Issuu

Lindstrøm. Fuglenes anatomi. Omsl.qxp 28.09.2019 00:31 Side 1

Om Nord (2017)

merethe lindstrøm er født i Bergen i 1963 og debuterte som forfatter i 1983. Hun er en av våre mest anerkjente forfattere både i Norge og internasjonalt. I et uhyre presist og samtidig lekent, energisk språk nærmer hun seg de eksistensielle, tause rommene mellom mennesker i nære relasjoner. Lindstrøm har mottatt blant annet Doblougprisen og Amalie Skram-prisen, og i 2012 fikk hun både Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris for romanen Dager i stillhetens historie. Lindstrøm er bosatt i Storbritannia.

Hvis det betyr noe, så åpnet jeg ikke for gutten heller den første gangen han ringte på. Gutten kom ikke for å lage volieren, han kom for å gjøre småjobber for oss. Han skulle male vegger, reparere taket på skjulet, hjelpe oss med ryddingen av noen vannløp, en bekk nedenfor jordet, men det jeg tenkte på, var volieren, jeg forklarte at det var et fuglerom. Han spurte ikke hvorfor man trengte et fuglerom. Jeg var alene, og ble overrasket da det ringte på, jeg kunne latt som jeg ikke var der, det kunne jeg gjort, men så begynte han å banke på da ingen åpnet for ringeklokka, og hundene bjeffet og ulte. De liker heller ikke folk de ikke kjenner. hun som skriver i denne romanen har trukket seg tilbake til arbeidsrommet i Yew Tree Cottage, i en liten engelsk landsby. En ung gutt kommer for å bygge et fuglerom, om kvelden kjører hun ham til et jorde hvor han sier han bor, men det finnes ingen hus der. Mens gutten setter sammen fuglerommet, skaper hun en forbindelse via teksten hun skriver, trekker en tråd som ligner veiene gjennom det engelske landskapet, en sammenføyning mellom fortid og nåtid. Når hun ser seg i speilet, ser hun ofte moren sin, noen ganger er det døtrene hun ser. En hendelse i hennes egen barndom i Norge på sekstitallet blir et utgangspunkt for å forstå.

«Lågmælt og skremmande roman om kva som skjer med folk når krigen er over og freden kjem brølande … Gjennom skildringa av dei namnlause og heimlause eksistensane som subbar gjennom eit diffust etterkrigs-Europa viser Lindstrøm fram eit krystallklart og uhyggeleg bilde av kva som står på spel. Nord er ein liten roman som går inn i eit velkjend landskap og får oss til å sjå det med nye auge. Det er slikt romanar er til for» marta norheim, nrk p2, Årets beste bøker 2017 «En følsom og fremragende roman … Lindstrøms roman er et eksempel på hva litteratur kan. Nord er nettopp ikke en historie som tar sin leser i hånden og følger den slagne vei. Men hvis man holder ut, skjer det: Språket åpner seg, hvert komma gir mening, og man må bare følge med» jes stein pedersen, politiken (Danmark)

FUGLENES ANATOMI

MERETHE LINDSTRØM

Om Fra vinterarkivene (2015)

FUGLENES ANATOMI MERETHE LINDSTRØM ROMAN | FORLAGET OKTOBER

Fuglenes anatomi er skrevet i et lysende og vibrerende språk, som svever over et mørkegrønt landskap.

