J E N N Y E RP E N B EC K
GÅR
GIKK
HAR G ÅT T
ROMAN | FORLAGET OKTOBER
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 2
23.11.2016 11.04
Jenny Erpenbeck
G책r, gikk, har g책tt Roman
Oversatt av Ute Neumann (mn0)
forlaget oktober 2017
G책r, gikk, har g책tt_Jenny Erpenbeck.indd 3
23.11.2016 11.04
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 4
23.11.2016 11.04
Til Wolfgang Til Franz Til mine venner
GĂĽr, gikk, har gĂĽtt_Jenny Erpenbeck.indd 5
23.11.2016 11.04
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 6
23.11.2016 11.04
Gud skapte volumet, Satan skapte overflaten. (Wolfgang Pauli) Selv om et insekt plager meg veldig, må jeg virkelig ta meg sammen for å drepe det. Jeg vet ikke om det er medlidenhet. Nei, jeg tror ikke det. Kanskje fordi jeg har vent meg til at ting står i en sammenheng? Og et forsøk på å innordne seg i de sammenhengene som finnes, godtagelse. (Heiner Müller) In the end, we will remember not the words of our enemies, but the silence of our friends. (Martin Luther King)
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 7
23.11.2016 11.04
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 8
23.11.2016 11.04
1 Kanskje har han fortsatt mange år foran seg, kanskje bare noen få. Uansett er det slik at Richard ikke lenger behø ver å stå opp i riktig tid for å komme seg til instituttet om morgenen. Fra nå av har han rett og slett god tid. Tid til å reise, sier man. Tid til å lese bøker. Proust. Dosto jevskij. Tid til å høre på musikk. Han vet ikke hvor lang tid det vil ta før han venner seg til å ha god tid. Hodet hans jobber i hvert fall som før. Hva skal han gjøre med hodet sitt nå? Med tankene som bare fortsetter å bli tenkt i hodet hans? Han har hatt en vellykket karriere. Hva nå? Det man kaller en vellykket karriere. Bøkene hans har blitt trykket, han har blitt invitert til konferanser, fore lesningene hans har vært godt besøkt helt til det siste, studenter har lest bøkene hans, streket under passasjer og kunnet dem utenat til eksamen. Hvor er studentene nå? Noen har assistentstillinger ved forskjellige universiteter, to eller tre har selv blitt professorer. Andre har han ikke hørt fra på lenge. Én holder kontakten på et vennskapelig plan, noen få gir lyd fra seg fra tid til annen. Det var det. Fra skrivebordet ser han ut på vannet. Richard lager seg en kaffe. Han går ut i hagen med koppen for å sjekke om muldvarpene har laget nye jordhauger. 9
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 9
23.11.2016 11.04
Vannet ligger stille, som alltid denne sommeren. Richard venter, men han vet ikke på hva. Tiden har blitt en ganske annen form for tid. Plutselig. Tenker han. Og så tenker han at han naturligvis ikke kan slutte med tenkingen, for tenkingen er jo ham selv, samtidig som den er maskinen han er underlagt. Selv om han er helt alene med hodet sitt, kan han ikke slutte med ten kingen. Naturligvis ikke. Selv om det virkelig ikke er en kjeft som bryr seg, tenker han. Et lite øyeblikk ser han for seg en kjeft som blar i avhandlingen hans om «Verden som konsept i Lukrets’ verker» med tennene. Han går inn igjen. Han funderer på om det er for varmt til å gå med dressjakke. Trenger han egentlig dressjakke når han går omkring i huset sitt helt alene? For mange år siden, da han ved en tilfeldighet fant ut at elskerinnen hans var utro, var det én eneste ting som hjalp ham å komme over skuffelsen, og det var å omsette skuffelsen i arbeid. I månedsvis studerte han elsker innens atferd. Han skrev nesten hundre sider for å gran ske alt som hadde ledet frem til utroskapen, og hvordan den unge kvinnen hadde gått frem da hun begikk den. Arbeidet hans fikk ingen særlig god effekt på forholdet, for kort tid senere forlot elskerinnen ham for godt. Men på denne måten klarte han i hvert fall å komme seg gjen nom de første månedene etter avsløringen, da han virke lig følte seg elendig. Arbeid er den beste medisin mot kjærlighet, allerede Ovid visste det. Men nå er det ikke tiden som er fylt med unyttig kjærlighet som plager ham. Det er selve tiden. Han vil at 10
