michelet. en sjøens helt. krigerens hjemkomst.qxp 17.08.2018 13:35 Side 2
forfatterportrett: Hans Fredrik Asbjørnsen oms lag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil de s ig n
DE ANDRE BØKENE I ROMANEPOSET:
JON MICHELET
jon michelet (f. 1944–2018) var en av våre mest folkekjære forfattere. I unge år var han sjømann og bryggearbeider, og i 1964–1965 avtjente han verneplikt i Sjøforsvaret og ble signalmann med grad av ledende menig. Michelet debuterte som forfatter i 1975 med romanen Den drukner ei som henges skal, og ga siden ut en lang rekke bøker i mange sjangre. To ganger mottok han Rivertonprisen, først for Den gule djevelens by (1981), siden for Den frosne kvinnen (2001). I 2018 er Den frosne kvinnen kortlistet til den prestisjefylte c wa International Dagger Award. Romanverket En sjøens helt (2012–2018), som Jon Michelet skrev på like til det siste, har hatt en eventyrlig suksess allerede fra bind 1. For sitt arbeid med å løfte fram krigsseilernes skjebne ble Michelet tildelt Østfoldprisen i 2013, Norsk Sjøoffisersforbunds hederspris i 2015, Anders Jahres kulturpris i 2016 og Erik Byes minnepris i 2017.
En sjøens helt
Bildet viser dan gary, som tjenestegjorde i United States Navy under Koreakrigen. Fotograf ukjent, ca. 1952. © Sally Gary. Bildet på forsiden er bearbeidet. Bakgrunnsbilde: © Leif Ørnelund | Oslo Museum
Krigerens hjemkomst er sjette og avsluttende bind av romaneposet En sjøens helt. Handlingen starter der femte bind slapp, på et hospital på Ny-Guinea, hvor Halvor Skramstad har ligget i koma etter kamikazeangrepet på m/s Morgedal. Krigen går mot slutten i Norge, men i Stillehavet fortsetter kampen mot japanerne. Med Liberty-skipet Armauer Hansen seiler Halvor til Okinawa, hvor både japanere og amerikanere lider enorme tap, og et stort antall allierte skip blir senket. I september 1945 er det nesten seks år siden Halvor dro til sjøs som attenåring, full av lysegrønne drømmer. Hardt merket av krigsopplevelsene vender han hjem til et land som han tror vil takke ham og de andre gjenlevende sjøfolkene for innsatsen, men som i stedet viser dem forakt og dyp mistillit. Uteseilerne kjempet Norges krig på havet, og de vant, med store omkostninger for hver enkelt sjømann. Nå må en ny kamp kjempes: kampen om de tilbakeholdte hyrepengene i Nortraships hemmelige fond. Men denne gangen er det uretten som skal seire. Samtidig strammer kong alkohol sitt nådeløse grep om mang en desillusjonert krigsseiler. Kanskje ligger redningen for Halvor i ærlig arbeid – og i kjærligheten til irske Muriel.
JON MICHELET En sjøens helt
Om En sjøens helt. Brennende skip (2016) «en nærmest perfekt roman» j ø r n e nge r , nr k ø st f o l d «Det er etter hvert blitt tydelig at Michelet med dette storverk har skapt det skjønnlitterære standardverk om de norske krigsseilernes innsats. Han reiser et litterært minnesmerke som vil bli stående» sv e in jo h s. o t t e se n, a f t e np o st e n Om En sjøens helt. Blodige strender (2015) «forfatteren er i sitt rette element i denne overveldende sagaen om krigsseilerne … Det er bare å gå om bord» t ur id l a rse n, dagsav ise n «Michelet har kome med skarp kritikk tidlegare, men i denne boka går han hardare til verks. Miljøet er røft, men karane i båtane er teikna med hjartevarme … Dette er den beste boka eg har lese i år» b ja r ne t v e it e n, f æ d r e l a nd sv e nne n, Årets beste bøker 2015 Om En sjøens helt. Gullgutten (2014) «Han reiser et varig, litterært minnesmerke over krigsseilerne, og får hjelp fra utallige som har stått dem nær og sett den urett som ble begått mot dem. Seil konvoien i havn, Michelet, vi trenger lasten den fører» sv e n e gil o m da l , stava nge r a f t e nb l a d Om En sjøens helt. Skytteren (2013) «en gripende hyllest til sjøfolkene i handelsflåten … Skytteren er om mulig enda bedre enn Skogsmatrosen» b ja r ne nil se n, a r b e j d e r e n (Danmark) Om En sjøens helt. Skogsmatrosen (2012) «en roman om sjømannen con amore, et imponerende og ambisiøst maritimt epos» gur i h j e lt ne s, vg
