet på den andre sida av bålet. Jeg har ikke hatt lyst til å finne ut hvem som står der og brenner kunsten. Det må gjerne være fremmed for meg hele livet, har jeg tenkt.
Mormor mener bildene ble stjålet, vi har slettes ikke brent noe som helst. Det var så mange folk inn og ut av det huset, gjester til alle døgnets tider, ikke alle like ærlige. Men mamma husker at bestefar kastet skisser på bålet.
Når jeg spør onkelen min, som eier Kolpus-huset nå, trekker han bare på skuldrene. Det er nok ikke like viktig for ham. Jeg kan ikke klandre ham for å ikke ta det like alvorlig som jeg gjør. Det kan jo hende det er jeg som overdriver. Det er jo ikke sånn at vi utslettet Savio. Arven etter ham er ikke avhengig av det som eventuelt ble lagt på loftet vårt.
Savio etterlot seg rundt 150 ulike tresnitt, en rekke oljemalerier, akvareller, tegninger, skisser. Det er ingen mangel på arv etter Savio. I Kirkenes har man kalt torget i byen John Savios plass. Utenfor kommunen, men fortsatt i Sápmi, er Savio en respektert og ettertraktet kunstner. Samtidig som jeg stadig må forklare fremmede hvem han var, så henger jo også flere av bildene hans på Nasjonalmuseet i Oslo. John Andreas Savio har gjort den samiske kulturen og kunsten tilgjengelig for mennesker og samfunn langt utenfor den samiske verdenen, selv om ikke alle har tatt den imot med like mye iver som oss i Sápmi. Selv om ikke alle tyveåringer på fest på Majorstuen vet hvem han er, så har jo Savio et ettermæle, og da kan jeg velge å se på det sånn her: Det spiller ingen rolle om historien er sann, om bestefar brente noen skisser og treplater og kanskje trykk, for kunsten til Savio lever der ute, og den oppdages av stadig flere. Han løftes fram av større og større institusjoner.
Sånn kan jeg velge å se på det. Helt til jeg plutselig ikke kan det lenger. Helt til jeg kommer på hva brenningen betyr for den samiske historien, for den norske kunsthistorien.
Kanskje ble det brent bilder og treplater som ville ha fylt igjen hullene i historien om Savio. Det er mye vi ikke vet om ham, mange spørsmål å stille. Og hva hvis svarene på et tidspunkt har vært i hendene på noen med Kolpus som etternavn.
Følelsen av at vi har begått en enorm urett, en utslettelse, den melder seg hele tiden.
Hvis vi brente kunsten hans, er det litt mindre igjen etter Savio. Vi vet litt mindre om ham, på grunn av Kolpus-familien. På grunn av et bål i Bugøyfjord.
Men hvor sant er det? Hvorfor husker alle forskjellig?
Jeg har spurt mormor flere ganger, og alltid fått samme svar: Det ble stjålet. Og jeg har hørt mamma korrigere mormor og si:
– Nei, det ble jo brent.
En tilfredsstillende versjon har vært umulig å få tak i. Detaljene sitter aldri. Mormor mener det var tegninger de hadde, mamma husker treplater. Jeg rakk aldri spørre bestefar, han døde før jeg fikk høre historien fra han som faktisk vet hvordan den går. Men jeg har vært nær ved å få tak i den. Jeg har vært innenfor
rekkevidde av noe jeg har oppfattet som sannhet, men så har jeg feiget ut.
For ti år siden, da jeg var student i Oslo, var jeg hjemme hos en kunsthistoriker fra Kirkenes for å låne ei bok.
Jeg husker bare små deler. Var det Sigrid hun het?
Nei, Sigrun var det. Hun brukte å være daglig leder på Saviomuseet. Jeg skreiv masteroppgave om fremstillinger av samer i norske lærebøker, jeg var 25 år gammel.
Møtet må ha vært kort, og jeg husker bare deler av det.
Vi stod i gangen hennes, jeg tok aldri av meg skoene eller jakka. Jeg husker at jeg tenkte på hvor rart det er å møte voksne hjemmefra. De har sett deg vokse opp, om så perifert og i utkanten av sitt eget liv, men de har visst om deg lenge. Du, derimot, du har nettopp blitt oppmerksom på dem, fått brikkene til å passe sammen, og nå skjønner du hvem de er. De er foreldrene til vennene dine, de har stått på kjøkkenet når dere satt i stua, de har sittet ute i bilen som kom og hentet dere når det var for kaldt til å gå hjem. De har sett sine barn og deg leke og krangle og dra på første fest. Og du har ikke lagt merke til dem før du møter dem igjen på utsida av det huset som er barndommen din, og så ser du at, jøss, det er folk her ute også.
I gangen til Sigrun føltes det som at hun kjente meg bedre enn jeg kjente henne. Kanskje var det bare
Isalill Kolpus (f. 1990) er en samisk-norsk komiker. Hvem brente John Savio? er hennes første bok.
EN ELLER ANNEN gang etter krigen forsvant et knippe tegninger og trykkplater som den samiske kunstneren John Savio (1902–1938) hadde etterlatt seg i hjembygda Bugøy ord. Ryktet skal ha det til at bildene ble brent, og at bålet ble tent av Isalills bestefar Paul Kolpus.
Isalill Kolpus følger sporene etter bildene som forsvant. Det fører henne hjem, til Bugøy ord, til John Savio selv, til bildene hans og til hva han har betydd som kunstner, for Isalill Kolpus, for den samiske kulturen og for den norske.
I Hvem brente John Savio? kombinerer Isalill Kolpus ulike sjangre. Det er både en detektivhistorie om forsvunne kunstverk, en kunsterbiogra om John Savio, en familiehistorie om fortielse og et desperat forsøk på å forstå sin egen opprinnelse. Gjennom denne undersøkelsen stiger det fram en fortelling om den samiske kulturens særegne evne til overlevelse, til tross for nasjonen Norges utrettelige forsøk på å utslette den.