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 10
23.11.2016 11.04
den skal gå, men så vil han ikke at den skal gå likevel. Et kort sekund ser han for seg en hissig glefsende tanngard som flerrer en bok som heter Essay om venting. Kanskje er cardigan faktisk mer passende i hans situasjon enn dressjakke. Mer behagelig, i hvert fall. Og i grunnen behøver han heller ikke å barbere seg om morgenen, nå som han ikke lenger kommer seg ut blant folk hver dag. Bare la det gro som det vil. Bare slutte å kjempe imot, eller betyr det at man begynner å dø? Vekst som begyn nelse på døden? Nei, det kan ikke stemme, tenker han. De har ennå ikke funnet mannen som ligger på bun nen av vannet. Det var ikke selvmord, han druknet da han badet. Siden den dagen i juni har vannet ligget stille. Stille, i dag etter dag. Stille i juni. Stille i juli. Og nå er det snart høst, og vannet ligger fortsatt stille. Ingen robåter, ingen barn som skriker, ingen som fisker. Hvis noen stuper uti fra brygga på den offentlige badeplassen denne sommeren, må det være en fremmed, en som ikke har hørt om ulykken. Kanskje en lokalkjent dame som lufter hunden, kommer bort og snakker til ham når han tørker seg, eller kanskje en syklist går av sykkelen for å spørre: Du vet kanskje ikke? Richard har aldri fortalt intetanende folk om ulykken, hvorfor skulle han det, hvorfor skulle han ødelegge for noen som bare prøver å ha en god dag? Turgåerne som passerer gjerdet, er like blide på hjemveien som da de kom. Men han må se ut på vannet når han sitter ved skrive bordet. Han var i byen den dagen det skjedde. På instituttet, selv om det var søndag. Han hadde fortsatt universalnøkkelen, 11
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 11
23.11.2016 11.04
som han nå har gitt fra seg. Det var en av de helgene han prøvde å rydde seg ut av kontoret, litt etter litt. Skuffene, skapene. Cirka klokka 13.45. På det tidspunktet holdt han på å rydde bøker ut av hyllene, fra gulvet, fra sofaen, fra lenestolen, fra det lille bordet, og pakke dem i k asser. Tjue, tjuefem bøker nederst i hver kasse, og så noen lettere ting på toppen: manuskripter, brev, binders, ring permer, gamle avisutklipp, blyanter, kulepenner, viskelær, brevvekten. To robåter skal ha vært i nærheten, men ingen av dem som satt oppi, skjønte at det holdt på å skje en ulykke. De så mannen vinke og trodde det var en spøk. De rodde faktisk fra ham, har han hørt. Men hvem roerne var, vet ingen. Unge menn, visstnok. Sterke karer, til og med, som kunne ha hjulpet. Men akkurat hvem det var, vet ingen. Eller kanskje de likevel var redde for at mannen skulle dra dem med ned, hvem vet. Sekretæren tilbød seg å hjelpe ham med pakkingen. Mange takk, men. På en måte virket det som om alle – selv de, eller kanskje særlig de som likte ham – var opp satt på å få ham ut av synsfeltet sitt så snart som mulig. Derfor foretrakk han å pakke alene, om lørdagene og søndagene når det var helt stille på instituttet. Han mer ket at han trengte mye tid for å ta frem alle tingene som til dels hadde ligget urørt i hylla eller i en skuff i årevis, for å avgjøre om de hørte hjemme i den blå søppelsekken eller i en av kassene han skulle ta med seg hjem. Rett som det var begynte han å bla i et og annet manuskript, og så ble han stående midt i rommet og lese i en femten eller tretti minutters tid. En semesteroppgave om «Odysseens 11. sang», oppgaven til en studine han var litt forelsket i en gang, om «Betydningsnivåer i Ovids Metamorfoser». 12
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 12
23.11.2016 11.04