FORLAGET OKTOBER ISBN 978-82-495-1753-4
forlaget oktober
Roman | forlaget oktober
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 2
17.08.2018 11:32
Jon Michelet
en sjøens helt Krigerens hjemkomst Roman
forlaget oktober 2018
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 3
17.08.2018 11:32
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 4
17.08.2018 11:32
til leseren Denne boka er en roman og altså et diktverk. Boka er sjette og a vsluttende bind i romanverket En sjøens helt og en oppfølger til seriens fem første bind, Skogsmatrosen, Skytteren, Gullgutten, Blodige strender og Bren nende skip. Selv om handlingen også i Krigerens hjemkomst er forsøkt gjort så virkelighetsnær som det har vært mulig for en person som ikke sjøl opplevde 2. verdenskrig på havet, og som bare var en liten pjokk i de første fredsårene, er hendelsene til sjøs og på land beskrevet med dikterisk frihet. Det du som leser får, er ikke en fotografisk gjengivelse av begivenhetene. Du får et stort maleri der grunnrisset er basert på dokumentarisk materiale, mens karakterer og handling er malt med frie penselstrøk. Hovedpersonen i romanverket, Halvor Skramstad, er en romanfigur, ingen virkelig person. Skipskameratene hans er uten unntak oppdiktede personer, det samme gjelder i all hovedsak mennesker Halvor møter i land, på skolen, på havna osv. Til gjengjeld forekommer i dette siste bindet en rekke virkelige personer som var involvert i krigsseilernes sak etter k rigen. Behandlingen av dette etterspillet er forsøkt gjort så virkelighetsnært som mulig, samtidig som det igjen må understrekes at dette er et diktverk. Navn på handelsskip er stort sett oppdiktet. Skipsnavn er kursivert, f.eks. Armauer Hansen. I Halvors notater samt i brev og enkelte andre tekster er skipsnavn understreket: Armauer Hansen. Dette er gjort for å gi tekstene preg av å være håndskrift. Der det dreier seg om virkelige skip, er disse markert med stjerne når de dukker opp første gang: Panama Express*. Hvis det siden refereres til disse virkelige skipene igjen, er de ikke markert med stjerne. Hendelser knyttet til stjernemarkerte skip er virkelige, dokumenterbare hendelser. Som i resten av verket er navngitte krigsskip virkelige marinefartøyer som opptrer i virkelige situasjoner. Virkelige krigsskip er derfor ikke markert med stjerne. I boka er enkelte dialoger og replikker skrevet på engelsk, for realismens skyld. Norske sjøfolk måtte stadig forholde seg til det engelske språket. Engelsken er forsøkt gjort så lettfattelig og selvforklarende som mulig. Til hjelp for lesere som ikke synes de behersker engelsk, vil det bli laget et dokument hvor all tekst – og tekst på andre språk – er oversatt til norsk. Dette vil, så fort det er klart, bli lagt ut på Forlaget Oktobers nettside, hvor dokumentene med oversettelse av engelsken i de fem første bindene er publisert. De som ikke har tilgang til internett, kan henvende seg til forlaget og få dokumentene tilsendt i posten. Ta kontakt med Forlaget Oktober, Postboks 6848 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf. 23 35 46 20. Kilderegister og litteraturhenvisninger finnes også på forlagets nettside: www.oktober.no/Forfattere/Norske/Michelet-Jon Vennligst bemerk at kilderegisteret er ufullstendig. Et meget nyttig verktøy for å finne fram til norske krigsseilere er Krigsseilerregisteret på nett: https://www.krigsseilerregisteret.no
5
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 5
17.08.2018 11:32
* Til støtte for prosjekter som dokumenterer krigsseilasen under 2. verdenskrig, norske sjøfolks opplevelser i krigssoner etter verdenskrigen og norske soldatveteraners erfaringer i utenlandstjeneste etter 1945, har Jon Michelet opprettet Polstjernefondet. Dette fondet lever videre. Søknader og andre henvendelser kan sendes til Toril Brekke, enke etter Jon M ichelet og nå ansvarlig for fondet, på følgende adresse: toril.brekke@pol stjernefondet.no. Mer informasjon finnes også på Polstjernefondets nettside.
