Kjersti Ericsson – Hun, han og kvinnekampen

ericsson. hun, han og kvinnekampen.qxp 19.06.2019 15:07 Side 1

Elskende, motstandere, medspillere – hvem blir hun og han for hverandre når de virvles med i den store forandringen? Og hva tenker hun i ettertid om hvordan dette eneste livet ble, for henne, for ham?

hun finner et bilde av mannen sin som ISBN 978-82-495-2139-5 ung, fra tida før de ble et par. Ansiktet hans er åpent mot framtida, det bærer ennå ingen spor <<klaff>> av samlivet med henne. Men når hun kaster seg Kjersti Ericsson (f. 1944) debuterte i 1968 med diktsamlingen Fotnoter i ut i bevegelsen for full kvinnefrigjøring, preger rødt. Siden har hun utgitt romaner, diktsamlinger, politiske pamfletter og fagbøker.det I 2009 ble hun tildeltliv. Språklig samlings litteraturpris. også hans I søsterskap med andre unge kvinner går hun i spissen for en stor forandring. <<klaff. >> Når tusenårs urett mot kvinner skal gjøres opp, blir også parforhold og familie til kampsoner. Den hjelpsomme okkupanten [2017] I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredete <terningkast 5> «Syrlig og nifst om okkupasjonsmakta» områder, heller ikke kjærligheten. GURI HJULSTAD, TRØNDER-AVISA

Alene [2011]

FO R L AGE T O K TO BER

Et hjertes beliggenhet [2013] «en sjarmerende bok om en lokaljournalists hverdag på sekstitallet ... Ericsson skildrer en hel liten hærskare av hverdagsmennesker med FORLAGET OKTOBER humor og vidd ...»: 978-82-495-2139-5 IS BN GRO JØRSTAD NILSEN, BERGENS TIDENDE

KJ ERSTI ERICSSON HUN, HAN OG KVINNE KA MPE N

Hun finner et bilde av mannen sin som ung, fra tida før de ble et par. Ansiktet hans er åpent mot framtida, det bærer ennå ingen spor av samlivet med henne. Men når hun kaster seg ut i bevegelsen for full kvinnefrigjøring, preger det også hans liv. I søsterskap med andre unge kvinner går hun i spissen for en stor forandring. Når tusenårs urett mot kvinner skal gjøres opp, blir også parforhold og familie til kampsoner. I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredete områder, heller ikke kjærligheten.

HUN HAN KJERSTI ERI CSSON HUN, HAN OG KVI NNEKAMPEN Roman | FORLAG E T OKTOBE R

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 2

13.06.2019 12:27

KJERSTI ERICSSON

HUN, HAN OG KVINNEKAMPEN

Roman | FORLAGET OKTOBER 2019

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 3

13.06.2019 12:27

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 4

13.06.2019 12:27

I På bildet er han forferdende ung. Det må være tatt på den tida da vi traff hverandre, like før jeg slo kloa i ham og halte ham med meg. Jeg spurte ikke hva han ønsket seg av framtida, visste bare at jeg ønsket meg ham. Han tumlet inn i det fordi han tilfeldigvis traff ei jente på fest, og hun nektet å slippe taket. Hvis han hadde vridd seg løs, kunne han ha reddet seg unna, til rimeligheten og de små stegene. Men han visste ikke, så han rev seg ikke løs. Han tumlet inn i det. Men jeg? Når en stor f­ orandring er på vei, finner den sine skapere, de som venter, klare til å bli tatt i bruk. Jeg visste og visste ikke at jeg var en av dem som forandringen ville velge til å brøyte seg fram med den nye tida på ryggen – rykke lenger og lenger forover, presse på og prøve ut det ytterste, også det umulige, over evne. Men det umulige måtte til for at noe skulle overleve, og for at de små, rime­ lige skrittene skulle bli nødvendige å ta, også utenfor stormens sentrum. Sjokket ved det unge ansiktet hans, åpent for alt som ennå ikke har hendt. Det er noe fremmed ved dette ansiktet: Det er helt fritt for meg. Jeg kjenner en slags skyld over å ha revet ham ut av åpenheten 5