«Sterk og personlig beretning om et liv der angsten eter sjelen … Merethe Lindstrøms prosa er gjentagende, insisterende. Korte setningsledd, men lange perioder. Det gir teksten en egen rytme som hun er nesten alene om å beherske … For den som holder ut en så deprimerende livsskildring, finnes det små blomster av kjærlighet å plukke i veikanten. Merethe Lindstrøm har plantet dem der. Annerledes kan det ikke sies» rune hallheim, aftenposten, Årets beste bøker 2015 «Å lese Merethe Lindstrøm, med raskt bankende hjerte siden hun skriver så vanvittig bra, så sant, så nakent og med en slik nerve, blir også å erkjenne sin egen overfladiskhet» maria schottenius, dagens nyheter (Sverige)

fo rfat t e r portret t : an dré løyn in g o m s la g : mira k øber lin ds trøm

FORLAGET OKTOBER

Fuglenes anatomi_Merethe LindstrĂ¸m.indd 2

30.09.2019 14:42

Merethe LindstrĂ¸m

fuglenes anatomi Roman

forlaget oktober 2019

Fuglenes anatomi_Merethe LindstrĂ¸m.indd 3

30.09.2019 14:42

Fuglenes anatomi_Merethe LindstrĂ¸m.indd 4

30.09.2019 14:42

Til Tala

Fuglenes anatomi_Merethe LindstrĂ¸m.indd 5

30.09.2019 14:42

Fuglenes anatomi_Merethe LindstrĂ¸m.indd 6

30.09.2019 14:42

i belgia, i området som kalles Flandern, er det sam linger der deltakerne sitter i en rekke langs veien, foran seg har de små kasser og inni kassene er det en fink, alle sit ter ved sin egen kasse og lytter, som når man hører på en radio eller et opptak, et spesielt musikkstykke, og hvis fin ken kaller eller synger, får fugleeieren et krittmerke på en stav, eieren med flest krittmerker vinner, jeg fortalte det til døtrene mine da vi kjørte gjennom Belgia den høsten vi flyttet hit. Vi skulle til Calais for å ta fergen over Den engelske kanal, jeg fortalte hvordan deltakerne satt langs veien, fuglene som ventet i boksene, den dagen kjørte vi en omvei, før vi dro til den franske kysten kjørte vi en annen vei for å finne de vinkeniers, og da vi var kommet nesten til Brügge, trodde jeg at jeg så noen, en gruppe menn med bokser i veikanten, men jentene hadde sovnet da, vi ville ikke vekke dem og kjørte forbi, egentlig var det vel feil års tid, det jeg så var bare en trist liten gjeng, det kjentes hel ler ikke som noe forfinet eller som en viktig tradisjon, det å stenge de stakkars fuglene inne i en boks, plassere dem i det lille trange rommet, som når man blindet fugler før i tiden, for at de skulle få evnen, eller man tenkte seg at de fikk den evnen, til å synge finere fordi det var et savn der, eller fordi de ikke skjønte hvor de var. Vi kjørte videre, seinere tok vi fergen over kanalen, og så kom vi hit. Den høsten. Det er 7

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 7

30.09.2019 14:42

lenge siden nå. Da jeg trodde at vi hadde lagt alt bak oss, jeg tenkte at nå starter alt på nytt. I havnen i Calais måtte vi tømme bagasjerommet på bilen, jeg vet ikke hva de lette etter, som de trodde vi hadde tatt med, men det gikk fort. De få tingene våre plassert på asfalten i regnet: noen esker, ryggsekker, bøker, vi hadde kjørt hele natta, jeg tenkte at vi aldri trengte å dra tilbake, vi hadde nesten ingenting med oss, men vi hadde ikke latt noe være igjen.

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 8

30.09.2019 14:42

noen dager åpner jeg ikke døra for andre. Jeg kan se at de står utenfor og venter på å bli sluppet inn, det er jo det man gjør utenfor en dør, og så skuffelsen, uansett hvor liten den er, over å måtte gå igjen. Jeg forstår, jeg gjør det. Jeg kan kjenne den skuffelsen, men det er ingenting jeg kan gjøre med det, de snur, går tilbake til bilen, kjører veien ned mot landsbyen, samlingen av ugjorte saker bygger seg opp uten for, ligger mursteinstunge foran dørstokken. Folk jeg ikke har møtt, hilsener og samtaler, usynlige spinn i lufta. Ofte er det ting vi har bestilt, pakkene blir lagt på trappa og ligger der til jeg tar dem inn, et par har blitt satt ved hagegangen og glemt, åpnet av regn og vind, vrengt med innsiden ut, blåst inn på gresset, der finner jeg fuktige rester av en bok, tegnesaker, en boks med kjeks.