Så en dag i begynnelsen av august var det litt drikke og noen taler i forbindelse med hans avgang. Sekretæren og enkelte kolleger hadde tårer i øynene, han også, men det var ingen, heller ikke han selv, som virkelig begynte å gråte. Alle måtte jo bli gamle en gang. Være gamle en gang. I årene før hadde det gjerne vært opp til ham å holde avskjedstalen, det var ofte han som hadde disku tert med sekretæren hvor mange kanapeer, og skulle det være vin, eller prosecco, eller appelsinjuice eller vann? Denne gangen var det noen andre som tok seg av det. Det kom nok til å gå greit uten ham. Hans fortjeneste, det også. De siste månedene fikk han stadig høre hvilken verdig etterfølger de hadde funnet, hvilket heldig valg de hadde tatt, et valg han til og med hadde vært involvert i selv, og hver gang samtalen kom inn på temaet, snak ket også han pent om den unge mannen, som om han delte kollegenes forventninger, han sa navnet som snart skulle stå i instituttets brevhode i stedet for hans eget, helt uten å nøle, fra høsten skulle etterfølgeren overta undervisningen hans og holde seg til forelesningsplanen som han, den nyslåtte emeritus, hadde skrevet like før sin avgang, til den tiden som ville greie seg uten ham. Den som går, må selv organisere sin avgang. Slik er skikken, men først nå går det opp for ham at han aldri helt har skjønt hva det egentlig betyr. Og at han ikke forstår det nå heller. Like lite som han kan for stå at avskjeden fra ham er en del av hverdagen for de andre, mens den faktisk betyr slutten for bare ham. Når han de siste månedene fikk høre hvor trist, hvor synd, hvor utenkelig det var at han snart skulle forlate dem, slet han med å vise seg så rørt som forventet. Jamrin gen fra en som forega å være dypt rystet, betydde jo bare 13
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 13
23.11.2016 11.04
at vedkommende for lengst hadde akseptert den triste, utenkelige kjensgjerningen at han skulle slutte, huff a meg! som et uavvendelig faktum. Det eneste som lå igjen på koldtbordet som instituttet disket opp med i anledning hans avgang, bortsett fra per sillen, var et par lakserundstykker, sikkert fordi mange var skeptiske til fisk i varmen. Vannet som ligger der og glitrer foran ham, har alltid visst mer enn han, føles det som, enda det tross alt er jobben hans å tenke. Eller var? Vannet gir blaffen i om det er en fisk eller et menneske som ligger og råtner på bunnen. Dagen etter sammenkomsten stengte instituttet for sommeren. Den ene skulle reise hit, den andre dit, bare han hadde ingen reiseplaner, for ham begynte nemlig siste fase av utrenskningen av kontoret som hadde grodd igjen gjennom flere år. To uker senere sto hylleplatene inntil veggen, bun det sammen med hyssing, de fulle kassene var stablet bak døra, og de få møblene han skulle få fraktet hjem, utgjorde en uformelig liten haug midt på gulvet. En feie kost med flatklemt bust sto lent mot haugen, en saks lå i vindusposten sammen med en støvete konvolutt, fire fulle søppelsekker og en halv halvfull sto i et hjørne av rommet, en teiprull lå på gulvet, fra veggen stakk det ut spikre som det ikke lenger hang bilder på. Helt til sist leverte han inn nøkkelen. Nå burde han prøve å finne plass til møblene i huset sitt, åpne kassene og innlemme innholdet i sin private husholdning. Bein i bein, blod i blod, som var de én og ikke to. De merseburgerske trylleformularene, ja, ja. Også 14
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 14
23.11.2016 11.04
det som kalles kunnskap, alt det han vet og har lært, er heretter bare hans private eiendom. Siden i går har tin gene stått i kjelleren og ventet. Men hvilken dag passer til å åpne kassene? Hvordan ser en slik dag ut? Ikke som denne dagen, i hvert fall. Kanskje i morgen? Eller senere. En dag han ikke har andre planer. Spørsmålet er om det egentlig lønner seg å pakke ut. Om det fremdeles løn ner seg. Hvis han hadde hatt barn, så. Eller nevøer og nieser, i hvert fall. Men slik det ligger an, er det bare han selv som har glede av alt krimskramset, som kona pleide å kalle det. Og når han en dag er borte, er det ikke lenger til glede for