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 6
17.08.2018 11:32
Kapittel 1 «Nå, hva synes De så, matros Gulbrandsen, om min kongstanke om å gjøre norske sjøfolk til skipsredere etter krigen?» sier kaptein Terjeson med sin ru, raspende røst. Martin Olaus Terjeson fra Milwaukee, Wisconsin, har en stemme som høres som den er preget av rikelig med whiskeydrammer og atskillig røyk fra både sigarer, krutt og korditt. Kan hende også røyken fra hvitt fosfor, og fra brennende jungel og palmelunder på stillehavsøyene, som er blitt antent av flammekastere eller av den fæle bensingeleen som k alles napalm. «Veit ikke riktig,» svarer Gulbrandsen. «Her er så helsikes hett at det er vanskelig å tenke klart.» «Men De må da innrømme at det er en lysende idé?» sier Terjeson. «Det var da De nevnte dette enorme fondet de norske sjøfolkene skal få fra Nortraship, at jeg kom på tanken. Bedre enn å dele ut porsjoner av fondet til hver enkelt sjømann må det være at sjømannen får en real part i et rederi. Da kan fondet disponeres til store investeringer i skipsfarten, som i siste instans vil komme sjømannsrederen til gode og øke verdien på hans aksjer.» Det blir stille. Et svakt vindpust fra Stillehavet får det til å rasle i kokosnøttskall som noen har slengt fra seg på hospitalterrassen, der de to mennene sitter ved et bambusbord denne lille julaften i det Herrens år 1944. I det fjerne lyder taktfaste mitraljøseskudd fra en av skytebanene til den amerikanske hæren. En hane galer i nærheten, enda det er tidlig på ettermiddagen. Den kan tydeligvis ikke klokka. «En oppfatning må De da ha?» sier Terjeson. «De er jo ellers så rappkjefta og kvikk i toppetasjen.» «Tja,» sier Gulbrandsen. «Kanskje det De sier, kan virke som en kongstanke for noen. Men for Gulbrandsen lyder det – når han får tenkt seg om – som rein og skjær borgerlig svada.» «Du store Sankt Sebastian!» utbryter Terjeson. «Nå er De sanne lig frekk mot en hederlig marineveteran som krigen har lemlestet og vansiret og gjort til invalid.» 7
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 7
17.08.2018 11:32
«Gulbrandsen sier bare meninga si.» «Det skulle vært interessant å høre hva skipskameraten Deres fra Morgedal tenker om bruken av fondspengene.» «La’n være i fred,» sier Gulbrandsen. «Han ligger der og dormer i hvilestolen sin, bada i sin egen svette. Husk på at han kom ut av koma i går, etter å ha vært i tåkeheimen siden tolvte november. Vi får la julefreden senke seg over’n.» «Er det ikke fare for at han vil gli tilbake i komatøs tilstand hvis han ikke blir holdt våken?» «Det spørsmålet får vi overlate til sykepleierskene på h ospitalet. Søster Petra mener at det beste for’n er å ligge stille og rolig her i skyggen under bølgeblikktaket. Ta seg en ettermiddagshvil og puste inn frisk stillehavsluft. Ja vel, så er ikke monsunlufta fra havet særlig frisk i dag, men klam som en utsvetta sokk. Forbanna Ny-Guineaklima! Likevel er’e bedre for’n her ute på terrassen enn inne på sovesalen. Gulbrandsen skal vekke’n til tre-kaffen og stille noen enkle spørsmål for å teste hukommelsen hanses.» «Han var da ganske talefør og noenlunde klar i toppen under lunsjen nå nettopp,» sier Terjeson. «Han ga meg en relativt grei og konsis redegjørelse for sin opplevelse av kamikazetreffet på Morge dal på Dulag red ved Leyte. Angrepet som kostet Dem en arm og sendte ham inn i koma. Når De er så uærbødig til min idé, skulle jeg gjerne vite hva han mener.» «Vi lar’n sove. Det er Gulbrandsens siste ord om den saken. Se hvor mager og skranten han er. Den tynne flisa! Han trenger ro, og må ikke plages av ville ideer om å gjøre uteseilere til skipsredere.» Den tynne flisa sover ikke. Han bare later som. Han skulle gjerne gitt sitt besyv med i samtalen om Nortraships hemmelige fond. Det er en kildrende tanke at han skal kunne ta spranget fra matros i krigstid til reder i fredstid, og han er ikke like avvisende til Terjesons idé som Gulbrandsen er. Men saken er at han ikke orker å se på norskamerikaneren fra Milwaukee. Da den magre unge sjømannen i hvilestolen for en liten stund siden hørte at det knaste i tørre palmeblader, skjønte han at det var kaptein Terjeson som kom trillende over steinhellene på terrassen i rullestolen sin, og lukket øynene. At kapteinen – som de amerikanske pasientene på hospitalet titulerer commander – mangler et par lemmer, er ikke så farlig. Det er Terjesons forferdelig skadde ansikt, fullt av brannsår som ikke vil gro, som er skremmende. 8
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 8
17.08.2018 11:32