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 9

30.09.2019 14:42

jeg ikke var der, det kunne jeg gjort, men så begynte han å banke på da ingen åpnet for ringeklokka, og hundene bjeffet og ulte. De liker heller ikke folk de ikke kjenner. Jeg kik ket gjennom glasset i døra, i midten får man inntrykk av en bjelke som deler døra i to, glasset i de to flatene er matt og uklart som isen tidlig på året, for det meste bare ven ter jeg til gjestene gir opp, det tar ikke lang tid, men han skjønte nok at jeg sto der og gjemte meg. Å åpne døra. Og så møte blikket til dem som venter. Det regnet bak gutten, han hadde hetta trukket over hodet, den gled bakover og han må ha kjent at vann fra bremmen rant ned i øynene. Jeg nølte med å slippe ham inn, med å si vil du komme inn, han tenkte sikkert at det var rart, å stå sånn. Utenfor.

Om kvelden la jeg merke til at nyhetsoppleseren på en av kanalene hadde samme nese som gutten, litt kroket eller bøyd, og jeg tenkte på hvor vakkert det var med en sånn nese og hvorfor jeg aldri hadde hørt noen si det. Jeg så det i hvert fall, og i dagene etterpå la jeg merke til andre trekk ved folk på tv, skuespillere, politikere, trekk jeg mente minnet om ham. Men da han kom tilbake seinere, tenkte jeg at det var ikke sånn han så ut, ikke i det hele tatt, at det jeg hadde forestilt meg, var et inntrykk som ikke stemte. At han hadde et mye mer interessant ansikt enn jeg husket. Et sånt ansikt som får deg til å tenke: hva kommer han til å ødelegge.

Jeg tror han var skrevet før jeg begynte å skrive om ham.

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 10

30.09.2019 14:42

hundene bjeffer ikke. Gutten maler rommet vi k aller biblioteket. Jeg ser det når jeg går forbi, han er konsentrert, smal. Når han snur seg og ser på deg er det en dør til, jeg tenker at han står der, rett bak den, i ansiktet sitt. Han er tjue, han er ung. Vi sier lærlingen, jeg vet ikke om han er lærling, men han kunne vært det, jeg ser på det han gjør, han tror sikkert at jeg er opptatt av veggene og malingen, alt det der, men jeg tenker ikke på det nå, det er ikke sånn at jeg er så gammel, men at han er så ung, ung og lett på den måten som gjør at alt rundt mister pusten, kjenner tyng den av seg selv, av kroppen, du blir stående og stirre. Jeg var aldri særlig flink til å være ung, det er derfor jeg liker å bli eldre, jeg hadde en motor i meg, det var noe der som ikke kunne dempes, jeg trodde ikke jeg trengte et hus, seng, ikke noe fast, jeg kastet bort folk, jeg kastet bort ting jeg skulle tatt vare på, kanskje jeg ødela for noen, jeg tror jeg gjorde det. En gang giftet jeg meg også, lenge før jeg traff Sirke, før kjærligheten vår, jeg giftet meg for å holde meg selv tilbake, for å sette inn et punktum for alt det der, enden på setnin gen, nei, et kolon, mer som et kolon der ting skulle få en for klaring, en mening, jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt, men det skulle ikke være mer rot. Et komma. Det ekteskapet ble et komma, jeg visste det var et komma, i høyden et semi kolon, jeg bare lot som om det var noe mer, at strengere 11

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 11

30.09.2019 14:42

tegnsetting kunne holde meg vekk fra all galskapen, men det var ikke noe bra det heller, alt var min feil, som ikke så at det var et komma, ikke ville innrømme at det var alt det kunne være.

