marsdal. frihetens mødre. omsl.qxp_Layout 1 18.04.18 11.24 Side 1
magnus e. marsdal (f. 1974) er journalist og forfatter av bøker som Tredje venstre (2004), Frp-koden (2007) og Kunnskapsbløffen (2011).
Barndommen på den forblåste Brasøya på Helgelandskysten knytter et ubrytelig bånd mellom husmannsjentene Sanna og Lina ved inngangen til forrige århundre. Så blir de atskilt av storhavet. Mens Lina emigrerer til Amerika, går søsteren Sanna inn i generasjonen som bygde landet. Frihetens mødre er en fascinerende beretning om frihet, det mest sentrale begrepet i Vestens politiske kultur. Med utgangspunkt i livet til oldemoren Sanna og søsteren Lina, undersøker Magnus E. Marsdal hvor den individuelle friheten står sterkest: i den norske velferdsstaten eller i Land of the Free? Hundre år etter at Lina reiste til Amerika, er Norge blitt det forjettede land for hundretusener av mennesker på jakt etter et bedre liv. Hva slags samfunn møter Marsdals vaskehjelp fra Romania? Hvordan ta vare på arven fra de som bygde landet?
forlaget oktober i s b n : 978-82-495-1530-1
9
f orfat t e rp ort re t t : Pernille M. Walvik o msl a gsde sign og illu st ra sj on: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
7 8 8 2 4 9
5 1 5 3 0 1
Om Tredje venstre – For en radikal individualisme (2004, med Bendik Wold) «En svært viktig bok for vår samtid» l e m onde di p l om at i q ue «Marsdal og Wold har skrevet en flott bok, dyptpløyende uten dermed å være for de få» p ros a «Forfatterduœns bilde og kritikk av nyliberalismen er et mesterstykke» k l as s e k am p e n «Tredje vänstern är på gång» dage ns nyh e t e r
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 2
18.04.2018 10:44
forlaget oktober 2018
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 3
18.04.2018 10:44
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 4
18.04.2018 10:44
innhold
prolog 9 1 n aving i california Den amerikanske frihetens paradoks
13
2 havet gir og havet tar Tilbake til husmannsplassen på Helgeland
21
3 den liberale kentaurstaten To slags folk, to slags frihet
29
4 fra husmannsplassen til junaiten Sanna og Lina blir skilt av storhavet
49
5 nordmannen og amerikaneren Likhet her og frihet der?
59
6 massakren i everett Som om det aldri har hendt
67
7 min oldefar, kollektivisten La Trygve ufrihetens lenker om etterkommernes liv?
83
8. slaget om det amerikanske frihetsbegrepet Som venstresiden vant
95
9 jeg møter min amerikanske familie Hva om de er en gjeng høyrevridde Reagan-fans?
111
10 frihetsrevolusjonens brutte løfter Reaganismens rulleblad
127
11 freedom fighter En Tea Party-aktivist på kloss hold
137
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 5
18.04.2018 10:44
12 frihet, frykt og helseforsikring Verdens dyreste system
155
13 friest står den som klarer seg selv To søstre fra Minnesota
165
14 kan du få sparken for å lese dette kapitlet? Det kommer an på hvor du bor
177
15 det norske arvesølvet Et demokratisk frihetsbegrep
189
16 sosial jumping Den amerikanske drømmen på norsk
205
17 frihetens ironi Fra markedets usynlig hånd til statens jernkledde neve
217
epilog 237 takk 241 litteraturliste 243 noter 253
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 6
18.04.2018 10:44
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 7
18.04.2018 10:44
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 8
18.04.2018 10:44
prolog
Har venstresiden vært på retrett i tretti år fordi vi aldri forsto det med friheten? Tanken gnager mens jeg søker etter et skannet polaroidbilde som skal finnes inne på Mac-en et sted. Foreldrene mine besøker oss her i California, hvor jeg har foreldrepermisjon i første halvår av 2012. Jeg har knipset en drøss med bilder, og ett av dem – der seks måneder gamle Vemund sitter på fanget til farmor med vidåpent blikk – får meg til å tenke på det gamle kvadratiske bildet. Hun, en kvinne i 70-årene, sitter smilende i sofaen med en lubben baby plassert godt inne i armkroken. Ungen tar inn verden med store øyne. På stuebordet buler en blå pakke Petterøes. Dette er det eneste fotografiet jeg har av oldemor Sanna og meg. Det ble tatt i Trondheim, oppunder jul i 1974. På hver sin side av oss i sofaen sitter oldefar Trygve