noen. Det er sikkert et eller annet antikvariat som kommer til å overta bøkene, naturligvis, og noen av dem, en og annen originalutgave eller et signert eksemp lar, havner kanskje hos en pasjonert samler. En som lig ner på ham selv, en som kan samle krimskrams mens han ennå lever. Og slik fortsetter det. Men hva med resten? Alle tingene som danner et system rundt ham, og som bare gir mening så lenge han går omkring blant dem og bruker dem, tenker tilbake på det ene og det andre – alt dette kommer til å bli spredt for alle vinder når han selv ikke lenger er der. Det er faktisk noe han kunne skrevet om en gang, tyngdekraften som binder sammen livløse ting og levende vesener til én verden. Er han en sol? Han må passe seg så han ikke blir sprø når han heretter skal være alene hele dager til ende, uten å snakke med noen. Men allikevel. Når han er død, kommer neppe det rustikke skapet som mangler en list, til å ende opp i samme hus som koppen han pleier å drikke tyrkisk kaffe fra om etter middagen. Lenestolen han sitter i når han ser på tv om 15
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 15
23.11.2016 11.04
kvelden, vil bli flyttet på av andre hender enn de som åpner skuffene i skrivebordet, telefonen kommer ikke til å ha samme eier som den skarpe kniven han bruker til å skjære løk med, og ikke barbermaskinen heller. Mange av de tingene han setter pris på, som fungerer helt fint eller som han rett og slett liker, kommer til å bli kas tet. Mellom søppelfyllingen, der for eksempel den gamle vekkeklokka hans kommer til å havne, og husholdnin gen til den som har råd til å overta løkmønster-serviset hans, vil det da være et usynlig bånd som består i at begge deler en gang har tilhørt ham. Men når han er borte, er det naturligvis ingen som vet om dette bån det. Består et slikt bånd likevel i all evighet, objektivt, så å si? Og hva slags måleenhet kan man i så fall bruke for å måle det? Hvis det virkelig er han som har skapt meningen som gjør husholdningen hans til et univers, fra tannbørsta til det gotiske krusifikset som henger på veggen, fører det straks videre til neste grunnleggende spørsmål: Har mening masse? Richard må virkelig passe seg så han ikke blir sprø. Kan skje han kommer til å føle seg bedre når de endelig har funnet den døde. Stakkaren hadde visst på seg dykker briller. Det kunne vært latterlig, men ikke en eneste gang har han sett noen som vet det, le av det i sommer. Her forleden, på bygdefesten som ble arrangert likevel, bare uten dans, hørte han formannen i sportsfiskeklubben si gjentatte ganger: Med dykkerbriller! Med dykkerbriller! Som om denne ene detaljen var det mest uutholdelige ved mannens død, og sannelig: Alle de andre mennene som sto rundt med en seidel i hånda, var stille en lang stund, kikket bare taust ned i ølskummet og nikket. 16
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 16
23.11.2016 11.04
Han skal også holde på med det han liker helt til det siste. Stupe i graven med hodet først. Gruble. Lese. Og når hjernen ikke lenger er med på notene, er det uan sett ingen hjerne igjen som vet hva som mangler. Det kan ta litt tid før kroppen flyter opp, sa de. Det har snart gått tre måneder allerede. Det kan også være at den aldri kommer opp. At den sitter fast i vannplantene, eller ugjenkallelig er sunket ned i gjørma, som visstnok er metertykk på bunnen. Det er en dyp innsjø, atten meter. Idyllisk på overflaten, men i virkeligheten er den en avgrunn. Siden har alle de som bor her, også han, betraktet sivet med en viss skepsis, sett litt tvilende på den speilblanke overflaten på vindstille dager. Han kan se ut på vannet fra skrivebordet. Det er et pent syn, som hver sommer, men i år holder det ikke. Så lenge mannen ikke er funnet og fraktet bort, tilhører vannet den døde. I en hel sommer, og snart er det høst, har vannet tilhørt en død mann.
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 17
23.11.2016 11.04