LEVENDE ER HUN KJERSTI ANNESDATTER
SKOMSVOLD
ELISES BOK
KJERSTI ANNESDATTER SKOMSVOLD (f. 1979) har et betydelig forfatterskap, bestående av romaner, dikt og essay. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg , som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris og kortlistet til den prestisjetunge IMPAC Dublin Literary Award. I 2015 mottok Skomsvold Doblougprisen for sitt forfatterskap. Bøkene hennes gis ut i 26 land. Hun er levende er Skomsvolds åttende roman.
hun er levende
Elises bok
Kjersti Annesdatter Skomsvold hun er levende
Elises bok
roman | forlaget oktober 2025
kjersti annesdatter skomsvold Hun er levende. Elises bok © Forlaget Oktober as , Oslo 2025
Bokomslag: Olve Sande
Satt med Adobe Garamond 11/15 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad
Papir: 70 g Munken Print Cream
Trykk og innbinding: ScandBook ab , Sweden, 2025
Første opplag, 2025
isbn : 978-82-4953-044-1
www.oktober.no
Sitatet på side 5 er hentet fra Huset ved broen av Marilynne Robinson, oversatt av Ingrid Haug, Cappelen Damm, Oslo, 2024
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til familien min –til de som var her før meg og til de som kommer etter.
Kraften bak tidens gang er en sorg som ikke lar seg lindre.
marilynne robinson
faren dør
faren dør, men ingen forteller Elise hvordan. Hun gjemmer ansiktet bak gardinene da de bærer kroppen hans over gårdsplassen, hun orker ikke tanken på at de eldre brødrene legger faren i vedskjulet, at de legger ham der i vente på våren, da jorda er tint og de kan grave ham ned, hun nekter å gå dit for å hente ved. Dagen da han blir begravd, ligger hun til sengs med feber, hun ser ham ikke bli senket ned i jorda, besøker ikke graven hans. Fordi mora stirrer ut av vinduet, lar blikket henge livløst ut over Salsvatnet, bestemmer Elise seg for at det er der faren må være.
Jeg vet heller ikke hvordan Ole Rønning døde. Han døde 23. januar 1892 og ble begravd en god stund senere, så først plasserer jeg ham i uthuset. Antakelig døde han hjemme etter et kort sykeleie, som dattera si, Nanna, eller kanskje han døde i en ulykke på gården, han falt ned fra taket han forsøkte å reparere, han var kald på fingrene, og festet glapp. Men så leser jeg om en annen slektnings død, og denne slektningens død setter seg fast
i meg, jeg gir den til Ole Rønning. Han faller gjennom isen, seiler ned i Salsvatnet med hest og slede, dette er jo i januar, isen burde være tjukk, men så er den likevel ikke tjukk nok, han forsvinner i den nest dypeste innsjøen i Europa. Der blir han værende, på bunnen med øynene åpne. Dermed lever både Elise og jeg med denne oppfatningen av Ole Rønnings død, vi plasserer ham i Salsvatnet.
Elise tenker på morgenen da hun så faren sin for siste gang. På nytt og på nytt går hun gjennom hva som skjedde.
Det siste hun ser av ham, er ved frokosten, hun ser ham ikke etter det.
Ved frokostbordet sier mora: – Ikke slikk deg på fingrene, Elise.
Elise blir skamfull, blant søsknene er hun den som oftest blir irettesatt ved matbordet: – Ikke dingle med beina, Elise.
Det hender at hun dingler med beina om morgenen, ille til mote av lyset som faller inn gjennom vinduene de dagene et dyr skal slaktes, beina fram og tilbake under stolen, som om de forsøker å løpe sin vei.
Denne morgenen slikker hun seg på fingrene, og hun får det for seg at farens forsvinning må ha noe med det å gjøre. Men hvordan? Om hun ikke hadde slikket seg på fingrene, så ville ikke faren sett opp fra tallerkenen,
blunket til Elise, han ville ha gått ut av døra bitte litt før, og det ville vært nok? Eller: Om Elise ikke hadde slikket seg på fingrene, ville faren ikke ha sittet bak hesten og humret over det skamfulle blikket til dattera, han syntes jo ikke det var så ille å slikke seg på fingrene, og han ville ha fulgt bedre med på knirkingen i isen, han ville ha trukket i tømmene, snudd og tatt den lange omveien rundt. Kanskje det var det som skjedde? Elise er i alle fall sikker på at om hun ikke hadde slikket seg på fingrene, så ville faren vært i live nå.