og mammaen min, Kari. 37 år gammel ser jeg hvordan mamma smiler varmt mot den myke klumpen som var meg. Satt hun og tenkte akkurat slik jeg gjør nå: på framtiden til den vesle gutten sin? Jeg tror mamma i 1974 er ganske trygg på at framtiden jeg skal få oppleve, vil stå i de progressive framskrittenes tegn. Det gamle bildet viser en venstreorientert familie. Trygve har vært tillitsvalgt i fagbevegelsen og en lokal leder i Arbeiderpartiet helt siden 1920-årene. Mamma, den første i familien som har gått gymnaset, er enda mer radikal. Anno 1974 er hun overbevist sosialist, aktiv i Kvinnefronten, og skuer inn i en framtid – min framtid – der det meste vil bli bedre, lysere, friere. Den imponerende historien som sitter 9
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 9
18.04.2018 10:44
i sofaen ved siden av henne, tar hun mer eller mindre for gitt. For 68-ere som foreldrene mine var Trygve bare en grå og lojal sosialdemokrat. Ekte radikalere måtte ha sitt eget 1. mai-tog, uten sånne som ham. Men én ting er de enige om, familiemedlemmene som sitter samlet i stuen til Trygve og Sanna: Ansiktet som dukket opp i TV-nyhetene denne høsten, den unge Carl Ivar Hagen fra Oslo vest, har ingen politisk framtid i Norge. Hagens frihetskamp mot «skatter, avgifter og offentlige inngrep», er bare de siste sørgelige krampetrekningene til en konservativ skipsrederideologi som har gått ut på dato for lengst. Noen år senere, da Margaret Thatcher kommer til makten i 1979, da Ronald Reagan vinner i 1980, da Kåre Willoch tar makten i 1981, vet de venstreorienterte at Halvdan Sivertsen har helt rett når han synger at «vinden i fra høyre snart vil snu». Men det snur ikke i 1980-årene. Ulikheten øker i rekordfart i 1990-årene. Den internasjonale høyrebølgen fortsetter gjennom første tiår av 2000-tallet. Da jeg sitter med min førstefødte på fanget i California, er det egentlig ingen grunn til å tro at Vemunds framtid vil stå i solidaritetens tegn. Det burde vært annerledes. For vi befinner oss i USA fire år etter utbruddet av en finanskrise som har gjort millioner av amerikanere arbeidsløse, hjemløse, framtidsløse. Ifølge mitt venstreorienterte skjema skulle protestene drønne gjennom storbyens gater nå. Men nei. Ingenting. Eller: Det er folk i gatene. De sinte menneskene jeg ser i nyhetssendingene på amerikansk TV, den såkalte Tea Party- bevegelsen, roper på mer skattekutt og mer privatisering, mindre stat og mer frihet. Kapitalismen er i sin verste forfatning siden depresjonen i 1930-årene, og så er det høyresiden som går på offensiven? Det snur visst ikke nå heller.
10
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 10
18.04.2018 10:44
Polaroidbildet av lille Magnus ved siden av mobilbildet med vesle Vemund har satt meg på et tankespor som må ha vært utenkelig for min venstreorienterte familie samlet til søndagsmiddag i 1974: at samfunnet omkring dem allerede hadde passert høydepunktet for arbeiderbevegelsens storhetstid. At det ikke var frihetskampen til Carl I. Hagen som var utgått på dato, men deres egen sosialistiske kollektivisme. Det kan jo være sånn at mennesker flest velger økt individuell frihet framfor mer likhet, når de først har oppnådd en viss levestandard. Det kan tenkes at solidariteten vokser når folk trenger samholdet for å overleve, men visner når stadig flere har penger nok til å klare seg selv. I så fall vil venstreorienterte løsninger som passet godt i oldemors dager, med en stor velferdsstat og mange reguleringer, framstå helt utdaterte i en tid der individet ikke lenger trenger kollektivet på samme måte. 1900-tallets erfaringer med kollektivistiske ideologier, som kommunismen og fascismen, kan dessuten ha gjort folk flest i våre dager mer skeptiske enn oldefar i sin tid var til å underordne seg en politisk bevegelse for «et høyere gode». Hva om det kollektivistiske grunnlaget for den klassiske arbeiderbevegelsen rett og slett ikke eksisterer mer? Da vil vi snart innse at 1900-tallets venstreside var nettopp det. En bevegelse som ikke kan høre Vemunds århundre til. At min generasjon av venstreorienterte ikke har stort å føre videre til hans generasjon. Fordi vi aldri fant balansen mellom likhet og frihet.