Disse uhyggelige brannsårene fikk Terjeson da han var skipper på en minesveiper oppe ved kysten av Luzon og ble angrepet av en kamikazepilot i et Tojo-jagerfly fra den japanske hærens flyvåpen. Da kamikazen kræsja inn i kommandobrua på minesveiperen, ble Terjeson truffet midt i fleisen av brennende biter fra det japanske selvmordsflyets bensintank. Morderisk kvasse splinter kappa av ham mesteparten av høyre arm og hele høyre bein. Han i hvilestolen vrir litt på seg og kikker mellom fingrene bort på Terjeson og sin venn Gulbrandsen. Terjeson, som troner i en primitiv rullestol laget av en gammel rickshaw, bærer en tropehjelm på hodet. Ned foran ansiktet hans henger et stoffstykke som minner om sørgesløret på en damehatt, bortsett fra at det er hvitt og ikke svart. Sløret er klippet av et moskitonett, og hensikten med det er ikke å kamuflere det skamferte ansiktet for omverdenen, men å holde fluene borte fra sårene og skorpene når Terjeson ferdes utendørs. «Sigar, Gulbrandsen?» spør Terjeson. «Nei takk,» svarer Gulbrandsen. «Jeg foretrekker Chesterfield.» Gulbrandsen reiser seg fra pinnestolen, bruker sin gjenværende høyre hånd og fisker elegant fram en sigarett fra pakka som ligger på bordet foran ham, og tenner med lighteren sin. Terjeson letter på sløret for å plassere en sigar mellom leppene. Han i hvilestolen slutter straks å kikke mellom fingrene. Terjeson sier: «Tåler De å se mitt herjede åsyn, matros Gulbrandsen?» «Jo da,» svarer Gulbrandsen. «Men De tåler tilsynelatende ikke min tanke om at norske sjø folk skal får rederiaksjer istedenfor penger. Hva er så galt med den tanken?» «Gulbrandsen er av den typen som foretrekker kontant oppgjør. Penger rett i handa. Det er noe muffens med disse aksjegreiene Deres, kaptein Terjeson. Lukter man lunta her? Eller smells a rat, som dere sier i Amerika.» «Hvilken lunte?» På ny blir det stille på terrassen. Hanefar må ha satt fart i hønene, for nå kakles det voldsomt borte i hønsegården. Røyk fra et bål kommer drivende. Røyken har en søtlig lukt. Det kan være pressede, tørre sukkerrør som brennes. Her skal visst finnes sukkerplantasjer i omegnen. «Faen som det stinker,» sier Gulbrandsen. «Skulle tro noen har tent på et overparfymert bordell.» 9
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 9
17.08.2018 11:32
«Kom til saken, mann!» sier Terjeson. «Ja vel,» sier Gulbrandsen. «Mange av oss sjøfolk mener at Nortraship bør fortsette som statsrederi etter krigen. Da tar vi et skritt i riktig lei mot sosialismen i Norge, den som både Arbeiderpartiet og Sjømannsforbundet har programfesta. Det De og folk fra Deres klasse ønsker, er at de private skipsrederne skal få fortsette som før, som om ingen krig har vært.» «Hvordan Norge ordner rederivirksomheten etter krigen, er ikke min business,» sier Terjeson. «For meg er det ett fett om sjøfolkene får aksjer i et statsrederi eller i private rederier. Noen vil sikkert påstå at å fortsette med et norsk statsrederi i fredstid vil få Norge til å fortone seg som en sovjetstat. Da bør de tenke på hvordan vi gjør det i usa. Hos oss har staten ofte subsidiert skipsfarten til langt opp over lastemerket – for ikke å si skorsteinen – og beskyttet amerikansk shipping med proteksjonistiske lover. Min enkle tanke er at fondspengene fra Nortraship skal brukes til å ta de tunge finansielle løftene i norsk skipsfart. Til bygging av nye skip og motorer. Hva har klasse med det hele å gjøre?» «Klasse har alt å si,» svarer Gulbrandsen. «Nå bør De forresten blåse ut en skikkelig røyksky, for nå svermer en flokk av disse nyguinesiske beista av bitende fluer rundt huet på Dem.» Samtalen tar atter en liten pause. Terjeson blåser ut røyk som en gammal, kølafyrt stimer. Røyken hjelper mot fluesvermen og overdøver parfymelukta. «Men hør nå her,» sier Gulbrandsen. «De er sakfører i det sivile liv, ikke sant? Med Nordberg dieselmotorfabrikk som en av Deres viktigste klienter.» «Ja, som sagt,» sier Terjeson. «Jeg har jo fortalt Dem litt om mitt advokatfirma og min gode praksis i landsbyen Whitefish Bay like nord for Milwaukee. Men det er ikke fra Nordberg Manufacturing Company jeg har hentet mine største inntekter.» «Har De vinni formuen Deres på travbanen, kanskje?» «En liten del av min formue stammer ganske riktig fra hesteveddeløp. Det dreier seg om stilige galopphester, ikke trauste travergamper. Mesteparten av formuen kommer imidlertid fra kjøp og salg av eiendommer. Whitefish Bay har hatt en voldsom befolkningsøkning til tross for kriseårene vi har vært igjennom. Fem hundre prosent på ti år! Det var gloria tider for meg og mitt firma. Men så kom Pearl Harbor, og som reserveoffiser i us Navy ble jeg utkalt til en krig jeg egentlig var altfor gammel til å kjempe 10
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 10
17.08.2018 11:32