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 5

13.06.2019 12:27

– han kunne blitt en annen, kanskje lykkeligere. Men den tanken, hans lykke, var det plass til den når den store forandringen krevde at jeg var uten tvil? Jeg var i min fulle rett, alltid; å slutte å kreve på egne og alle kvinners vegne var et svik. Det fantes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten. Det er april, altfor tidlig om morgenen. Jeg har hatt en av disse nettene når det er hardt arbeid å få søvnen til å komme, jeg er lemster i sjelen. Lampa på badet virker ikke. «Vet du hvor vi har nye tennere til lys­ rørene?» vil jeg rope, men jeg bor her alene nå. Jeg går til skatollet og roter i de små skuffene. Og det er da jeg finner bildet. Jeg ser på bildet til jeg må legge det fra meg. Kan jeg vinne tilbake denne morgenen som en helt vanlig vårmorgen? Jeg åpner kjøkkenvinduet mot de store seljetrærne som er blitt stående mellom blokkene, til minne om skogen som en gang var her. En rødstrupe synger fra den største selja. For alt jeg vet, tilhører den ei slektslinje av fugler som stedig har holdt fast ved at her, på denne pletten, skal de hver vår opprette reviret sitt, uansett om skogen forsvinner og merke­ lige, golde berg kommer i stedet. Jeg lager kaffe, drar en stol bort til det åpne vin­ duet og tuller et pledd rundt meg. Rødstrupen synger og synger. Koppen jeg drikker av, ser jeg nå, er den siste av et sett på seks, som vi kjøpte billig da vi flyt­ tet sammen. Ei tekanne fulgte med. Den har jeg ennå. Men de andre fem koppene ble ofre for hverdagslivets tumulter: en hardhendt oppvask, et barn med større 6

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 6

13.06.2019 12:27

vilje til hjelpsomhet enn evne til å bære fulle brett, et trekk av sigaretten ut av et åpent vindu, og albuen som skumper til koppen i vinduskarmen. Det var de små tingene: kopper og tekanner. Og så den store forandringen som slo ned i livet vårt og trakk alle de små tingene inn i sitt gravitasjonsfelt. Jeg plukker opp bildet igjen og ser på den unge mannen. Vi skal snart bli to mennesker som lever sam­ men. Men vi ble mer enn det. Den store forandringen gjorde oss til representanter, for hver vår kraft. Det var krefter som rakk langt ut over den lille leilighe­ ten vår, men som støtte sammen der, ved kjøkkenben­ ken, over stellebordet på badet, i senga. Han visste ikke at han representerte noe som helst, han trodde at han var et menneske, rett og slett. Men jeg visste jo bedre, siden jeg representerte. Jeg representerte kvin­ nene, de som var blitt utnyttet, nedverdiget, oversett og brakt til taushet så langt tilbake som fortida rakk. Og jeg representerte den krafta som med vidunderlig historisk arroganse var fast bestemt på å gjøre slutt på det som hadde vart i tusenår. Det var ikke mulig med minnelige ordninger, balanserte kompromisser, gi og ta mellom mi kraft og den han ikke visste at han var representant for. Når den ene parten har tatt og tatt og den andre har gitt og gitt i slektsledd etter slektsledd, finnes ingen halvvei en kan møtes på. Det var som om forandringen hele tida holdt øye med oss, også når vi elsket. Den talte gangene jeg lå med ham uten lyst, og han merket det ikke. Alle gan­ gene han burde ha sett hvor sliten eller nedfor eller såret jeg var, burde tatt meg i armene sine, sagt eller gjort noe 7