Et par ganger i timen åpner lærlingen vinduet og lener seg ut, tar noen drag av røyken, stumper den mot murveggen, kniper av gloen og legger sneipen tilbake i lomma. Jeg ser det når jeg går forbi, alt det med gutten, tenker at hvis han snur seg skal jeg si: så fint, så flink du er. Men han snur seg ikke. Han fortsetter med det han gjør, som om han ikke tenker på noe, ikke bryr seg. Jeg blir alltid trukket mot dem som ikke ser ut til å tenke på noe, ikke bekymrer seg, ikke tenker på alt det man må tenke på. Rundt klokka fem, omtrent da fyren fra en av nabogårdene kommer drassende på den gneldrete münsterländeren sin ute på veien, pak ker han sammen tingene sine, går ut til bilen, et vrak med nummerskilter, kjører ut av tunet, ned veien mot landsbyen eller hvor det nå er han kjører. Vi blir igjen her. Klokka seks, eller litt seinere, spiser vi middag ved spisebordet i stua. Vi dekker på med duk og tallerkener, bestikket pent på plass, vi setter oss, vi stryker smør på brødet, vi spiser. En suppe, eller grønnsaker, ris. Noen ganger steker vi ting som tar tid, når det er noe å feire. Vi spiser stille, taust. Sirke og jeg. Her er skålen med poteter, glassene som kommer borti kanten på tallerkenen, bestikket som vi legger opp ned når vi er fer dige, over en bit brød, litt gulrot. Vi holder det myke papiret i serviettene mot leppene.

I begynnelsen likte vi å samle hestekastanjer om høsten, vi kunne ikke gå forbi uten å plukke noen med oss, kastanjene 12

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 12

30.09.2019 14:42

lukket inne i grønngule, piggete kåper, eller de som allerede hadde kledd av seg og skinte mørkebrunt, blankt, nakent. Kastanjene lå strødd overalt. Mens vi fremdeles var nye her, likte vi å gå, alt åpnet seg, vi laget et kart inne i oss, jordene, landsbyen der nede, hekkene, gården, landskapet satte seg i oss, i språket, i tankene, vi drømte annerledes. Av og til liker vi bare å gå, gå til vi ikke tenker på noe av det lenger, på det som er de mørke veiene i oss, da later vi som om alt er fint. Vi går til Butcher’s Wood utenfor landsbyen, hvorfor kal les det Butcher’s Wood, vi vet ikke. Vi går i den skogen som ikke er noen ordentlig skog, inne mellom trærne der him melen stenges ute av tett løvverk, eik, hassel og noen eld gamle trær, eføyen pynter barken, omhyggelig, stille.

Han drikker. Han begynte bare en dag. Det er ikke noe van skelig, det er enkelt. Først en øl, så en til, en flaske vin, sprit og mer øl, ikke så mye, men nok, som om han bestemte seg for at nå skulle han være en som drakk, han satt oppe om nettene, sa ting, fortalte ting, han ville at jeg også skulle være oppe, av og til sitter jeg sammen med ham, de nettene, da vi liksom konsentrert, sakte løser opp alle flokene, kanskje alt det andre som binder oss sammen også, jeg tenker all tid at det regner da, alt er vått, følelsen av å synke, bli borte i vann. Om dagen gjør vi ting som vi pleier, jeg skriver, stel ler fuglene, han arbeider på det lille kontoret sitt i den nyere delen av huset, henter posten ved ytterdøra, vi går turene våre, vi sitter sammen og leser i hver vår stol om kvelden, snakker ikke, eller snakker om andre ting, fester en og en tråd, binder det sammen igjen. Hva gjør jeg. Jeg gjør ingen ting. Jeg drikker ikke, jeg synker ikke, jeg går turene, jeg står opp om morgenen og trekker fra gardinene.

