Bronken Senderud. Hotellet.qxp 07.12.2018 14:43 Side 1
Om b o (2017)
«Bo er ein oppvekstroman, ein kjærleiksroman, kan hende ein kunstnarroman … episodar og hendingar frå tida saman med [Bo] blir levandegjort og nærverande i forteljarens lyriske språk. Men så har da også forteljaren i romanen fått språket frå skrivaren, nemleg Kjersti Bronken Senderud, som mange vil kjenne fyrst og fremst som ein av våre viktigaste lyrikarar. Bo får mi beste anbefaling!» o l e ka rl se n , dag o g ti d Om fa l l- o g lyt t e øve l s e r (2015) «For hver diktsamling rydder Kjersti Bronken Senderud seg stadig tydeligere plass i eliten av norske lyrikere. I de senere diktsamlingene sine har hun beveget seg mot stadig rikere og mer sammensatte strukturer … en diktning som kretser rundt nødvendigheten av å våge å utsette seg for forandring og forvandling. Det handler om å erkjenne at alt er i bevegelse, men samtidig at alt henger sammen, at alt er deler av samme helhet» g e i r v e sta d, h a m a r a rbe i d e rbl a d «Sterke dikt om mennesker som faller» m a ri t g røt ta , n rk p 2
forlaget oktober
Forfatterportrett: paal audestad Forsidebilde: ©j osef koudel ka | m agnum ph otos Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xi l desi gn
«Kjersti Bronken Senderud evner i Bo å skape et univers der typene vi gjenkjenner blir til enkeltmennesker vi kan forstå. At hun klarer det, skyldes for en stor del den språklige oppmerksomheten» c a ri n a e l i sa be th be d da ri , m o rg e n bl a d e t
hotellet
h o t e l l e t er en roman om å møte seg selv i en annen, om sorg og utilstrekkelighet og forsøk på forsoning, skrevet frem i det tilbaketrukne hotellets språk: sildrende, lysende, dempet.
«Briljant og billedrik» bj ø rn h at te rud, h a m a r a rbe i d e rbl a d
kjersti bronken senderud
k j e r s t i b r o n k e n s e n d e r u d (f. 1971) debuterte i 1997 med diktsamlingen Fremdeles. Siden har hun gitt ut ytterligere syv diktsamlinger samt prosaboken Smeltevannet (2002) og romanene Huset (2007) og Bo (2017). Hotellet er Kjersti Bronken Senderuds tolvte utgivelse.
Hotellet er gammelt og avsidesliggende, omgitt av en hage med plen og grusganger, et lysthus og en dam med vannliljer; i skogen bakenfor finnes et tjern, og enda lenger borte er fjorden og stranden. Til hotellet ankommer ei ung jente sammen med faren og broren. Med seg har de også fraværet av moren, som er død. Jenta observerer hotellets beboere, noen er på ferie, som hun selv, andre har slått seg ned for lang tid, kanskje for godt. Her bor den sortkledde Kitty, som av og til kommer ned til baren for å spille piano, her bor Per Thorsen, forhenværende hestetemmer og globetrotter, og Joanne med de lange, tynne sigarettene. Det spilles biljard og krokket, det sykles langs skogsstiene, det snakkes lavmælt og røykes ved hagebordene. De helårsboende har trukket seg tilbake, av nødvendighet, uvisst fra hva; hotellet er et frikoblet sted hvor alle slags sorger kan finne rom. Jenta gransker broren, hun gransker farens savn, hun gransker seg selv. Men særlig gransker hun Lola, hotellbestyrerens datter. Lola på sin side bryr seg ikke så ofte om de korttidsbesøkende, men denne nye jenta følger hun med på. Og mellom de to befinner Njål seg, resepsjonisten med alle bøkene. Det er en sommer uten like, på et eventyrlig sted.
kjersti bronken senderud
hotellet ro man f o r l a g e t
o k t o b e r
«Poesien hennes er fundert i en ekstrem følsomhet overfor tildragelser i omgivelsene (dugg i gresset, en haltende hund), og kroppen som en upålitelig avgrensning for identitet … Og som litterær behandling av menneskets sårbarhet i lys av klimakrisen er Fall- og lytteøvelser sjeldent vellykket» a n e nyda l , m o rg e n bl a d e t
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 2
17.12.2018 12:18
Kjersti Bronken Senderud
hotellet Roman
forlaget oktober 2019
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 3
17.12.2018 12:18
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 4
17.12.2018 12:18
1 Den røde kula ruller bortover filten, forbi de andre kulene, den hvite, grønne og blå. Hun står et stykke fra meg, lener seg over biljardbor det, sikter med køen, holder pusten, lener seg frem og skyter ifra. Først høres ett klikk, så ett til, og enda ett, klikk, klikk, klikk. Det er som om det sitter et støt inne i kroppen h ennes, i bekkenet, magen, hoftene, nede i ryggraden. Noen har en slik kraft, andre har det ikke. Jeg ser hvordan hun treffer alle kulene, én etter én klinker de sammen og ruller ned i det rette hullet. Slikt spill kan være ren nybegynnerflaks, eller nådeløs treff sikkerhet.