i. Og her sitter jeg som krøpling langt borti hutaheiti og er engstelig for at junior skal kjøre firmaet på dunken.» «For no’ fordømt sludder,» sier Gulbrandsen. «Det De egentlig er engstelig for, er at Nordberg-kompaniet skal klappe sammen etter krigen. De har greid å overtale junior til å øse av pengebingen fra eiendomsspekulasjonene for å kjøpe seg stort opp som aksjonær i Nordberg. Går’e bra, blir De og sønnen Deres millionærer og har tatt skrittet inn i storborgerskapet i Statene. Går’e dårlig, ender De som en avfeldig sakfører i provinsen med et par sure enker som klienter og en sønn som kommer til å pisse på grava Deres.» «Hva pokker vet De om disse tingene, matros Gulbrandsen?» bjeffer Terjeson. «Du store Sankt Sebastian, for en tåpelig tirade De kom med der!» «Matros meg her og matros meg der!» roper Gulbrandsen. «Gulbrandsen er kanskje ingen fullbefaren sjømann. Men han er i alle fall, ved treogtjue års alder, blitt en halvbefaren sjømann. Han var en gategutt fra fattige kår på Bjølsen i Oslo. Så dro han til sjøs og opparbeida seg det som er det viktigste for en uteseiler, og som ingen jævla heimfødinger har.» «Og det er evnen til å opptre oppkjeftig og være skandaløst uforskammet mot folk av den eldre garde?» «Det er for faen savvy, kaptein Terjeson! Gulbrandsen er k anskje en enkel sjel uten boklig lærdom, men han har savvy. Han har peiling på litt av hvert her på kloden, etter å ha farta rundt på havet i åtte år. Han veit for eksempel at Nordberg har gjort det kanonbra med leveranser av diesel hovedmotorer til de bedre skipa i Liberty- flåten.» «Akkurat det må jeg gi Dem rett i. Nordberg legger nå siste hånd på den største dieselmotor som noen gang er bygget i usa. Denne mastodonten av en motor skal installeres om bord i et praktfullt Victory-skip.» «Den skuta vil direktør Lorentzen i Nortraship komme til å sikle etter så det skummer om truten på’n,» sier Gulbrandsen. «Lorentzen ønsker å overta flest mulig dieseldrevne skip som erstatning for tapt norsk tonnasje. Og Nortraship har fått viljen sin her. Ikke på grunn av godhet hos admiral Land og de andre store høvdingene i War Shipping Administration i Washington. Nei, ganske enkelt fordi amerikanera ikke helt fikser det der med diesel om bord i store båter. En yankee-chief elsker oljefyrte dampturbiner, det veit De fanden så godt.» 11
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 11
17.08.2018 11:32
«De har et lite poeng der, Gulbrandsen,» svarer Terjeson. «Det må jeg medgi.» «Gulbrandsen har et stort poeng. Mens seksti prosent av ton nasjen i den norske handelsflåten var dieseldrevet ved krigens begynnelse, var’e bare seks–sju prosent av amerikanske skip som hadde dieselmotorer. Men nå bør De la sigaren ligge en stund og dra ned myggnettet. Ellers blir De eti opp av fluebeista.» Han i hvilestolen kikker mellom fingrene og ser at Terjeson legger sigaren i askebegeret og drar ned sløret. Han børster bort noen innpåslitne fluer fra den svette kroppen sin, og han lytter spent, for han skjønner ikke helt hvor Gulbrandsen vil med påstandene sine. «Altså,» sier Gulbrandsen. «Krigen slutter når japsen til sjuende og sist kapitulerer. Den amerikanske chief vil seile videre i f redstid med sin kjære dampturbin. Markedet for diesel hovedmotorer i usa går rett i dass. Derfor må Nordberg bygge hovedmotorer for nordmenna, som vil ha diesel for alle penga. Og alle penga, det er gryna i Nortraships hemmelige fond. Det De ønsker, kaptein Terjeson, er at det skal sprøytes fondskapital fra Nortraship inn i Nordberg, sånn at aksjene Deres blir gullkanta og De blir steinrik.» «Hva ville være prinsipielt galt med en slik transaksjon?» «Fondet tilhører de norske sjøfolka,» svarer Gulbrandsen. «Det skal komme vårs direkte til gode, ikke havne i en jævla fabrikk i Milwaukee!» «Men De må da være enig i at den norske handelsflåten må gjenoppbygges? Halve flåten er gått tapt under krigen, og adskillig flere skipstap kan det bli under sluttstriden mot Japan.» «Flåten skal gjenoppbygges med overskuddet i driftskassa til Nortraship og erstatningspenger fra krigsforsikringa, ikke med sjømannsfondets penger. Dermed basta! Canasta?» «Kanskje det vil passe med et slag canasta, ja,» sier Terjeson. «Den friske monsunvinden fra nordøst lar vente på seg. Vi får trekke inn og la oss kjøle ned av viftene i salongen.» «Byr de kanskje på en øl, kaptein Terjeson? En liten fuggel sang om at De har et hemmelig lager av Tiger Beer på lugaren … på rommet Deres.» «Ølet trenger også avkjøling.» «Gulbrandsen skal orge en pøs isbiter på kjøkkenet.» Den tynne flisa i hvilestolen lytter etter klakkingen fra G ulbrandsens sandaler og knastringen fra Terjesons rullestol over palmeblader 12
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 12
17.08.2018 11:32
og kokosnøttskall. Lydene forstummer. Han tenker at han for ingen pris må begynne å drømme om kjølig øl. Da kan det hende at det rabler for ham. Nei, han får nøye seg med vannflaska si. Han fomler etter flaska, får tak i den og drikker begjærlig. Ør i hodet av samtalen han har lyttet til, og utmattet av heten, begynner han å glippe med øynene. Snart sover han som et barn.