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 13

30.09.2019 14:42

jeg har skrevet inn notatene om volieren i kladdeheftet jeg bruker for å huske detaljer ved historiene, tekstene jeg holder på med, det er et vanlig kladdehefte, stiftet sammen i ryggen, arkene har ikke linjer, de er helt blanke, ingenting som forstyrrer tankene, jeg laget en skisse også, en planteg ning over dimensjonene, det viktige er å holde seg til pla nen, gode materialer, satse på bredde, ikke bare høyde, en smal voliere er ikke egnet til noe annet enn pynt. Jeg har satt to streker under pynt, i det samme heftet har jeg notert ned det om gutten, det er uansett rot i notatbøkene, jeg skriver noe ned, bruker det ikke likevel, det er vanlig, det er mye som viser seg å være uvesentlig når man får tenkt seg om.

Sirke liker ikke fuglene, han spør, hvorfor har du alle fuglene, vi kan ikke ha så mange fugler. Han liker ikke at burene tar plass. Det finnes dem som samler på fugler, dyr, sier han, som andre samler på gjenstander, jeg sier at de er ikke ting, de er en liten flokk med fugler, vi har mye, sier jeg, som tar større plass, hva da, sier han. Han vil at jeg skal vise ham, sier han, hva som tar større plass enn fuglene.

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 14

30.09.2019 14:42

De første fuglene fikk jeg av sønnen til grønnsakhandleren, jeg gikk forbi butikken nede i landsbyen, han sto i inngan gen til bakgården, så på meg, vil du se dem, sa han, hvem, sa jeg, han pekte mot skjulet, moren nikket til meg gjen nom butikkvinduet, hun passer alltid på sønnen, Elliot, de har bare den ene sønnen, han som liksom er uten alder, først trodde jeg det var en bror de hadde boende, han virker som en mann, men han er en gutt, vi har sett at han mumler for seg selv, men vi hadde ikke hørt ham snakke høyt før, når vi gikk forbi den åpne porten så vi ofte at han holdt på med fuglene, så at han bøyde seg mot nettingen på den ytre delen av volieren, et stort, hjemmesnekret bur av planker, paller og netting. Grønnsakhandleren er fra Bristol, kona hans er utlending som meg, men jeg vet ikke hvor hun kom mer fra. Jeg gikk med Elliot over de gamle steinene i bro legningen, forbi en stabel med trekasser, Elliot vinket meg inn den smale passasjen, inn i halvmørket. På det punktet der dagslyset fant fram, så jeg et eget, mindre rom innen for volieren, døra kunne vippes ut, og bak den fantes fjær og kvister, ikke bare støv og skitt som man skulle tro, helt der inne i mørket var det han ville vise meg, snart kommer det unger, sa han, lot meg se, redet, dunene, de små eggene, det som levde skjult rett under skallet, under en tynn over flate som snart skulle åpne seg, han satte haspen forsiktig på igjen, jeg fulgte etter ham ut, ned kirkegulvet, tenkte jeg, som etter en gudstjeneste.

Fuglene kom i en kasse. En trekasse plassert på dørstok ken vår. Lokket var spikret fast, men det var hull i trever ket, vi kunne se dem. De var helt stille. Vi måtte fjerne de to spikerne, og løfte av lokket. Da trakk de tettere sammen. Tre stykker, en hann, to hunner, nyanser av blått, grønt. I 15

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 15

30.09.2019 14:42

begynnelsen var de forvirret over de nye omgivelsene, holdt seg til kassen, satt ved åpningen eller inne i mørket, gjemte seg mellom de morkne plankene, i overgangen mellom der de hadde vært og her de var nå, vi hentet solsikkefrø som de liker, og hirse, en stund kunne jeg ikke tenke på noe annet enn de fuglene, først var jeg redd det skulle være som med alle andre ting, at noe smitter over på dem, noe av vanlig heten, men fuglene ristet det av seg, alt det grå.

Fuglenes anatomi_Merethe Lindstrøm.indd 16

30.09.2019 14:42