5
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 5
17.12.2018 12:18
2 Vi er på sommerferie, på et lite hotell, broren, faren min og jeg. Det var Hotell, ikke motell eller pensjonat det sto på det blinkende, litt slitte skiltet vi kjørte forbi oppe ved krysset, hvor faren min brått tok av, bannet lavt, men kort tid etter pustet ut og parkerte foran det hvite, treetasjes, sikkert en gang staselige huset. Der lente han seg tilbake i setet og så mot fasaden, før han vendte seg mot oss og sa, ja, så var vi her, da. Det at han sa det sånn, kunne bety at han hadde vært her før, eller at han hadde planlagt det hele tiden, uten å si noe om det til oss, til broren min og meg. Jeg ser opp mot vinduene i den gamle bygningen, flere har gardinene trukket for selv om det er en varm som merkveld. Da vi åpner bildørene og går ut, kjenner jeg et lummert trykk, insekter står i lufta, fuglekvitter høres fra de store løvtrærne. Faren min åpner bagasje lokket, løfter to kofferter ut på grusen, det glitrer, lyser nesten, i de små steinene i singelen. Ei dør åpner seg, og ut fra hotellet kommer ei jente, kanskje litt eldre enn meg, hun krysser over plenen og kommer ut på grusen, det knaser under føttene hen nes, kveldssola skinner i det lange, litt viltre håret, hun 6
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 6
17.12.2018 12:18
ser rett på meg, holder blikket mitt, men sier ingen ting idet hun passerer meg, jeg snur meg etter henne, det gjør broren min også, samtidig som han trekker meg i hettegenseren og sier noe om at han ikke vil bo på samme rom som meg.
7
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 7
17.12.2018 12:18
Men det må han, faren min har bestilt to rom. Vi står i resepsjonen, faren min ser ned i boken på disken, som for å lete etter navnene våre, slik opp ned. Bak den høye disken står en ung gutt, han sier vi skal bo på nummer 8 og 10, far fikler litt med den ene nøkkelen og spør om det er mulig å få noe å spise selv om vi kommer sent, den unge gutten har et direkte og rolig blikk, han ser på meg, nikker, ser deretter på faren min, sier han skal snakke med de på kjøkkenet. Vi går oppover trappen til andre etasje, mønsteret i teppegulvet er slitt ned, jeg ser på numrene på dørene vi passerer, nummer 2 og 3, jeg tenker at jenta som kom ut av inngangsdøra kanskje bor på et av de rom mene, eller kanskje er hun datteren til hun som d river hotellet, faren min sa noe om at det er en enslig kvinne. Faren min setter ned koffertene fremfor nummer 8, vrir om nøkkelen og skyver døra opp, før han viser broren min og meg inn foran seg. Det lukter søt par fyme i rommet, broren min setter seg ned på den ene sengen, jeg går bort til vinduet, trekker gardinet litt mer til side, herfra ser jeg ut over gårdsplassen og den store, nesten ville hagen, bak en hekk ligger et gam melt basseng, og litt bortenfor der igjen et forfallent 8
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 8
17.12.2018 12:18
lysthus, i flere av trærne henger det lykter, det ser ut som de har hengt ute lenge. Lengst nede i hagen ligger et lite vann. Faren min trekker opp skjorteermene, lener seg mot dørkarmen og ser litt spørrende på meg, som om han venter at jeg skal si noe, så sier han at vi kan møtes nede i hagen om ikke lenge. Jeg hører ham låse opp døra til sitt værelse, lukke den etter seg og deretter åpne et vindu, han fester den ene haspen, broren min har lagt seg bakover på senge teppet på den ene sengen uten å ta av seg skoene, det suser i rørene, jeg hører faren min kremte. Så ser jeg henne, hun kommer gående fra innunder trærne, hun går forbi lysthuset og mot bassenget, hun ser opp mot vinduet hvor jeg står og ser ned, hun ser på meg på samme måte nå som da hun gikk over grusen, det samme direkte blikket.