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 11
18.04.2018 10:44
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 12
18.04.2018 10:44
1 naving i california
Den amerikanske frihetens paradoks
Vemund var fire måneder gammel da han våknet til sin første dag i California, i januar 2012. Morgenen hadde et kjølig drag i luften, men den blå himmelen vi så gjennom store stuevinduer, matchet det utendørs svømmebassenget, og noen timer senere lå han der og plasket fornøyd i badebleien sin, blant de velstående pensjonistfruene som ellers befolket leilighetskomplekset Oak Creek Apartments. Den daglige gleden over leken i bassenget kunne ikke helt døyve savnet etter mamma Ingrid, som hver morgen forsvant ut av synsfeltet til Vemund og syklet bort til Stanfords innbydende campus for å forske. Men klokken 14 kom hun til syne igjen: Da banket den trillende far på kontordøren som også var inngangen til Vemunds lunsjrestaurant. Babyen ble snart vant til det nye regimet. Jeg fikk noen nye vaner, jeg også. Det kan ha vært på grunn av det blide klimaet i C alifornia. Muligens ville jeg bare leve den amerikanske klisjeen. Eller så er det bare sånn nordmannen oppfører seg når han tror at ingen ser ham. Men under oppholdet i USA ble det altså pannekaker med stekte bananskiver, gigantiske blåbær, lønnesirup og bacon til frokost. Hver dag. Jeg savnet ikke knekkebrød, svenske fullkornskorpor og skummet melk. Jeg vet at jeg er fri til å steke pannekaker til frokost i Norge. Det har bare aldri skjedd, ikke engang i helgene. 13
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 13
18.04.2018 10:44
Som venstreorientert nordmann har jeg aldri kunnet omfavne ideen om at USA er frihetens rike. Å lovprise Land of the Free framstår for meg like dypsindig som Donald Trump i hvit cowboyhatt . Men det er noe med hele livsfølelsen som kjennes friere i California. På supermarkedet er det mange flere typer matvarer å velge i: ørten typer tortillas, vin fra hele verden, frukt vi ikke vet navnet på. Kvaliteten er merkbart høyere enn i mitt gjennomregulerte hjemland. Jeg er tilhenger av Vinmonopolet. Men jeg må innrømme at et halvår med alkohol på supermarkedet i Palo Alto føltes som frihet. En fruktig pinot noir til middagen på en vanlig tirsdag? Hvorfor ikke! Min indre protestant fikk sitte igjen i Oslo med knekkebrødet sitt. Og så er det menneskene. Amerikanere smiler og hilser uanstrengt på deg. Omgangstonen er friere. Ingrid ble også slått av den intellektuelle åpenheten hun opplevde ved Stanford, universitetet som er hjertet, eller hjernen, i Silicon Valley. Dette er habitatet til tech-gigantene Apple, Google og Facebook og en omskiftelig sverm av startup-selskaper, en innovativ økonomi som drives fram av unorske typer hvis arbeidsdøgn er like langt som selvtilliten er høy. I Palo Alto krydde det av ambisiøse gründere som alle skulle skape The Next Big Thing på nettet. Selv skulle jeg trille barnevogn. Utstyrt med joggesko, tåteflaske og seks måneders foreldrepermisjon var jeg den norske velferdsstatens stedlige representant i Silicon Valley. Med en ergerlig fornemmelse av at det kan være noe i de slagordene om Land of the Free, likevel. For er det tilfeldig at det er her, i den nådeløse konkurransens kapitalistiske høyborg, vi finner hovedkvarterene til tech-selskapene som forandrer verden i rekordfart? Er det tilfeldig at 1900-tallets suverene økonomiske stormakt ble det landet som har gjort den individuelle friheten til kjernen i sin nasjonalfølelse?