Det er ikke stort jeg vet om oldemora mi, Elise, da jeg begynner å skrive om henne. Jeg vet at hun var en «heks», for det er sånn etterkommerne hennes husker henne. Jeg vet også at hun må ha hatt et fryktelig hardt liv, for av og til ser faren min trist ut og sier: «Hun må ha hatt et fryktelig hardt liv.» Og kanskje er det grunnen til at det er akkurat hun av formødrene mine som dukker opp?
Det som skjer, er at mitt eget liv blir vanskelig, og det er da hun kommer til meg. Jeg ligger våken om nettene, med en sovende toårings hånd i min, og jeg gråter fordi jeg er så utmattet og utslitt av sykdom. Jeg elsker livet, men så prøver kroppen min å lure meg til å tro at jeg ikke vil klare dette lenger, og det er skremmende hvor fort det kan skje. Og det er forferdelig skremmende
når jeg samtidig holder hånda til en toåring. Den lille varme, myke hånda, som jeg aldri vil gi slipp på.
Det er da døden kommer nærmere, de døde kommer nærmere, de kommer om nettene. Jeg ligger våken og undrer meg over alle disse menneskene som var her før oss, og som henger sammen med oss som kommer etter.
Jeg kan høre en svak hvisking, mumling, om katastrofer og sorger, gleder og forventninger; alle disse skyggene løper rundt meg som bortkomne barn i en stor skog, og jeg strekker armen ut etter dem, sier: – Her! Hit! Kom til meg!
Det er hånda til oldemora mi, Elise, jeg får tak i, eller hun får tak i meg, hun som jeg har fått for meg at hadde det hardeste livet av dem alle. Hun fødte så mange barn, hun begravde så mange barn, hun blir bare husket som fæl, hvordan ble det sånn? Hun skjelte ut barnebarna sine, hun satt sint og mutt i en stol når hun var på besøk, folk spurte seg om noen noensinne hadde sett den kvinnen smile. Gjennom hele natta holder jeg den skrukkete og beinete hånda hennes i hånda mi.
Elise er elleve år, snart tolv, og hun ser ut av vinduet mens hun forestiller seg at faren ligger på bunnen av den frosne innsjøen, med øyne som åpner og lukker seg. Hun ser hvordan dagslyset beveger seg over landskapet,
og hun hører den kalde vintervinden som feier alt den kommer over, ut mot havet. Gården deres, Mo gård, ligger med blikket vendt mot Salsvatnet, og bak ryggen deres er det endeløse havet, de er omgitt av hav og sjø. Innsjøen lukter hav og havet lukter innsjø og alt smaker salt, alltid. Vinden er fuktig og klærne og håret og sengene.
Det er ikke stort varmere eller tørrere inne, i det store, hvite våningshuset med grønne vinduskarmer. Elise merker hvordan småsøsknene følger mora med blikket hvor enn hun går, som om de er redde for at mora også kan forsvinne, som faren har gjort, og når mora ikke er der sammen med dem, så ødelegger de ting. De trekker tråder ut av klær, slår hverandre, lugger hverandre, stikker fingrene så langt de kan inn i hverandres eller egne øreganger. De heller melet ut på gulvet, dytter det ned i sprekkene mellom gulvplankene, de kaster katten ned trappa. Tvillingene Norman og Karoline på fire år er verst, men også Anna på seks, Peter på åtte og Nils på ti, som for lengst har begynt å løpe rundt omkring på egen hånd; de klenger seg nå til mora igjen, de er på nytt blitt til små, hjelpeløse barn.
Mens barna følger med på moras minste bevegelse, brystkassen som går ut og inn, knapt merkbart, stirrer
Anna Mathea Tørrisdatter fra Nufsfjord selv tomt ut i lufta. Hun ser liksom ingenting av det som skjer foran
øynene hennes, tenker vel bare på at hun er alene med altfor mange barn og dyr.