9
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 9
17.12.2018 12:18
Det banker lett på døra, og før noen av oss får svart, åpner faren min, han stikker hodet inn, broren min setter seg opp i bare singleten og strekker seg mot fotenden av sengen og finner genseren sin. Jeg ser hvordan hendene hans finner vei under det lyseblå bomullsstoffet, fingrene hans ser skjøre ut, rekker jeg å tenke, før han samler dem i bukselommene. Plut selig kjenner jeg meg trøtt, jeg setter meg ned på den andre sengen i rommet, lener meg bakover mot den hvite kjølige veggen, sparker av meg skoene, strekker beina ut i rommet, spriker med tærne, stemmer høres utenfor vinduet. Broren min spør om jeg ikke vil bli med ned, jeg sier de kan gå i forveien, at jeg vil ta meg et bad, klærne kleber seg mot huden etter den lange kjøreturen. Jeg hører døra smekke igjen bak broren min, og så skrittene hans bortover gangen, ned trappen, før de blir borte, han går kanskje litt rundt og ser seg omkring i hagen. Jeg lurer på hvorfor far har tatt oss med hit, hvorfor han har valgt akkurat dette stedet.
10
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 10
17.12.2018 12:18
På sengene er det lagt frem lyserosa håndklær, jeg tar med meg det ene og går ut i gangen, på en av dørene er det festet et lite skilt hvor det står Bad med blå skrift på hvit bunn. Jeg åpner døra og går inn. Det er kjølig i rommet, en tydelig lukt av lavendelsåpe og fukt slår mot meg, jeg vrir om nøkkelen, henger fra meg hånd kleet på en knagg ved badekaret, setter i proppen og skrur opp kranene. Det er et gammelt badekar, litt slitt i emaljen, med løveføtter og avrundede kanter, på veggen rundt lyser blå fliser. Dampen varmer opp rommet, jeg trekker t-skjorta over hodet, vrenger av meg trusa og kipper av meg de lette s ommerskoene. Helt naken blir jeg stående på gulvet og dra den ene hånden frem og tilbake gjennom vannet før jeg går oppi. Utenfor høres skritt, jeg ser for meg jenta i hagen, sola i det lange håret hennes, den kantete kroppen under t-skjorta og den slitte dongeribuksa. Vannet er allerede kjøligere, jeg fyller på mer av det varme, strekker meg etter såpen som står på den ene kanten, en lyseblå flaske, jeg trykker d ispenseren to ganger ned, fyller hånden, før jeg begynner å vaske meg på halsen og nedover brystet, under armene, magen og videre nedover kroppen, det skummer, jeg 11
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 11
17.12.2018 12:18
reiser meg opp i karet og fører den ene hånden over kroppen til hver kroppsdel er helt hvit av såpe. Så trekker jeg opp proppen og skrur på dusjen. Vannet renner over hodet og inn i øynene, inn i munnen og ørene, jeg lener ansiktet bakover, strekker tungen ut. All såpen legger seg i hvite render på siden og i bunnen av karet, jeg løfter av dusjhodet og skyller det hvite skummet ned i sluket, strekker meg etter håndkleet og trår ut på gulvet, det banker på, en mannsstemme snakker tett mot døra: Marie, Marie, – er du der inne?