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 7

13.06.2019 12:27

vidunderlig. Kjærligheten skal ikke være blind, den skal se alt, forstå alt uten ord. Men kvinner teller ikke, hvis­ ker forandringen, det er derfor han ikke ser. Hver dag et nytt bevis. Han kom seint hjem fra jobb og hadde glemt at jeg skulle på et møte om ­kvelden. Kvinners gjøremål er ikke viktige. Han glemte å ta oppvasken, som han hadde lovet. Jeg tok den i ­stedet, han merket det ikke. Kvinners arbeid er usynlig. Alt dette var ikke bare unnlatelser, irritasjonsmo­ menter, mat for småkrangler, men summerte seg til maktforholdet mellom kjønnene, til kvinnen som den uviktige og usynlige andre. Å glemme å gå ut med søpla ble tungt av historisk mening: Hvilken side står du på – patriarkatets urko­ loss, som nekter å falle hvis den ikke blir rent over­ ende, eller kvinnenes, en ny dag og ei ny jord for alle, også for deg som mann: Det blir en lykke ikke å være undertrykker. Dette var det eneste livet vi ville få, og vi hadde valgt å leve det sammen. Vi valgte i forelskelse, denne tilstanden der vi utsetter den andre for de villeste pro­ jeksjoner av våre egne lengsler og savn, og lar oss overbevise av duften fra den andres halsgrop, av den svungne linja der korsryggen møter baken, om at dette er mennesket som vil oppfylle lengslene og stille sav­ nene, i alle dager. Siden bærer vi på forpliktelsen vi ble påført den gangen, om å være den illusjonen som den andre forelsket seg i. Hva ville han at livet skulle gi ham? Hva ville han ha fra meg? Jeg hadde ikke tid til å spørre, jeg hadde så mye å kreve, på egne og andre kvinners vegne.

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 8

13.06.2019 12:27

II Mor strakte ut hånda og rettet på håret mitt. Jeg vred meg sint vekk, jeg tålte det ikke. Denne vesle beve­ gelsen til ei hånd som var ru og rød etter årtier med oppvaskvann, skulle den ha makt til å tvinge meg til å bli den kvinnen hun sjøl hadde drømt om å være: til­ trekkende, men ikke vulgær; sminket og frisert, men så «naturlig» at ingen mann kunne ane at det fantes krølltenger, pudderkvaster og små børster med sverte til øyevipper i livet hennes; kokett, men bare i glimt og streif, en vipping med ankelen, en hånd som strøk over kjolelivet, noe lokkende i smilet som kom og for­ svant; velkledd, men ikke jålete; en kvinne som aldri gikk for langt, men likevel, det var noe som presset på der inne bak hofte- og brystholderen som skulle hindre skvalp, plutselig skvalpet det over! Et øyeblikk bare, men uten disse øyeblikkene ville ingen mann sett på henne to ganger. En kvinne som aldri gikk for langt, men langt nok. Og det var disse reglene for hva som var for langt og hva som var langt nok hun måtte lære meg før hun kunne slippe, og når jeg smatt unna kom hun etter. Det hjalp ikke at jeg flyt­ tet, at jeg ble voksen, at jeg fikk jobb og barn, hun ga ikke opp, hun rakte ut hånda for å rette på håret mitt, hun fortalte meg hva slags klær jeg burde gå med, og 9

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 9

13.06.2019 12:27

når jeg ikke kjøpte slike klær, ga hun meg dem i jule­ presang. Jeg dyttet dem bakerst i skapet og brukte dem aldri. Haugen i skapet vokste, en bortkastet for­ mue, mye penger hadde hun aldri, og likevel kjøpte hun disse klærne igjen og igjen, det fortsatte inn i alderspensjonen. Skjørt og bluser og pelsluer og mor­ genkåper, de lå der lag på lag og vitnet om den lang­ trukne ­kampen mellom hennes innbitte visshet om at det ikke f­ antes noen lykke i livet for meg utenfor hen­ nes oppskrift, og min rasende redsel for å møte noe som liknet på henne i speilet. Ikke forbilder, men mot­ bilder var mødrene våre, og alle deres velmente råd og formaninger skydde vi som fluepapir vi kunne bli sittende fast i, og surre av oss vingene i forgjeves for­ søk på å komme løs.