14
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 14
18.04.2018 10:44
De fleste nordmenn jeg kjenner, mener at Norge har funnet en bedre balanse mellom frihet og likhet enn USA. Dette passer inn i verdensbildet som mange av oss vokste opp med under den kalde krigen. På den ene siden hadde vi kapitalismen og USA, som sto for frihet, business og individualisme. På den andre siden hadde vi kommunismen og Sovjet, som sto for likhet, staten og kollektivisme. I politikken hørte likheten til venstresiden og friheten til høyresiden. Stilt overfor to motstridende prinsipper velger nordmannen selvsagt den gylne middelvei. Under den kalde krigen betydde det en sosialdemokratisk velferdsstat. Og da særlig den norske. Vi ønsket ikke amerikanernes sosiale ulikhet, så vi bygde en sterkere velferdsstat. Det betydde økte skatter til fellesskapet og redusert frihet for den enkelte, men det var et fornuftig kompromiss. Vi ønsket ikke amerikanernes økonomiske utrygghet, så vi regulerte arbeidslivet. Det krevde flere og sterkere offentlige inngrep, men staten fjernet ikke enhver frihet for eiere og ansatte. Igjen, en forstandig avveining. Mang en nordmann har paradert denne sosialdemokratiske snusfornuften med høye kneløft: Se hvor lykkelig vi vandrer langs den gylne middelvei! Amerikanerne, derimot, er så oppslukt av individualismen at de glemmer fellesskapet. Og se, nå faller samfunnet deres sammen. Men når den venstreorienterte nordmann poengterer dette, innømmer han samtidig at høyresiden har hatt rett hele tiden: Frihet og likhet er mot poler. Hvis dette er sant, kan det være at min oldefar Trygve, da han kjempet for folketrygden, uforvarende la ufrihetens lenker om etterkommernes liv. Det kan bety at den egalitære tryggheten jeg håper at Vemund skal finne i sitt framtidige Norge, er uforenlig med den individuelle friheten jeg også vil at han skal vokse opp til. 15
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 15
18.04.2018 10:44
Jeg vil at gutten min skal bli et selvstendig menneske. En som ikke kryper for andre, men som tør å si sin ærlige mening. En som forsvarer sin verdighet og sine interesser, samtidig som han føler seg fri til å handle i solidaritet med andre. Jeg håper Vemund blir rak i ryggen, lik furustammen som strekker seg mot sky i skogen, ikke bøyd ned mot bakken, krøket og forvridd av vær og vind. Ikke underdanig, men likeverdig. Ikke avhengig, men selvstendig. Hvis det er frihet jeg vil at Vemund skal vokse opp til, bør familien kanskje bli boende i California. Vi bør i alle fall holde oss langt unna det sosialdemokratiske fyrtårnet Norge. Eller? Mens Vemund konsentrerer seg om diingen inne på Ingrids forskerkontor, rusler jeg rundt i korridorene til Stanfords lingvistikkavdeling. En dag legger jeg merke til en annen smårolling. Han er mørkhåret og like liten som Vemund. Han heter Leland. Mammaen hans er Isla. Islas situasjon er den samme som Ingrids, ung forsker og mor for første gang, men samtidig er den helt annerledes. Vemund bringes til sin forskende mammas bryst en gang per arbeidsdag. Lille Leland, derimot, romsterer dagen lang inne på kontoret hvor Isla forsøker som best hun kan å få noe gjort, midt oppe i babybleier, babymat og babygråt. Jeg spør hvor mye foreldrepermisjon man vanligvis har rett på i USA. – Tolv uker. Hun trekker på skuldrene. – Uten lønn. Det knaker litt i verdensbildet som har lært meg at Ingrid kommer fra et samfunn som ofrer sin frihet for likhet, og at Isla tilhører den kompromissløse frihetens folk. Når vi tropper opp i den lokale banken for å åpne en konto, får jeg nok et glimt av hverdagsamerikanerens frihetsunderskudd. 16
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 16
18.04.2018 10:44