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 13
17.08.2018 11:32
Kapittel 2 Den magre unge sjømannen våkner fra sin slummer, slår øynene opp, blendes av skarpt dagslys og undres på hvor i all verden han er. Svettedråper renner fra panna ned i øynene. Hett er det her, så om han ikke er i helvete, er han i alle fall på varmen, i tropene en eller annen plass. Han rører forsiktig på seg. Han ligger i en slags hvilestol som knaker ved den minste bevegelse. Han husker at han la seg i stolen, som er et skaberakk av bambus og flettet rotting. Men enda så gebrekkelig stolen er, bærer den ham greit. For han er blitt så tynn. Men som ei flis? Var det noen som påsto at han var blitt tynn som ei flis? Han klapper seg på skjorta, som kleber til den slunkne, svette magen, og myser på en innskrift på stolens høyre armlene. Det er laget av lyst, hardt trevirke og har en uthulning der man kan plassere ei flaske eller en kopp. Nå står det ei vannflaske der, og den flaska vet han er hans, for den drakk han av før han slukna. Bakenfor uthulningen er det svidd inn noen skrifttegn med brennjern. I fjerne egner langt fra hjemplassen sin møter norske sjøfolk fremmede språk og underlige tegn. Og denne norske sjømannen befinner seg sikkert tusenvis av mil fra gamle Norge, prisgitt kråke mål han knapt forstår og tegn han ikke kan tyde. Er det kinesiske tegn eller japanske? Han mener å huske at japansk skrift er mer kompakt enn kinesisk, som liksom spriker i alle retninger. Det er nok japansk, dette. For han erindrer, når han nå våkner så smått, at japanerne har vært her han nå befinner seg. Stolen må være blant etterlatenskapene japsen lot bli igjen da krigerne deres dro sin kos. Han griper ei fille og tørker vekk svette fra øynene. Hva kan innskriften bety? Den kan være en advarsel som ingen har gjort ham oppmerksom på: «Stakkars den hvite mann som legger seg i denne stol tilhørende Den keiserlige japanske armé. Stolen er ei felle som vil klappe sammen og drepe ham langsomt. Velbekomme! Ha-ha!» 14
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 14
17.08.2018 11:32
«Hoi og ha-ha, ja,» mumler den magre sjøgutten og gjør seg klar til å velte seg ut hvis stolen virkelig skulle vise tegn til å være ei klappfelle. Det gjør den ikke. Han velger å tro at innskriften signaliserer noe mer hverdagslig, for eksempel: «Hvilestol reservert for keiserlige offiserer med rang av major eller høyere grad.» Eller: «Denne stol er impregnert mot termittmaur i henhold til reglementet i den keiserlige forsyningstjeneste og sanitet.» Filla legger han fra seg på et lite bambusbord ved siden av s tolen, og griper vannflaska. Tar en prøvende slurk. Ingen veit hva slags drikkevann man kan bli utsatt for i tropene. Dette vannet er flatt i smaken, slik kokt eller destillert vann blir. Da er det i alle fall reint vann som man ikke får dysenteri av. Han tar et par slurker til, skvetter noen dråper på filla og fukter ansiktet. Nå får han slått gluggene ordentlig opp og ser et stort metallskilt der det i den ene enden er malt en flott fugl med lange, gyllengule halefjær og i den andre enden noe som ser ut til å være et stedsnavn og et årstall: «hollandia 1910». Den dominerende teks ten på skiltet er «paradijsvogel ziekenhuis». Det står malt med store, avskallede blå bokstaver på hvit bunn. Med ferskere, svart maling og mindre bokstaver står skrevet: «hospitaal paradysvoël / bird of paradise hospital». Men er han virkelig på et hospital, eller er han på et horehus som heter Paradisfuglen? Han husker at Båsen på m/s Tomar fortalte at han en gang hadde vært på verdens mest staselige bordell en plass i Afrika, enten det nå var i Lagos eller Mombasa, og det horehuset het People’s Pleasure Hospital. Og Paradise Street er navnet på rød-lykt-distriktet i Liverpool. Så Paradise Hospital kan være noe ganske annet enn et sykehus. Noen har moret seg med å skyte et presist hull – den reineste innertier – i o-en i «paradijsvogel». Eller kanskje skuddet ikke er avfyrt for moro skyld, men som en krigshandling? For det raser ennå krig på kloden, og det var på grunn av en jævlig brutal krigshendelse han havnet her han ligger. Såpass husker han, nå som hodet hans klarner etter søvnen. Hva slags sted er det han er kommet til? Ved siden av Paradisfugl- skiltet er det reist et kors av hvitmalte stokker, som man må være veldig hedensk for ikke å kjenne igjen som et kristenkors. Nei, han er ikke på horehuset Paradisfuglen. Det demrer for ham nå. De to kvinnene han har møtt her, de er begge tekkelige, 15