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 10

13.06.2019 12:27

Broren min og jeg var sjelden våkne når far gikk på arbeid. Men mor var våken. Hun hadde allerede fått fyr i ovnen med opptenningsved og koks fra kjelleren. Hvis jeg sto tidlig opp, hendte det at fars pysjamas fortsatt lå på golvet. Han pleide å kle på seg foran de første blaffene av varme som mor hadde fått i stand for å mildne overgangen fra seng til arbeidsdag for mannen sin. Når broren min og jeg kravlet ut av sengene våre, var det blitt varmt i leiligheten. Døgnet hadde to års­ tider her inne: Vi unger levde i den varme, faren vår møtte det første, prøvende mildværet, mens bare mor kjente den kalde årstida som det var hennes ansvar å fordrive. Far kom hjem med ettermiddagsansikt, det var den faren vi visste om. Bare på søndager så fjeset hans litt mindre velbrukt ut, som om noen i løpet av natta hadde gitt det et tynt strøk med maling. Mandag ettermiddag var det ingen spor igjen etter det strøket. Det var uklart for oss hva som foregikk «på arbeid». Noe kunne vi likevel lese i e­ ttermiddagsansiktet, og i hvordan ordene falt mellom ham og mor. Som regel satte han fra seg veska med den tomme termosen, vasket hendene og gikk rett til middagsbordet som 11

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 11

13.06.2019 12:27

sto ferdig dekt. Han nikket når mor bar fram fatene, ikke direkte anerkjennende, men nøytralt aksep­ terende, enten hun serverte fiskegrateng, seibiff med løk eller den smått eksotiske retten spagetti. K ­ velden forløp rolig med kaffe, radionyheter, og kanskje kortspill med oss unger dersom mor hadde tid til å være fjerdemann. Eller far snurret på globusen, og så pekte en av oss i blinde på et land, et hav. Paraguay! sa far, eller Marmarahavet, Sargasso, Rhodesia, For­ mosa. Han snudde seg mot bokhylla der leksikonet sto i tolv bind, tok ut det riktige bindet uten å måtte sjekke bokstavene på skinnryggen, og leste høyt om Paraguay, Marmarahavet, Sargasso, Rhodesia eller Formosa. Men det hendte at han kom hjem med en fordring i ansiktet. Da hadde noe hendt «på arbeid», skjønte vi, en urett, en krenkelse, stor eller liten. Han nikket ikke til fiskegratengen, seibiffen eller spagettien, men stivnet i nakken så det ble klart, også for oss barna, at mor kunne da sannelig ha anstrengt seg litt mer. Hun skulle sørge for balansen i livet hans. Når han ble gjort mindre «på arbeid» skulle hun gjøre ham større, når han ble fratatt noe, skulle hun gi det til­ bake, med renter. Alle angrep på sjølaktelse og ver­ dighet, all rutinemessig ringeakt måtte gjenopprettes av henne. For det var jo for hennes skyld, hennes og vår, at han tålte alt det han måtte tåle. Derfor ble all urett og alt ubehag forvandlet til gjeld, hennes gjeld til ham. Hun slet med den gjelda så lenge han levde. Sjøl etter at han fikk en bedre jobb i firmaet, satt på kontor 12

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 12

13.06.2019 12:27

og startet arbeidsdagen seinere, vokste gjelda. For heller ikke kontoret var uten krenkelser. Det var ei gjeld hinsides regnskaper og eksakte tall. Av fars ettermiddagsansikt lÌrte jeg at mannens for­ dring pü kvinnen er grenseløs.

Hun han og kvinnekampen_Kjersti Ericsson.indd 13

13.06.2019 12:27