Kundekontakten vår, Sonya, forteller at hun gleder seg så veldig til sommeren. For første gang har hun fått fri til å ha sommerferie sammen med sønnen sin. Han er tre år. På papiret skal amerikanerne ha mer frihet enn oss nordmenn, men det ser ikke sånn ut i praksis. De har null dager lovfestet ferie med lønn. Og mye lengre arbeidsuker enn oss. Taxisjåføren Robert er en av svært mange amerikanere som jobber over 50 timer i uken. Jeg møter ham idet foreldrene mine, Ingrid, Vemund og jeg forsøker å rekke toget hjem fra Salinas til Palo Alto, etter en familietur langs kysten. Toget er forsinket, opplyser han når vi ruller inn på stasjonen. Den hvite mannen i 50-årene er jernbaneveteran og har fortsatt sine kontakter i togselskapet Amtrak. Men den yrkeskarrieren fikk en brå slutt da han ble liggende med tonnevis av metall over seg i en togulykke. Robert har nagler i ryggen og langt nedover det ene beinet. Ufør, men ikke hundre prosent. – Vi kunne aldri klart oss på de uførepengene. Så nå har jeg to jobber, sier han, og stikker nevene i lommene på den fôrete sjåførjakka. Etter dagens drosjeskift stempler Robert inn på et stort hotell ute ved kysten. Der sitter han natten gjennom i et lite rom bak resepsjonen og ordner kvitteringer og oppgjør til gjestene som skal sjekke ut. 06.30 er nattskiftet slutt, og han kan kjøre hjem til kona. Noen timers søvn senere er det bare å traske ut til drosjen og kjøre rundt til klokken igjen blir 23 og han skal på hotelljobben. Hotellkjeden betaler «nesten ingenting» for nattjobben, ifølge Robert. Så hva skal han med den? – Helseforsikring, svarer han, som om det var et dumt spørsmål, og gjør en sveipende bevegelse med pekefingeren langs sine blå jeans, ned til goretexskoene og opp igjen. – Hotellkjeden gir meg helseforsikring. Så hei, jeg klager ikke! 17
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 17
18.04.2018 10:44
Nei, hvem kan klage over 17-timersdagen, nå som det er 2012, tenker jeg, men sier ingenting. Han værer likevel min norske skepsis . – Ja, jeg jobber mye. Jeg vet det! Men hotellkjeden har helseforsikring, og da får jeg behandlingene jeg trenger etter skadene. Jeg ser visst ikke helt overbevist ut. – Og så har jeg en fantastisk kone. Tre flotte døtre. Med taxien skaffer jeg cash. Hva skal jeg klage på? Robert er skikkelig fornøyd med livet sitt, han. Har fått døtrene gjennom college. Nå er de sykepleiere, alle tre. Det klarte han uten noen skandinavisk velferdsstat i ryggen. Han står på egne bein. Jeg nikker min anerkjennelse. Men han vil visst gni det inn hos denne europeeren, så han lener ansiktet helt fram mot mitt og setter opp et bredt glis. – I’m happy! Ok, ok. Da Amtraks nordgående «Coastal Starlight» endelig siger inn på togstasjonen, har Double Job Rob for lengst kjørt av sted etter nye kunder. Jeg synker ned i togsetet og blir sittende og fundere over den amerikanske frihetens paradoks. På papiret har amerikanerne med sine lavere skatter og færre offentlige inngrep mer individuell frihet enn oss. I praksis ser det heller omvendt ut. Robert tilbringer jo ikke 17 av døgnets timer på jobb fordi hans frie vilje har så veldig lyst. Når teorien ikke stemmer med virkeligheten, er det helst teorien det er noe i veien med. Kanskje det sosialdemokratiske Norge ikke har byttet vekk frihet mot likhet? Jeg forteller mamma i togsetet ved siden av at jeg pønsker på muligheten for å teste dette ved en enkel sammenligning: Står den individuelle friheten til folk flest sterkest i Norge eller i USA? 18
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 18
18.04.2018 10:44
Jeg skulle bare hatt litt mer nærkontakt med livet til vanlige amerikanere. – Du kunne prøve å finne slektningene våre her borte, sier hun. – Hvem? Mamma forteller at min oldemor Sanna hadde en seks år eldre søster, Lina. De kom fra fattige kår. På samme tid som Sanna stiftet familie i Norge, emigrerte Lina til Amerika. Det er nesten hundre år siden. Mamma husker at Lina og den norskamerikanske familien hennes besøkte Trondheim i 1960-årene. Siden har de to grenene av familietreet knapt hatt kontakt. I dag aner ikke mamma hvor i USA mine norskamerikanske slektninger befinner seg. På dette tidspunktet, våren 2012, vet jeg ingenting om at Tea Party-opprøret jeg ser på TV har satt i gang en bølge som i 2016 kulminerer i at Donald Trump blir valgt til president. Jeg kan ikke forestille meg at den lite kjente sosialdemokraten Bernie Sanders vil utfordre Hillary Clinton i demokratenes nominasjonskamp. Jeg vet ikke at han skal løfte fram velferdsstaten Norge som forbilde for amerikanerne, eller at han, r adikaleren Sanders, skal løftes til posisjonen som USAs mest populære politiker av en ny generasjon amerikanske velgere oppvokst etter den kalde krigen. Men jeg vet at jeg vil tilbake, etter at halvåret med naving i California er slutt. Jeg har tenkt å finne igjen min norskamerikanske familie.
Frihetens mødre_Magnus E. Marsdal.indd 19
18.04.2018 10:44