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 15
17.08.2018 11:32
strenge sykepleiersker. Ja, de er til og med misjonærer utsendt fra Holland, og Paradijsvogel Ziekenhuis er et misjonssykehus. Takk og lov! Praise the Lord and pass the ammunition, som amerikanske marinegaster synger. Han har vært knocka ut i mange uker, men nå er han kommet til seg sjøl. Selv om det går treigt i hjernens mangslungne baner, v irker sansene skjerpa som aldri før. Han er i verden på en sterkere måte enn han var før det smalt, før kamikazeflyet eksploderte akterut på Morgedal. Han smaker på den heite lufta, som anger av krydder. Før i tida kunne han vel ikke smake luft? Å jo, det kunne han nok. Saltsmaken i sjødrevet på stormpisket hav, røyksmaken av smogen i London, kullsmaken i Liverpools vinterluft. Hva er det da med ham som er forandret? Et ord kommer til ham fra skoledagene, et ord som han likte godt: kjenslevar. Sånn er det nok: at han er blitt mer kjenslevar av å ha vært i koma, i dødsrikets forgård. Han behøver ikke tenke for mye på hva han føler. For det er ikke sunt for ham å tenke for mye. Han blir godt tatt hånd om av hollenderdamene og kan bare ta det kuli. Det beste han kan gjøre, er å bli liggende pal og studere utsikten. Glane på fjærskyene som driver langsomt over tropehavet inn mot palme kysten. Han føler seg sjøl lett som en fjær. Han kunne ha svevd sammen med skyene der oppe på himmelen. Ja, han kunne ha vært i selveste himmerik, hvis et sådant sted finnes. Eller i kjeller’n, i det sotsvarte mørket der flammene luer. Men han ligger her og er sprell levandes. Nå ja. Sprell er kanskje å ta for hardt i. Det er ikke mye sprell og sprett i ham. Han får takke for at han har livet i behold og ikke en alvorlig skramme på skrotten, bare noen kloremerker. Høyt svever skyene, som ser ut som svanedun eller fjær fra hvite gjess. «Skyhøyt,» sier han. Det er et bra ord: skyhøyt. Leppene hans er tørre og sprukne. Han griper vannflaska på ny og drikker tre–fire slurker av det smakløse vannet. «Fysjom,» sier han. «Pisslunka.» Det er ikke et bra ord: pisslunka. Og hvilken rett har han til å ligge her og okke seg over misjonshospitalet Paradisfuglens drikke vann? Han stirrer på skyene som kommer seilende mot sør over Stillehavet, drevet av monsunvinden. Hvor høyt oppe kan de være, disse 16
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 16
17.08.2018 11:32
fjærskyene? Kan de være dobbelt så høyt oppe som de høyeste toppene i Himalaya rager? Det var en styrmann som belærte ham om skyenes høyde i de forskjellige klimasonene. Hollenderdamene har bedt ham prøve å huske begivenheter og personer fra før han havnet i koma, for å teste at hukommelsen er i orden. Den belærende styrmannen er det ikke vanskelig å huske. Førstestyrmann Granli var det. Johan Granli. Han husker Granlis ord: I polare strøk kan de høyeste skylagene ligge i om lag samme høyde som Mount Everest. I tropene kan de øverste skyene ligge mer enn dobbelt så høyt, opp mot atten kilometer over havflata. Cirrus, sa Granli den gangen på m/s Tomar. Cirrus og cumulus. Cirrus er hva fjærskyer kalles på latin. Sånne skyer består av ørsmå ispartikler. Om det bare kunne begynne å drysse litt is fra svanedunet og gåsefjæra! Her er så kvelende hett og lummert. Men han, som ligger og slanger seg i hvilestolen, skal ikke være storforlangende. Det hjelper litt mot heten å drømme om isen i skyene himmelhøyt der oppe. «Himmelhøyt,» sier han. Det er et bra ord: himmelhøyt. Her på øya er det vel bare hans venn Gulbrandsen som vil forstå ham hvis han sier «skyhøyt» og «himmelhøyt». Det var Gulbrandsen som påsto at han er blitt tynn som ei flis. Men så tynn er han da ikke blitt? Han har sett fotografier av amerikanske f lygere som har vært holdt som fanger av japanerne på Filippinene, og som nylig ble frigjort fra fangeleirene. Det var flisetynne karer, de reineste beinrangler. I forhold til dem er han vel nesten feit. Han burde hatt et speil å granske seg i. Hvis han – i sin omtåkede tilstand – har oppfattet det riktig, er hollandsk det offisielle språket for hvite mennesker her på nordvestkysten, og sikkert også for de innfødte som er blitt k olonisert. Men på hospitalet Paradisfuglen kan han gjøre seg forstått på engelsk. Den amerikanske militære overkommandoen i Stillehavet har rekvirert det lille sykehuset og staben. De fleste av de førti –femti pasientene er amerikanske offiserer fra fronten på Filippinene, noen veldig hardt skadde menige yankee-soldater fra kampene på stillehavsatoller som Tarawa og Kwajalein, og fra øyer som Saipan og Peleliu. Et par australiere skal det være her, pluss en særdeles engelsk oberst fra Sarawak som mangler begge armene, men likevel spiller golf. Obersten, som blir kalt Highbottom av amerikanerne, men neppe heter det, spiste fire kokte egg til lunsj. Med 17