12
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 12
17.12.2018 12:18
På gresset foran hotellet sitter faren og broren min rundt et bord sammen med en eldre mann og en kvinne. Lufta er sval, på vei over hellene kjenner jeg den stryke mot overarmene og leggene, skrittene mine høres nesten ikke, men broren min har hørt meg og snudd seg, han ser på meg, og nå ser alle de andre på meg også, faren min trekker meg bort til bordet, den ukjente kvinnen reiser seg, strekker frem hånden sin, en spinkel og kjølig hånd, hun sier navnet sitt: Joanne, hun drar på det. Den eldre mannen reiser seg ikke, men strekker hånden sin frem over bordet, han har en sigarett mellom to sammenknepne lepper, det er knapt så han åpner munnen idet han sier navnet sitt: Per, sier han, Per Thorsen. Faren min har trukket frem en stol til meg, Per Thorsen forteller at han er en av dem som bor her hele året, han peker opp mot hotellet, der, på hjørnet, i tredje, han trekker røyken inn, harker litt og lener seg tilbake i stolen. Faren min drikker en slurk vin fra glasset han har fremfor seg, han skåler mot Joanne, hun løfter sitt, skå ler tilbake, i glasset hennes ligger en halv sitronskive. Broren min drikker brus, faren min spør om jeg vil ha og nikker mot flaska til broren min, men jeg er ikke 13
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 13
17.12.2018 12:18
tørst. Per Thorsen sier noe om at det er viktig å drikke i denne varmen, han tar selv to slurker, blir sittende litt med glasset i hånden før han setter det fra seg med et skarpt kling mot glassplaten. Jeg ser på lyktene i trærne, lurer på om de er fra en bestemt fest, eller om de henger ute hele sommeren igjennom, de er falmet i fargene, kanskje er de fra en sankthansaften, et bryl lup eller en fødselsdagsfeiring. Jeg går langs hellene bort til en trapp som fører mot en nedre del av hagen, det vokser mose på trinnene, det er en gammel steintrapp med smijernsgelender på hver side. Dammen kommer til syne idet jeg passerer noen gamle og krokete frukttrær, her er gresset lengre, helt borte ved dammen ser jeg hvor grumsete vannet er, det er ikke mulig å se bunnen. Stemmene fra det lille selskapet bærer helt hit ned, jeg hører dem le. Jeg forstår ikke hvorfor broren min blir sittende, kan skje han venter og håper jenta med det viltre håret vil komme, kanskje han sitter der for å fiske etter hvem hun kan være. I et hvitt stakittgjerde aller nederst i hagen finnes det også ei lita grind, men den sitter så hardt at jeg like gjerne klatrer over, jeg snur meg og ser mot hotellet, alle vinduene liksom ser tilbake, smårutete vinduer som ikke kan ha vært malt på lenge, men en gang har dette vært et staselig sted, det kan jeg se. Jeg følger gjerdet bortover mot skogen, det var her hun kom fra, jenta, sola lyser mot de høye stammene, det skinner i 14
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 14
17.12.2018 12:18
det gylne treverket, lyset striper seg frem langs skog bunnen også, det lukter jord og tre. Her høres ikke stemmene fra hotellet, bortsett fra noen ivrige fugler og et forsiktig sus mellom trærne er det ingenting å høre. Jeg lener meg mot en av de kraftige stammene, ser opp mot trekronen og videre mot himmelen, k jenner suget, det sprer seg helt ut i fingrene og tærne, det strekker seg ut fra kroppen, inn m ellom stammene, langs skogbunnen, opp mot himmelen, opp. Da jeg går tilbake mot hotellet, hagen og dammen, kjenner jeg ikke føttene mine, jeg er så lett, fremme ved det gamle stakittgjerdet svinger jeg meg over i en rask bevegelse, nå hører jeg stemmene fra g jestene høyere oppe i hagen, de bærer hit, til dammen og de krokete frukttrærne, det er ikke bare gresset som er høyere her nede, enkelte blomster vokser opp langs de gamle stammene, og der, mellom to av frukttrærne ser jeg henne, hun ligger i gresset med armene og beina utstrakt, håndflatene vendt oppover, øynene lukket, jeg ser på buen som tegner seg over hvert øye, på nesen og den halvåpne munnen. Jeg går ikke nær mere, men blir stående litt på avstand, det er ikke rik tig å stå slik, men selv om jeg vet det og nesten har en følelse av å gjøre noe ulovlig, klarer jeg ikke la være å se på henne, på håret som ligger i uorden utover gresset, brystet som beveger seg langsomt opp og ned under en tynn blå bluse, pusten går jevnt, som om hun sover. Skoene har hun tatt av seg et stykke bortenfor på gresset. En stor fugl letter fra et tre inne i skogen, 15
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 15
17.12.2018 12:18
lyden av vingene som slår mot greinene, hun lar seg ikke merke med det. Beina mine begynner å gå uten at jeg egentlig har tenkt det, ikke mot henne, men fra, jeg går raskere, jeg løper opp steintrappen og videre opp over hagen, det dunker under genserstoffet, jeg løper inn i hotellet fra baksiden for å unngå faren min og det lille selskapet, jeg løper forbi gutten i resepsjonen og tar trappen i to og to trinn, fomler litt med nøkke len, låser opp og nesten kaster meg ned på sengen. Jeg blir liggende oppå dynen med skoene på, hjertet mitt dunker hardt ned i madrassen, det suser i rørene, høyt, nesten skingrende, i årene mine også, men kan skje er det bare rørene.
16
Hotellet_Kjersti Bronken Senderud.indd 16
17.12.2018 12:18