De er tolv søsken til sammen, og de ville vært tretten om Nanna fremdeles levde. Noen barn er mer spesielle enn andre, og Nanna var et sånt helt spesielt barn. De to jentene midt i søskenflokken, Sigrid og Elise, er det ikke. Elise er for liten til å være til nytte, for stor til at noen må ta seg av henne. Hun er snart tolv år, hun er vel ikke for liten til å være til nytte, men likevel er det blitt sånn. La oss si at Elise som barn er litt udugelig til å arbeide, at hun så lett glemmer hva hun holder på med, og enda mer etter farens død, hun svir maten, heller ut drikkevannet i stedet for vaskevannet, gir sauene maten som småsøsknene skulle hatt. Sigrid er et par år eldre enn Elise, og nå er det Sigrid som må ta seg av småsøsknene, hun bærer dem vekk fra den hjelpeløse mora, det er Sigrid som vasker gulv og melker kuene, hun gjør alt som mora har pleid å gjøre. De eldre søsknene, Thomas på seksten, Olaf på nitten, Anders på tjueen, Thorvald på tjueto og Elen på tjuefire hjelper til, noen må vel hjelpe til, eller så arbeider de på andre gårder, de går på skole i andre byer, de skal rømme til Amerika. Men det skjer ikke ennå. Nå er tiden liksom fryst, etter at faren deres døde, femtiåtte år gammel. Han var et godt menneske, og de savner ham.
Hver morgen ser Elise ut av kjøkkenvinduet på det hvite landskapet, isen som smelter, og hun venter på at faren skal stige opp igjen, krabbe oppover stranda. Når det er uvær, ser hun for seg faren bli blåst opp på land, full av historier om alt han har foretatt seg der nede på bunnen.
– Kom tilbake, far, hvisker hun med munnen mot vindusglasset. – Du må hjelpe mor.
– Det er du som må hjelpe mor nå, sier faren.
– Sigrid hjelper mor, sier Elise, – det er hun som er den snille av oss.
– Du er også snill, Elise.
– Men det er det bare du som vet. Vær så snill å komme tilbake, far.
De er begge stille lenge, og så prøver faren å få henne til å tenke på noe fint, han gjorde ofte det når hun var lei seg.
– Husker du han eskimoen? sier faren. – Var ikke han flott?
De eldre brødrene arver farens klær, utenom jakka hans, den er så slitt, ellers takk, ingen vil ha den. Elise vil ha den, hun synes jakka lukter mer som faren hennes enn faren selv gjorde.
Hun sitter på skolebenken, ser på den gamle læreren uten å se ham, hun klarer ikke å følge med, angrer bare på at hun ikke døde som niåring, som den eldre søstera hennes gjorde, Nanna. Elise var ikke mer enn tre år da
søstera døde, og en treåring er så fin å ha på fanget, så det var hun som satt i farens fang mens han sørget. – Nanna nanna nannami, nynnet faren som en sorgsang ned i håret hennes. Den fine faren, om han ikke hadde gjort henne farløs, ville hun forblitt et barn, det er umulig for Elise å forestille seg at hun kunne blitt voksen mens faren fremdeles levde.
Grunnen til at jeg tror faren, Ole Rønning, var et fint menneske, er at jeg finner et notat, eller brev, som han har skrevet. Jeg finner det på internett, jeg kan ikke huske å ha funnet noe så fint på internett før, en fjern slektning har lagt det der. Det notatet er en gave, det binder meg sammen med slekta som kom før oldeforeldrene mine. Notatet er ikke langt, bare to håndskrevne a 4sider, men jeg ser at han har et lys i seg, faren til Elise. Jeg skjønner at Elise hadde en god far, at hun må ha hatt lys i barndommen; og det er jo ikke rart om det vil skje noe med henne, at det vil forandre henne på et vis, når det lyset slukker?
Ole Rønning skriver om livet sitt, nærmest en slags oppsummering, han skriver om en fattig husmannsgutt som blir poståpner og skolelærer, om lese- og skrivelysten som var så sterk i ham allerede som barn. Han lærte å
lese som liten gutt, av bestemora si, Kjersti Jensdatter fra Flå i Trøndelag, hun lærte en drøss med unger å lese, og jeg blir glad da jeg oppdager at vi har en tilsynelatende snill person i slekta som het Kjersti.
Jeg ser en vilje til liv. Det må ha vært et hardt liv, men Ole Rønning virker likevel takknemlig. Han skriver om papirark han får til å skrive på, om skillinger som blir spart ved salg av smør og skomakertjenester, eksamener som blir bestått, om forloveden Anna Mathea, og om alle barna de får, om jordstykker som blir festet.