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 17
17.08.2018 11:32
utsøkt teknikk nappa han eggene opp av eggeglasset med munnen og s velget dem like elegant som kobraen til en indisk slangetemmer sluker mus. Obersten er en av disse eksentriske engelskmennene som dukker opp i alle verdenshjørner og oppfører seg som lorder, selv om de verken eier nåla i veggen eller har armer på kroppen. Og Sarawak, hvor er nå det? På Borneo, i nordvest. Et malayisk fyrstedømme som var britisk protektorat inntil japsen erobret det. Hva skulle japanerne med Sarawak? Hente ut alt som de ikke har i Japan: gummi, kull og råolje, sago og pepper. Av samme grunn hærtok japanerne nordkysten av Ny-Guinea, både den østlige britiske delen og den vestlige hollandske. De overtok hospitalet Paradisfuglen i utkanten av byen Hollandia, tok staben til fange og innkvarterte skadde japanske offiserer her. Hvor det ble av de innfødte pasientene, er det vel ingen som vet. K aptein Terje son har fortalt at det var spesielt mange spedalske blant disse pasientene, men alle hospitalets bygninger er blitt grundig desinfisert. Så ble japsen jaget av yankee’en, og alt som står igjen etter den keiserlige armé på Paradisfuglens stillehavsvendte terrasse, er noen raskt sammensnekra hvilestoler og bambusbord. Oberst Highbottom holder på med golfen sin nå, på den vesle, overgrodde plensnippen foran terrassen, der han har fått drilla seg noen hull. Han er iført en sjasket kakiuniform og bærer en beige båtlue på hodet. På begge armstumpene har han protese, som er blitt spent på ham etter lunsj, med et innvikla system av lærreimer. Protesen på venstre arm er laget av bare tre og ser ut til å være mest til pynt. På høyre protese er det festet ei stålklo ytterst som kan lukkes og åpnes, og som nå er lukket om skaftet på kølla. Kølla til obersten er hjemmelaget og består av en mahognikjepp der det er skrudd fast et vinkeljern i den ene tuppen. Obersten slipper ned en hvit golfball og bøyer seg tvikroket sånn at rumpa står rett ut – derav, antakelig, oppnavnet Highbottom. Han prøver å holde balansen ved å veive med den venstre protesen. Etter sigende ble oberstens høyre arm kutta av ved albueleddet med et japansk samuraisverd. Det skal ha skjedd i nærstrid under kampene ved oljefeltene i Miri i Sarawak, under japanernes voldsomme offensiv i 1942, den gangen Singapore falt og japanerne helt og holdent ble Det fjerne østens herrefolk. Venstrearmen til obersten gikk føyka allerede i 1915, visstnok under en trefning mellom tyske og britiske styrker ved Tanganyika sjøen i Afrika. 18
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 18
17.08.2018 11:32
Er oberst Highbottom så gammal at han også var med i boer krigene i Sør-Afrika? Det mener Gulbrandsen, som har tatt rede på at obersten i fredstid er bosatt i den sørafrikanske hovedstaden Pretoria, og til og med har fått se et fotografi av oberstens barnebarn, ei nydelig frøken som absolutt falt i Gulbrandsens smak. Oberst Higbottom slår et riktig godt slag, forholdene tatt i betraktning, men bommer på hullet. Da utfører han et lite golftriks som sikkert har fulgt golfen helt siden denne besynderlige sporten oppsto på De britiske øyer: Med støveltuppen sparker han ballen ned i hullet. Obersten får et tilrop fra den magre ynglingen i hvilestolen: «Well done, colonel High…» «Shut up, you stupid sailor boy from Norway!» roper obersten. Dette lyder som den søteste musikk i ørene til sjøgutten fra Norge. Det er som om han hører kjæresten sin, irske Muriel, rope til ham når hun er sinna for et eller annet han har sagt. Muriel Shannon befinner seg på den andre siden av kloden. Men snart er krigen over, og da …
En sjøens helt. Krigerens hjemkomst_Jon Michelet.indd 19
17.08.2018 11:32