Når det gjelder Elise, så eier hun fire ting. Hun har fire ting som er bare hennes. Hun har dem i en eske under senga. Den ene tingen er et utklipp fra avisa, det er et fotografi av en eskimo. Den andre tingen er en brosje hun har fått av oldemora si, Kjersti. Den tredje tingen er et skjørt, tynt blad, et sånt hvor bare strengene er igjen, det er nærmest gjennomsiktig. Den fjerde tingen er en liten stein som hun fant i moras sko.
Fotografiet av eskimoen (Elise vet ikke at det heter grønlender) var det faren som viste henne.
– Kom og se, Elise, sa han da han satt og leste i avisa fra Namsos. Faren var så glad i å lese, han var glad i å lese både aviser og bøker.
Elise kom og satte seg på farens fang, selv om hun egentlig var litt for stor, mens hun så på bildet av eskimoen. Det var det verste hun noensinne hadde sett! Så skummel! Masse svart hår og skjegg og tjukk pels nedover beina, nesten som et dyr!
Men så fortalte faren at det var buksa hans, det var ikke beina, han hadde en bukse laget av selskinn. Og Elise visste hva en sel var, hun hadde sett tegning av en sel i en bok om havdyr. Elise ønsket seg umiddelbart en bukse av selskinn, da kunne hun stryke hendene over lårene, late som om hun hadde sin egen sel på fanget. Hun har jo nesten ingenting som er bare hennes.
– De bor på Grønland, sa faren og pekte vestover. – Først er det bare masse hav, og så er det en liten, grønn øy som heter Island, og etter det er det en stor øy dekket av is som heter Grønland, og der bor eskimoene.
– Kan de komme seg hit? spurte Elise. – Ja, det kan de nok, sa faren, – de er gode båtbyggere. Elise sov lite den natta.
Faren forenkler det jo litt, det ser jeg når jeg ser på kartet, Salsnes som ligger langs denne opphakkete kysten i Nord-Trøndelag, ut mot havgapet. Kysten ser ut som metallspon med en magnet under, det er som om øyene forflytter seg for hver gang jeg tar en titt. Utenfor Salsnes
Om Syke søster (2023)
«en av våre aller ypperste samtidsforfattere»
IDA VÅGSETHER, MORGENBLADET
Om Agnes natt og dag (2021)
«vidunderlig»
FARTEIN HORGAR, ADRESSEAVISEN, terningkast 6
Om I dag jeg, i morgen du (2020)
«Skomsvold klarer å la de største temaene –(Livet! Døden! Kjærligheten!) – henge som en skygge over hver setning»
MARIA LOKNA, VINDUET
Om Barnet (2018)
«Skomsvold er i stand til de virkelig verdensutvidende beskrivelsene»
BERNHARD ELLEFSEN, MORGENBLADET
Om 33 (2014)
«Nok en uforlignelig velskrevet og dypt original bok signert av en av landets minst forutsigbare fortellerstemmer»
ARNE HUGO STØLAN, VG, Årets beste bøker 2014
Om Litt trist matematikk (2013)
«en av de mest spennende nye forfatterne i landet»
TROND HAUGEN, MORGENBLADET
Om Monstermenneske (2012)
«uutgrunnelig trist og ufattelig morsom»
ELLEN SOFIE LAURITZEN, DAGBLADET, Årets beste bøker 2012
Om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009)
«En kjærlighetshistorie som ikke kunne ha vært vakrere»
DER SPIEGEL
KJERSTI ANNESDATTER SKOMSVOLD har ikke visst stort om oldemora si, men noe har hun skjønt: Hun var fryktet. Og hun må ha hatt et hardt liv.
Så skjer det at Kjersti ligger våken om nettene. I den ene hånda holder hun toåringen sin. Den andre hånda har oldemor Elise grepet tak i.
Skomsvold begynner å dikte fram sin egen oldemor, som ble født i 1880. Hun skriver seg inn i fortiden, eller vever fortiden inn i nåtiden. Det meste finner hun på, men noe er sant: Tolv år gammel mister Elise faren sin. Altfor ung innleder hun et forhold til læreren sin, eller han innleder et forhold til henne, og da Elise blir gravid, 17 år gammel, gifter de seg. I årene som kommer føder hun barn etter barn etter barn, og hun må begrave mange av dem. Men selv om Elise blir husket som en sint og bitter kvinne, må vel også hun en gang ha elsket livet?
Hun er levende. Elises bok er den første boka i en planlagt kvartett om forfatterens formødre.
ISBN 978-82-495-3044-1
